Effektiv? Jeg?

Jeg har en plan. Det har jeg alltid når jeg har sommerferie, og som vanlig, omfatter den ørten punkter for å komme ajour med hjemlige sysler, kombinert med ett eller flere større prosjekter, og jeg vet fra dag 1 at jeg ikke kommer til å få gjort alt på lista, og at det beste jeg kan håpe på, er å få gjort det viktigste samtidig som jeg får følt at jeg har ordentlig ferie. Og Renate i feriemodus er ikke spesielt effektiv. Ferie-Renate står opp kl 10, spiser frokost og sovner i sofaen. Ferie-Renate setter seg i sofaen for å flytte alle OBOS-bladene fra bordet til hylla under avlastingsbordet, og tar seg selv i å sitte og lese om boliglånsrenter en halvtime senere. Kort sagt: Ferie-Renate er skremmende lik barnet som drev sin mor til vanvidd når hun skulle rydde rommet sitt, fordi hun glemte seg bort etter omtrent 2 minutter, når hun fant en fascinerende leke eller begynte tenke på noe annet. Og Renate 9 år var dermed omtrent like ineffektiv som Renate 29 år når det gjelder gjøremål i hjemmet som ikke krever fullt fokus. Og det er jo ikke sånn at jeg sitter og koper hele tiden. Søndag laget jeg tzatziki, mandag bakte jeg focaccia, begge vellykkede prosjekter som ikke sto på handlingsplanen (av den enkle grunn at de, i motsetning til "vaske vinduer" og "sette bort alle kakeboksene og kaketinene", var helt unødvendige).

Mens jeg var i kjelleren og lette etter noe jeg ikke fant, fant jeg noe jeg hadde lett etter ifjor sommer, nemlig alle mobilene jeg har hatt siden jeg var 14 (d.v.s. alle unntatt den første, selvfølgelig en 3310), og av ukjente grunner bestemte jeg meg for å ta dem med opp, sortere dem etter alder og legge dem på det allerede rotete skrivebordet. Deretter fortsatte jeg å lete etter det jeg ikke fant, og fant en pose med steiner som jeg trodde hadde forsvunnet da jeg flyttet, og la dem på skrivebordet også. Jeg fant også 20 kr, og fikk en påminnelse om at jeg ikke håndterer noe særlig kontanter lenger i form av litt forvirring rundt hvorvidt dette var en drakme eller escudo fra barndommen, eller gangbar norsk mynt. Pengeglad som jeg er, ble jeg veldig fornøyd da jeg gjenkjente kong Harald. Og jeg har for ordens skyld fremdeles ikke funnet det jeg lette etter (mirakelsvamper jeg vet jeg har, men som hverken er på det åpenbare stedet (sammen med rengjøringsmidlene) eller de mindre åpenbare stedene (i boksen med bruksanvisninger, sammen med gavepapiret, etc.).

Og etterhvert som det led mot kveld på mandag, innså jeg at jeg ikke hadde klart å fullføre noen av punktene på handlingsplanen. Og det var litt rart, for jeg hadde da faktisk gjort en hel del til slutt, hadde jeg ikke? Jeg begynte å telle. Jeg hadde vasket fire kaketiner og fem kakebokser og flyttet en haug med skoesker fra gulvet til toppen av garderobeskapet. Jeg hadde bestilt nytt sengetøy og lagt igjen en del penger hos Royal Design. Jeg hadde ryddet unna 80 % av det som lå strødd utover spisestuebordet, og samlet alt stoffet jeg hadde kjøpt, vasket og latt ligge fremme til kommende syprosjekter i den ene enden av sofaen. Men likevel var det ingen punkter jeg kunne stryke fra lista. Det var litt demotiverende!

Tirsdag og onsdag gjorde jeg dessuten vondt verre ved å dra i hus en hel haug med pakker, og istedenfor å fortsette å rydde vekk det som allerede utgjorde rot, skapte jeg mer rot ved å tømme hylla med sengetøy og håndklær. Det var nemlig mye mer spennende å undersøke om mistanken om at jeg helt fint kunne lempe ut 2/3 av det jeg hadde (takk til Ellos som har sponset meg med gratis tekstiler av særdeles lav kvalitet gjennom flere år), og donere det til klesinnsamlingscontaineren, enn å rydde ferdig noe annet... Og jeg fikk en slags premie for innsatsen også, etter å ha fylt tre bæreposer med tekstiler jeg aldri kommer til å bruke, oppdaget jeg en pute der oppe i skapet. Og jeg har ingen anelse om hvor den kom fra. Det var en ordentlig pute også, en høy syntetpute fra Høie, og den skulle visst både føles som dun og inneholde aloe vera. Sistnevnte opplysning fikk meg til midlertidig å se ut som et stort spørsmålstegn (nei, det finnes absolutt ingen bevis som underbygger den påstanden), så jeg spurte Internett, nærmere bestemt produsentens nettsider, som presenterte påstanden:

"Dette produktet er levert med AloeVera-behandlet trekk - noe som gir en positiv effekt på både kropp og sjel og sinn" (kilde)

- I call bullshit. Enhver person som mener at sjel og sinn er to forskjellige ting er etter mitt syn ute og sykler. Sjel er et tullete, religiøst begrep som kun gir mening i en tid der man ikke forsto bæret av hvordan hjernen fungerte, og den eneste funksjonen det har i dagens samfunn, er som et synonym for nettopp sinn. Og uavhengig av det: hvordan skal aloe vera gjøre noe som helst for sjel/sinn? Jeg vet at aloe vera-mafiaen mener at planten hjelper mot absolutt alt, men faktiske studier gir liten eller ingen støtte til disse påstandene, og takket være min bortimot grenseløse nysgjerrighet, vet jeg nå at det i 1988, året som ga verden en fantastisk gave i form av undertegnede, ble publisert en studie med den beskrivende tittelen: "Cervical versus intrauterine insemination of ewes using fresh or frozen semen diluted with aloe vera gel". Så da vet vi det.

34-6395

Uanskvett, jeg aner ikke hvor denne puta kommer fra, og det skremmer meg litt. Heldigvis var den veldig ubehagelig å ligge på, så jeg slipper å føle at jeg burde tenkt meg om en gang til før jeg bestilte meg ny hodepute.

Idag har Clas Ohlson feiret 100-årsdagen sin med 25 % rabatt på bortimot alt, så jeg krøp til korset og kjøpte meg en ny pakke flekkfjerningssvamper - altså den tingen jeg har brukt tre dager på å lete etter. Nå har jeg ikke publisert "Ukens CO-dings" på årrekker, men denne er så awesome at jeg har litt lyst til å begynne igjen. Melaminsvamper er som en blanding mellom slipepapir og svamp - den fremstår som en ekstremt tett svamp, og har en svakt slipende effekt. Det betyr at du kan ødelegge overflaten du vasker med den, slik du kan ødelegge det meste med slipende vaskemidler eller en mikrofiberklut. Fordelen med disse svampene, er at du ikke bruker annet enn vann, og at du får vekk det aller meste uten å måtte slite deg ut. Jeg har et litt anstrengt forhold til rengjøring av dusjdørene mine, fordi jeg må holde dem med den ene hånden og skrubbe med den andre, så en ordentlig rengjøringsjobb på den fronten er slitsom og jeg er lat, noe som er en litt dårlig kombinasjon. Det viste seg heldigvis at svampen fikset biffen på noen få minutter, og selv om resultatet ikke var 100 % (jeg lurer av og til på om enkelte av de bittesmå flekkene er en del av glasset, for de var der da jeg flyttet inn, og ingenting biter på dem), har jeg for første gang blanke dusjvegger uten å føle at armene mine har blitt mishandlet på det groveste. Hurra!

Blindnagler til folket

Nå er det under 11 måneder til jul, gitt, og det føles som om det er lenge siden nyttår. Listen over ting jeg skulle ha gjort er fremdeles lang som et vondt år (og vel så det), men samtidig føler jeg at 2018 har vært relativt innholdsrikt. Jeg har omsider fått ut fingeren og bestilt meg mer greier fra Royal Design (ja, jeg er den typen person som kjøper fancy dorullholder til flere hundrelapper, men jeg er også den typen person som, etter å ha innsett at det koster omtrent like mange hundrelapper å erstatte et knust tannglass, først går flere uker uten tannglass ("det går helt fint å samle vann i hendene og drikke, slik man gjorde da je å'n bæssfar var småjinter"), for deretter å relokere et av kjøkkenglassene til badet), slik at verdens beste stekespade som åpenbart ikke er av verdens beste kvalitet, ettersom den røk inni håndtaket etter noen få gangers bruk, kan få sin erstatter. Det var egentlig ikke her jeg ville avslutte den setningen, men den ble så lang og omfattende at jeg begikk barmhjertighetsdrap.

