Solidaritet, del 2

"dom som sier at andre er dumme, dom er dumme, dom"

Dette er et av de ofte siterte sitatene i min familie, og jeg aner ikke hvor det kommer fra, og jeg er vel i grunnen ikke helt enig - det betyr jo i praksis at du ikke kan påpeke en egenskap ved et annet menneske uten at du enten er dum, eller har samme egenskap selv, altså enten et slags addendum til Janteloven eller en ekstrem variant av "på seg selv kjenner man andre".Dette innlegget skal handle om noen av de menneskene jeg synes er dumme, og om du ved innleggets slutt sitter igjen med et klart inntrykk av at jeg er den dumme, så får det bare være.

Dumhet er vel egentlig litt som klokskap, det er ikke et grunnstoff, der er en kjemisk forbindelse som krever flere ulike elementer for å fungere som det skal.
Jeg vil tro de fleste er enige om at det finnes ulike former for intelligens, og at vår evne til å utnytte kapasiteten vi har på ulike områder, og de erfaringer og verdier vi har, vil påvirke hvorvidt vi oppleves som kloke av våre medmennesker. Det kreves for eksempel veldig lite "åndelig intelligens" for å akseptere det du blir fortalt om at en eller flere guder finnes eller ikke, og leve resten av livet som religiøs eller ikke-religiøs, men det krever mer for å ta en bevisst og reflektert avgjørelse i den ene eller andre retningen der du har satt deg inn i begge siders perspektiver og resonnementer.

Hvordan var det nå man fikk opp døra igjen?

Men la oss snakke litt mer om hva jeg mener med dumhet i dette innleggets kontekst. Jeg tenker ikke på hvorvidt du er i stand til å skjønne hvordan et dørhåndtak virker, eller om du var i stand til å fullføre videregående skole. Det handler heller ikke om din evne til å forstå komplekse idéer eller følge et logisk resonnement. Neida, dette handler om slem eller usolidarisk dumhet.

Lav IQ er ikke farlig, men en manglende forståelse for andres menneskelighet, er forbasket skremmende. Det kan handle om å ikke akseptere andre fordi de har et annet virkelighetsbilde enn en selv, en annen selvforståelse eller en annen bakgrunn. Det kan handle om å mene seg bedre enn noen fordi man har en bedre betalt jobb eller høyere utdannelse, eller fordi man har god lønn uten utdannelse. Det kan handle om å forherlige seg og sine og forakte det man oppfatter som svakhet hos andre.

Jeg er kanskje ikke bedre enn dem, for det er sjelden jeg kan føle stemmen min dryppe med mer forakt enn når jeg gjenforteller en anekdote om et menneske av denne typen, men jeg føler at jeg ved å bli eksponert for dem, får en slags jevnlig immunitetsboost mot det jeg oppfatter som farlige holdninger, så kanskje jeg burde takke disse menneskene?
Nei, jeg tror jeg står over akkurat det, men jeg tror de har samme effekt på meg som Trump, i en helt annen skala, har på den mentalt oppegående delen av USAs befolkning: når du stirrer den store Dumheten i hvitøyet, skjønner du at du må reise deg opp og si at nei, dette her er faktisk ikke greit.
Og mens voldsforherligende, populistiske, fremmedfiendtlige nasjonalistbevegelser får mer luft under flaggermusvingene (unnskyld, flaggermus, assosiasjonen flaggermusvinger=ondskap er et overgrep mot dere), og jeg begynner å frykte for Europas fremtid, ikke på grunn av dem som vil inn, men på grunn av dem hvis familier har bodd her i uminnelige tider, hjelper sosiale medier meg med å se ugresset som stikker opp i den ellers fine plenen av "venner".

De menneskene som gir meg nevnte immunitetsboost, er ikke mine venner på Facebook. Jeg velger ikke å forholde meg til dem, jeg er bare pent nødt til det, og stenger dem ute om og når jeg kan, fordi jeg ikke vil at de skal forpeste luften jeg puster i. Og jeg liker å tro at menneskene jeg regner blant mine "venner" på sosiale medier, har gode holdninger. Du vet, tro det beste om folk inntil de klart å tydelig demonstrerer at de er fullstendig ubrukelige. Jeg er naturligvis fullt innforstått med at det i denne gruppen av mennesker er folk som stemmer på og engasjerer seg i ulike politiske partier, folk som er religiøse og anti-religiøse, folk som bryr seg mest om sitt eget og folk som bryr seg mest om andre, folk som deler for mye og folk som aldri deler noe. Og det er fint. Det er godt med variasjon, med ulike stemmer, ulike perspektiver. Men Facebook gir meg også innsyn i sider ved noen av mine "venner" jeg skulle ønske jeg slapp å se, ikke fordi jeg ikke tåler å se at mennesker er noe mer eller noe annet enn det jeg trodde de var, men fordi jeg blir oppriktig lei meg over at de mener det de gjør. Dette er aldri mennesker som har noen reell relevans for meg, dem vet jeg rimelig godt hvor jeg har, men det er like fullt mennesker jeg har trodd godt om.

 Når du (ukritisk) deler et bilde eller en artikkel som ble publisert av en kvakksalver, rister jeg på hodet og ber Facebook vise meg færre slike innlegg. Det er greit, du vet ikke bedre, og om du har lyst til å drikke kolloidalt sølv til du ser ut som en smurf, så kan du egentlig bare ha det så godt. Men når du viser sympati med politikere, rikssynsere eller andre offentlige personer som har et menneskesyn eller et verdisett som jeg finner så motbydelig at jeg får lyst til å kaste opp både binyrebark og menisk, så vet jeg at joda, du er kanskje hyggelig mot meg, men du er enten for dum til å faktisk forstå hva denne meningsfellen din faktisk sier, eller du synes at menneskerettigheter kun gjelder for sånne som deg og meg.

For de som poster disse tingene, har en tendens til å tilhøre den beskyttede majoriteten. De er hvite, de har en tilstrekkelig kristelig bakgrunn til å døpe ungene sine, men ikke kristelig nok til å være gode samaritaner, elske sin neste som seg selv eller ta imot den fremmede og gi ham mat og drikke (jeg kan dog se for meg at de gjerne ville forbannet et fikentre for ikke å bære frukt på feil årstid, så kanskje de følger Jesu liv og lære likevel?), de har klart seg greit, til tross for at de føler at de har artium fra Livet's Harde Skole, og synes for pokker at andre får ta seg sammen og gjøre det samme (apropos det, vi har åpenbart hatt det helt jævlig hele gjengen, så hvorfor har vi ikke mer sympati for hverandre?).

Jeg tror disse menneskene utgjør bunnslammet i kategorien "mennesker som bare ser sine egne behov og utfordringer i øyeblikket, og gir en god dag i de behov og utfordringer andre har" - typ de som stemmer på partier som satser på barnehager når ungene er små, på skoler når de blir litt eldre, på pensjonister når foreldrene deres blir gamle. Sammenlign dem gjerne med den delen av den amerikanske befolkning som trekker på skuldrene og sier at det sikkert blir greit med Trump som president, fordi han ikke kommer til å ødelegge deres liv. Neida, i beste fall vil han ikke det. Men han og en rekke av hans republikanske partifeller vil jobbe aktivt for å gjøre livet surere for fattige, for minoriteter, for homofile og for kvinner som ønsker abort. Hvorfor skulle en ciskjønnet, heterofil, hvit mann i middelklassen bry seg det spøtt om det? (svaret på dette retoriske spørsmålet er forøvrig: "SOLIDARITET !!!", i tilfelle du lurte. 5 ekstra poeng om du gjettet bruk av versaler og korrekt tegnsetting). Dette er en stor gruppe, men det er altså bunnslammet jeg bekymrer meg for. Og jeg skulle gjerne forstått hva som driver deg, du som publiserer grums på Facebook. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at du delte dine egne tanker, ikke bare andres, og at du viste meg at du hadde tenkt nøye over dette. At du faktisk hadde reflektert over hvorfor det du delte, var sant og riktig i dine øyne. For jeg liker å tro at vi alle på sett og vis har et felles mål. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi alle ønsker mest mulig lykke for flest mulig mennesker, men vi har ulike tilnærminger og kanskje en litt ulik forståelse av hvor vi står i forhold til "flest mulig", og hvorvidt mengden lykke eller andel av befolkningen bør være høyest, dersom man ikke kan få full pott på begge fronter (si f.eks. at du må velge mellom 30 % lykke til 90 % av befolkningen eller 90 % lykke til 30 % av befolkningen), og noen vil følge en vei som ikke leder til Rom, men utfor en skrent og ned i et tornekratt, og om vi har en åpen dialog og prøver å forstå hverandre, vil vi kanskje kunne ta det beste fra alle leire, luke ut ugresset og finne et slags kompromiss.

Og for å få til det, må vi, som John Green på en eller annen måte i en eller annen kontekst sa, se hverandre som komplekse skapninger. Vi må ta innover oss at selv om det er en teoretisk mulighet for at det livet vi lever begynte for en time siden og at alle minner om livet før det, er fiktive, og at alle andre mennesker er fantasifostre skapt for å bringe oss videre i handlingen. Alle har mål, hensikter bak sine handlinger og en historie å bære på. Noen er fascinerende dårlige til å definere, sikte mot og nå målene sine, noen handler mer basert på intensjon enn potensiell konsekvens og noen har litt mer problematiske historier enn andre. Om vi klarer å se hverandres menneskelighet, blir det kanskje litt enklere å ikke hate og frykte så mye?

For det er noe med denne menneskeligheten. Det å evne å føle empati. Det er ikke snakk om å slippe alle flyktninger inn i Norge, eller å gi til alle tiggere. Det vet vi at ikke er mulig. Jeg tenker ofte på det når jeg aktivt sier nei til tiggerne som krysser min vei mellom jobben og t-banen. Det stikker når jeg sier nei, selv om jeg i mange tilfeller blir mer irritert enn noe annet, ettersom de gjerne griper tak i meg eller nærmest går på meg og begynner å fortelle meg hvor fælt de har det. Jeg vil egentlig ikke høre. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant, og uansett om det er helt sant, litt sant eller blank løgn, føler jeg noe. Ingen i min situasjon ville valgt å tigge, så uansett om det er sant at de sover utendørs eller ikke, uansett om de har syv sultne barn i Bulgaria eller ikke, uansett om de er blakke eller ikke, så er de i en situasjon der det å gå gatelangs i Oslo i februar, fremstår som det beste alternativet. Jeg gjør meg hard og sier nei, fordi jeg velger det jeg føler er det beste alternativet, men jeg føler at jeg samtidig gir opp litt av menneskeligheten min. Heldigvis er jeg omtrent 100 % menneske, og det er ganske mye av meg, så jeg overlever.
Så uavhengig av hvor grensen settes av myndighetene når det gjelder hvor mange som skal slippes inn, hvor mye penger som skal brukes til nødhjelp der kriser rammer, hvor mange som skal kastes ut, mener jeg at vi har en fordømt plikt til å kjenne etter, ta innover oss en liten bit av den lidelsen vi har sagt nei til å lindre, og prøve å bruke den innsikten til å bli litt snillere, litt mer ydmyke, litt mer takknemlige for hva vi har og litt mer empatiske. Og ideelt sett spørre oss selv hva vi kan gjøre og hva vi er villige til å ofre for å tilby litt mer lindring, hvor mye av vår egen "lykke" vi kan ofre for at noen flere mennesker skal få et verdig liv. Det vil ikke hjelpe småbarnsfamilien som blir kastet ut av landet, men kanskje det vil hjelpe noen i fremtiden?

Det handler ikke om å si at vi skjønner at enkelte unge, vestlige muslimer føler seg fremmedgjorte og rotløse, og romantiserer en farlig ideologi, og at IS derfor er uproblematisk. Det handler ikke om å si at det er husrom der det er hjerterom, og slippe alle inn i Norge. Det handler ikke om å sy puter under armene på ungdommer, om å sykeliggjøre normalitet eller normalisere sykelighet. Men det handler om å se at a) vi formes av våre opplevelser og den virkeligheten vi vokser opp i, og b) vi ønsker alle lykke, og fraværet av lykke og jakten på den, kan drive oss til å gjøre ting som er gale, ukloke eller destruktive. Og vi må vite at selv om vi må si nei, selv om vi må gjøre oss harde i mange situasjoner, så rettferdiggjør ikke det at vi slutter å føle på effekten våre handlinger har på andre mennesker, at vi latterliggjør deres smerte, at vi viser forakt eller at vi forherliger en apatisk tilnærming til andres menneskelighet.

