fredag 30. april 2010

Kjærlighet, lizzm. Og Perkolatorer

Det finnes noen veldig dårlige kombinasjoner her i verden, som melk og appelsinjuice, vann i varm olje og melkesjokolade og tannkrem. For ikke å snakke om brunost og bringebærsyltetøy... Vel, idag fant jeg en ny kombinasjon som bør unngås, ganske enkelt fordi den setter igang tankeprosesser og bloggekriblinger: "New Moon" og sonetten "If thou must love me". På lørdag kveld bestemte jeg meg nemlig for å se "New Moon", som hadde kommet i postkassa tidligere den uka, og led meg igjennom en tilsynelatende uendelig gjentagelse av snøfting, keitethet, sær musikk, grantrær, sorg og skriking uten at jeg klarte å opparbeide det minste engasjement for karakterene. Mer om det senere. Så, idag, ryddet jeg litt i noen papirer, og fant min analyse den tidligere nevnte sonetten, som ble skrevet av Elizabeth Barrett-Browning, og som handler om et jeg som ber sin kjære om å bli elsket for kjærlighetens skyld alene, fordi alt det han elsker ved henne, kan eller vil forandres, og om han elsker henne på grunn av dem, vil kjærligheten forsvinne når endringene inntreffer. Et sjarmerende og rørende dikt som virkelig kan anbefales, men som, i kombinasjon med nevnte filmopplevelse, satte igang en rekke tankeprosesser inni hodet mitt, som nå manifesterer seg i dette blogginnlegget... Jeg begynte nemlig å tenke på Hitler og en rekke andre usympatiske herremenn, og på kjærlighet. For kjærligheten er en underlig ting, kanhende det mest merkelige ved menneskesinnet? Barrett-Browning ber sin kjære om å elske henne for kjærlighetens skyld alene, hun ber om en kjærlighet lik den man gjerne finner mellom foreldre og avkom - den er ikke knyttet til hva den andre parten gjør, mener, sier eller er. En mor elsker ikke sin sønn noe mindre etter at han har gjort seg skyldig i massedrap, selv om hun ingenlunde kan akseptere det han har gjort, slik hun ikke ville elsket ham noe høyere dersom han ble med i Leger uten Grenser og donerte bort alle sine indre organer samtidig. En mor elsker ikke sin guddommelig vakre sønn mer enn hun elsker den gruvekkende stygge, hun elsker ikke den kloke over den dumme. Kanhende har hun lettere for å kommunisere eller omgåes med et barn som verdimessig ligger nært henne selv, men hun elsker uforbeholdent.Oprah har snakket om noe lignende - når man virkelig elsker noen, er det ikke fordi de har bestemte egenskaper eller verdier. Man bare elsker dem uforbeholdent. Og det er der Hitler kommer inn. Og Goebbels. Dracula. Enhver despot, massemorder, galning. Og geniene. Genier som Knut Hamsun. Musikere som har dødd av overdoser. Folk elsket dem. Noen kanskje på grunn av det usympatiske - kanhende sympatiserte de med Hitlers sprø ideer og grusomme midler for å realisere dem, kanhende synes de det er rett og rimelig at en voivod spikrer diplomaters hodeplagg til skallene deres fordi de i vanvare har brutt med vertslandets tradisjoner. Men de elsket/elsker aspektet ved personen, en idé, et bilde. Og det er jo nettopp det som gjør mennesker til så fascinerende skapninger: vi er som løk, som Therese/Peer Gynt/Shrek så treffende har formulert på varierende vis. Vi har lag. Personen Per Person er uendelig mange ting, har uendelig mange aspekter. Han er kanskje far, bror, ektemann (alle de tingene som står i dødsannonser), kollega, ansatt, overordnet, irriterende nabo, unnasluntrende styremedlem, manisk Beatles-tilhenger, KrF-sympatisør, saksofonist, tidligere mobbeoffer, arbeidsplassens klovn, også videre. Noen av tingene kan kollidere litt, andre kan overlappe. Så dør Per en dag. Han lider PERkulatordøden ("skjebnens ironi", kalles det, eller "veldig platt vits fra overtrøtt blogger") gjennom lille Lises manglende respekt for EL og Pers tendens til å ordne det elektriske på kjøkkenet uten å engasjere en kvalifisert elektriker (og det er ille), dør han altså midt i morgenkaffen, og begraves noe senere, rundt middagstid påfølgende fredag, for å være presis. I begravelsen møter Pers nærmeste familie, hans kollegaer og sjefen Ola Diger, dem han jammer med hver fredag i badekaret til Pelle og Dagfinn Høybråten. De savner ham sårt, gråter og tuter. Høybråten savner en velger, Pelle savner et badekar-/bandmedlem,  Ola Diger savner en jovial ansatt som alltid dro vitser om sirkelsager og kuldesjalusier (jepp, dere gjettet riktig: Per var revisor). Lille Lise savner sin snille, kaffetørste pappa. Alle disse menneskene savner et aspekt ved et individ, mens Pers far, nære venner og kone savner individet, summen av alle aspektene, men samtidig det nesten uavhengige opphavet til de samme aspektene...
