tirsdag 26. juli 2016

Huskestue

For ikke så fryktelig lenge siden (ironisk nok husker jeg ikke helt når det var) skrev jeg om det å huske. Mer spesifikt beskrev jeg min svært selektive hukommelse. Men de viktige tingene vi husker på i livet, er tross alt ikke gangetabellen (eller hva, Linnéa?) og teksten til "Pokarekare ana", det er minnene våre. Minnene er det som gjør deg til nettopp deg. De er det du setter igjen med hver gang du har opplevd noe, hver gang du har tatt et valg, hver gang du har fått føle konsekvensene av valget du tok. De er de gode opplevelsene og de hjerteskjærende. Og likevel er de like upålitelige som en løgnaktig treåring. Eller værmeldingen. Hjernene våre er forbasket upålitelige, og hver gang vi tar frem et minne, endrer vi litt på det før vi legger det tilbake igjen. Et godt brukt minne kan ha ytterst lite til felles med det som egentlig skjedde, og lærdommen vi tok, kan dermed endres gjennom årenes løp. Og ikke nok med det, vi kan glemme sentrale elementer og legge til ting som aldri skjedde, men som vi har fått oss selv til å tro at skjedde. Og det er naturligvis ganske upraktisk.

John Green er skrev i "An Abundance of Katherines" at
"You don't remember what happened. What you remember becomes what happened" 
(sakset fra Linnéa som, om jeg husker rett, fikk sitatet fra meg. Så det er litt juksemaker pipelort over dette. Og hva i all verden er pipelort, egentlig? Internett sier det er fuglebæsj), og selv om det naturligvis ikke er objektivt sant (Harald Hardråde falt ikke i 1873 selv om jeg tror jeg husker det fra historietimene) at fortiden er hva vi husker, er det uansett det vi bygger vår egen fortelling på, og det er det som blir vår historie.

Også er det dette med at minner er evig omskiftelige. Det har plaget meg litt når det gjelder savnet etter Oscar, hunden min, som jeg mistet i 2010. Når noen dør, er det nettopp minnene vi sitter igjen med, og de som er borte, blir med oss så lenge vi husker dem. I begynnelsen var det vare vondt å minnes ham, men etterhvert som den rå smerten gikk over til en generell nummenhet, begynte jeg å innse at jeg brukte opp minnene. Ikke bare ble de svakere og vagere, de endret seg. Noen ganger var jeg usikker på om hele minnet var Oscar, og jeg ble redd for at jeg var i ferd med å miste ham for andre gang. Dette ligger flere år tilbake i tid nå, og jeg tenker ikke så mye på ham (noe som vel egentlig både er naturlig og vemodig) annet enn når jeg snakker om hunder og når jeg ser på bildet av ham som henger i entréen. Men innimellom, når jeg minst venter det, dukker det opp et minne jeg aldri har hentet frem før, friskt og ubesudlet av tidligere bruk. Og mens jeg fremdeles bearbeider inntrykket, mens jeg enten kjenner glede, savn eller rå sorg i møte med det korte glimtet av fortiden, innser jeg at jeg aldri mer vil kunne oppleve det samme igjen, fordi det neste gang det dukker opp, vil være farget av situasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, av reaksjonen jeg har og andre, ukjente faktorer. Og dermed har nok et minne gått tapt for meg, og antallet ubrukte minner vil ha blitt redusert.

Jeg har ingen tegning til dere idag, men her er damen jeg
knyttet av en plastpose en gang. Hadde jeg ikke hatt bildet,
hadde jeg nok glemt henne helt 
For å ta et helt konkret eksempel på et minne som har blitt slitt ut: Moren min og jeg var ved slottet og enten tente lys eller så på lysene etter at Kong Olav døde. På daværende tidspunkt var jeg knapt 2,5 år gammel, men jeg kan huske at jeg husket det veldig klart og tydelig flere år senere. Nå, derimot, har jeg ikke noe minne jeg med sikkerhet kan si at er av den faktiske hendelsen, fordi jeg har tatt frem minnet flere ganger og i tillegg sett repriser av TV-dekningen oppigjennom årene som har gått. Jeg vet i praksis at jeg har husket, men husker bare at jeg husket, ikke det jeg en gang husket.

Men så tenker jeg, kan ikke egentlig minnene deles opp? Vi har jo situasjonen (uavhengig av kontekst), vi har aktøren (de(n) vi husker) og vi har reaksjonen (på enten aktøren, aktøren i situasjonen eller på aktøren i situasjonen). Alle tre kan endres i våre minner, men de kan også bevares, men ikke samtidig. En situasjon kan for eksempel bevares i form av et referat, et filmopptak eller et kunstverk - ta for eksempel John Keats' "Ode on a Grecian Urn", der han beskriver en urne som viser flere motiv, bl.a. en prosesjon, musikere og et forelsket par. Situasjonene kan han enkelt beskrive, de er låst i tid, men han mangler likevel kontekst - hva slags musikk spiller fløytespillerne? Hvor kommer menneskene på vei til alteret fra? Hvem er det forelskede paret? Det får vi aldri vite.

På samme måte kan vi bevare noens visuelle uttrykk eller egenskaper gjennom et bilde eller en beskrivelse. Vi kan se på en byste av Nefertiti og beundre hennes skjønnhet (eller kunstnerens gjengivelse av denne, og håpe at han ikke tok seg for mange kunstneriske friheter), men vi kan ikke kjenne henne eller vite hva de som var rundt henne, følte eller tenkte om henne.

