Bøtter på hodet, blodige knær og sementnasjonen Norge

Mann som går på nesa

Bøtte som står på hodet

På vei til jobb idag gikk jeg på nesa. Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, men jeg tryna i en nedoverbakke og skrapte opp både knær og albuer. Det var ganske vondt, men i etterkant, da jeg hadde stablet meg opp på beina igjen og sjekket at begge bukseknærne var like hele, var jeg egentlig ganske fornøyd - jeg har, som de fleste andre, brukt mye tid og energi på å skade meg gjennom oppveksten. Aldri med vilje, selvfølgelig, men som et slags ledd i dette med å bli voksen. Lære hva man ikke bør gjøre på den harde måten (eksempelvis bør man ikke legge håndflaten på varme kokeplater eller putte en finger med papirkutt i en boks med hornsalt. Om man forstår at dette er dumt på forhånd, kan man selvfølgelig stå over den praktiske delen, hvilket jeg valgte å gjøre). Det første tydelige minnet jeg har, er fra en tur mamma og jeg gikk da jeg var omtrent tre år gammel. Det er mulig jeg har blogget om akkurat denne hendelsen før, for den rommer to klare minner, det ene absurd og det andre smertefullt. Det hele gikk altså ut på at mamma og jeg gikk nedover en ganske bratt bakke ikke så langt fra der vi bodde da jeg var liten. Jeg gikk og tenkte på Helvete (sic), som jeg hadde funnet ut at befant seg på innsiden av en 10-liters skurebøtte som sto på hodet, ikke så langt fra der jeg da befant meg. Det er selvfølgelig en stor pedagogisk glipp fra barnehagens side at jeg hadde en slags fornuftig formening om begrepet "Helvete" på et tidspunkt da jeg fremdeles trodde at Verdensrommet var et slags soverom (hvordan bøtte og Helvete er like? Det er mørkt og skummelt begge steder? Hvorfor det er barnehagens skyld? Mamma ville aldri mast om helvete, og barnebibelen min nevnte ikke ordet). Ihvertfall befant jeg meg i denne bakken sammen med mamma, og funderte over et av kristendommens store problemer. Så kom det en dame mamma kjente, og de to ble stående og prate, hvilket jeg selvfølgelig fant avsindig kjedsommelig. Så jeg begynte (selvfølgelig?) å spurte nedover denne bratte bakken, og stupte (selvfølgelig) etter et par meter, og slo meg. Hylskrek gjorde jeg sikkert også, men det jeg husker best, var at jeg hadde fått småstein og sand inn i håndflater og knær. Etter den gang har jeg trynet gang på gang, både på grunn av glatt underlag, fortauskanter, vrikkede ankler (som fører til at man spenner bein på seg selv) og generell klossethet. Jeg tror aldri jeg har ramlet i kupert terreng, er det litt ulendt, hopper og spretter jeg uten problemer, så flatmark er min store fiende. Flatmark og kålrot.

Uansett, jeg har altså en lang og variert fortid som snubler, men dagens fall bekreftet en anelse jeg har hatt i lengre tid: jeg er blitt snubleresistent! Det er ikke flaut å ramle, det er ikke noe å bry seg om - det er som å ta en sprøyte - man har ikke spesielt lyst, det gjør ikke spesielt vondt, og når det er over, er man egentlig ganske likegyldig, såfremt man ikke har sprøyteskrekk. Og finnes det folk med ramleskrekk? Det er jo noe som heter fallesyke, men det er noe ganske annet... Bare tenk på det, å være hysterisk redd for å tryne?

Da er det nok best å skaffe seg en stor, halvkuleformet støpeform, fylle den med sement og stille seg midt i sementen, slik at man blir en veltedukke så fort sementen er størknet og halvkulen tatt ut av formen!
Da kan man nemlig ikke velte i det hele tatt, med mindre man blir mo i knærne og ramler bakover, fremdeles med beina godt plantet i sementen, men da er det jo ikke akkurat sementens feil!

