søndag 9. april 2017

Operasjon gåsunge

En tilbakemelding jeg fikk fra en lærer en gang for overraskende mange år siden (13, for å være presis), var at jeg hadde gode idéer men ikke fullt så god gjennomføringsevne i faget (Kunst og håndverk). Og det hadde hun veldig rett i. Jeg er et oppkomme av idéer jeg har lyst til å realisere, men det skorter liksom litt på evnene til å gjennomføre på en tilfredsstillende måte. Litt som skulptøren som skulle lage en byste av Cristiano Ronaldo, men som ikke helt klarte å overføre kunstverket fra det abstrakte plan til det konkrete. Heldigvis for min del, kommer jeg innimellom på løsninger som lar meg kompensere for manglende evner, som da jeg idag skulle pynte en påskekake, og bestemte meg for at seljekvister med gåsunger var perfekt. Påskens budskap interesserer meg midt på ryggen, og jeg har aldri vært på fjellet eller gått på ski i påskeferien, så for meg er høytiden sterkest forbundet med bjerkeris som såvidt begynner å få blader, gåsunger og vårblomster. Men hvordan lager man gåsunger på en kake? Hvis man vet hva man driver med, lager man dem sikkert av fondant eller marsipan, men jeg vet ikke hva jeg driver med, og visste meget vel at et slikt forsøk ville gått lukt åt skogen om jeg hadde prøvd meg. Så da fikk jeg en ny idé, og den syntes jeg faktisk var såpass god at jeg bestemte meg for å dele den med dykk, vyrde lesarar: jeg malte seljekvister med sjokolade!

Første trinn var å forsikre meg om at jeg visste hvordan en seljekvist så ut. Først spurte jeg Internett, og fant ut at selje heter "pussy willow" på engelsk. Deretter bestemte jeg meg for å ta en titt i bokhylla istedenfor, ettersom jeg er oppsatt med mange bøker, deriblant "Min første bok om trær" (tror jeg det er). Det ledet til konklusjonen "ja, jeg vet hvordan en seljekvist ser ut" og ordspillsnap om grankongler.

Neste trinn var å overføre den teoretiske kunnskapen til papiret, og deretter til matpapir- Deretter spente jeg opp matpapiret på undersiden av den ene springformen jeg hadde brukt, ettersom det ga meg en god indikasjon på hvordan seljekvistene mine ville se ut på den ferdige kaken. Et lag med plastfolie ble teipet fast med fryseteip, og så var jeg klar til å begynne moroa!
Jeg vil tro at denne metoden kan brukes til å male absolutt alt (hvorfor ikke, liksom?), men jeg var heldig med motivet mitt - jeg hadde allerede både hvit, lys og mørk sjokolade, så da var det bare å smelte og begynne å male på plasten. Det jeg dog erfarte, var at det er best å bruke sjokoladen mens den er tyktflytende, men ikke så tykk at den virker seig. Jeg malte gåsungene først, og deretter kvistene, satte formen til kjøling, og gikk over et par ganger til, med kjøling imellom, for å få litt høyde og struktur på motivet. Til slutt var det bare å overføre til kaken. Med så tynn og skjør sjokolade, er man nødt til å være rask når man håndterer den, men det gikk heldigvis bra! Jeg brukte litt spiselig lim for å unngå at de tre kvistene skulle danse av gårde, og brukte en blanding av spiselig glitterstøv og vodka for å gi gåsungene et svakt sølvskinn.
Jeg har ingen anelse om kaka er god, men jeg er i alle fall fornøyd med hvordan den ser ut, og som vi alle vet, er det det ytre som teller, ikke sant?

