søndag 29. mai 2016

Kjoleforfølgelsesvanviddet

Sensommeren 2015 følte jeg meg lettere forfulgt. Vi har vel alle opplevd det - vi googler noe, eller kikker på et bestemt produkt på en nettside, og får deretter opp reklamer for produktkategorien eller det konkrete produktet på facebook og via diverse nettsider, slik at vi kanskje vil bestemme oss for å kjøpe produktet. Og det sprer seg, litt som syfilis. Som da jeg sendte Oda en lenke til et produkt hos Royal Design som var like dyrt som det var meningsløst, og hun deretter ble forfulgt av produktet, delte det på facebook og sørget for at det ble spredt videre.

Jeg hadde det slik med en kjole. Jeg hadde funnet den på Zalando, og forelsket meg i den. Den var alt jeg drømte om (nesten, i alle fall), og jeg følte at om jeg fikk den, ville alt bli bra (og alt er som kjent ganske mye). Men fornuftig som jeg innimellom er, innså jeg at jeg ikke hadde noe bruksområde for den, og at jeg følgelig ikke kunne rettferdiggjøre å bruke de 900 kronene Zalando krevde i medgift. Så begynte forfølgelsen. Kjolen var overalt. Den hånet meg med sine blomster og sitt rosa midjebånd. "Kom til meg," lokket den, og jeg adlød, forelsket som jeg var, og ble ledet til Zalando igjen - der kjolen ikke var å oppdrive, fordi så mange andre hadde hatt de samme følelsene for kjolen som jeg hadde. Så der satt jeg, uten mulighet til å oppfylle min drøm om å eie kjolen jeg strengt tatt ikke trengte, og reklamene fortsatte å håne meg helt til løvet begynte å falle fra trærne.

Det var naturligvis dypt traumatiserende, og det føltes samtidig som et lite nederlag at jeg faktisk la merke til reklamen - jeg, som for det meste ignorerer slik visuell støy ganske så effektivt, følte at blikket mitt ble trukket mot hvert eneste bilde av kjolen, som et kokekar for induksjon mot en neodymmagnet.

Det kalles "schælihet", tror jeg
Så gikk Jorden sin nesten en hel gang rundt solen, og jeg begynte å se etter sommerkjoler igjen hos Zalando. Den store kjærligheten (eller kjoligheten?) hadde bleknet, føltes det som, jeg hadde innsett at den og jeg aldri ville bli ett. Dessuten hadde reklamene fra Zalando avtatt, og blitt avløst av reklamer fra Royal Design, som syntes jeg burde kjøpe en påfuglfigur. Og der var jeg egentlig ganske enig med dem, for jeg ville gjerne ha den påfuglen, det var bare det at jeg ikke syntes den var verdt 30 000 kr.

Og mens jeg satt der og kikket på kjoler som kunne tilfredsstille mine krav (hovedsakelig "ikke få meg til å se ut som en bøtteknott som snart skal kalve"), åpenbarte den seg plutselig. Kjolen min. Den enebårne, salvede og Gud-vet-hva. Kjolen fra 2015. Euforien var til å ta og føle på, og jeg innså at jeg aldri ville tilgi meg selv om jeg lot sjansen gå fra meg igjen. Særlig ikke når den var nedsatt i pris.

Og for å unngå å gjøre en allerede unødvendig lang historie enda lengre: Renate+kjolen=sant.

tirsdag 3. mai 2016

Negleroten til alt godt?

Jeg trodde virkelig ikke det var mulig, men joda, det er det visst: jeg har blitt forelsket i en flaske neglelakk.
Jeg trodde i mange år at pen neglelakk var en slags uoppnåelig drøm - enten ble det søl under påføring, eller så ble lakken slitt av, ødelagt før den tørket, eller det viste seg at fargen fikk hendene mine til å se merkelige ut. Problemer på nivå med krig og hungersnød, altså.

