onsdag 25. mars 2009

Mysteriet Facebook

Facebook er morsomt. Alle kan få utløp for ekshibisjonismen sin på en uskyldig måte, og snokerne kan få overvåke «vennene» sine til de blir blå. Vil du elske noe, kan du opprette en støttegruppe, vil du hate noe, kan du slå deg sammen med dine meningsfeller i en hatgruppe. Hvis du er irriterende, kan du opprette den tiende gruppen i rekken som dreier seg om å støtte Obama eller å hate mennesker av en bestemt religiøs overbevisning. Det er selvfølgelig mye bedre at tre grupper har 240 medlemmer hver, enn at én, som faktisk hadde greid seg i massevis, ettersom de tre er enige i ett og alt, har 720.
Noen lever hele livet sitt på facebook. Noen tror at veien til lykken går gjennom å ha ørten applikasjoner, 1000 venner og verdens lengste profil. Det er egentlig litt trist, men dem om det.
Mennesker liker å ha meninger, og de liker å fronte dem. I alle fall der du ikke risikerer fengsel eller dødsstraff for det - de stedene er det visst ikke like populært å synse. Facebookgruppene gir oss en følelse av å bety noe - at det er tusen mennesker som misliker Postens nye logo, føles tydeligvis godt. Det faktum at Posten gir en god dag i hva disse tusen synes, er totalt irrelevant. Tusen mennesker har funnet meningen med livet!

Det jeg ikke forstår, er alle gruppene som oppstår i kjølvannet av facebooks små eller store layoutendringer! Det har nå vært to endringer, og altså tre forskjellige facebookdesign siden det hele tok av i 2007, eller når det nå var. Det første var en ganske stor endring. Hva skjedde? Det poppet opp et utall grupper som krevde å få den gamle layouten tilbake. Det syntes som om halve verden var i ferd med å miste vettet som følge av noen små endringer som faktisk gjorde facebook mer brukervennlig og oversiktlig. Nå har altså facebook-teamet gjort en liten forandring - minimal, sammenlignet med den forrige, og facebookerne er i harnisk - igjen!
Er det rart det er krig i verden?

En liten oppfordring til alle dere sinnatagger: Facebook er et nettsamfunn. Dere har et liv utenfor. Et liv som sårt trenger all den oppmerksomhet og omsorg dere kan yte. Slutt å legge all energien deres i å hate en liten forandring som faktisk er gjort for å gjøre facebook mer brukervennlig, og invester den istedenfor i livene deres! Det gir faktisk avkastning på lang sikt, og dere slipper i tillegg den belastning det er å fremstå som bakstreverske gamle kjerringer/gubber som ikke kan takle at verden går fremover, og som istedenfor insisterer på å sette seg på rumpa med armene i kors og si «jeg vil ikke», istedenfor å lære seg å leve med, og etterhvert glede seg over, forandringene... Det er rett og slett litt patetisk...!

(og nei, jeg skriver ikke dette for å støte fra meg slekt og venner. Eller noen andre, for den saks skyld. La oss heller si at jeg gjør det for å hjelpe - litt som hjelp til selvhjelp! Det er så populært nå om dagen)

onsdag 11. mars 2009

Tålmodighet eller resignasjon?

