tirsdag 16. juni 2009

Utbedring av rommet mitt

Det er en utfordring å få plass til 650 bøker på et soverom uten at det går ut over plassen man gjerne skulle brukt til andre ting. En veldig stor utfordring, faktisk, og kilden til en del hodebry, f.eks. i forbindelse med nye bokkjøp (hvor gjør man av fem nye bøker når hyllene allerede er sprengfulle?). For litt siden eliminerte jeg en meterhøy stabel med DVD-er ved å henge opp et par hyller til av typen LERBERG (geniale saker - tar minimalt med plass, og koster nesten ingen ting), men nå var det behov for atter en tur til IKEA!
Jeg må innrømme at jeg ganske enkelt hater varehusene - i likhet med min mor har jeg litt problemer med å lunte etter omfangsrike familier som tydeligvis legger søndagsturen til Furuset en tirsdag formiddag, og har allverdens med tid. Dem om det, men er det for mye å be om at de i det minste prøver å opprettholde en passasje av "gangfeltet" hvor resten av oss kan passere? Vel, uansett, elsker sortimentet, hater varehuset. Fant meg en ny stol (som jeg sitter i i øyeblikket), ettersom den gamle var i ferd med å knekke. Noe sier meg at skrivebordsstoler ikke er laget for folk som gjerne sitter med beina i kors når de jobber foran dataskjermen, så det er blitt en del belastning som den tydeligvis ikke var skapt for. Det nye vidunderet har allerede sjarmert seg inn i hjertet mitt, så jeg er svært lykkelig! I tillegg ble det tre nye lamper - taklampa hadde tatt kvelden etter å ha surret fælt i lengre tid, og jeg holdt derfor på med diverse monteringer frem til middagstid, og følte meg som en skikkelig handy-woman etterpå!
Nå feirer jeg med å gå bananas i Platekompaniets mp3-avdeling; slik jeg ser det, er det greit å "låne" en sang, f.eks. laste den ned fra youtube eller lignende, men dersom man hører mye på den (dvs. at den faller i smak), bør man kjøpe den i tillegg - lager jeg et produkt, forventer jeg at folk betaler for å bruke det. Det er greit med en gratis demonstrasjon, men ikke mer...
Har funnet resten av Kents album; fra før av har jeg Tillbaka til samtiden og Vapen & ammunition, og elsker dem begge, og nå blir det et par-tre til i samlingen, dog kun i digital form (synes det er interessant at Play.com uten å mukke sender hva det skulle være til Norge uten å kreve en penny i portoomkostninger, mens Platekompaniet skal ha 30 kr for å sende en skarve CD innenlands). Dette har nå også ledet meg til Saltmannen, en svensk oppsamling av såkalte mondegreenere (etter Sylvia Wright som i sin ungdom tolket teksten "and layd him on the green"(The Bonnie Earl O' Murray) som "and Lady Mondegreen", altså tekster som er blitt oppfattet feil av tilhørere), hvor jeg har hatt noen alldeles fortreffelige minutter, ledd meg halvt ihjel og støttet det hele ved å bestille boka, som Capris skal ha 41kr for (der røk visst årets julegavebudsjett!). Dette fikk meg til å tenke på sangboka av Elin Prøysen som jeg gikk til anskaffelse av under mammutsalget. I den fant jeg mange skillingsviser som jeg hadde hørt på frem fra glemselen-CDen min (som jeg elsker veldig høyt), blant annet sangen om lille Ester som dør fordi faren hennes er en dranker og moren er død. Skrekkelige saker, selvfølgelig, og bedre ble det ikke av at jeg ikke kunne fatte og begripe følgende tekst: «å broder, minns du da mamma levet, hvor anderledes det var mot nu, i kolde vintre vi eide høet og pappa vente å kjære du». Spekulasjonene gikk i retning av at Høet kanskje var et slags skur eller ei stue (Tomannsbolig med hø selges/Ola, se å få grisen ut av høet!), mens dette med pappa vente å kjære du virket som et klassisk eksempel på dårlige sangtekster... Boka opplyste meg imidlertid om at det var "ei behøvet.. på pappa vente", og sannelig fikk ikke sangen mening!

