søndag 22. oktober 2017

Har slikt å gjøre, har slikt å føre

Jeg har et prosjekt på gang. Egentlig har jeg vel det mesteparten av tiden, men det jeg planlegger nå, omfatter 6 fot med polyestersateng, en symaskin jeg egentlig ikke kjenner noe videre godt og en ligning med litt for mange ukjente.

Prosjektet går ut på å sy en kjole, og i all hovedsak følge mønsteret jeg allerede har sydd flere kjoler etter, men gjøre noen små justeringer, og tidsfristen er årets julebord. Eventuelt å måtte krype til korset og kjøpe meg en kjole tilstrekkelig tidlig til å få tak i noe brukbart.
Når det kommer til kreative prosjekter, enten det er snakk om kaker, klær eller andre kreasjoner, er jeg litt usikker på om det er Parkinsons eller Hofstadters lov som er korrekt. Førstnevnte går ut på at arbeidet ekspanderer til å fylle den tiden som er til disposisjon, mens sistnevnte går ut på at arbeidet alltid tar lengre enn forventet, selv om du tar Hofstadters lov med i beregningen. Jeg har tilbragt ganske mange kvelder sittende foran PC-en mens jeg venter på at en kake skal bli kald nok til å settes inn i kjøleskapet, og det skjer ikke rent sjeldent at jeg står opp tidligere for å kunne steke scones eller boller jeg har laget kvelden før, for så å innse at jeg ikke har tid til å fullføre arbeidet, eller at jeg ikke kommer meg av gårde tidligere enn normalt, selv om jeg hadde planlagt å dra på jobb en halvtime tidligere. Min tolkning av Parkinsons lov (som vel strengt tatt var delvis humoristisk ment) er at man justerer hvor mye arbeid man legger i en oppgave etter mengden tid man har til rådighet - arbeidet blir utført, men kvaliteten er ikke nødvendigvis den samme som den ville vært om man hadde mer tid. Men jeg vil jo at resultatet skal bli bra - jeg har tenkt å late som om jeg kan sy, uten prøvedukke, uten hjelp og uten evne til å ta ordentlige mål. Resultatet kan bli interessant...

Og mens jeg er igang: jeg har brukket en negl, og dermed filt ned de øvrige ni. Det føles veldig merkelig, for så korte negler kan jeg ikke huske å ha hatt siden jeg var barn. Ganske irriterende når man har investert litt for mye penger i morsom ny neglelakk, og plutselig har fått redusert "lerretet" med 30 %. Fordelen er at jeg vil kunne lakkere neglene 30 % flere ganger per flaske, så kanskje kan jeg se på dette som et sparetiltak?

søndag 1. oktober 2017

Forfengelighetens pris

Jeg har fått en ny hobby. Tre, hvis det å stikke seg til blods på en baguette og å ikke komme seg ut døra fordi låsen sitter fast teller, men det håper og tror jeg det ikke gjør. Den ordentlige nye hobbyen min, er neglelakk. Litt for mye tid foran PC-en med SimplyNailogical-videoer i sommerferien resulterte i at jeg gikk hen og kjøpte et helt lass med neglelakk, dekaler, pensler, glitter og annet dill, og nå tilbringer jeg kveldene med lakkering av neglene. Det er vel i grunnen like konstruktivt som å spille minesveiper, men det er gøy å leke med farger og mønstre, lære nye teknikker og se at jeg blir bedre. Samtidig irriterer min egen forfengelighet meg, slik den har en lei tendens til å gjøre. For på den ene siden anerkjenner jeg at det er positivt at jeg ikke gir fullstendig faen i hvordan jeg ser ut - det er jeg overbevist om at er et sunnhetstegn. Men det er åpenbart en grense mellom sunn egenpleie og jåleri. Ta for eksempel sko: det er positivt å gå i ordentlige sko som ser ålreite ut og sitter ordentlig på foten, det er negativt å gå med upraktiske sko bare fordi de er fine å se på. På samme måte er det positivt å ha velstelte negler, men når du blir redd for å ødelegge neglene dine og begynner å åpne hermetikkbokser med skje i frykt for å brekke en negl, da har det kanskje gått litt langt? Nå er ikke neglene mine blitt upraktisk lange - så lange vil jeg ikke at de skal være, men jeg prøver å justere adferden min slik at jeg ikke utsetter dem for hardere behandling enn nødvendig.