Og her ser dere resultatet av 3 stk crazy cake oppå hverandre med et generøst lag av appelsinsmørkrem mellom - og mindre pynt enn jeg egentlig hadde planlagt, ettersom less visstnok er more:

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)


lørdag 25. mars 2017

Sette alle kluter til

Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville skrive om oppvask og rengjøring på Digresjonsbloggen, men etter å ha diskutert mikrofiber, kluter og sånt med venner, har jeg innsett at dette er noe jeg faktisk engasjerer meg mer for enn jeg trodde.
Mye vil ha mer og Renate vil ha fler?
Jeg er ikke spesielt glad i å vaske eller gjøre rent - jeg liker det riktignok bedre enn å rydde, men det er litt som å si at man liker å bli slått bedre enn å bli kjølhalt; du står uansett der og må velge mellom to onder. Når det gjelder rengjøring, er jeg en fan av enkle og raske løsninger som medfører minimalt med søl, og som gir veldig synlige resultater, og jeg er vel neppe alene om det. Og ettersom jeg jobber for et firma som er eksperter på smarte dingser, har jeg kjøpt omtrent alt jeg har av rengjøringsprodukter på jobben. Jeg er spesielt glad i mikrofiberklutene, ettersom mikrofiber reduserer og/eller eliminerer behovet for rengjøringsmidler, og selv om jeg er lite glad i det vage uttrykket "kjemikalier" og bruken av ordet i skremselspropaganda som får det til å høres ut som om alt som ikke er laget av avkok av einer og ringblomster vil gi deg både autisme og kreft (men ikke samtidig), så tror jeg vi kan være enige om at det er en fordel at vi bruker så lite bakteriedrepende stoffer som mulig, og at vi ikke produserer, bruker, puster inn og slipper ut mer enn nødvendig av noe som helst - være det seg fargestoffer, konserveringsmidler, slipemidler, løsemidler, bakteriedrepende stoffer eller noe annet, egentlig. Sagt på en annen måte: hvis jeg kan få kjøkkenbenken tilstrekkelig ren med en fuktig klut, dropper jeg såpe.

Så har vi naturligvis diskusjonen rundt mikroplast, men med tanke på at en svært liten del av mikroplasten som slippes ut kommer fra tekstilproduksjon, og at andelen som kommer fra kluter igjen utgjør en liten andel av dette, er ikke mikrofiberklutene noen miljøversting. Tatt i betrakting at de i mange tilfeller nær sagt eliminerer behovet for vaskemidler (som blir produsert og transportert før du tar dem i bruk) og at alternativet til mikrofiberkluter som regel er laget i bomull (som utnytter arealer som ellers kunne vært brukt til dyrking av matvarer, og som forutsetter bruk av ugress- og insektmidler, for ikke å glemme at den må blekes og behandles før den kan bli en klut), føler jeg meg faktisk ganske miljøvennlig med klutene mine. Uansett, her kommer en høyst subjektiv liste over fantastiske rengjøringsprodukter du får hos Clas Ohlson!


Kjøkkensvamper (34-9952)


Jeg ELSKER disse svampene. De har en grov og en fin side, og er perfekte på bad og kjøkken. Jeg har hatt mine i to år og vasker dem jevnlig (fordi hygiene), og de varer og varer og varer.
Baderomsvasken blir skinnende ren, og det samme gjelder kjøkkenkummen og platetoppen. Jeg prøver å være litt selektiv med bruken av den grove siden, ettersom den naturligvis sliper, og ville ikke brukt den på ømtålelige overflater, men jeg foretrekker uansett denne fremfor en konvensjonell kjøkkensvamp!

Kjøkkenkluter (44-1336-1)

