mandag 12. september 2016

Riksslumsa

Det er mange titler jeg ikke ønsker meg, eller som jeg vet jeg er ukvalifisert til. Som riksklyse, riksantikvar eller rikssynser, for eksempel. Men som Hannibal visstnok skal ha sagt:
"Aut inveniam viam aut faciam" 
Mens dere diskuterer om glasset er halvfullt eller halvtomt,
tørker jeg opp den halve kartongen med melk jeg helte
utover kjøkkenbenken fordi jeg tenkte på noe helt annet.
- enten finner jeg en vei, eller så lager jeg en. Så når jeg ikke er klysete nok for å være riksklyse, ikke antikvarisk nok til å være riksantikvar og ikke ytrer mine mer eller mindre velbegrunnede meninger tilstrekkelig høyt og i de rette fora, må jeg rett og slett finne på min egen tittel, og det har jeg gjort. Jeg er ei aspirerende riksslumse. For de uinnvidde: ei slumse er en slumset kvinne, og det å slumse å gjøre noe uvørent eller uordentlig, for å sitere ordboka. Jeg har vokst opp med kvinner som oppgitt sier "di slumse" til seg selv eller hverandre i det de velter ting, søler eller gjør andre ting som vitner om at utøveren besitter den eksplosive kombinasjonen av klønethet og manglende fokus. Jeg vurderer faktisk å inkorporere det i mottoet mitt, så sterkt identifiserer jeg meg med det.

Og jeg lover, om jeg ble utnevnt til riksslumse, skal jeg ikke skuffe deg! For mens vanlige dødelige mister ting med én klissete side og en tørr på gulvet med den klissete siden ned, tar jeg det til et nytt nivå - jeg klarer på magisk vis å grise til hendene mine, kjøkkenskapet, mine egne klær OG gulvet i en eneste uelegant bevegelse. Det kreves faktisk både et naturlig anlegg og årevis med trening for å bli så god!
Alle toppidrettsutøvere har vel en slags suksessoppskrift, enten det er år med trening, god ballfølelse eller placeboeffekt av diverse potensielt prestasjonsfremmende midler og metoder, det være seg astmamedisin eller kopping. Eller en kombinasjon, eller noe helt annet. Når det kommer til slumsingens edle kunst, tror jeg veien til godt utført slumsing går via manglende samsyn, dårlig propriosepsjon (altså evnen til å forstå hvor kroppen begynner å slutter, og hvor den befinner seg i forhold til omgivelsene), elendig koordinasjon og balanse og en medfødt evne til ikke å være til stede der man er. Jeg er spesielt begavet på det siste området - i forrige uke presterte jeg både (for 3. gang siden jeg var tilbake fra ferie primo august) å gå på feil bane på vei hjem fra jobb og å handle i feil klesbutikk. Jeg er ikke kronisk åndsfraværende, og takk og lov for det, men når jeg lar tankene vandre, er mulighetene for slumsing gode. Og jeg pleier å innfri!

Så innvender du kanskje med at jeg kanhende burde få målt slumsingen min mot andres, og satse på å bli norgesmester istedenfor riksslumser, men nei, det ville ikke vært i tråd med slumsingens ånd. Slumsing er ingen konkurranse, det er en kunstart med rom for mange utøvere. En uvøren, uønsket og ofte mildt katastrofal evne som kan fremstå som en velsignelse like mye som en forbannelse. Det er med andre ord en slags superkraft, og jeg er slumsingens svar på Spiderman. For det kommer faktisk noe godt ut av det. Om du har vokst opp som slumse, er du helt vant til at ting går på tverke. Du er vant til å tørke opp søl, til å lime sammen (eller kaste) ting du har ødelagt. Du gir deg ikke ende over når noe går i dass, du bare trekker på skuldrene, mumler halvt oppgitt, halvt anerkjennende: "di slumse!" til deg selv og fortsetter som om ingenting hadde hendt.

Så ja, slumsing er min superkraft, og som den slumse jeg er, klarer jeg sikkert å søle den utover kjøkkenbenken... >_<




lørdag 3. september 2016

Plantepolitiet og bakepulvermannen

Potensiell skyllebøtte kan man kjøpe hos Clas Ohlson
(FOTO: www.clasohlson.no)
Jeg kikker ut av vinduet, mot papirinnsamlingsdunken som står på tunet utenfor. Den er full. Det har den vært i dagevis, og haugen med papirsøppel vokser jevnt og trutt inne hos meg. Det finnes flere slike dunker på borettslagets område, men det er nå engang slik at alle borettslag rommer den litt mystiske underarten av homo sapiens som føler et dypt, personlig eierskap til alt fellesskapet har som er litt nærmere dem selv enn gjennomsnittspersonen som utgjør nevnte fellesskap. Og det betyr at det er en viss risiko for at noen vil gå i stykker på innsiden om jeg bruker feil avfallsbeholder. Jeg liker å være litt opprørsk iblant, så jeg har slengt ifra meg en pose med matavfall eller to i "feil" sett med beholdere et par ganger - det finnes meg bekjent ikke faste regler for hvilke blokker som "eier" hvilke sett, men jeg vil nødig få en skyllebøtte av en vilt fremmed. Eller noen jeg kjenner. Generelt vil jeg ikke ha bøtter av noen, jeg har de bøttene jeg trenger, og kan fint kjøpe flere om behovet skulle melde seg.