Og selv beskrivelser av hva man tenker og føler rundt noe eller noen, blir umulig å bevare for ettertiden. Se for eksempel på Shakespeares sonett nummer 18 ("Shall I compare thee to a summer's day"), der dikter-jeg-et lover sitt objekt evig liv gjennom sin beskrivelse av vedkommendes skjønnhet - eller som Renate anno 2008 beskrev det:
"Både komposisjon, ordvalg og lydbilde gjør dette diktet svært virkningsfullt; leseren føler handlingen, og legger til sine egne persepsjoner og assosiasjoner. Dette samsvarer perfekt med diktets tema og formål, bevaringen av det underskjønne for all fremtid, nettopp fordi det lite deskriptive språket kun representerer noe universelt vakkert, og lar enhver person til enhver tid legge sine egne detaljer til, slik at den perfekte skjønnhet skapes. Dermed går Shakespeares spådom i oppfyllelse: selv om ingen i dag, eller om 1000 år, vil kunne se den tiltaltes skjønnhet med egne øyne, forstå hvem han var og hva som gjorde at Shakespeare fant hans skjønnhet så besnærende, vil mennesker i all fremtid kunne få et innblikk i graden av skjønnhet han her beskriver, og tilpasse det sin egen tid og sine egne idealer."

Her er det altså ikke den faktiske personen som er i sentrum, men effekten h*n hadde på dikter-jeg-et. Hvordan vedkommende så ut, hva h*n gjorde, hvem h*n var, er borte, og vil aldri mer kunne fortolkes i sin helhet.
Det vi bevarer, må være det som var viktigst for oss - ønsker vi at våre tanker og inntrykk i forbindelse med en opplevelse skal bevares, må vi beskrive dem, ønsker vi at en hendelse skal dokumenteres, må vi gi en så objektiv beskrivelse som mulig av forløpet, og vil vi at vi selv eller andre skal kunne påvirkes av noens eller noes skjønnhet 100 eller 1000 år frem i tid, er det bare å finne frem hammer og meisel. Men vi kan aldri få alt.

Og slik er det også når jeg ser på bildet jeg tok av Oscar på en av våre siste turer sammen - jeg husker situasjonen, jeg ser aktøren, men jeg kan aldri gjenskape min egen reaksjon, og alt jeg føler i møtet med bildet, er nye reaksjoner. Det genuine minnet er dermed tapt, men da får vi heller si som Ibsens Brand:
"Evig eies kun det tapte."
Det eneste vi har, og som ingen kan ta ifra oss, er minnene om det som har vært og lærdommen vi har tatt av våre erfaringer, og så lenge vi forandrer våre minner, får vi håpe og tro at bearbeidelsen vi ubevisst gjør, minner mer om en bearbeidelse av en oppgave i samarbeid med en veileder enn hviskeleken...

Gravalvorlig

En liten advarsel: dette innlegget omhandler død, begravelser og minneord, og er ingen øvelse i fintfølelse. Om du akkurat har mistet en av dine nærmeste, eller holder på med å bearbeide en stor sorg, vil jeg heller anbefale deg å lese et annet innlegg.

I sangen "Fire melk og Dagbla' for igår" synger Øystein Sunde om hvor vanskelig det er å være et lite barn som stadig blir forbigått i kassakøen i matbutikken, og i andre vers kommer linjene som har gitt meg mitt kjæreste uttrykk for det å dø:
"For nå har jeg stått i elv' og nitti timer her i kø
Og nå er jeg blitt så sulten at jeg holder på å dø på meg"

Ja, jeg synes det er helt naturlig å snakke om det å "dø på seg" når det ikke er snakk om faktiske dødsfall der en viss grad av respekt er påkrevet. Det er et uttrykk som gjør døden mindre truende og skummel (jeg er ikke redd for å dø - som Mark Twa
Fra arkivet: Gravlaks
in visstnok skal ha sagt, "I do not fear death. I had been dead for billions and billions of years before I was born, and had not suffered the slightest inconvenience from it", men det er jo noe litt annet med andres bortgang, da blir man jo sittende igjen med det korteste strået), og det er jo egentlig det alle eufemismer gjør også, men den mangler naturligvis det høytidelige i "sovnet stille inn" eller "ble brått revet fra oss".

Mental_floss har publisert et kart over de mest brukte eufemismene for det å dø fra dødsannonser i hver av de amerikanske delstatene, og jeg synes det var fascinerende lesning; på den ene siden er det fascinerende at flere av statene er flinke til å bruke "died" (som jo er akkurat det de avdøde gjorde), men samtidig er det også en del referanser til at de som har dødd, egentlig bare har dratt hjem ("Went to be with his/her/the lord"/"Went home") eller "leveled up" til et nytt nivå ("Entered eternal rest"/"Left this world" - er jeg den eneste som tenker Super Mario?), og andre religiøse forsøk på å overbevise de overlatte eller andre om at den som er borte, ikke egentlig er borte. Og vi har kategorien for dem som måtte gi tapt i kampen mot sykdom ("Succumbed" og "Lost his/her battle"), som skaper en mer vemodig stemning, i alle fall hos meg - jeg tenker som så at den som forfatter en dødsannonse, fokuserer på det viktigste ved dødsfallet; om det var brått og uventet, ble vedkommende "revet bort", gikk de bort etter lang tids sykeleie, går det gjerne i "tapte kampen mot sykdom x". Om de døde en ganske almindelig død, ja, så døde de bare?
Men det absolutt beste, synes jeg er "Slipped away", som dominerer i Montana og på Hawaii. Det har noe veldig skjødesløst over seg - enten at vedkommende "ghostet" livet, eller at noen faktisk mistet vedkommende ved et uhell - shit, hvor ble det av onkel Arnt? Nei, du, jeg tror faktisk vi mistet ham i flyttekaoset. Litt som i Wildes "The importance of being Earnest", der Lady Bracknell uttrykker sin misnøye over at Jack har mistet begge sine foreldre på denne måten:
"To lose one parent, Mr. Worthing, may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness."
Det er i det hele tatt mye rart vi sier og skriver når folk har dødd, og kanskje nettopp fordi man, når man står midt oppi kaoset som følger rund et dødsfall (du skal plutselig arrangere en slags avskjedsfest der hedersgjesten ikke er til stede i ånden, ordne masse formalia og samtidig håndtere den lammende sorgen hos en selv og andre, og alle de merkelige, emosjonelle responsene dette kan medføre. Og man kan ikke akkurat bare "velge noe", for det man velger, skal være en genuin representasjon av den som døde og hva han eller hun betød for de etterlatte (min spontane oversettelse av "etterlatte" til henholdsvis engelsk og svensk ble "leftovers" og "efterblivna". Jeg bør muligens avstå fra å oversette dødsannonser og sånt). Og da er det godt å ha et begravelsesbyrå, for de kan gi deg en lang liste over ting andre har tenkt eller sagt ørten ganger tidligere, så kan du velge hvilket alternativ som matcher dine følelser og tanker. Og jeg synes sånne minneord er litt morsomme, delvis fordi jeg har en morbid sans for humor, og delvis fordi jeg synes det er fullstendig absurd at man ikke skal snakke stygt om de døde, fordi de ikke kan forsvare seg. Og her er mine argumenter:

  1. Ingen av oss er feilfrie, og våre laster såvel som våre dyder, gjør hver og en av oss til den vi er
  2. Om du kun minnes en persons positive sider, gjør du vedkommende til et glansbilde. Mennesker er tredimensjonale, ikke flate.
  3. Om du har gjort deg fortjent til å bli snakket stygt om mens du lever, fortjener du også ukvemsord etter at du er død
  4. Skal vi ikke kunne si negative ting om [sett inn din avdøde favorittdrittsekk]
I alle fall, du får en liste over dikt, vers og verdige linjer du kan bruke eller skrive om etter eget ønske, og mange av dem er fine, og noen kan være veldig personlige og effektfulle (personlig kunne jeg ikke synge "For siste gang" i et helt år etter at Oscar døde, fordi den ikke-spesifikke avskjeden i sangen som tydeligvis kom fra Portveien 2, men som jeg lærte da jeg sang i barnekor, resonnerte så sterkt med min egen sorg), men jeg sliter litt med å ikke trekke på smilebåndet når allverdens omskrivinger av "et hjerte av godhet har sluttet å slå" veves sammen, og det blir snakk om dovnende hender. For når noe dovner, så sovner det - en dovnende hånd "sover" altså, den er ikke død. Så om det skrives at et par flittige hender har dovnet, går mine tanker automatisk til Prøysens "Koleravise":

Men da dom var kømmi til kirkemuren opp
tok'n lokket tå kista, den skinndaue kropp
"Je er itte død, nei, je lever ennu!
De har reist ut i fånytta, skunn dekk å snu
Men da steig no enkja til kistlokket fram
"Åssen er det du bær' deg, du vøl itte skam!
Nei, legg deg nå pent nedi kista di nu!
Du veit dokter'n han skjønne det bære hell du!"
Kort sagt: en doven hånd gjør intet lik.

Og noen virker veldig malplasserte, som når man legger inn første strofe av Inger Hagerups "Våre små søsken". Jeg sliter veldig med å forstå når noen synes det er naturlig å bruke dette verset som en oppsummering av et dødsfall - misforstå meg rett, det er et vakkert dikt om at barn/mennesker som er litt "anderledes" skal ha gode liv, og at vi må gjøre det vi kan for dem. Men den første strofen sier jo egentlig bare at noen av oss er litt dårligere utrustet til å takle verden enn andre. Og det er da en merkelig avskjedshilsen? Jeg snakker her med svært begrenset erfaring, men jeg håper og tror at de fleste som har mistet et psykisk utviklingshemmet barn eller familiemedlem, finner det mer naturlig å fokusere på hva vedkommende hadde og var, enn hva vedkommende manglet? 

Og hva med denne?
Du kjempet for sannheten. Du klarte ikke løgner. Ikke alle forstod deg. Den freden du har fått nå kan ingen ta fra deg. Hos Jesus du hviler. Han var du glad i.

Bonus for fri verseform, men altså... Er det noen som liker å bli løyet til? Er det noen som blir forstått av alle? Og den siste linja høres unektelig snurt ut. "Ja, Jesus, han var du glad i. Meg, derimot..."

Og noen ord har flere betydninger, sånn at det blir litt merkelig om man går for feil betydning i tolkningen, og da er det muligens betimelig å spørre seg om man har benyttet feil ord. Ta for eksempel "strevsom", som både kan være synonymt med "arbeidssom" og "slitsom". Og misforstå meg rett her, jeg har masse dyptfølt respekt for folk som har jobbet og slitt hele livet, og for at deres innsats blir anerkjent, f.eks. i minneord. Virkelig. Forfedrene mine slet seg ihjel i generasjoner, og selv om jeg synes det er grusomt at de måtte slite så hardt og så lenge for å holde liv i seg og sine, står det en enorm respekt av enhver, uansett tid og sted, som ikke gir opp i møte med motgang.
Men, og det må jo komme et men (jeg føler at avsnittet overfor var en variant av "jeg er ikke rasist, men..."), når jeg leser denne linja:
To strevsomme hender har lagt seg til ro
er det ikke betydningen "arbeidsom" jeg leser, men "slitsom". Og da går tankene automatisk til prester som tukler med småbarn. Og ja, jeg er et fælt menneske.