Og om du har kommet deg så langt som dette i denne veggen av tekst, ønsker du kanskje å si at "Renate, du er ikke noe bedre selv, du dømmer jo disse Facebookvennene dine for deres holdninger, og du blokkerer dem istedenfor å invitere til dialog. Dust."
Og jeg vil gi deg rett, i alle fall delvis. Men jeg føler at jeg gjør så godt jeg kan for å forstå hvorfor de deler det de gjør. Jeg prøver å tolke det i lys av det jeg vet om deres bakgrunn og livssituasjon. Jeg prøver å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg kunne gjerne gått i dialog med dem, men jeg synes ikke folks Facebookvegg er stedet for lange diskusjoner. Ikke korte heller, egentlig, med mindre man kjenner folk godt.

Bernt-Kåre og du

Sammenlign det med å gå nedover en gate og se huset til Bernt-Kåre, din gamle klassekamerat. Dere sier hei når dere møtes på butikken, og haster deretter raskt videre, fordi dere virkelig ikke har noe å prate om. Det er ikke det at dere misliker hverandre, det er bare det at Venn-diagrammet over deres interesser er to separate sirkler. Tror du. Men så, mens du kikker mot Bernt-Kåres hus, ser du en plakat i vinduet med teksten "slipp fangene fri" og tenker "oi, vi har visst en felles interesse likevel, han er også tilhenger av en snillere kriminalomsorg!". Du småløper mot døren, men midtveis i innkjørselen ser du at det står "og skyt dem mens de løper sin vei" med litt mindre skrift nederst på plakaten. Oisann, dere var visst ikke enige likevel.

Hva gjør du? Bernt-Kåre har ikke dyttet meningene sine på deg personlig, men han har offentliggjort dem. Men det var ditt valg å ikke ignorere plakaten. Skal du ringe på og starte en dialog eller bare gå videre?
Bernt-Kåre snakker ikke til deg, du er ikke en del av det publikumet han aktivt henvender seg til, han har ikke invitert deg på besøk, men han aksepterer at du ser på huset hans, og kringkaster relativt passivt sine meninger for alle vilkårlige forbipasserende.

I min verden må Bernt-Kåre få lov til å ha plakaten sin i vinduet sitt. Men i det øyeblikket han begynner å ta opp sitt ønske om å avlive kriminelle når dere møtes på Rema, eller legger brev om dette i postkassen din, eller begynner å predike høylydt, eller aktivt oppfordrer til vold, er jeg tilbøyelig til å tenke at han må få gå i fred. Han har ikke bedt om debatt, og om du prøver å starte en debatt han ikke prøvde å starte (og ikke med deg), blir det fort skyttergravskrig, fordi han føler seg angrepet, selv om det ikke var din intensjon. Så jeg lukker døren til ekkokammeret mitt, setter på en podcast publisert av noen som i stor grad er mine meningsfeller. Er det rett? Jeg vet ikke. Men jeg sender et signal, og jeg kan se for meg at Facebook, om mange nok skjuler en og samme person fra egen feed, automatisk vil redusere frekvensen av vedkommendes innlegg i feeden hos andre brukere som ikke interagerer aktivt med ham. En slags sensursmitte, om du vil, eller bullshitvaksine. Dessverre finnes det mange som ikke er immune mot bullshit, og jeg er hverken kvalifisert for eller engasjert nok til å kjempe mot dem. Men betrakt gjerne dette som min noget dempede protest. Og sann mine ord, I delere av dritt: Jeg har sett dere. Jeg vet hvem dere er. Og en dag, når den uretten dere nå tåler så inderlig vel, omsider rammer dere selv, kommer jeg ikke til å stå klar for å sende hjerter eller triste fjes, fordi jeg har lukket deg ute. Du er det flatulente vortesvinet på min Facebookfeeds savanne, og jeg er ikke interessert i dine utslipp av metan og svovel. Men banker du på min dør og vil fortelle meg at vi må stoppe snikislamiseringen av Norge, at det eneste som feiler "psyke" mennesker er vondt i viljen, at Jorden er flat eller klimaforandringer noe tull fordi det var fint vær i sommer (var det det, forresten? Jeg husker ikke), så vil du få beskjed om at det tullet der må du lengre inn i jungelen med.

(har du lest alt dette? Jeg tar av meg den imaginære hatten min for deg)

Den største gaven?

Nå er siste julegave pakket inn her i huset. Gavebånd er blitt tatt fra en overivrig katt, etiketter prydet med min alt annet enn prydelige håndskrift og herlighetene er blitt lagt unna i påvente av den store dagen.
Jeg liker å kjøpe julegaver. Jeg synes det er utrolig morsomt og koselig å finne noe til venner og familie som de enten ønsket seg, eller ikke visste at de trengte. Men det er selvfølgelig noen utfordringer, som f.eks. å holde seg innenfor mer eller mindre veldefinerte verdiregler. Det er jo engang slik at det ikke er så veldig moro å få en gave til 500kr når du vet at giveren i samme stund åpner en liten sak til en knapp femtilapp fra deg, selv om både giver og mottager vet at det ligger den samme omtanken bak. Sannsynligvis bryr ikke den som punget ut med mest seg så veldig om dette spriket - gaven skal vise at du kjenner mottageren, at du har tenkt på vedkommende og at du setter pris på ham/henne. Klarer du å få frem det i gaven, gjør det vel egentlig ikke noe om vedkommende allerede har akkurat det du pakket inn i to eksemplarer fra før, og derfor må ta turen til butikken for å bytte herlighetene, eller om du egentlig bommet litt med innkjøpet. Det er jo faktisk tanken som teller, og om tanken skinner igjennom, bør mottageren holde jul i sitt hjerte og si tusen takk. Selv om han/hun ønsket seg noe annet.

Men det er en ting jeg har litt problemer med når det gjelder julegaver, og det er alle disse veldedige organisasjonene som  lar deg kjøpe en god gjerning til noen. Det er sikkert forferdelig upassende å mene dette, men jeg gjør det nå likevel: Veldedighet er flotte greier  (unntatt når herr Redd de svakeste ringer minstepensjonisten Ågot på 92 år og presser henne for penger. Da er det misbruk av folks godhet), og det er utrolig viktig at vi husker på dem som ikke har det så greit, både i jula og gjennom året ellers. Men jeg synes det er både lettvint og feil å gi en geit eller et fadderbarn til familie og venner, med mindre disse spesifikt har ønsket seg akkurat det, eller dersom den konkrete saken ligger mottagerens hjerte nær.
Kall meg gjerne en bortskjemt og hjerteløs materialist, men slik jeg ser det, er det å gi en gave til en organisasjon som julegave til noen som ikke ønsker seg dette, det samme som å kjøpe seg god samvittighet med penger som var reservert noen andre. Er det ikke mer realt å se på den organisasjonen som tilbyr disse gaveløsningene som en venn som skal ha en egen gave, og kjøpe en halv ku eller et helt års skolegang som en gave til organisasjonen?

La meg trekke en parallell: Per og Kari er søsken, og bor i Akrylgata, hhv. hus 35 og 39. I hus 37 bor herr Surkledahl med det dårlige beinet og den isete innkjørselen. Herr Surkledahl har ingen familie i nærheten, og både Per og Kari hjelper ham innimellom med innkjøp, vedlikehold av eiendommen og diverse andre saker. Så nærmer julen seg, og Per og Kari skal kjøpe julegaver til hverandre, slik de alltid gjør.  Per vet at Kari samler på glitrende, rosa hagenisser som blinker og spiller "vakker" musikk, og klarer omsider å spore opp den ene grusomheten som mangler i Karis samling. Han får den fraktet hele veien fra restlageret i Taiwan, og kan fornøyd konstatere at han har funnet den perfekte gaven. Kari, derimot, ringer på hos Klaus Crantzekaacke i nr. 41, og betaler ham for å kjøpe inn strøsalt og strø herr Surkledahls isete innkjørsel. På julaften, når Per ringer på hos Kari iført nissekostyme for å dele ut gaver til Karis 18 barn (med 19 forskjellige menn) og fire gullfisker, gir han henne hagenissen, som selvfølgelig faller i smak. Hun stikker til ham en kovolutt hvor det står "God jul", og inni konvolutten ligger et pent julekort hvor det står "Kjære bror, i år gir jeg deg godhetens gave i form av å ha sørget for at noen har strødd herr Surkedahls isete innkjørsel. Filantropisk hilsen fra din søster".

Så spør vi oss: har Kari gjort noe galt? Bør Per bli skuffet eller glad?

Man kan selvfølgelig si at Kari gjorde noe godt ved å sørge for at herr Surkledahls innkjørsel ble sklisikret. Og Per burde jo bli glad for det. Men burde ikke dette vært noe hun gjorde uten å blande inn Pers julegave? Kunne hun ikke gjort denne tjenesten som en julegave til herr Surkledahl, og gitt Per noe som gavnet ham? I praksis har ikke Kari gitt Per noe annet enn en beskjed om hva hun har gjort for herr Surkledahl

Jeg antar det jeg forsøker å si er noe i retning av dette: julen er tiden for å være snill med andre, men dersom du ønsker å lette din dårlige samvittighet eller gjøre noe godt for andre mennesker, er ikke julegaven til lille Teodor eller til tante Turid rett arena. Penger som er øremerket julegaver, er nettopp det. Øremerket. Når du gir en gave til en organisasjon fra disse pengene, er du snill på den tiltenkte mottagerens vegne, istedenfor selv å ofre noe for sultne barn, truet regnskog eller noe annet som er viktig. Den antimaterialistiske godheten som det ropes om fra alle kanter rundt jul, burde være et helårsengasjement på egne vegne, ikke noe man tyr til for å være korrekt eller fordi man ikke gidder å legge ettertanke i gavene. Gjør gjerne en god gjerning, men gjør det da på egne, og ikke andres, vegne. Eventuelt kan man jo bare ønske seg noe til noen andre til jul?

(og nei, jeg er ikke bitter over å ha fått en geit eller en adoptivtorsk i gave. Men jeg kommer ikke til å gi det bort heller, med mindre noen av dem jeg gir gave til, ber om det. Og nei, jeg mener ikke at man er et dårlig menneske dersom man gir bort en veldedig handling til jul. Men man kan kanskje tenke seg om to ganger før man gjør det, slik at man har det klart for seg hvorfor man gir det.)

Big deal

Jeg har inngått en avtale med Verden. Den er ikke så stor, den endrer ikke livet til så mange mennesker, og den er ikke på noen måter økonomisk innbringende. Den fører ikke til økt sysselsetting, bedre betingelser for verdens fattige eller lavere priser på frukt og grønt. De eneste den gavner, er meg og de menneskene jeg i min hverdag kommuniserer med.
Ulempen ved avtalen er at Verden som helhet ikke har gått med på den. På den andre siden, burde det ikke være nødvendig at alle kjente til den, eller var eksplisitt enige. Den er nemlig veldig enkel og lite krevende for alle implisserte:

*smiiil*

Jeg forplikter meg nemlig til å oppføre meg. Jeg forplikter meg til å være så imøtekommende og hjelpsom jeg kan mot dem jeg møter, mot at Verden avstår fra å stikke kjepper i hjulene for meg. Det er fryktelig enkelt, og hvis alle andre har en lignende avtale med Verden, tror jeg at motparten, altså Verden, ville vært en prima samarbeidspartner for alle.


Bare tenk på det: alle, fra fetter Frode i hans franske kommode til tipptippoldemor Tor-Bjarne, må forholde seg til denne til tider motbydelige dyrearten som kalles "Menneske", og vi bør gjøre det beste ut av det. Om du møter en sur kundebehandler, blir ditt eget humør dårligere, og når fetter Frode spør om veien til Stryn, er du kanskje litt bisk i tonen. Fetter Frode tar biskheten med seg, og slik spres drittalheten over det ganske land, enda mer effektivt enn svineinfluensa.
Men det er heldigvis et botemiddel, og det er, i motsetning til Pandemrix, helt uten bivirkninger, helt gratis og tilgjengelig for hele verden: SMIL, for pokker! Vær imøtekommende mot omgivelsene, si hei, vær vennlig! Det er skrekkelig smittsomt, og hvis alle anstrengte seg litt ekstra, ville det blitt mye koseligere å leve.

For la oss være enige om én ting: Denne ekstreme kjærligheten og omsorgen vi alle føler i etterkant av 22. juli, vil ikke vare. Det ligger ikke i nordmenns natur å like hverandre, og når blomstene er visnet, sårene pleiet, og drittsekken innesperret på livstid, vil den jevne nordmann igjen komme på at han hater naboen i etasjen over, forakter sine foreldre og begjærer eselet til naboen i etasjen under, som forøvrig ikke har innhentet tillatelse fra borettslagsstyret til å holde hovdyr i 5. etasje. Den jevne nordmann vil gå tilbake til å dyrke avguder (Armani, Gucci og hele pantheonet), drive hor og stjele penner og binders fra arbeidsgiveren, bore hull i betongvegger på søndager, lyve om naboens esel, slå ihjel naboen for å få tak i eselet og, selvfølgelig, banne i kjerka. Minst!

