søndag 17. september 2017

Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

lørdag 16. september 2017

Fin kjole

Jeg har tydeligvis en fin kjole. Jeg liker den godt og har brukt den som mal for kjolemønsteret mitt, og den har dermed fått tre kjolebarn og ett skjørtebarn. Og denne kjolen har vist seg populær.
La meg først understreke noe jeg tror alle som kjenner meg, vet ganske godt: jeg liker ikke fremmede. Jeg er veldig norsk i den forstand at jeg ikke vil møte blikket til en fremmed eller snakke til noen jeg ikke kjenner, og jeg vil heller ikke bli tilsnakket. Jeg vil aller helst bli fullstendig oversett, og jeg får litt hetta dersom fremmede snakker til meg og sier at de har sett meg før. Jeg vil være usynlig. Denne innstillingen kombinerer jeg med å reise til jobb med en kaketine flere ganger i uka, tidvis rosa hår og kjoler i sterke farger og med støyende mønstre, noe som kanskje virker ulogisk, men jeg vil ikke la de 90 minuttene av dagen min som brukes på vei til og fra jobb påvirke hvordan jeg kler meg for de 8 timene av dagen jeg er på jobb.

For det meste blir jeg ignorert. Fordi de jeg møter på min vei, også er veldig norske og ikke snakker til fremmede. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg tidligere i sommer ble stoppet av en dame som syntes jeg hadde fin kjole. Og en til. Og enda en. Og enda en. Til og med tiggeren jeg alltid sier hei til på vei til jobb, pekte og ga meg tommelen opp. Jeg kan selvfølgelig velge å tolke det sistnevnte som et tegn på at hun forsøker å overbevise meg om å gi henne penger, men vi har hilst på hverandre i et halvt år og vel så det uten at hun har fått noe, så jeg velger å ta det som en genuin kompliment (det er både hyggeligere gjort mot henne og hyggeligere for meg). Sist jeg passerte henne i denne kjolen, fikk jeg både tommelen opp og noen ord på et språk jeg ikke forstår, kombinert med peking opp mot himmelen. Jeg smilte og gikk videre, mens jeg lurte veldig på om hun advarte meg mot kommende nedbør, eller om hun syntes jeg lignet på en sky.

Uansett, på torsdag fikk jeg nok en kjolekommentar, denne gangen fra en dame som skremte livskiten ut av meg fordi jeg ikke forventet å bli snakket til bakfra, spesielt ikke siden jeg var midt i en samtale i motsatt retning, og hadde mer fokus på kameraten min enn omgivelsene (hadde hun planlagt å rane meg, ville dette vært det perfekte tidspunktet for å forsyne seg av innholdet i vesken min. Hun kunne kommet seg av gårde med en paraply hvis håndtak må limes fast med jevne mellomrom, og som nekter å folde seg ut ordentlig hver 6. til 7. gang). Og det var selvfølgelig utrolig hyggelig (og skummelt) gjort av henne, spesielt ettersom hun gikk fra å skulle si noe hyggelig til å måtte unnskylde seg for å ha skremt meg. Stakkars dame.

Men det må være noe eget ved denne kjolen, for folk snakker ikke til meg når jeg har på meg andre plagg (et unntak er Pac-Man-kjolen, den har folk gått ut av biler for å fortelle meg at er kul, men til mitt forsvar ER den rimelig kul. Dessuten har den lommer), det er kun denne storblomstrete saken som bringer frem denne godviljen hos vilt fremmede (det er naturligvis mulig at disse menneskene ville kommentert noen av de andre antrekkene mine også, dersom jeg hadde møtt på dem iført andre klær, men om jeg bruker tiggeren som mal, er det kjolen som er utslagsgivende - hun har nemlig aldri gitt meg tommelen opp for andre antrekk).