Akkurat det fikk jeg faktisk da jeg kom hjem idag. I alle fall på en måte. Hver leilighet i blokka har nemlig ansvar for visse ting en måned i året, og i sommerhalvåret går dette ansvaret bl.a. ut på å luke i bedet utenfor og vanne plantene. Jeg var så heldig å ha ansvaret nå i august, og jeg har sutret en del over dette, primært fordi jeg ikke har peiling på planter, og var redd for å enten vanne for mye eller for lite, eller gjøre noe annet feil. Og la det også være sagt at jeg virkelig ikke fatter hvorfor vi skal ha blomster utenfor. Eller hvorfor jeg, som knapt nok klarer å holde liv i en basilikumplante i en måneds tid, skal få ansvaret for å passe på disse plantene - det er omtrent like uansvarlig å be meg om å gjøre det, som det er å dumpe et spedbarn utenfor døren min og håpe på det beste. Når jeg tenker etter, har jeg omtrent like mye greie på planter og menneskebarn. Men minus og minus er jo som kjent pluss, så det er mulig jeg ville utrettet underverker med et løvetannbarn? Men jeg betaler gladelig min TV-lisens selv om jeg ikke begriper at noen har lyst til å se sakte-TV, og jeg gjorde en helhjertet innsats for plantene (jeg forstår naturligvis teorien bak å passe på planter - jeg er den eneste i familien som ikke har grønne fingre, og jeg forskrekket en gang bestemoren min ved å si at om jeg på noe tidspunkt endte opp med hage, ville jeg vurdere å asfaltere den. Jeg er en tilhenger av den sterkestes rett når det gjelder floraen, og mener at om en plante ikke klarer å overleve av seg selv, så har den ikke livets rett. Dumme, dillete hageplanter... Det er ikke det at jeg ikke forstår at man skal rive opp ugress med roten, at man skal sørge for at det ikke er tørt og at man skal plukke opp visne blader, det er bare det at jeg mangler en slags målestokk - som folk som ikke klarer å se for seg hva 20 cm er).

Samtidig er dette ansvaret alles ansvar (litt forvirrende), så om jeg ser at det ikke er strødd en dag i januar, får jeg lov til å strø, selv om det ikke er min måned (man kan kanskje si at det primære ansvaret ligger på den som leiligheten som har ansvaret, og at de(n) som bor der, skal sørge for at det blir gjort). Nuvel, jeg har gjort mitt beste i august.  Jeg har luket i bed etter beste evne, kjent etter om det har vært tørt (noe det aldri har vært, noe jeg antok skyldtes at det har høljet ned støtt og stadig), og da jeg hilste september velkommen igår, følte jeg at jeg kunne stå for innsatsen jeg hadde gjort. Det gjorde dessverre ikke den ene naboen min, som idag noget stramt bemerket at jeg hadde hatt ansvaret for plantene, og at hun hadde stelt dem i hele august. Det hadde jo jeg også gjort, men hun var sikkert flinkere enn meg (jeg hadde jo lagt merke til at noen visne blader var plukket vekk før jeg rakk å ta dem), og hadde følt at hele byrden hadde tilfalt henne. Og det er naturligvis leit. Men mens jeg ryddet bort matvarene jeg hadde båret med meg hjem, kunne jeg vanskelig unngå å undre meg over hvorfor hun hadde valgt denne strategien. Hvis du vet at en annen person skal gjøre en oppgave, og mistenker at vedkommende ikke vet om det, eller synes vedkommende gjør en slett jobb, er det vel bedre for alle parter å gjøre ansvarshavende oppmerksom på dette? I dette tilfellet kunne hun jo ringt på en ettermiddag eller helgedag, lagt en lapp i postkassen min eller sendt meg en SMS og spurt meg om jeg hadde glemt oppgavene mine, eller påpekt at det ikke var tilfredsstillende utført. Da kunne vi tatt en samtale om det, og hun hadde ikke trengt å løfte en finger for plantene. Og da begynner jeg å stusse på motivasjonen - har hun gått rundt i en hel måned og gledet seg til å påpeke at jeg ikke er flink nok? Hva kan ellers være motivasjonen? Jeg får jevnlig høre at jeg ikke er spesielt skummel, til tross for mine stadige forsøk på å fremstå som den inkarnerte ondskap, så jeg tviler på at hun er redd for min vrede. Og sånt som dette gjør meg litt trist, for jeg har tross alt gjort mitt beste, og hadde ikke hun vannet og luket, hadde jeg naturligvis gjort mer av begge deler, ettersom behovet da ville vært større. Men enkelt, det skal det tydeligvis ikke være...

En annen ting som ikke er enkelt, er morgenrutiner. Jeg har så lenge jeg kan huske, skrytt på meg å være B-menneske, og når batteriene mine er flate, må jeg ligge til lading i 8-10 timer for å oppnå full batterikapasitet. Får jeg styre døgnrytmen min selv, betyr det gjerne at jeg legger meg etter midnatt og står opp rundt 9, men det er naturligvis ikke forenlig med vanlig arbeidstid, og ettersom jeg tross alt får tilnærmet nok søvn de fleste netter, står jeg vanligvis opp 5:30 uten de altfor store problemene. Men litt vanskelig skal det tydeligvis være, for til tross for at jeg, da klokken nærmet seg 6:30, hadde dusjet, kledd på meg, fønet håret, sminket meg og sunget et vilkårlig utvalg sanger for full hals var jeg ikke fullt mentalt til stede, og endte opp med å spise fluortabletter (noe jeg aldri gjør om morgenen) istedenfor å spraye håret. Jeg er distré nok til å bruke dusjsåpe i håret, og har i årevis levd i frykt for en dag å bruke neglelakkfjerner på bomullsdotten jeg skal fjerne maskaraen med, men det er tross alt ganske stor forskjell på å gjøre det jeg vanligvis gjør etter å ha pusset tennene om kvelden når jeg skulle gjort det jeg gjør etter å ha ordnet håret.

Jeg er i det hele tatt ganske flink til legge ting feil sted, og jeg skulle ønske at norsk hadde et ord som tilsvarte "misplace" litt bedre enn "forlegge". For "misplace" gir i alle fall meg konnotasjoner mer i retning av å legge ting på (feil) plass mer enn å legge dem et sted og glemme hvor det var (takket være Erland vet jeg nå at bildesøk i Google etter rotegrevling primært gir treff fra bloggen min. Ergo har jeg satt mitt merke på verden, og kan leve resten av livet uten å gjøre noe som helst av verdi - med mindre noen forsøker å kuppe rotegrevlingen min).