Så la oss ikke forstrekke oss i forsøket på å skape en bedre morgendag. Vi er ikke så gode som vi tror vi er, men noe kan vi klare: vi kan behandle hverandre med respekt og vennlighet, behandle hverandre som medmennesker istedenfor irritasjonsmomenter, og håpe å smitte dem vi møter. Vi kan være oppmerksomme mot motparten både som kunder, som kundebehandlere og som fremmede. Vi kan møte andre med enda mer velvilje enn vi ville ønske å bli møtt med selv, og håpe på stor spredningsfare over hele landet.

Jeg er ikke perfekt, og det er ingen av dere heller. Men vi kan prøve, eller prøve enda hardere enn vi allerede gjør. Tvinge våre smilende trynsikter opp i det forskremte fjeset til tipptippoldemor Tor-Bjarne, selv om h*n ikke engang er vår tipptippoldemor.

Da kunne i sannhet dagen i morgen bli vår beste dag!

Besserwisser

I sinne slo moren hånden
av ham

Kunnskap er makt, bøker er livets salt og veien til hodet går via binyrebarken. Dette (muligens minus det siste) er noe alle vet, og det de fleste av oss også vet, er å verdsette kunnskap. For det første kan man ikke få for mye av det. Jeg har f.eks. for mange bøker i forhold til det arealet jeg har til disposisjon. Jeg har ikke, og kan aldri få, for mye kunnskap. For det andre koster det ikke noe. Ikke nødvendigvis, ihvertfall. Man kan gå på biblioteket og låne bøker om det meste mellom himmel og jord. Noe kunnskap koster selvfølgelig noe, som f.eks. praktisk kunnskap (hvordan bygger man bro mellom israelere og palestinere? Du trenger nok en grad innenfor ingeniørfag - minst!) eller erfaring (hvordan ser det ut når noen dør av skuddskader, og hvordan føles det etterpå? Du må nok skyte en mann i Reno, eller få Märtha til å spørre Johnny Cash, som sikkert har fått vinger og tilhører hennes krets, om han har noen videopptak liggende). Men det meste er gratis! For det tredje kan kunnskap deles og bringe glede. Det er imidlertid ikke alle som blir så veldig glade for delt kunnskap, som f.eks. fundamentalister og landsbyidioter, som henholdsvis frykter nye ideer og er redde for å miste næringsgrunnlaget sitt. Derfor kan det å dele kunnskap med en frivillig og en ufrivillig sammenlignes med sjokolade og kjønnssykdommer. Ingen blir sure om du deler en Stratos med dem. De fleste blir antageligvis litt mer enn sure om du deler syfilis med dem (med mindre de, i jakten på erfaring, søker de følelsene som herjet Osvald Alving på det siste. Da tar de deg muligens i hånden, bukker og takker før de reiser hjem til mor og spør om hun ser solen. Om mor er blind, blir hun antageligvis såra og vonbråten og slår hånden av sin sønn).

Dette bringer oss til sakens kjerne: når man deler sin overflod av kunnskap med noen som egentlig ikke vil ha den, blir de gjerne sure. De føler seg gjerne overkjørt, undervurdert og nedprioritert. Og de synes den kunnskapsrike bajasen er en overmåte stor dustefjert. Og det er han kanskje også? Det kan selvfølgelig ligge flere motiver bak demonstrasjon av kunnskap; i møte med sine likemenn forsøker man gjerne å skape glede og interesse, blant sine overmenn vil man demonstrere sitt potensial og blant dem man ser ned på, er det snakk om god, gammeldags selvhevdelse. Å bli belært i noe man ikke bryr seg om av en selverlært ekspert, er ikke noe man ønsker seg, men kanhende tror denne eksperten at hans kunnskap er ønsket? Eller kanskje han ikke anser sin elev som en underordnet? Kanskje bygger det hele på en misforståelse? Om man til stadighet blir tildelt rolle som uvillig elev, er det kanhende ikke så underlig at man utvikler forakt for både kunnskap og kultur (og avgir sin stemme ved valgurnene deretter?).

Inni granskauen smart fugl. I granskauen.

Kort fortalt bør man kjenne sitt publikum, og svare på det det ropes etter i skogen (svenskene er tydeligvis ornitofile så det holder, men de holder seg til gratisprinsippet: uansett hva du lurer på, kan du gå ut i skogen, og stole på to uttrykk: "fåglarna vet" og "hör ni gökorna". Ergo: rop i skogen, få svar fra gjøken og vit at det er sant. Dersom du er svensk), istedenfor å bable i vei om alt man vet, og uten å påpeke feil der det ikke etterlyses. Vi som har hatt litt grammatikkfag er svært flinke til å påpeke inkoherens i andres tale, ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å være belærende, men fordi vi synes det er spennende med språk og språkbruk. I håp om å bringe ny viten til overflaten griper vi fatt i det bunnslammet som dekker samtalepartnerens språk, trekker i det og får oss en fiende for livet. Ikke at det er så rart - ingen liker å føle seg underlegne, men likevel synes vi mennesker å bli bedre og bedre til å fremprovosere denne følelsen hos andre! Vi setter alle kluter til for å skape et slags kunnskapsbasert klasseskille mellom et overlegent "oss" og et underlegent "dem", ikke fordi vi vet mer om andre om alt, men fordi vi vet mer enn noen om noe.
Kanhende henger dette sammen med mobbekulturen? Med fokuset på å finne feil hos andre, og påpeke dem til publikums rungende latter?

Det er jo ikke noe tegn på intelligens når man i debatter ser at én debattants innlegg kommenteres av ti andre, ikke for sitt hjernedøde budskap, men for skrivefeilene, det er et tegn på dårlig argumentasjon, en nedlatende holdning til meddebattanter og lav sosial intelligens. Det er heller ikke noen genistrek fra mine medstudenters side å lese korrektur på lappen renholdspersonalet har hengt opp på det ene handicaptoalettet på P.A. Munchs hus. Det er snarere respektløst og blærete - ja, man kan gjerne se litt humor i dårlig språkføring - det er derfor Petter Solbergs engelsk er legendarisk, men hvordan føler den som hang opp lappen det når h*n ser kommentarene? Enhver kan forstå en instruks om å kaste tørkepapir i avfallsdunken og ikke i toalettet. Ingen nødvendige setningselementer var utelatt. Det eneste som manglet, var elitistisk snobberi fra hensynsløse studenter uten et fnugg av empatiske evner.
Ja, det er uintelligent. I min naivitet forestiller jeg meg Norge som et land med et tydelig klasseskille frem til mellomkrigstiden. Etter det, sakte men sikkert, ble det økt solidaritet, større likestilling og bedre økonomi for alle. Selv om noen fremdeles er kvalmt rike og andre relativt fattige (og la oss ikke glemme middelklassen som etter sigende lever over evne og yter etter behov!), er det ingen som vil si at Kong Salomo er bedre enn Jørgen hattemaker. Han har bedre kår, men kunstgresset har samme farge for dem begge. Likevel synes det å være en økende tendens til å skape et nytt, kulturelt klasseskille hvor tilhengerne av den gode smak åpent latterliggjør dem som foretrekker trekkspill på lokalet (misforstå meg rett: jeg dør litt hver gang jeg slår på radioen og hører "På dansefot"), uten å spørre seg selv hvem som ga dem retten til å kaste stein. Selvfølgelig, motparten har gjerne lite pent å si om motparten, men deres holdninger kringkastes ikke av NRK!

Når man latterliggjør andre, bør man helst sørge for at "andre" ikke er til stede. Man må gjerne le litt av sine meningsmotstandere i godt lag, eller rette litt velberettiget kritikk mot dem i offentlige fora, men det er noe ganske annet å latterliggjøre motparten på en arena hvor denne ikke kan forsvare seg.

Da jeg var liten, trodde jeg
at "lensmann" hadde å gjøre med å "slå lens"...

Så, når den ofte morsomme redaksjonen i "Nytt på nytt" latterliggjør et større segment av Norges befolkning, skaper de ikke bare en følelse av underlegenhet eller harme hos offeret. De stenger ham også ute. De forteller ganske så direkte at han ikke er velkommen som seer på NRK1 mellom 20:55 og 21:25 på fredager. Han er ikke invitert, han står bare utenfor og kikker inn, og blir vitne til at festdeltagerne latterliggjør ham.

Og det er veldig trist.

Selvfølgelig må man få lov til å harselere med andre - vi skal ikke bli så overkjørte av "framsnakking" (grøss!) at det blir ulovlig å være kritisk eller negativ, men det kan være interessant å se på tidligere tiders komikk som har overlevd frem til idag. Hvem er det som latterliggjøres i eventyrene? Jo, det er øvrigheten. Det er prest, lensmann og fut. Det er de privilegerte, de som allerede står sterkt, de som utnytter de svake. Det er derfor komikere gjerne imiterer andre kjente fjes. Den som stikker nesen for langt frem, kan jekkes ned av sitt publikum! Å angripe publikum, derimot, er ingen genistrek...

Så hva er det egentlig jeg vil frem til?
Jo, nå skal dere høre:
 kanskje vi alle burde tenke oss om to ganger før vi angriper våre medmennesker med vår kunnskap, eller i det minste vurderer reaksjonen underveis? Kanskje vi burde avstå fra å korrigere det som ikke korrigeres må? Og kanskje vi burde være litt mindre nedlatende overfor dem som tenker anderledes enn oss, ihverfall når disse er til stede?

Da kan det hende at verden står til neste påske også! :-)

Skumle sosialister og dumme egoister

Jeg har oppdaget noe veldig merkelig i det siste: folk har begynt å bruke "sosialist" som et skjellsord. Som en beskrivelse på ynkelige og naive individer uten et fnugg av kjennskap til virkeligheten. Og menneskene som bruker ordet på denne måten, er ikke redersønner eller høyrepolitikere, men vanlige folk. De bruker ordet som om de var amerikanere, som må være verdens mest sosialismeparanoide folk. Og jeg synes det er fryktelig rart.
Jeg vokste nemlig opp med den oppfatningen av at samfunnet tok litt fra alle som hadde noe, og delte det ut til dem som ikke hadde noe som helst. At alle med den største selvfølge bidro til å støtte dem som var svakere stilt enn dem selv, vel vitende om at de kanskje ville være avhengig av slik hjelp selv en gang i fremtiden.

Da jeg kom ut i arbeid og begynte å betale skatt, var det derfor med glede - jeg gir liksom litt tilbake til staten etter å ha fått gratis utdannelse, rimelig helsetjenester, osv., og investerer i et sikkerhetsnett som skal hjelpe meg dersom jeg havner i uføre senere i livet.

Høy hest

Dette er den ene halvdelen av konseptet "sosialisme" - å ha et genuint ønske om å dele på godene - ikke slik at den som arbeider hardt skal måtte gi fra seg det meste han tjener for å fø på sin late nabo, men slik at alle gir litt av det de tjener for å slippe å se naboen sulte fordi han er for syk til å arbeide. Og dette er blitt så fryktelig galt og farlig. Hvordan er dette mulig? Forakter vi hverandre virkelig så intenst?

Jeg ser ikke på meg selv som en sosialist, men jeg ser verdien i sosialismens grunntanke, slik jeg ser verdien i dugnader og det umoralske i svart arbeid og skattesnylting. Og jeg blir rett og slett redd når folk er så fokuserte på å hamstre verdier at de glemmer at de er en del av en større helhet. Vi er alle et produkt av samfunnet vi er vokst opp i, og av de goder dette samfunnet skjenket oss. Det er vår jobb å sørge for at nye generasjoner får vokse opp med de samme godene, og med de samme mulighetene. Og da nytter det lite å rangere mennesker i et slags motbydelig verdisystem hvor en selv troner øverst med høy inntekt og god utdannelse (en utdannelse samfunnet har vært med på å subsidiere, eller har betalt i sin helhet), med en rekke lavtlønnede undersåtter som ikke fortjener å ha det noe bedre enn de har det, ettersom de kan takke seg selv for sine begrensede muligheter, som igjen står på et berg av sosialklienter, det være seg syke og uføre, rusmisbrukere, arbeidsløse eller andre - et system hvor man har seg selv å takke for sin suksess, eller mangel derav, og høster som man sår.

Og hva er det som skiller advokaten på Holmenkollen fra den uføretrygdede trebarnsmoren på Grorud? Har ikke advokaten både samfunnet og sin bakgrunn å takke for sin behagelige stilling? Han har uten tvil jobbet hardt for å komme dit han er idag, og det skal han ha ros og respekt for, men det krever mye mer å komme seg til toppen av fjellet dersom du bor i landsbyen ved fjellets fot, enn om du allerede bor halvveis oppe, og det er gjerne vanskeligere for landsbyboeren å klatre, han som er vant med åker og eng, enn klippeboeren som ferdes i fjellet hver dag. Er det ikke da fint når den som allerede er godt på vei kaster et tau ned til sin bror som ligger så langt etter? Og det er sikkert mange advokater på Holmenkollen som gladelig betaler sin inntekts- formue- og boligskatt, som gir penger til veldedighet og respekterer sine mindre heldige medmennesker - selvfølgelig! Men det finnes tydeligvis skremmende mange, fra alle lag av folket, som mener at alle som har det dårligere enn dem selv har seg selv å takke, og ikke fortjener å få hjelp.

