Prosjekt spisestue

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, pusset jeg opp spisestuemøblene, og ettersom jeg har blitt spurt om prosessen, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om den her.

Moroa begynte med at jeg kjøpte en bruk spisestue usett - som er en strålende idé. I utgangspunktet hadde jeg ønsket meg en spisestue i mørkt tre eller hvitt i klassisk stil med pute i både sete og rygg, til nøds noe gustaviansk med en pent dekorert rygg. Utvalget var mildt sagt spinkelt, og det meste jeg fant var enten veldig stygt (i mine øyne) eller var for kjøkkenstolaktig til at jeg syntes det passet i en spisestue. Det beste alternativet jeg fant, var fra Rowico, og het Amadeus. Amadeus kom i valnøtt (litt for lyst, egentlig, men en tresort jeg synes er vakker) og i hvitt, og det fantes flere stolmodeller og stofftyper til sete og rygg. Ulempen var at prisen var av en annen verden (med en moderat inntekt, stort lån og en liste over nødvendige innkjøp som er lang som et vondt år, kjøper du ikke spisestuemøbler til over 30 000 kr. Selv om du har veldig lyst.

Alternativene jeg sto igjen med, var å enten kjøpe noe jeg ikke hadde lyst på, eller å finne noe jeg hadde lyst på som var brukt. Gleden var derfor stor da noen i Tønsberg solgte sin Amadeus-spiestue og salongbord til totalt 7 000 kr. Jeg er så heldig å ha en tante som bor på Nøtterøy, og dermed fikk jeg møblene mine kjørt hjem, og var storfornøyd. Helt til jeg innså at det treverket jeg hadde tatt for gitt at var valnøtt (finert), viste seg å være mahogni. Mahogni har et tydelig rødskjær, og det passet svært dårlig inn. I tillegg hadde jeg bestilt et lampebord i samme serie i valnøtt og valgt bein på salongen i valnøtt for at det skulle passe til salongbordet, og dermed ble alt feil. Og alt er som kjent veldig mye.

Salongbordet forsøkt strippet

 Jeg forsøkte å strippe og pusse ned salongbordet, noe som var fåfengt, og endte opp med å bestille nytt bord og betale for at Møbelringen skulle ta med seg det gamle bordet. Kort fortalt finnes det to måter å komme seg gjennom gammel lakk på: stripp eller slip. Stripping er en kjemisk prosess som er mer skånsom mot treet, og som løser opp overflatebehandlingen slik at man kan skrape vekk guffen, vaske og pusse lett med stålull og behandle møbelet på nytt.

Ødelagt bordplate? Neida!
Tørk vekk støvet, så ser den uskadd ut!

Ved sliping graver man seg gjennom overflatebehandlingen og ned i treet, og det er spesielt destruktivt på finer, som gjerne er så tynt at man kan ødelegge hele møbelet ved en liten feilberegning. Herr Salongbord Amadeus hadde understell i ukjent lyst treverk som var lakkert maghognirødt, så der bet stripperen på. Men den finerte bordplaten var belagt med ett eller annet som hverken den eller slipemaskin kunne komme seg gjennom. Det forsøket kostet meg dyrt i fancy produkter fra Liberon (som ellers er veldig bra, altså!)

Men hva skulle jeg gjøre med spisestuemøblene? Jeg kunne jo ikke kaste dem, og relakkering ville neppe fungere, ettersom det var umulig å komme gjennom hva det nå var de hadde dekket fineren i bordplaten med. Løsningen var å male og trekke om hele greia.

Med bein som disse hjelper det ikke med mørk lakk,
her må det maling til!

Så hvordan går man løs på en slik oppgave? Malingen er jo en grei sak (hvis man ser bort fra at malingen jeg brukte må ha vært elendig dårlig), man pusser, grunner og maler minst to strøk med en maling som er slitesterk og beregnet for møbler og andre sliteflater.
Sete og rygg var noe litt annet - en pute er enten løs (ligger nedi en fordypning) eller skrudd fast, og trekket er foldet rundt selve puten og stiftet fast på undersiden. Da jeg omsider klarte å få de gjenstridige skruene som hold mine seter fast til å løsne, var det i alle fall teoretisk sett grei skuring å fjerne trekket, i alle fall om man ser bort fra det absurde antallet stifter som var brukt. Og at det var seks puter. Hadde jeg ikke hatt stifteutdrageren fra Biltema og boettkniven fra Clas Ohlson, hadde jeg vært nødt til å gi opp. Men det gikk omsider!