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, skrev jeg "Et lurt sted" på en boks i den tro at jeg ville unngå å rote bort ting ved alltid å kunne se etter ting som skulle legges på et lurt sted der. Problemet har vist seg å være at jeg sjelden legger ting på et lurt sted; jeg legger dem på et annet sted istedenfor. Neste prosjekt blir derfor å skaffe en ny boks og merke den "et annet sted" og se om det løser problemet.
Og det er virkelig et problem - jeg holdt nettopp på å slenge bestikk i restavfallet istedenfor å sette det i bestikkurven i oppvaskmaskinen, og jeg tror (lov å ikke sladre til moren min!) at det i all hovedsak var min skyld at plastskjeene vi brukte til egg og yoghurt hadde vært rødlistede om de hadde vært levende, nettopp fordi jeg etter all sannsynlighet kastet dem istedenfor å legge dem i oppvaskkummen. Man kan kanskje si at de ble skjeldne? (hø, hø)

Men jeg tar det ikke for tungt, for mens min store utfordring ikke hadde verre konsekvenser enn at jeg fikk dagens fluortilskudd noen timer for tidlig, var det langt verre for mannen jeg møtte på Rema. Jeg var på jakt etter Remas bakekakao, som koster halvparten av Freias, og som er like god, og observerte en mann som sto og stirret på bakevarene. Jeg gikk mot ham, kikket opp i hyllene, men så ingen kakao. Så gikk jeg videre og lette blant kaffe- og kakaoprodukter, før jeg tok en stor omvei tilbake til bakevarene. Mannen sto der fremdeles. Denne gangen ble jeg stående litt lengre, og oppdaget etter litt mysing at den magiske bakekakaoen var skjult bak hornsaltet, og litt ommøblering (med påfølgende rydding, man er da oppdratt!) fikk jeg tak i godsakene. Da snur den fremmede mannen seg mot meg og spør hvor han finner bakepulver. Jeg peker på boksen fra Freia, og han spør om jeg er sikker. Joda, bekrefter jeg, det der er bakepulver. Han takker og jeg går min vei.

Tenk å ikke kunne finne bakepulver. Mannen var åpenbart ikke blind, for han hadde stått og studert hyllene lenge og vel, så det eneste jeg kan se for meg, var at han ikke kunne lese. Og det er jo en del av dem, også her i Norge - folk som enten har kommet til landet i voksen alder, og som vokste opp et sted uten ordentlige skoler (eller med et helt annet alfabet) og etniske nordmenn med lese- og skrivevansker eller andre problemer som i praksis har gjort dem til analfabeter. Herlighet så slitsomt det må være, tenk så sårbar man er i dagens samfunn!

Samtidig var jeg litt fascinert over vantroen han uttrykte. Inneholdt virkelig den oransje boksen
bakepulver? For meg er det jo en selvfølge - bakepulver er oransje og vaniljesukker blått, ferdig snakka. Og selvfølgelig kommer det i en sylinderformet boks fra Freia. Mon tro hva hans mentale bilde av bakepulver var?

Heldigvis for den fremmede mannen, var han mindre redd for å spørre meg om hjelp enn naboen var for å snakke til meg om pliktene mine...

søndag 28. august 2016

Handletur

Det var vel Gandhi som sa at du kan bedømme folk ut fra hvordan de behandler samfunnets svakeste. Jeg tror i tillegg man kan gjøre seg noen verdifulle observasjoner om andre mennesker ved å observere dem på handletur, f.eks. i matbutikken.

For i likhet med andre mennesker som spiser mat og innimellom trenger ting, har jeg vært i butikken ganske mange ganger, og jeg har observert en del merksnodig adferd (og resultatene av slik adferd) hos enkelte av mine artsfrender, de såkalte butikktrollene. Og derfor spør jeg deg, o medmenneske som også trenger matvarer og sånt, og som derfor frekventerer butikker: Hvem er du? Og hva er det egentlig som driver deg,

Smøres på det irriterte området ved omgang med butikktroll.
... du som sniker i køen? Hvorfor gjør du det? Hva i all verden er det som får deg til å føle at det er riktig av deg å prøve å presse handlevognen din mellom to personer som allerede står i kø? Er det et slags eksperiment? Prøver du å teste dine medmenneskers tålmodighet? Er du køsensitiv og får nervøs mage av å stå i kassakø, og føler at alle vil tjene på det om du slipper unna nok en omgang med akutt diaREMA 1000? Eller er du bare en selvopptatt klyse som mener deg viktigere enn alle andre mennesker?

... du som krangler om prisen på en bærepose? Hvorfor gjør du det? Hvorfor prøver du å snike deg unna å betale 50 øre eller 1 krone for noe å bære varene dine hjem i? Hvorfor er du ikke heller miljøvennlig og tar med deg et handlenett hjemmefra, om du så gjerne vil unngå å bære rundt på reklame for matbutikken? Og hvorfor plager du den stakkars kassøren med dette - han/hun kan jo uansett ikke styre kjedens posepriser.

... du som slenger fra deg matvarer du likevel ikke trenger i nærmeste hylle? Behandler du dine egne ting på den måten? Slenger du dine egne ting ifra deg og forventer at andre rydder dem bort? Synes du det er greit at andre skal bruke tiden sin på å rydde i hyllene etter deg? Synes du det er rett og rimelig at god mat skal gå til spille fordi du bestemte deg for å slenge kjølevarer i en haug med tørrvarer, fordi du ikke orket eller gadd å legge dem tilbake der du fant dem?