Her om dagen ringte jeg moren min og fortalte henne entusiastisk at verdens beste kjøkkenkluter var på tilbud. Jeg hadde da kjøpt 3 pakker av dem (totalt 6 kluter), og var i ekstase. Jeg har vokst opp med at kjøkkenkluter skal være i bomull og fikk flere fine kluter fra henne og andre i familien da jeg flyttet for meg selv, men faktum er at ingen av dem slår disse klutene. Jeg har forøvrig også vokst opp med at kluter skal være hvite, men faktum er jo at en hvit klut ser ekkel ut så fort du har brukt den til å tørke opp noe annet enn rent vann, og selv om kluten hverken er sur eller skitten, setter jo fargen seg med det samme. Men det er naturligvis ikke fargen som er hovedpoenget her, neida! Klutene er supermyke, og holder godt på væske, slik at du kan vri opp kluten mindre enn du gjør med en ribbestrikket bomullsklut (som føles ganske lik, men er litt "hardere") og dermed kunne tørke over mer kjøkkenbenk før kluten blir tørr. Dette er kanskje mest relevant for oss som har mye kjøkkenbenk, eller bare sprer veldig mye mel, sukker, kakao eller fettsprut utover et stort område, men jeg håper og tror at det gjelder flere enn meg...  Den er også helt super på platetoppen (jeg har inntil fire trinn for ren platetopp - denne tar det aller meste, om noe har brent seg fast, bruker jeg svampen, om jeg har sølt noe, oversett det og det har størknet, bruker jeg skrape, og har jeg lyst til å speile meg i platetoppen, bruker jeg pussemiddel).
Jeg regner med at de færreste liker sure kluter, og det er derfor jeg liker å ha flere av disse - da kan jeg bruke en i et par dager, bytte klut, bruke i et par dager, bytte klut, etc., og vaske dem når jeg nærmer meg tom for kluter.

Oppvaskbørster

Jeg bor alene, og har tre ulike typer oppvaskbørster. Makes sense?
Jo, det gjør faktisk det. Til vanlig oppvask bruker jeg en helt vanlig oppvaskbørste som jeg sikkert kunne kjøpt tilsvarende av i matbutikken. Jeg vet at den fra Clas Ohlson holder lenge, er god å bruke og koster lite, og da er jeg fornøyd. Når jeg skal vaske gammelt porselen må det imidlertid andre remedier til - da er det ekstremt viktig med skånsom behandling, og jeg satser da på en børste med bust av hestetagl. Jeg kan godt bruke håndkle av mikrofiber til å tørke opp vanlig oppvask, men finporselenet tørkes kun med bomull eller lin, for uansett hvor fantastisk mikrofiber er, så er det jo mildt slipende. Den siste typen oppvaskbørste jeg har, er en veldig smart patent som jeg bruker litt anderledes enn det som er meningen - den består av et hult håndtak man kan fylle med oppvaskmiddel og en svamp. Svampen finnes med fin og grov overflate, og håndtaket mater ut såpe mens man vasker. Når en svamp er sliten, bytter man ut med en refillsvamp, og beholder håndtaket. Jeg bruker imidlertid min i kattedoen (der er den super i kombinasjon med antibakteriell Zalo og instrumentsprit - akkurat der synes jeg det er greit med bakteriedrepende rengjøringsmidler...), noe som absolutt kan anbefales! Men tilbake til klutene:

Allroundklut (34-2591)

Jeg elsker disse klutene. De kommer i en rull som inneholder 20 individuelt pakkede kluter som er komprimert til små skiver, og som eser ut når de legges i vann. Det er med andre ord
ganske morsomt å åpne en klut, i alle fall om man er et forvokst barn. Klutene kan vaskes på 40 grader, men tåler et begrenset antall vask, så de er neppe den mest miljøvennlige løsningen, og de er heller ikke veldig solide. De er imidlertid supre å ta med på ferie, og til bruk der du vet at du ikke kommer til å ha lyst til å bruke kluten igjen etter vask - jeg har f.eks. hatt stor nytte av dem til vask av balkonggulvet etter at det har blitt dekket av pollenstøv.

Optikklut (34-4534)

Klut for optikk, altså, ikke optikk-lut. Eller brilleklut, som jeg kaller det. Jeg har alltid én for lite av disse, hvilket kan forklare at jeg antageligvis har 8 stk, spredt utover alle hjemmets gjemmer. Men de er helt supre, og jeg elsker dem, selv om de gjemmer seg for meg. Jeg synes både våtservietter for briller og mange typer kluter har en lei tendens til bare å smøre flekkene på brilleglassene utover, men det er aldri no
e problem med disse. En annen fordel er at de er ganske tykke og store, så de er gode å holde i og gnikke med. Vær dog obs på at man må være litt varsom ved rengjøring av overflater som brilleglass og lignende, for selv om kluten ikke riper dem opp, vil partikler man gnir vekk kunne ripe opp overflaten, så det er viktig å ikke gå over glasset om og om igjen med samme område av kluten, og vaske den når det ikke er flere rene partier.