Og jeg lurer på hva som driver disse fremmede til å være hyggelige mot meg, for jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg selv, under noen omstendigheter, ville sagt noe pent (eller stygt) til en fremmed. Det gjør meg muligens til et noe usympatisk menneske, men kombinasjonen av det jeg selv oppfatter som sunn skepsis til alle jeg ikke allerede kjenner og den norskeste verdien av dem alle, nemlig frykten for å forstyrre noen ved å anerkjenne deres eksistens og dermed tvinge dem til å anerkjenne din, gjør at jeg i praksis kun kommuniserer med fremmede dersom det er helt nødvendig.
Men disse kjolekommentatorene gjør meg altså veldig glad.

søndag 10. september 2017

Valgets kval

Nå er det straks valg, og mens Faten tar valget på NRK, sitter jeg og klør meg i hodet og lurer på hva i all verden jeg skal stemme på. Hvem jeg definitivt ikke skal stemme på, det vet jeg, og av og til skulle jeg ønske at det var slik vi valgte politikere (samme system som ble brukt da de to barneskoleklassene på de to naboskoler skulle blandes til fire klasser på ungdomsskolen min, og lærerne ba hver elev skrive ned navnet på seks elever de definitivt ikke ville gå i klasse med).
Og valg, det er vanskelig. For det første er det naturligvis totalt likegyldig hva jeg stemmer - det som betyr noe, er at alle som sitter med den følelsen, faktisk drar seg opp av sofaen og gjør borgerplikten sin, slik at oppslutningen speiler befolkningen, og for det andre, er det ikke et eneste parti som er helt enig med meg (jeg synes alle skulle vært enige med meg, jeg har tross alt helt rett!). Men det tredje og vanskeligste, er at jeg må veie ting opp mot hverandre og prøve å spå fremtiden.
Jeg er av den oppfatning at det er meningsløst å stemme for seg selv og for den gruppen man tilhører. For all del, bruk erfaringene dine til å bedømme hvorvidt partiet tenker klokt eller uklokt om et bestemt tema, men ikke stem på et parti fordi det betyr at du får lov til å leke med en segway eller fordi du vil heve grensen for momsfri netthandel - vi må vel alle kunne anerkjenne at det finnes viktigere ting?

Trengte ikke hjelp av valgomaten for å finne ut dét, da...
Men hva er viktig? Dersom jeg må velge mellom to partier der jeg er enig med perspektivet deres på to ulike punkter som er relativt jevnbyrdige, og det ene definitivt vil bli avgjort i løpet av neste stortingsperiode mens det andre vil trekke ut eller lett kan omgjøres etter neste valg, vil jeg velge det partiet som kan utrette noe her og nå. Men hva om partiet jeg stemmer på, går i koalisjon med et idiotparti? Det hjelper lite at "min" politiker er enig med meg om alt jeg har kjært dersom partiet går i koalisjon med to andre partier som mener det stikk motsatte på de punktene som betyr mest for meg. Da er det mer fristende å stemme på et parti jeg er mindre enig med, men som, enten de havner i opposisjon eller i regjering, sannsynligvis vil gjøre mindre skade enn samarbeidspartnerne partiet jeg foretrekker, vil gjøre ved å samarbeide med "feil" folk.

Og i en valgkamp der litt for mange politikere gjør seg lekre for kristen-Norge, og jeg tror jeg blir mildt misfornøyd uansett hva resultatet av valget blir (gid de rette partiene kunne hatt vett til å samarbeide...), er det vanskelig å ta et valg. Men hvem sa det skulle være enkelt?

Jeg får satse på at jeg klarer å bestemme meg innen jeg går fra jobb imorgen...

Farvel, min gamle venn

Du døde idag. Eller, jeg drepte deg vel, strengt tatt. Unnskyld!
Du kom inn i livet mitt i 2001, og feiret din 16-årsdag for noen uker siden. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle bli gamle sammen, men noen flere år, det hadde jeg forventet. Forholdet oss imellom har ikke vært perfekt - det har vært små konflikter, jeg har blitt mektig irritert på deg mang en gang, og du har vært så trassig innimellom at jeg har vurdert å gi deg opp. Men i all hovedsak har du vært en god og pålitelig følgesvenn gjennom alle disse årene. Vi har samarbeidet om mange små og store prosjekter, og jeg har vært så uendelig glad at du alltid har vært ved min side når jeg har trengt deg som mest. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært en like god venn i gjengjeld - jeg har vel i grunnen aldri gjort noe for deg, annet enn å tilbringe tid med deg. Men nå er det over, og du er ikke mer. Jeg gjorde det  jeg kunne for å redde deg, men livet ditt sto ikke til å redde. Det gjorde i alle fall ikke det etter at jeg hadde forsøkt å kurere deg, og nå har jeg erklært deg død.

