lørdag 23. januar 2016

Krigsmaling

Bloggen min har fått en ansiktsløftning, og en artikkel som ble delt via facebook kombinert med med gårsdagens glede over at en nettbutikk omsider hadde fått min favorittfoundation på lager igjen, fikk meg til å ville skrive litt om kosmetiske endringer vi gjerne gjør. Helt konkret: Renate og sminke.
Men frykt ikke, bloggen er ikke i ferd med å bli rosa, og jeg skal ikke fortelle noen hva de bør gjøre for å endre eksteriøret sitt. Istedenfor vil jeg fortelle litt om mitt eget forhold til sminke.

Jeg burde kanskje begynt med begynnelsen, men problemet er at jeg ikke husker når begynnelsen var, eller hva den var. Antageligvis hadde begynnelsen noe med mammas sminkepung å gjøre, og det involverte nok blå mascara og leppestift i halve ansiktet. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å lese jentebladet "Girls" (hvis fremste - og eneste, kvalitet var de tidvis morsomme Luanne-stripene), og den lille gaven som fulgte med hvert nummer var ofte øyenskygge eller lignende i farger som vel strengt tatt kun var brukbare om man skulle stille i drag. Og det har aldri helt vært min greie. Jeg husker godt frustrasjonen som følger med det å begynne å sminke seg: du må slutte å plukke deg selv i ansiktet hele tiden, du kan ikke gni deg i øynene, du vil angre i etterkant om du gråter eller går rundt i regnet uten paraply fordi du vil ende opp med å se ut som en vaskebjørn. Eller "vaskehjelp", som mobilen min liker å foreslå. Men ettersom årene går, slutter dette å være et problem. Man skal ikke plukke seg i ansiktet, og hvorfor gni seg i øynene? Med mindre man skal simulere trøtt eller vantro, finnes det vel nødig noe behov for den gesten? Gråte må man av og til, men etter å ha grått ser man grusom ut uansett, så vaskebjørntryne kan i det minste gi en interessant effekt. Og om man går ute i regnet uten paraply blir man våt i håret, og det vil man vel ikke bli? Og vil man bli det, dropper man maskaraen den dagen, eller går for vannfast. Enkelt som bare det!

Når det er sagt, hadde jeg lenge et litt anspent forhold til sminke, og mye av det hadde med utvalg og tilgjengelighet å gjøre. Takket være Internett har jeg ikke kjøpt sminke i i en fysisk butikk her til lands på flere år, og jeg har vel aldri vært mer fornøyd. Nå får jeg tak i produkter fra produsenter jeg til en viss grad stoler på, og som ikke tester produktene sine på dyr (det er vanskelig å unngå testing av medisiner og slikt på dyr, men kosmetikk og hårpleie og andre unødvendigheter får man teste på folk), og jeg slipper grisete maskara, guffen foundation og bitter leppestift. Istedenfor har jeg en maskara som hverken klumper, klør eller drysser, en lett foundation som er veldig drøy og holdbar leppestift som er helt uten smak. Da er det jo ikke noe problem!

Og jeg kan gå uten. Det er ikke noe problem, og om jeg ikke skal noe sted, går jeg usminket. Gå på butikken? Ha en venninne på besøk? Null stress å være uten sminke! Gå på jobb? Joda, jeg kan gjøre det også. Og jeg har gjort det, både da jeg jobbet i butikk og nå når de eneste som ser på meg er kollegaer og folk jeg møter på T-banen. Men jeg har det mye bedre når jeg har "fått på meg ansiktet mitt" fordi jeg vet at jeg ser bedre ut. Noen skjønnhet blir jeg aldri, og det plager meg ikke, men jeg liker å vite at jeg gjør det beste ut av det jeg har - at øynene mine fremheves litt og at hudtonen er jevnere. At øyenbrynene mine ligger der de skal, at neglene er nogenlunde like lange, og fortrinnsvis har et strøk eller tre med neglelakk. For meg er dette en luksus jeg kan unne meg. Jeg har ingen skrikerunger eller andre distraksjoner som hindrer meg i å bruke et kvarter hver morgen på å gjøre det beste ut av det genene mine ga meg, og jeg tar det heller ikke spesielt tungt at jeg er pent nødt til å vaske ansiktet hver kveld for å unngå å lage flekker på hodeputen. Det bør man tross alt gjøre uansett.

Mine venner og kollegaer gir naturligvis blanke i hvordan jeg ser ut, og om jeg ser anderledes ut på mandag enn på tirsdag. Jeg velger ikke å kombinere øyenskygger i tre ulike nyanser av purpur samt auberginefarget eyeliner en dag fordi jeg vil understreke overfor dem at øynene mine er grå, jeg gjør det fordi jeg synes det er utrolig morsomt å se hvordan farger påvirker hverandre. Og jeg lar være å bruke dobbelt så lang tid på å sminke meg ved ikke å bruke tre nyanser av purpur omtrent hver eneste dag fordi jeg er fornøyd med effekten de to beigebrune tonene jeg foretrekker har på oppsynet mitt.

Men kudos til dere som møter verden uten sminke hver eneste dag. Deres valg er like gyldig som mitt, og jeg ser definitivt fordelene ved det - ingen synes du ser trøtt ut, slik jeg tydeligvis gjør hvis jeg ikke har sminket meg. Og du slår et slag for at mennesker skal få lov til å se ut som de gjør.

For det er et enkelt faktum at sminke er juks, akkurat som alt annet vi gjør for å forbedre utseendet vårt. Om vi forestiller oss en slags drømmetid der ingen kunne eller ville jukse seg til et bedre utseende, er det naturlig å tenke seg at Lise, som var helt ordinær og hadde en litt skjev nese, likevel fikk komplimenter fordi øynene hennes var omkranset av uvanlig lange og tykke vipper. Unni var ingen skjønnhet, men som den eneste blondinen i gruppen, skilte hun seg ut. Men i dagens samfunn jukser vi oss til lange og fyldige vipper og lange, blonde lokker. Er håret ditt tynt? Volumprodukter eller løshår "fikser" det, og "normalt" hår blir plutselig avviket. En tanngard som er svakt gultonet (fordi det er det tenner er) blir ekkel fordi flere og flere bleker tennene sine blåhvite. Det kreves en god del styrke for å motstå omgivelsenes økende forventninger til vårt ytre, og ved å farge hår (som jeg ikke gjør) eller ved å bruke sminke, påvirker vi i praksis samfunnets oppfatning av hvordan kvinner skal se ut, og gjør det dermed gradvis vanskeligere og vanskeligere for oss selv å få aksept for å vise oss slik vi faktisk ser ut.