Men i motsetning til de store problemene her i verden, lot faktisk dette seg løse da jeg fant den rette. Dere som kjenner meg, vet at jeg er klønete og ukoordinert. Jeg snubler i mine egne bein mens jeg står stille og bommer på munnen når jeg drikker. Det faktum at jeg klarer å påføre maskara hver dag uten å stikke kosten inn i øyet og blinde meg selv, er et lite under. Så å forvente at jeg skulle kunne lakkere neglene mine uten samtidig å påføre et tykt lag på fingrene og underlaget, ville vært litt i overkant (bevis på dette: jeg presterte å miste en flaske med neglelakk i fanget på meg selv i helgen. Selvfølgelig). Likevel klarer jeg på mystisk vis å få til dette uten større vansker når jeg bruker neglelakk fra Nubar. Bruker jeg lakk fra OPI eller Nails Inc., er historien en ganske annen, uten at jeg forstår om det er lakken, penselen eller korken/skaftet som utgjør forskjellen. Fåglarna vet. Uansett, lakken er bra og holdbar, prisen er akseptabel og produktet er ikke testet på dyr. Det eneste problemet er at nettbutikken der jeg tidligere kjøpte den, har sluttet å føre den (jeg mistenker at de har en personlig vendetta mot meg, kun på bakgrunn av at jeg ser på meg selv som universets sentrum).
Bjarne visste ikke at sommerfugllarven han hadde
svelget ville forpuppe seg i hans ikke helt anatomisk
korrekte indre, og at han snart ville få sommerfugl
i magen.

Heldigvis kunne ebay hjelpe, og etter litt om og men fant jeg endatil en farge som så spennende ut, og med alle de sommerfugler som følger med når man bestiller noe på nett uten å være helt sikker på om fargen på skjermen er en tro gjengivelse av det faktiske produktet, ventet jeg på pakken fra la France. Og i forrige uke kunne jeg synge "le jour du glorie est arrivé," pakke ut en hel og fin flaske med Nubar neglelakk i fargen Terra-cotta. Og det var kjærlighet ved første påføring. Jeg har funnet neglelakken i mitt liv, min røde neglelakk! LYKKE!

Så får det bare være at dette virker overfladisk og litt teit. Jeg har masse overflate, så jeg kan ikke bare tenke på det indre. Særlig når det siste "indre" jeg tenkte på var en slags tarmdispenser. Fascinerende, men unektelig en smule morbid, og neppe noe noen har lyst til å lese om her på bloggen.

Eller...?

fredag 22. april 2016

En hårfin balanse

"Sa ikke du at du skulle bestille time hos frisøren for to måneder siden?" lød meldingen min mor sendte meg i formiddag.

Joda, jeg skulle det. Problemet er bare det at det å dra til frisøren er veeeldig langt nede på listen over ting jeg liker å gjøre, og følgelig er det ganske greit å bare utsette det.

Hår er liksom ikke noe jeg engasjerer meg så mye i. Det henger liksom og slenger fra hodet mitt, og er av typen "fint, nordisk hår" i en slags mellomblond nyanse. Det har aldri vært farget (om man ser bort fra stripene med hårkritt jeg av og til lager) og aldri vært utsatt for spesielt spenstige frisyrer.

Før kunne jeg gjøre dette
Det var langt gjennom hele grunnskolen, antok en slags lang bobfasong det siste året på videregående og gikk deretter frem og tilbake mellom bob og langt i årene som fulgte, ettersom jeg virkelig ikke likte å gå til frisøren (når det går 2 år mellom hver hårklipp, blir boben veldig lang etterhvert). Det er noe med kombinasjonen av å sitte stille med armene under et klede og å ikke vite hva utfallet av hårklippen blir som frustrerer meg. Og det faktum at jeg aldri blir riktig fornøyd fordi håret mitt som regel ser bedre ut noen dager etter klipping enn rett etter klipping, og det dermed blir en slags nedtur å være helt nyklippet. Og det føles litt merkelig å betale penger for at noen tar håret mitt fra meg.

Samtidig vet jeg at jeg kler kort hår bedre enn langt hår, delvis fordi "fint nordisk hår" betyr at volum er uoppnåelig, og delvis fordi håret mitt av årsaker jeg sliter litt med å forstå, går fra å være nyvasket og blankt til å se ut som om det ikke har vært vasket på to uker dersom jeg oppholder meg utendørs i litt vind i et kvarter. Og det gjør man jo innimellom. Og la oss ikke glemme at hår er kjedelig. Det må liksom gjøres noe med, det kan ikke bare henge og slenge, i alle fall ikke på meg (med mindre jeg ønsker å se ut som en dass).

