søndag 19. mai 2019

Fanget med en Sommerwind

Igår skrev jeg om den overflødige rosebusken jeg hadde endt opp med fordi hjernen min var lettere indisponert. Jeg er nå litt usikker på hva jeg skal gjøre med den - det er en bunndekkerose av typen "Sommerwind", også kjent som "Surrey", "Vent d'éte" og "Korlanum". Det franske navnet betyr jo sommervind, slik det opprinnelige tyske navnet (ja, dette er en tyskerrose, og det høres ikke bra ut. Sorry, Tyskland!) gjør, men det er ikke samme plante som "Summer Wind" - den så nemlig dagens lys ti år før Sommerwind, og er amerikaner. Er du lettere forvirret? Jeg også. For å gjøre forvirringen komplett, skrives "Sommerwind" både "summerwind" og "sommervind" her og der.
Uansett, jeg har nå en rosebusk som trenger et sted å slå rot, men den passer ikke inn i oppsettet jeg har laget meg - jeg skulle jo ikke ha enda en potte...

Den fornuftige løsningen er naturligvis å prøve å adoptere den bort, eller i verste fall å kaste den. Jeg har råd til å tape 149 kr. Men hvorfor gjøre det fornuftige? Det er jo ikke noe gøy! Så da kjøpte jeg en ny potte, og konkluderte av en eller annen grunn med at det var mye bedre å betale 499 for en potte enn å kaste bort 149 kr. Så nå har tyskerrosa fått seg et sted å bo. Jeg tviler dog på at den vil trives - det er riktignok mer jord i den nye potta, men det er nok altfor lite til at den vil vokse seg stor og sterk, og den kan uansett ikke overvintre i den, så om den ikke sykner hen og dør av seg selv (eller av mine manglende evner til å ta vare på den), regner jeg med at den går i søpla når høsten kommer.

Og til informasjon: balkongen min er overfylt nå. Plantelisten er som følger:

  • Rose, Coral Dawn
  • Rose, Aspirin
  • Rose, Sommerwind
  • Lavendel (3 stk)
  • Ryllik
  • Storkenebb (2 stk)
  • Floks (3 stk)
  • Kuletistel
  • Engforglemmegei (2 stk)
  • Fagerklokke
  • Karpatklokke
  • Akeleie
  • Basilikum
  • Oregano
  • Timian (3 stk)
  • Salvie (2 stk)
  • Estragon
  • Ananasmynte
  • Mynte
  • Rosmarin
  • Basilikum
  • Verbena
  • Blodbeger
  • Oppstammet tåre
  • Silver Falls (5 stk)
  • Bacopa (4 stk)
  • Million bells (2 stk)
I tillegg kommer noen sukkerertspirer, og forhåpentligvis remonterende jordbær og markjordbær innen slutten av uka. Og ja, det har blitt relativt trangt der ute.

lørdag 18. mai 2019

Ut i min hage

Jeg har hatt en eksepsjonelt kjedelig uke. Jeg ble nemlig syk forrige søndag, og etter en dag på jobb der jeg kontinuerlig ble bedt om å gå hjem fordi jeg åpenbart ikke var frisk, ga jeg opp og ble hjemme de tre resterende arbeidsdagene. Det har vært ubeleilig av flere grunner, og jeg våknet hver morgen med et håp om å være helt frisk, eller i det minste frisk nok til å gå på jobb. Meeen, det ble ikke noe av. Og denne uken skulle jeg gjøre så mye. Jeg skulle forberede meg på planting, kjøpe de to pottene jeg fremdeles mangler. Jeg skulle være sosial. Jeg skulle begynne prosessen med å sy nye sommerkjoler. Og istedenfor daffer jeg rundt på syvende dagen og blir sliten av å stå oppreist. Som en real kraftanstrengelse klarte jeg å blande jord og fylle den over i plantekasse og kjempepotte. Det var en fillejobb som tok to dager fordi jeg måtte sitte og puste i en halvtimes tid etter 5-10 min arbeid. Det er ganske enkelt under enhver kritikk, og jeg er lite imponert over immunforsvaret mitt. Jeg er desto mer imponert over forkjølelsesviruset som klarte å slå det ut, og jeg vurderer nå å bli en viruskollaboratør. Kanskje vil vi sammen klare å bygge en bedre morgendag?