Og det er vel egentlig litt sånn synd?

Opphengt i bildeoppheng

Oktober 2010 bød på mange interessante fotomotiver fordi det ble bråkaldt og grønne blader plutselig hadde fått seg blondekanter av rim. De dagene da naturen virkelig viste seg fra sin beste side, var jeg også mye ute - det var de siste ukene med Oscar, som da var i ferd med å utredes for det som viste seg å være en sjelden og ondartet kreftsvulst i underkjeven, og jeg hadde mange tanker i hodet mens jeg gikk mine turer i skogen med hunden min. På disse turene tok jeg også mange bilder, og til jul det året, ønsket moren min seg en collage av noen av disse, noe hun også fikk. Det ble et stort bilde med akrylplate i front som fikk hedersplassen i entreen. Ettersom bildet ikke hadde ramme, og baksiden var "fotopapiret" motivet var trykket på, ble det hengt opp ved hjelp av medfølgende, selvklebende beslag fra Japan Photo, og alt var såre vel. Inntil det ene beslaget takket for seg og hele herligheten deiset rett i gulvet et par-tre år senere. Etter det har moren min gjentatte ganger spurt om jeg kunne tenke meg å fikse nytt bildeoppheng, men når bildet er stort og tungt, og man ikke kan skru noe fast på baksiden (ettersom det vil synes på forsiden), og det er usikkert hvordan papiret (og dermed motivet) vil reagere på lim, har det vært en utfordring. Jeg konkluderte med at jeg måtte skaffe eller konstruere en slags bildehylle, og denne måtte være relativt diskret, samtidig som den måtte tåle en god del vekt. Det var heller ikke så lett. Men her om dag fikk jeg imidlertid en åpenbaring, og etter å ha avlagt Clas Ohlson i Torggata et besøk (det gjør jeg omtrent daglig, fordi ♥Clas Ohlson♥), kunne jeg sende henne en SMS om at jeg omsider hadde klekket ut en plan og var klar for å fikse bildeopphenget. Det hadde bare tatt meg to år... Uansett, jobben er nå gjort, og jeg er ganske så tilfreds med resultatet, og vil gjerne dele det med verden!

Slik ser opphenget ut før bildet er på plass
Løsningen består av to hyllekonsoller (hylleknekter, om du vil, 21-2095) og knotter (40-8594) som egentlig er ment for skuffer eller skapdører, der jeg har kappet skruene så korte at de kan skrus helt inn i knotten. Knottene skus inn i konsollene, og konsollene skrus inn i veggen, med det resultat at det dannes en "hylle" med støtte i front som forhindrer at bildet vipper. Om man skal være ekstra forsiktig, kan man sette opp en eller to konsoller med knott i overkant også - da vil ikke bildet kunne vippe forover, og man kan ev. skru inn en skrue i veggen bak bildet som står såpass langt ute at det holder bildet i posisjon.

fredag 22. januar 2016

Navnet skjemmer ingen. Eller?

Finn-Erik Vinje skrev for tre dager siden om det han kaller det feministiske navnestrevet i en blogg på Dagbladet.no. I innlegget sitt veksler han mellom å prise norske navnetradisjoner (fornavn + patronymikon), slenge med leppa mot kongefamilien og deres valg av navn på smaabørnene, okke seg over doble for- og etternavn og spekulere i hvordan både mors og fars navn kan bevares for nye generasjoner.

Vinje har i mitt hode en plass blant de Store innenfor nordistikken, og ettersom jeg primært har mine studiepoeng innenfor litteratur, nordistikk og historie, holder jeg hans navn hellig. Vinje vet hva han snakker om, er en intelligent og veltalende mann, og har peiling attåt. Det er dermed desto mer frustrerende at han har forfattet denne lille, sutrende epistel som er full av feilaktige påstander, oppkonstruerte problemstillinger og stikk i alle retninger. For hva er det egentlig Vinje vil med denne teksten? Overskrift og avslutning indikerer at han synes det er et problem at barn får både mors og fars etternavn, men underveis trekker han frem poeng som ikke har noe som helst med dette å gjøre.

Men la oss begynne med begynnelsen. "De gamle nordmenn i landets storhetstid fulgte en navneskikk som stod seg like til vår tid", begynner Vinje, og refererer til skikken der barnet fikk et fornavn og et patronymikon. Joda, det har han i utgangspunktet rett i. Men som enhver historiker eller slektsforsker vil kunne skrive under på, var ikke dette en absolutt regel. For hvem er det egentlig som bestemmer hva noen heter? I dag er det Folkeregisteret, men i tiden fra "landets storhetstid" (jeg antar Vinje refererer til noe sånt som tiden fra Harald Hårfagres samling av Norge til Kalmarunionen ble innstiftet) og frem til tidlig nytid, var det vel helst sambygdinger og kirkebøker som bestemte hva noen het. Om Arne sønn av Knut var smed og bodde på plassen Skau under gården Berg, ville han  rundt år 1800 være oppført som Arne i kirkeboka da han ble døpt, og ville ved egen vigsel 20 år senere kunne være oppført som Arne Knutsen, Arne Skau eller Arne Bergseie. Eller kanskje Arne Knutsen Skau eller Arne Knutsen Bergseie. Og folk flest ville nok referere til ham Som Arne, Arne Skau eller Arne smed. Et annet etternavn enn patronymikonet var dermed ikke uvanlig, og det var heller ikke uvanlig med mer enn ett etternavn. Om du bodde på en gård og flyttet til byen, brukte du gjerne gårdsnavnet i tillegg til, eller istedenfor, patronymikonet, og hadde dermed formelt to etternavn. Som min oldefar, Jakob Olsen Kuvaas, som var sønn av Ole Sivertsen som bodde på Kuvaas før familien flyttet til Trondheim.