Jeg har ingen planer om å dø med det første, men om muligheten skulle by seg (hvilket vil forutsette at jeg dør etter noen tids sykeleie og antageligvis har mye vondt, noe jeg naturligvis ikke ønsker) og jeg får vite når jeg kan regne med å dø, vil jeg gjerne spille inn en lang monolog som kan spilles av i begravelsen min, og kanskje kan også disse ordene pryde dødsannonsen, om det fremdeles er en greie når min tid kommer:
Hun avsluttet livet slik hun levde det
med uavlatelig, kronisk munndiaré

Eller hva med
En stemme har sluttet å mase
En latter har sluttet å le
Det har blitt så underlig stille
Men herlighet, så deilig det ble
Nei, det får nok bli noe sånt, tror dere ikke?
En stemme har sluttet å skravle
Et hjerte har til slutt gått lei
Digresjonsbloggen er nå ferdig
Dens forfatter har dødd på seg

Men frykt ei - jeg er ikke død, nei jeg lever ennu!

lørdag 23. juli 2016

Bananflua flyr i skumringen

Det er lørdag kveld, og jeg har akkurat sprettet en flaske med olivenolje som jeg, for ordens skyld, ikke har til hensikt å drikke. God olivenolje kan man jo nesten drikke, men jeg holder meg til te og vann, og bruker heller oljen på min insalata caprese. Jeg er litt skuffet over den nye oljen - de var tomme for "min" olje på Smak av Italia, så da ble det den som var nærmest i smaken av de tilgjengelige typene, men det ble liksom ikke helt det samme. Og jeg innser at jeg er litt snobbete.

Og mens jeg sitter her og tenker på olivenolje, leser jeg om hvaler og ser en dokumentar om russisk nasjonalisme - det er liksom en fin avrunding på en dag der man har tilbakelagt litt over en mil til fots. Og det er egentlig det beste med å ha ferie. Når jeg ikke skal "noe sted" (jeg er litt usikker på hvor grensene går, men sentrum er "noe sted", matbutikken, skogen og familiebesøk er ikke "noe sted"), lar jeg håret lufttørke etter vask, dropper å sminke meg og trasker rundt utendørs i shorts og flate, komfortable sandaler, og dermed kan jeg gå langt og lenge uten å få vondt i føttene. Og ikke minst kan jeg la være å tenke på hva klokka er. De siste ukene har jeg mer eller mindre ignorert mine faste rutiner - jeg har droppet frokosten halvparten av dagene (hysj, ikke si noe til... eh... meg! om det), spist middag en eller annen gang mellom tre og ni, sovet til jeg våknet av meg selv og lagt meg når jeg blir trøtt (deilig for et B-menneske å ikke stå opp 5:30) og trasket mye rundt på jakt etter pokémons.

En annen ting jeg har jaktet på, er bananfluer. Jeg tror de kom med en potte gressløk jeg hadde på kjøkkenbenken i begynnelsen av juli, og nå har jeg en liten koloni av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor, men lysebrune fluer er uendelig mer motbydelige enn svarte. Jeg har derfor gått til anskaffelse av en fluefelle, og sliter litt med dårlig samvittighet fordi jeg vel strengt tatt seigpiner de små krekene som setter seg fast i limet og blir sittende fast til de dør av sult, sorg eller noe helt annet.

Men la oss heller snakke om hvaler. I innlegget mitt om ufisk skrev jeg om spermhoggeren, atavistiske, rudimentære bein og sjøkamelen, og jeg ble derfor lettere euforisk over å oppdage at hvaler og klovdyr faktisk er en del av samme familie. Det viser seg altså at kameler og spermhvaler ikke er så fjernt beslektet likevel, og det gjør meg uforholdsmessig glad. Og jeg må jobbe med fordommene jeg har mot bardehvaler. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser liksom på dem som havets versjon av sauer, og selv om sauer er ålreite dyr, er de ikke akkurat kjent for å være... smarte?
Nå er naturligvis ikke intelligens alt, og det er heller ikke noe som er så fryktelig enkelt å måle, og blåhvalen er nok litt mer intelligent enn en sau. Eller mye mer intelligent.
Gangsterhval

En annen tanke rundt hval og sau: Når vi nå har fått avklart at de er søskenbarn, eller kanskje heller "relativt fjerne slektninger, men likevel såpass nært beslektet at de ikke bør gifte seg", er det naturlig å søke til Bibelen. Sau er bra mat, for de tygger tydeligvis drøv og har kløvd helt igjennom (i motsetning til fjellgrevlingen. Den har jeg ikke noe forhold til, men jeg er evig nysgjerrig på nesegrevlingen, som tydeligvis ikke finnes, men som jeg er helt sikker på at jeg har hørt om (jakten på nesegrevlingen har avslørt at broder Tuck i Disneys "Robin Hood" var en grevling, at Norge har sin egen grevling, muligens en greveling grevelang og at snømus heter "least weasel" på engelsk, noe som i mitt hode forutsetter at det finnes en most weasel også. Og sjekk dette bildet av utstoppet snømus som angriper utstoppet hare. Og det finnes en vietnamesisk rotegrevling. Jeg skal heretter begynne å skylde på den når det ikke er ryddig hjemme hos meg. Og ikke nok med det, en hunngrevling er tydeligvis ei søye, i alle fall på engelsk). Og ja, jeg har definitivt fantasi nok i massevis til å dikte opp en ny dyreart, men jeg tror ikke jeg har diktet opp denne), og alt som lever i havet og har finner og skjell er bra mat. Men hvaler har ikke skjell, så da er den vel uspiselig, selv om den, på hvalers vis, kan si "yo, hva skjer'a, bror?" til sauene. Og da synes jeg det er en viss ubalanse mellom hval og menneske, for når hvalfisken (snakker om oksymoron...) som vel egentlig må ha vært en spermhval, kunne svelge Jonas, burde Jonas kunne få svelge hvalfisken også. Likhet for loven, folkens!