Forresten, hvordan bøyer man egentlig ordet "dette" i perfektum? Ordnett.no påstår at det heter dettet, men man kan vel ikke SI det? Muntlig satser jeg på detti, men man kan vel ikke SKRIVE det?

Tilbake til veltedukkene. Det er viktig at de har tyngdepunktet i sementen, og så man kan ikke ta en hvilken som helst halvkule og fylle den med sement - volumet må altså være så stort at sement i den mengden (minus det volumet føttene dine vil oppta, pluss vekten av nevnte føtter) er tyngre enn din kroppsvekt (minus føttene).
Dette er forøvrig ikke bare en fantastisk fint for fallofobe folk (alliterasjon!), men for alle! For ingen liker vel å gå på nesa? Med sementsokkel ville vi være fri for den byrden, og det ville bli slutt på at folk ble spent ben på, eller skled på bananskall!

Det eneste problemet ville selvfølgelig vært at skisporten ville gått harde tider i møte, og at Norge følgelig ville mistet sin status som skinasjon. Hva er vi vel uten den? Uten ski har vi ingen Petter Northug å være stolte over (med mindre han blir en spesielt god veltedukke, noe som ikke skulle forundre meg), og da gjenstår bare brunost og ostehøvel. Likevel, om denne ideen slår an, vil den nå nordmenn først, hvilket vil gi oss en god mulighet til å trappe opp sementproduksjonen og begynne utformingen av vekttilpassede støpeformer som vil kunne mette verdens fremtidige behov. Vi vil bli enda rikere, og Norge vil bli sementnasjonen Norge, noe som er uendelig mye kulere en skinasjonen Norge. Synes jeg, da!

PC-byggeprosjekt og Dropbox

Nå om dagen jobber jeg med en datamaskin til besteforeldrene mine. I et par år har de hatt min antikke Dell Inspiron som over tid har blitt særere og særere og tregere og tregere, og nå er bestefar så lei av møkkamaskinen at han er nær ved å gi opp hele Internett. Det vil vi selvfølgelig ikke ha noe av, så nå har jeg satt inn en 250gb harddisk og 2gb ram i en ZBOX (barebone) fra Zotac. Denne lille saken kan, ved hjelp av et medfølgende feste, skrus fast på baksiden av den 22 tommer store skjermen jeg har kjøpt (ettersom den har VESA-feste). Resultatet er at de får en stasjonær PC som tilsynelatende er integrert i skjermen, og det tror jeg de vil like:-) ZBOX-varianten jeg kjøpte ble levert uten optisk drev, så jeg måtte overføre installasjonsfilene for operativsystemet (det ble Windows 7, da er det enklere for både mamma, tanta mi og meg å hjelpe dem dersom det blir problemer med maskinen) til en minnepinne fra min egen maskin først (veldig grei guide til hvordan man gjør det her). Jeg har lagt inn Google Chrome, Windows Live Mail, Microsoft Security Essentials, Ad-Aware og Adobe Reader enn så lenge - det er ikke store greiene de trenger, men over de nærmeste dagene har jeg planer om å legge inn LogMeIn (for å kunne fjernstyre maskinen for dem om det skjer noe galt) og Dropbox. Og det er Dropbox dette innlegget egentlig skal handle om!

Jeg ble introdusert for programmet av Heidi Sitara Fjeldvig da vi holdt foredrag om å publisere slektsdata på web for DIS OAs medlemmer på Riksarkivet i desember ifjor, og har vært en trofast bruker siden det. La meg forklare hvorfor:

Det er litt vanskelig å forklare hva Dropbox er, så jeg satser heller på min evne til å forklare hva det gjør. Når du installerer det på en datamaskin, lager det en (tilsynelatende) ordinær mappe i eller ved siden av Mine Dokumenter som heter My Dropbox. Denne kobles til brukerkontoen du oppretter hos Dropbox, og om du installerer programmet på en datamaskin til med samme bruker, deles alle filene som ligger i My Dropbox. Dette skjer ved at Dropbox synkroniserer filene på Maskin 1 med ditt brukerområde på nettstedet deres, og når Maskin 2 kobles til Internett, synkroniseres den med nettområdets filer. Om du legger til en fil fra Maskin 2, overføres så den igjen til Maskin 1, osv. Ved å logge inn på dropbox.com kan du administrere filene dine akkurat som du gjør i Windows Explorer, og laste opp og ned, lage mapper, osv.
Om du skal samarbeide med en kollega eller medelev/-student om et prosjekt, kan en av dere lage en mappe i My Dropbox og dele den med samarbeidspartneren, slik at begge (eller alle, dersom dere er flere!) kan legge til filer, bidra i enkeltfiler, osv.! Veldig smart! Det ligger også en Public-mappe i My Dropbox, og ved å høyreklikke på filer i denne mappen og gå inn i Dropbox-menyen som kommer opp (sammen med de vanlige valgene fra Windows) kan du få generert en URL til akkurat denne filen (som f.eks. kan være en komprimert mappe med flere filer inni seg) som du kan dele med andre, enten direkte eller via f.eks. Facebook :-) Veldig grei funksjon dersom du vil vise en bekjent et morsomt bilde uten å måtte laste det opp til en e-postserver eller en bildedelings-tjeneste.

Her ser du hvordan du kan generere en URL for en Dropbox-fil

Som nevnt lagres alle filene på Dropbox' servere, så om du oppdager at du har glemt å skrive ut en presentasjon som ligger i My Dropbox og ikke har tilgang til egen maskin, kan du logge deg inn på nettsidene deres og laste ned derfra:-)

OG om ikke det er nok: Dropbox finnes som gratisapplikasjon både i AppStore og Android Market. Her lastes ikke filene ned, så om du ønsker å ha tilgang til en bestemt fil i My Dropbox når du er offline, kan du merke den som favoritt mens du er på nettet, slik at akkurat den lagres lokalt :-) Undertegnede brukte denne funksjonen for å ta med seg en detaljert reiseplan som ble utdelt på en studietur til Stockholm i vår, og var veldig glad for det etter å ha rotet bort papirutgaven :-P

Dropbox er forøvrig helt gratis, og man får 2GB gratis lagringsplass. Jeg har, etter 2 år, bare brukt omtrent 200MB, og jeg lagrer bl.a. alle forelesningsnotater der:-) Skriver notatene på den lille bærbare maskinen, slår den av og drar hjem til en stasjonær som øyeblikkelig henter ned dagens arbeid!


Om du ser nytteverdien i dette, og ønsker å prøve, er det dessuten lønnsomt for deg å gå inn via denne lenken. Registrerer du deg derfra, skal du bli registrert som vervet av meg, hvilket sikrer deg 250MB ekstra lagringsplass - helt gratis :-) Og det er vel ikke så gæli?

Ukens CO-dings #9: Snasne hodetelefoner

Bilder: Clas Ohlson.no

Nå synes jeg det er på tide å dele en fin liten oppdagelse med dere, og ukens CO-dings er hodetelefonene "Plattan" fra UrbanEars! Jeg var litt skeptisk i utgangspunktet - da jeg gikk på barneskolen ble det plutselig blodharry med hodetelefoner, og man var nødt til å konvertere til ørepropper (hvilket var et mareritt for meg inntil noen fant opp in-ear-konseptet). Følelsen av at det var sosialt uakseptabelt å ha en bøyle over hodet gav seg på en måte ikke hos meg... Men jeg trengte et nytt bindeledd mellom iPoden min og meg selv, ettersom de gamle øreproppene lagde knakelyder, og flere kollegaer anbefalte nettopp disse fargeglade og relativt ruvende variantene fra Urbanears, så jeg bestemte meg for å gi dem en sjanse. Og tro meg: jeg har ikke angret et sekund!