Vinje går deretter videre til å vekselsvis berømme og kritisere kongefamilien. Krompen "sleper" på dobbeltnavnet sitt (Vinje kan ikke forstå hvorfor kongen og dronningen i sin tid utstyrte podens andre fornavn med dobbel a fremfor å. Får man foreslå at det kanskje var fordi han ble oppkalt etter sin oldefar?), og Vinje mener at barn får greie seg med ett fornavn. Joda, det mener han, og han berømmer kong Haakon for å ha valgt et enkelt navn for seg og sin sønn, og kong Olav for å ha gjort det samme for sin sønn, i god, norsk tradisjon. Om ikke annet, er nok dette et bevis på at manns minne ikke strekker seg spesielt langt. Jeg har drevet med slektsforskning i bortimot 10 år nå, og har lest mine kirkebøker. Og enkle fornavn er definitivt ikke regelen over hele fjøla. Snarere tvert imot. Det er store lokale forskjeller, variasjoner fra familie til familie, mellom høy og lav, og innad i familier.

Mine forfedre var i all hovedsak folk fra enkle kår. På slutten av 1800-tallet valgte Gulbrand Magnus Georgsen og hans kone Anna Christiane Larsdatter å gi alle sine åtte barn doble fornavn, og deres datter Mathilde Karoline og hennes ektemann, Jørgen Gulbrandsen, valgte å gjøre det samme for hvert av sine fem barn. Deres yngste sønn, Olaf Henning Gulbrandsen, valgte sammen med sin kone Asveig (som var den eneste av fire barn som kun fikk ett fornavn), å gi sine to døtre enkle fornavn. Og på begynnelsen av 1900-tallet valgte Asveigs morfar, Aksel Marinius Abrahamsen og hans kone Karoline Marie Torkildsen å gi sine syv barn enkeltnavn, før han, etter hennes død, ga de tre sønnene han fikk med kone nummer to doble fornavn.

Dette var huringer (altså folk fra Hurum i Buskerud), men tendensene er de samme i min fars familie i Trøndelag og Nordland. Foreldrene er gjerne inkonsekvente, og både enkle, doble og triple navn forekommer, uavhengig av sosial stand. Å si at det ene er mer tradisjonelt enn det andre 1-200 år senere, er meningsløst. Tradisjoner er jo nettopp de tingene våre forfedre gjorde og som vi fortsetter å gjøre, så som var vanlig i Olav Tryggvasons dager, er faktisk revnende likegyldig om vi skal snakke tradisjon. Og dagens nordmenn holder i all hovedsak på tradisjonen med å være inkonsekvente og å til tider utvise dårlig dømmekraft m.t.p. valg av navn for avkommet.

Men så blir det feministprat fra Vinje, og teksten går fra å være historieløs til å bli bent frem dum.
Naturligvis bruker han Behn-familiens "Tallulah" som eksempel. Personlig er jeg ingen tilhenger av noen av navnene Märtha og Ari har valgt å gi ungene sine, men a) er vi ikke ferdige med å latterliggjøre disse navnene for flere år siden, og b) når ble deres pretensiøse valg representative og relevante?

Vinjes problem her, er at det finnes barn som har både mors og fars etternavn - mors vanligvis som et mellomnavn, fars som etternavn. At dette er et problem, sliter jeg litt med å forstå. For er det ikke positivt at barnet bærer begge foreldrenes navn? Er det ikke et tegn på økt likestilling?

Nei, det er visst veldig problematisk, og tydeligvis også litt komisk, fordi mors etternavn tross alt er hennes fars navn, og ikke hennes mors.

Kjære herr Vinje. Navnet skjemmer visstnok ingen, og de fleste av oss har et ganske nært forhold til navnet vårt. Når en kvinne frasier seg sitt eget etternavn til fordel for sin ektemanns, eller tar hans i tillegg til sitt eget, er det en symbolsk handling som flytter henne fra hennes egen familie og inn i hans, og etternavnet som deres barn arver, vil normalt fremstå som et familienavn for barnet, ikke "mammas navn" kontra "pappas navn" dersom moren har tatt farens navn.

Et eksempel: Jeg bærer min mors etternavn navn fordi foreldrene mine ikke var gift da jeg ble født, og det ville for meg føles fullstendig absurd å skulle ha min fars etternavn, når jeg er oppdratt av min mors familie. Dette navnet har moren min arvet fra sin far, fordi det var det man gjorde på 50-tallet, og hennes mor har hatt dette navnet like lenge. Spør du bestemoren min hva som er "hennes" navn, er det utvilsomt navnet hun har hatt i nesten 60 år hun vil oppgi. Dette høyst ordinære -sen-navnet markerer oss som en enhet, uavhengig av hvem som introduserte det. Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om det markerer at vi er en enhet, så er det ikke navnet som gjør oss til en enhet - det er som med flagget som signaliserer at Norge er et samlet kongerike og fungerer som et symbol på de verdier vi ønsker å ha - det er en markør, men Norge ville ikke blitt endret dersom vi i morgen vedtok å stryke kristenkorset fra det.

Og hva er det egentlig Vinje prøver å få frem her? Mener han at det er problematisk, selvmotsigende eller komisk at et barn som arver sin mors navn, i praksis arver sin morfars, og ikke sin mormors? Det er da ikke snakk om at vi skal ha et kvinnelinjeetternavn og et mannslinjeetternavn, det er snakk om at de som ønsker det, skal kunne velge å gi barna sine både mors og fars etternavn, uavhengig av hvem mor og far har fått navnet sitt fra.
Og hva er alternativet? Skal vi motsette oss modernisering fordi Vinje ikke liker at folk har doble etternavn?

Det virker forøvrig som om Vinje tror at det å ha doble etternavn egentlig skulle vært som linje- og familiesystemet det opereres med innenfor hunderasen Shetland Sheepdog. Alle nålevende sheltier er enten linje BB eller CH, avhengig av om deres eldste kjente forfar gjennom farslinjen (altså den hunden hvis Y-kromosom de har) er Butcher Boy eller Chestnut Rainbow, mens familienummeret angir hvilken tispe de stammer fra gjennom moren. Min kjære Oscar var for eksempel CH 9. Lykke til med å implementere dette for menneskeheten.