Kjære Janome Decor Excel Pro 5124, min elskede symaskin: Takk for alt! Takk for de utallige buksene du har hjulpet meg med å legge opp. Takk for kjolene vi har sydd sammen. Takk for alle små og store prosjekter vi har fullført gjennom disse 16 årene. Du har vist meg hva en symaskin skal være, og det skremmer meg at jeg nå må finne meg en ny. En ny med flere funksjoner og finesser, det tror jeg nok, men ingen som kan måle seg med deg. Takk for at du holdt ut inntil jeg hadde fullført blusen i formiddag, jeg skulle bare ønske vi hadde fått mer tid, spesielt ettersom jeg hadde tenkt å sy et belte også. Jeg gjorde det jeg kunne, og åpenbart en del jeg ikke kunne, ettersom jeg tydeligvis ødela deg mer ved å forsøke å reparere deg. Jeg vil aldri glemme følelsen av utilstrekkelighet jeg følte mens jeg satt der med blodet ditt (også kjent som olje) på hendene mens det sakte gikk opp for meg at du ikke var mer.

Jeg lyser fred over ditt minne - du vil snart få hvile i elavfallet.

lørdag 26. august 2017

Det skaperuavhengige skaperverk

Det kom nylig frem at Joss Whedon bedro sin kone gjennom mange år mens han laget "Buffy the Vampire Slayer", verdens beste TV-serie (hvis du mener noe annet, tar du feil. Jeg respekterer din rett til å ta feil, men vil anbefale deg å endre mening). "Buffy" har blitt hyllet som et feministisk verk, og Whedon har vært en selvproklamert feminist, så det har naturligvis vært en del murring, både fra gamle fans og andre, etter at ekskonen sto frem med sin versjon av samlivet og bruddet dem imellom. En sak har naturligvis alltid to sider, jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd og bryr meg egentlig ikke så mye, men det hele vekket til live min gamle, indre debatt om skaperen og verket.

Jeg tror jeg først begynte å tenke over dette for alvor på videregående mens jeg leste Hamsun. Jeg var kjent med Hamsuns nazisympatier, men det føltes feil å avvise et forfatterskap som var en nobelpris verdig fordi forfatteren hadde feil holdninger. Men det føltes ikke helt riktig, heller. Kunst, i alle fall når det er snakk om en eller annen form for fortelling (fra dikt til drama, medregnet alt der manus blir brukt), kan fortelle mange historier samtidig. Det sies gjerne at man, om man skal skrive om litteratur, kan si akkurat hva man vil om hva verket betyr, såfremt man kan underbygge det ved å ta teksten til hjelp. Og en god tekst er kompleks. En god episk eller dramatisk tekst vil gjerne ha flere personer og perspektiver, og det er ingen automatikk i at forfatteren sympatiserer med noen i persongalleriet, selv om h*n har diktet det opp og formidler sine personers historie. Strengt tatt er det slik sett umulig å si at en tekst har noen som helst idealistisk bagasje, for forteller og forfatter er ikke samme person og en leser kan alltids velge å lese en tekst som en kritikk av en situasjon istedenfor en hyllest. Ta Animal Farm, der husdyrene jager vekk menneskene fra gården, starter et slags kommunistisk kooperativ og ender opp med et diktatur. Jeg har aldri vært borti noen som tolker dette som noe annet enn kritikk av kommunisme og diktaturer, men det er ikke dermed sagt at det er umulig å lese grisene Napoleon og Snowball som helter i en prokommunistisk roman, uavhengig av hvordan "alle andre" leser romanen og uavhengig av hva Orwells intensjon var.