La oss se på det estetiske først: hodetelefonene er som sagt ganske massive, og kommer i mange farger, bl.a. hvitt, sort, rødt, lilla, blått og rosa. Alle detaljene, unntatt  metallbøylene mellom hodebøyle og øreklokkene, er i den aktuelle fargen, og øreklokkene kan bøyes innover under frakt for å ta mindre plass.
Jeg er på ingen måte noen lydekspert, så jeg kan ikke gi noen spesifikke beskrivelser av lydbildet, men det jeg kan si, er at det er en god, men ikke dominerende bass, og at støyskjermingen er god (du hører trafikken med dem på, men du kan ikke føre en samtale). Lydlekkasjen er liten, hvilket er bra for dine medmennesker.
"Plattan" har innebygd mikrofon, og den påmonterte fjernkontrollen på ledningen kan brukes for å godta og avslutte samtaler når hodetelefonene er koblet til en mobiltelefon, eller til å pause og spille av musikk. Den er dessuten kompatibel med bl.a. iPhone og Nokia- og HTC-mobiler med 3,5mm inngang:-)

Om jeg skulle ønske at noe hadde vært anderledes, ville det vært dette: jeg ønsker meg volumknapper på ledningen, og det hadde vært fint å ha en låsemekanisme for å holde hodetelefonene sammenfoldet, slik f.eks. Koss Porta Pro har.
Når det er sagt, er dette bare noe man venner seg til, og ikke noe å henge seg opp i - hodetelefonene er fantastiske, og jeg kan med hånden på hjertet anbefale dem :-)

Hos Clas Ohlson koster de 499,-, og den sorte varianten har art.nr. 38-3702.

Momsmonsteret kommer?

La meg begynne med å si at jeg ikke avskyr den rødgrønne regjeringen eller er tilbøyelig til å falle for populistisk pjatt om skatte- og avgiftslette.
Her er min klage:

Per idag er reglene for netthandel som så at man kan bestille varer innenfor de fleste kategorier (utenom bl.a. mat og klær, hvor egne regler gjelder, samt bøker, som er fritatt for reglementet) for inntil 200kr pluss evt. frakt momsfritt. Dette er en grense som har stått stille siden 1976. Om du handler for mer enn 200kr, beregnes 25% moms på både beløpet du har handlet for og frakten, og du må i tillegg betale en fortollingsavgift til speditøren, som vanligvis er Posten. Denne er, for varer med en verdi inntil 1000kr, 110kr, og 217kr for varer verdt mer enn 1000kr.
Mange av oss skulle gjerne sett den momsfritatte summen hevet noen hundrelapper, ettersom 200kr idag er noe helt annet enn i 1976 - det er faktisk over 800kr, skal vi tro SSBs kalkulator, mens norske nettbutikker frykter at dette vil gå utover deres omsetning. Dette er så langt bare fakta, nå kommer synsingen!

Jeg handler nemlig det meste over nett. Jeg slipper å bruke tid og penger på å ta meg frem til butikkene, slipper å forholde meg til betjening og andre kunder, og finner det jeg leter etter med det samme. Jeg kan google produkter, sammenligne priser og finne anmeldelser som andre har skrevet. Alt dette til en brøkdel av butikkprisen. Jeg synes det er en fremragende deal, enten kjøpet gjøres via Platekompaniet.no eller Play.com.
Som de fleste andre som kjøper over nett, er jeg i tillegg opptatt av å betale så lite som mulig for varene mine (hvilket er grunnen til at jeg igår bestilte "The Nightmare Before Christmas" på blu-ray til 80kr (+ 20 kr i frakt) fra britiske Amazon istedenfor å gi 269 kr (+30kr i frakt) hos Platekompaniet.no. Den britiske utgaven har muligens ikke norsk tekst, men dansk og svensk). Netthandel tilbyr imidlertid ikke bare større fleksibilitet og lavere priser, men også større utvalg. Som f.eks. filmer som ikke er utgitt i Norge, eller CD-er av artister som ikke har blitt presentert for et norsk publikum. Ting som det ikke blir forventet at nordmenn vil kjøpe nok av til at det kan lønne seg for norske butikker å ta dem inn.