Og ja, hvis du lurte: det er ikke bare kroppen som hangler, hodet mitt er heller ikke hva det engang var. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kikket inn i kjøleskapet uten å vite hvorfor, innsett at jeg står på balkongen uten å vite hva jeg hadde der å gjøre eller rotet bort briller, mobil eller tekopp. Alt tar lang tid, og jeg furter fordi jeg ikke kan synge. Det er åpenbart veldig synd på meg!

Men det er selvfølgelig viktig å se lyst på livet, og jeg er for eksempel kjempefornøyd med at jeg har fått flyttet sukkerertspirene ut i balkongkassa. La oss bare ignorere det faktum at jeg ikke er spesielt begeistret for sukkererter og at jeg ikke har funnet noen fornuftig dreneringsløsning for kassa, og verdsette at jeg har klart å få liv i noen frø. Det gikk betydelig dårligere med kornblomstspirene mine - de struttet så fint i såkassen (denne, om noen skulle være interessert. Er i og for seg den uansett om du er interessert eller ikke), men da jeg flyttet dem ut, falt de om nærmest på sekundet, og de har blitt liggende siden. Litt som soldater som blir plaffet ned på slagmarken. [memo til meg selv: skaff en gigantisk kosemark og slå folk med den. Kall den slagmarken] De små linblomstspirene flyttet jeg ut igår, og selv om de er så ynkelig små at det vel neppe blir noe av dem, har jeg i det minste fått flyttet dem uten å begå plantedrap, og for meg er det åpenbart en prestasjon av de sjeldne. Slike små prosjekter er veldig greie når man er nede for telling, for det krever bare noen få skritt rundt i leiligheten. Det er betydelig vanskeligere å ta til seg kunnskap, og jeg har derfor klødd meg skikkelig i hodet over gjødsel og kompost i konteksten "planting av roser". Jeg vet jo hva begge deler er. Gjødsel er plantenæring, enten syntetisk eller bæsj. Kompost er helt eller delvis nedbrutt organisk materiale, for eksempel bæsj. Så produkter som kugjødselkompost består blant annet av kompostert kumøkk. Det er jo ganske greit, helt til man kommer over råd som går ut på å grave en grop, sette planten nedi og fylle på med 2/3 jord og 1/3 gjødsel. Jeg antar det dreier seg om bed med gammel jord, og at man mater den gamle jorden man har spadd opp med gjødsel for å sørge for at jorden rundt rota er næringsrik, men det står ikke noe om det, og dermed blir jeg forvirret. Så tenkte jeg at skitt au, jeg har jo superfersk jord, og jeg skal uansett tilsette Lupin og høne-pøne, så da har jeg jo gjødslet. Så oppdaget jeg at det ikke sto noen mengdeangivelser på boksen. Eller på produktsiden i nettbutikken. Så da sa jeg "skitt, au" (igjen), brukte jeg noen håndfuller og spadde dem ned.

Ukens største kraftanstrengelse kom idag - det var tid for å dra til to gartnerier og kjøpe alt hva mitt hjerte begjærte. Forkjølelsen begynner å gi seg, så jeg klarer å stå oppreist, og det eneste problemet utover noen litt udelikate hostekuler, er at jeg har null energi og en hjerne som jobber på halv hastighet. Og det er irriterende greier! Jeg bruker det som unnskyldning for at jeg kom hjem med en rose jeg åpenbart ikke har plass til. Løsningen på den problemstillingen er åpenbart å kjøpe en potte den kan stå i, sånn at problemet ikke lenger er å finne en plass til blomsten, men å finne en plass til potta. Og ja, jeg kjøpte definitivt for mange planter. Og det store spørsmålet gjenstår: hvor lenge vil jeg klare å holde liv i disse greiene?

Jeg vil forøvrig gjerne levere en formell klage til meg selv for alt rotet dette prosjektet har ført til, og spesielt at det forventes at jeg rydder opp etter meg selv. Det er jo tross alt ikke noe moro å rydde opp.

lørdag 11. mai 2019

Deilig blir jorden

"Hva er det med verandaen din og blod?"
Dette spurte MC meg om etter at jeg fortalte at jeg hadde lest at jeg burde tilsette blodmel i plantejorda. Sammen med blodbeger (plante, ikke ingrediens i blodpølse) ble det liksom veldig blodige saker, og jeg begynte raskt å fundere på om jeg kunne kjøpe et støpt fuglebad, fylle det med blod og kalle det blodbad. Det er viktig å holde seg til temaet, ikke sant?
Men det ble ikke noe blodmel på meg, Bare beinmel. Og vermikulitt. Og perlitt. Og kokosfiber.