Nå skal Renate forsøke å returnere til det innlegget opprinnelig handlet om - jo, nettopp: schærlighet (minner som aldri vil dø, en sol som farga himmelen rød) : Den som står et annet individ riktig nær, elsker det uforbeholdent, uavhengig av egenskaper og evner. Det er noe som er viktigere enn at dette individet sier og gjør idiotiske ting. Og dette noe er så forbanna vanskelig å sette fingeren på (fullt mulig at det er en god grunn til det - det kan f.eks. hende at det er en veldig basisk substans som etser bort huden din, eller veldig klissete, slik at enhver som fikk mulighet til å sette fingeren på det ville angre i all ettertid), og så vanskelig å fatte. Sannsynligvis er det ganske sjeldent også - skilsmissestatistikkene tyder i det minste på at et stort antall av kjærlighetsekteskap ikke bygger på dette potensielt basiske noe, og nettopp dét leder meg hen mot følgende teori: om man elsker eller hater et aspekt ved noen før man elsker eller hater personen, vil det være langt vanskeligere å finne og bruke noe til noe nyttig (her føler jeg at noe begynner å bli et litt vagt begrep. Og det beggynner å bli litt irriterende å trykke ctrl+i før og etter hver gang ordet brukes, så heretter vil jeg kalle begrepet potteskår. Men ikke i kursiv - bare denne ene gangen. Er jeg riktig heldig, var dette siste gangen behovet for begrepet-kjent-som-potteskår-tidligere-som-det-kursiverte-noe melder seg, noe som gjør merkevarekonstruksjonen og denne parentesen ekstremt verdiløs. Dette blir spennende!). Så om Magnus møter Kari på norske bødkeres landsforenings årsmøte i Vestre Slindre, og ho Kari vert så kjær i han Magnus på grunn av hans håndlag med bøttene (jf. Øystein Sunde som har opplyst oss om at Magnus Lagabøtter), vil dette være hennes fremste kobling til ham. Det er bøttemakeriet hans hun elsker, og selv om hun blir glad i ham av andre grunner også, er det bøttene som står i sentrum. Når Magnus finner seg en påleggskutter og får innvilget skilsmisse fra sine hender (servelat) med påfølgende stopp i bøtteproduksjonen, har Kari et problem, for hun har bare bøtter, ikke potteskår.
Vanligvis kjenner vi bare ett aspekt av en person, enten det er personlig eller offentlig. De fleste blåser en lang marsj i hvordan Jonas Gahr Støre er som onkel (dersom han er det), vi forholder oss til ham som denknakende gode utenriksministeren han er, og ferdig med det. Vi driiider i potteskårene. Vi skal bare ha et aspekt av hver person. Men så skjer det noe spennende: mennesker vi har kjent ett aspekt av, blotter plutselig et helt annet. Søte lille Trude i første etasje slår ektemannen. Den middels talentfulle maleren med det kunstneriske temperamentet du diskuterte politikk med på gatehjørnet i forrige uke viser seg å være en aspirerende galning som vinner makt gjennom engasjerende taler og merkelig bartevekst. Musikeren med de vakre tekstene blir avslørt som desperat heroinist.
Hva gjør vi i slike sammenhenger? Vi kjenner fremdeles ikke vedkommendes potteskår, det som gjør dem verdt og elske for deres nærmeste. Men vi blir kjent med to aspekter hvor vi liker det ene og forakter/hater det andre. Og plutselig er det vanskelig å forholde seg til vedkommende!
Det er nok dette som gjør det problematisk for enkelte å forholde seg til Knut Hamsun. For dem er han landssvikeren, ikke poeten. For andre er han poeten, ikke landssvikeren, og selv om enhver åpen person som ser nazisympatisøren vil kunne erkjenne at karen skrev mye bra, mens enhver som setter dikteren i høysetet bør være udelt negativ til hans nazisympatier, så forblir vi polariserte. For vi elsker eller hater et aspekt, ikke eh helhet eller et potteskår. Det er enklere slik, og sannsynligvis sunnere, i det minste dersom man klarer å se skillet mellom aspekt og potteskår. Så til dere som elsker Robert Pattinson: dere gjør ikke det. Dere forguder et aspekt.