Egoisme og fangens dilemma
Hvordan kan vi unnlate å ville hjelpe hverandre? Hvordan kan mennesker synke så dypt at de forherliger egoismen sin?
Jeg skrev faktisk semesteroppgave i exphil om egoisme. Og om altruisme. Det jeg kom frem til, gjennom mange fine referanser til vampyrflaggermus og fangens dilemma, var følgende:

...mennesket er, i likhet med alle andre organismer, grunnleggende egoistisk. Det eneste naturlige er følgelig å handle til eget beste, fordi det er i henhold til evolusjonen. Dette betyr ikke at vi må avskrive samarbeid eller altruisme, men at vi må være klar over at egen vinning alltid er det overordnede mål. En god handling som er egoistisk motivert, mister ikke dermed sin verdi for den den gavner. Videre er individets beste ofte forenlig med samfunnets beste, slik at individet tjener på å ofre ressurser for fellesskapets skyld. Imidlertid fører overflod gjerne til at vi glemmer gjensidighetsaltruismen vår, og istedenfor fokuserer på egen vinning. Sammen med en selvdyrking som indirekte får støtte gjennom overforenkling av forskningsresultater, vil resultatet i verste fall bli et samfunn nært Hobbes’ naturtilstand, fordi ingen tar ansvar for fellesskapet eller hensyn til hverandre.
    Selvdyrkingen blir gjerne legitimert ved å referere til organismens grunnleggende egoisme, og det absurde i å opponere mot evolusjonen, men argumentet holder ikke vann fordi mennesker har fri vilje, og dermed er ansvarlige for sine handlinger. 

Dum egoisme er farlig, fordi den som alltid utnytter og aldri hjelper vil sitte igjen uten venner. Når et større antall individer innenfor et samfunn (være det seg en familie eller en nasjon) er dumme egoister, kjøler de ned temperaturen totalt i gruppen, og gjør det mindre sannsynlig at andre skal dele på godene.

La oss se på et eksempel fra spillet "Fangens dilemma". Spillet går ut på at de to spillerne kan velge mellom å være grådige eller gavmilde. Den ene spilleren får et gode, f.eks. en kake. Vi kan se for oss at de to sitter på hver sin side av et bord, og at spiller nummer 1 (vi kaller henne Doris) får kaken. Hun kan beholde kaken hos seg og spise hele, eller hun kan skyve fatet mot midten av bordet og tilby motspilleren (Boris) å ta halvparten. Boris kan, på sin side, velge å gripe etter kaken eller stille seg avventende. Hva kan skje?

1. Doris spiser hele selv, Boris er avventende, og får ikke kake
2. Doris vil spise alt selv, Boris er grådig, og de slåss om kaken. Kaken moses, og de får i bestefall bare smulene
3. Doris vil dele, Boris er avventende, og de deler kaken mellom seg
4. Doris vil dele, men Boris er grådig, og han får derfor alt. 

Begge vet at den andre kan foreta valg som rammer dem selv, og for Doris er det mest lukrativt om hun selv er grådig mens Boris er avventende. Det mest fatale er om hun selv er avventende og Boris er grådig, men heller ikke en kamp om kaken er noen fordel, og hun vet også at dette er uheldig for Boris - om  han ikke tilbys kake, vinner han lite på å angripe, men tapet er desto større om han er avventende.
Om disse to har spilt spillet før, eller vet at de kommer til å spille det igjen, og da gjerne med motsatt fordeling av godene, vil de måtte ta med for- og fremtidige utfall i beregningene, for om Doris er egoistisk den ene gangen, vil ikke Boris kunne regne med at hun er likedan siden? Og om Boris utnytter Doris' gavmildhet én gang, kan hun da stole på at han ikke gjør det neste gang? Og hvordan vil den som blir sveket agere når rollene er byttet?
For å gjøre noe langt og kronglete relativt kort: alle tjener på å dele, fordi den som ikke deler, blir et utskudd. Om flere er upålitelige, blir den naturlige forutsigbarheten i gruppen ødelagt, og tilliten får harde kår.
Og nettopp derfor er jeg bekymret: noen få ego-elementer i en befolkning er både naturlig og relativt harmløst. De minner resten av oss på verdien av samarbeid og tillit, og vi kan alle stå glade og fornøyde og se denne avarten av menneskelighet forvitre i ensom klokketro på egen overhøyhet. En betydelig andel egoister er farlig, fordi de forstyrrer balansen. Er oddsene høye for at personen du skal samarbeide med vil gi blaffen i ditt velbefinnende, er du neppe villig til å ofre noe for å redde ham!



Renate liker altså frihet, likhet og brorskap, og synes dessuten at alle skal ha lov til å være uheldige. Det skal være lov å ta en dårlig beslutning, og det skal være lov å feile. Å dumme seg ut fratar en ikke menneskeverdet eller retten til andres velvilje, og skulle man fra sin høye hest mene at den som har handlet ufornuftig derved ikke fortjener miskunn, da er man åpenbart for besatt av å stirre inn i sin egen navel til å dukke unna bjelken som er på full fart inn i høyre øye (også var det dette med kameler, nåløyer og rikfolk, da. Men nå er det vel nok bibelsk billedbruk for denne gang?)!


Så neste gang du møter en narkoman uteligger som sitter på bakken, like blottet for verdighet som enhver som må be om noe er, så er det kanskje en idé å gi noen kroner, uansett hva det går til, snarere enn å se seg for god til å hjelpe den som ligger nede? Og har du ikke kontanter, kan du i det minste hoste opp litt dårlig samvittighet, og sette den i banken. La den forrente seg der sammen med annen dårlig samvittighet, og tøm den i form av en god gjerning en dag.

Hva har vi lært idag?
Jo, sosialismens grunntanke er faktisk bare snill og koselig, og danner, i alle fall i undertegnedes bok, grunnlaget for et godt samfunn med sunne verdier og lykkelige borgere. Den som ikke vet å verdsette dette, bryter ned samfunnet, og kommer til å angre en dag, sannsynligvis den dagen h*n selv ligger nede og blir sparket av sine tidligere likemenn. De har forresten piggsko på. Litt medlidenhet og vennlighet har ikke drept noen, og det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du blir altså sterkere av å være grei. Skulle det mot formodning drepe deg, vil du ha dødd for en god sak, og du vil ha motbevist min tese om at "Renate alltid har rett". Da er det kanskje verdt det?
Det er ikke kult eller modent å være usosial. Det er bare klysete og usympatisk

Fordi du fortjener det?

I dagens samfunn fortjener vi en hel del, gjerne uten å ha gjort oss fortjent til det. Vi fortjener f.eks. å leve lange og gode liv med allverdens bekvemmeligheter, vi fortjener lykke og hell. Hva er det vi gjør som gjør oss fortjent til alt dette?
Vel, la oss se på hva det vil si å fortjene noe! Teknisk sett betyr det "å være verdig til" (jf. ordnett.no), og konseptet med å fortjene noe går i bunn og grunn ut på at man aktivt utfører en handling, og at en straff eller belønning som står i samsvar med handlingen idømmes/gis. Noe man fortjener er altså en konsekvens som synes rettferdig. Denne fortjente konsekvens kan komme fra mange kanter - den kan være en direkte følge, som når man leverer inn et godt stykke arbeide og får en god tilbakemelding tilbake, eller den kan synes å komme direkte fra skjebnegudinner og det som verre er, som når en veldig slem mann ender opp med kolera. Da lever folk i den villfarelse at noen holder oversikt over våre handlinger og veier dem mot hverandre for å sikre at den som handler godt, får det godt. Denne tankegangen er både skummel, usosial og primitiv, og brukes av dustefjerter for å rettferdiggjøre at andre mennesker lider - de lider, ergo er de dårlige mennesker. Hadde de vært gode mennesker, hadde de ikke hatt det vondt, fordi det sitter noen på loftet med kuleramme og stor nedslagskraft. Samtidig kan den brukes positivt, for hva er hyggeligere enn å se at en snill og god person får suksess? Og hva er verre enn å se en pedofil gris vinne et reisegavekort til Thailands mer lugubre områder? Vi ønsker at den som handler godt skal belønnes og at den som handler ondt skal straffes. Vi skal alle få som fortjent.

Nå vet vi både hva det vil si å fortjene noe er, og at Renate ikke liker pedofile griser (jeg mener selvfølgelig mennesker som oppfører seg ekkelt, og ikke det uskyldige, merksnodige dyret som ruller seg rundt i søla og tråkker med alle de fire små bena i maten sin, du store min!). Dermed har vi lært ganske mye, og kan gå til sengs med god samvittighet, fordi vi fortjener det.
Eller?

Nei, vi får legge oss litt i selen og lære enda mer. For forventningen om belønning til den gode er minst like sterk som forventningen om straff til den onde hos mannen i gata. De fleste av oss tror at vi er både vår neste og vår nestes neste moralsk overlegen, og lettere ufeilbarlig. Vi gjør så godt vi kan, eller ihvertfall nesten, stjeler ikke annet enn film og musikk, bedrar ikke andre enn staten og en og annen partner, og dreper ikke naboens asen med mindre vi er veldig sultne og naboen (den nevnte pedofile grisen) er i Thailand og aner fred og ingen fare. Vi tror vi fortjener fordømt mye.

Og vet dere hva? Det gjør meg ganske forbannet!
For man kan godt føle at Verden er et urettferdig sted, og at livet går en imot. Det er selvfølgelig helt absurd og latterlig, for verden har ingen formening om rett og galt, Verden kan ikke tenke. En av mine klassestyrere på barneskolen prøvde å gjøre 25 prepubertale unger til samvittighetsfulle og reflekterte medmennesker med respekt for hverandre. Jeg er ikke så sikker på om hun lyktes, men jeg husker at hun ville at vi skulle dele menneskene rundt oss inn i kategoriene venner, uvenner og ikke-venner. Første kategori er folk du liker og bryr deg om, andre kategori er mennesker du spesifikt misliker og siste kategori er mennesker du gir en god dag i. La oss overføre denne tredelingen på Verden: den kan sees på som enten rettferdig, urettferdig eller ikke-rettferdig. All logikk tilsier at Verden er ikke-rettferdig. Den har ingen formening om rettferdighet, og om den faktisk hadde det, kan du være ganske sikker på at den ville ignorert deg og dine krav og meninger etter beste evne. Det samme gjelder faktisk livet. Det er ingen sammenheng mellom at du gir penger til utarmede mennesker i Darfur og at NAV behandler deg som dritt. Om du hadde unnlatt å gi penger, ville du fremdeles blitt behandlet som dritt. Det er ingen kraft i universet som beordrer NAV til å behandle sine klienter slik eller slik i henhold til karma, NAV drives av byråkratisk likegylighet til menneskelig ulykke, og går utmerket på det (aner vi konturene av nok et alternativ til fossilt brensel?).

Det å handle riktig ut fra en forventning om belønning er verdiløst - vi kan ikke bli indignerte fordi våre gode handlinger ikke gir resultater i den store sammenhengen. Selvfølgelig, om du er snill mot naboen en dag, kan du forvente at han smiler til deg neste gang dere sees, men du kan ikke forvente å få en forfremmelse på jobb, og du kan ikke forbanne Universet fordi du blir degradert. Vi har en moralsk forpliktelse overfor oss selv og til verden rundt oss til å være rettskafne og edle etter beste evne og til det beste for alle, og det å vite at vi har handlet rett, bør være godt nok i massevis - hver gang vi velger å gjøre noe riktig, har vi samtidig slått fra oss et virrvarr av alternativer av mindreverdig art. Vi har gjort noe bra, og burde være fornøyde med det. Hvis vi må ha en belønning hver gang vi gjør noe riktig, gjør vi ikke godt for det godes skyld, men for belønningens, og da er vi ikke noe bedre mennesker enn den som handler ondt!
Se det for deg: hver gang du hjelper fru Halvorsen over gaten, gir faren din deg en skinnende femkroning. Det er ikke gleden ved å hjelpe en gammel, giktbrudden og benskjør dame over veien som driver deg, det er det higenen etter den blanke mynten som du kan træ på et stykke hyssing som gjør. Så en dag er ikke far der, og ingen femkroning vil vente deg dersom du hjelper den gamle som kommer tassende rundt hushjørnet. Du stikker av fordi din kjære far ikke har lært deg verdien av det gode for det godes skyld. Alternativt møter du fetter Frank (det er han som er så slem i "Tapper, den pysete hunden", opprinnelig kjent som Freaky Fred) som akkurat er kommet hjem fra sitt årelange opphold på en forbedringsanstalt for uforbederlige guttevalper. Frank tilbyr deg en tier for å spenne bein på fru Halvorsen, og ettersom du drives av ønsket om belønning, gjør du som Frank vil, får tieren, får fru Halvorsen drept og ender opp på samme celle på forbedringsanstalten som Frank.