Sånn, det får være nok vås fra meg for idag.

mandag 18. juli 2016

Jan og Snabelsatan

For en tid tilbake fortalte jeg om Jan (som røyker), en fiktiv person mobilen min har diktet opp, og Oda syntes jeg burde gi Jan litt mer oppmerksomhet.
For noen år siden så jeg "Atonement" (basert på boken med samme navn, som jeg fremdeles ikke har lest), og ble fascinert over hvordan hovedpersonen (eller den ene hovedpersonens lillesøster, avhengig av hvordan man ser det - la oss kalle henne "drittungen du innen filmen er halvferdig har lyst til å gi en ørefik") i en litterær gjenfortelling av sin søsters romanse før og under 2. verdenskrig ga søsteren og kjæresten hennes en ny avslutning - takket være nevnte drittunges løgner, fikk de aldri det livet de kunne fått, men lillesøster skrev istedenfor en ny avslutning for dem, i et forsøk på å gjøre bot for sine synder.

Konseptet er fascinerende. Litteraturen (og filmverdenen, for den saks skyld) er proppfull av historier og personer som kun eksisterer mellom to permer, og som aldri vil få utfolde seg eller utforskes utover det forfatteren bestemte seg for å skrive. J. K. Rowling kan si at Humlesnurr var homofil til hun blir turkis, så lenge hun aldri skrev det i bøkene, blir han det aldri. Det er naturligvis ikke dermed sagt at han var heterofil heller, Humlesnurr har ingen legning. Litteraturkritikere kan tolke og postulere alt de orker, kan de ikke vise til konkrete tekstpassasjer som i det minste sannsynliggjør deres tolkning, har de gjort et dårlig håndarbeid. Forfattere bør dermed også være påpasselige med hva de leverer fra seg til forlagene, for når jobben er gjort, har de ikke lenger kontroll over sine helter og skurker.
Jostein Gaarder forsøker i Sofies verden å gi litterære figurer et slags liv etter døden, og det er en fin tanke, men litt som med de kristnes himmel - jeg har like lite lyst til å sende den røykende Jan til en litterær ettereksistens sammen med Edward Cullen, Joffrey Baratheon, pastor Manders og Baby Kochamma som jeg ønsker å komme til en himmel fylt av spedbarn som ikke rakk å synde, massedrapsmenn som ble frelst mens de satt inne og prester som likte å tukle med smågutter. Så med dette i tankene, vil jeg gi Jan et liv utenfor mobilen min, et liv han kan dele med Snabelsatan, som, da jeg forsøkte å skrive det, kom opp som et forslag fra SwiftKey.

Jan og Snabelsatan - et slags dikt


Det var en gang en purung mann
som ofte tok en liten sang
Imens han rullet rullings inne
som han så røyket i voldsomt sinne

Den unge mann i dette dikt
Var trivelig og svært godt likt
Men et problem han stadig hadde
Han savnet inderlig sin snadde

Og derfor var denne unge fyr
litt bisk og tverr - og sjelden yr
Hans rullings var hans ene venn
Slik den har vært for mange menn

Vår helt han bærer navnet Jan
Han kom opprinnelig fra Gran
Men flyttet så nord for Hurumland
Gutten i Røyken det er han

Takket være hans kjipe humør
Banket det sjeldent på røyke-Jans dør
Men en dag hørte han et voldsomt leven
Og rev opp døren, og der sto Even

Even var en trivelig kar
og mens han puffet på en veldig sigar
pekte han på noe stort og gult
som delvis bak Jans Opel var skjult

Jan kikket forvirret på det gule og store
"Jeg vant ham i poker av en grønlandsk hore
Men å ha ham i huset ville fornærmet min pave
Derfor gir jeg deg nå ham i gave!"



Jan stakk en finger dypt inn i øret
Og tenkte stille "hva skal jeg gjøre?"
Så puttet han siggen tilbake i munnen
før han spurte Even: "hva heter så hunden?"

Even flirte, "dette er ingen hund
Nei langt ifra, en hund så rund?
Nei du, dette dyret jeg nylig vant
Er en svært sjelden grønlandsk gul elefant

Han kan mange kunster og er en skikkelig røver
Enkel å elske, om du virkelig prøver
Han er som deg, Jan, han røyker og drikker
Og han får ikke plass, hverken på buss eller trikker

Men dere to Jan, to alen av samme stykke
Du vil føle at han pryder deg, som det edleste smykke
Og navnet han bærer tror jeg du vil like
Det finnes ingen i vårt langstrakte rike

Den gule elefant som hos deg står,
eller, som i ditt petuniabed nu trår
Han kan halve teksten til "Lyckliga gatan"
og navnet han bærer, er Snabelsatan"

Så stakk Even av og forlot elefanten
og Jan mumlet stille "nei du, min santen
nå har jeg visst fått meg en kumpan
Da er vi et par, Snabelsatan og Jan"

Og Snabelsatan trompeterte et lykkelig "uaaa"
Men Jan snakket ei elefantisk og sa:
"Min gule venn, nå er det nok støy
Ta heller og spis en gulebøy"

Og slik gikk det til at Jan fikk en venn
Og Snabelsatan syntes han var den beste blant menn
De åt og de drakk og røkte sigarer
La oss inderlig håpe at lykken varer!