Men jeg har gjort mye mer også! Jeg har fått midlertidig blått hår (som nå begynner å bli rosa - en noe uventet effekt), jeg har kreert en kentaur som er halvt dalahest og halvt Clas Ohlson-ansatt, sett alle sesongene av Black Mirror og blitt både beveget, skremt og forstyrret, spist middag ute (ute inne, ikke ute ute - det ville vært veldig kaldt), dyttet en bil som slet med å komme seg opp en bakke, sydd en topp og et skjørt og sett The Book of Mormon i nynorsk språkdrakt og lurt på om de må oppdatere referansen til Thomas S. Monson ettersom han har vandret heden og blitt erstattet av en ny "profet". Og innsett at jeg antageligvis bruker litt for mye av min mentale harddisk på mormonertrivia.

Jeg har også hengt opp en vegglampe slik at jeg omsider, etter nesten tre år, faktisk har godt arbeidslys ved dataen. Jeg liker å skryte av at jeg er løsningsorientert, og det medfører jevnlig at jeg tar kompliserte omveier for å nå målet mitt. I dette tilfellet var utfordringen at den gamle lampen var skrudd fast i betongveggen med to skruer, og at avstanden mellom disse var så stor at jeg hverken kunne skru inn den nye lampens monteringsbrakett i de gamle hullene eller kamuflere dem med lampen. Tanken på å måtte gå ut i naborommet og hente borhammeren var veldig lite fristende, så jeg fant min egen løsning: jeg ville uansett ikke kunne kamuflere det overflødige hullet i den mørkeblå veggen, så hvorfor ikke bruke det? Så da brukte jeg to av mine favoritter fra Clas Ohlsons jernvareavdeling; en blindnagle og noen cm med patentbånd, og laget enkelt og greit en forlengelse av braketten. Jeg skal ikke påstå at det ble pent, for det ble det ikke, men mitt argument for løsningen er at det ikke ville blitt pent uansett, og at jeg slapp å bore enda et hull i veggen. Og blindnagler er tross alt det beste noen sinne. Nesten.

Det påfølgende prosjektet var å dekke hyllen over sisternen på toalettet i dekorplast. Det er antageligvis et helligbrøde å skjule en eikeplate, men jeg har aldri likt den - jeg har separat bad og WC, og sistnevnte er et lettere klaustrofobisk rom det er vanskelig (og ikke spesielt interessant) å gjøre "koselig". Jeg har imidlertid siden starten hatt lyst til å male platen i en farge som harmonerer med de grå gulvflisene, slik at antallet farger reduseres, men etter et uhell med det jeg tror var Liquisole, et flytende tetningsmiddel for å reparere skosåler og sånt med, er deler av treet dekket av et gummiaktig belegg, så jeg visste at en eventuell oppussing av platen ville medføre sliping og pussing i tillegg til maling, og ja, jeg er litt lat. Men så oppdaget jeg at vi hadde fått inn dekorplast på Clas, og etter å ha brukt en valnøttvariant på mammas nye hylle, bestemte jeg meg for å gi treplaten min samme behandling, men i stein. Og jeg er kjempefornøyd. Det var fort gjort, det ble pent (jeg kunne gjort en bedre jobb, men det var ikke dagen for det), det ser overbevisende ut og er full reversibelt.

Så ja, jeg synes jeg har fått gjort mye på fire uker, og det er litt godt å kunne bevise det for seg selv når man har brukt syv timer på å komme seg på matbutikken en lørdag, og har vært usannsynlig tiltaksløs og bedagelig hele dagen. For snittet, det er ikke så verst når alt kommer til alt.

Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

Sette alle kluter til

Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville skrive om oppvask og rengjøring på Digresjonsbloggen, men etter å ha diskutert mikrofiber, kluter og sånt med venner, har jeg innsett at dette er noe jeg faktisk engasjerer meg mer for enn jeg trodde.

Mye vil ha mer og Renate vil ha fler?

Jeg er ikke spesielt glad i å vaske eller gjøre rent - jeg liker det riktignok bedre enn å rydde, men det er litt som å si at man liker å bli slått bedre enn å bli kjølhalt; du står uansett der og må velge mellom to onder. Når det gjelder rengjøring, er jeg en fan av enkle og raske løsninger som medfører minimalt med søl, og som gir veldig synlige resultater, og jeg er vel neppe alene om det. Og ettersom jeg jobber for et firma som er eksperter på smarte dingser, har jeg kjøpt omtrent alt jeg har av rengjøringsprodukter på jobben. Jeg er spesielt glad i mikrofiberklutene, ettersom mikrofiber reduserer og/eller eliminerer behovet for rengjøringsmidler, og selv om jeg er lite glad i det vage uttrykket "kjemikalier" og bruken av ordet i skremselspropaganda som får det til å høres ut som om alt som ikke er laget av avkok av einer og ringblomster vil gi deg både autisme og kreft (men ikke samtidig), så tror jeg vi kan være enige om at det er en fordel at vi bruker så lite bakteriedrepende stoffer som mulig, og at vi ikke produserer, bruker, puster inn og slipper ut mer enn nødvendig av noe som helst - være det seg fargestoffer, konserveringsmidler, slipemidler, løsemidler, bakteriedrepende stoffer eller noe annet, egentlig. Sagt på en annen måte: hvis jeg kan få kjøkkenbenken tilstrekkelig ren med en fuktig klut, dropper jeg såpe.

Så har vi naturligvis diskusjonen rundt mikroplast, men med tanke på at en svært liten del av mikroplasten som slippes ut kommer fra tekstilproduksjon, og at andelen som kommer fra kluter igjen utgjør en liten andel av dette, er ikke mikrofiberklutene noen miljøversting. Tatt i betrakting at de i mange tilfeller nær sagt eliminerer behovet for vaskemidler (som blir produsert og transportert før du tar dem i bruk) og at alternativet til mikrofiberkluter som regel er laget i bomull (som utnytter arealer som ellers kunne vært brukt til dyrking av matvarer, og som forutsetter bruk av ugress- og insektmidler, for ikke å glemme at den må blekes og behandles før den kan bli en klut), føler jeg meg faktisk ganske miljøvennlig med klutene mine. Uansett, her kommer en høyst subjektiv liste over fantastiske rengjøringsprodukter du får hos Clas Ohlson!

Kjøkkensvamper (34-9952)

Jeg ELSKER disse svampene. De har en grov og en fin side, og er perfekte på bad og kjøkken. Jeg har hatt mine i to år og vasker dem jevnlig (fordi hygiene), og de varer og varer og varer.
Baderomsvasken blir skinnende ren, og det samme gjelder kjøkkenkummen og platetoppen. Jeg prøver å være litt selektiv med bruken av den grove siden, ettersom den naturligvis sliper, og ville ikke brukt den på ømtålelige overflater, men jeg foretrekker uansett denne fremfor en konvensjonell kjøkkensvamp!

Kjøkkenkluter (44-1336-1)

Her om dagen ringte jeg moren min og fortalte henne entusiastisk at verdens beste kjøkkenkluter var på tilbud. Jeg hadde da kjøpt 3 pakker av dem (totalt 6 kluter), og var i ekstase. Jeg har vokst opp med at kjøkkenkluter skal være i bomull og fikk flere fine kluter fra henne og andre i familien da jeg flyttet for meg selv, men faktum er at ingen av dem slår disse klutene. Jeg har forøvrig også vokst opp med at kluter skal være hvite, men faktum er jo at en hvit klut ser ekkel ut så fort du har brukt den til å tørke opp noe annet enn rent vann, og selv om kluten hverken er sur eller skitten, setter jo fargen seg med det samme. Men det er naturligvis ikke fargen som er hovedpoenget her, neida! Klutene er supermyke, og holder godt på væske, slik at du kan vri opp kluten mindre enn du gjør med en ribbestrikket bomullsklut (som føles ganske lik, men er litt "hardere") og dermed kunne tørke over mer kjøkkenbenk før kluten blir tørr. Dette er kanskje mest relevant for oss som har mye kjøkkenbenk, eller bare sprer veldig mye mel, sukker, kakao eller fettsprut utover et stort område, men jeg håper og tror at det gjelder flere enn meg...  Den er også helt super på platetoppen (jeg har inntil fire trinn for ren platetopp - denne tar det aller meste, om noe har brent seg fast, bruker jeg svampen, om jeg har sølt noe, oversett det og det har størknet, bruker jeg skrape, og har jeg lyst til å speile meg i platetoppen, bruker jeg pussemiddel).
Jeg regner med at de færreste liker sure kluter, og det er derfor jeg liker å ha flere av disse - da kan jeg bruke en i et par dager, bytte klut, bruke i et par dager, bytte klut, etc., og vaske dem når jeg nærmer meg tom for kluter.