Altså: vi må handle godt uten baktanker. Særlig dersom vi har fettere ved navn Frank (jeg har faktisk en fetter ved navn Frank, og jeg mistenker alldeles ikke ham for å være slem mot gamle damer, bare sånn at det er klart :-p). Frykt for represalier eller ønsket om anerkjennelse forpester den gode handlings genuinitet fordi man velger å handle ut ifra hva man frykter å utsettes for av straff eller ønsker å oppnå av goder.

Men vi må tilbake til dette med å fortjene ting. For vi fortjener altså både det ene og det andre, og senest idag leste jeg i Aftenpostens aftenutgave om en nyutdannet forsker som ikke hadde råd til å flytte til de områdene i byen han ville uten at mor var villig til å hjelpe ham med penger. Problemstillingen er aktuell nok - det er dyrt å bo i Oslo. Det er dyrt å etablere seg, særlig som enslig, og det er et problem at unge som får hjelp hjemmefra presser prisene opp. Der er jeg helt enig med den unge forskeren, og jeg gruer meg til jeg selv skal ut av redet og finne meg et sted å bo - det er dyrt, og det er kanhende vanskelig å få lån dersom man ikke stiller med 10 % av kjøpesummen. Joda, men det jeg reagerer på, er denne rettigheten han (og så mange andre unge mennesker i byen vår) synes å innrømme seg selv: de fortjener å bo sentralt. Man er ferdig med studiene, har fått en jobb som gir en årslønn over gjennomsnittet. For noen tid siden sto det i en lokalavis fra Grouddalen at mange hadde problemer med å finne leietagere til helt streite leiligheter i de mindre attaktive bydelene. De tilbød et stabilt nærmiljø, nærhet til t-bane (som betyr relativ nærhet til sentrum) og gode boforhold til en langt lavere pris enn hva utleiere i sentrum krevde. Likevel sto leilighetene tomme fordi studenter og nyetablerte som klager over hvor vanskelig det er å finne seg et sted å bo og hvor dyrt det er, regner seg selv for å være for fine for bydelene Alna og Grorud.

Og jeg innrømmer det gjerne: som grouddøl finner jeg dette svært fornærmende. Nei, det er ikke mange steder her som regnes som attraktive sammenlignet med sentrum og vest, men gjett hva? Normalt begynner man i det små. Man begynner med en liten leilighet eller en leilighet i et mindre attraktivt strøk, også bygger man seg opp derfra. Man kommer ikke til dekket bord. Du har en god månedslønn? Fint for deg, men ekteparet Ås har arbeidet og spart i 20 år.Selv om ingen av dere har noen logisk rett til å oppleve gleden det tydeligvis gir å bo midt i byen, fremstår Inga og Arne Ås som langt bedre kandidater. Det er ganske enkelt slik at ikke alle kan oppnå den lykken "Vi i villa" og kampanjebladene fra Home & Cottage gir oss inntrykk av at vis skal hige etter, og ihvertfall ikke ved førstegangskjøp - det finnes i skrivende stund pene, nyrenoverte leiligheter med en prisantydning på like over 1mill. i Grorud bydel, og hvis ikke vennene dine orker å ta banen til Ammerud for å drikke fancy kaffe med deg, er de ikke spesielt gode venner - herlighet, den "luksus" det er å ha alle sine kjære innen gangavstand fra utgangsdøren hører ikke til i verdens navle, Tigerstaden, men snarere i verdens navlelo, også kjent som Akershus (jeg har ingen intensjon om å mobbe Akershus, så vær snill å ikke les det på den måten). Flytt til litt mer landlige områder, og du har muligheter til å ha alle dine irriterende kjente så nærme at du får lyst til å kverke dem etter to uker fordi du ser dem hele tiden, hver dag.
Jeg tror det er omtrent på det tidspunktet du slutter å drikke fancy kaffe også, men helt sikker kan jeg ikke være, for jeg har aldri følt for å kverke vennene mine ELLER drikke fancy kaffe. Men jeg kan tenke meg at det er en sammenheng der!

Så hva er det en høyt utdannet ungkar fortjener?

Fordi hun fortjener det?

Vel, han har brukt sånn cirka fem år av livet sitt på å bli noe. Han har sannsynligvis ikke jobbet så veldig mye i de fem årene, så han har ikke spart opp allverdens pensjonspoeng, og i tillegg har han sånn omtrent 400 000 i studielån. Fortjener han en sentrumsleilighet? Om det skal være noe som helst vett i dette med å fortjene noe, må det, ettersom vi (les: Renate) har forkastet muligheten for at man egentlig kan fortjene noe som helst som ikke er knyttet til enkelthendelser, og uansett ikke skal basere sine valg på de forventede konsekvensene, være en nær forbindelse mellom det som er blitt gjort, og det man sitter igjen med.
Hva har en nyutdannet akademiker gjort? Brukt tre, fem eller flere år av livet sitt på å skaffe seg kompetanse som i det minste i teorien skal forbedre verden og menneskene (leger kurerer sykdom, ingeniører gjør verden lettere å takle, humaniorararinger som meg gjør menneskene mer menneskelige gjennom alle kunstens uttrykk). Akademikeren har arbeidet hardt i disse årene og straffes for sin manglende inntekt med et lån han ikke kunne overlevd uten, og belønnes med et vitnemål som forhåpentligvis sikrer ham en relativt godt betalt jobb han liker. Der har vi fortjenesten. La oss si at trillingene Doris, Dorote og Adelheid står foran et vanskelig valg i en alder av 16 år. De spør seg selv hva de skal gjøre med livene sine, snakker med rådgiverne på skolen og tar yrkesvalgtester på nettet. De forstår hverken datamaskiner eller rådgivere er til å stole på ettersom den ene vil at de skal bli gartnere uten engang å ha stilt et spørsmål om planter, mens den andre synes å være kjøpt og betalt av den forfalne videregående skolen i nabolaget.

Derfor tar Doris mesterbrev i rørlegging, Dorote dropper ut og begynner å jobbe i to butikker samtidig og Adelheid tar en master i informatikk. Ti år er gått, og smaapigerne er blitt 26 år gamle. Doris har kompetanse og kvalifikasjoner og et par års arbeid utover lærlingtiden på baken, har en sikker økonomisk fremtid og minimalt med lån. Dorote har jobbet dag ut og dag inn i et yrke hun trives med, men hun tjener ikke så veldig bra, og arbeider tilnærmet doble skift. Adelheid er nyutdannet, har en økonomisk lys fremtid og et tordnende lån hengende over hodet. Alle tre vil ha en leilighet på Majorstua. Hva tror dere skjer dersom Adelheid tar et skritt frem og forteller sine søstre at leiligheten er hennes fordi hun fortjener den?
Det er ikke umulig at Dorote og Doris ender opp som tvillinger!

For la oss innse det en gang for alle: utdannelse er en rett og et gode, og i mange tilfeller noe du fortjener fordi du gjør det tilstrekkelig godt til å få de nødvendige karakterene. Innsatsen gjør deg fortjent til en bestemt type jobb, men det slutter der. Det er ikke noe unaturlig ved at nyutdannede ikke har råd til å kjøpe seg inn i de mer attraktive områdene av landets hovestad - tvert imot!

Prøv Østkanten - den er definitivt bedre enn sitt rykte, og vi som bor her, er ikke så verst, vi heller!

(om det er litt rot i argumentasjonen her, får dere bare unnskylde - jeg er nemlig veldig engasjert, og da kan det bli litt krøll innimellom!)

Om mennesker som plager dyr, og hva man kan gjøre med dem.

Du ville vel aldri slå meg?

Av og til skulle jeg ønske at folk var utstyrt med en delete-knapp. At jeg kunne føre en musepeker over dem, gripe dem med venstre musetast og slippe dem ned i Papirkurven. Det er ikke det at jeg ønsker å skade dem, jeg skulle bare ønske at de kunne opphøre å eksistere. Det er ikke mange ganger jeg føler det slik, men akkurat nå, er tanken besnærende; på Nettavisen står det å lese om hva folk gjør mot kjæledyr for underholdningens skyld. Om folk som på de mest makabre måter mishandler og dreper uskyldige dyr fordi de synes det er gøy. Gøy? Det må være noe grunnleggende galt med måten disse menneskene er skrudd sammen på. Det må være feil i operativsystemet, nødvendig programvare som ikke fungerer.

Jeg fascineres av ondskap og slemhet, slik jeg fascineres av godhet og vennlighet, blant annet fordi folk synes å tro at det står et ukrenkelig likhetstegn mellom ond=slem og god=vennlig. Det er selvfølgelig bare tull, for mens god og ond kan knyttes til våre ønsker og tanker, beskriver ikke vennlig og slem noe annet enn våre faktiske handlinger. Det er intet som forhindrer en ond person fra å være vennligheten selv. Det handler om kontroll, samvittighet og forståelsen av forskjellen mellom rett og galt. Evnen til å se at ønske ikke alltid kan etterfølges av oppfyllelse. Å være en god, men slem person er nok noe mer sjeldent, for hvilke motiver skulle en god person ha for å handle i strid med sine intensjoner? Kanhende vil det da heller være snakk om å begå feiltrinn og angre?
Uansett, grunnen til at jeg trekker inn akkurat dette, er at jeg synes mennesker er ganske skumle. Vi er i besittelse av evnen til å ta valg. Vi kan velge bort noe instinktene våre ber oss gjøre, og vi kan velge noe instinktene våre ber oss avstå fra. Denne evnen er, slik jeg ser det, det endelige skillet mellom menneske og dyr, det som for alvor skapte en dyp kløft mellom oss og dem.

Med muligheten til å velge kom også muligheten til å handle galt (det finnes ingen endelig definisjon av dette - det er, som Nietzsche vel skal ha vært den første til å si, flertallet i en gruppe som avgjør hva som er rett og galt. Er det per definisjon en god handling å piske småbørnene til blods hver fredag, kan ingen anklage en mor for å være ond om hun gyver løs på Morten minstemann midt under fredagskosen - hun gjør kun det samfunnet er enige om at er en god og sunn handling, og hun gjør det i beste mening), og det å velge alternativer som for dyr kan forklares som instinkt og overlevelsesstrategier, ble for mennesker ofte gale valg, nettopp fordi de undergraver samfunnets strukturer eller er grunnleggende usosiale.
Et eksempel på dette er tyveri. Du er sulten, og det ligger et brød foran deg. Brødet tilhører kringlevrider Bollesen (han hadde kjøpt det på Kiwi, for kringlevridere baker faktisk hverken biler eller brød, de vrir kringler, derav navnet), men ettersom han fremdeles ikke er kommet hjem fra besøket hos broren i Sandefjord, kan du stjele brødet uten at han oppdager at det var deg. Stjeler du det? Kanhende tenker du at ditt tyveri vil gjøre at kringlevrider Bollesen ikke får kveldsmat når han kommer hjem, ettersom en kringlevrider nødvendigvis er så møkk lei av kringler at han ikke orker tanken på å spise en, eller kanskje du tenker at ditt tyveri vil gjøre at du fortjener å bli utsatt for det samme av andre. Eller kanskje du tenker at det ganske enkelt er galt å stjele, og finner ut at du får finne deg en måte å stagge sulten på som er lovlydig. Kanskje griper du brødet og spiser det opp, men du har da per definisjon gjort noe galt. Du fulgte instinktene dine (behov=>middel=>tilfredsstillelse), men ga blaffen i din mulighet til å velge.

Og virkelig, alle vet skillet mellom godt og ondt innenfor et samfunn. Det finnes ikke en person i Norge som ikke vet at det er galt å slå ihjel. Likevel blir folk drept med overlegg med jevne mellomrom. Gjerningsmannen hadde et valg: å drepe, eller å ikke drepe. Kanhende var sistnevnte alternativ synonymt med egen eller andres død, men det må vel kunne antas at de fleste overlagte drap blir begått fordi gjerningsmannen ønsker livet av offeret. H*n vet at det er galt å drepe, men rettferdiggjør sin handling overfor seg selv. "Det er greit å drepe Kåre fordi Kåre er skikkelig dust og dessuten skylder han meg 50 000 som jeg vet han har gjemt i norgesglasset i kjøleskapet. Ikke nok med det, en som er dum nok til å gjemme store summer i et klart glass på et sted som det er for dum for sitt eget beste. Jeg tror jeg stikker bort ikveld og knerter ham". Et greit resonnement, n'est-ce pas? Den som handler galt, har alltid en unnskyldning, noe h*n kan ty til dersom den dårlige samvittigheten, eller lovens lange arm, kommer kravlende og spør hva i huleste som har skjedd på Kåres kjøkken. Man har alltid en grunn.