Speilklut (34-2296)

Jeg har en lysekrone med forkrommet metall og prismer hengende over spisestuemøblene, og høydepunktet i støvtørkingen er å gå over den med denne kluten. Da blir det alltid speilblankt! Den er naturligvis super på speil også, samt på blandebatterier og andre overflater som helst skal skinne.

Alle disse klutene kan vaskes i maskin, og bør vaskes uten skyllemiddel. Min erfaring er at de møre klutene kan farge av i vask, i alle fall de første gangene, så det kan være verdt å tenke på. Husk også at alt av mikrofiber sliper - det er derfor du som regel ikke trenger vaskemidler med slipende stoffer i, og at du dermed, med tid og stunder, vil kunne oppleve at blanke overflater blir mattere, i alle fall om du bruker grove svamper og lignende. Det sier jo egentlig seg selv? Det er uansett noe det er greit å være klar over, slik at man er obs på hvordan man behandler tingene sine.

Og til slutt: Med unntak av det øverste bildet, er alle bilder hentet fra www.clasohlson.no. Innholdet i dette innlegget er ikke på noen måte sponset eller laget på oppfordring fra arbeidsgiveren min, det er kun et symptom på at jeg (heldigvis) tror på produktene jeg selger. :-)

mandag 20. mars 2017

Flere kuer

Vestlandssvensken sa her en dag: "det dummeste jeg vet, er folk som sier kuer som flertall av ku!" nå skulle jeg gjerne sagt at det fikk meg til å tenke, men det ville vært en forenkling. For jeg har flere ganger lurt på hva kyr er, om ikke flertall av ku. Litt som at høns naturligvis betyr "mer enn én høne", selv om det var nettopp flere enn én høne Pål slapp ut da han ut sine høner, ikke høns, på haugen utslepte. Har jeg forresten lagt ut i det vide og brede om hvordan jeg misforsto den sangteksten da jeg var liten, og tok første verselinje i barnesangen som et tilfelle av garpegenitiv, med det resultatet at det var Påls høner som utslepte på haugen, noe jeg ikke forsto bæret av, ettersom setningen åpenbart manglet et direkte objekt? Men så var jeg vant med å synge "å du som møtte liten fugl, velsign vår mat og Gud" som bordvers hver gang klassens mest kristne jente fikk velge i førsteklasse, så jeg taklet det jeg følte var irrasjonelle sanger med uklart budskap relativt bra.

Nuvel, det var dette med kyr, da. Vestlandssvensken mente, så langt jeg kunne forstå, at kuerrett og slett var dårlig norsk, og enten et resultat av at man ikke hadde vokst opp i nærheten av kyr, eller et resultat av dansk innblanding. Her måtte det åpenbart undersøkelser til!

En høne å plukke med noen? Vi har selvplukk på høner!
Mitt resonnement var som følger: både ku og høne er kjønnsbestemte betegnelser på hunndyret av en art som brukes til matproduksjon, og som holdes i flokk med ingen, ett eller få hanndyr. Litt som et kvinnedominert yrke, altså. Om man har ett eksemplar foran seg, kan man se om det er en hann eller hunn, og man har følgelig ei ku eller en okse i synsfeltet, alternativt ei høne eller en hane (har du ei høne, kan du plukke den med noen, men det visste du sikkert). Om man istedenfor har tre eller seks eller ni eksemplarer foran seg, kan det være litt verre å avgjøre om det faktisk er snakk om bare damer eller et blandet selskap, og mitt resonnement er da at det er snakk om kyr og høns, med mindre man vet at herrene er et annet sted (eller har blitt avlivet), og dermed har avklart at det er snakk om kuer og høner. Om man ikke ønsker å drive kjønnsdiskriminering, kan man likevel velge å bruke den kjønnsnøytrale (dog kjønnsindikerende) flertallsformen kyr og høns.
Ved nærmere ettertanke kom jeg frem til at de to ikke er helt like, for høns er jo et selvstendig ord som kan brukes i sammensetninger som f.eks. hønsefugl.