Og der har vi mer eller mindre dagens hendelser snurret sammen! Takk og god natt!

fredag 1. mai 2009

1. mai

Jeg går ikke i tog idag. Kanskje har det å gjøre med at man ikke innser hvor godt man har det før velferden er en saga blott? Man skal absolutt ikke kimse av de tidligere slekters kamp for rettigheter i arbeidslivet, for helgefri, faste arbeidstider, sikre arbeidsforhold, rett til å organisere seg, rett til å streike, lik lønn for likt arbeid (ehm, kanskje ikke en realitet ennå?) , o.s.v.
Mange kamper er utkjempet, og noen gjenstår fremdeles.

For meg handler 1. mai først og fremst om en sang, nærmere bestemt «De unge slekter» (teksten finnes her, på side 1 ). Mitt første møte med den var i 1993, da onkel Kaare (mammas tantes ektemann, for resten av verden kjent som Kaare Wilhelmsen, arbeiderpartimann og tidligere redaktør av Hamar Arbeiderblad) døde. I begravelsen hadde denne sangen blitt sunget, og mamma sang den for meg. Jeg husker at jeg syntes den var veldig fin, og hadde en trist klang over seg, men stort mer kan man kanskje heller ikke forvente av en femåring?
Da tante Jenny (mammas tante, onkel Kaares kone) døde tre år senere, ble den samme sangen sunget. Slik ble «De unge slekter» for meg først og fremst et symbol på to av de snilleste menneskene jeg har kjent til, og jeg tenker følgelig alltid på dem når jeg hører den. Da deres datter, Kari Wilhelmsen, gikk bort så altfor tidlig noen år senere, ble sangen igjen spilt, og båndet mellom sangen og familien enda en gang bekreftet.

Siden første gang jeg hørte sangen, har jeg nynnet på den om og om igjen, grunnet over ordene, hvor vakker både melodi, tekst og budskap er. Og på 1. mai kan jeg høre den sunget på radioen.

Det er dét 1. mai handler om for meg!

onsdag 25. mars 2009

Mysteriet Facebook

Facebook er morsomt. Alle kan få utløp for ekshibisjonismen sin på en uskyldig måte, og snokerne kan få overvåke «vennene» sine til de blir blå. Vil du elske noe, kan du opprette en støttegruppe, vil du hate noe, kan du slå deg sammen med dine meningsfeller i en hatgruppe. Hvis du er irriterende, kan du opprette den tiende gruppen i rekken som dreier seg om å støtte Obama eller å hate mennesker av en bestemt religiøs overbevisning. Det er selvfølgelig mye bedre at tre grupper har 240 medlemmer hver, enn at én, som faktisk hadde greid seg i massevis, ettersom de tre er enige i ett og alt, har 720.
Noen lever hele livet sitt på facebook. Noen tror at veien til lykken går gjennom å ha ørten applikasjoner, 1000 venner og verdens lengste profil. Det er egentlig litt trist, men dem om det.
Mennesker liker å ha meninger, og de liker å fronte dem. I alle fall der du ikke risikerer fengsel eller dødsstraff for det - de stedene er det visst ikke like populært å synse. Facebookgruppene gir oss en følelse av å bety noe - at det er tusen mennesker som misliker Postens nye logo, føles tydeligvis godt. Det faktum at Posten gir en god dag i hva disse tusen synes, er totalt irrelevant. Tusen mennesker har funnet meningen med livet!