... du som setter fra deg handlevognen ved kassen istedenfor å sette den på plass? Lærte aldri moren din deg å rydde opp etter deg? Koster det deg virkelig så mye å sette ting tilbake der du fant dem? Er det bedre at andre kunder må brøyte seg frem for å komme ut av butikken, fordi det sparer deg for noen sekunders innsats? Eller ønsker du bare økt sysselsetting, og håper at din latskap skal føre til at butikken må ansette en egen handlevognfører hvis eneste arbeidsoppgave er å sette på plass handlevogner?

... du som ikke sier hei, takk eller ha det til betjeningen? Gjør det vondt å være normalt høflig? Er du så mye bedre enn kassøren at vedkommende ikke fortjener din oppmerksomhet? Er du redd for at det skal gå inflasjon i vennlighet?

Opplys meg, vær så snill, for jeg forstår virkelig ikke dette. Det eneste jeg ser, er et menneske som, i det øyeblikk det føler at ingen kan irettesette det for dårlig adferd, begynner å oppføre seg som en drittsekk.

Et vanlig argument fra religiøse mot ateister er at om du ikke tror på en høyere makt som straffer deg for dårlige handlinger og belønner deg for gode, er det intet som hindrer deg i å begå onde gjerninger. Det vanligste motargumentet fra "sånne som meg" er at man kan ha en etisk bevissthet uten en guddom, og at man bør gjøre gode gjerninger (og unngå å skade andre) fordi det tjener menneskeheten og verden, ikke fordi man er redd for straff eller ønsker belønning. Eller, for å trekke det ned på et ekstremt konkret nivå: da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk flere av mine medelever belønning i form av penger eller privilegier hvis de oppnådde en bestemt karakter i et fag eller på en prøve. De ble følgelig motivert av belønningen. Jeg fikk beskjed av min mor om at en god karakter var belønning nok for arbeidet jeg gjorde, og den lærdommen er jeg utrolig takknemlig for. Jeg gjør mitt beste fordi det er riktig, og fordi vissheten om at jeg har gjort det jeg mener er riktig, gir meg fred i sinnet, ikke fordi jeg vil ha et klapp på skulderen, en plass ved Guds venstre hånd (eller hvordan det nå var) eller penger. Gi meg gjerne et klapp på skulderen eller penger, for all del - jeg er veldig glad i penger og ting, men det er ikke der jeg henter motivasjonen min.

Så hvordan fungerer dette med motivasjon hos deg, du som blir en hensynsløs drittsekk i det du entrer Menys lokaler? Må det en belønning eller trussel om straff til for at du skal legge en vennlig ferniss over din vemmelige personlighet, eller er du faktisk like guffen i alle situasjoner? Må ektefellen din og kollegene dine plukke opp etter deg hjemme og på jobb? Stjeler du andres penner, klager over at du må smøre din egen mat og grynter surt til naboene?

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig på dette. Jeg tenker mye på ondskap og godhet, både på hvorvidt ondskap er en faktisk konstant, og om det finnes onde mennesker, eller bare syke mennesker og villedede mennesker, og jeg vet ikke nok om dette til å avsi noen dom. Men min foreløbige konklusjon er at mennesker jevnt over gjør det de mener er rett eller bekvemt, enten for seg selv eller for gruppen de tilhører (gjerne med en god del overlapping), og at det kan bikke over til det andre vil se på som ondskap når målet blir viktigere enn handlingene som leder dit, og handlingene volder skade. Så kanskje er ondskap bare fravær av hensyn til andre? Det vil naturligvis være et spektrum. Det er forskjell på å rote i butikkhyller, slå dyr og drive etnisk rensing, men jeg lurer litt på om dere butikktroller egentlig bare er for initiativløse og ressurssvake til å realisere deres fulle potensial. Og jeg er naturligvis veldig takknemlig for at dere er så ubrukelige som dere er - det er mye vi har for lite av her i verden, hensynsløse og korrupte personer med makt er ikke en av dem. Og selv om det kanskje er en liten pris å betale for den butikkansatte som må bli behandlet som et undermenneske, for butikksjefen som må bruke lønnskroner på å rydde opp etter deg og for andre kunder som blir påkjørt med handlevogn eller dyttet vekk i køen, sånn sammenlignet med å være underlagt en gal diktator, så skulle jeg likevel ønske at du kunne tatt en runde med deg selv. Er det virkelig slik du ønsker å være? Er dette den siden ved deg du mener best representerer deg? Og hvis svaret på disse spørsmålene er ja, vil du vurdere å sette deg selv ut på skogen?

søndag 21. august 2016

Søndagsbarn

Jeg ble født på en søndag. Reglen om hvilke dyder barn født på de forskjellige ukedagene er utrustet med, påstår at jeg, i egenskap av å være født på ukens siste dag, kan skryte på meg alle de foregående dagers dyder. Jeg har altså både vakre øyne og perletårer, har langt å gå (når ble det en dyd?), men er samtidig lett på tå og blir sjelden trett (det var da noe?), og dessuten gjør jeg alle glade. Hurra for meg, og de litt over 14 % av verdens befolkning som er like magiske som meg!
Hadde jeg vært svensk, hadde jeg visst hatt egenskaper som skulle gi meg fremgang i livet, kombinert med evnen til å kurere sykdom. Synsk ville jeg visst også vært. Jeg har muligens sagt det før (jeg har tross alt sagt mye!), men en god ting kan ikke sies for ofte: det er godt jeg ikke er svensk!

Barnet i meg
Akkurat denne søndagen er det 28 år siden jeg ble født, og jeg må innrømme at det ikke medfører nabovarsel, festfyrverkeri (finnes det andre former for fyrverkeri? Begravelsesfyrverkeri?) eller andre former for baluba. Jeg tror faktisk ikke jeg kan huske sist jeg følte noen som helst form for entusiasme forbundet med min egen bursdag. Andres bursdager er liksom noe annet, men barndommens entusiasme for min egen dag er borte, og det er litt trist. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over julaften, så jeg har ikke helt tapt barnet i meg ennå.