Videre trekker Vinje inn -datter-navn, og får dette til å høres ut som noe nymotens oppkonstruert. Joda, veldig nymotens. Inntil patronymikaene "stivnet" rundt forrige århundreskifte, het naturligvis alle kvinner -datter, slik alle menn het -sen (eller -son, litt avhengig av hvor i landet de bodde). Dette er det tydelig at Vinje ikke synes noe om - tradisjoner skal åpenbart følges etter hans forgodtbefinnende. Og noe metronym har han aldri vært borte i, noe jeg synes er fascinerende, for jeg har kjent flere med slike navn, og synes det er veldig koselig, selv om jeg er glad for moren min ikke gjorde alvor av å kalle meg Renate Grethesdatter.

Men Vinje er ikke ferdig, nei da. han tar tak i lille Tallulah igjen, hun er utstyrt med mors og fars etternavn og møter en ung mann som også bærer begge foreldrenes navn, og Gud hjelpe, hvor mange etternavn skal deres barn ha?
Det er naturligvis ikke verre enn at Tallulah og hennes kjære Jonathan blir enige om å bruke hennes etternavn (som er det siste navnet hennes) og hans etternavn (ditto), eller begge den enes etternavn. Eller noe helt annet. Det er faktisk ikke et problem for andre enn Vinje.

Og jeg må spørre Vinje: mener du virkelig at det er et problem at kvinner føler eierskap til eget navn, at de ønsker å sette sitt "merke" på avkommet slik menn har gjort i uminnelige tider? Holder det deg våken om nettene at kvinner ikke lenger finner seg i å bli sett på som underordnet mannen? Jeg vil gjerne sitere Tim Minchins "White Wine in the Sun", som er en alldeles nydelig, sekulær julesang: "I don't believe just 'cos ideas are tenacious it means they're worthy," synger han, og jeg stemmer i. Det at noe har blitt gjort eller ment i lange tider, betyr ikke at det er riktig, og det betyr ikke at det ikke kan eller bør endres. Snarere tvert imot - tempora mutantur, nos et mutamur in illis, som de sier der jeg kommer fra ("tidene endrer seg, og vi med dem"). Om det er vanskelig å akseptere eller forstå, ja, så sier det kanskje mest om deg?

Faktum er at navnet vi bærer, sier mer om våre foreldre enn det sier om oss. Navnet mor og far valgte, signaliserer sosial stand, trender og tradisjoner. Det kan være ufrivillig komisk, unødvendig vanskelig, overpretensiøst eller fullstendig intetsigende. Navnet ditt kan få folk til å konkludere med at du er kriminell, rikmannssønn eller dørgende kjedelig. Det kan være melodisk eller nesten vondt å uttale. Det kan gjøre deg unik eller til en av mange tusen. Navnet er uansett ikke deg, og du er ikke navnet ditt, men det er like fullt en del av deg ved å være en markør for din bakgrunn og ved å påvirke hvordan du blir møtt av andre, og dermed hvordan du utvikler deg som person.

Så la oss være venner. La oss akseptere at ikke alle vil kalle barna sine Guri og Vetle (som jeg forøvrig synes er... ja, ikke spesielt vellydende navn), og være glade for at både kvinner og menn (og alt derimellom) legger omsorg og refleksjon i navnevalget, og at nye tradisjoner kan skapes. Så får de som føler seg tynget av for mange og for lange navn heller søke om å endre dette når de blir gamle nok til det.

torsdag 31. desember 2015

Tradisjonen tro

Tradisjoner er rare greier - de er ting vi gjør fordi vi alltid har gjort dem, og dikterer mye av vår adferd (og reaksjon på andres adferd), særlig rundt høytidene. Hvorfor gjør vi ting på den ene eller andre måten? Fordi det skal være sånn. Det er mer enn grunn nok. Men hvor gamle er egentlig disse tradisjonene? Jeg tenker mye på det nå i desember, på det jeg oppfatter som tradisjoner, på hva julen egentlig er for meg, og hvordan det har endret seg.

Mitt juletre
Jeg er i utgangspunktet en stor tilhenger av tradisjoner. Jeg er et rutinemenneske og skammer meg ikke det spor over det. Jeg trives med forutsigbarhet og gjentagelser, og det er jo akkurat det julen handler om. Og når Julepolitiet entrer scenen i Herreavdelingens juleverksted like før jul, får jeg en ekstra påminnelse om at min jul ikke nødvendigvis er lik andres jul. Og dette innlegget handler om hva julen er for meg.


Kunstig juletre

Ja, du leste riktig. I vår familie er det grønne, glitrende tre, god dag laget i plast og hentes opp fra kjelleren et par dager før jul. Jeg vet at vi hadde ekte tre da jeg var liten, jeg husker at Bestemor og Bestefar gikk over til plast etter at moren min og jeg hadde gjort det, og at jeg syntes plasttre var finere enn ekte tre. Pluss at jeg ikke synes kvae eller granlukt er noe å trakte etter.

Det var litt merkelig å skulle sette opp og pynte mitt eget, fullvoksne plasttre i år, og ikke være med på pyntingen hos Mamma, men jeg må jo skape mine egne tradisjoner også, og storkoste meg med å pynte med all pynten jeg har akkumulert gjennom årene, primært i sølv og rødt (moren min har lamper og dørvridere i messing, og treet hennes går i gull og rødt, mens jeg har lamper og dørvridere i stål. Skulle nesten tro vi hadde koordinert juletrepynten etter det).

Jeg vet at vi brukte vanlig glitter på treet da jeg var liten, men etter mange år med gullfargede perlegirlandere, har dèt blitt tradisjon istedenfor, og nå føles glitter feil.


Ribbe på vår måte - og riskrem etterpå

Ribbe, julepølse, medisterkaker og persilledusker
Vi spiser ribbe litt anderledes enn det store flertall; svoren fjernes, ribben skjæres i porsjonsstykker, saltes, pepres og får ligge kaldt før den kokes og deretter stekes i ovnen sammen med julepølser og medisterkaker. Ettersom jeg ikke spiser de to sistnevnte, består min julemiddag av et par ribbebiter og en potet eller to, som unektelig høres litt fattigslig ut, men jeg er fornøyd! Ribbe "sånn som alle andre lager den" synes jeg ikke noe om, og har aldri sett poenget med, og det er dessuten ikke på langt nær så godt å spise kaldt. For det er egentlig høydepunktet med ribbe: kalde rester de neste dagene!