Det jeg ikke forstår, er alle gruppene som oppstår i kjølvannet av facebooks små eller store layoutendringer! Det har nå vært to endringer, og altså tre forskjellige facebookdesign siden det hele tok av i 2007, eller når det nå var. Det første var en ganske stor endring. Hva skjedde? Det poppet opp et utall grupper som krevde å få den gamle layouten tilbake. Det syntes som om halve verden var i ferd med å miste vettet som følge av noen små endringer som faktisk gjorde facebook mer brukervennlig og oversiktlig. Nå har altså facebook-teamet gjort en liten forandring - minimal, sammenlignet med den forrige, og facebookerne er i harnisk - igjen!
Er det rart det er krig i verden?

En liten oppfordring til alle dere sinnatagger: Facebook er et nettsamfunn. Dere har et liv utenfor. Et liv som sårt trenger all den oppmerksomhet og omsorg dere kan yte. Slutt å legge all energien deres i å hate en liten forandring som faktisk er gjort for å gjøre facebook mer brukervennlig, og invester den istedenfor i livene deres! Det gir faktisk avkastning på lang sikt, og dere slipper i tillegg den belastning det er å fremstå som bakstreverske gamle kjerringer/gubber som ikke kan takle at verden går fremover, og som istedenfor insisterer på å sette seg på rumpa med armene i kors og si «jeg vil ikke», istedenfor å lære seg å leve med, og etterhvert glede seg over, forandringene... Det er rett og slett litt patetisk...!

(og nei, jeg skriver ikke dette for å støte fra meg slekt og venner. Eller noen andre, for den saks skyld. La oss heller si at jeg gjør det for å hjelpe - litt som hjelp til selvhjelp! Det er så populært nå om dagen)

onsdag 11. mars 2009

Tålmodighet eller resignasjon?

Da jeg var yngre, spilte jeg veldig ofte «The Sims», og like ofte krasjet spillet. Jeg vet ikke hvorfor, men den gamle datamaskinen og akkurat dét spillet var som en kjærlighetsaffære som var over før den hadde begynt, og som etterlot seg to arrede sjeler. Den eneste som gikk ut av det uten varige men, var faktisk jeg... Verst gikk det ut over spillet, eller, rettere sagt, spillprogresjonen min. Jeg spilte, skulle bare før jeg lagret, dataen krasjet, jeg måtte slå den av på den stygge måten (av-knapp/bryte strømmen), og, etter mye om og men, måtte huset bygges på nytt, familieforøkelsen trigges eller forhold skakk-kjøres. Noen ganger ble jeg lettere forbannet, andre ganger fly forbannet. Imidlertid lærte jeg fort at dette ikke var noe å miste besinnelsen over - for det første hadde jeg min del av skylden - riktignok oppfylte datamaskinen alle spillets krav hva minne, skjermkort, osv., angikk, men jeg burde lagret! Jeg burde lagret til den store gullmedaljen! Det ville ikke spart meg for 10min gjenoppstart av både windows og spill, men dog!
Så gikk tiden. En såkalt datareparatør underslo hele dataen. Politiet henla saken, og alt jeg hadde produsert på barneskolen, med unntak av noen tekster mamma hadde sendt tante per skryte-e-post, var borte for alltid. Vi hadde ingen harddisk som kunne sendes til menn i hvite frakker. Jeg mistet mitt mesterverk av en fortelling om julenissen, som var en russisk alkoholiker (den litterære kvaliteten kan diskuteres, men til å være produsert av en 11-åring, var den definitivt både god og kreativt skrevet!).
Mange irriterende mennesker elsker å fortelle alle som møter motgang at «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», og disse bedreviterne vet aldri hvor nærme de er å få et permanent avtrykk av en knyttneve midt i fleisen. Det eneste som skiller en frustrert sjel fra å la faenskapen få utløp ved å mæle til den irriterende spirrevippen, er det faktum at spirrevippen har helt rett i det han sier. I de fleste tilfeller blir man sterkere av motgang.
Da jeg gikk sisteåret på videregående, takket harddisken for seg. En medfødt feil fikk dataen til å gå i stå, helt uten forvarsel, og jeg fikk et svare strev med å skrive en oppgavebesvarelse på en uke - vi hadde blitt gitt to alternative oppgaver, jeg hadde skrevet den ene i god tid, og måtte plutselig også skrive en besvarelse på den andre - dersom mammas kusines mann ikke klarte å redde teksten i tide, måtte jeg ha noe å levere, og dersom jeg rakk å få levert den, ville det være greit å ha to ulike tekster å levere inn. Sistnevnte ble utfallet, og en del av filene overlevde. Dessverre forsvant slektsforskningsdatabasen min, som jeg ikke hadde eksportert til gedcom-formatet, og som følgelig bare kunne blitt åpnet av det samme programmet som den ble laget i, og tydeligvis også den samme installasjonen. Det var surt. Imidlertid trigget ikke dette den store reaksjonen, og da jeg et øyeblikk (som varte i en halvtimes tid) et par år senere trodde at jeg hadde mistet 400 individer som jeg møysommelig hadde samlet over et par måneder, ut av en gedcom på ca 1000, tok jeg det heeelt med ro. Slik jeg tar det med ro når datamaskinen bruker 15 min på å starte, før innloggingen tar 5min, og firefox av ukjent grunn bruker ytterligere 10 min på å gjenskape digitalarkivet.no. Og slik jeg tålmodig venter på at et grafikkprogram skal bruke opp datamaskinens ressurser i 20min på å utføre en handling, for så å få hele herligheten til å ta kvelden. Så ser jeg mamma møte de samme utfordringene i en noe mindre skala. Og hun blir fly forbannet, dypt frustrert og riktig så irritabel. Ja, det burde gå raskere. Nei, den burde ikke gjøre det der. Jeg skulle også ønske at det der ikke hadde skjedd.
Jeg vet ikke om jeg er velsignet med en engels tålmodighet og stilltiende aksept hva dataproblemer angår (dette er strengt tatt ikke tilfellet i andre sammenhenger), eller om jeg rett og slett har gitt opp. Man kan ikke stole på datamaskiner. Det eneste de har til felles med mennesker, er at de vender seg mot deg når du minst venter det, har sirup et visst sted, og er avsindig upålitelige!