I've got the best books
Dette var altså utgangspunktet mitt. Så utbrøt jeg: "ad fontes!" og løp entusiastisk ut i stua for å raide bokhyllene mine. Og la meg nå skyte inn (det er en uting å avbryte andre, jeg er mer usikker på om det er greit å avbryte seg selv. Med tanke på at dette er en digresjonsblogg, og avbrytelser vel strengt tatt er digresjoner, føler jeg at det er innafor): jeg har mange bøker tilknyttet norsk språk og språkhistorie. Og de er tunge.

Først ut var Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog, som beskriver høns som en kollektivform. Om ku (ko) skrives det at kyr og ku er folkelige, norske varianter.
Så til mursteinen Våre arveord. Også den betegner kyr som et dialektord. Norsk riksmålsordbok sidestiller kuer og kyr. Nynorskordboka gir kun én flertallsform, nemlig kyr (ikke veldig overrasket) og Norrøn ordbok oppgir at er akkursativ av kýr (d.v.s. maðr mjolkar kú").

Det finnes ikke kuer i nynorsk
Altså kan jeg med ordboka i hånden si kuer så mye jeg vil, helt til jeg bytter målform (den dag kjem aldri), da må jeg konvertere til kyr. Men det forklarer jo ikke hvorfor bokmål har to ord, og det betyr heller ikke at kuer er spesielt godt språk. Det mest nærliggende er vel da å gi Vestlandssvensken delvis rett - historisk sett har ikke kuer eksistert, og det at det ikke finnes kuer i nynorsk, og ettersom kyr finnes i bokmål, men ikke i dansk (der har de køer, hvilket leder meg til følgende konklusjon: en danske vil ikke kunne skille mellom kukøer og kukyr. Heldigvis er det neppe veldig ofte de har behov for det, men det var svært tilfredsstillende å spørre google translate hva "several queues of cows" var på dansk, og få opp at det er "flere køer af køer"), er det naturlig å tenke at kyr på et tidspunkt var enerådende, men så gradvis har blitt fortrengt i alle fall på det sentrale østland, kanskje delvis på grunn av dansketiden, og delvis på grunn av at uregelrett bøying ikke alltid er så motstandsdyktig som man skulle ønske. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at språket har blitt fattigere. Det kan bety at vi anerkjenner at det kan være behov for nyansering, og bruker ulike bøyningsformer for å formidle nyanser vi ikke hadde tidligere, slik to preposisjoner i av og til kan skape klare skiller i betydning, selv om de i teorien er jevnstilte. For at det skal gjelde her, må naturligvis flere enn meg bruke kyr og kuer om to forskjellige ting. Så hva tenker man der ute?

søndag 19. mars 2017

Den som leter

... han finner (jeg må slutte å sitere Bibelen, det er en fryktelig irriterende vane, og totalt meningsløs - målgruppen min leser forhåpentligvis lite i Bibelen, og de fleste referansene er veldig vage, og dermed går de vel de fleste hus forbi. Men det er litt gøy også, ikke sant?).

Den parentesen ble så lang at jeg tror jeg ser på den som en slags undertittel og begynner på nytt, jeg.