Man kan derfor dele kundens begrunnelser for å velge en internasjonal fremfor en norsk nettbutikk på to måter:

1.  pris
2. tilbud

La oss nå gå videre. For den drevne netthandler vet å bruke valutakalkulatoren flittig når h*n tar seg en rundtur i nettbutikkene. Verdien på en forsendelse bør helst ikke overstige 200 kr, og om den gjør det, bør man samtidig slenge med andre ting som man uansett trenger, dersom prisen for å få sendt dem utgjør mer enn 25 % av vareverdien (du skal kjøpe to teddybjørner som ikke finnes i Norge. Den ene koster 300 og den andre koster 200, og de har en fast fraktsats på 60kr per ordre. Samlet betaler du altså (300+200+60)*1,25+110=810kr, om du tar det i to omganger, blir det (300+200+60+60)*1,25+(110*2)=995kr), og den totale prisen, inkludert frakt, ikke overstiger 1000 kr. For da blir regnestykket vanskeligere. Samtidig må man være en habil spåmann, for valutakurser svinger, og tollvesenet har sine egne kurser. Om du handler for en verdi av  199 kr + frakt og tror alt er bra, kan du få deg en real trøkk når du mottar varen 14 dager senere og ser at tollvesenets kurs på mottaksdagen var litt over en krone høyere enn på bestillingsdatoen. Du tror kanhende at du er lur når Amazon.com tilbyr deg å betale i norske kroner? Tro om igjen - innholdsdeklarasjonen på varen står i dollar, og det er den som gjelder. Skal man være på den sikre siden, kan man derfor ikke forholde seg til en 200kr-grense, men snarere en 190kr-grense, for hvem vet vel hvilken vei kursen svinger, eller hvor lang tid leveransen tar?

Men la oss nå si at du med viten og vilje har bestilt varer til 250kr, +50 kr i frakt. La oss si at vi er helt komfortable med momsreglene (det er faktisk undertegnede!). Momsen skal liksom gjøre opp for at staten gikk glipp av inntektene den ville fått om du hadde handlet varen i en norsk butikk, og frata internasjonale butikker denne prisfordelen. Dette bør være helt greit for kunden - med eksempelet fra tidligere, Tim Burton-filmen min, blir det uansett billigere å betale moms på britisk forsendelse - 25 % av 80 kr er jo ikke mer enn 20 kr, og jeg synes det er helt greit å gi 100kr istedenfor 269kr. Helt sant! Men når du danser lett og glad ned til postkontoret for å betale momsen på dine varer, får du en merkelig overraskelse - kanskje ikke noen overraskelse, dersom du kjenner reglene, noe du bør gjøre før du handler, men et slags logisk sjokk: For det første regnes momsen ikke bare av varene, som nå faktisk er det du har snytt norske butikker for, men også av frakten. Javel, 12,50 ekstra i eksempelet mitt, og intet å miste besinnelsen for, men ofte er det dyrt å få sendt ting til Norge, og undertegnede har flere ganger gitt dobbelt så mye for frakt som for selve varen. Det kan bli en stygg overraskelse, med andre ord. Men nå står du ihvertfall der og skal betale 25 % moms på tilsammen 300 kr, som altså utgjør 75kr. Men det er selvfølgelig ikke nok, for posten skal ha betalt for jobben. De skal i ditt tilfelle ha 110 kr for hva-det-nå-enn-er-de-gjør (leser etiketten og skriver ut et skjema?), hvilket gjør at du får danse, kanskje ikke fullt så lystig, hjemover, 185kr fattigere.

Og ikke kom med miljøvernargumentet her - ja, det forurenser å sende varer med fly, og det er ikke bra, men ikke fortell meg at det er dét politikerne tenker på...!