Jeg lovte å komme tilbake til "New Moon", og nå gjorde jeg det, ikke sant? Ikke helt i henhold til planen, men historien biter seg selv i halen - jeg har skillz, nemlig! :-P

torsdag 29. april 2010

Bag lady og andre bokstavelige tolkninger

Dagens lille høydepunkt er ting som ikke er det man tror de er. Ting som høres ut som en veldig konkret og grei ting, men som kan være noe veldig anderledes.

Første eksempel er en illustrasjon av begrepet "bag lady", altså det man på engelsk omtaler kvinner uten fast bopel som bærer med seg det de eier i bæreposer som. Jeg vil påstå at min tolkning er litt mer estetisk:
Dette er altså en dame laget av en pose. En liten handlepose fra Clas Ohlson, for å være presis, samt litt av en kvittering og litt tape. Og hva er mer pose-kvinne enn en kvinne laget av en pose?

Andre eksempel er uttrykket "baseball bat", altså ei baseball-kølle. Som alle (forhåpentligvis) vet, betyr "bat" også flaggermus, og derfor tegnet jeg denne, og ble glad. Og jeg liker å være glad!


Vi avrunder med dette en fin dag og ser frem til å dra på forelesning i nordisk litteratur imorgen!

Min lykkelige barndom med TV3s reklamer

Jeg vokste opp på 90-tallet. Det var tider, det! "Løvenes konge" gikk på kino, og kunne noen måneder senere kjøpes på VHS. Spice Girls ga ut musikken sin på kassetter. Pog var en stor hit. Jeg hadde et meterlangt, gult rør med sort skrukork hvor jeg oppbevarte den hellige samlingen min, som nå, mange år senere, sikkert er verdt minst 50 øre. Eventuelt kan de bli fine resirkulerte produkter, som f.eks. melkekartonger. Er det ikke nettopp det livet handler om for en pog?

Men det er ikke pog jeg skal skrive om idag. Ikveld. Inatt, faktisk, nei, det er TV3. Kanalen som i årrekker har snodd seg unna bestemmelser om reklame rettet mot barn gjennom å ha sin base utenlands, kanalen som knapt produserer noe selv ("Paradise Hotel" er ikke en produksjon, det er en skam), og som aldri har gjort en innsats for folkeopplysningen (i motsetning til TV2, som jeg fremdeles er litt glad i - årrekker med "Hotell Cæsar" kan ikke ødelegge det gode inntrykket jeg fikk gjennom "Globus 2" da jeg var liten). Denne kanalen ga meg så utrolig mye gjennom hele oppveksten, og jeg vil si takk!