Jeg er ikke en veldig ryddig person. Jeg er veldig glad i å ha oversikt og i å systematisere ting, og følger alle mine eksisterende systemer ganske bra. Problemet er de tingene som ikke passer inn i systemet, og dem er det jo noen av. Det er derfor folk har roteskuffer, slik at de tingene som det ikke er mange nok av til at de kan ha sitt eget sted, kan møtes på et sted der det eneste de har til felles, er anderledesheten sin. Litt som å være en av de upopulære elevene - det er veldig greit for læreren å gruppere dere sammen, ettersom ingen av de andre vil jobbe med dere, men dere har ikke noe annet til felles enn at de andre elevene ikke liker dere. Det var tider, dere! Så ja, roteskuffen er der de unike eksemplarene blir slengt, sammen med de som egentlig har en gruppe, men som ble "glemt" en gang fordi de egentlig ikke passet inn i gruppen, men fikk være med fordi de kjente noen eller lignet litt eller hadde med seg iskrem en gang. Og det fungerer fint, for alle vet hvem ingen liker, og hvem som bare får være med på nåde innimellom, og innimellom rensker man opp sånn at noen av pariaene finner en plass og de som egentlig ikke er pariaer får være med "vennene sine" slik at det bare er rene outsidere som ligger i roteskuffen.

Jeg hadde en slik opprydning denne helgen - jeg har hatt langhelg, og hadde en slags vag formening om at noe måtte gjøres. Jeg måtte gjenfinne tapte skatter. Har du noen gang opplevd å rydde i en roteskuff eller kasse eller noe annet med småting i, og finne noe du ikke aner hva er, kaste det og så, etter to uker, innse at det du kastet, var et viktig tilbehør til en eller annen kjær gjenstand? Det har ikke jeg. Jeg kaster aldri ting jeg ikke vet hva er, hvilket er grunnen til at denne ligger på skrivebordet mitt:
Vet du hva dette er? Ikke jeg heller. Det er åpenbart et slags beslag for å henge opp noe, men hva? Hvor?

Og ja, jeg burde kanskje innrømme dette med det samme: skrivebordet er min roteskuff. Det var slik mens jeg bodde hjemme hos moren min, det er slik på jobb og det er slik hjemme. Jeg har mange ting som helt åpenbart hører til andre ting, og jeg tar vare på dem inntil jeg finner ut hva de er til. Derfor er det sjelden jeg må akseptere at en ting jeg har hatt, har blitt tapt - det er som å akseptere at udødelige slektninger har vandret heden.

Heldigvis har jeg ikke udødelige lik på skrivebordet, men jeg har mye annet rart, noe jeg oppdaget da jeg idag gjennomførte det som på sett og vis føltes som å gå manngard over fjellet på leting etter noen du egentlig ikke var så gira på å finne igjen - typ den slektningen du liker minst, eller en person du ikke bryr deg det minste om, men føler en slags mellommenneskelig forpliktelse til å redde fra å forgå i Jotunheimen. Jeg hadde nemlig forlagt et kredittkort jeg omtrent aldri bruker. Jeg visste at jeg ikke hadde brukt kortet siden ifjor sommer, og at jeg hadde brukt det mens jeg satt foran PC-en, så risikoen for at det skulle være stjålet, var ikke-eksisterende. Jeg hadde ikke noe akutt behov for å bruke kortet heller, men når man først oppdager at man har vært skjødesløs nok til å rote bort et betalingsmiddel, for så ikke å merke det på et halvt år, får man nesten prøve å bøte på det ved å finne det igjen, eller hva?