Oppvaskbørster

Jeg bor alene, og har tre ulike typer oppvaskbørster. Makes sense?
Jo, det gjør faktisk det. Til vanlig oppvask bruker jeg en helt vanlig oppvaskbørste som jeg sikkert kunne kjøpt tilsvarende av i matbutikken. Jeg vet at den fra Clas Ohlson holder lenge, er god å bruke og koster lite, og da er jeg fornøyd. Når jeg skal vaske gammelt porselen må det imidlertid andre remedier til - da er det ekstremt viktig med skånsom behandling, og jeg satser da på en børste med bust av hestetagl. Jeg kan godt bruke håndkle av mikrofiber til å tørke opp vanlig oppvask, men finporselenet tørkes kun med bomull eller lin, for uansett hvor fantastisk mikrofiber er, så er det jo mildt slipende. Den siste typen oppvaskbørste jeg har, er en veldig smart patent som jeg bruker litt anderledes enn det som er meningen - den består av et hult håndtak man kan fylle med oppvaskmiddel og en svamp. Svampen finnes med fin og grov overflate, og håndtaket mater ut såpe mens man vasker. Når en svamp er sliten, bytter man ut med en refillsvamp, og beholder håndtaket. Jeg bruker imidlertid min i kattedoen (der er den super i kombinasjon med antibakteriell Zalo og instrumentsprit - akkurat der synes jeg det er greit med bakteriedrepende rengjøringsmidler...), noe som absolutt kan anbefales! Men tilbake til klutene:

Allroundklut (34-2591)

Jeg elsker disse klutene. De kommer i en rull som inneholder 20 individuelt pakkede kluter som er komprimert til små skiver, og som eser ut når de legges i vann. Det er med andre ord
ganske morsomt å åpne en klut, i alle fall om man er et forvokst barn. Klutene kan vaskes på 40 grader, men tåler et begrenset antall vask, så de er neppe den mest miljøvennlige løsningen, og de er heller ikke veldig solide. De er imidlertid supre å ta med på ferie, og til bruk der du vet at du ikke kommer til å ha lyst til å bruke kluten igjen etter vask - jeg har f.eks. hatt stor nytte av dem til vask av balkonggulvet etter at det har blitt dekket av pollenstøv.

Optikklut (34-4534)

Klut for optikk, altså, ikke optikk-lut. Eller brilleklut, som jeg kaller det. Jeg har alltid én for lite av disse, hvilket kan forklare at jeg antageligvis har 8 stk, spredt utover alle hjemmets gjemmer. Men de er helt supre, og jeg elsker dem, selv om de gjemmer seg for meg. Jeg synes både våtservietter for briller og mange typer kluter har en lei tendens til bare å smøre flekkene på brilleglassene utover, men det er aldri no
e problem med disse. En annen fordel er at de er ganske tykke og store, så de er gode å holde i og gnikke med. Vær dog obs på at man må være litt varsom ved rengjøring av overflater som brilleglass og lignende, for selv om kluten ikke riper dem opp, vil partikler man gnir vekk kunne ripe opp overflaten, så det er viktig å ikke gå over glasset om og om igjen med samme område av kluten, og vaske den når det ikke er flere rene partier.

Speilklut (34-2296)

Jeg har en lysekrone med forkrommet metall og prismer hengende over spisestuemøblene, og høydepunktet i støvtørkingen er å gå over den med denne kluten. Da blir det alltid speilblankt! Den er naturligvis super på speil også, samt på blandebatterier og andre overflater som helst skal skinne.

Alle disse klutene kan vaskes i maskin, og bør vaskes uten skyllemiddel. Min erfaring er at de møre klutene kan farge av i vask, i alle fall de første gangene, så det kan være verdt å tenke på. Husk også at alt av mikrofiber sliper - det er derfor du som regel ikke trenger vaskemidler med slipende stoffer i, og at du dermed, med tid og stunder, vil kunne oppleve at blanke overflater blir mattere, i alle fall om du bruker grove svamper og lignende. Det sier jo egentlig seg selv? Det er uansett noe det er greit å være klar over, slik at man er obs på hvordan man behandler tingene sine.

Og til slutt: Med unntak av det øverste bildet, er alle bilder hentet fra www.clasohlson.no. Innholdet i dette innlegget er ikke på noen måte sponset eller laget på oppfordring fra arbeidsgiveren min, det er kun et symptom på at jeg (heldigvis) tror på produktene jeg selger. :-)

Opphengt i bildeoppheng

Oktober 2010 bød på mange interessante fotomotiver fordi det ble bråkaldt og grønne blader plutselig hadde fått seg blondekanter av rim. De dagene da naturen virkelig viste seg fra sin beste side, var jeg også mye ute - det var de siste ukene med Oscar, som da var i ferd med å utredes for det som viste seg å være en sjelden og ondartet kreftsvulst i underkjeven, og jeg hadde mange tanker i hodet mens jeg gikk mine turer i skogen med hunden min. På disse turene tok jeg også mange bilder, og til jul det året, ønsket moren min seg en collage av noen av disse, noe hun også fikk. Det ble et stort bilde med akrylplate i front som fikk hedersplassen i entreen. Ettersom bildet ikke hadde ramme, og baksiden var "fotopapiret" motivet var trykket på, ble det hengt opp ved hjelp av medfølgende, selvklebende beslag fra Japan Photo, og alt var såre vel. Inntil det ene beslaget takket for seg og hele herligheten deiset rett i gulvet et par-tre år senere. Etter det har moren min gjentatte ganger spurt om jeg kunne tenke meg å fikse nytt bildeoppheng, men når bildet er stort og tungt, og man ikke kan skru noe fast på baksiden (ettersom det vil synes på forsiden), og det er usikkert hvordan papiret (og dermed motivet) vil reagere på lim, har det vært en utfordring. Jeg konkluderte med at jeg måtte skaffe eller konstruere en slags bildehylle, og denne måtte være relativt diskret, samtidig som den måtte tåle en god del vekt. Det var heller ikke så lett. Men her om dag fikk jeg imidlertid en åpenbaring, og etter å ha avlagt Clas Ohlson i Torggata et besøk (det gjør jeg omtrent daglig, fordi ♥Clas Ohlson♥), kunne jeg sende henne en SMS om at jeg omsider hadde klekket ut en plan og var klar for å fikse bildeopphenget. Det hadde bare tatt meg to år... Uansett, jobben er nå gjort, og jeg er ganske så tilfreds med resultatet, og vil gjerne dele det med verden!

Et bilde publisert av Renate (@fantanistisk) lørdag 23. Jan.. 2016 PST

Slik ser opphenget ut før bildet er på plass

Løsningen består av to hyllekonsoller (hylleknekter, om du vil, 21-2095) og knotter (40-8594) som egentlig er ment for skuffer eller skapdører, der jeg har kappet skruene så korte at de kan skrus helt inn i knotten. Knottene skus inn i konsollene, og konsollene skrus inn i veggen, med det resultat at det dannes en "hylle" med støtte i front som forhindrer at bildet vipper. Om man skal være ekstra forsiktig, kan man sette opp en eller to konsoller med knott i overkant også - da vil ikke bildet kunne vippe forover, og man kan ev. skru inn en skrue i veggen bak bildet som står såpass langt ute at det holder bildet i posisjon.

Da bakstekjerringa skulle ta ferie

Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.

Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.

Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.

Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.

Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn  Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.

Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).

Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.

Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.

Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!

Litt mye og ganske lite

Det skjer både veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg har vært syk, mye fordi jeg har en del som skulle vært gjort, og fordi jeg omtrent samtidig har begynt å brodere, pusle puslespill og strikke (Internett har nemlig lært meg vrangmasker, så jeg har hatt stor glede av å strikke noen centimeter glattstrikk!). Også har jeg vært veldig opptatt av å få ting i posten. Bøker til semesteroppgaven min og filmer til masteroppgaven. Og litt attåt, fordi jeg fortjener det. Har opparbeidet meg en fin stabel med bøker jeg ikke har plass til, og mine fantastiske DVD-hyller har sprengt kapasiteten. Jeg har gitt opp planen om å sy julebordsantrekk. Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og innse at man ikke har tid til ALT. Også kan man heller glede seg over at man har en liten hamstergutt som digger klementin og en kattefrøken som synes det er alle tiders å ligge i timesvis på en finfin pute på matmors seng og være bedårende.