BtVS, 5:19 "Tough Love" (foto: Netflix)
Det jeg vel vil frem til, er at vi antar at forfatterens hensikt er at vi skal lese verket slik vi gjør, og vi bruker våre egne reaksjoner på teksten som en bekreftelse på at vi leser den rett, og at forfatteren enten er rettvis (enig med oss) eller forkvaklet (uenig med oss). Om vi ser på Buffy, som varte i syv sesonger, og der heltinnen alltid reddet dagen, vil den feministiske lesningen fremme Buffy Summers som en beintøff dame som aldri lar seg stoppe, hverken av patriarkatet (rektor og vokterrådet) eller samfunnets forventninger og idealer. Buffy gjorde det rette, uansett hvor ukvinnelig det var, hun var selvstendig og hun vant. Men, og dette er et viktig men, Buffy kan også leses som ei jente som trenger en sterk farsfigur (Giles) og tidvis en sterk partner (Angel og Riley) ved sin side for å lykkes, som isolerer seg og blir ulykkelig fordi hun ikke kan holde på kjærestene sine, og som aldri får muligheten til å være en ekte kvinne fordi hun i praksis er dømt til å dø før hun kan etablere og formere seg. Det at førstnevnte lesning antageligvis ligger betydelig nærmere serieskaperens intensjoner og fansens tolkning og idealer, betyr ikke dermed at den andre lesningen er feil.

Med mindre vi bestemmer oss for at forfatteren eier teksten og at det er hans/hennes intensjon som bestemmer. Men er det i det hele tatt mulig? En forfatter kan ha en intensjon som ikke kommer godt nok frem fordi fortellingen eller språket ikke er godt nok, eller h*n kan legge inn språklige bilder eller perspektiver uten at det er bevisst. Trumfer intensjon likevel enhver lesning? Nei, jeg mener at den ikke gjør det. Forfatteren kan absolutt ha sin intensjon og sine tanker om karakterer og handling, men om det ikke er en del av den publiserte fortellingen, uansett om fortellingen gis ut på papir eller Netflix, mener jeg det er juks om forfatteren skal komme inn i etterkant å insistere på en bestemt lesning som forutsetter at man vet hva h*n tenkte da boken ble skrevet. Ta J. K. Rowlings påstand om at Humlesnurr er homofil. Det må han gjerne være, men det holder ikke at hun sier det i etterkant, en observant leser må kunne fange det opp og peke på hvor i teksten det blir signalisert, enten implisitt eller eksplisitt. Inntil den fiktive trollmannens legning er festet til papiret, er han lykkelig aseksuell. Det er ikke dermed sagt at man bør eller skal ignorere budskapet, og man kan absolutt trekke det inn dersom man står overfor en mulig tvetydighet eller en uklarhet, ikke fordi man søker en fasit, men fordi man anerkjenner at det antagelig fantes en intensjon.

Jeg har skrevet en masteroppgave om dette.
Bonuspoeng til meg for ordspill i tittelen.
Videre skapes ikke kunst i et vakuum. Da Bram Stoker skrev Dracula, brukte han sen senviktorianske periodens oppfatninger av dyder og farer til å skape sitt persongalleri og sitt handlingsløp. Grev Dracula var ikke bare en litterær etterkommer av Varney the Vampyre, Carmilla og Lord Ruthven, han var også en manifestasjon av britenes redsel for ville utlendinger som truet britiske verdier og spesielt britiske kvinner. Lucy Westenra, grevens første offer, var et eksempel på The New Woman, en viljes
terk og dermed farlig kvinne som kunne sabotere både seg selv og sin familie ved å bryte tradisjoner og nekte å innordne seg. Men det er ikke dermed sagt at Stoker bevisst diktet opp disse karakterene for at de skulle fremstå på denne måten - kanskje gjorde han det, kanskje var det bare en naturlig konsekvens av hans samtid og det publikum han skrev for - kanskje ville en samtidig leser se helt andre ting enn jeg gjør idag, fordi jeg leser teksten mer enn hundre år etter at den ble skrevet, i en tid som har sett Viktoriatidens idealer fortrenges av nye og bedre idéer. Det er vanskelig, kanskje umulig, å se sin egen samtid utenfra, og dermed kan en leser (eller seer) som tolker et verk flere tiår etter at det ble skapt, se andre tema og problemstillinger. Helten er kanskje ikke lenger en helt, skurken ikke lenger en skurk. Vi gjør klokt i å forsøke å se verket i lys av sin samtid, men det utelukker ikke en moderne lesning.