For ingen skal si at jeg ikke går all in når jeg finner meg en ny dille. Og som et ledd i dillingen har jeg lært at jord er kompliserte greier, blant annet fordi jord ikke er jord. Jord er sand, leire, nedbrutt organisk materiale og plastposer med lik i (om det er en kirkegård), som er "levende" takket være mikroorganismer og insekter. Jord som man kjøper i butikken kan ha ulik kvalitet og ulike egenskaper, og sammensetningen av f.eks. torv og kompost avgjør hva den er egnet til og hva man ev. må tilsette av ekstra næring. Og jeg som skal dyrke i krukker og kar, trenger krukkejord. Men så var det denne krukkejorden, da. Den inneholder torv. Og jeg vil ikke bidra til at myrlandskap blir ødelagt og CO2 sluppet ut bare for at jeg skal kunne seigpine planter, så jeg vil ikke ha noe å gjøre med torvbasert jord. Så da kan jeg vel bare bruke vanlig hagejord? Neida, det ville vært altfor enkelt! For hagejord som stappes ned i en krukke vil bli for kompakt. Det vil visst bli problemer med dreneringen, røttene vil ikke få luft og alt vil bli forferdelig trist. Og jeg vil selvfølgelig at det skal være mine egne manglende evner, ikke manglende innsats, som er grunnen til at alt dør rundt meg. Så derfor spurte jeg Internett om hvordan man lager krukkejord selv, og fant en torvfri variant. For torven har en funksjon i pottejorden. Den holder på vannet og gir plantene godt fotfeste, så den må erstattes med noe, og det noe er kokosfiber. Så etter å ha brukt mine matematiske skillz og funnet ut omtrent hvor mange liter jord som skal til (ca 360 liter), bestilte jeg 70 liter kokosfiber, 45 liter perlitt, 4 liter vermikulitt og en god slump beinmel, som sammen med 200 liter økojord fra Hageland. Jeg er veldig usikker på hva en sekk med 40 liter fuktig jord veier, men jeg vil ikke umiddelbart anbefale å løpe opp og ned trappen med mange jordsekker mens man har et gallesteinsanfall.

Og bare så det er sagt: jeg vet ikke om jeg har valgt riktig sammensetning. Jeg kan fort ha oversett noe helt elementært. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gå frem for å blande komponentene på en fornuftig måte, særlig ettersom jeg nå har omtrent 1 kvm tilgjengelig gulvareal på balkongen, takket være jordsekkene. Men det er en problemstilling for en annen dag - før den tid skal jeg finne ut hvordan jeg kan buksere esken med resten av komponentene opp trappen. Og neste helg skal antageligvis planteplanene realiseres. Det er både spennende og skremmende, særlig ettersom jeg fremdeles ikke har bestemt meg helt for layouten - skal jeg ha en klatrende rose i kassen og stauder i potten, eller en rosebusk i potten og en ynde omgitt av stauder og sommerblomster i kassen? Det vil tiden vise.

Uansett, etter turen på gartneriet fikk jeg skrudd opp mitt nyinnkjøpte espalier og laget dreneringshull i en balkongkasse og den gigantiske termopotten (et lite tips: drill + liten hullsag er perfekt til den jobben), og nå sitter jeg og engster meg over blodbegeret som står og venter på å kunne pottes om. Jeg vet ikke om det kan kalles prestasjonsangst, eller om det er noe helt annet, men jeg er omtrent like bekymret for å drepe den ved et uhell som jeg er når folk ber meg forholde meg til småbarna deres. Og nei, neste års prosjekt blir ikke å starte barnehage på balkongen.

onsdag 1. mai 2019

Hemuler og skolopendere

Jeg bruker fremdeles uforholdsmessig mye tid på å planlegge min nye tilværelse som hemul. Og ja, jeg har tatt mummitrollpersonlighetstesten som bekrefter at jeg innerst inne er en hemul. Og Hemulen liker blomster. Personlig føler jeg meg mer i slekt med Hufsa, og jeg tror fremdeles at mitt nærvær vil ha tilnærmet samme effekt på planter som Hufsas. Men ja, jeg skal prøve å hemule i sommer. Og det betyr plantenerding. Jeg har lest så mye om gjødsel og jordsmonn og storkenebb og tårer og buskroser og podesteder at jeg burde fått en pokal for engasjementet alene. Og jeg innser at jeg egentlig ønsker meg hage. Nei, nå overdriver jeg. Jeg ønsker meg noen av fordelene som følger med en hageflekk. Jeg skulle gjerne matet småfugler og hengt opp insektshotell og sett sommerfuglene lande på blomstene. Jeg skulle gjerne fylt et ordentlig bed og realisert en slags estetisk visjon. Samtidig er det jo utrolig praktisk at jeg ikke trenger å bekymre meg for iberiaskogsnegler eller jordrotter (med mindre de anlegger vinger). Min største bekymring er å finne flere insekter av den frastøtende typen i plantejorda mi.