Da jeg var yngre, spilte jeg veldig ofte «The Sims», og like ofte krasjet spillet. Jeg vet ikke hvorfor, men den gamle datamaskinen og akkurat dét spillet var som en kjærlighetsaffære som var over før den hadde begynt, og som etterlot seg to arrede sjeler. Den eneste som gikk ut av det uten varige men, var faktisk jeg... Verst gikk det ut over spillet, eller, rettere sagt, spillprogresjonen min. Jeg spilte, skulle bare før jeg lagret, dataen krasjet, jeg måtte slå den av på den stygge måten (av-knapp/bryte strømmen), og, etter mye om og men, måtte huset bygges på nytt, familieforøkelsen trigges eller forhold skakk-kjøres. Noen ganger ble jeg lettere forbannet, andre ganger fly forbannet. Imidlertid lærte jeg fort at dette ikke var noe å miste besinnelsen over - for det første hadde jeg min del av skylden - riktignok oppfylte datamaskinen alle spillets krav hva minne, skjermkort, osv., angikk, men jeg burde lagret! Jeg burde lagret til den store gullmedaljen! Det ville ikke spart meg for 10min gjenoppstart av både windows og spill, men dog!
Så gikk tiden. En såkalt datareparatør underslo hele dataen. Politiet henla saken, og alt jeg hadde produsert på barneskolen, med unntak av noen tekster mamma hadde sendt tante per skryte-e-post, var borte for alltid. Vi hadde ingen harddisk som kunne sendes til menn i hvite frakker. Jeg mistet mitt mesterverk av en fortelling om julenissen, som var en russisk alkoholiker (den litterære kvaliteten kan diskuteres, men til å være produsert av en 11-åring, var den definitivt både god og kreativt skrevet!).
Mange irriterende mennesker elsker å fortelle alle som møter motgang at «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», og disse bedreviterne vet aldri hvor nærme de er å få et permanent avtrykk av en knyttneve midt i fleisen. Det eneste som skiller en frustrert sjel fra å la faenskapen få utløp ved å mæle til den irriterende spirrevippen, er det faktum at spirrevippen har helt rett i det han sier. I de fleste tilfeller blir man sterkere av motgang.
Da jeg gikk sisteåret på videregående, takket harddisken for seg. En medfødt feil fikk dataen til å gå i stå, helt uten forvarsel, og jeg fikk et svare strev med å skrive en oppgavebesvarelse på en uke - vi hadde blitt gitt to alternative oppgaver, jeg hadde skrevet den ene i god tid, og måtte plutselig også skrive en besvarelse på den andre - dersom mammas kusines mann ikke klarte å redde teksten i tide, måtte jeg ha noe å levere, og dersom jeg rakk å få levert den, ville det være greit å ha to ulike tekster å levere inn. Sistnevnte ble utfallet, og en del av filene overlevde. Dessverre forsvant slektsforskningsdatabasen min, som jeg ikke hadde eksportert til gedcom-formatet, og som følgelig bare kunne blitt åpnet av det samme programmet som den ble laget i, og tydeligvis også den samme installasjonen. Det var surt. Imidlertid trigget ikke dette den store reaksjonen, og da jeg et øyeblikk (som varte i en halvtimes tid) et par år senere trodde at jeg hadde mistet 400 individer som jeg møysommelig hadde samlet over et par måneder, ut av en gedcom på ca 1000, tok jeg det heeelt med ro. Slik jeg tar det med ro når datamaskinen bruker 15 min på å starte, før innloggingen tar 5min, og firefox av ukjent grunn bruker ytterligere 10 min på å gjenskape digitalarkivet.no. Og slik jeg tålmodig venter på at et grafikkprogram skal bruke opp datamaskinens ressurser i 20min på å utføre en handling, for så å få hele herligheten til å ta kvelden. Så ser jeg mamma møte de samme utfordringene i en noe mindre skala. Og hun blir fly forbannet, dypt frustrert og riktig så irritabel. Ja, det burde gå raskere. Nei, den burde ikke gjøre det der. Jeg skulle også ønske at det der ikke hadde skjedd.
Jeg vet ikke om jeg er velsignet med en engels tålmodighet og stilltiende aksept hva dataproblemer angår (dette er strengt tatt ikke tilfellet i andre sammenhenger), eller om jeg rett og slett har gitt opp. Man kan ikke stole på datamaskiner. Det eneste de har til felles med mennesker, er at de vender seg mot deg når du minst venter det, har sirup et visst sted, og er avsindig upålitelige!

Er det andre enn meg som har gitt opp?
Kommentarer mottas faktisk med takk:-P

tirsdag 10. mars 2009

Å komme til fornuft

Nå har jeg sett på dagens episode av «Landeplage» på NRK, denne gangen med Espen Linds «when Susannah cries», og blitt påminnet om hvordan Renate anno 1997 tenkte. Denne sangen er, per 10. mars 2009, den tolvte mest spilte sangen på iPoden min, hvilket sier en del om hvor godt jeg liker den (det sier også litt om min tendens til å la en sang gå og gå, dag ut og dag inn, uten å få det nervøse sammenbruddet slik monoton lyd tydeligvis frembringer hos enkelte andre). For 12 år siden sto det imidlertid ikke like bra til mellom den sangen og meg - jeg hatet den, nemlig!
Mitt 9-årige jeg hadde en del interessante holdninger og ideer som ingen rundt meg helt kunne forstå hvor kom fra, og jeg antar de tok form da jeg gikk i 1. eller 2. klasse. Kort fortalt gikk de ut på at
a) man skal ikke lage hull i kroppen sin. Ett hull i hver øreflipp er greit hos kvinner, ettersom dette er en kulturell greie, alt annet er forferdelig
b) menn har ingen slik unnskyldning, og skal ikke ha hull i ørene
c) man skal ikke farge håret
d) tatoveringer o.l. er forferdelig
e) dersom en person har noen av disse tingene, er vedkommende upassende som forelder, fordi pyntingen vil lære barnet at det ikke er bra nok slik det ble født.
Vi snakker altså om en 7-åring her - en syvåring hvis mor var forskrekket over datterens bastante holdninger til noe hun selv ikke hadde noe imot, såfremt det var i en diskret form.
Jeg var også en intens motstander av blotting av hud, og det er her «when Susannah cries» kommer inn! Jeg var så til de grader indignert over den relativt uskyldige nesten-nakenheten i videoen, og mente at den burde blitt sladdet eller sensurert vekk. Dessuten sang mannen som ei jente og hadde hull i minst ett øre.
Heldigvis forandrer tidene seg, og mine holdninger har blitt litt mindre ekstreme (selv om jeg ikke kan tenke meg å farge håret eller pierce noe som helst utenom øreflippene). Og sangen er nydelig!