Mine minner om barndommens TV-titting er i hovedsak gode. BarneTV på NRK var ofte bra, med unntak av "Sneglen Hortensia", "Daniel Duppsko" og "Den vesle musa Philip" (hvilke traumer har ikke disse tre gitt meg?), og når man var så heldig å sette på TV-en de helgemorgenene da det ble sendt Disney-serier, var gleden stor (fred over jord!). Da var det verre med TV2 - mulig de sendte noe intelligent, men det fenget meg enda mindre enn "Dags|re-byen" som de voksne så på.... Nei, for det meste gikk det i barne-3'ern, og det jeg i hovedsak husker, er reklamene. Voksne mennesker liker ikke reklame. De lager facebookgrupper mot reklame. Og det er forståelig, for reklame for voksne handler om så utrolig mange sjarmløse, og til dels uappetittelige ting. Som halsbrann, underlivssopp, fotsopp, smertelindring (Zon, hvorfor behandle hele kroppen?), sanitetsbind (de gjør deg visstnok veldig lykkelige, forstå det den som kan), slankepreparater, maling og våtmopper. Man kan si mye om våtmopper, men de er ikke morsomme, de oppfordrer ikke til kreativ utfoldelse, og de er generelt kjedelige å se på. Praktiske, selvfølgelig, og finfine dersom du på død og liv vil ha en rengjøringsduell med svigermor (eller en annen dertil egnet gråhåret og småbisk dame) på et stykke parkett som på magisk vis blir transparent når det filmes fra kjelleren. Men ikke morsomme.

Reklamene som ble sendt mellom de korte programøktene TV3, derimot, var morsomme! De var enda morsommere enn de centimetertykke reklamebladene som lekebutikkene sendte ut (jeg var avsindig bortskjemt, tror jeg, og hadde leker nok for en hel barnehage. De ble alle behandlet med stor respekt og kjærlighet, og de har fremdeles en stor plass i hjertet mitt, men alle timene jeg brukte på å drømme om Barbie-yacht med innebygget vannmugge, kareten med den fine hesten og den rosakledde Barbiedukken, settet med syvling-dukker i sportsvogn og sjørøverøy-legoen vitner om at reklame er god underholdning og stimulerer kreativiteten), og lærte meg mange nyttige sanger, som f.eks. den om Dance Moves Barbie, og fikk meg til å drømme om å eie en stor varebil som kunne brettes ut til en hel verden for de underlige mini Pound Puppies (centimeterstore og paddeflate hunder i hardplast med verdens mest miserable oppsyn... sjarmerende saker!)... Mange ting jeg aldri fikk, men som skapte spenning den gang!

Og dette savner jeg - engasjerende reklamer! "Doffen har daua" og "no milk today" er morsomme avbrekk fra Go 1-2-3 og "have a happy period", men ingen kan påstå at de engasjerer - de skaper oppmerksomhet rundt merkevaren, men ren entusiasme. Og reklame for barn er heller ikke så veldig gøy lenger, dels fordi dagens småbørn skal leke med Bratz, misfostre bare Paris Hilton kan elske, og dels fordi leker ikke er så inspirerende lenger når man har passert 20... Og det er trist!
Men kanskje er dette grunnen til at jeg forguder Clas Ohlson-katalogen? Den er som lekebladene jeg leste til de gikk i oppløsning? Drømmene, ideene og inspirasjonen?

søndag 25. april 2010

Ukens CO-dings #2: Grenuttak og USB-hub

Nok en genial dings som det faktisk tok et halvt år før jeg la merke til! Dingsen det er snakk om, er en forgreningskontakt med ledning og innebygget USB-hub fra brennenstuhl.

Hva gjør den?
Den gir deg mulighet til å dele en stikk-kontakt i to som enhver annen forgreining, men byr i tillegg på en firedelt USB-hub!

