søndag 26. januar 2020

Vær beredt

Ifølge DSB er jeg en del av Norges beredskap, og helt siden de lanserte guiden for hva man burde ha i hus i tilfelle alt går til helvete på sikkerhverdag.no, har jeg gått rundt med dårlig samvittighet fordi jeg er dårlig forberedt. Det begynte egentlig litt før det, da jeg leste at man ved evakuering måtte fylle badekaret med vann, og ble temmelig forvirret. Hvorfor skal det fylles med vann? Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Gjelder andre regler for oss som bare er oppsatt med dusj?
MC påpekte fornuftig nok at det antageligvis var fordi vannet kunne brukes som drikkevann når man kom tilbake, men det sto det absolutt ingenting om.

Etter mye frem og tilbake fant jeg igjen listen, som er fra bestselgeren Tilfluktsromtjeneste: en håndbok for: eiere, ledere, brukere av tilfluktsrom, som ble utgitt av DSB i 1991. I "Huskeliste for handlinger før man går til tilfluktsrom" står det først at man skal la dyrene sine være igjen i boligen før man søker tilflukt, noe som både er fullt forståelig og helt uakseptabelt. Jeg må derfor snarest sy kostymer til kattene mine, slik at de kan kle seg ut som personlige effekter. Videre står det at man skal dra med seg masse greier i en myk veske som er lett å forme eller stue bort. Det som er mer forvirrende, er det man skal gjøre før man forlater boligen. Man skal som sagt fylle badekaret med vann (igjen, hvorfor?), trekke for gardiner og slippe ned persienner (forstår den - det er sikkert tyskerne som kommer), stenge dørene (kanskje i tilfelle brann?) og skru av strømmen. Men helt til slutt kommer det for meg noe absurde: "hvis ikke vinduene allerede er teipet, utføres dette."
Nå har vi teipet vinduer og vi har børi ved?
Jeg har så mange spørsmål. Hvorfor teiper man vinduer? Burde vinduene mine vært teipet allerede? Er de teipet uten at jeg vet det? Hva slags teip bruker man? Skal man teipe karmen? Rutene? Er det snakk om julepyntede vinduer med rødrutete ruter med snøspray? Derom tier kilden, og det eneste Google har å bidra med, er noen vage indikasjoner på at man kanskje teiper vinduene før orkaner, så det handler muligens om å unngå at glasset spruter innover i boligen grunnet vind eller trykkbølger. Men det er bare ren gjetning.

Det skal sies at jeg a) ikke er spesielt redd for at noe skal skje, og b) kommer til å gi opp ganske fort dersom det skjer noe. Jeg ser absolutt ikke noe poeng i å preppe for et års overlevelse - jeg er overbevist om at jeg ville ha lagt meg ned for å dø for lengst når kriseperioden bikket to uker. Jeg har rett og slett hverken overlevelsesinstinkt, livsvilje eller tålmodighet til sånt.
Jeg tror egentlig at min hang til å filosofere over hvorvidt dinosaurene ville skammet seg over sine etterkommere, småfuglene, i stor grad handler om at jeg lurer på om mine forfedre ville skammet seg over meg. Mine forfedre kom seg gjennom vikingtiden, Svartedauden, heksejakter, kriger og dertilhørende hungersnød og dyrtid, og de kom seg gjennom det slektsforskningen min viser at var generasjon på generasjon med generell elendighet og stor barnedødelighet. Alle disse menneskene som slet seg gjennom livene sine, bare for at jeg skal kunne sitte på ræva og kjenne meg selv godt nok til å vite at jeg er totalt ubrukelig dersom noe skulle skje.

Så kanskje er det litt på grunn av dem jeg gjør dette. Kanskje jeg vil hedre mine formødre som presset ut 12-14 babyer for så å se dem dø som fluer fordi de ikke hadde mat nok eller godt nok helsestell ved i det minste å klare å forberede meg på vanskeligere tider? Bevise at jeg ikke kommer til å sulte ihjel foran en imaginær brødboks dersom det plutselig er tomt for mat på butikken i noen dager. Dessuten har jeg katter jeg må ta vare på. Og derfor satte jeg meg altså inn i hva DSB og sikker hverdag mener jeg trenger for å klare meg i tre døgn.

Det starter særdeles dårlig. Jeg skal visstnok ha 9 liter vann, 2 pakker knekkebrød, 1 pakke havregryn, 3 bokser middagshermetikk/tørrmat, 3 bokser pålegg med lang holdbarhet, og noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade. Jeg har 0 liter vann, 1/2 pakke knekkebrød og omtrent like mye havregryn, en liten boks makrell i tomat og et ganske skremmende lager med kokesjokolade. Det positive er at det er ganske mye energi i 2 kg hvite sjokoladeknapper, det negative er at jeg sannsynligvis ville blitt akutt feilernært og dødd av skjørbuk, struma eller en annen, mer sannsynlig mangelsykdom før strømmen kom tilbake. Jeg stusset veldig over dette med den enorme mengden knekkebrød - sist jeg sjekket, var det noe sånt som 15 knekkebrød i en pakke. Ved tre måltider med knekkebrød om dagen (ganske normalt for meg) spiser jeg seks knekkebrød om dagen, noe som betyr at to pakker vil holde i 5 dager, og da trenger jeg ikke havregryn. Den naturlige konklusjonen her er at de tar utgangspunkt i rasjoner som skal være nok for storspiste, voksne menn, men jeg velger istedenfor å tro at  DSB sitter på forskningsresultater som viser at innesperrede mennesker stresspiser havregryn, eller leker med dem. Men ok, kjeks, makrell i tomat og knekkebrød skal jeg klare å få på plass, og jeg kan kjøpe en boks med rosiner. Såpass klarer jeg.