Glitter er uendelig fascinerende
Og mens jeg sitter og beundrer en ny neglelakk (når man er like glad i blanke og skinnende ting som ei skjære, er det vanskelig å la være) og innser at jeg liker ringfingerneglene mine best og lurer på hvordan jeg kan få de andre åtte neglene til å bli som dem, føler jeg på konflikten mellom Renate og Renate, der den første synes at negler er fine kniver, synes det er litt gøy når de knekker, føler genuin fascinasjon for småskader, løfter altfor tunge ting og blir lykkelig av å bli så skitten på hendene at det synes, mens den andre er veldig opptatt av å være hel og ren i tøyet og å "se ut som folk". Jeg har for lengst innsett at verden er et forbasket komplisert sted og at det ikke alltid er enkelt å vite hva som er best, gjøre det man tror er best og i det hele tatt vite hva man vil, men det hadde jo vært greit å være enig med seg selv. Og jeg kunne brukt de timene som går med på å lakkere negler på betydelig mer vettuge ting. Jeg kunne for eksempel ha brukt en av ettermiddagene de siste to ukene på å bestille ny symaskin, eller jeg kunne gjort noe annet jeg skulle gjort for lengst. Skrevet ferdig brevet til mine newzealandske slektninger, for eksempel... Og istedenfor sitter jeg og leker med neglelakk...

Men jeg tror jeg vet hvorfor jeg gjør det. Jeg har vokst opp i en familie med et ganske pragmatisk forhold til jåleri, og min tidlige erfaring med neglelakk var at det var illeluktende, vanskelig å påføre, tørket for sakte og ble ødelagt med en gang uansett. Det å omsider ha opparbeidet de finmotoriske evnene som kreves for å lakkere med både høyre og venstre hånd uten å grise nevneverdig, gir en deilig mestringsfølelse, og det imponerende spekteret av spennende og anderledes neglelakktyper som ikke er for salg i vanlige butikker, gjør det ekstra morsomt. Og min grenseløse fascinasjon for alt som glitrer sørger selvfølgelig for at jeg har det som plommen i egget når jeg bestiller, mottar og bruker en ny neglelakk. Det er kjempefestlig! Og jeg har bestemt meg for at det er verdt det. Spesielt ettersom jeg klarte å krasje i samme dørkarm to ganger på fredag fordi jeg bar på en eske som var bredere enn meg - det var som tatt ut av en slapstick-sketsj laget av 4. klassinger. Når man er så til de grader ukoordinert, regnes lakkering av negler som koordinasjonstrening, og et pent resultat må kunne regnes som en slags atletisk prestasjon.

Men ingenting her i verden er gratis, ei heller gleden over en skinnende neglelakk. Prisen jeg betaler, utover den faktiske kostnaden for neglelakk, er at jeg nå må tenke på hvordan jeg behandler neglene mine, og som et barn som ikke får leke i gjørma fordi det har på penklær, blir jeg litt furten over ikke å kunne bruke de lange neglene mine som multiverktøy. Det er ganske bittert, og det blir ikke bedre av at det er jeg som nekter meg dette, ikke "en voksen". Men hvem sa det skulle være enkelt å være menneske?

søndag 17. september 2017

Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

lørdag 16. september 2017

Fin kjole

Jeg har tydeligvis en fin kjole. Jeg liker den godt og har brukt den som mal for kjolemønsteret mitt, og den har dermed fått tre kjolebarn og ett skjørtebarn. Og denne kjolen har vist seg populær.
La meg først understreke noe jeg tror alle som kjenner meg, vet ganske godt: jeg liker ikke fremmede. Jeg er veldig norsk i den forstand at jeg ikke vil møte blikket til en fremmed eller snakke til noen jeg ikke kjenner, og jeg vil heller ikke bli tilsnakket. Jeg vil aller helst bli fullstendig oversett, og jeg får litt hetta dersom fremmede snakker til meg og sier at de har sett meg før. Jeg vil være usynlig. Denne innstillingen kombinerer jeg med å reise til jobb med en kaketine flere ganger i uka, tidvis rosa hår og kjoler i sterke farger og med støyende mønstre, noe som kanskje virker ulogisk, men jeg vil ikke la de 90 minuttene av dagen min som brukes på vei til og fra jobb påvirke hvordan jeg kler meg for de 8 timene av dagen jeg er på jobb.

For det meste blir jeg ignorert. Fordi de jeg møter på min vei, også er veldig norske og ikke snakker til fremmede. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg tidligere i sommer ble stoppet av en dame som syntes jeg hadde fin kjole. Og en til. Og enda en. Og enda en. Til og med tiggeren jeg alltid sier hei til på vei til jobb, pekte og ga meg tommelen opp. Jeg kan selvfølgelig velge å tolke det sistnevnte som et tegn på at hun forsøker å overbevise meg om å gi henne penger, men vi har hilst på hverandre i et halvt år og vel så det uten at hun har fått noe, så jeg velger å ta det som en genuin kompliment (det er både hyggeligere gjort mot henne og hyggeligere for meg). Sist jeg passerte henne i denne kjolen, fikk jeg både tommelen opp og noen ord på et språk jeg ikke forstår, kombinert med peking opp mot himmelen. Jeg smilte og gikk videre, mens jeg lurte veldig på om hun advarte meg mot kommende nedbør, eller om hun syntes jeg lignet på en sky.