Hvordan ser den ut?
En kabel med jordet støpsel i den ene enden og en trekantet kloss i den andre. Klossen har to stikkkontakter og fire USB-porter, samt en USB-B-kontakt på høyre side hvor den medfølgende USB-A-B-kabelen plugges inn (den andre enden kobles inn i PC-en). Takket være designet ligger den godt og stødig på bord eller gulv, og kontaktene er lett tilgjengelige:-)

Hva skal man med den?
Den er veldig praktisk dersom man er flere som skal bruke laptop ved et bord (man slipper å krype rundt på gulvet for å koble til laderne), og den er også fin å ha dersom man, som meg, har litt få kontakter tilgjengelig og har behov for å lade mobiltelefoner og annet utstyr mens man sitter ved PC-en. USB-huben gjør det samtidig enkelt å koble til minnepinner og minnekortlesere!

NB! Det er ikke alt USB-drevet utstyr som kan kobles til, bl.a. FreeAgent Go-harddiskene fra Seagate! Dette kan muligens skyldes behovet for programvare/drivere fra den enkelte enhetens side.

Splitten/hub-en, som har artikkelnummer 36-3936, koster for tiden 149,-

Boobquake på mandag - bli med!

Kvinnen er gitt all makt på jorden og på himmelen, bare sånn at det er sagt. Kvinnen sitter på to x-kromosomer, og er foruten y, og slipper dermed unna hårvekst i ørene. Kvinnen føder barn, sørger for den kommende slekt. Kvinnen er ganske fantastisk, på mange måter! Denne bloggposten skal handle om kvinnen. Ikke konkrete kvinner, men ideen og konseptet. For her har vi en omskiftelig sak (la Donna è mobile, jada!)! Man kan ikke diskutere kvinnen uten å diskutere mannen, familien og samfunnet, og dermed bør man utvide sin horisont både geografisk og temporært, og ender opp med en bok på 6000 sider. Vi dropper den ideen, og gjør det kort, tror jeg...
Da jeg gikk på barneskolen, var Spice Girls helt toppen. Girl Power, var omkvedet, og mitt barnlige jeg kunne ikke helt se at det skulle være anderledes - jenter skal selvfølgelig få gjøre som de vil?

Ettersom årene gikk, innså jeg at dette faktisk ikke var, eller har vært, en selvfølge, og i en tid da feminismen er i vanry (noe som kanskje delvis er feministenes egen skyld?) og flere ungjenter enn noen gang påberoper seg å opptre kvinnefrigjørende ved å stille opp i grisete manneblader i nettoen, kan man begynne å lure litt. Er det kvinnefrigjørende å gjøre seg selv til et objekt for andre? Ser ikke disse jentene at det de gjør blir omtrent som dette: Den amerikanske borgerkrigen er akkurat over, og den tidligere slaven Jim går tilbake til sin gamle, uvennlige herre og tilbyr seg å jobbe gratis, under de samme elendige kår som før. Jim står selvfølgelig fritt til å gjøre dette i kraft av å være et individ med rett til å bestemme over seg selv, men  det er like fullt lov å stille seg et par kritiske spørsmål: 1) hva slags signaler sender Jim til sin gamle slaveeier og andre bomullsdyrkende rikfolk? 2) hva føler andre eksslaver om Jims handlinger? Føler de seg sveket?
Jim forteller slaveeieren at han ikke har noen interesse av friheten sin - han duger ikke til å ta vare på seg selv, han er bare det arbeidsdyret han tidligere ble ansett for å være. Han vinner ikke farmerens respekt av sitt valg. I den store sammenhengen vil tidligere slaveeiere få bekreftet sin teori om at de svarte faktisk ikke duger til annet enn slavearbeid - de søker jo selv tilbake til det! Respekt? Nope! Og de andre, frigitte slavene? Du kan banne på at de vil føle seg sveket - de har kjempet for en frihet som burde være selvsagt, også går en av deres egne tilbake til åket? Så nei, glamourmodeller og andre som kler av seg for å vekke begjær eller "interesse" gjør ikke en døyt for kvinnefrigjøringen, snarere tvert imot. De kan imidlertid takke nevnte bevegelse for at de får lov til å holde på som de vil uten å møte på sinte mobber. Det er en merkelig måte å vise takknemmelighet på, men viser vel bare at frihet uten ansvar ikke alltid er av det beste...