Og slik du kanskje ville kunne funnet en spennende plante eller et lite dyr du likte mye bedre enn grandtante Else mens du lette etter henne i fjellheimen, fant jeg spennende ting mens jeg gravde meg gjennom haugen som omsluttet tastaturet mitt. Jeg fant for eksempel en skjermbeskyttelse for mobilen min. Mobilen min som jeg har hatt i litt over et år, og som jeg har et veldig anstrengt forhold til. Mobilen min som hadde den originale skjermbeskyttelsen på frem til en av de siste dagene i januar, da jeg uforvarende brettet halvparten til siden og innså at den aldri ville bli som før, og derfor rev skiten av, og nøt en ren og pen mobilskjerm i ganske nøyaktig to dager. Jeg rakk faktisk å skryte av den pene skjermen min også, og høste lovord fra en som har klart å holde sin egen skjerm pen og ripefri uten beskyttelse i flere år. I forrige uke oppdaget jeg at skjermen min nå hadde fått en dyp og svært synlig ripe (hvorfra aner jeg virkelig ikke, for jeg behandler mobilen min svært pent), så nå kan jeg ikke la hans åsyn falle på den mer. Det er et hardt liv! Uansett, om jeg hadde oppdaget denne skjermbeskyttelsen et par uker tidligere, ville skjermen min fremdeles vært ripefri, og med tanke på at denne beskyttelsen er av typen "ekstra glass som bygger 2 mm og ikke bare en flik med cellofan", har jeg i løpet av de siste timene stilt meg selv det betimelige spørsmålet: "hvorfor valgte du å sette på den kjipe skjermbeskyttelsen som fulgte med telefonen istedenfor denne åpenbart overlegne du tydeligvis betalte ekte penger for, og fikk i posten omtrent samtidig med telefonen?". Det har hittil ikke lyktes meg å få noe godt svar på akkurat det, men jeg vil fortsette å spørre inntil jeg enten kommer på et godt svar, eller bryter sammen og erklærer meg selv totalt ubrukelig.

Og jeg fant noe mer også! Nemlig et uåpnet brev. Om det er én ting jeg har lært av mine forfedres eksempel, så er det at man ikke skal glemme å åpne brev. Det gjorde nemlig tippoldefaren min, og oppdaget da, for sent, at resten av familien hadde dratt til Amerika uten ham. Nå tenker du kanskje at det samme hadde skjedd meg, så la meg berolige deg, kjære leser: familien min har ikke dratt til Amerika uten meg. Tror jeg, da. Jeg fant også en lapp med teksten "Hyser du agg mot mig?" med svensken som sannsynlig opphav - ikke i den forstand at jeg tror hun har spurt meg om jeg bærer nag mot henne, men som en språklig kuriositet. Under det svenske står det "339 og 344", og mens en del av meg insisterer på at jeg bør ta vare på lappen inntil jeg kommer på hvorfor jeg har skrevet ned disse tallene, lytter jeg til fornuften og behandler lappen som avfall. Jeg er kjempeflink til å kaste ting!
Bevis på at jeg ikke kaster penger: jeg har en eske med forinter
som moren min ga meg etter at hun hadde vært i Ungarn,
stående på skrivebordet... 

Og mens skrivebordet gradvis blir ryddig, blir gulvet og glassbordet jeg elsker å hate, fulle av papirer, segllakk og mikrofiberkluter. Så mange kluter. Jeg har konkrete planer om å skrive et helt eget innlegg om mikrofiber, men ikke om akkurat disse klutene. Jeg tror det faktum at jeg aldri finner en brilleklut når jeg trenger det, er grunnen til at jeg aldri klarer å kaste kluter som følger med diverse ting jeg får i hus, fordi det å kaste bort en klut, er som å takke nei til rene brilleglass. Jeg kaster ikke penger og jeg kaster heller ikke kluter, tydeligvis.

Ulempen med å rydde, er at man (eller i alle fall jeg) raskt mister gnisten. Det bygger seg opp en spenningsakse, akkurat som i en litterær tekst, men når du har gjennomgått den obligatoriske katarsis og ryddingen har nådd sitt klimaks, kan du ikke bare avslutte med noen kloke ord, du må faktisk fullføre faenskapen... Jeg har forsøkt å trenere prosessen ved å skrive dette innlegget, og har dermed fått noe som burde tatt en times tid til å vare hele dagen. Og jeg har saumfart hjernen min etter gode norske ord for procrastination, for så å oppdage at prokrastingering
Slik kan altså skrivebordet mitt se ut...
 faktisk er såpass innarbeidet i norsk språk (som "prokrastinering") at det ligger inne i Store Norske Leksikon. Behovet for "handlingsvegring", "utsettelsessyke" og andre nyskapninger er dermed begrenset. Resultatet er like fullt at jeg er fornøyd så snart bordplaten er ryddig og jeg har funnet det jeg lette etter. Problemet er bare det at jeg har spredd ting utover resten av rommet, og dermed er langt fra ferdig. Så hva gjør jeg? Dokumenterer innsatsen, ignorerer rotet som fyller periferien og konkluderer med at prosjektet var vellykket.