Det er ikke det at alderen min plager meg. 28 føles hverken bedre eller verre enn 18. Jeg kan se tilbake 5 år (eller 10) og se at jeg har kommet meg lengre i livet, at jeg har modnet og at jeg har det bedre nå, men det henger jo ikke sammen med dagen idag, eller det faktum at jeg i noen måneder må tenke meg om før jeg svarer på hvor gammel jeg er. Kanskje er det bare noe ved det vilkårlige ved bursdager jeg ikke helt forstår, på samme måte som jeg ikke forstår greia med nyttårsaften.

Uansett, hurra for meg, livet mitt ville ikke vært det samme uten meg!

tirsdag 26. juli 2016

Huskestue

For ikke så fryktelig lenge siden (ironisk nok husker jeg ikke helt når det var) skrev jeg om det å huske. Mer spesifikt beskrev jeg min svært selektive hukommelse. Men de viktige tingene vi husker på i livet, er tross alt ikke gangetabellen (eller hva, Linnéa?) og teksten til "Pokarekare ana", det er minnene våre. Minnene er det som gjør deg til nettopp deg. De er det du setter igjen med hver gang du har opplevd noe, hver gang du har tatt et valg, hver gang du har fått føle konsekvensene av valget du tok. De er de gode opplevelsene og de hjerteskjærende. Og likevel er de like upålitelige som en løgnaktig treåring. Eller værmeldingen. Hjernene våre er forbasket upålitelige, og hver gang vi tar frem et minne, endrer vi litt på det før vi legger det tilbake igjen. Et godt brukt minne kan ha ytterst lite til felles med det som egentlig skjedde, og lærdommen vi tok, kan dermed endres gjennom årenes løp. Og ikke nok med det, vi kan glemme sentrale elementer og legge til ting som aldri skjedde, men som vi har fått oss selv til å tro at skjedde. Og det er naturligvis ganske upraktisk.

John Green er skrev i "An Abundance of Katherines" at
"You don't remember what happened. What you remember becomes what happened" 
(sakset fra Linnéa som, om jeg husker rett, fikk sitatet fra meg. Så det er litt juksemaker pipelort over dette. Og hva i all verden er pipelort, egentlig? Internett sier det er fuglebæsj), og selv om det naturligvis ikke er objektivt sant (Harald Hardråde falt ikke i 1873 selv om jeg tror jeg husker det fra historietimene) at fortiden er hva vi husker, er det uansett det vi bygger vår egen fortelling på, og det er det som blir vår historie.

Også er det dette med at minner er evig omskiftelige. Det har plaget meg litt når det gjelder savnet etter Oscar, hunden min, som jeg mistet i 2010. Når noen dør, er det nettopp minnene vi sitter igjen med, og de som er borte, blir med oss så lenge vi husker dem. I begynnelsen var det vare vondt å minnes ham, men etterhvert som den rå smerten gikk over til en generell nummenhet, begynte jeg å innse at jeg brukte opp minnene. Ikke bare ble de svakere og vagere, de endret seg. Noen ganger var jeg usikker på om hele minnet var Oscar, og jeg ble redd for at jeg var i ferd med å miste ham for andre gang. Dette ligger flere år tilbake i tid nå, og jeg tenker ikke så mye på ham (noe som vel egentlig både er naturlig og vemodig) annet enn når jeg snakker om hunder og når jeg ser på bildet av ham som henger i entréen. Men innimellom, når jeg minst venter det, dukker det opp et minne jeg aldri har hentet frem før, friskt og ubesudlet av tidligere bruk. Og mens jeg fremdeles bearbeider inntrykket, mens jeg enten kjenner glede, savn eller rå sorg i møte med det korte glimtet av fortiden, innser jeg at jeg aldri mer vil kunne oppleve det samme igjen, fordi det neste gang det dukker opp, vil være farget av situasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, av reaksjonen jeg har og andre, ukjente faktorer. Og dermed har nok et minne gått tapt for meg, og antallet ubrukte minner vil ha blitt redusert.

Jeg har ingen tegning til dere idag, men her er damen jeg
knyttet av en plastpose en gang. Hadde jeg ikke hatt bildet,
hadde jeg nok glemt henne helt 
For å ta et helt konkret eksempel på et minne som har blitt slitt ut: Moren min og jeg var ved slottet og enten tente lys eller så på lysene etter at Kong Olav døde. På daværende tidspunkt var jeg knapt 2,5 år gammel, men jeg kan huske at jeg husket det veldig klart og tydelig flere år senere. Nå, derimot, har jeg ikke noe minne jeg med sikkerhet kan si at er av den faktiske hendelsen, fordi jeg har tatt frem minnet flere ganger og i tillegg sett repriser av TV-dekningen oppigjennom årene som har gått. Jeg vet i praksis at jeg har husket, men husker bare at jeg husket, ikke det jeg en gang husket.

Men så tenker jeg, kan ikke egentlig minnene deles opp? Vi har jo situasjonen (uavhengig av kontekst), vi har aktøren (de(n) vi husker) og vi har reaksjonen (på enten aktøren, aktøren i situasjonen eller på aktøren i situasjonen). Alle tre kan endres i våre minner, men de kan også bevares, men ikke samtidig. En situasjon kan for eksempel bevares i form av et referat, et filmopptak eller et kunstverk - ta for eksempel John Keats' "Ode on a Grecian Urn", der han beskriver en urne som viser flere motiv, bl.a. en prosesjon, musikere og et forelsket par. Situasjonene kan han enkelt beskrive, de er låst i tid, men han mangler likevel kontekst - hva slags musikk spiller fløytespillerne? Hvor kommer menneskene på vei til alteret fra? Hvem er det forelskede paret? Det får vi aldri vite.

På samme måte kan vi bevare noens visuelle uttrykk eller egenskaper gjennom et bilde eller en beskrivelse. Vi kan se på en byste av Nefertiti og beundre hennes skjønnhet (eller kunstnerens gjengivelse av denne, og håpe at han ikke tok seg for mange kunstneriske friheter), men vi kan ikke kjenne henne eller vite hva de som var rundt henne, følte eller tenkte om henne.