Valgene vi tar fratar oss uskylden, og ikke den frommeste nonne eller den snilleste sykepleier er uskyldig. Vi har alle gjort noe galt, noe vi ikke burde. Kanhende har vi ikke gjort noe verre enn å tenke ondt om noen, men det er egentlig nok - vi har ikke den uskylden som er dyrene til gavn. For når gikk et dyr imot sine instinkter? Den nye lederhannen i løveflokken dreper ikke løvinnens unger for å være ond, men for å gjøre henne paringsklar slik at han kan spre sine gener. Kengurumoren som kaster ungen ut av lommen for å komme unna et rovdyr gjør det ikke fordi hun ønsker livet av ungen, men fordi mødre som ikke gjør dette blir drept, og unger hvis mødre har ofret seg for dem, dør som foreldreløse. Naturen ordner seg aldeles utmerket uten menneskelig fornuft og moral, og grusomhet for grusomhetens skyld forekommer ikke, for hva er vel poenget i dét?

Nei, grusomhet er en menneskelig oppfinnelse vi med stolthet har finpusset siden Knurr fant en syk glede i å gnage på Taggs fot. Grusomhet er makt, for hva er vel et bedre bevis på makt enn muligheten til å velge det onde ved hver eneste korsvei og annonsere det for hele verden, men likevel ikke bli straffet?
For mennesker straffer. Det gjør dyr også, dersom et flokkmedlem glemmer sine forpliktelser overfor flokken. Den lille apen som bøller med lederen veier ikke for og imot, men han får erfare at det kun er ledere som får bølle med andre aper. Den lille apen har gjort noe som var naturlig for ham, men som han burde vente med til han er en stor og sterk liten ape som kan slå inn skallen på lederapen med en kokosnøtt (diddeli-di). Det var ikke galt, ondt eller reflektert, bare litt dårlig timet.
Kort sagt, der evnen til å velge rett stagnerer og begynner å skurre, må loven tre inn og forklare hva straff er, hvorfor og hvordan man får den. Står man over loven, kan man gjøre som man vil. Da er man "konge på haugen, prins av Champs-Élysées, hertug av riksvei 3 og mye mer enn det" (Thomas o'Malley i "Aristokattene", om noen lurer). Slike mennesker kalles gjerne diktatorer, tyranner, despoter eller dustemikler. Andre ganger tiltales de som president, sjef, lærer, pastor, guru eller noe annet snasent, og felles for dem alle er at de er blitt satt til å styre over andre, og har det man kan kalle usunne interesser - de misbruker makt.

Den grusommes makt strekker seg ikke lengre enn riket, være det seg et klasserom, en menighet eller et land, og selve grusomheten går ut på å volde fysisk eller psykisk smerte uten grunn, fordi h*n kan. Slike mennesker er farlige, for ikke bare har de usunne interesser, de ser også ned på sine medmennesker. Enhver som tar makt, gjør seg i bunn og grunn skyldig i et overgrep, fordi h*n setter seg selv og egen dømmekraft over andres, og denne overlegenheten rettferdiggjør åpenbart grusomheten. Menneskene blir dukker, den grusomme blir kirurgen som synes det er skrekkelig morsomt å trekke hodene av Barbie og Ken.

Det er liten tvil om at det er mange mennesker der ute som går med en liten diktator i magen. Noen av dem blir forsamlingsledere eller lærere (jeg mener ikke at alle sådanne er onde og fæle og usympatiske - virkelig ikke! Men at noen er det, og at de noen volder stor skade, blir ikke mindre sant av den grunn), men mange har ikke evner til å komme så langt. Jeg tror kanskje det er disse krekene som ender opp med å mishandle dyr. Jeg tror det er dem som kaster steiner på ender, tråkker på pinnsvin, knyter meitemark rundt pinner, skyter på hunder og ødelegger katters øyne med vinopptrekkere. De er virkelig de laveste av de lave, så ynkelige og patetiske at de ikke er verdt cellene de består av. De er bortkastet plass på jordens overflate.

Ctrl+A

I en nesten sivilisert verden vet vi å bruke psykisk terror for å bryte våre medmennesker ned til klynkende gelé som disser i solnedgangen, og vi føler makt uten egentlig å forstå hva vi har gjort. Det er som å opprette en blogg, skrive "hallo, bloggen", trykke publiser og se et fantastisk nettsted ta form. Vi har en intensjon,  og enkle verktøy, lar det meste av arbeidet gå automatisk. Vi koder ikke, og vi bryter ikke andre mennesker ned sten for sten. Vi bare trekker ut kilen i den finfine romerske buegangen før mørtelen er tørr, og ser det hele deise i gulvet mens vi hopper opp og ned, klapper og lager infame lyder av pur, malevolent glede uten helt å fatte at vi klarte å gjøre så mye med så liten innsats.
Vi slipper det grisete og fysiske som er forbundet med nettopp det å skade, vi formaliserer og nøytraliserer. Skaden skjer, men vi føler ikke at vi mister vår menneskelighet, og uretten blir lettere å rettferdiggjøre.
Den moderne drittsekk får ikke blod under neglene. Det gjør ikke forbrytelsen mindre grov om man ser på ofrene, men mer av faenskapen får foregå i underetasjen, der det ikke resonneres så fryktelig mye. Man perverteres kanhende ikke like mye, men blir bare mer likegyldig.
Det er ingen unnskylding, men et eksempel på hvordan det moderne mennesket kan fraskrive seg en del av skylden for maktmisbruk. Den som plager dyr, derimot, gjør det på gamlemåten, oppildnet av lynsjestemningen i vennegjengen. De vet hva de gjør. De har gjerne vitner, de skammer seg ikke, ser ikke noe galt i å maltraktere et levende vesen. De ser tvert imot underholdningsverdien i det (andre ser underholdningsverdien i "solgt" på nrk1, så det er mye rart ute og går).

Disse grobianene burde kanhende kles ut i kattekostymer og bli sluppet løs på hverandre? Eller kanskje vi bare skulle spre dem utover skrivebordet, trykke Ctrl+A og klaske neven på Delete så tastene spruter?

(og nei, jeg oppfordrer ikke til vold mot noen, ikke engang dyremishandlere, og er motstander av korporlig avstraffelse og dødsstraff (sistnevnte fordi jeg ikke forstår hvordan døden kan være en straff for andre enn de etterlatte). Jeg skulle bare ønske at disse umenneskene fikk som fortjent.Hva med å frata dem de rettigheter de på mystisk vis har opparbeidet seg gjennom å være født som mennesker, og la dem se hvor gøy det er å være prisgitt andres definisjon av "drikkelek"?)

Kors på halsen, fodbold og esler

Merk: Renate kan tegne fotball!

Det er veldig vanskelig å unngå å høre om Einar Gelius når man har på radio eller TV om dagen, og det er jo i og for seg ganske greit, for konflikten belyser et viktig og voksende problem i samfunnet, nemlig individets selvpålagte suverenitet. Einar Gelius er nemlig mange ting. Han er blant annet en privatperson som har rett til å si og mene akkurat hva han vil, han er et mellomledd mellom den kristne Gud (eh...) og de troende som sogner til hans kirke, og han er en ansatt i Statskirken. Det er i bunn og grunn tre roller som ikke bør kollidere med hverandre; Kirken representerer en norm for hvordan man skal tro og handle, menigheten representerer dem som har valgt å følge Kirkens retningslinjer, og presten skal være formidleren av retningslinjene. Han bør derfor være på linje med nevnte normer - ellers har han et problem.

I den grad jeg bryr meg om Gelius, respekterer jeg hans rett til å være en jovial skøyer som lider av sterk lokalpatriotisme og fotballgalskap. Min eneste fordom mot Vålerengasupportere er at de er en haug med blide mennesker som er glade i hverandre. Jeg liker ganske enkelt Klanen, selv om jeg blåser en lang mars i fotball og ikke ville felt en tåre om sporten ble forbudt eller nektet vist på TV. Som privatperson kan Gelius si og mene akkurat hva han vil. Problemet er bare at han har frasagt seg rollen som privatperson. Han er sogneprest. Gelius jobber ikke på Kiwi. Når han kommer hjem om kvelden, tar han kanskje av seg prestekjolen, dersom han har hatt den på, men han er fremdeles sogneprest. Ledere, det være seg kongelige, politikere og religiøse tusseladder med makt kan ikke bare henge fra seg arbeidsuniformen og bli privatpersoner med mindre de er sammen med familie og venner - i det øyeblikket de trer frem foran folk som kjenner dem i forbindelse med ledervervet, er de ikke Mette-Marit, Jens eller Einar, de er Kronprinsessen, statsministeren og sognepresten, og handler i kraft av sin stilling. Det er derfor det er problematisk at prinsesse Märtha Louise fjoller rundt med englene sine. Det er derfor det er problematisk at Åslaug Haga utga en roman som minner mer om en utlevering av kollegaer enn fri diktning. Og det er derfor det er problematisk at Gelius skriver om diverse former for samkvem i Høysangen, vier folk i telefonkiosker og "begraver" et fotball-lag. Han agerer i kraft av sin stilling som prest.

Men har han ikke rett til å si og mene hva han vil?
Som sagt, når man er en offentlig person, mister man noe av sin stilling som privatperson. Man tvinges til å ofre noe. Når man er en leder eller representant for en organisasjon som trenger tillit fra folket, er det desto viktigere at man har en grunnleggende forståelse av hva organisasjonens "policy" er.
Vi trekker frem Kiwi igjen. La oss si at Tor jobber på Kiwi. Han trives i jobben, men har et alvorlig problem med blomkål, noe som selvfølgelig er litt dumt, ettersom blomkål er både sunt og godt. Ingen kan nekte Tor å hate blomkål, eller tvinge ham til å servere sine to børn denne fascinerende saken med den elegante albinopermanenten til middag. Hva Tor gjør som privatperson, er hans anliggende. Om Tor derimot tropper opp på jobb og fraråder kundene å kjøpe blomkål, har både han og Kiwi et problem. For Kiwi-butikkene og konsernet de er en del av, ønsker ikke å fraråde kundene å kjøpe og spise blomkål. Tvert imot vil de gjerne selge all den blomkålen de tar inn, og de viser i tillegg et påtatt engasjement for folks inntak av frukt og grønt gjennom sin momskampanje. Når Tor fremmer sine private holdninger som står i kontrast til det han som representant for organisasjonen skal si og mene, blir han et uroelement. Om Tor drar på seg uniformen og stiller seg opp på Stortorvet med en megafon og roper "Nei til blomkål", blir han et enda større problem for Kiwi. Snart må Tor finne seg ny jobb, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor - når du representerer noen, representerer du også deres holdninger. Er du uenig i disse holdningene, kan du velge mellom å si nei til jobben (hvilket er det samvittighetsfulle å gjøre), eller å lyve når du gjør jobben din (hvilket gjerne er det mest innbringende og forkvaklende).

Gelius er ansatt i den norske kirke, og han har et viktig tillitsverv som sogneprest. Likevel viser han en grotesk ringeakt for både kirken og tradisjonen. Arve Juritzen, Gelius' forlegger, har hengt seg opp i at menigheten hans er storfornøyd med jobben han gjør, og mener tydeligvis at det er snobbete og nedlatende av Kvarme og resten av det høykirkelige supperåd å ignorere den såkalte grasrota. Jeg vet ikke hvordan det er med Juritzens kjennskap til hverken kirken eller den jevne nordmanns kristelighet, men jeg tør påstå at en såkalt kristen som synes det er festlig at presten begraver Lyn, ikke har verdens beste innsikt i hverken kristendom eller kirkens rolle. Og hvor ønskelig er det egentlig å ledes av en som ikke er tro mot sine overordnede? Hva slags representant er han da? For meg fremstår han ganske enkelt som noe uærlig!

Ikke eselet, appelsinbåt.

Jeg liker ikke statskirken eller kristendommen, jeg avskyr forkynnelse. Jeg skal ikke på noen måte påstå at Gelius er en dårlig prest. Om det finnes en gud, og denne tilfeldigvis skulle svare sånn omtrent til den de kristne ber til, kan det godt hende at Gelius er hans favoritt. Men det de kristne har til felles med resten av menneskeheten, er at de ikke vet om det finnes en himmelsk far eller noe i den retningen. De tror. Organisasjonen som leder de kristne er en kirke. Den bestemmer. Er man uenig i det kirken bestemmer, melder man seg ut av den, og lager evt. en helt egen sekt etter egen tro, eller åpner for debatt innad i kirken. Det er imidlertid en ting man ikke skal gjøre, og det er å bryte med det som er vedtatt fra høyere hold fordi man føler for det, og spre dette blant sine undersåtter. Det er ufint, både mot undersåtter og overordnede. De over deg skal kunne stole på at du gjør det de forventer av deg, og de under deg skal kunne stole på at du forteller dem det du er blitt pålagt. Om du ikke kan gjøre det med ren samvittighet, er du ikke eslet for vervet.