Så mine spørsmål er som følger:

• Hvorfor skal norske forbrukere straffes fordi utenlandske nettbutikker har bedre utvalg enn norske?
• Hvorfor skal vi betale moms på porto?
• Hvorfor skal vi betale et såpass høyt gebyr når vareverdien fremdeles er så lav? Kunne ikke noe av pengene staten får i form av denne momsen gå til speditørene, for evt. å senke gebyret?

Og la meg gjenta: jeg betaler gjerne 100kr ekstra dersom jeg kjøper varer for 400 kr. Men jeg betaler ikke gjerne 210 kr, hvilket er hva jeg må ut med dersom jeg handler hos Play, som sender fraktfritt.

Rosa sløyfer, overstrykingspenner og andre fine ting :-)

Jeg har en veldig bestemt følelse av at rommet mitt renner over av overstrykingspenner. Jeg vet at det ikke stemmer - rommet mitt renner over av ting, mer spesifikt bøker, filmer og ting som er stablet opp i provisoriske transittmottak for snarlig (eh...) overgang til nye og bedre plasseringer, men jeg har likevel følelsen av å finne slike tusjer over alt.
Det er i seg selv ikke noe problem - man trenger alltid en overstrykingspenn, det er jo nettopp derfor jeg har så avsindig mange, men det har vist seg at ingen av mine egentlig fungerer - de er så inntørkede at selv Sahara fremstår som en oase i forhold. De er altså helt ubrukelige. Kanskje går de, på pur f..., med på å tegne en gulaktig (eller rosa - det avhenger selvfølgelig av fargen...) strek på papiret for så å sykne hen og dø etter halvannen centimeter. Slik at jeg enten må finne en lignende penn, eller akseptere at overstrykingene mine ender opp i et eneste kaos. Og det vil jeg selvfølgelig ikke, så da blir det å endevende penneesken (pennekoppen min inneholder skrutrekkere, teltplugger, hobbykniver, en boettkniv fra Clas, strikkepinner og en fjærpenn laget av en Canadagåsfjær med kulepenninnmat, men ingen ordentlige skrivesaker), gjerne uten resultat. For sist jeg ryddet i den esken, kastet jeg jo alle de pennene som hadde tørket inn, hvilket i praksis var alle jeg hadde, og derfor finner jeg ingen erstatning før neste gang jeg finner en penn som burde vært kastet for lengst i en eller annen skuff, og må gjennom den samme, traumatiske opplevelsen én gang til. Det er et hardt liv!

En av tre tusjer som Clas tar 29,- for.
Art. nr. 36-4162

Idag gikk jeg til det ekstreme skritt å kjøpe nye overstrykingspenner (dette skjedde sist for omlag fire år siden), denne gangen hos Clas Ohlson, selvfølgelig, og jeg har store forhåpninger! Valget sto mellom en trepakning med gul, rosa og grønn penn, eller en sekspakning med minitusjer som også omfattet fargene oransje, lilla og blå, men ettersom jeg brukte opp både evne og vilje til å fargekode notater og markeringer da jeg forfattet mine omfattende og dyptgående regelbøker gjennom ungdomsskoleår, fant jeg ut at jeg var best tjent med å kjøpe tre store - prisen var uansett den samme (29,-)! I tillegg fikk jeg kjøpt meg en sånn snasen liten LED-list fra Osram (LEDstixx, som den kalles!), som jeg funderer på om bør plasseres bak datamaskinen, ettersom ethvert forsøk på aktivitet der ender med at jeg slår hodet fire-fem ganger før jeg henter lommelykta, som jeg så legger fra meg fordi jeg trenger to hender for å gjøre hva det nå enn er som har fått meg til å krype bak dit... Uansett, dette geniale produktet er en omlag 20cm lang, fingertykk sylinder i matt sølv med fire LED-lamper langsetter seg