Jeg har dessuten lest og anmeldt romanen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. på Leselyst.com. Jeg er nemlig en av Arks lesevenner, og jeg blir veldig glad dersom dere leser anmeldelsen og kommenterer eller bare deler den med andre :-)

For ikke å snakke om at lyspæra i taklampa mi gikk forleden dag. Dumme sparepæra i dumme IKEA-lampa som tiltrekker seg støv og er umulig å tørke støv av uten å få et sammenbrudd av episke dimensjoner. Den blinket, gikk, smalt og stinket. Litt mer avansert enn "Jeg kom, jeg så, jeg vant", altså. Og jeg kjøpte ny pære hos Clas Ohlson, og selv om den er veldig fin og fancy, er vi ikke helt lykkelige sammen. Den er for varm i fargen, og jeg burde visst bedre. Men det gjorde jeg visst ikke. Men fin er den, altså, og den trenger ikke tenkepause før det går opp et lys for den.

Ukens CO-dings #11: Halogenpæresugekopp

Bilde fra Clas Ohlson.no.
Art. nr. 36-4550

Nå er det forferdelig lenge siden sist jeg skrev om en av Clas Ohlsons dingser, men frykt ikke: jeg er tilbake!
Ukens dings er genial, genial, genial, og kommer i fargen lyseblått. Clas Ohlson-lyseblått, faktisk!

Hvordan ser den ut?
Vidunderet er en liten sugekopp med en hendig liten fot. Når foten foldes ned, suger sugekoppen, og vakuum dannes. Enkel og greit.

Hva gjør den?
Vel, den suger. Men på en god måte!

Le petit sugekopp du lampeemballasje

Trenger man den?
Definitivt! Ihverfall hvis man har en eller flere lamper i huset som bruker koniske halogenpærer, og det gjelder de fleste husstander. Tingen er den at halogenpærene ikke er så veldig glade i å bli tatt på, så når du setter inn en ny pære med bare hendene, vil den ta igjen med deg gjennom å gå føyka før tiden. Dette har noe med fett og varmeutvikling å gjøre, og det er derfor de fleste lamper har en liten sugekopp liggende i esken fra produsenten. Med sugekopp blir alt enklere, både fordi man slipper den fysiske kontakten og fordi det blir litt enklere å komme til, noe som er særs kjærkomment dersom man bruker pærer med GU10-sokkel (den hvor kontaktene ser ut som spikerhoder, og må stikkes inn kontakten og deretter vris rundt til de låser seg). Disse små sugekoppene er av enkleste sort, og forsvinner alltid innen kort tid. Det er mulig at de har bedre ting fore. Eller at de ikke liker deg. Eller at de har noe uoppgjort med en gammel nabo. Uansett, neste gang du skal skifte en halogenpære i huset, er den borte vekk (muligens som en sviske), og snart står du der og fikler med fingrene igjen.

Men godtfolk, denne tiden er nu forbi! Clas Ohlson leder dere inn i en ny tidsalder! En tidsalder hvor den primitive sugekoppen kan kastes etter første gangs bruk! Legg igjen 19kr hos din lokale Clas Ohlson og få med deg et eksemplar av denne geniale lille tingen hjem. Du gjør det tross alt ikke bare for deg selv, du gjør det også for miljøet - halogenpærer forurenser (hvilket er grunnen til at de, i likhet med annet elektronisk avfall, skal leveres inn på miljøstasjoner eller hos din lokale elektronikkforhandler, f.eks. Clas Ohlson, og ved å maksimere levetiden på pærene dine, minsker du også i det lange løp forbruket av dem, og dermed forurensningen du selv skaper.
En vakker tanke, ikke sant? Til 19kr.

Og forresten: Sist uke kom Clas Ohlson med ny katalog, hvorfra denne nyheten er hentet. Anbefaler alle å ta seg en tur innom sin nærmeste Clas og kikke på noen av de 913 andre nyhetene. :-)

Ukens CO-dings #10: Timer

Art. nr. 36-2901 (foto: ClasOhlson.no)

Nå er jeg tilbake med en dings igjen - ikke noe skrekkelig festlig, men akk så praktisk!
De fleste har vel fått med seg at det er første søndag i advent idag, og for de fleste av oss betyr det adventsstaker og -stjerner i vinduene som lyser opp. Nettopp dette gjør det spesielt koselig å traske rundt i snøen mellom blokker og hus - det lyser i vinduene når det er mørkt rund deg, og julestemningen sniker seg på og gjør deg god og varm og gløggtørst. Dette er selvfølgelig vel og bra, men det som er litt dumt, er at disse stjernene og stakene gjerne lyser døgnet rundt, og sjelden har påmontert bryter på ledningen. På dagtid har de som regel ingen effekt i allerede opplyste rom, hverken for den som er inne eller den som er ute, og om du har en slik lyskilde på soverommet, er det kanskje til og med litt plagsomt med lys når du skal sove?
En lignende tanke bør vel gjelde når juletrærne tennes over det ganske land - er det noe poeng i at de seksten lysene lyser hele natten igjennom dersom ingen ser det? Tross alt er all bruk av elektrisitet forbundet med en viss brannfare, og denne øker selvfølgelig i praksis når ingen er til stede. Dessuten koster det penger!
Derfor slo det meg idag at jeg burde koble lysballen (adventsstjerne blir litt feil når man er ateist, synes nå jeg, men jeg liker lys!) jeg har i vinduet til en timer.

Og nettopp det er Clas Ohlson-produktet jeg vil anbefale dere å hamstre inn, for dette er finfine greier!
Stikk innom og kjøp et par digitale timere med ukesprogram, så kan du ha det moro, kan du tro! :-D
Eller, kanskje ikke så skrekkelig moro, akkurat, men spander 79 kr på en 2-pakning (art.nr. 36-2901), så trenger du ikke stå opp igjen etter å ha lagt deg godt til rette i sengen, bare for å trekke ut det vanskelig tilgjengelige støpselet av stikkontakten. Du slipper å tenke, og det er den beste gaven et menneske kan få!:-D

Hva gjør timeren?
En timer (eller tidsbryter!) sitter mellom strømkilden (stikkontakten i veggen, skjøteledningen, e.l.) og apparatet (adventsstjerne e.l.), og kutter og kobler til strømtilførselen for sistnevnte. Det finnes korttidstimere som f.eks. kutter strømmen etter 15min (praktisk hvis du ofte glemmer å slå av kaffetrakteren), og det finnes mer avanserte timere som kan slå av og på strømmen flere ganger i døgnet. Den avbildede varianten er av sistnevnte type. Om du f.eks. ikke vil ha på lyset i det hele tatt en dag, eller på andre måter vil overstyre timeren, er det en on-auto-off-bryter på den, hvor auto selvfølgelig er standard. Er den på, og du ønsker at den skal forbli slik i uoverskuelig fremtid, trykker du en gang på bryteren, og den går over til on. Vil du at den skal være på inntil videre, men slå seg av på normal måte ved neste programmerte brudd, trykker du en gang til, og den forblir påslått, men vil følge programmet som før. Veldig praktisk!

Noe av det fine med denne timeren dessuten er at den har et innebygget batteri, hvilket vil si at den husker programmeringen du har gitt den selv om strømmen skulle gå, hvilket de enkleste variantene ikke gjør, og du kan ha forskjellige tenne- og slukke-mønstre for de forskjellige ukedagene. Du kan dessuten programmere opptil 14 slike mønstre for uken, hvilket vil si at du kan la adventsstaken oppføre seg som så:
22:00-06:30: av
06:30-09:00: på
09:00-16:00: av
16:00-22:00: på.
Dermed har du lys når du våkner om morgenen (noen bruker faktisk flere timere stilt inn på forskjellige tidspunkt og tilkoblet forskjellige lamper i rommet som en erstatning for wake-up light-lampene, slik at lyset i rommet gradvis tiltar en halvtime før de må opp, slik at de får en skikkelig god morgenstemning!), men når dagslyset endelig kommer og du drar på skole eller jobb, slukker julelysene, og forblir slukket til du kommer hjem i skumringen. Når du skal i seng, er de også slukket, men folk på gaten utenfor har likevel hatt glede av det opplyste vinduet ditt hele kvelden :-)

Disse timerne kan selvfølgelig brukes til alt mulig annet også - den andre halvparten av min 2-pakning slår f.eks. av og på routeren min slik at den ikke står på hele natten :-)

"Snøball" fra A-møbler på Alna

Til venstre ser dere min lysende kule som ikke kostet mer enn 80 kr hos A-møbler :-). Ulempen er at ledningen bare er 2,5 m lang. Det høres langt ut, men med tanke på at ledningen først skal nå fra kulens plass i vinduet (20-30cm under den øvre karmen) til festepunktet, deretter langs halve vinduets bredde og så ned til stikkontakten på gulvet, er det latterlig kort! Det går praktisk talt ikke, men Clas vet selvfølgelig råd, så til uken blir det en finfin skjøtekabel (skarvsladd, som de fantastiske svenskene sier!) med eurostøpsel på meg, slik at ledningen får henge fritt ned istedenfor i spenn... For det er ikke så veldig pent, for å si det mildt...