Opprinnelig stol - merk at treet ser
omtrent valnøttfarget ut på bildet,
og sammenlign med bordbeinet over

Ryggene var verre - igjen, det finnes to måter å trekke seterygger på, og det gjelder uavhengig av om det er en åpen rygg (stoff-fôr-stoff innrammet av tre) eller tett rygg (tre-fôr-stoff). Enten er stoffet stiftet/spikret fast med et dekorbånd limt på for å skjule stiftene, eller så er det brukt ørten dekorstifter satt tett i tett til å feste stoffet. Sistnevnte gir en rustikk look, noe jeg definitivt ikke ønsket meg, så jeg ville gjøre slik det opprinnelig var gjort på stolene, og bruke bånd. Det var ganske nervepirrende å fjerne de gamle ryggene, for selv om jeg hadde en ganske klar idé om hvordan de var montert, visste jeg ikke hvor vanskelig eller lett det ville være å demontere og remontere. Dersom jeg hadde visst hva jeg begikk meg utpå hadde jeg nok valgt å beholde møblene som de var. Men jeg var ung og naiv, og full av ungdommelig pågangsmot. Heldigvis.

Her er båndet fjernet fra stolryggen

Det var en skikkelig drittjobb, for stiftene satt dypt i treverket, som var langt mykere enn sponplatene setene var laget av, og det tok lang tid å få vekk stifter og stoffrester. I praksis består gikk denne delen av jobben ut på å fjerne båndet og limet som holdt det på plass, og trekke ut stiftene som holdt det fremste laget med stoff på plass, for så å fjerne det og ryggputen, før stiftene som holdt det bakre stoffet på plass. Til slutt kunne stolene pusses og males.

Bak det fremre stoffet finner vi fôret

Underveis måtte jeg finne et passende stoff, og da fikk jeg det samme problemet som jeg hadde da jeg skulle finne selve spisestuen: mine estetiske preferanser stemmer ikke overens med det som finnes i handelen. Omsider fant jeg da noe på Tapetgalleriet som kunne brukes - et kraftig damaskvevet bomullsstoff fra Morris & Co i avdempet blått (produsenten kaller det sjøblått) kombinert med vellum ved navn "Garden Craft".

Nyt stoff  festet 

Så kom den langt morsommere prosessen med å trekke om stolene. Det måtte litt prøving og feiling til, for det var ikke helt lett å finne den rette balansen mellom for stramt og for løst stoff. Jeg fant til slutt ut at det beste var å klippe ut et stoffstykke som var bortimot 10 cm bredere og høyere enn det som virket naturlig, og brette det dobbelt langs kanten når jeg stiftet, og strekke det forsiktig underveis mens jeg festet det. Så kom fôret og det fremre stoffet på plass, og kronen på verket var å bruke en limpistol og klare limpatroner til å feste det nye båndet (i en offwhite-tone som fungerte fint som en overgang mellom den hvite malingen og de vellumfargede detaljene i stoffet).

Det blir ikke alltid like pent, men små ujevnheter skjules
bak dekorbåndet.

Jeg er veldig fornøyd med det endelige resultatet - det er noen skader i malingen som følge av at stifter har gått inn litt feil, men det skal jeg få fikset på etterhvert, og noen steder kan man se at jobben er gjort av en amatør (som f.eks. en synlig stift), men alt i alt ser det bra ut, og jeg har tross alt en solid, italiensk spisestue med fine detaljer, og i tillegg er den helt unik!

Det endelige resultatet

Og regnestykket?

Komplett spisestue med bord (Amadeus) og seks stoler (Ramona) i valnøtt fra Rowico ville kostet meg 30 765 kr + frakt eller bord (Othello) og seks stoler (Sabrina) i hvitt fra samme produsent, men ulike butikker ville kommet på 22 865 kr + frakt.

Jeg betalte som sagt 6 000 kr for spisestuen, og stoffet kostet meg 5 950 kr. Maling, pensler og lignende kom på cirka 1 500 kr, og bånd til å dekke stiftene kostet 352 kr. Limpistol, lim, stiftepistol og lignende kom på under 500kr om jeg hadde kjøpt alt nytt, så totalt havnet det på cirka 14 300 kr, altså under halvparten av ny, nesten tilsvarende spisestue, og 8 500 kr under det nest beste alternativet. Det synes jeg er et ganske godt kjøp!