Hvetekake

Dette har jeg sagt nei takk til i år, men det er likevel en viktig tradisjon for meg. Hvetekake er nydelig med Bremyk på, og skal spises i latterlige mengder til alle julens brødmåltider. Nam!


Wenche Myhre og Jahn Teigen

Selv om mine favorittjulesanger er Tim Minchins "White Wine in the Sun", The Pogues "Fairytale in New York" og Rolf Just-Nilsens "Julekveld i skogen", er det to album som er jul for meg, og det er Jahn Teigens "Lys" og Wenche Myhres "Wenches jul". Sånn er det bare.


Ghost of Christmas past

Nye tradisjoner kan skapes når som helst, og de kan forsvinne like brått som de kommer til. Min barndoms jul er så nært knyttet til mine besteforeldres hus på Tofte at jeg ofte spør meg selv om det egentlig kan bli ordentlig jul igjen nå som huset for lengst er solgt. Og ting forandrer seg. Huset forsvant ut or soga, og med det tradisjonen med at Bestefar gikk ut i innkjørselen og tente fakler. Så forsvant Oscar, hvis årlige leting etter (og utpakking av) de gavene som inneholdt hundegodteri fra haugen under juletreet, gledet hele familien og ble en tradisjon. Så forsvant Bestefar også. Jeg vil aldri kunne gjenskape min barndoms jul, eller min ungdoms jul. Viktige biter mangler, og sånn er nå dette livet - det er ikke noe å gjøre ved det, og man får heller holde fast ved minnene og skape nye tradisjoner, og holde fast ved treet, julemiddagen og det generelle samværet.


Ikke vårres jul?

Min jul har aldri hatt kirke i seg (takk og lov for det - det ble testet en gang da jeg var barn, og jeg fikk fullstendig mark omtrent med det samme. Festlig!), ikke gang rundt juletreet (vi var hverken mange nok eller hadde plass til å gå rundt det), og ikke merkverdigheter som goro, fattigmann, sirupsnipper, bakkels eller kakemenn. Ikke levende lys i treet (herlighet, så brannfarlig!) og ikke grøt til forrett eller formiddagsmat. For andre er dette det jula handler om, og det blir ikke riktig jul uten.
I mine øyne er det en vederstyggelighet å pynte treet eller ta frem nisser i begynnelsen av desember, eller å ha adventsstjerner og -staker i vinduene om sommeren. Men inntil jeg har tatt over verdensherredømmet, har jeg hverken rett eller mulighet til å gjøre noe ved det. Folk må få holde jul slik de selv vil, uansett om den er grusomt amerikanisert, gjennomroglet av Jesus, gjennomsekularisert eller omgjort til et nyreligiøst blot.


Min egen jul

Gløgg og fikenkake
Og når det nå nærmer seg tiden for å pakke julen ned i esker og kasser, melder et (for meg) viktig spørsmål seg: har jeg holdt jul i år? Dette har vært min første jul i eget hjem, den første julen der jeg har dratt hjem til moren min for å feire jul, for så å dra hjem igjen utpå kvelden. Jeg er ikke helt sikker på om det har lyktes meg å skape et rammeverk å bygge videre på, men noe har jeg da fått på plass; jeg har i alle fall innstiftet to nye, faste julekaker for min egen del, jeg har tatt i bruk juleserviset (og dermed gjort det til et juleservise) og jeg har drukket mer gløgg de siste to ukene enn jeg har gjort de siste 10 årene til sammen. Og for juletradisjoner tror jeg vi kan si at det følgende gjelder: det handler ikke om hvilken mening andre legger i tingen eller handlingen, men hva du legger i den. En nissefigur blir først en del av julen når du tar den frem for andre eller tredje gang for å pynte til jul, et førjulsbesøk blir en tradisjon når du gjentar det gang på gang. Og ting som egentlig ikke har noe "julete" over seg, som min families "amerikanske cookies", blir viktige elementer i julefeiringen fordi de gjentas år etter år.

Og forhåpentligvis vil jeg over de neste årene kunne se spirene jeg har sådd til egne tradisjoner slå rot og blomstre, og lage min helt egen jul som uten problemer kan sameksistere med alle andres varianter av høytiden.

søndag 6. desember 2015

Da bakstekjerringa skulle ta ferie

Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.

Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.

Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.

Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.

Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn  Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.

Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).

Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.

Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.

Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!

torsdag 3. desember 2015

Symbolikk og sånt: om adventsstaker og adventsstjerner

Jeg har en bok jeg aldri har åpnet som heter Symbolene og det ubevisste. Det er en av de titlene jeg aldri har forstått hvorfor jeg kjøpte, og som jeg aldri har vært tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne. Dette innlegget kunne godt hett nettopp det ("symbolene og det ubevisste", altså, ikke "tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne". For det ville vært en rar og unødvendig klønete tittel. Og mine titler er aldri rare eller unødvendig klønete), for det skal handle om symboler. Og om det ubevisste, altså.

Symboler er viktige for oss. Symboler representerer noe, og sender et signal vi kollektivt har blitt enige om, slik at alle tolker symbolet på samme måte. Ofte kan symboler naturligvis bære på mer komplekse budskap enn "campingplass", og et helt enkelt symbol kan dermed formidle flere beslektede begreper, en historie, følelser, stemninger, o.s.v. Og naturligvis kan et symbol tolkes på ulike måter - enten fordi to grupper leser det ulikt, eller fordi deres holdning til det symbolet representerer er diametralt motsatte. For å ta et relativt aktuelt eksempel: en hijab symboliserer undertrykkelse, kvinnehat og diskriminering for noen, og søsterskap, tro, tilhørighet og dydighet for andre. Begge grupper kan være enige om at hijaben er et symbol på islam, men de leser det svært ulikt.
Men jeg har ikke lyst til å skrive om halal og haram, jeg har lyst til å skrive om julen, fordi det er noe av det beste jeg vet.
Ettersom julefeiringen i mange århundrer har vært en kristen greie der hedensk symbolikk og hedenske tradisjoner har blitt tilkristnet på ulikt vis, sitter en ateist (og en hvilken som helst ikke-kristen) som ønsker å holde jul i sitt hjerte igjen med visse utfordringer med tanke på pynting.
For kan (og bør) man bruke engler og stjerner som pynt når man ikke feirer Jesu fødsel, men heller at sola har snudd og at det går mot lysere tider, eller "bare" at man er sammen som familie og har det godt? Er ikke det litt som å ha barnebursdag og henge agurker fra taket - ikke direkte feil, men helt meningsløst?