Ukens CO-dings #9: Snasne hodetelefoner

Bilder: Clas Ohlson.no

Nå synes jeg det er på tide å dele en fin liten oppdagelse med dere, og ukens CO-dings er hodetelefonene "Plattan" fra UrbanEars! Jeg var litt skeptisk i utgangspunktet - da jeg gikk på barneskolen ble det plutselig blodharry med hodetelefoner, og man var nødt til å konvertere til ørepropper (hvilket var et mareritt for meg inntil noen fant opp in-ear-konseptet). Følelsen av at det var sosialt uakseptabelt å ha en bøyle over hodet gav seg på en måte ikke hos meg... Men jeg trengte et nytt bindeledd mellom iPoden min og meg selv, ettersom de gamle øreproppene lagde knakelyder, og flere kollegaer anbefalte nettopp disse fargeglade og relativt ruvende variantene fra Urbanears, så jeg bestemte meg for å gi dem en sjanse. Og tro meg: jeg har ikke angret et sekund!

La oss se på det estetiske først: hodetelefonene er som sagt ganske massive, og kommer i mange farger, bl.a. hvitt, sort, rødt, lilla, blått og rosa. Alle detaljene, unntatt  metallbøylene mellom hodebøyle og øreklokkene, er i den aktuelle fargen, og øreklokkene kan bøyes innover under frakt for å ta mindre plass.
Jeg er på ingen måte noen lydekspert, så jeg kan ikke gi noen spesifikke beskrivelser av lydbildet, men det jeg kan si, er at det er en god, men ikke dominerende bass, og at støyskjermingen er god (du hører trafikken med dem på, men du kan ikke føre en samtale). Lydlekkasjen er liten, hvilket er bra for dine medmennesker.
"Plattan" har innebygd mikrofon, og den påmonterte fjernkontrollen på ledningen kan brukes for å godta og avslutte samtaler når hodetelefonene er koblet til en mobiltelefon, eller til å pause og spille av musikk. Den er dessuten kompatibel med bl.a. iPhone og Nokia- og HTC-mobiler med 3,5mm inngang:-)

Om jeg skulle ønske at noe hadde vært anderledes, ville det vært dette: jeg ønsker meg volumknapper på ledningen, og det hadde vært fint å ha en låsemekanisme for å holde hodetelefonene sammenfoldet, slik f.eks. Koss Porta Pro har.
Når det er sagt, er dette bare noe man venner seg til, og ikke noe å henge seg opp i - hodetelefonene er fantastiske, og jeg kan med hånden på hjertet anbefale dem :-)

Hos Clas Ohlson koster de 499,-, og den sorte varianten har art.nr. 38-3702.

Rosa sløyfer, overstrykingspenner og andre fine ting :-)

Jeg har en veldig bestemt følelse av at rommet mitt renner over av overstrykingspenner. Jeg vet at det ikke stemmer - rommet mitt renner over av ting, mer spesifikt bøker, filmer og ting som er stablet opp i provisoriske transittmottak for snarlig (eh...) overgang til nye og bedre plasseringer, men jeg har likevel følelsen av å finne slike tusjer over alt.
Det er i seg selv ikke noe problem - man trenger alltid en overstrykingspenn, det er jo nettopp derfor jeg har så avsindig mange, men det har vist seg at ingen av mine egentlig fungerer - de er så inntørkede at selv Sahara fremstår som en oase i forhold. De er altså helt ubrukelige. Kanskje går de, på pur f..., med på å tegne en gulaktig (eller rosa - det avhenger selvfølgelig av fargen...) strek på papiret for så å sykne hen og dø etter halvannen centimeter. Slik at jeg enten må finne en lignende penn, eller akseptere at overstrykingene mine ender opp i et eneste kaos. Og det vil jeg selvfølgelig ikke, så da blir det å endevende penneesken (pennekoppen min inneholder skrutrekkere, teltplugger, hobbykniver, en boettkniv fra Clas, strikkepinner og en fjærpenn laget av en Canadagåsfjær med kulepenninnmat, men ingen ordentlige skrivesaker), gjerne uten resultat. For sist jeg ryddet i den esken, kastet jeg jo alle de pennene som hadde tørket inn, hvilket i praksis var alle jeg hadde, og derfor finner jeg ingen erstatning før neste gang jeg finner en penn som burde vært kastet for lengst i en eller annen skuff, og må gjennom den samme, traumatiske opplevelsen én gang til. Det er et hardt liv!

En av tre tusjer som Clas tar 29,- for.
Art. nr. 36-4162

Idag gikk jeg til det ekstreme skritt å kjøpe nye overstrykingspenner (dette skjedde sist for omlag fire år siden), denne gangen hos Clas Ohlson, selvfølgelig, og jeg har store forhåpninger! Valget sto mellom en trepakning med gul, rosa og grønn penn, eller en sekspakning med minitusjer som også omfattet fargene oransje, lilla og blå, men ettersom jeg brukte opp både evne og vilje til å fargekode notater og markeringer da jeg forfattet mine omfattende og dyptgående regelbøker gjennom ungdomsskoleår, fant jeg ut at jeg var best tjent med å kjøpe tre store - prisen var uansett den samme (29,-)! I tillegg fikk jeg kjøpt meg en sånn snasen liten LED-list fra Osram (LEDstixx, som den kalles!), som jeg funderer på om bør plasseres bak datamaskinen, ettersom ethvert forsøk på aktivitet der ender med at jeg slår hodet fire-fem ganger før jeg henter lommelykta, som jeg så legger fra meg fordi jeg trenger to hender for å gjøre hva det nå enn er som har fått meg til å krype bak dit... Uansett, dette geniale produktet er en omlag 20cm lang, fingertykk sylinder i matt sølv med fire LED-lamper langsetter seg

Osram Stixx koster 139,- hos Clas, og har art.nr. 36-3892

. Den er batteridrevet, og batteriene følger med (det liker vi!). Det praktiske med det er selvfølgelig at man slipper ledninger, og dermed kan feste den nøyaktig hvor man vil! Det var nok akkurat dette med maks mobilitet som var Osrams tanke - listen kommer med en hvit halvkuleformet fot med en nedsenkning i midten, og foten kan festes til de fleste underlag med en medfølgende limpute, eller stå i stram givakt på en magnetisk overflate. I tillegg kan man velge om listen skal stå loddrett i foten eller ligge, og om den skal ligge med foten midt på eller til en av sidene - det avhenger utelukkende av hvor man vil ha lyset :-) I tillegg kan man jo snu listen rundt som man vil - jeg vurderer som sagt å henge den bak datamaskinen, mer spesifikt på veggen litt over kabinettet, og da er det nærliggende å vri den slik at lyset vender nedover og ikke rett ut. Lyset tennes og slukkes med en bryter som er plassert i den ene enden av listen, og lyset er kaldhvitt og sterkt:-)

Jeg kjøpte mer hos Clas idag - en rosa lommelykt, også den med veldig klart og godt lys, og det gjør jo saken enda bedre at en del av overskuddet fra salget går til Rosa Sløyfe-kampanjen som Clas er en av hovedsponsorene for:-) Det ble selvfølgelig også et par rosa sløyfer og en snasen rosa papirpose på meg, så nå kan jeg gå rundt ute og minne folk på at de bør støtte aksjonen ved å kjøpe ei sløyfe eller et av de mange festlige støtteproduktene, som rosa skrutrekker, lommelykt eller penn fra Clas, eller muffinsformer fra Cacas hos Jernia :-)
I tillegg har aksjonen mange morsomme sløyfer og sløyferelaterte produkter i nettbutikken sin (rosasloyfe.no).
Om du ikke har fått med deg hva Rosa Sløyfe-aksjonen går ut på, er dette en kort oppsummering:

Rosa, batteridreven skrutrekker hos Clas til 199,-

Hver oktober arrangeres det en aksjon for å samle inn penger til Kreftforeningens arbeid mot brystkreft (altså går pengene til forskning). Dette er en del av det viktige arbeidet som gjøres for å hjelpe kvinner med brystkreft, som i praksis utgjør hver tolvte av oss. I tillegg kan menn utvikle sykdommen, så dette er noe alle kan få, men som ingen vil ha. Ved å kjøpe og bruke rosa sløyfer viser vi solidaritet med de brystkreftrammede, viser at vi bryr oss, støtter dem og er glade i dem. Noen menn synes sikkert det er litt jentete og fjollete å ha en rosa sløyfe på jakkeslaget, men da kan de jo bare tenke på at den fjollete sløyfen kanskje kan bidra til at vi på sikt kan bekjempe både brystkreft og andre kreftformer, og at deres døtre eller barnebarn som en gang i fremtiden vil være voksne kvinner muligens får et mindre skremmende møte med sykdommen enn det man får idag. Slik jeg ser det, finnes det knapt bedre æresmedalje!