Men ettersom moren min fremdeles passer på meg (og antageligvis er redd for at jeg skal ende opp med å se ut som ei skikkelig sjuske), har jeg nå fått bestilt time hos frisøren min. Hun er for ordens skyld veldig ålreit, og ikke noe å være redd for. Men jeg skulle likevel ønske at mennesker hadde LEGO-hår, og at vi slapp å gjøre noe med det. Tenk så greit det hadde vært!

Merkelapper

Plassen min på jobben er dekket av post-its. Artikkelnumre, dimensjoner på produkter, kundenumre, rare svenske ord som Linnéa har gitt meg, huskelister over ting jeg må finne ut av eller spørre folk om og diverse tegninger sørger for at det jevnt over er en viss grad av kaos der.
Kaoset som hersker på plassen min ser ut til å overraske enkelte - på et eller annet mystisk vis har jeg nemlig blitt tildelt merkelappene "ryddig" og "morgenmenneske", uten at jeg kan begripe hvordan det har skjedd. Joda, jeg har orden i tingene mine (det er tross alt en grunn til at jeg har alle lappene), og jeg står opp halv seks hver morgen og begynner vanligvis å synge på et eller annet innen 15 minutter, men om jeg ikke setter på alarmen, er det gjerne lite som hindrer meg i å sove i 12 timer i strekk.

Men det finnes mange andre typer merkelapper, deriblant de emnene jeg har valgt å merke de litt over 200 blogginnleggene jeg har publisert i løpet av ni år med. Og det slo meg nylig at jeg kanskje burde gjøre med dem som jeg med gjevne mellomrom gjør med lappene som ligger på pulten min: rydde opp litt, fjerne de som egentlig ikke har så mye for seg og eventuelt lage noen nye og bedre. Trenger jeg f.eks. både Sverige, svensk og svensker?

Har "Rommet mitt" lenger noen mening? I min fars hus er det riktignok flere rom enn i min leilighet, og jeg har i grunnen ingen rom jeg omtaler som "rommet mitt" mer, men jeg har definitivt mange rom (om man ser bort fra definisjonene som gjelder ved boligsalg og teller rom som avdelte områder med terskel mellom, har jeg seks rom, der alle er mine, men ingen er rommet mitt. Ved nærmere ettertanke skal jeg la det få stå - soverommet mitt var tross alt tema for hele 18 innlegg, og det var et fascinerende innholdsrikt rom.

Og nå har jeg komprimert det. Det føles egentlig litt rart, spesielt å slå sammen Oscar, Adina og hamster, men orden er viktig, og nå slipper jeg å vurdere å gi Evita sin egen knagg. Ikke for det, kjenner jeg henne rett, ville hun uansett insistert på å bruke Adinas knagg.

Og vi må vel kunne enes om at det er litt mer orden i liste 2 enn liste 1?

(Kake)boksen går

Mammas kokebok er full av kaker med mystisk opphav. Noen er enkle - Annas ostekake er en ostekake fra mammas venninne, men når jeg spør hvem Berit, hvis fyrstekake pryder en annen side, er, er det ikke hennes fetters kone det er snakk om, neida, det er venninnen til venninnen til venninnen (eller noe sånt) som en gang lagde akkurat denne kaken. Mormors kringle er definitivt ikke min mormors, for hun heter Bestemor, og moren min har aldri hatt noen mormor, ettersom hun døde da bestemoren min ar liten. Så hvem er mormor? Hvor kommer kringlen hennes fra? Dette, samt min egen bakemani, har fått meg til å tenke litt på oppskrifter og opphavsrett. Hvor lenge eier man egentlig en oppskrift? Hvor lenge er man pliktig til å oppgi opphavet som kilde? Er muffinsene jeg baker med yoghurt, splenda og eple mine egne muffins, eller vil de for alltid være en variant av Det Søte Livs mokkamuffins? Alternativt, hvor lenge er opphavet pliktig til å vedkjenne seg resultatene av andres maltraktering av deres oppskrifter?