Så hadde det ikke vært fint om Gelius selv valgte å gå, og istedenfor fikk seg jobb som klanens åndelige leder, dog som representant for den religionen fotballen faktisk er for VIFs tilhengere? Jeg har aldri hatt noe ønske om å støtte Kvarme i noe som helst, men akkurat her har jeg sympati med Oslos egen mørkemann :-)

Ti fingre i nesen og delte sorger

Ti spedbarnsfingre i gammelmannsnese

Jeg husker ikke helt hvor dette uttrykket kommer fra - en form for barnebok eller barne-TV-serie, antar jeg, men det er uansett en snill versjon av "ti kniver i hjertet". Prøv å forestille deg (eller prøv på ordentlig, bare vask fingrene etterpå!) hvordan det vil føles å ha fem fingre i hvert nesesebor, så kan du sikkert forstå at dette er en garanti med samme verdi som "mor og far i døden" eller nevnte "ti kniver i hjertet". Det føles nok ganske enkelt ganske smertefullt. En forutsetning er selvfølgelig at det er ens egne fingre, og ikke f.eks. et spedbarns fingre, dersom man er en meget gammel mann med en meget stor nese som igjen har meget store nesebor.
Nå var det ikke i og for seg neser jeg ville skrive om, men snarere en fin liten sammenblanding av uttrykk: er det ikke merkelig at vi har uttrykket "å ha noe å henge fingrene i", samt "å stikke nesen borti noe", men ikke "å ha noe å stikke fingrene i", eller "noe å henge nesen i"? Eksempler på dette kan være hhv. bolledeig og neseklype!

Det er i det hele tatt mange uttrykk som brukes og misbrukes på de merkeligste måter - det virker som om det å "stikke noe under en stol" er langt vanligere enn å "stikke noe under stol", selv om Per Egil Hegge har understreket at sistnevnte er rett, og alt kan tydeligvis bli hylende morsomt av at noen sier "hu sa det, brura òg". Personlig skulle jeg gjerne sett at uttrykket "å stikke fingeren i jorda og se hvor marken spytter" (forverring/forvansking av "det går den veien høna sparker") slo an, men håpet er spinkelt, dog lysegrønt som bare det!

Videre har vi uttrykket "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". I likhet med "den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves", kan det tolkes på forskjellige måter (dette med å vente forgjeves kan enten tolkes som at det gode alltid vil komme, eller som at venting på et gode er et gode i seg selv, og dermed har en egenverdi av positiv art som består uansett om det gode kommer eller ikke. Undertegnede står bastant for sistnevnte tolkning); denne doble gleden, er den hos den som deler eller hos giver og mottager til sammen?
Er det slik tenkt at den som deler noe positivt blir dobbelt så glad av selve delingen (uavhengig av hva den det deles med føler), eller er det slik at mottageren blir like glad som giveren? Eller menes det med "delt glede" at to stykker opplever glede synkront i forbindelse med samme ting?
Og hvis vi da går over til den delte sorgen, som må stå i forhold til gleden, gir delingen av sorg halvert sorg til den sørgende, og fjerner den andre halvparten, eller går den andre halvparten over til mottageren? Eller gjelder dette med delt opplevelse?
La oss analysere:
Uttrykkets hensikt er uten tvil å oppfordre folk til å DELE, fordi alt blir bedre når det deles. Når så de tre alternativparene settes sammen, får vi følgende oversikt:

1. den glade blir dobbelt så glad (200%), den triste halvparten så trist (50%). Mottageren er irrelevant
2. den glade kopierer sin glede til mottageren (2x100%), den triste og mottageren deler det triste (2x50%)
3. det er ingen giver og mottager, men to deltagere. Fordelingen er lik som type 2.

 Mottageren ignoreres fullstendig i alternativ 1 - det kan nesten sees på som å få en vitamininnsprøytning eller å ta en antibiotikakur - du blir dobbelt så frisk eller halvparten så syk, og den andre personen, i dette tilfellet legen, er utenfor smittefare. Han har ingen interesse av din helse foruten betalingen han får.

I alternativ 2 er den første delen veldig grei for mottageren - h*n har noe å tjene på å bli delt med (slik man gjerne har - kake, f.eks., er en fin ting å få ta del i, med mindre den er laget av noen med dårlig kjennskap til hygiene. Dog er det gjerne fint å bli delt med også da, helt til man finner de lange hårene inni kaka.). Samtidig er det en ulempe å bli delt med når det er sorgen som deles - da går mottageren fra å være sorgløs til å bli sorgtung, og det kan jo vippe enhver av pinnen, særlig hvis sorgen blir liggende i feil ende, slik at man blir baktung, se eksempel til høyre med fuglen på den grønne gren (A) som aner fred og ingen fare helt til noen deler sorg med den. Sorgen gjør den baktung (B), og fuglen vippes av pinnen. Et tredje bilde ville nødvendigvis vist en relativt most fugl, og om dette treet vokste på toppen av et tak med takvindu, eller et sted med absurde vinnstyrker som kunne blåse små, baktunge blåfugler dit den ville, kunne bildet bli ekstra blodig - den lille blåfuglen kunne flydd gjennom (et) vindu, og et blodbad ville vært resultatet. Men sånt poster jeg selvfølgelig ikke - Digresjonsbloggen er barnevennlig, må vite, og de små, uskyldige børnene må ingenlunde få vite at det finnes ting i verden som kan skade, drepe eller gjøre litt vondt. Som f.eks. å falle gjennom et stuevindu fordi noen har delt sine sorger med deg. Digresjon slutt). Altså, tolkning nummer 2 gir rom for at den som deler ikke vinner noe på å dele glede, men tvert imot er snill som gjør det, mens h*n vinner på å dele sorg.

Nisse med skjegg i postkasse

Så er spørsmålet: hva skjer dersom mottageren også har sorg å dele? Blir den halve sorgen h*n har fått av den opprinnelige giveren med i beregningen når sorgen igjen skal deles? Blir det da 150% sorg delt på 2, hvilket da vil resultere i 75% sorg til hver, hvilket igjen vil la den opprinnelige giver sitte igjen med både bart og skjegg dypt nedi postkassen, ettersom denne må legge de 75 % til de gamle 50%? Slik at fordelingen så blir 125 % mot 75 %? Er moralen i dette at den som deler sorgen med andre må forvente å få tilbake i rikt monn, og ende opp med mer sorg enn opprinnelig, i tillegg til stiv nakke p.g.a. vond stilling som følge av skjegget som er fastklemt i nevnte postkasse (og postkasser er av en eller annen grunn alltid plassert veldig lavt eller veldig høyt, så komfortabelt blir det neppe! Er det i tillegg nissen som har satt fast skjegget sitt, og attpå til i en postkasse hvis eier har låst med en snasen hengelås fra Clas Ohlson for å unngå ID-tyveri, blir det ingen pakker under juletreet i år). Dette minner svært om egoisme og altruisme-oppgaven min fra exphil!

Tredje alternativ er som nevnt at det hele oppleves samtidig av to eller flere individer, men hva skal da moralen være? Om du har planer om å oppleve noe som helst, bør du drasse med deg en annen person for å få maksimal glede og minimal sorg, og om du nå har vært så uheldig å ende opp med å oppleve noe alene, så har du ingen mulighet til å dele hverken glede eller sorg? Nei, den der liker jeg ikke!

Så kommer selvfølgelig et eksempel som beviser at dette uttrykket ikke nødvendigvis holder vann: kjønnssykdommer. Dette er det optimale argumentet mot giverglede og deling, for hva annet enn sorg kan en kjønnssykdom gi? Ikke nok med at det er en (form for) sykdom, det er snakk om tabubelagt og gjerne uhelbredelig sykdom. Og hva skjer når en kjønnssykdom deles? Den dobles. Den blir ikke halv hos giveren, og den kommer ikke til mottageren i en lightversjon. Dessuten kan ikke mottageren hevne seg ved å dele den tilbake igjen - da må h*n i såfall skaffe seg en annen kjønnssykdom og dele med førstemann igjen, men det virker som en usannsynlig dårlig idé?

Ka du står og trur på?

Nå skal jeg prøve å blogge om noe vanskelig som jeg har hatt lyst til å skrive om lenge. Veldig lenge!
Og nei, jeg skal ikke dele mine innerste hemmeligheter, innrømme en kriminell handling eller detaljforklare en allergi jeg ikke har. Neida, noe langt større! Noe veldig, veldig stort som jeg gjerne ser på som et stort, hårete og siklende monster med brede, gusjegrønne striper nedover ryggen. Dette monsteret kalles RELIGION, og er veldig viktig for veldig mange mennesker, og min største utfordring er følgelig å blogge om det uten å trå disse veldig mange menneskene for mye på tærne, noe som for en ateist kan være ganske vrient. Saken er nemlig den at man uten videre kan si seg uenig med en vitenskapelig teori dersom man har greie argumenter for hvorfor man er uenig, mens man her og der kan bli lettere drept om man prøver seg på noe lignende i møte med en religion eller religiøs gruppe. Og det er altså ikke det jeg vil forsøke å trigge nå. Jeg liker ordet lynsjeglad, men vil helst ikke at det skal brukes for å beskrive subjektet i en setning hvor jeg er det direkte objektet ("De lynsjeglade ekstremistene drepte Renate sakte men sikkert"), så jeg skal gå varsomt frem!
Jeg snakker stadig vekk med mennesker som misliker religion, ting som utøves i bestemte religioners navn og handlinger som strider mot religiøse menneskers religiøse plikter. Og det er ganske fascinerende på mange måter, og bakgrunnen for min lille tankerekke som her følger:

2x2=94
Man kan lære mye av bøker, eller, rettere sagt, av forfatterne som skrev dem. En av mine favoritter er Jostein Gaarder, som bl.a. i "Hallo, er det noen her?" på en finfin måte uttrykte den klassiske (sokratiske) ideen om at det eneste man vet er at man ikke vet noe som helst. Dette konseptet i seg selv er for mange vanskelig å akseptere. For vet man ikke at man eksisterer? Selveste René Descartes mente at jeg-ets eksistens i det øyeblikk det uttalte ordene "je pense, donc je suis" (jeg tenker, altså er jeg) var et bevis på at jeg eksisterer, og at dette følgelig er viten. Jeg vet at jeg eksisterer fordi jeg kan tenke (at jeg er). Men vet man at man eksisterer? Nope, mine kumpaner! Dette er forøvrig en fin måte å frike ut andre mennesker på: Eksisterte verden for to minutter siden? Ja, det gjorde den jo - for to minutter siden gnafset du på et smørbrød med laks og salat, og laksen er nå på vei til å komme oppom en tur for å hilse på. Men det vet du vel ikke? Kan du bevise det? Tja, kanskje gjennom å referere til at jeg satt og så deg spise? Men hva vet vel du om min bevissthet? Finnes jeg? Eller er jeg et fantasifoster? Om du er kreativ nok til å dikte opp meg og verden rundt deg, kan du nok dikte opp alt som skal til for å skjule det faktum at jeg ikke eksisterer. Kanskje eksisterer ikke du heller, kanskje er du mitt fantasifoster? Kan du bevise for meg at du ikke er min fantasi? Neppe! Kanhende eksisterer ingen av oss, kanskje er vi begge små brikker i en større bevissthets drøm, slik vi selv gjerne spiller små rollespill i egne drømmer. Undertegnede er neppe den eneste som i drømme trekker slutninger og utfører handlinger ut fra en drømt virkelighet, handlinger som i drømme synes naturlige og logiske, sanne og forankret i et univers med en klar tidsakse hvor minner som konklusjoner trekkes med utgangspunkt i fremstår som fjerne, men som, i våken tilstand, viser seg å være absurde eksempler på en sovende hjerne som ikke har noe annet å ta seg til enn å kreere kunstig virkelighet.

Så nei, vi vet ikke om vi er her, vi må ganske enkelt godta at vi ikke vet, og bygge våre liv på sannsynlighet.
Og veldig mye som presenteres og aksepteres som viten, er kun sannsynligheter. Det at 2x2 har vist seg å bli 4 hver eneste gang noen har regnet det ut i matematikkens historie, betyr ikke at det kommer til å bli det neste gang. Vi baserer vår antagelse på erfaring - dette regnes utvilsomt som et av verdens mest grunnleggende aksiomer, men hva om 2x2 en vakker dag viser seg å bli 94? Det er vanskelig å forestille seg ettersom det aldri har hendt, men det betyr ikke at vi kan avskrive det, ganske enkelt fordi vår forståelse er bygget på erfaring fremfor viten.
For å gå videre, må vi derfor kunne enes om at alt handler om tro, uansett om det er snakk om 2x2, Guds eksistens, sokkehimmelens lokasjon (der sokkene som ikke overlever vaskemaskinen havner) eller gårsdagens middag.