Publiser innlegg

Så kjøp en rosa sløyfe i oktober, og håp at mange nok har gjort som deg, slik at du, neste gang du selv, eller et familiemedlem, rammes av brystkreft, kan ta det med ro, vel vitende om at alt kommer til å gå bra - for det hadde vel vært fint?

Dagens lille åpenbaring: GoFlex

Jeg har hatt mange åpenbaringer, i motsetning til Johannes, som bare hadde én. En av dem var at "come on, ketchup" skulle tolkes som "come on, catch up", en annen var at "jetlag" ikke var et lag som jetfly fløy gjennom eller over. Jeg har nå fått enda en åpenbaring, og den er, som så mange andre ting, knyttet til Clas Ohlson og min datadilla. Fra Clas har jeg nemlig fått tak i en ekstern harddisk av typen Seagate GoFlex (selges i rødt, blått, sølv og sort i 500GB, og sort i 1TB), samt en nettverksadapter (GoFlex Net) som har plass til to GoFlex-harddisker i tillegg til å en USB-inngang bak!
Harddisken har faktisk en SATA-tilkobling, og når den brukes alene, kobles den til en medfølgende USB-adapter. Har man USB 3.0 på datamaskinen (som undertegnede! :-D), kan man kjøpe en adapter for det også, og da blir det vei i vellinga! Når harddiskene kobles til disken, derimot, dropper man hele USB-adapteren og setter disken rett ned i nettverksadapteren, som igjen kobles til routeren med en nettverkskabel.

Så kommer det morsomme!
For jada, Seagate lager pene disker og smarte løsninger, men det som åpenbarer seg når man går online er mye kulere! For når alle registreringer er gjort unna, kan du gjerne bruke harddisken til ordinær lagring via Windows Utforsker, men, og dette er et viktig men, Seagate har inngått et samarbeid med folkene bak Pogoplug (som er en nettverksharddisk med et webadministrasjonspanel), hvilket altså gjør harddisken til en nettverksharddisk.
Så lenge harddisken er tilkoblet nettet, kan man altså streame filene fra den til datamaskiner hvor som helst (forutsatt at man har brukernavn og passord:-P) OG til iPhone/iPod Touch, Blackberry og Android-telefoner, dersom man laster ned gratisapplikasjoner for det.

Fremdeles ikke morsomt?
Nei vel, da er kanskje dette morsomt, da?
Legg en video eller en sang på harddisken, og se/hør den på iPoden når du har tilgang til nett uten at iPoden er blitt synkronisert med iTunes før du gikk hjemmefra:-D På samme måte kan du legge til nye filer over nettet ved hjelp av en PC, og hente dem opp igjen når du er hjemme igjen uten å måtte sende e-poster, installere programvare eller ta med en minnepinne overalt :-D Dessuten kan filene deles, så om du har en morsomhet liggende, kan du poste den på facebook eller sende den per e-post til en av dine 500 nærmeste venner.

Og om du nå er halvparten så gira som meg, kan du stikke innom Clas imorgen og gå bananas i hyllene - harddiskene koster 899,- (500GB) og 1698,- (1TB), og nettverksadapteren koster 998,-, noe som ikke er så ille, med tanke på at du i praksis får en veldig enkel lettvekter-NAS...! Om du ikke har det store plassbehovet, kan du jo alltids nøye deg med nettverksadapteren og stikke en romslig minnepinne inn i USB-porten.
Alle fine dingsene finner dere her!

Om å ta vare på analoge minner

Jeg sitter nå i andre etasje på en av Lavprisekspressens busser på vei mot Arendal, og priser meg lykkelig for at verden har kommet så langt at det er Internettilgang på bussen :) Mens jeg sitter her og koper tenkte jeg at jeg kunne dele litt praktisk kunnskap med dere - det er jo ofte slik at man kan ha behov for (eller nytte av) ting og tang uten å vite det, fordi man ikke har tenkt en tanke helt ut. Er man riktig heldig, mister man sjansen før man har innsett hva man har gått glipp av, og slikt resulterer gjerne i landesorg, og det liker vi jo ikke!

Dere som kjenner meg, eller har lest en del i bloggen, vet at jeg er veldig glad i barndomsminnene mine, og at de i svært stor grad er sentrert rundt visuelle, auditive og materielle ting (de to førstnevnte sorterer i praksis under sistnevnte). Barne-TV, reklamer, filmer, kassetter, leker og bøker har bidratt til at jeg har utviklet en ganske vill fantasi, og det er moro å i etterkant kunne lese en barnebok og finne opphavet til en idé jeg har hatt, eller å se et bilde av en bestemt leke og plutselig i detalj huske hvordan jeg lekte med den. Selv om lekene er pakket bort og barnebøkene ikke akkurat nileses lenger, er de tilgjengelige. Om jeg får barn selv, kan jeg la dem ta del i min gamle glede gjennom å lese bøkene som før trollbandt meg, og håpe at de får en lignende effekt på avkommet.

Når det gjelder filmer, musikk og lydbøker, derimot, er fremtiden langt mørkere, og nåtiden likeså - jeg vokste opp med kassetter og VHS-film, og følgelig er alle mine gode opplevelser i disse mediene fanget i nå antikvariske, analoge formater. Mens det bare er å vente på at klassikere som "Løvenes konge" skal utgis på Blu-ray, er det mange andre skatter det ikke er blitt regnet for lønnsomt å utgi i norsk språkdrakt på DVD, eller kassetter av barnetestjerner som ikke lenger er barnestjerner, lydbøker som kanskje ikke gjorde det så godt, og annet som de norske utgiverne ikke har noe ønske om å bruke tid og energi på å digitalisere. Slikt er urkjipt for oss barndomselskere, og det er ikke så mye å gjøre med saken dersom man ikke har tatt vare på sine utdaterte skatter. Undertegnede hadde f.eks., delvis under tvang, kvittet seg med "Snehvit og de syv dvergfrøknene" og "Tommelise" på VHS. To produksjoner av diskutabel kvalitet som gikk rett til hjertet på en ukritisk unge. Jeg har fått tak i begge i engelsk språkdrakt, men det blir ikke det samme som de norske dubbingene jeg ble glad i for ti-tolv år siden.

Om man fremdeles sitter på de utdaterte skattene, derimot, er det fremdeles håp, og overbevist som jeg er om at det er flere enn meg som har gamle audio- og videokassetter liggende, vil jeg her presentere en liten guide til hvordan skattene kan reddes!

Audiokassetter
Her trenger du ikke store greiene:

• en kassettspiller med hodetelefonuttak(om du ikke har en, og ingen familiemedlemmer har, kan du sikkert finne en rimelig en på finn.no eller lignende!)
• en datamaskin med mikrofoninngang (vanligvis har denne en rosa ring rundt hullet, i motsetning til hodetelefonuttaket som har en grønn ring). Stasjonære maskiner er å foretrekke, fordi det er mindre fare for at intern støy forplanter seg til opptaket - sier mine datakilder
• en tilkoblingskabel med 3,5mm minijack i begge ender (f.eks. denne). Det kan være greit å ha et par-tre meter med kabel, slik at du slipper å ha kassettspilleren i fanget!
• gratisprogrammet Audiacity (for opptaket) og utvidelsen LAME (for å konvertere til mp3)

Har du alt?  Flott! Koble kabelen til kassettspillerens hodetelefonutgang og datamaskinens mikrofoninngang (hvilket selvfølgelig gjør at lyden fra kassettspilleren sendes inn i datamaskinen), og start Audiacity. Øverst til venstre er det et panel med (forhåpentligvis) kjente knapper, og alt du trenger å gjøre, er å trykke på opptak/rec. (den røde rundingen), for så å starte kassettspilleren. På skjermen får du da se tonehøyden på all lyden som tas opp, og det er bare å la program og kassettspiller gå til side A har sagt sitt. Da er det bare å trykke på stopp (kvadratisk symbol), og dele opp opptaket i kapitler/sanger, navngi dem og "eksportere flere" til mp3 (se brukermanualen for Audiacity for detaljer). Ta-da!
Husk at dette er gamle, analoge saker, og at kvaliteten blir deretter - kall det autentisk og bare nyt!