Men så var det middagshermetikken. Jeg er kanskje bortskjemt/sær, men har lite erfaring med mat fra boks, annen enn hermetisk frukt, tomat og sopp. Om jeg ikke tar helt feil, er den eneste hermetiske middagen jeg har erfaring med, torskerogn - et konsept jeg måtte forklare for en svenske for litt siden, og som minnet meg om hvorfor jeg ikke har spist torskerogn på veldig mange år, fordi æsj. Dessuten, hva er egentlig middagshermetikk? Jeg har sett spaghetti à la Capri i butikken, og stilt moren min det betimelige spørsmålet: "hva er det der for noe???", og på Herreavdelingen snakket de stadig om snurring, som det var ganske tydelig at ikke var menneskeføde. Jeg vrengte hjernen, og kom frem til at joikakaker var middagshermetikk, og kanskje sodd - mat jeg aldri har smakt, og synes ser en smule frastøtende ut. Det er ikke enkelt å være vanskelig i matveien! Men Internett kunne selvfølgelig hjelpe, og jeg venter nå på en forsendelse med MRE-er som kan varmes opp i magiske poser (altså enkeltporsjoner med hermetisert/frysetørket middag med veldig lang holdbarhet, beregnet for jegere, friluftsentusiaster og militæret. Om du nå tenker at dette er litt overkill, så er jeg helt enig i det. Men det gir meg en form for trygghet å føle at jeg er beredt - i alle fall litt. Det er litt som det at jeg er særdeles forsiktig med å gå over gaten på rød mann - hvis jeg blir overkjørt og drept, vil jeg at det utelukkende skal være sjåførens skyld.

I høst fikk jeg en forsmak på hvordan det er å være uten strøm - da kom jeg hjem til mørklagt leilighet, og det viste seg at det blir veldig mørkt utpå kvelden når man ikke har noen lamper å skru på. Jeg må nok derfor investere i flere kubbelys og minst én campinglykt - og kanskje en hodelykt også. Og 5000 batterier.

Men det er så mye mer! Jeg bør ha kokeapparat, men alt jeg har, er en liten gassgrill for utebruk. Jeg trenger gass- eller parafinovn til oppvarming - men det viser seg at gassovner ofte er involverte i ulykker, og det hadde jo vært utgjort om jeg sprengte meg selv i fillebiter i forsøket på å beskytte meg mot invaderende horder. Kort fortalt, er det veldig mye jeg tydeligvis burde hatt og gjort. Enn så lenge tror jeg at jeg nøyer meg med ovennevnte matvarer, lyskilder og masse ekstra batterier til min strømslukende DAB-radio. Og jodtabletter. Masse jodtabletter.

mandag 7. oktober 2019

Første feriedag

Det er mange slags gjorter i verden, og alle utenom en har følge av et modalt hjelpeverb. I mange tilfeller, muligens alle, er den uten viktigst mens de med gir uttrykk for et ideal man, avhengig av person og situasjon, i varierende grad klarer å oppnå. Og mens jeg sitter her og forsøker å vrenge hukommelsen min nok til å finne ut om "restauranten på Aker Brygge som ikke er Olivia men som lignet veldig" er noe hjernen min har diktet opp eller et sted jeg faktisk har vært og nytt et måltid, gremmer jeg meg over gjortene mine.

Jeg har lenge ligget etter på burde gjort og skulle gjort, ikke egentlig fordi ville gjort og kunne gjort har fått fokus, men fordi det er flere gjøremål enn det er timer. Så når ferieroen senker seg over hjemmet i en uke, er hovedfokuset på skulle gjort. Og det er mye jeg skulle gjort! Som å rydde bort sommergarderoben (80 % unnagjort), gjøre balkongen vinterklar (nettopp påbegynt) og få ut fingeren og gjøre noe med det ødelagte blandebatteriet mitt (ikke påbegynt). Men som når man legger kabal, er det ikke alltid bare bare å få ting til å gå opp, selv om man vet hva man må gjøre, og jeg unner egentlig meg selv å hvile litt i ferien min også. Og ettersom det er såpass mye som skulle vært gjort, begynner jeg allerede idag, på feriens første dag, å få litt panikk. En uke er tross alt ikke mer enn syv dager!

Og jeg ligger etter på mange områder. Et bilde falt ned for tre ukers tid siden. Det fikk jeg hengt opp nå idag. Bokashien min var ferdiggjæret i slutten av august, men først nå har jeg klart å få tak i grillkull og en kasse, og faktisk fått ut fingeren slik at jordfabrikken kunne bli et faktum. Jeg har utsatt å reparere skjørtene jeg sydde ifjor siden i vinter - det, og å sy et nytt, får jeg forhåpentligvis gjort innen utgangen av uken.
På andre områder er jeg litt mer ajour - det har vært minusgrader her en av de siste nettene, så nå har jeg fjernet sukkerertstengler og krydderurter, og flyttet den ikke-frostsikre blomsterkrukka over i en termobag. I løpet av uka skal jeg få pakket inn de øvrige karene i bobleplast og plante løk - det er tross alt ingenting som er viktigere enn plantene!

Og det viktigste jeg har gjort? Jeg har funnet ut at det lønner seg å aktivere nytt månedskort på onsdag når jeg skal Ut fremfor å bruke enkeltbilletter den dagen, hvilket gjør at jeg ikke trenger å dra noe sted imorgen (mens det gamle kortet er gyldig). En liten seier for Renate, med andre ord!

søndag 22. september 2019

Voksenpoeng

I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!

Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!

lørdag 14. september 2019

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

mandag 9. september 2019

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.