Ni millioner sykler
De fleste har sikkert hørt Katie Meluas (eller, som de sier på NRK: "Katie med lua") sang "Nine million bicycles", som åpner som så:

There are nine million bicycles in Beijing
That's a fact,
It's a thing we can't deny
Like the fact that I will love you till I die.

We are twelve billion light years from the edge,
That's a guess,
No-one can ever say it's true
But I know that I will always be with you. 

Kvasidybde og kliss på en gang, og en søt og sjarmerende sang som understreker skillet mellom viten og antagelser. Det bryter med andre ord med det jeg nettopp har sagt, men la oss istedenfor bruke sitatet for det det er verdt. Det etablerer et skille mellom det vi må kunne anta at er virkelig, og det vi kan tro er virkelig. Verden ville ikke fungere om vi alle skulle trekke vår egen eksistens i tvil, og aldri kunne ta det for gitt at klokken slo fire med tolv timers mellomrom. Det er som med døden, man kan ikke leve et fullverdig liv om man konstant bekymrer seg for å stupe i neste sekund. Det hainnle om å leve (savner litt apokope her, altså!), og å akseptere uforutsigbarhetens skygge. Det kan selvfølgelig hende at det av to teorier, en basert på spekulasjon eller resonnering og en annen på empiri, viser seg å være den første som er riktig og den andre som er gal, men sannsynligheten for dette må, ut fra de prinsippene vi nå en gang lever under, kunne aksepteres som ganske liten. Og her har vi det "allment aksepterte" skillet mellom tro og viten, mine damer og herrer! (bilde fra Wikipedia)

Med dette i tankene kan vi kanhende gå så langt som til å akseptere at mye vitenskap er "viten", mens blant annet religion og overtro er "tro". Overbevisningen hos det enkelte individ kan være like sterk uansett om det er en astrofysiker eller diakon det er snakk om, men der den første baserer sin tro på målbare størrelser, er sistnevntes basert på noe som befinner seg på et åndelig nivå.

Asparges og hagesyvsovere
Nærmer vi oss sakens kjerne?
Jada, med små skritt - dette blir et langt innlegg:-) Men vi går nå over til religionens vesen, slik jeg oppfatter den! Jeg er, som nevnt, ikke religiøs for fem øre. Jeg tror spesifikt at verden ikke ble skapt av noe eller noen, men at den ganske enkelt er et eksempel på at tilfeldigheter kan få interessante utfall. Av planetene i vårt solsystem er Jorden den eneste som rommer pelikaner og hagesyvsovere, men i hele Universet kan det være mange som er skremmende nære, men som aldri helt fikk dreisen på syvsoverne. Som ateist har jeg også veldig problemer med å forstå tro, ettersom jeg ikke selv tror. På samme måte som jeg ikke kan begripe at noen liker asparges, ettersom jeg selv ikke liker det. Men jeg forestiller meg at det må være en slags selvfølgelighet for den som tror - slik jeg ikke velger å tro at det kommer en ny dag imorgen, velger ikke den kristne å tro på sin gud; for muslimen er Allah en av verdens selvfølgeligheter.

La meg nå få skyte inn (som om dere kunne hindre meg!) at et av verdens store problemer er at barn presenteres for foreldrenes religion som om det var viten, og ikke tro. Det man lærer at er sannhet når man er barn, er vanskelig å avlære seg som voksen, både fordi det er en inngrodd sannhet, og fordi det er en emosjonell greie - man vil nødig tenke på sine nærmeste som villedere, og de gjorde det sannsynligvis uansett i beste mening. Det er bare å tenke på hvordan folk reagerer i debatter på nettet når en eller annen ernæringsfysiolog sier at noe vi alltid har lært at er sunt for oss i virkeligheten korter ned livene våre med fire timer. Vi blir sinte, frustrerte, føler at verden faller sammen over hodene våre. Vi skriker og banner, forsverger både stat, akademia og det som verre er, og sverger at vi aldri mer skal stole på et ord noen sier oss. Alt dette for skarve fire timer og en luguber matvanes skyld. Hva så med en av grunnstenene i ditt verdensbilde?
Like fullt, ydmykhet og forståelse for skillet mellom tro og etablert viten er en nødvendighet, om ikke annet, så for å gi alle et godt utgangspunkt for å kunne tolerere, respektere og forsøke å forstå sine medmennesker.

Tilbake til religiøsitetens vesen og noen finfine påstander: "han er ikke kristen, han drikker jo øl hver onsdag", "terrorister/homofile er ikke muslimer". Menneskets evne til å bestemme hva andre er og ikke er, og det jeg anser for å være en slags sammenblanding av religiøsitet og etisk bevissthet. Om du virkelig tror på den guden som Moses, Esra, Jakob, Abraham, Kain, Jeremia, Josef, David, Josva, kong Salomo, Ester og alle de andre mer eller mindre fiktive personlighetene tilbad, tror du på den kristne/jødiske gud, eller Jahve, om du vil. Sannsynligvis tror du samtidig på Allah, ettersom det er liten tvil om at det er en og samme kar (litt som Cat Stevens og Yusuf Islam). Hvorvidt du er kristen, jøde eller muslim, avgjøres vel i hovedsak av hva du oppfatter deg som, hvilken religøs organisasjon du er tatt opp i og hvilke dogmer du aksepterer. Om du er døpt og tror av hele ditt hjerte at Jesus var Guds sønn som døde på korset for å fri hele menneskeheten fra synden, og at han sto opp fra de døde og svevde opp til sin far i Himmelen, skal ingen få si at du ikke er kristen. Det samme bør kunne regnes for sant for de andre religionene (beklager diskrimineringen, men med konsekvente drukningsforsøk fra religion- og etikklærere med varierende grad av forkynnende intensjoner gjennom hele skoletiden er jeg blitt bedre kjent med kristendommen enn de andre religionene. Dog lærte vi vel mer om mormonkirken enn om humanismen. Jepp, kristen sekt som knapt finnes i Norge er MYE viktigere enn humanismen som er den eneste motpolen til verdensreligionene. Dette kalles miljøskade, og må tolereres). Tro defineres ikke ut fra dine handlinger, men ut fra din tro (surprise, surprise!).

Salige er de som lever etter Guds vilje...?
Det er, slik jeg ser det, altså et klart skille mellom å tro og å handle. En person bosatt i Norge er underlagt norsk lov, slik en jøde er underlagt Halakhá, men både den norske statsborgeren og jøden kan velge å avstå fra å adlyde lovene. Alle de store religionene baserer i stor grad lovverket sitt på den gylne regel (gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg), samt at de gjerne har påbud om ydmykhet, trofasthet, måtehold og en del andre ting som også sorterer under samlebegrepet "folkeskikk", ganske enkelt regler man må følge for å unngå å bli jaget ut av landsbyen med høygafler og fakler. I tillegg kommer regler om hva som er rent og urent, hvor mange guder man får ha, o.s.v.
Brudd på de religiøse normene kan ha mange slags utfall, men det synes å være en allmenn aksept for at intensjonen er viktigst; om man bryter med en regel fordi man enten ikke kjente til eller forsto loven, eller fordi man ikke forsto omfanget av sine handlinger, er ikke handlingen ond. Om man gjør noe man vet er galt, og ber om tilgivelse og faktisk mener det, skal det vel saktens vanke lørdagsgodt; det er som kjent menneskelig å feile og guddommelig å tilgi. La oss nå se på tre grupperinger som stadig vekk blir kastet ut av det gode selskap av sine trosfeller, nemlig muslimske terrorister, praktiserende homofile og en gjennomsnittlig norsk ungdom. Og for ordens skyld: den midtre gruppen har det privilegium å bli kastet ut fra både islam og kristendom, de heldiggrisene!

Vi begynner med jihadistene som i Allahs navn dreper uskyldige. La oss ignorere det faktum at mange av dem sannsynligvis er blindet av hat, hjernevasket eller litt for mottagelige for propaganda (som en del FrP-velgere. Og ja, jeg bare måtte trekke dem inn!). La oss se for oss en hellig kriger som er villig til å gå i døden og rive med seg to tusen uskyldige fremmede i samme slengen, alt i Allahs navn. Jeg kan forstå at moderate muslimer ikke ønsker at noen skal sette likhetstegn mellom dem selv og denne selvmordsbomberen. Hvem ville vel ønsket det? Men selvmordsbomberen følger budet om hellig krig mot de vantro, og han/hun tror fullt og fast at det finnes én Gud, og at Mohammed er hans profet. Han vet at han ikke skal ta liv, blant annet fordi det ikke er menneskenes jobb, men han er tydeligvis overbevist om at hans tolking av Jihad-begrepet overstyrer de fleste andre regler. Han mener at han handler rett og er en god muslim. Dette vil mange være uenige med ham i, men han tror på Allah, ber fem ganger daglig, overholder de øvrige fire søylene. Muslim? Ja.

Så sier vi værsågod neste, og lar de praktiserende homofile entre scenen. De skader ingen, men tredje Mosebok (20:13) sier ganske tydelig at du (les: mann) ikke skal ligge med en mann slik du ligger med en kvinne, og at den som gjør slikt, skal bøte med livet. Hva Koranen sier om saken, vet jeg ikke, men det er neppe særlig hyggelige saker, ettersom homofili kan gi dødsdom i flere land som sverger til Sharia-lovene. Tror de muslimske homofile på Allah? Ja, de gjør nok det. Ellers ville de ikke vært muslimske homofile, bare homofile. Sannsynligvis mener de at de har rett til å elske på samme måte som heterofile, og ser på Allah som en tilgivende gud som tilgir dem. Når det gjelder de kristne homofile, er det alltids morsomt å trekke frem hvor mye av det de gamle sa som fremdeles gjelder, f.eks. står det i femte Mosebok, 14:9-10 at man ikke skal spise skalldyr, fordi det er urent. Hva gjør homofili til en mer gyldig forbrytelse enn rekespising?
Og uansett: tror de på Gud? Ja. I den grad de synder, synder de med vilje, eller fordi kjødet av og til er sterkere enn ånden? Undertegnede holder en knapp på sistnevnte. Er de kristne? Ja, per definisjon!

Så er det siste gruppe, normale norske (kristne) ungdommer som horer og drikker til de har påført seg både uønskede graviditeter og permanente leverskader. Tror de på Gud? Ja, de sier så. Bryter de med hans bud med vilje? Tror vi drar historien om kjød og ånd igjen, og sier nei. Så ja, de skal også få lov til å kalle seg kristne.

Den dagen Paus falt ned
Dette var en veldig omstendig måte å si følgende på: å være religiøs handler om hva du tror, ikke hva du gjør. Som religiøs blir du av dine overordnede pålagt å følge en haug med regler som skal  gjøre deg til et bedre menneske og en bedre troende, men om du bommer, eller feiler med viten og vilje, blir du ikke mindre troende, du får bare en potensielt lavere sluttscore når Dommens dag er kommet.
Og da er det så koselig å tenke på "Ansikt til ansikt", et program jeg så på NRK for ett års tid siden, hvor Morten Krogvoll intervjuet Ole Paus. Denne sa noe i retning av at etikk var en kristen oppfinnelse. Derav kapitteloverskriften. Eg vart såra og vonbråten og svor at jeg skulle forbli evig fornærmet, og hittil har dette fungert utmerket. Hovmod, min gode mann, er ikke din guds favorittegenskap hos hans undersåtter!

Til slutt
Nå skal jeg takke for idag, og håper at de av dere som har lest så langt har fått en og annen ny tanke i hodet, og samtidig ikke blitt fornærmet/såret. Om det ikke kom frem like tydelig overalt i teksten, kan min grunntanke oppsummeres som så: vi vet ikke en døyt, men vi har kvalifisert gjetning, og vi har tro. Om alle aksepterer at tro er tro og ikke viten, og behandler egen og andres tro med dertilhørende ydmykhet, blir verden et bedre sted med færre bomber og flere gressende løver og lam. Videre har vi ingen rett til å gradere noens religiøsitet, ettersom dette ligger i deres personlige overbevisning om verdens tilblivelse eller lignende, og ikke i deres moral eller etiske bevissthet. Følgelig kan muslimske terrorister dømmes som etisk dårlige mennesker ut fra den gylne regel, homofile går fri på alle punkter og norsk ungdom som liker å ha det gøy uten å tenke på så veldig mye annet enn akkurat det kan muligens trenge noen timer søndagsskole, men om de faktisk er kristne inni seg, så skal de få lov til å ha kristeligheten sin uten at noen skal frata dem det - synes jeg.
Så da kan alle være venner, og Renate kan legge seg!

Takk for seg:-)