Og selv beskrivelser av hva man tenker og føler rundt noe eller noen, blir umulig å bevare for ettertiden. Se for eksempel på Shakespeares sonett nummer 18 ("Shall I compare thee to a summer's day"), der dikter-jeg-et lover sitt objekt evig liv gjennom sin beskrivelse av vedkommendes skjønnhet - eller som Renate anno 2008 beskrev det:
"Både komposisjon, ordvalg og lydbilde gjør dette diktet svært virkningsfullt; leseren føler handlingen, og legger til sine egne persepsjoner og assosiasjoner. Dette samsvarer perfekt med diktets tema og formål, bevaringen av det underskjønne for all fremtid, nettopp fordi det lite deskriptive språket kun representerer noe universelt vakkert, og lar enhver person til enhver tid legge sine egne detaljer til, slik at den perfekte skjønnhet skapes. Dermed går Shakespeares spådom i oppfyllelse: selv om ingen i dag, eller om 1000 år, vil kunne se den tiltaltes skjønnhet med egne øyne, forstå hvem han var og hva som gjorde at Shakespeare fant hans skjønnhet så besnærende, vil mennesker i all fremtid kunne få et innblikk i graden av skjønnhet han her beskriver, og tilpasse det sin egen tid og sine egne idealer."

Her er det altså ikke den faktiske personen som er i sentrum, men effekten h*n hadde på dikter-jeg-et. Hvordan vedkommende så ut, hva h*n gjorde, hvem h*n var, er borte, og vil aldri mer kunne fortolkes i sin helhet.
Det vi bevarer, må være det som var viktigst for oss - ønsker vi at våre tanker og inntrykk i forbindelse med en opplevelse skal bevares, må vi beskrive dem, ønsker vi at en hendelse skal dokumenteres, må vi gi en så objektiv beskrivelse som mulig av forløpet, og vil vi at vi selv eller andre skal kunne påvirkes av noens eller noes skjønnhet 100 eller 1000 år frem i tid, er det bare å finne frem hammer og meisel. Men vi kan aldri få alt.

Og slik er det også når jeg ser på bildet jeg tok av Oscar på en av våre siste turer sammen - jeg husker situasjonen, jeg ser aktøren, men jeg kan aldri gjenskape min egen reaksjon, og alt jeg føler i møtet med bildet, er nye reaksjoner. Det genuine minnet er dermed tapt, men da får vi heller si som Ibsens Brand:
"Evig eies kun det tapte."
Det eneste vi har, og som ingen kan ta ifra oss, er minnene om det som har vært og lærdommen vi har tatt av våre erfaringer, og så lenge vi forandrer våre minner, får vi håpe og tro at bearbeidelsen vi ubevisst gjør, minner mer om en bearbeidelse av en oppgave i samarbeid med en veileder enn hviskeleken...

Gravalvorlig

En liten advarsel: dette innlegget omhandler død, begravelser og minneord, og er ingen øvelse i fintfølelse. Om du akkurat har mistet en av dine nærmeste, eller holder på med å bearbeide en stor sorg, vil jeg heller anbefale deg å lese et annet innlegg.

I sangen "Fire melk og Dagbla' for igår" synger Øystein Sunde om hvor vanskelig det er å være et lite barn som stadig blir forbigått i kassakøen i matbutikken, og i andre vers kommer linjene som har gitt meg mitt kjæreste uttrykk for det å dø:
"For nå har jeg stått i elv' og nitti timer her i kø
Og nå er jeg blitt så sulten at jeg holder på å dø på meg"

Ja, jeg synes det er helt naturlig å snakke om det å "dø på seg" når det ikke er snakk om faktiske dødsfall der en viss grad av respekt er påkrevet. Det er et uttrykk som gjør døden mindre truende og skummel (jeg er ikke redd for å dø - som Mark Twa
Fra arkivet: Gravlaks
in visstnok skal ha sagt, "I do not fear death. I had been dead for billions and billions of years before I was born, and had not suffered the slightest inconvenience from it", men det er jo noe litt annet med andres bortgang, da blir man jo sittende igjen med det korteste strået), og det er jo egentlig det alle eufemismer gjør også, men den mangler naturligvis det høytidelige i "sovnet stille inn" eller "ble brått revet fra oss".