Uansett, kvinnefrigjøringen har ført med seg uendelig mye godt, blant annet at vi kan ta det som en selvfølge at vi er likeverdige den mannlige halvdelen av befolkningen. Vi kan gjøre som vi vil, kle oss som vi vil (også i hijab!) og være hvem vi vil.
Men dette gjelder ikke for kvinner verden over - det er noe vi alle vet. Fremdeles blir jentebarn satt ut eller abortert bort fordi foreldrene ønsker seg sønner, jomfruer blir voldtatt av aids-syke menn som tror dette vil kurere dem, massevoldtekt av kvinner og barn blir brukt som et effektivt middel for å bryte ned lokalbefolkningen av militser, i enkelte land stryker mødrene døtrenes bryster med oppvarmede gjenstander for å unngå at de utvikler seg (ettersom det tiltrekker menns oppmerksomhet), og i altfor mange muslimske land har kvinner i praksis ingen rettigheter fordi myndighetene tolker Koranens ord om at "kvinnen skal dekke sin pryd (for menn som ikke er deres ektemenn, brødre, fedre, sønner, osv)" akkurat slik de selv ønsker, og man kan som kvinne bli idømt både korporlig straff, fengsel og bøter for å gå i bukse eller vise hud, ganske enkelt fordi menn tydeligvis blir gale av begjær over å se en kvinne som ikke er tilstrekkelig tildekket (at mannen strengt tatt bør fortjene (og gjøre seg fortjent til) såpass kreditt at han ikke forventes å kaste seg over alt han har lyst på er et annet interessant element her... Skal liksom ikke menn ha noe super-ego?). Kvinnen er synderen.

Og det er i tråd med dette tankesettet at følgende oppgulp kommer fra Iran (som faktisk er mer enn bare "takk for det") : "Many women who do not dress modestly ... lead young men astray, corrupt their chastity and spread adultery in society, which (consequently) increases earthquakes", skal Kazem Sedighi, en iransk geistlig, ha sagt. Derfor har bloggeren Jennifer McCreight (Blag Hag) invitert til arrangementet BoobQuake via Facebook, og jeg vil anbefale alle jenter å bli med! Konseptet går ut på å se om Sedighi har rett: skaper kvinnelig uanstendighet virkelig jordskjelv? Mandag førstkommende oppfordres derfor alle jenter/kvinner til å ta på seg de mest utfordrende klærne de er komfortable med å gå i (det er ikke snakk om grensesprenging, men å trekke i "ut-på-byen"-klær, kortere skjørt eller dypere utringning enn hva man vanligivis ikler seg en mandag, for så å se om vi klarer å skape et jordskjelv!
Morsomt, uskyldig og samtidig en klar beskjed om at vi ikke har noe til overs for slike kvinnefryktende busemenn som Sedighi!

Så kvinner over det ganske land: foren eder!

søndag 18. april 2010

Ukens CO-dings #1: Ipod-dock

Dette blir første CO-dings, og vi begynner med TriDock fra Philips.
Jeg kjøpte denne hos Clas for et par måneder siden, og den er genial:-D

Hva gjør den?
Den lader iPod (touch og nano) og iPhone ved tilkobling til PC, og kan følgelig også brukes ved synkronisering mot iTunes. Dette er langt mer elegant enn å ha iPod/iPhone stående i denne på skrivebordet enn å ha den liggende å slenge!