Osram Stixx koster 139,- hos Clas, og har art.nr. 36-3892

. Den er batteridrevet, og batteriene følger med (det liker vi!). Det praktiske med det er selvfølgelig at man slipper ledninger, og dermed kan feste den nøyaktig hvor man vil! Det var nok akkurat dette med maks mobilitet som var Osrams tanke - listen kommer med en hvit halvkuleformet fot med en nedsenkning i midten, og foten kan festes til de fleste underlag med en medfølgende limpute, eller stå i stram givakt på en magnetisk overflate. I tillegg kan man velge om listen skal stå loddrett i foten eller ligge, og om den skal ligge med foten midt på eller til en av sidene - det avhenger utelukkende av hvor man vil ha lyset :-) I tillegg kan man jo snu listen rundt som man vil - jeg vurderer som sagt å henge den bak datamaskinen, mer spesifikt på veggen litt over kabinettet, og da er det nærliggende å vri den slik at lyset vender nedover og ikke rett ut. Lyset tennes og slukkes med en bryter som er plassert i den ene enden av listen, og lyset er kaldhvitt og sterkt:-)

Jeg kjøpte mer hos Clas idag - en rosa lommelykt, også den med veldig klart og godt lys, og det gjør jo saken enda bedre at en del av overskuddet fra salget går til Rosa Sløyfe-kampanjen som Clas er en av hovedsponsorene for:-) Det ble selvfølgelig også et par rosa sløyfer og en snasen rosa papirpose på meg, så nå kan jeg gå rundt ute og minne folk på at de bør støtte aksjonen ved å kjøpe ei sløyfe eller et av de mange festlige støtteproduktene, som rosa skrutrekker, lommelykt eller penn fra Clas, eller muffinsformer fra Cacas hos Jernia :-)
I tillegg har aksjonen mange morsomme sløyfer og sløyferelaterte produkter i nettbutikken sin (rosasloyfe.no).
Om du ikke har fått med deg hva Rosa Sløyfe-aksjonen går ut på, er dette en kort oppsummering:

Rosa, batteridreven skrutrekker hos Clas til 199,-

Hver oktober arrangeres det en aksjon for å samle inn penger til Kreftforeningens arbeid mot brystkreft (altså går pengene til forskning). Dette er en del av det viktige arbeidet som gjøres for å hjelpe kvinner med brystkreft, som i praksis utgjør hver tolvte av oss. I tillegg kan menn utvikle sykdommen, så dette er noe alle kan få, men som ingen vil ha. Ved å kjøpe og bruke rosa sløyfer viser vi solidaritet med de brystkreftrammede, viser at vi bryr oss, støtter dem og er glade i dem. Noen menn synes sikkert det er litt jentete og fjollete å ha en rosa sløyfe på jakkeslaget, men da kan de jo bare tenke på at den fjollete sløyfen kanskje kan bidra til at vi på sikt kan bekjempe både brystkreft og andre kreftformer, og at deres døtre eller barnebarn som en gang i fremtiden vil være voksne kvinner muligens får et mindre skremmende møte med sykdommen enn det man får idag. Slik jeg ser det, finnes det knapt bedre æresmedalje!

Publiser innlegg

Så kjøp en rosa sløyfe i oktober, og håp at mange nok har gjort som deg, slik at du, neste gang du selv, eller et familiemedlem, rammes av brystkreft, kan ta det med ro, vel vitende om at alt kommer til å gå bra - for det hadde vel vært fint?