For meg er dette viktig. Det handler om å være ærlig og redelig, om god referanseteknikk og kildekritikk. Om sporbarhet.
Samtidig er det jo åpenbart at det på et eller annet sted går en grense. Kake er tross alt kake, og forholdet mellom mel, sukker, fett og ev. egg er omtrent det samme i alle muffinsoppskrifter. Det er grenser for hva man kan gjøre med et sukkerbrød, og det spørs hvor lenge opphavet i det hele tatt vil ha ansvar for resultatet av en annens kreativitet. Ta for eksempel skuffekaken (eller er det "skuffkake"? Har det med skuffelse eller en skuff å gjøre?) med krydder som jeg gikk til angrep på, fjernet mesteparten av krydderet, tilsatte kakao og kaffe og fylte med sjokolade og nøtter. Definitivt en god kake, og ikke noe jeg kunne bakt uten å ha skuffekaken som basis, men det er jo en helt annen kake. Er det dermed blitt min oppskrift?

Nei, vanskelig er det, og neimen er ikke oppskriftene litt vanskelige også. Som den tidligere nevnte Annas ostekake. Dette er en supergod kake kjeksbunn og ananas i ostekremen, og jeg har planer om å bake den til kollegene mine når jeg har toårsdag på kundesenteret om et par uker. Jeg fant ut at det var greit å se over oppskriften allerede nå, og det stoppet opp litt da jeg kom til ananasen. Opprinnelig hadde det stått "1 halv boks crushed ananas" ("krøsja ananas", som vi kaller det, eller ananasmos)
. Dette sto det nå:




Det første man kan spørre seg, er om det egentlig er 1/3 som har blitt korrigert til 2/3 eller omvendt.

Deretter er spørsmålet hva en boks er for noe. I mitt hode er en boks en boks, uavhengig av hvor stor boksen er. På bildet til høyre vil altså en av de tre boksene være én boks, og alle tre vil være tre bokser. Følgelig ville jeg lest oppskriften som så at det opprinnelig skulle vært halvparten av en liten boks med ananas, og at mengden enten var økt til 2/3 eller redusert til 1/3.
Det var naturligvis feil. En hermetikkboks er nemlig ikke en hermetikkboks. En stor boks med fiskeboller er en hermetikkboks, en halvparten så stor boks er da en halv boks og boksene med ananasmos er tydeligvis... enda mindre? Internett har ikke lyst til å fortelle meg hva volumet av en stor hermetikkboks er, men etter å ha klaget min nød til moren min, fikk jeg beskjed om at tre bokser ananasmos er én boks, hvilket vil si at en halv boks egentlig er halvannen, at en tredjedels boks er en boks og at to tredjedels boks er to bokser. Er du forvirret? Det er jeg!

Og det hører med til historien at da jeg spurte om det faktisk skulle være 1/3 eller 2/3 fikk jeg til svar at det måtte jeg se an.

Hvem har sagt det skal være enkelt?

>_<

tirsdag 19. april 2016

Renate og pungdjevelen

Dette er Jan. 
Jeg fascineres av de små tingene. Som tastaturappen min, SwiftKey, som predikerer basert på hva jeg tidligere har skrevet og hvor jeg pleier å plassere fingrene når jeg prøver å taste inn et bestemt ord. Som regel gir dette helt akseptable resultater. Andre ganger blir jeg litt bekymret. Som når den synes at jeg bør starte en setning med Dostojevskij, og at spørsmålstegn bør følges av Molde. Eller når den i 80 % av tilfellene der jeg forsøker å skrive "han" ender opp med å sette inn "Jan" istedenfor og, takket være at det første tilfellet av en sånn glipp var etterfulgt av "røyker", derfor predikerer at de fleste forekomster av "han" egentlig skal være "Jan røyker", blir risikoen for feil ganske stor. Det skal også nevnes at jeg ikke kjenner noen røykende Jan (eller i alle fall ingen Jan jeg vet røyker, eller hvis tobakkonsum jeg har noe særskilt behov for å informere andre om). Men slik "ingenting" er noe i kraft av å være et konsept, er nok også den røykende Jan blitt littegranne virkelig, takket være mobilen min og jeg. Og jeg håper at røyke-Jan snart stumper sigaretten og lever et langt og godt liv i skjæringspunktet mellom fantasi og ikke-eksistens. Med mindre stumping av røyk vil føre til at han forsvinner fullstendig, ettersom "Jan røyker"-Jan slutter å være akkurat det dersom han slutter å røyke. Det er ulempen ved å ikke være et komplekst, flerdimensjonalt vesen. Jan er bare sigaretten sin, den evige gutten i røyken. Kanskje jeg bør dikte opp en dimensjon til for ham - han kan for eksempel være gutten i Røyken, så har han i det minste et sted å bo? Og han blir evig ung.