Så om fortellingen står på egne ben, uavhengig av skaperens intensjoner, bør vel hverken hans/hennes meninger eller handlinger bety noe for verkets verdi, relevans eller mening? Verket blir ikke bedre av å være skapt av et fantastisk menneske, så da bør det heller ikke bli dårligere om det er skapt av et skikkelig bedritent menneske? Det er klart, vi bruker kjøpekraften vår til å støtte (eller avstå fra å støtte) en person som har skapt noe. Om vi streamer film eller musikk, gavner det artisten fordi innholdet kommer høyere opp på streamingtjenestens lister. Om vi kjøper en bok, gavner det forfatteren i form av inntekter av salget og signaler til forlaget om at h*n er noe å satse på. Og da blir det naturligvis litt problematisk. Det er betydelig enklere med Hamsun, for det gavner naturligvis ikke ham at jeg kjøpte hans samlede verker.

Så må man vel også kunne skille litt mellom hvem som egentlig er skurker. Jeg bryr meg døyten om Joss Whedon som person (jeg leste kun artikkelen fordi den handlet om BtVS og feminisme), slik jeg bryr meg døyten om forfattere og musikere og andre som har en eller annen form for kjendisstatus. Hans privatliv angår meg ikke, og om vi skulle takket nei til kunst fra alle som trår feil, alle som har et litt annet virkelighetsbilde enn oss selv og alle som gjør noe dumt eller usselt, så ville vi hatt et rimelig kjedelig kulturliv. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjøper idéen om at alle kreative mennesker er litt gale og har det vondt inni seg, så tror jeg det krever en del refleksjon over hva det vil si å være menneske, over hvordan det er å være andre mennesker og hva menneskelighet er for å kunne skape god kunst, og jeg tror ikke du kan være en drittstøvel tvers igjennom om du klarer å tenke såpass langt. Usympatiske holdninger? Joda, ikke noe problem. Oppblåst ego? Sikkert. Evne til å trå feil? Selvfølgelig. Men det må være rom for menneskelighet, må det ikke? Typ "det er lov å snyte på skatten eller bruke illegale rusmidler, men ikke lov å rane, voldta eller drepe".

Av natur er jeg mer deontologisk enn utilitaristisk anlagt når det gjelder å bedømme noe som rett eller galt. Jeg vil alltid forsøke å se på intensjonen bak en handling, og har ikke som utgangspunkt at mennesker ønsker å volde skade. Likevel tenker jeg at det er bedre å vurdere et kreativt arbeid ut fra effekten det har gjennom sine kvaliteter fremfor å dømme det etter hva skaperen ønsket. Strider dette mot grunntanken i mitt forhold til etikk? Nei, egentlig ikke, for jeg vil stå fast ved at skaperen selv må dømmes ut fra intensjon. En drittstøvel som vil vekke hat eller manipulere en gruppe, er en drittstøvel uansett hva utfallet blir, men verket må kunne dømmes for seg, og ettersom det i seg selv ikke har noen intensjon, må det vel dømmes etter innholdet? På samme måte mener jeg at verket ikke kan virke tilbake på sin skaper - den positive effekten et kreativt verk har på samfunnet gjør ikke opp for skaperens intensjoner, holdninger eller uttalelser, eller i motsatt fall, skader ikke en velmenende og godhjertet forfatters ettermæle. De to er ikke ett selv om den ene har skapt den andre.

Og det var mine tanker om saken. Kortfattet som alltid.