Hvordan ser den ut?
Pakken inneholder selve docken (en trekantet liten sak, sidene er ca 4cm lange) og en mini-USB-til-USB-kabel. iPodkontakten ligger skjult under et lokk, så før den brukes, må man trykke på en liten knapp, slik at lokket (som både holder skitten ute og støtter iPoden ved bruk) åpner seg.

Hva skal man med den?
Som nevnt over, er det en elegant løsning, og det liker vi! Minimalistisk design og detaljer i sølv gjør at den passer perfekt med iPod Touch og iPhone, og om man skaffer seg en batterieliminator med USB-inngang (som denne fra Clas, som jeg vet fungerer med Touch-en), kan man også bruke TriDock som ladestasjon uten PC i nærheten:-)

TriDock, som har artikkelnummer 38-3647, koster for tiden 299,-

fredag 16. april 2010

Istid!

De av oss som ikke bor under en stein eller avskriver samfunnet fullstendig, vet at det har vært/er et vulkanutbrudd på Island (eller "Sagaøya", som de simpelthen elsker å kalle den på NRK), og at vulkanen pumper ut aske for harde livet mens den sender isblokker på flyturer de garantert ikke hadde forventet. Resultatet er (blant annet) at flyene står i det nordlige Europa, og at det har begynt å regne aske i Bergen. Forrige gang denne vulkanen var i et dårlig lune, varte det i 18 måneder, og ingen kan si om det vil være over i morgen eller om to år. Samtidig er det fare for at dette utbruddet kan trigge et nytt i en større vulkan... Dette synes jeg er ufattelig fascinerende på to måter: for det første sitter det en haug med terrorister i sine små huler rundt omkring i Afghanistan og omegn og klør seg frustrert i skjegget over at det eneste de har fått til med sine terroranslag er å frata folk retten til å ha med neglsaks på fly, mens en liten vulkan på Island kan lamme flytrafikken så lenge den bare vil. Det må jo være utrolig bittert!
For det andre, er dette utrolig spennende - om asken fortsetter å komme, kan den teknisk sett skygge for sola over store deler av kloden. Det vil føre til at langt mindre lys og varme når oss (bombe!), hvilket på kort sikt kan forsinke sommeren eller skape sånne sjarmerende små sultkatastrofer, mens det på lang sikt kan gi oss en ny istid. Det positive er selvfølgelig at om så skjer, vil ikke luftveissykdommene og all dritten være noe problem - vi vil ha mer enn nok med å finne mat!
Sannsynligvis går dette helt bra - det verste som skjer, blir at John Cleese må ta drosje til Brüssel og at Stoltenberg (og Obama) går glipp av begravelsen til nå avdøde president Lech Kaczynski.
Sistnevnte er forresten tragisk - undertegnede hadde begge Kaczynski-brødrene i vrangstrupen, men synes selvfølgelig synd på presidentens datter og den gjenværende tvillingbroren, for ikke å snakke om alle som mistet en av sine nærmeste ved flystyrten, men det må likevel være lov å spørre seg hva de tenker med, de som kom på den geniale ideen det er å la likene til herr og fru president få hvile i sankt Leonardkrypten under Wawel-katedralen? Det blir som å gravlegge Jens Stoltenberg sammen med kongefamilien i Akershus når han en gang takker for seg - altså et helligbrøde!
Kaczynski reddet ikke landet fra store kriser, han var ingen stor filantrop. Han rakk å virke som president i rundt 5 år, og kjempet mot homofiles rettigheter og abort, og ville gjeninnføre dødsstraff. I mine øyne var han dermed en trippel busemann, og hans kadaver har intet innenfor Wawels murer å gjøre - det er et hån mot dem som ligger der, og det de gjorde for landet sitt! Det er ganske enkelt like kvalmt som da Paris Hilton sammenlignet seg selv med prinsesse Diana...