Det er jo fullstendig latterlig, og dessuten ganske ulogisk, dette med meg og den typen skapninger som finnes i jorda. Mark. Skolopendere. Munkelus. Jeg har vært på dugnad idag og gravd i bed, og sett alle tre. Og jeg får frysninger. De vekker den typen vemmelse i meg som vel strengt tatt hører hjemme hos en aristokrat som er nødt til å se armod med egne øyne. Jeg blir ikke redd, jeg blir bare kvalm. Disse skapningene og følelsene de vekker i meg, er i et godt eksempel på hvorfor anarki og libertariansk tankespinn aldri bør realiseres i et samfunn; hvis ingen sørger for at alle får (og i det store og hele tar ansvar for at godene fordeles på fellesskapets vegne), vil hvem som får og hva de får avhenge av trynefaktor. For bruk gjerne meg som eksempel her - jeg ønsker å hjelpe bier og humler. Vi trenger dem, de får positiv omtale i media, og de er ikke ekle. Folk kjøper insektshoteller og humlevennlige blomster, og det er supert. Men hva med de ekle virvelløse dyrene? Jeg vet at meitemarken er kjempeviktig for jorda, og tviler på at den er utrydningstruet, men hva om den var det? Hva om skolopenderen jeg så i bedet idag, står på en rødliste? Ettersom stavekontrollen mener skolopender ikke er et ord og tror jeg mener "skolepenger", googlet jeg "skolopender" for å forsikre meg om at det ikke var en stum F midt i ordet. Bildene Google presenterte var nok til å gi meg frysninger. Da jeg så for meg et tusenbein fikk jeg bonusfrysninger.

Så ville jeg ønsket å redde den utrydningstruede marken med bein som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg? Nei. Eller, jeg ville jo ønsket at den ble reddet, men jeg ville ikke gått inn for det selv. Jeg ville ikke lagt til rette for et skolopendervennlig bed eller laget fine bol der de kunne yngle i fred. Fordi de byr meg så til de grader imot. Og det er selvfølgelig derfor alle veldedige organisasjoner, enten de støtter sultne barn i Afrika eller isbjørner på tynn is, viser oss bilder og bruker et språk som vekker empati. Det søte og vakre som må beskyttes eller reddes. 50 år gamle menn som trenger medisiner eller tilsynelatende slimete amfibier får forhåpentligvis også sin del av kaka, men de får ikke være på forsiden. Vi har dessverre ikke like lyst til å hjelpe dem. Og da tenker jeg med skrekk på disse menneskene jeg har snakket med som oppriktig mener at ingen skal pålegges å betale skatt (eller bare betale for det aller mest nødvendige, som lokal infrastruktur), og at man skal disponere inntekten sin fritt og selv bestemme hvilke tjenester og tiltak man ønsker å sponse. De som, når man spør om de ville betalt for sykehusopphold for en med KOLS, utdanning for en asylsøker eller livsopphold for en ufør bergenser, svarer at nei, han første burde visst bedre enn å røyke, han andre er anderledes og tror sikkert på Allah, og hun tredje skulle spart penger mens hun var arbeidsdyktig og er dessuten fra Bergen. No soup for you! Og de mener visst også at et slikt samfunn ville fungert utmerket fordi "sånne som meg" ville vært greie og støttet folk med nikotinavhengighet, feil gud eller uforholdsmessig mye lokalpatriotisme fordi vi er bedre enn sånne som dem.

Og derfor, kjære leser, er det viktig at vi betaler vår skatt med glede og ikke forakter mennesker som har tatt ukloke valg, vært uheldige eller bare er litt for glade i buekorps. Eller mark med bein.

(hadde du trodd dette innlegget skulle avsluttes slik? Jeg er omtrent like overrasket som du er)

lørdag 13. april 2019

En balkong til besvær

Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?

Konklusjonen var å innføre det følgende:
  • ny grill
  • mer lys
  • planter
Ja, dette er en helt realistisk fremstilling
De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.
Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.

Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.

MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.

For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives.  Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.

Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.

Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.

Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.

Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:
Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.