Snabelsatan
Jan

torsdag 14. juli 2016

Ufisk

Jeg kan ikke nok om biologen Stephen Jay Gould eller hans fagfelt til å uttale meg om hans arbeid, men jeg synes det er utrolig fascinerende at han etter å ha studert livet i havet gjennom hele sitt yrkesliv, kom frem til at "fisk" var et meningsløst konsept, og at det egentlig ikke finnes fisk. Begrunnelsen? En laks, som er en fisk, er nærmere beslektet med en kamel, som ikke er en fisk, enn med en slimål, som er en fisk. En vederstyggelighet, men like fullt en fisk (og den kan naturligvis ikke noe for at den er litt motbydelig). Så det er mer meningsfylt å ha en fellesnevner for laks og kamel enn for laks og slimål. Og hva er egentlig en fisk?

sjøkamel ftw
Da jeg gikk i barnehagen, trodde "de andre barna" at spekkhoggere var haier, og dermed fisk. Jeg visste bedre (ufordragelig som jeg var), for spekkhoggere er hvaler, og hvaler er ikke haier. Hvaler har fem fingre og atavistiske bein i bakkroppen, og er våre store, besynderlige firmenninger (i motsetning til silkeapene, som må være noe sånt som våre små søsken). Så hva er fisk? Min sikkert primitive oppfatning er at alt som har finner, men som ikke er sjøpattedyr, er fisk. Katolikkene (og franskmenn, tydeligvis), derimot, har tidligere slått fast at også bever er fisk. Og flodsvin. Og om vi skal være så liberale, kan vi vel egentlig bare slå fast at kameler også er fisk (i egenskap av å være ørkenens skip, har de noe selvmotsigende marimt over seg), ettersom de er nærmere beslektet med laksen enn hva slimålen er, og slimålen er en fisk. Sjøkamelen, som jeg synes den bør kalles, er forøvrig tryggere for sultne kristne og jøder enn hva flodsvin og bever er, for ikke bare er den fri for finner og skjell, den mangler også klover, og er dermed dobbelt uren (3 Mos 11,4 og 11,12).

Og når vi nå er inne på konseptet fisk som ikke finnes og som uansett ikke er fisk, synes jeg vi bør diskutere havfruer. Vi mennesker ser unektelig litt merkelige ut, og når vi bestemmer oss for at vi burde lage blandingsbarn mellom oss selv og umælende dyr, har vi en tendens til å bruke overkropp/hode fra mennesket og underkroppen (ev. hele kroppen) fra dyret. Tenk f.eks. kentaur og sfinks. Menneske med heste- eller løvehode er liksom litt mindre imponerende, kanskje fordi hjernene våre tross alt er det som har gjort det mulig for oss å overleve som art? Sett armer og en menneskehjerne på en hest, og du har en intelligent og kraftfull skapning, sett et hestehode på en mann og du har en vrinskende vanskapning.
Omvendte havfolk har allerede blitt tegnet, og de er unektelig komiske - fiskehoder på menneskekropper er merkelig og meningsløst, og om de skal være sjølevende, blir de raskt ofre for rovfisk som er strømlinjeformede og svømmedyktige. Men det er jo ikke all fisk som trenger å svømme så mye, og jeg har kommet frem til at det beste utgangspunktet for en omvendt havmann må være å være halvt dyphavsmarulk - da kan han bruke fiskekjevene sine til å bite seg fast i sin polyandripraktiserende kone, gro fast i henne og slippe å ta et eneste patetisk svømmetak resten av sitt liv, og istedenfor spørre seg selv om hva hans bedre halvdel er - konefisken, fiskehodet eller mannebeina. Du vet, de viktige tingene.
Spermhogger eller spekkhval?

Og for å komme tilbake til spekkhoggeren som ikke er fisk: Min favoritthval er spermhvalen (hvilket er grunnen til at jeg har en t-skjorte med bilde av en spermhval med påskriften "all hail the sperm whale"), og det faller meg naturlig å diskutere hvaler med venner og kolleger, oftest med det som mål å få dem til å innse at spermhvalen er den beste hvalen i havet. Det jeg liker enda bedre enn potensielle konvertitter er imidlertid folk som allerede har en favoritthval, og som kan argumentere for hvorfor den er bedre enn spermhvalen. Så da en venn av meg insisterte på at spekkhoggeren var bedre enn spermhvalen, og jeg eeegentlig måtte akseptere at hans argumenter var valide (uten at jeg var villig til å gi opp spermhvalen, litt som når en teist møter gode argumenter fra en ateist), innså jeg at et kompromiss var den eneste måten jeg kunne unngå å tape på, og dermed ble spermhoggeren født. Eller spekkhvalen - ingen av delene høres spesielt bra ut (jeg har også lekt med de engelske variantene "killer sperm whale", "sperm killer whale" og "sporca").
Men den er ingen fisk.

Kufisk

På bloggen og på bloggens facebookside har jeg tidligere introdusert to andre semiakvatiske hybrider, nemlig kufisken og hai-ku (mitt haiku om haiku lyder forøvrig "Fiskeblomar skjelv / i vårsleppet. Gøymer seg / for svolten haiku!"). Men vi bør vel kunne enes om at de, til tross for at de sikkert kunne sameksistert alldeles utmerket med sjøkamelen (i alle fall kufisken - haikua er nok en større trussel - og spiser haiku kufisk? Og er det da en form for halvkannibalisme?)