Er det andre enn meg som har gitt opp?
Kommentarer mottas faktisk med takk:-P

tirsdag 10. mars 2009

Å komme til fornuft

Nå har jeg sett på dagens episode av «Landeplage» på NRK, denne gangen med Espen Linds «when Susannah cries», og blitt påminnet om hvordan Renate anno 1997 tenkte. Denne sangen er, per 10. mars 2009, den tolvte mest spilte sangen på iPoden min, hvilket sier en del om hvor godt jeg liker den (det sier også litt om min tendens til å la en sang gå og gå, dag ut og dag inn, uten å få det nervøse sammenbruddet slik monoton lyd tydeligvis frembringer hos enkelte andre). For 12 år siden sto det imidlertid ikke like bra til mellom den sangen og meg - jeg hatet den, nemlig!
Mitt 9-årige jeg hadde en del interessante holdninger og ideer som ingen rundt meg helt kunne forstå hvor kom fra, og jeg antar de tok form da jeg gikk i 1. eller 2. klasse. Kort fortalt gikk de ut på at
a) man skal ikke lage hull i kroppen sin. Ett hull i hver øreflipp er greit hos kvinner, ettersom dette er en kulturell greie, alt annet er forferdelig
b) menn har ingen slik unnskyldning, og skal ikke ha hull i ørene
c) man skal ikke farge håret
d) tatoveringer o.l. er forferdelig
e) dersom en person har noen av disse tingene, er vedkommende upassende som forelder, fordi pyntingen vil lære barnet at det ikke er bra nok slik det ble født.
Vi snakker altså om en 7-åring her - en syvåring hvis mor var forskrekket over datterens bastante holdninger til noe hun selv ikke hadde noe imot, såfremt det var i en diskret form.
Jeg var også en intens motstander av blotting av hud, og det er her «when Susannah cries» kommer inn! Jeg var så til de grader indignert over den relativt uskyldige nesten-nakenheten i videoen, og mente at den burde blitt sladdet eller sensurert vekk. Dessuten sang mannen som ei jente og hadde hull i minst ett øre.
Heldigvis forandrer tidene seg, og mine holdninger har blitt litt mindre ekstreme (selv om jeg ikke kan tenke meg å farge håret eller pierce noe som helst utenom øreflippene). Og sangen er nydelig!

søndag 8. februar 2009

Snø!