Uansett, på torsdag fikk jeg nok en kjolekommentar, denne gangen fra en dame som skremte livskiten ut av meg fordi jeg ikke forventet å bli snakket til bakfra, spesielt ikke siden jeg var midt i en samtale i motsatt retning, og hadde mer fokus på kameraten min enn omgivelsene (hadde hun planlagt å rane meg, ville dette vært det perfekte tidspunktet for å forsyne seg av innholdet i vesken min. Hun kunne kommet seg av gårde med en paraply hvis håndtak må limes fast med jevne mellomrom, og som nekter å folde seg ut ordentlig hver 6. til 7. gang). Og det var selvfølgelig utrolig hyggelig (og skummelt) gjort av henne, spesielt ettersom hun gikk fra å skulle si noe hyggelig til å måtte unnskylde seg for å ha skremt meg. Stakkars dame.

Men det må være noe eget ved denne kjolen, for folk snakker ikke til meg når jeg har på meg andre plagg (et unntak er Pac-Man-kjolen, den har folk gått ut av biler for å fortelle meg at er kul, men til mitt forsvar ER den rimelig kul. Dessuten har den lommer), det er kun denne storblomstrete saken som bringer frem denne godviljen hos vilt fremmede (det er naturligvis mulig at disse menneskene ville kommentert noen av de andre antrekkene mine også, dersom jeg hadde møtt på dem iført andre klær, men om jeg bruker tiggeren som mal, er det kjolen som er utslagsgivende - hun har nemlig aldri gitt meg tommelen opp for andre antrekk).

Og jeg lurer på hva som driver disse fremmede til å være hyggelige mot meg, for jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg selv, under noen omstendigheter, ville sagt noe pent (eller stygt) til en fremmed. Det gjør meg muligens til et noe usympatisk menneske, men kombinasjonen av det jeg selv oppfatter som sunn skepsis til alle jeg ikke allerede kjenner og den norskeste verdien av dem alle, nemlig frykten for å forstyrre noen ved å anerkjenne deres eksistens og dermed tvinge dem til å anerkjenne din, gjør at jeg i praksis kun kommuniserer med fremmede dersom det er helt nødvendig.
Men disse kjolekommentatorene gjør meg altså veldig glad.

søndag 10. september 2017

Valgets kval

Nå er det straks valg, og mens Faten tar valget på NRK, sitter jeg og klør meg i hodet og lurer på hva i all verden jeg skal stemme på. Hvem jeg definitivt ikke skal stemme på, det vet jeg, og av og til skulle jeg ønske at det var slik vi valgte politikere (samme system som ble brukt da de to barneskoleklassene på de to naboskoler skulle blandes til fire klasser på ungdomsskolen min, og lærerne ba hver elev skrive ned navnet på seks elever de definitivt ikke ville gå i klasse med).
Og valg, det er vanskelig. For det første er det naturligvis totalt likegyldig hva jeg stemmer - det som betyr noe, er at alle som sitter med den følelsen, faktisk drar seg opp av sofaen og gjør borgerplikten sin, slik at oppslutningen speiler befolkningen, og for det andre, er det ikke et eneste parti som er helt enig med meg (jeg synes alle skulle vært enige med meg, jeg har tross alt helt rett!). Men det tredje og vanskeligste, er at jeg må veie ting opp mot hverandre og prøve å spå fremtiden.
Jeg er av den oppfatning at det er meningsløst å stemme for seg selv og for den gruppen man tilhører. For all del, bruk erfaringene dine til å bedømme hvorvidt partiet tenker klokt eller uklokt om et bestemt tema, men ikke stem på et parti fordi det betyr at du får lov til å leke med en segway eller fordi du vil heve grensen for momsfri netthandel - vi må vel alle kunne anerkjenne at det finnes viktigere ting?

Trengte ikke hjelp av valgomaten for å finne ut dét, da...
Men hva er viktig? Dersom jeg må velge mellom to partier der jeg er enig med perspektivet deres på to ulike punkter som er relativt jevnbyrdige, og det ene definitivt vil bli avgjort i løpet av neste stortingsperiode mens det andre vil trekke ut eller lett kan omgjøres etter neste valg, vil jeg velge det partiet som kan utrette noe her og nå. Men hva om partiet jeg stemmer på, går i koalisjon med et idiotparti? Det hjelper lite at "min" politiker er enig med meg om alt jeg har kjært dersom partiet går i koalisjon med to andre partier som mener det stikk motsatte på de punktene som betyr mest for meg. Da er det mer fristende å stemme på et parti jeg er mindre enig med, men som, enten de havner i opposisjon eller i regjering, sannsynligvis vil gjøre mindre skade enn samarbeidspartnerne partiet jeg foretrekker, vil gjøre ved å samarbeide med "feil" folk.

Og i en valgkamp der litt for mange politikere gjør seg lekre for kristen-Norge, og jeg tror jeg blir mildt misfornøyd uansett hva resultatet av valget blir (gid de rette partiene kunne hatt vett til å samarbeide...), er det vanskelig å ta et valg. Men hvem sa det skulle være enkelt?

Jeg får satse på at jeg klarer å bestemme meg innen jeg går fra jobb imorgen...