Mental_floss har publisert et kart over de mest brukte eufemismene for det å dø fra dødsannonser i hver av de amerikanske delstatene, og jeg synes det var fascinerende lesning; på den ene siden er det fascinerende at flere av statene er flinke til å bruke "died" (som jo er akkurat det de avdøde gjorde), men samtidig er det også en del referanser til at de som har dødd, egentlig bare har dratt hjem ("Went to be with his/her/the lord"/"Went home") eller "leveled up" til et nytt nivå ("Entered eternal rest"/"Left this world" - er jeg den eneste som tenker Super Mario?), og andre religiøse forsøk på å overbevise de overlatte eller andre om at den som er borte, ikke egentlig er borte. Og vi har kategorien for dem som måtte gi tapt i kampen mot sykdom ("Succumbed" og "Lost his/her battle"), som skaper en mer vemodig stemning, i alle fall hos meg - jeg tenker som så at den som forfatter en dødsannonse, fokuserer på det viktigste ved dødsfallet; om det var brått og uventet, ble vedkommende "revet bort", gikk de bort etter lang tids sykeleie, går det gjerne i "tapte kampen mot sykdom x". Om de døde en ganske almindelig død, ja, så døde de bare?
Men det absolutt beste, synes jeg er "Slipped away", som dominerer i Montana og på Hawaii. Det har noe veldig skjødesløst over seg - enten at vedkommende "ghostet" livet, eller at noen faktisk mistet vedkommende ved et uhell - shit, hvor ble det av onkel Arnt? Nei, du, jeg tror faktisk vi mistet ham i flyttekaoset. Litt som i Wildes "The importance of being Earnest", der Lady Bracknell uttrykker sin misnøye over at Jack har mistet begge sine foreldre på denne måten:
"To lose one parent, Mr. Worthing, may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness."
Det er i det hele tatt mye rart vi sier og skriver når folk har dødd, og kanskje nettopp fordi man, når man står midt oppi kaoset som følger rund et dødsfall (du skal plutselig arrangere en slags avskjedsfest der hedersgjesten ikke er til stede i ånden, ordne masse formalia og samtidig håndtere den lammende sorgen hos en selv og andre, og alle de merkelige, emosjonelle responsene dette kan medføre. Og man kan ikke akkurat bare "velge noe", for det man velger, skal være en genuin representasjon av den som døde og hva han eller hun betød for de etterlatte (min spontane oversettelse av "etterlatte" til henholdsvis engelsk og svensk ble "leftovers" og "efterblivna". Jeg bør muligens avstå fra å oversette dødsannonser og sånt). Og da er det godt å ha et begravelsesbyrå, for de kan gi deg en lang liste over ting andre har tenkt eller sagt ørten ganger tidligere, så kan du velge hvilket alternativ som matcher dine følelser og tanker. Og jeg synes sånne minneord er litt morsomme, delvis fordi jeg har en morbid sans for humor, og delvis fordi jeg synes det er fullstendig absurd at man ikke skal snakke stygt om de døde, fordi de ikke kan forsvare seg. Og her er mine argumenter:

  1. Ingen av oss er feilfrie, og våre laster såvel som våre dyder, gjør hver og en av oss til den vi er
  2. Om du kun minnes en persons positive sider, gjør du vedkommende til et glansbilde. Mennesker er tredimensjonale, ikke flate.
  3. Om du har gjort deg fortjent til å bli snakket stygt om mens du lever, fortjener du også ukvemsord etter at du er død
  4. Skal vi ikke kunne si negative ting om [sett inn din avdøde favorittdrittsekk]
I alle fall, du får en liste over dikt, vers og verdige linjer du kan bruke eller skrive om etter eget ønske, og mange av dem er fine, og noen kan være veldig personlige og effektfulle (personlig kunne jeg ikke synge "For siste gang" i et helt år etter at Oscar døde, fordi den ikke-spesifikke avskjeden i sangen som tydeligvis kom fra Portveien 2, men som jeg lærte da jeg sang i barnekor, resonnerte så sterkt med min egen sorg), men jeg sliter litt med å ikke trekke på smilebåndet når allverdens omskrivinger av "et hjerte av godhet har sluttet å slå" veves sammen, og det blir snakk om dovnende hender. For når noe dovner, så sovner det - en dovnende hånd "sover" altså, den er ikke død. Så om det skrives at et par flittige hender har dovnet, går mine tanker automatisk til Prøysens "Koleravise":

Men da dom var kømmi til kirkemuren opp
tok'n lokket tå kista, den skinndaue kropp
"Je er itte død, nei, je lever ennu!
De har reist ut i fånytta, skunn dekk å snu
Men da steig no enkja til kistlokket fram
"Åssen er det du bær' deg, du vøl itte skam!
Nei, legg deg nå pent nedi kista di nu!
Du veit dokter'n han skjønne det bære hell du!"
Kort sagt: en doven hånd gjør intet lik.

Og noen virker veldig malplasserte, som når man legger inn første strofe av Inger Hagerups "Våre små søsken". Jeg sliter veldig med å forstå når noen synes det er naturlig å bruke dette verset som en oppsummering av et dødsfall - misforstå meg rett, det er et vakkert dikt om at barn/mennesker som er litt "anderledes" skal ha gode liv, og at vi må gjøre det vi kan for dem. Men den første strofen sier jo egentlig bare at noen av oss er litt dårligere utrustet til å takle verden enn andre. Og det er da en merkelig avskjedshilsen? Jeg snakker her med svært begrenset erfaring, men jeg håper og tror at de fleste som har mistet et psykisk utviklingshemmet barn eller familiemedlem, finner det mer naturlig å fokusere på hva vedkommende hadde og var, enn hva vedkommende manglet? 

Og hva med denne?
Du kjempet for sannheten. Du klarte ikke løgner. Ikke alle forstod deg. Den freden du har fått nå kan ingen ta fra deg. Hos Jesus du hviler. Han var du glad i.

Bonus for fri verseform, men altså... Er det noen som liker å bli løyet til? Er det noen som blir forstått av alle? Og den siste linja høres unektelig snurt ut. "Ja, Jesus, han var du glad i. Meg, derimot..."

Og noen ord har flere betydninger, sånn at det blir litt merkelig om man går for feil betydning i tolkningen, og da er det muligens betimelig å spørre seg om man har benyttet feil ord. Ta for eksempel "strevsom", som både kan være synonymt med "arbeidssom" og "slitsom". Og misforstå meg rett her, jeg har masse dyptfølt respekt for folk som har jobbet og slitt hele livet, og for at deres innsats blir anerkjent, f.eks. i minneord. Virkelig. Forfedrene mine slet seg ihjel i generasjoner, og selv om jeg synes det er grusomt at de måtte slite så hardt og så lenge for å holde liv i seg og sine, står det en enorm respekt av enhver, uansett tid og sted, som ikke gir opp i møte med motgang.
Men, og det må jo komme et men (jeg føler at avsnittet overfor var en variant av "jeg er ikke rasist, men..."), når jeg leser denne linja:
To strevsomme hender har lagt seg til ro
er det ikke betydningen "arbeidsom" jeg leser, men "slitsom". Og da går tankene automatisk til prester som tukler med småbarn. Og ja, jeg er et fælt menneske.