Men hva kan man si? Man blir ikke sint heller, bare veldig, veldig skuffet...
Og er vi ekstra heldige, kan vi se frem til lengre vintre, kortere og kaldere sommere og muligens færre fjortiser med oransje ansikter og gult hår? Når ingen kan bli naturlig brune, mister kanskje betakaroten og andre uhumskheter noe av sin appell?

søndag 11. april 2010

"Min farsa börjar få apstjärt"

Denne setningen fant jeg på et svensk slangnettsted, og følte at den traff meg - att få apstjärt betyr å få måne, og det har faren min holdt på med lenge:-) Selve ordet, aperumpe, er jo et fantastisk bilde på et bart felt omkranset av hår!
Hvorfor bruker jeg søndagen til å lese om svensk slang? Jo, jeg skal skrive semesteroppgave om svensk, og da trenger jeg ord! Svenske substantiver av enhver sort, og kanskje spesielt fremmedord som er blitt forsvensket svært nylig. Arbeidet er så vidt igang, og jeg skal (etter planen) bruke resten av kvelden på å lese meg opp. Enn så lenge koser jeg meg med planlegging av nevnte oppgave og ripping av Seinfeld-episoder - det er nemlig noe så må gjøres! Tidligere i uka fikk jeg den nye halvannen terrabyte store eksterne harddisken min i posten (en slik en), og etter å ha overført alle de alt kopierte serieepisodene fra den andre eksterne harddisken (v.h.a. TeraCopy), skal altså Seinfeld nå til pers! Det hadde vært uendelig mye enklere om jeg kunne lastet det hele ned fra en lovlig kilde, men ettersom det ikke er noe alternativ, og jeg mener at den som produserer noe faktisk fortjener å få betalt dersom jeg ønsker å benytte meg av produktet, må jeg bestille filmene, få dem tilsendt (tenk på forurensningen, om ikke annet!) for så å rippe dem til harddisken og finne et lurt sted å oppbevare filmene som ikke vil bli brukt... Det er komplett meningsløst!
Men hva kan man gjøre? Tre sesonger unnagjort, seks igjen...

Idag så jeg forresten årets to første neslesommerfugler, og ble glad!

mandag 5. april 2010

Rådyrmøkk og dyp snø

Idag fikk jeg en god idé (det var ihvertfall det jeg trodde), nemlig å gå en tur i skogen med bikkja. Planen var å ta en liten avstikker fra bebyggelsen og opp i mer ulendt terreng, for så å vurdere ferdbarheten og snømengden før jeg eventuelt gikk videre. Som sagt, så gjort! Jeg la raskt merke til at her var langt mer snø enn hva jeg hadde trodd, og begynte så smått å tenke på tilbakefarten, men så så jeg et rådyr! Jeg elsker å være ute i skog og mark, å se ville dyr og høre fuglene synge, og jeg ble følgelig lettere euforisk, og bestemte meg for å følge etter dyret for å knipse et bilde med mobilkameraet mitt. Etter en liten stund så jeg det igjen, og tok et bilde på laaang avstand (det eneste man kan se, er en hvit klump, altså rådyrrompa). Fant mange hauger med møkk, så det hadde nok vært flere rådyr der, men så ikke flere enn det ene. Da jeg ga opp å få flere bilder, hadde jeg imidlertid vaset et godt stykket, og tenkte som så at jeg like godt kunne gå videre til jeg traff en skogssti jeg ofte har fulgt før. Ulempen var bare den at jeg ikke var kledd for så mye snø, og at det var rimelig vått mange steder, bl.a. i de snødekte bekkene jeg presterte å tråkke rett oppi, hvilket resulterte i klissbløte sko og buksebein... Bikkja hang etter så godt han kunne, men måtte bæres, løftes og trøstes om hverandre, for han har ikke så lange bein at det gjør noe, og er i tillegg uhelbredelig lat - masse snø er ikke noe underlag han trives med over lengre tid! Vi fant da heldigvis frem etter en stund, og fikk gått de siste 200 m på bare veier, og hjemme ventet middagen:-)

Alt i alt en koselig dag, avrundet med bestilling av bøker om sying av tudor-kostymer:-D Noen har en ond plan!