Gå, gikk, snubla, datt, reiste seg og gikk videre

Idag har jeg gjort fryktelig mye, med begrenset grad av hell. Det har, teknisk sett, vært en ordentlig møkkadag på en god del måter (ikke at jeg klager!), og den vil jeg selvfølgelig gjerne dele med dere! :-D
Først litt bakgrunnsinfo: jeg skal skrive en oppgave om en utdødd litteraturteoretisk retning innen fredag. Jeg har brukt tiden fra jeg fikk oppgaven på torsdag til søndag ettermiddag på å begynne på fire av seks oppgavealternativer, og sløste følgelig bort masse nyttig tid. Da jeg våknet idag, var det i visshet om at jeg hadde fire dager på meg, og at jeg skulle jobbe tre av dem, og delta på undervisning to av dem. Akkurat der har jeg med andre ord statistikken imot meg...! Likevel begynte dagen helt utmerket - jeg skulle stå opp litt i forkant av kl. 7, og våknet så smått ved 5-tiden, og tilbrakte de neste to timene med å slumre, drømme og sørge over mitt snart avdøde putevar (jeg elsker ting til døde - eller rettere sagt, til de er slitt ut av overdreven bruk - derfor har jeg veldig mange stygge, gråmelerte t-skjorter med hull i - de er innmari gode! Stygge, og definitivt ikke noe jeg ville gått med utendørs, men akk så gode! Putevaret jeg har lagt min elsk på har nå 12 hull, så mamma kommer sannsynligvis til å kaste det snart, og det er forferdelig synd, for det er virkelig verdens mykeste putevar!). Da vekkerklokka (Les: Nintendo DS-en) ringte, var jeg derfor våken, opplagt og ganske harmonisk, hvilket førte til at jeg sang alle hundre versene av "Fiskebolla" (Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, dette var det første verset, nå er det nittini igjen, å-å-å, fiskebolla bor i havet... osv...) og hadde det aldeles fremragende. Problemene begynte imidlertid da jeg forlot mitt kjære hjem og bommet på t-banen med omtrent tre sekunder. Auda! Så måtte jeg vente, bytte bane og småspringe til seminaret hvor jeg skulle ha en fremføring om Poes "The Fall of the House of Usher", hvilket gikk helt bra.

Mitt elskede putevar og en av mine forhatte visdomstenner

Deretter skulle jeg til Odontologisk fakultet, som det så fint heter, eller Tannlegehøyskolen, som alle kaller det. Der skal nemlig mine resterende tre visdomstenner og jeg få innvilget skilsmisse fordi vi ikke elsker hverandre mer, har vokst fra hverandre og ønsker noe ut av forholdet som den andre parten ikke kan gi oss (og nei, visdomstennene mine får ikke det myke putevaret - det er MITT!). Uansett, jeg måtte gå litt tidligere for å rekke trikken, småløp mot trikkestoppet, gled i vått gress og gikk på nesa(=skitten bukse), reiste meg og løp videre og rakk en tidligere trikk. Det skal også være nevnt at jeg hadde skrevet ut en detaljert reisebeskrivelse, men en litt merkelig gjengivelse av trikkestoppets plassering på kartet ledet meg derfor laaangt nedover sognsveien, så jeg endte opp på Adamstuen, som jeg bare forbinder med et antikvariat og et drap (jeg liker antikvariater veldig godt, men jeg liker drap veldig dårlig, og dermed går Adamstuen litt i minus hos meg), og måtte tilbake igjen, men da en litt annen vei, slik at jeg fikk se at folk på Ullevål også kan ha biler med tyve grantrær i frontruta, før jeg omsider fikk rotet meg frem til destinasjonen.

Det tok lang tid å bli ferdig hos tannlegene, men studenten hvis forsøkskanin jeg var, var veldig hyggelig og flink, og jeg hadde det så bra, atte! Dessuten fikk jeg ligge i god tannlegestol, og holdt på å sovne gang på gang. Neste nedtur kom imidlertid kort tid senere, da jeg, i den tro at 37-bussen følger samme trasé begge veier, endte opp på Helsfyr når jeg skulle til Carl Berner. Det var ikke så fryktelig moro, men absolutt en opplevelse, og jeg fikk sett en slags boms som jeg syntes synd på, samt en mann med så høyt hår at han blokkerte hele den tavla som henger foran i bussen og viser de neste stoppestedene... Det var ganske fancy!

Så kom jeg meg omsider hjem, og alt ble bra! Konklusjon: gærne ting skjer utendørs, harmoni hersker innendørs. God lærdom? Neppe...

Takk for seg!