Jeg har ingen planer om å dø med det første, men om muligheten skulle by seg (hvilket vil forutsette at jeg dør etter noen tids sykeleie og antageligvis har mye vondt, noe jeg naturligvis ikke ønsker) og jeg får vite når jeg kan regne med å dø, vil jeg gjerne spille inn en lang monolog som kan spilles av i begravelsen min, og kanskje kan også disse ordene pryde dødsannonsen, om det fremdeles er en greie når min tid kommer:
Hun avsluttet livet slik hun levde det
med uavlatelig, kronisk munndiaré

Eller hva med
En stemme har sluttet å mase
En latter har sluttet å le
Det har blitt så underlig stille
Men herlighet, så deilig det ble
Nei, det får nok bli noe sånt, tror dere ikke?
En stemme har sluttet å skravle
Et hjerte har til slutt gått lei
Digresjonsbloggen er nå ferdig
Dens forfatter har dødd på seg

Men frykt ei - jeg er ikke død, nei jeg lever ennu!

lørdag 23. juli 2016

Bananflua flyr i skumringen

Det er lørdag kveld, og jeg har akkurat sprettet en flaske med olivenolje som jeg, for ordens skyld, ikke har til hensikt å drikke. God olivenolje kan man jo nesten drikke, men jeg holder meg til te og vann, og bruker heller oljen på min insalata caprese. Jeg er litt skuffet over den nye oljen - de var tomme for "min" olje på Smak av Italia, så da ble det den som var nærmest i smaken av de tilgjengelige typene, men det ble liksom ikke helt det samme. Og jeg innser at jeg er litt snobbete.

Og mens jeg sitter her og tenker på olivenolje, leser jeg om hvaler og ser en dokumentar om russisk nasjonalisme - det er liksom en fin avrunding på en dag der man har tilbakelagt litt over en mil til fots. Og det er egentlig det beste med å ha ferie. Når jeg ikke skal "noe sted" (jeg er litt usikker på hvor grensene går, men sentrum er "noe sted", matbutikken, skogen og familiebesøk er ikke "noe sted"), lar jeg håret lufttørke etter vask, dropper å sminke meg og trasker rundt utendørs i shorts og flate, komfortable sandaler, og dermed kan jeg gå langt og lenge uten å få vondt i føttene. Og ikke minst kan jeg la være å tenke på hva klokka er. De siste ukene har jeg mer eller mindre ignorert mine faste rutiner - jeg har droppet frokosten halvparten av dagene (hysj, ikke si noe til... eh... meg! om det), spist middag en eller annen gang mellom tre og ni, sovet til jeg våknet av meg selv og lagt meg når jeg blir trøtt (deilig for et B-menneske å ikke stå opp 5:30) og trasket mye rundt på jakt etter pokémons.

En annen ting jeg har jaktet på, er bananfluer. Jeg tror de kom med en potte gressløk jeg hadde på kjøkkenbenken i begynnelsen av juli, og nå har jeg en liten koloni av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor, men lysebrune fluer er uendelig mer motbydelige enn svarte. Jeg har derfor gått til anskaffelse av en fluefelle, og sliter litt med dårlig samvittighet fordi jeg vel strengt tatt seigpiner de små krekene som setter seg fast i limet og blir sittende fast til de dør av sult, sorg eller noe helt annet.

Men la oss heller snakke om hvaler. I innlegget mitt om ufisk skrev jeg om spermhoggeren, atavistiske, rudimentære bein og sjøkamelen, og jeg ble derfor lettere euforisk over å oppdage at hvaler og klovdyr faktisk er en del av samme familie. Det viser seg altså at kameler og spermhvaler ikke er så fjernt beslektet likevel, og det gjør meg uforholdsmessig glad. Og jeg må jobbe med fordommene jeg har mot bardehvaler. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser liksom på dem som havets versjon av sauer, og selv om sauer er ålreite dyr, er de ikke akkurat kjent for å være... smarte?
Nå er naturligvis ikke intelligens alt, og det er heller ikke noe som er så fryktelig enkelt å måle, og blåhvalen er nok litt mer intelligent enn en sau. Eller mye mer intelligent.
Gangsterhval

En annen tanke rundt hval og sau: Når vi nå har fått avklart at de er søskenbarn, eller kanskje heller "relativt fjerne slektninger, men likevel såpass nært beslektet at de ikke bør gifte seg", er det naturlig å søke til Bibelen. Sau er bra mat, for de tygger tydeligvis drøv og har kløvd helt igjennom (i motsetning til fjellgrevlingen. Den har jeg ikke noe forhold til, men jeg er evig nysgjerrig på nesegrevlingen, som tydeligvis ikke finnes, men som jeg er helt sikker på at jeg har hørt om (jakten på nesegrevlingen har avslørt at broder Tuck i Disneys "Robin Hood" var en grevling, at Norge har sin egen grevling, muligens en greveling grevelang og at snømus heter "least weasel" på engelsk, noe som i mitt hode forutsetter at det finnes en most weasel også. Og sjekk dette bildet av utstoppet snømus som angriper utstoppet hare. Og det finnes en vietnamesisk rotegrevling. Jeg skal heretter begynne å skylde på den når det ikke er ryddig hjemme hos meg. Og ikke nok med det, en hunngrevling er tydeligvis ei søye, i alle fall på engelsk). Og ja, jeg har definitivt fantasi nok i massevis til å dikte opp en ny dyreart, men jeg tror ikke jeg har diktet opp denne), og alt som lever i havet og har finner og skjell er bra mat. Men hvaler har ikke skjell, så da er den vel uspiselig, selv om den, på hvalers vis, kan si "yo, hva skjer'a, bror?" til sauene. Og da synes jeg det er en viss ubalanse mellom hval og menneske, for når hvalfisken (snakker om oksymoron...) som vel egentlig må ha vært en spermhval, kunne svelge Jonas, burde Jonas kunne få svelge hvalfisken også. Likhet for loven, folkens!

Sånn, det får være nok vås fra meg for idag.