Videokassetter
Her trenger du litt flere, og mer kostbare ting, men resultatet kan bli svært bra!

• VHS-spiller
• rensekassett(som denne fra Clas)
• kompositt-til-USB-konverteringsverktøy
• programvare for konvertering (følger med dingsen ovenfor)
• DVD-plater eller konverteringsprogram for å lagre resultatet som en enkeltfil

Dette var en krøkkete beskrivelse, så jeg tar en litt mer spesifikk forklaring av hver del her:
En VHS-spiller sender lyd- og bildesignalet ut via scart eller tre RCA-plugger i komposittformat. Det er noe ordentlig møkk i forhold til HDMI - den gule pluggen gir bilde, den hvite og røde gir lyd. Hadde datamaskiner hatt en inngang for bilde slik de har for lyd (den nevnte mikrofoninngangen), hadde dette vært latterlig enkelt, men vi må istedenfor sende signalet via en USB-port, og da trenger vi altså denne konverteringsdingsen.
Jeg har, ikke overraskende, kjøpt min hos Clas Ohlson, en merksnodig sak fra Pinnacle kalt Dazzle*. Med den følger det med programvare for konvertering til DVD. På maskinen min fungerer ikke konvertering med DVD-menyer, men uten menyer og med lagring direkte på disk fungerer det helt fint.

Prøv å prøvekjøre kassetten før du starter opptaket - selv måtte jeg rense den gamle spilleren, og det er greit å finne ut av det, og få renset opp før opptaket er igang!
Når så opptaket er gjort, vil filene være fordelt over mappene VIDEO_TS og AUDIO_TS, og disse kan du åpne i f.eks. makeMKV og konvertere til MKV-format (kan bl.a. spilles av på WD TV Live-bokser og i VLC, et småsnasent og enkelt program for alle plattformer). Evt. kan du bruke Handbrake og konvertere til mp4. Her er mulighetene mange!

Og sånn helt til slutt: dette er helt lovlig, så lenge du har kjøpt og betalt originalmediene - Åndsverksloven sier at det er greit å kopiere/konvertere åndsverk dersom det kun gjøres for å kunne spille det av på utstyr man har:-)

Levende trådsneller og tissetrengte apemenn

Det er flere fordeler ved å vokse opp uten en mann i huset. F.eks. er toalettsetet (og -lokket) alltid nede når man kommer inn på do, og det er ingen okkuperer TV-en hver gang det sendes en fotballkamp. Om ikke dette er nok, slipper man å bivåne at en artsfrende klør seg på upassende steder i ens eget hjem. Det er nemlig dét menn (unntatt bestefar, som er sivilisert) gjør hele tiden - det har jeg lært av sitcom-er på TV3. Når de ikke gjør irriterende ting som dette, er de joviale, morsomme og sjarmerende infantile. Selvfølgelig. (Idiotkassa lyver som kjent aldri)

Hvis du har en over middels hendig mann i huset, og det har de fleste, ettersom de fleste menn anser seg selv som over middels hendige (er det noe vi mennesker er gode på, så er det å overvurdere våre egne evner. Og å slippe ut klimagasser, selvfølgelig. Så vi er faktisk flinke til flere ting. Applaus!), har du sannsynligvis sluppet unna en hel del praktiske problemer. Kanskje er du av det kompetente slaget som går Tim 'the tool man' Taylor (google det) i næringa, eller den som holder verktøy, kabler og annet ræl, men sjansen er stor for at gubben oppdager problemet (eller skaper det selv) og retter opp og forbedrer ganske av seg selv. Unntaket er selvfølgelig åpenbare problemer som ikke plager ham selv, som at taket på minstemanns soverom er lekk, og at det ramler slimete iberiaskogsnegler ned i krybben hans (som mor har kjøpt i en fancy interiørbutikk for å gi alle venninnene sine inntrykk av at hun har god smak) ettersom det nevnte hullet ligger midt i pilegrimsruten deres på vei til det lovede land, også kalt naboens petuniaer. Og iberiaskogsnegler frykter intet, de går rett på, selv om de må krysse en tomannsbolig og både Rødehav og ørken. De ville vært utrolig kule om de ikke hadde vært slimete skadedyr med en hang til alkoholisme, akkurat som en del av dagens ungdom.

Tilbake til fars fiksing: Hullet i taket plager ikke far - iberiaskogsnegler spiser ikke småbarn (såvidt vi vet), insekter (som omfatter alt som er mindre enn katter, leveres uten vinger og kan få enkelte damer til å hvine "iiiiiik") er et kvinneproblem på linje med fødsler, menstruasjon, sjokolade og følelser, og det er uansett ikke far selv som skal ligge i krybben og titte opp på stjernehimmelen i påvente av neste landing fundamentalistiske ekstremistsnegler. Derfor er det mor, som er et følelsesmenneske, som legger merke til hullet (det kan også skyldes at det er hun som må vaske slimete sengetøy og skrubbe snegleslim ut av vegg-til-veggteppet på minstemanns rom), og hun begynner selvfølgelig å mase. Og hvem har noen sinne gjort noe frivillig etter å ha blitt mast på? Så derfor gjør ikke far noe. Men ELLERS, når far får lov til å oppdage ting i sitt eget tempo, vil han nok i det minste forsøke å rette opp feilen eller fylle behovet, forhåpentligvis til stor applaus fra familien. Og når man bor uten menn eller spesielt hendige kvinner i husstanden (nå begynner vi å nærme oss innleggets poeng!) blir man nødt til å bli litt hendig på egenhånd.

De sier at nød lærer naken kvinne å spinne, men ordtaket sier intet om hvorvidt naken kvinne lærer å veve og sy, og om hun blir spesielt god til noen av delene. Muligens var naken kvinne historiens første trådsnelle, og det er hevet over enhver tvil at hun, etter å ha surret seg inn i tråden sin satte seg ned med litt sjokolade og var glad og fornøyd. Naken mann hadde nok funnet seg et passelig stort blad og litt dobbeltsidig tape før han fortsatte å løpe rundt og tisse på alt han så, sitrende av forventning til den kommende vinter og utsiktene til å kunne urinere navnet sitt i nysnøen.
Uansett hva vi kan lære om nakne menneskers tiltaksevne og -lyst av ordtaket, kan vi i det minste lære at mennesker både med og uten klær tilegner seg kunnskap og evner etter behov. Og nettopp derfor er det ganske praktisk å vokse opp uten en mann i huset - man må ganske enkelt finne ut av ting på egenhånd, enten ved å spørre om råd, eller ved å prøve og feile. Dette kan man selvfølgelig gjøre selv om man har en kyndig mann eller kvinne i familien, men er det ikke gjerne sånn at den som er best til en ting er den som vanligvis utfører den?
 Så derfor kan jeg takke min mor for å ha oppdratt meg i et testosteronfritt hjem - det har tvunget meg til å finne teknologiske og praktiske løsninger for alt fra lyd- og bildesystemer til vertikal lagring av bøker og film, samt gitt grobunn for en genuin interesse for enkelte lite feminine nerdefelter (som datamaskinbygging). Jeg er definitivt ingen verdensmester, de nye hyllene mine er ikke helt i vater og jeg kuttet meg til blods da jeg på lørdag byttet ut min tantes prosessorvife (kjip sak fra Intel) med en snasen Big Shuriken fra Scythe, men jeg prøver, jeg får det sånn nogenlunde til, og det gir en enorm glede å få til ting på egenhånd!