Og som en bonus: neste gang noen beskylder meg for å være rotete på bakgrunn av hvordan pulten min ser ut der, kan jeg vise dem bildet av det ryddige skrivebordet og late som om det pleier å se sånn ut.


onsdag 8. mars 2017

Focaccia

Eller "fåkkabrød", som kollegene mine har døpt det, er som regel svært populært på jobben. Og mitt "fåkkabrød" er basert på masse omtrentligheter. Det burde vel slik sett kunne kalles slurvefocaccia, og er utrolig lett å lage. Ikke blir det mye oppvask heller, noe som er utrolig praktisk!
Det eneste jeg er konsekvent med (nesten), er 20+20+20+220: 20 min heving, 20 min etterheving, 20 min steking ved 220 grader. For jeg varierer gjerne både mengden vann, gjær og mel, meltype og kryddertilsetning, og jeg måler i praksis ikke noe annet enn mengden vann. Dette er en av grunnene til at jeg ikke utdannet meg til kokk.
Andre grunner til at jeg ikke valgte den utdannelsen er:

  • Jeg er ikke flink nok med mat
  • Jeg kan ikke holde i en kniv uten å risikere å kveste meg selv
  • Jeg liker ikke å bli skreket til
  • Jeg synes saus er overvurdert 

Nuvel, litt mindre Renate og litt mer fåkkabrød:

Moroa begynner med gjær. Rør ut en halv pakke (25 g) gjær i 8 dl lunkent vann. Tilsett 1 ts sukker og rør ut. Tilsett mel til du har en god, men relativt løs deig. Den skal ikke feste seg til bollen, men samtidig ikke være "melen" på utsiden eller på noen måte fast. Beregn cirka 1 kg. Hell litt olivenolje i bunnen av bakebollen, og rull deigen rundt slik at både kantene og selve deigen er dekket i et tynt lag av olje. Dekk i plast og sett til heving i 20 minutter. Smør en stor langpanne (cirka 30x40 cm) med olivenolje og hell den ferdig hevede deigen over i formen. Skyv den utover og lag små groper med fingrene over hele deigen. Drypp olivenolje over, og strø på maldonsalt. Dekk i plast og sett til etterheving. Stek i 20-25 min midt i ovnen, avkjøl og server! Det kan fint lages i liten langpanne med cirka halv oppskrift, samme heve- og steketid.

Veldig enkelt, ikke sant? Joda, men det er mye bedre med en liten vri! Det jeg like å gjøre, er å rive cirka 1 dl parmesan på et fint rivjern, og tilsette tørket oregano, timian og basilikum, samt litt hvitløk og maldonsalt. Dette blander jeg sammen med tipo 0-melet. Så skjærer jeg opp en blokk med feta i terninger, heller samme krydderblanding over dem og rører inn litt olivenolje, og lar stå til deigen er ferdig hevet. Så stikker jeg terningene sidelengs inn i deigen, slik at de blir delvis dekket av deig, og bruker litt sitronolje og timian i tillegg til olivenoljen og maldonsalt på toppen. Blir så godt, atte!
Brødet kan veldig gjerne spises rykende ferskt, men kan fint fryses og tines opp igjen. Skal det serveres dagen etter, kan det pakkes i plast og oppbevares på kjøkkenbenken.
Før etterheving


Oppskrift


  • 1/2 pk gjær
  • 8 dl vann
  • 1 ts sukker
  • 150 g tipo 0-mel (pizzamel)
  • 150 g sammalt hvete (grov)
  • 200 g fullkornshvetemel
  • ca 500 g hvetemel
  • Olivenolje

Etter steking

Smakstilsetninger: 


  • Olivenolje med sitron
  • Timian
  • Oregano
  • Hvitløk
  • Basilikum
  • Maldonsalt
  • 1 pk fetaost