Det er veldig mye snø ute nå. Veldig, veldig mye. Det var sånn igår også, så de to turene jeg gikk med Oscar igår, var relativt korte. Likevel vil jeg nok si at de var blant de beste turene vi har gått, fordi vi hadde det veldig moro begge to!
Jeg elsker vinteren, og snøen som tydeligvis driver halve Norge fra sans og samling, gjør meg uendelig glad, rett og slett fordi den får frem barnet i meg!

Jeg elsker å gå tur i skogen, løpe rundt mellom trærne på sommeren, plukke blomster og bær. Imidlertid liker jeg å gjøre det alene - jeg vil ikke plutselig løpe på et vilt fremmed menneske, eller møte en barnehage på tur. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor slike møter er så problematiske - det kan være min grunnleggende skepsis overfor fremmede eller en form for skamfølelse knyttet til det å vise følelser, i disse tilfellene pur glede. Det kan være mye annet også. Poenget er i alle fall at jeg ytterst sjelden har anledning til å få utløp for denne livsgleden, eller hva man nå skal kalle det, fordi de engene jeg i flere år har elsket å løpe rundt på, er blitt gjerdet inn av noen bønder/byråkrater som tydeligvis mener at det er fint å få husdyr i skogen, på det som før var beitemark. Det er vel og bra, men som turgåer blir jeg eitrende forbannet hver gang jeg går på et strømførende gjerde som forteller meg at halve turen min av nødvendighet vil være lagt til en (og jeg overdriver ikke) 30cm bred sti langs et gjerde som kan gi bikkja støt dersom de to kommer i kontakt. Følgelig må Oscar gå i stramt bånd, og vi er så heldige å bli sendt opp stupbratte skråninger (hvor ingen intelligente mennesker ville finne på å gå, men hvor man nå er nødt til å vakle seg fremover fordi den egentlige stien går på innsiden av gjerdet) og gjennom svære gjørmehull. På toppen av dette er altså de store flatene, som en gang var beitemark, men som i årevis har vært en stooor eng full av markjordbær og blomster, okkupert av noen stupide okser (kalt "kuer", ettersom det virker koseligere). Sommerturene mine er med andre ord ikke så morsomme som de var, og det blir så som så med livsgleden.

Vinterturene, derimot, når det er masse snø, er fremdeles morsomme! Hvis jeg har tid når den første snøen kommer, bygger jeg meterhøye snøskulpturer mens Oscar spiser snø, og på dager som igår, baser vi i meterdyp snø! Det kan umulig finnes noe koseligere enn å se en så dau hund som Oscar kvikne til og bli leken i snøen, se hvordan han prøver å fange snøfnugg i lufta, brøyter snuta ned i snøen og snøfter, tror at våtten min som stikker frem gjennom skaren er en snømus og angriper den ... Oscar er nydelig!
Vi har en liten slette som ligger fem minutter fra blokka, hvor Oscar løper rundt og tisser og spiser gress ellers på året, og hvor vi leker på vinteren. Da jeg kom hjem fra den andre turen med ham igår, var han helt hvit, og jeg likeså:-) Det er så deilig å gå på trynet i dyp snø, miste balansen og nærmest stupe kråke over små hauger, og rulle helt ned på veien...!

Kort fortalt, jeg hadde det veldig gøy igår, og Oscar var utslitt etter å ha brøytet seg gjennom all snøen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag:-)