Dette er i alle fall noe jeg sliter litt med, og det gjelder både pynting og synging av julesanger. Og tro meg, jeg synger julesanger. Jeg begynner gjerne i oktober, og holder på omtrent til september, og det går mye i "O helga natt" og "Det hev ei rose sprungen". For finnes det noen fine, sekulære julesanger? "Nå er det jul igjen" og "På låven sitter nissen" er kanskje morsomme å synge mens man går rundt juletreet (noe vi aldri har gjort i vår familie), men de rommer ikke noen ordentlig julestemning. Og det er jo det julesangene skal gjøre, i alle fall for meg, som ikke lovpriser Herren min Gud eller lignende. Jeg lovpriser bare julens ånd, med gaver, varme, lys og omtanke.
Men hva så med julepynten? Juletre er greit. Treet er et dønn hedensk fruktbarhets- og gjenfødelsessymbol. Kuler kan representere sola som snur, epler (gjenfødelse) eller bare livets sirkel. Eller ingenting. Nisser er giverglede, Istapper, kongler, girlandere og snøstjerner er pynt. Men toppstjernen, hva med den? Og hva med adventsstaken/-kransen? Hva med adventsstjernen?

Jeg har tenkt mye på dette, og også skrevet om det før. Jeg vil ikke ha utvetydig kristne symboler i julefeiringen min - ingen engler, ingen julekrybbe. Det handler ikke bare om at de ikke hører til der (jeg feirer ikke Jesu fødsel og jeg synes ikke fabeldyr har noe med jul å gjøre), men også om at disse symbolene ikke hører til meg - de er ikke mine. Det er vel kanskje beslektet med følelsen jeg får om jeg forviller meg inn i en kirke - det er ikke mitt rom, og jeg føler meg ubekvem, spesielt dersom det prekes. Og jeg ville ikke hengt opp en prest i stua heller. Det føles hyklerisk å bruke symboler som ikke tilhører meg, slik det føles hyklerisk å synge lovprisende sanger i en kontekst der det ikke er tydelig avklart at jeg synger sangene fordi melodi og deler av teksten er vakker og noe jeg har kunnet på rams så lenge jeg kan huske. Og i tillegg er det et element av kulturell appropriasjon inne i bildet. Religiøs symbolikk og religiøse bilder er ikke mine, uansett om det er et kristent kors eller en Buddha-figur.

Så hva skal jeg da gjøre? Det er åpenbart at stjerner i en julekontekst er "Betlehemsstjerna", og det fremstår for meg som noe meningsløst å bortforklare det som at stjerna jeg vil henge i vinduet egentlig er en referanse til generelle stjerner. Da kunne jeg hengt en asterisk i vinduet (det fikk jeg veldig, veldig, veldig lyst til å gjøre nå). Nei, stjerner er omtrent på nivå med disse flyvende nestenmenneskene (dundyner skal ikke vakuumpakkes. Gjelder det også for engler?), de kan ikke bortforklares.

Og jeg ønsker ikke å bortforklare, men jeg vil ha et rasjonelt grunnlag for det jeg gjør.

Så hva er det rasjonelle grunnlaget for at jeg i år, når jeg har egen leilighet som skal pyntes i forkant av høytiden, har stjerner i vinduene og en syvarmet lysestake foran et av dem, samt lilla lys og serivetter på salongbordet? Det emosjonelle grunnlaget er urpoblematisk: Fordi det alltid har vært sånn. Jeg viderefører tradisjoner fra barndomshjemmet, dog i en noe modernisert form, ettersom jeg har andre estetiske preferanser enn min mor. Jeg tar med meg tradisjoner som for meg symboliserer den beste tiden på året, ventetiden før jul. Og det er noe spesielt ved det å ha stjerner, kuler eller staker i vinduskarmen, fordi dette er noe som vendes utover mot omverdenen. Det er et stillferdig utrop (hurra, oksymoron!) om fellesskap og tilhørighet som, i likhet med andre proklamasjoner av samme art kan bidra til å skape et "oss" og et "dem", og dermed en følelse av avstand for de som ikke har lys i vinduene sine på denne tiden av året. Men det er så uforpliktende og stille, det er bare lys imot mørketida.

For faktum er at det er mørkt, og at jula, uansett hvilke tradisjoner og religiøse høytideligheter som har kommet til og tatt over feiringa, i bunn og grunn handler om lys i mørket. Folk går rundt og er vinterdeprimerte, det er korte dager, det blir kaldt og folk ramler og brekker både lårhalser og knehøner. Vi trenger noe å samles om, et høydepunkt, en lysfest. Og det er det julen egentlig er, og det kan den være for alle, uansett hvilket livssyn man har eller ved hvilken breddegrad man er født.  Og det er det den er for meg. Så på et emosjonelt plan er det naturlig å tenne lys i vinduet, å få litt mer lys inn i boligen når mørket senker seg, som om sola likevel hadde valgt å lyse inn til meg, og å sende det samme lyset utover. Prøve å fortrenge mørket utenfor, i et vakkert og fullstendig frivillig samarbeidsprosjekt mellom naboer som også vil lyse opp. Joda, det er helt fåfengt, for mørket er så mye større enn oss, men vi prøver, og deri ligger symbolverdien.