Mitt nyeste prosjekt, de nevnte hyllene, er slik sett helt i tråd med både DIY-bevegelsen (do-it-yourself) og den nyeste Clas Ohlson-katalogen (som kan lastes ned her) og Clas Ohlson-andan: det meste kan fikses selv, bare man er ydmyk i forhold til oppgaven, lytter til profesjonelle og bruker hodet. Å unngå å gape over for mye er også greit:-P Så med hyllene på plass, dypt forankret i veggen, vil jeg gjerne takke stenderdetektoren fra Clas som sier biiiip når den finner treverk eller andre snasne ting i gipsveggen min, videoen jeg fant på nettet som demonstrerte hvordan man kan bruke drillen (med skrutrekkerfunksjon) til å skru festeskrua i metallexpanderen (også kjent som mollyskruer) inn helt til baksiden har ekspandert mot baksiden av gipsen (veldig nyttig når man har rotet bort den for anledningen innkjøpte spesialtangen), mammaen min som overbærende setter spørsmålstegn ved min beslutning om å markere stendere med kulepenn på en hvit vegg og selvfølgelig de snille og flinke kollegaene mine som i det sistre er blitt pepret med spørsmål om hvor mye vekt diverse festematerialer tåler, hvordan plater skal pusses ned og hva slags drill som duger til jobben. Det føles veldig trygt og godt å kunne videreformidle et krevende spørsmål til en kollega og berolige den kunnskapssøkende kunden med at "vi får høre med NN - h*n kan ting". Og det stemmer som regel:-)


(og nei, jeg skriver ikke lange innlegg. De er bare korte på en litt langdryg måte)

Ukens CO-dings #7: Skjermrens

Først en liten advarsel: Dette er ikke en morsom ting. Det er en så godt som utelukkende nyttig ting, og den smaker sannsynligvis ikke spesielt godt. Men anbefale den, det vil jeg gjerne uansett!
Den aktuelle dingsen er noe så spennende som et rensesystem for dataskjermer! Hurra!
Men virkelig, er hjulet spennende? Nei! Er det nyttig?
...

Selv om skjermrensesystemet fra Clas ikke er like revolusjonerende som hjulet, er det både rimelig, effektivt og smart utformet, og vel verdt et innlegg i mine øyne!

Behovet for noe å vaske skjermen med meldte seg hos meg for sikkert et halvt års tid siden, hvilket er grunnen til at jeg ikke gjorde noe med det før langt ute i august. Mens den nyeste av skjermene bare hadde behov for å tørkes over med en fuktig klut for å få vekk støv, var den gamle og flekkete ikke mottagelig for akkurat den fremgangsmåten - flekkene satt for godt. Så etter flere måneder fikk jeg surret meg til å kjøpe skjermrensen hos Clas - en liten boks med avrundede hjørner og vertikal tredeling. Første del er rensemiddelet. Det flyter harmonisk rundt i en liten sprayflaske som altså er innkapslet i boksen, og man trykker følgelig ytterst på boksen for å spraye. Snasent! De to andre delene er egentlig bare en del - den ytterste er et lokk som dekker halvparten av en mikrofiberklutdekket (det ordet skal jeg ta patent på og bli styrtrik av!) svamp som brukes til å tørke vekk rensemiddel og smuss (som er et ekkelt ord) fra skjermen. En kompakt løsning, altså!
Da jeg hadde sprayet på rensevæsken og tørket den av, så skjermen like ille ut, og jeg gikk betuttet min vei. Ingen effekt! Da jeg kom tilbake noen minutter etterpå ble jeg imidlertid positivt overrasket: alle flekkene var faktisk borte! Skjermen var like ren og pen som da jeg pakket den ut (den er forøvrig også fra Clas)!
Joy to the world, lizzm!

Så hva kan vi konkludere med? For det første har vi altså et produkt som holder det det lover. Det liker vi! For det andre har vi et produkt som er smart og diskret utformet - det liker vi enda bedre. For det tredje er det drøyt i bruk og rimelig priset:-)

Skjermrensen har varenummer 38-3409, og koster for øyeblikket 99,-

Ukens CO-dings #6: Teposeklemme

Konseptet med ukens dings fungerte ikke helt optimalt - jeg begynte tross alt like før eksamenstiden begynte, og etter eksamen dro jeg på ferie... men nå er jeg tilbake med et nytt dingsetips, nemlig en teposeklemme!

Jeg oppdaget denne i forrige uke, og bare måtte ha en - jeg elsker te (les: Twinings grønne te med sitron, i den store jordbærkoppen som rommer nesten en halvliter, og med fire natreen i. Det er godt, det!).
Hvorfor trenger man en poseklemme? Kan man ikke bare gjøre det på gamlemåten? Vel, meg bekjent er det fire måter å flytte en tepose fra kopp til skål/søppel på:

1. bruke en teskje til å løfte opp posen og surre tråden rundt skje og pose, og dermed presse ut vannet uten å brenne seg. Ulempe: man får som regel ikke ut alt, det krever faktisk et visst håndlag, og det tar tid.
2. løfte opp posen med fingrene og surre tråden rundt den. Ulempe: man brenner seg på fingrene, og ender gjerne opp med å spjære posen og dermed få halve posens innhold ned i tekoppen... Yay!
3. løfte opp posen med fingrene og klemme ut tevannet med fingrene. Inntil nå min foretrukne metode. Ulempe: man brenner seg.
4. slenge den blaute posen rett i søpla. Ulempe: søl, sløsing med tevann :-P

Det er altså arenaen hvor teposeklemmen kommer inn: den er utformet omtrent som en sukkerklype, men med en grunn "skål" i hver ende. Skålene er gjennomhullede, så når man plukker opp posen med dem og klemmer skålene sammen, presses vannet ut gjennom hullene, og man slipper våte eller brente fingre!

Herligheten koster bare 19kr, og har varenummeret 34-8869 :-D

Ukens CO-dings #5: Audio- og videokabel for iPod

La meg først komme med en innrømmelse: jeg har ikke prøvd denne selv.
Og jeg vet at jeg lovte å skrive ut fra personlig erfaring... men her føler jeg at jeg kan gjøre et unntak, ettersom jeg har brukt et tilsvarende system med en kabel Clas Ohlson har solgt før:-)

Saken er nemlig den at de fleste nyere iPoder kan spille av video, og at det av og til kan være morsomt å dele de små snuttene man har lagt inn med andre. F.eks. på vedkommendes TV, med ordentlig lyd og et bilde man faktisk kan se! Så hva gjør man? Vel, en iPod har to utganger. Én 3,5mm lydutgang og én for tilkobling av synkroniseringskabel. Førstnevnte tar altså bare lyd, så vi må bruke Apples særing, enten ved å koble ipoden til en dockingstasjon (hvor 3,5mm-utgangen også støtter video), og bruke en minijack-komposittkabel (som denne) eller ved å bruke en kabel med sær Apple-kontakt i den ene enden og 3x RCA (komposittsignal) i den andre enden (dvs. denne). Sistnevnte kan alltids kombineres med docken - da kan du jo bruke fjernkontroll samtidig! Veldig praktisk, altså!:-)

Ukens CO-dings #4: en liten konstruksjon

Den oppmerksomme leser vil ha oppdaget at det ikke kom noen dings forrige uke. Det er beklagelig, og skyldes to ting: 1) jeg glemte at det var søndag (dingsedag) på søndag, og 2) jeg planla et lite prosjekt.
Og det er dette prosjektet som får æren av å være ukens dings!
Dette er nok noe man kan sette sammen med komponenter fra mange forretninger som selger jernvare, men jeg hander selvfølgelig hos Clas, og det blir jo både billig og bra! Prosjektet mitt gikk ut på å henge opp xboxens strømforsyning slik at jeg fikk frigjort litt plass på kommoden, og samtidig sikre at den fikk rikelig med luft, ettersom den går varm så fort spillkonsollen skrus på. Til dette prosjektet brukte jeg litt patentbånd, omlag 1 meter, tenker jeg, fire maskinskruer skruer med forsenket hode, fire låsemuttere og fire vanlige skruer, hvilket gir en utgift på 102kr dersom man nøyer seg med vanlig, galvanisert patentbånd, og 122 dersom man vil ha hvitt (definitivt penere mot en hvit vegg). I tillegg har man mer enn nok materialer for å lage flere ting!
Jeg skriver selvfølgelig ikke dette fordi regner med at mannen i gata har behov for å veggmontere strømforsyningsbokser hver dag. Så dum er jeg heldigvis ikke. Men patentbånd kan brukes til så mangt - det er nesten som gaffateip (fyttigrøss, nå har jeg begynt å skrive "teip" istedenfor "tape"... hvor skal dette ende?)!

Så alle børn, løp til Clas og kjøp noen kilometer patentbånd, anlegg hockeysveis og dra ut på oppdrag! Den frie verden trenger dere!