Haiku
Så hva er en fisk? Finnes den? Platon mente at alt vi ser, er en tolkning/gjenskapning av en idé. Et bord er ikke et bord, det er snekkerens versjon av idéen "bord". På samme måte blir en fisk, uansett om den er fisk eller ikke fisk, en av sanseverdenens gjengivelser av idéen "fisk". Dermed er ingen fisker vi ser fisk, de er billige kopier basert på en mal vi ikke kan se. Den eneste fisken som er, er altså ukjent for oss. Ifølge Platon.

Men én type fisk vet jeg i alle fall at finnes, selv om den ikke er en fisk (sukk), og det er strekkfisken. Den er definitivt ingen god matfisk, men jeg vet hvor den er, i motsetning til annen fisk, som ingen vet hvor er.

Men nå har jeg våset nok for idag. Farvel, og takk for all ufisken!

Solidaritet !!

Jeg er ikke et veldig politisk dyr. Jeg gjør min borgerplikt annethvert år, men ellers har jeg ikke så mye å fare med. Jeg har arbeiderklassebakgrunn, så selv om ingen i min nære familie har vært politisk aktive, er jeg vokst opp med en sterk solidaritetsfølelse. Min ungdomsflørt med partipolitikk var et halvt års medlemskap i AUF som ble avsluttet fordi jeg følte at det var en smule hyklerisk å være medlem i noe jeg ikke engasjerte meg i og fordi jeg fikk frysninger av at medlemmene ble tiltalt som "kamerater", et ord som stinket kommunisme, 1984 og Animal Farm.

Jeg synes egentlig vi nordmenn er ganske dårlige på solidaritet. Vi stemmer på det partiet som vil hjelpe den demografiske gruppen vi tilhører, eller mennesker som er i omtrent samme livssituasjon som oss. Vi forventer at de rundt oss skal gjøre like gode valg som vi gjør, og at mennesker i en dårligere livssituasjon åpenbart gjør noe feil.
Og kanskje gjør de det. Det er sannsynlig at den sprøytenarkomane som sitter sammenkrøket i Oslo sentrum har tatt et eller flere dårlige valg i livet sitt. Vi tar alle dårlige valg innimellom. Vi velger sjokolade istedenfor brokkoli, TV istedenfor trim, øl istedenfor vann, snus istedenfor tyggegummi, gaming istedenfor pugging, håndveske istedenfor sparing... hele veien gjør vi små, dumme valg basert på hvem vi er, hvilke svakheter vi har, hva slags omgivelser vi har og hva vi har erfart tidligere i livet. Joda, vi er ansvarlige for våre valg og vi må leve med konsekvensene av dem, og de fleste av oss gjør det, fordi vi er forbasket ressurssterke. Gjør det oss bedre enn den sprøytenarkomane på gata? Eller, for å ta et litt mindre forslitt og ekstremt eksempel, er jeg, som fikk bo gratis hjemme mens jeg studerte, som hadde et så greit forhold til moren min at det var uproblematisk å bli boende, som hadde lært såpass mye om god privatøkonomi hjemmefra at jeg kunne ta fullt studielån og spare hele summen, og som i kraft av å være familiens eneste "barn", fikk økonomisk hjelp da jeg skulle kjøpe mitt første hjem, bedre enn en som måtte flytte til den andre enden av landet for å studere, og som dermed måtte bruke studielånet og inntektene fra deltidsjobben til å betale husleie og mat, og som derfor var omtrent blakk etter endt studietid? Snarere tvert imot. Jeg har hatt det utrolig enkelt på det området.

F. Scott Fitzgerald skrev i The Great Gatsby:

“Whenever you feel like criticizing any one,” he told me, “just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had.”
Og det ligger noe der. Vi er så utrolig dårlige til å se hverandre.
Før jul i fjor diskuterte jeg liberalisme med en veldig hyggelig fyr som dessverre ikke var så solidarisk anlagt, og ettersom jeg gjerne kikker på videoer fra The Young Turks, hører jeg ofte argumenter av typen "folk må få gjøre som de vil, bare de har alle fakta på bordet før de tar en avgjørelse". På overflaten kan det virke solidarisk - jeg ønsker at alle skal ha alle muligheter. Men faktum er jo at et samfunn der alle gjør hva pokker de vil, blir et anarki der de sterke utnytter de svake, fordi alle ikke er like sterke, og de svake må beskyttes mot de sterke. Og mennesker er skremmende korttenkte vesener. Det er derfor vi velger rusmidler, sjokolade og shopping fremfor et glass vann, en tur i skogen og sparing til en regnværsdag. Og selv om enkelte av oss er rustet til å ta den best tenkelige avgjørelsen når vi står overfor et dilemma, vil vi ikke alltid kunne ta det beste valget, og noen har et såpass dårlig utgangspunkt at de vil trå feil oftere enn de opplever suksess.

Ta feriepenger, for eksempel, eller halv skatt i desember. Vi får ikke gratis penger, det er staten og arbeidsgiveren vår som i praksis betaler ut mindre lønn og trekker høyere skatt resten av året, for å være sikre på at vi har råd til å betale for sommerferie og julegaver.

Jeg kunne helt fint fått den samme summen utbetalt hver måned, jeg synes det er så latterlig morsomt å styre med pengene mine at det bare ville vært som et bonusnivå i et dataspill for meg. Men herlighet, jeg forstår da at ganske mange der ute har et dårligere utgangspunkt enn meg på det området, og statens inngripen i min økonomi sikrer at barn som vokser opp med foreldre som er blakke på lønningsdagen og blir like overraskede når TV-lisensen skal betales, likevel får julegaver og ferieturer. I det lange løp gir det en utjevning av sosiale forskjeller.