Nuvel, det var mye tull om utrolig lite. Akkurat som vanlig, med andre ord!

Pungdjevel
Samtidig med at jeg føler at SwiftKey stadig legger ord i munnen på meg og gjør sitt beste for å sabotere mine forsøk på klar tale, føler jeg at de nye ordene jeg med overlegg lærer SwiftKey sier en del om meg. Som "pungdjevel", som måtte inkorporeres i forbindelse med at jeg skulle gjenfortelle en særdeles forvirrende drøm om katter, skogsbilveier bak kåper i et kott og en tasmansk pungdjevel som muligens led av smittsom ansiktskreft. En konsekvens av dette var at jeg måtte rope "pungdjevel" til en kollega (det er definitivt enklere å rope "ulv, ulv" enn "pungdjevel, pungdjevel") opptil flere ganger, enten fordi hun er dauhørt eller fordi hun ikke er bevandret i pungdyrverdenen. Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert på området selv heller, men jeg var litt redd for pungdjevler da jeg var liten, uten at jeg på noe som helst vis kan forklare hvorfor. Antageligvis var det fordi jeg generelt var et fryktsomt barn som ikke var så kresen når det kom til hva jeg skulle frykte. Jeg tror også jeg var redd for å være redd.

En ting jeg faktisk er redd for, er hva Facebook tror om meg.
Antonsen og Golden har stilt det betimelige spørsmålet
"når er man egentlig for gammel til å bli
satt ut på skogen for å dø?"
Man skal naturligvis ikke bry seg om hva andre synes (eller, man bør vel egentlig bry seg om det, og, avhengig av hvem "andre" er, enten korrigere adferden sin eller ture frem som før), men når facebook anbefaler meg å bli medlem i gruppen "vi som krever folkeavstemning om fremtidig innvandring", begynner jeg å lure. Altså, jeg vet at jeg er "venn" med enkelte mennesker som har holdninger som burde vært utryddet i 1945. Det kan naturligvis lede Facebooks algoritmer til å tro at jeg sympatiserer med de imbesile gjøkers landsforening. Men jeg har også valgt å ikke få varsler fra dem i nyhetsfeeden min, fordi jeg, i et anfall av antimisantropi, har bestemt meg for at det er bedre å prøve å overse dem enn fullt ut ta folks dumhet innover meg. Og fordi jeg lurer på hvor lang tid det ville tatt før disse skapningene som vil verne det rene og norske, bestemte seg for at også sånne som jeg, som gjerne (om vi ser bort fra det rent estetiske og historiske) skulle strøket kristenkorset fra vårt flagg, også var uønskede, uansett hvor etnisk norske vi er.

Og jeg lurer litt på hva slags onde planer IKEA har når de tilsynelatende prøver å snikinnføre neologismen "øyeballer" som en avløser for det fullgode "øyeeple" i det norske språk. Handler det om å få folk til å tenke på baller og ikke på epler når de leser om øyne? Er det et i møbelkretser velkjent problem at folk blir sultne av å lese om øyeepler, og at dette er en kampanje for å stanse snikkannibaliseringen av Norge.

Eller om de tvert imot prøver å selge kjøttboller ved å få folk til å tenke på øyne som en del av mennesket og baller av dette - altså kjøttboller.


mandag 11. april 2016

Frøken Pollen og sukkerbrødet

Selv om det var en slags enighet om at det kanskje hadde blitt litt vel mye søtsaker fra Renates hjemmebakeri den siste tiden, var Linnis, Rennis og eh... Amish skjønt enige om at Charlottes forlovelse måtte feires med, ja, nettopp: kake fra Renates hjemmebakeri. MC (som hadde bedre ting å gjøre enn å henge med oss jentene) konkluderte med at det burde være marsipankake (ska' de' værra så ska' de' værra), og jeg var naturligvis med på notene med det samme. En uke senere nevnte jeg i forbifarten at jeg aldri hadde bakt sukkerbrød, til et unisont "hæ?" fra MC. Som heldigvis ikke har lært seg å snakke polysont, og som fremdeles bare er ett menneske, selv om han både er fra Finnmark og Sverige og ikke kjører bil.