"Men Renate, hvorfor ikke henge opp kuler istedenfor stjerner?" spør jeg meg selv, og passer på å ta med navnet mitt, sånn at jeg er helt sikker på at jeg ikke stiller spørsmål til andre som en del av min indre duolog. Både fordi det ville vært fullstendig sykt, og fordi jeg nødig vil stumtale for døve ører."Fordi jeg fant fine stjerner hos Clas Ohlson og vil bruke dem," svarer jeg meg selv. Fordi igjen, på et emosjonelt grunnlag handler dette om å ha det fint, om å lyse opp og om å ivareta tradisjoner.  Men denne rasjonaliteten, da? Nå har jeg lovet rasjonalitet så lenge, hvor blir den av? Hvor er det rasjonelle belegget for å sette frem uttalt kristne symboler i hjemmet, når det endatil finnes fullstendig sekulære alternativer som lyser opp på samme måte?

Jeg tror jeg må si meg svar skyldig. Mye av symbolikken vi omgir oss med i julen er relativt tåkete, enten fordi symbolene en gang var hedenske, men er blitt tilkristnet av Kirken oppigjennom århundrene, eller fordi de har blitt mer eller mindre avkristnet fordi folk ikke legger så stor vekt på hvorfor de gjør Ting - de bare gjør Ting på den måten Ting gjøres fordi det alltid har vært sånn man gjør Ting. Vi kan sammenligne julekrybben med en Leseløve. Den har et enkelt budskap og store bokstaver. Det er veldig vanskelig å misforstå den. Den er en fysisk fremstilling av Juleevangeliet. At vi har syvarmede staker i vinduene som er et slags lån fra jødenes menora, den syvarmede staken som først skulle tennes ved Messias' komme (dere vet, den lille uoverenskomsten mellom jøder og kristne), er mer som et litt mer krevende litterært verk med flere fortellerstemmer og eksterne prolepser (altså innskutte handlingsstumper fra andre, fortidige verk.). Vi kan se den og tolke den uten kjennskap til de bakenforliggende verk, og tolkningen er ikke nødvendigvis feil, men den blir mangelfull, og kanhende svært anderledes enn hva en tolkning basert på en fullstendig forståelse av verket. Når man da i tillegg skal ta inn over seg at ingenting egentlig skapes i et vakuum, og at tradisjoner, kunst, vitenskap, ja, ALT, bygger på det som allerede eksisterer, på tankegods vi har bearbeidet gjennom uendelige generasjoner, så sier det seg selv at det kan være litt vanskelig å få den komplette oversikten. Eventuelt umulig. Og de tradisjonene som nå fremstår som så mettede på eksterne referanser at de nesten ikke kan bevege seg, er ironisk nok også de mest meningsløse. For når referansene ikke lenger er allment tilgjengelige, når vi enten ikke bryr oss om dem eller vet at de finnes, eller når genealogien er så sammensatt og uklar at det enkelte ledd ikke har noen tydelig relevans, da slutter tradisjonen å være et symbol for det aspektet det i utgangspunktet representerte, og går over til å bli et symbol for helheten. Kort sagt, om vi som ivaretar tradisjonen ikke forbinder adventsstaken med kristen symbolikk, slutter den i praksis å være et symbol for kristendommen, og blir en allmenn julereferanse.

Når jeg ser på adventsstaken min, eller min mors, eller min bestemors, så ser ikke jeg en menora. Jeg ser ikke et symbol på Messias' komme, et hellig antall lyspunkter eller livets tre. Jeg ser tre ulike tolkninger av "syv lyspunkter i en omvendt V-form som av ukjente grunner representerer advent og jul". Og naturligvis, jeg undrer meg over hvorfor, fordi undring er noe som faller meg naturlig, men den er ikke et mer absurd uttrykk for "jul" enn det nisser er, tross alt.

Så jeg tror det blir mitt svar: mitt rasjonelle grunnlag for å bruke disse semisekulariserte adventssymbolene ligger i behovet for symboler som alle kan bruke, og et behov for å bekrefte deres status som allmenne og frigjorte fra religionen. For meg symboliserer de advent, og advent er ventetiden før jul. Og advent og jul har vi, uansett hva vi tror eller ikke tror, og vi kan velge å feire det, om vi ønsker det. Så riktig god advent, alle sammen!

(Og om noen lurte: nei, jeg har fremdeles ikke lært å fatte meg i korthet)

onsdag 25. november 2015

Renates åpenbaringer

Du vet de morgenene der du slår opp øynene og innser at idag kommer til å bli en ræva dag? Jeg hadde ikke en sånn en idag. Tvert imot var jeg veldig forvirret, for istedenfor å våkne til lyden av Stauts "Sjå sole" (ingenting er som jovial oppvåkning), våknet jeg av OneRepublics "Counting Stars", som skulle slått inn 5 min etter førstnevnte, og 3 min før ordinær alarmlyd. Fordi man av og til sliter med å våkne ordentlig. Så det første som gikk gjennom hodet mitt var "hø? Feil sang? Har jeg forsovet meg?". Deretter kom dagens første åpenbaring: høstforkjølelsen hadde kommet.

Forkjølelse er et veldig lite problem i den store sammenhengen, men i den lille sammenhengen er det ganske ille. For hva er en dag uten gauling? En kjip dag. Så da jeg innså at jeg var blitt forkjølet, innså jeg også at sangstemmen min var borte. Dermed kunne jeg ikke synge "After Ever After"-sangene fra YouTube-brukeren Paint, noe som er en del av morgenritualet mitt. Tenk deg å skulle gå gjennom morgenstellet uten sanger som inneholder tekstlinjer som

(Pocahontas) 
og
(Askepott) 
Det er en sann lidelse.

Så da måtte jeg synge inni meg, som ikke er på langt nær så morsomt. Frokosten forløp uten de store utfordringene, men det var sannsynligvis bare fordi jeg skulle rekke å tro at Verden ikke gikk inn for å sabotere meg før jeg kom ut. For ut måtte jeg, jeg skulle tross alt på jobb. Og før vi kommer til det som møtte meg utenfor døren, vil jeg gjerne nevne to enkle sannheter rundt meg og mine rutiner.