Av samme grunn er jeg glad for å betale TV-lisens. Det at jeg ikke har brukt TV-en til TV-titting på over et år, er irrelevant - jeg vil være med på spleiselaget som tar sikte på å tilby reklamefri, relativt upartisk underholdning og opplysning til hele folket, uavhengig av hvor attraktiv målgruppen er for kommersielle aktører.

Jeg har aldri sett på meg selv som spesielt snill, men jeg er utstyrt med en lettere militant rettferdighetssans. Vi er alle unike snøfnugg (eller spyttklyser, litt avhengig av menneskesynet) med unike behov, muligheter og drømmer, og vi kan ikke alle bli hjernekirurger med villa i Holmenkollåsen, feriehus i Frankrike og et halvt dusin hytter over det ganske land, og de som presterer å si at alt er mulig bare du tror sterkt nok eller jobber hardt nok, har enten nesa så dypt begravet i sin egen navel etter å ha bedrevet utstrakt navlebeskuelse over flere år, eller en så komplett mangel på innsikt i hva som faktisk kreves for å gjøre suksess (uansett om vi snakker bakgrunn, egeninnsats eller hell), at de strengt tatt burde gå og legge seg, gjerne etter først  å ha tatt seg en tur til en kiropraktor eller en annen form for kvakksalver for å få et slags placebo mot dårlige holdninger.
klatreturen blir enklere, risikoen for å falle utfor mindre
og eventuelle fall mindre prekære jo lengre opp du klatrer.
Og de på bunnen blir mindre og mer ynkelige etterhvert som du
selv klatrer. 

Det jeg på en litt klønete måte prøver å si, er at det er mye vanskeligere å klatre opp et fjell enn å traske opp en slak skråning, dess bedre vårt utgangspunkt er, dess mer solid står vi, med en enklere vei oppover og mindre risiko for å falle nedover.

Så om vi hadde vært litt bedre til å se hverandre, til å anerkjenne andres utfordringer og verdsette deres innsats, til å ta inn over oss at vår egen fremgang ikke nødvendigvis utelukkende er vår egen fortjeneste og at vi ikke automatisk har det moralske overtaket fordi vi har finere tittel eller finere ting enn andre,så kunne vi kanskje gjort verden til et bedre sted. Men bare kanskje.

tirsdag 5. juli 2016

Humler og ganske middelslange tunger

Renate-humle med middels kort tunge
Om jeg skulle vært et insekt, ville jeg nok vært en humle. Vi er liksom så like, humlen og jeg. Kompakte og runde, fredelige og fullstendig ukoordinerte. Kanskje er det derfor jeg har sympati med humler som har landet på bakken fordi de ikke har energi til å fly videre på sin jakt etter nektar? Har jeg tid og mulighet, pleier jeg å prøve å få dem til å gå opp på et blad eller lignende og plassere bladet i veikanten slik at risikoen for at den skal bli tråkket på blir litt mindre, uten at jeg vet om det egentlig er korrekt. Kanskje forstyrrer jeg en eller annen hårfin balanse?

Ønsket om å skrive litt om humler ledet meg til Wikipedia (det er meget mulig at alle veier er dronningens veier og at alle veier fører til Rom, men om det skulle finnes en Via Regiae (hurra, jeg husker fremdeles hva genitiv singularis er for 1. deklinasjon), leder nok den uansett videre til Wikipedia), der jeg fant denne fantastiske setningen om åkerhumlen: "Denne humlearten har ganske middelslang tunge." og jeg føler det er betimelig å spørre hvordan noe kan være ganske middels. Enten er den lang, kort eller middels, og er den mellom lang og middels, er den ganske lang, og er den mellom middels og kort, er den ganske kort. "ganske middels" indikerer at det finnes et spektrum av middels, og når middels er gråsonen som gjør at verden ikke er svart-hvitt, mener jeg det må være åpenbart at det ikke finnes noe ganske middels.
Alle var enige om at det var helt åpen-bart
Jeg er også nysgjerrig på hvilke humler som har lange tunger, og om noen av dem heter Abrahamsen. Det er nemlig et kjent faktum i min familie at Abrahamsen-folk har lang tunge og går på "hælane" (altså hælene, i tilfelle noen lurte). Det sistnevnte har jeg arvet - jeg bråker når jeg går, men tunga heller nok mer mot kort. Jeg er ikke i nærheten av å kunne nå min egen nesetipp med tungespissen, uten at jeg helt vet hvorfor det er noe å etterstrebe. Dessuten jobber ansiktstrekkene mine mot meg - nesen min peker jo oppover, som om den prøver å komme seg så langt unna munnen den bare kan. Men kanskje, når jeg blir gammel, og nesen begynner å peke nedover (Prøysen er som kjent en autoritet på ALT, og når han i "Visa hennes Staslin" synger at "Det var en gong i mine onge dager, da nåsån pekte opp og itte ned", må jo det bety at nesa begynner å henge etterhvert) og jeg mister fortennene, så vil jeg muligens kunne nå nesetippen med tunga. Og da blir det jo mer et spørsmål om å hvorvidt jeg vil at tungespiss og nesetipp skal berøre hverandre.
Det å ikke slikke sin egen nesetipp når man uansett ikke kan det, er litt som å si nei til dop uten å ha blitt tilbudt det. Det er fint og beundringsverdig (i alle fall i min bok) at man har tatt et standpunkt, men man kan ikke akkurat skryte på seg å ha motstått noen store fristelser. Det er først når heroin-Ronny Preben (her stigmatiserer vi ikke!) står der med en pose hvitt pulver og spør om du er fysen at du får vist hva slags stoff du er laget av (pun intended).

Og nå er jeg såpass forvirret over utviklingen i dette innlegget at jeg gjør det eneste fornuftige og slutter mens leken er sånn halvgod.