  1. jeg har alltid med meg paraply
  2. jeg bryr meg generelt døyten om været
I praksis betyr dette at jeg som regel blir overrasket over været, men samtidig ikke, og at jeg sjelden blir våt. Så da jeg åpnet utgangsdøren og speidet utover, oppdaget jeg at det regnet ganske tett (nei, jeg ser tydeligvis ikke ut av vinduet før jeg forlater leiligheten), trakk på skuldrene, fisket opp den bittelille veskeparaplyen med fargeglade kattehoder på, og tok de to trinnene ned til oppkjørselen uten noen som helst form for bange anelser. Og før jeg visste ordet av det, seilte jeg nedover den speilblanke isen som tydeligvis dekket underlaget mens jeg stilte meg selv en rekke spørsmål av typen
  1. Hvor ender denne ferden? 
  2. Kommer jeg til å ramle forover eller bakover? 
  3. Kan jeg styre, eller må jeg bare la det stå til?
  4. Kommer jeg til å velte når belegningsstein møter asfalt, og ake i økende fart nedover asfalten inntil jeg når veien og bli overkjørt og drept av en bil som har like dårlig kontroll som jeg har?
... og stort lengre kom jeg ikke før den spennende ferden endte i overgangen mellom belegningsstein og plen. Og alt i alt var det et veldig greit resultat, for jeg fikk ikke sånn skrekkelig vondt, jeg brakk ingenting, og det tok ikke så lang tid å samle opp verdigheten min og komme meg på beina. 
Dette var dagens andre store åpenbaring. Det var noe inni granskauen glatt. I tillegg var det bekmørkt og det regnet, og jeg hadde ikke fornuftige sko på meg. Faktisk hadde jeg relativt ufornuftige sko, typ støvlett med tynn, nesten glatt såle og hæler. Det finnes naturligvis enda mindre fornuftig fottøy, men litt vett har jeg heldigvis i skolten. Så der karret jeg meg oppover mot t-banen, og var sikkert et festlig syn. Områder med gress og gatelys var greie, der var det fotfeste å få, men et par steder måtte jeg krysse fortau for å komme meg ned til et fotgjengerfelt, og følelsen av å stille seg opp og la seg gli ukontrollert nedover og håpe at man  klarer å stanse i tide og ikke blir overkjørt, er interessant, om ikke akkurat behagelig. Men jeg overlevde, jeg kom meg inn på banen, og jeg klarte faktisk å komme meg på jobb uten å dø på meg.

Heldigvis er jeg velsignet med helt nydelige kolleger, så selv om jeg følte meg helt elendig, hadde vondt i beinet etter fallet, hadde for mye å gjøre og syntes synd på meg selv, hadde jeg en fin dag på jobben. Men så bar det hjemover, da, og alt skulle bli bra.

Jeg er en skive krydderkake, hva er du?
Og jeg var optimistisk. Jeg hadde kaketine under den ene armen, paraplyen i den andre og dagens innkjøp fra Rema og håndveske over skulderen, og det var ikke engang glatt. Mens jeg bearbeidet meg nedover skråningen mellom blokkene tenkte jeg litt på dette med praktisk bekledning. Støvlettene mine var som sagt ikke spesielt fornuftige, og jeg hadde skjørt på. Og jeg liker å bruke skjørt. Men spesielt praktisk, det er det ikke. Blyantskjørt begrenser skrittlengden betraktelig, hvilket gjør det interessant å gå opp den skråningen jeg i det øyeblikket gikk ned, for den er såpass bratt at lange skritt er det mest nærliggende. Og skjørt har sjelden lommer, og lommer, det er det kjekt å ha. 
Nå skal det sies at det skjørtet jeg hadde på idag var utstyrt med lommer, men de er for grunne til å ha noe særlig i, så mens jeg i bukser kan ha nøklene i den ene lommen og mobilen i den andre, må jeg i skjørt ha disse uvurderlige enhetene i vesken. 

Da jeg nådde døren hjemme, hadde jeg hatt nok en åpenbaring, i form av at jeg hadde kommet frem til at ja, jeg er en idiot som bruker støvletter som ikke er varme, som ikke gir godt grep på glatt underlag og som har så tynne såler at jeg får vondt under føttene når jeg tråkker på grus, jeg er en dum som bruker skjørt uten lommer når jeg er i besittelse av bukser med lommer og jeg er lettere irrasjonell når jeg velger å bruke skinnhansker som ikke klarer å holde hendene mine varme når jeg har gode og varme votter tilgjengelig, for ikke å snakke om at jeg avstår fra å bruke lue fordi jeg ikke vil se helt grusom ut på håret når jeg kommer på jobb. Kort fortalt: jeg lar Forfengeligheten min utkonkurrere Fornuften, og Fornuften blir stående igjen lettere furten mens den i avmakt viser fingeren og sverger å le seg skakk hver gang Forfengeligheten volder ubehag, smerte eller skade. Fordi Fornuften, i tillegg til å være ganske så fornuftig, er utrolig skadefro). Og i det jeg stakk hånden ned i vesken, fikk Fornuften nok en gang grunn til å le seg skakk over problemene Forfengeligheten hadde stilt i stand, for hvor i all verden var nøkkelknippet som, om jeg hadde lyttet til Fornuften, ville ligget trygt og sikkert i venstre bukselomme?

Fornuften har generelt fått være med på alle avgjørelser rundt innkjøp av håndvesker, hvilket har ført til at de veskene jeg kjøper er utstyrt med ørten lommer og rom for oppbevaring av alskens småting. I lys av dagens nøkkeljakt har jeg begynt å mistenke at Fornuften har stemt for dette enorme utvalget av lommer med den hensikt å sabotere meg, men her kan det være jeg er i overkant paranoid. Eller kanskje ikke? Det er uansett et faktum at det tar lengre tid å lete gjennom åtte rom enn ett, og det er ikke spesielt enkelt å finne nåla i høystakken når man har armene fulle og det er ganske mørkt. Og man er sulten som bare fy fordi man kom hjem en time senere enn vanlig. Og da jeg omsider fant nøkkelen i det rommet jeg trodde den skulle være, og som jeg hadde lett i sånn omtrent femten ganger, var tålmodigheten såpass tynnslitt at jeg vurderte å legge meg på tom mage. Alt skulle tydeligvis gå galt idag!

Heldigvis sluttet problemene sånn omtrent på dørstokken, for både den enkle middagen og baking av krydderkake var vellykket (til tross for at jeg bommet på oppskriften og blandet ingrediensene i feil rekkefølge, og jeg har avstått fra å sabotere meg selv. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.