Men det fikk meg til å tenke litt. For selv om jeg får mye ros for bakverkene jeg tar med på jobb, er jeg fullt klar over at jeg ikke er noen teknisk avansert baker, og at jeg har lite erfaring. Og jeg hadde altså aldri bakt et sukkerbrød i mitt liv, og påtok meg uten å nøle å bake marsipankake som, selv om det ikke akkurat er en croqembouche, består av en del elementer som kan ødelegge alt (og alt er om kjent ganske mye). Hva i all verden var det jeg hadde begitt meg ut på?

For fordelen med å bake og bake og bake og gjøre sitt ytterste for å fete opp kollegene sine til hverdags, er at man kan eksperimentere med smaker og ulike ingredienser. Går noe skikkelig i dass, kan man kaste det, og ingen vet hva de gikk glipp av (som mine kalorifattige brownies, som var så totalt uspiselige at det nesten var morsomt. Men bare nesten), og er noe sånn 70 % match, har folk fått halvbra bakverk istedenfor ikke noe bakverk, som i de flestes øyne er en god deal. Når man har tatt på seg et "oppdrag", er det noe helt annet, for da må man faktisk innfri. 

Men jeg var altså ikke spesielt redd. Jeg kjente definitivt på bekymringen for at noe kunne gå i dass, men det var mest fordi jeg var veldig klar over fallgrubene - lavt eller nedsunket sukkerbrød, understekt eller overstekt sukkerbrød, for løs krem, for fast krem, ikke nok valnøttkrem eller ikke nok krem til å dekke utsiden og oversiden, ikke stort nok marsipanlokk, revnet marsipanlokk, søling under pynting, svettende marsipan... listen var lang som et vondt år. Likevel var jeg altså ikke særlig redd, og jeg stusset en del over det i dagene før bakingen skulle begynne.

Jeg kan stå for denne, altså!
Omsider kom jeg frem til at det antageligvis hadde å gjøre med at jeg alltid har vært glad i kakedeig og -rører. De voksne i familien forsøkte uten hell å få meg til å engasjere meg i rengjøring, rydding og matlaging mens jeg vokste opp, men det var aldri noe problem å få meg til å være til stede når noe skulle bakes, for Renate ville slikke bollen. Og vispen. Og slikkepotten. Som en konsekvens av søtsug og glupskhet, har jeg derfor bivånet uendelig mange kakers tilblivelse. Jeg vet hvordan god eggedosis skal se ut, jeg vet hvilken konsistens som er riktig når man pisker krem, og jeg vet hvordan man deler et sukkerbrød i tre lag. Selvfølgelig gjør jeg det! Og jeg kan naturligvis kjevle ut et marsipanlokk. Jeg er bygget for kjevling, kompakt og relativt sterk som jeg er. Og kjevle har jeg faktisk gjort ganske mye av.

La oss heller ikke glemme at en av mine favoritthobbyer er å gjøre ting jeg ikke kan, gjerne med det resultat at jeg selv veldig tydelig ser at svennestykket mitt er utført av noen som ikke har gjennomført den påkrevde læretiden. Likevel går jeg på med dødsforakt og øyemål. Og kanskje var det nettopp derfor jeg var litt bekymret denne gangen? Dette var tross alt noe jeg kunne i teorien, i motsetning til f.eks. å trekke om spisestuemøblene mine, så om jeg gjorde småfeil med kaken (slik jeg gjorde med møblene), ville jeg ikke kunne rettferdiggjøre det overfor meg selv. Jeg ville bare følt at jeg ikke gjorde ære på mor, tante og bestemor. Og det er ille, at ikke ære dem man ville!

Og det er kanskje også en smule ille å fortelle folk man jobber med at den nyforlovede kollegaen er konfirmert og ikke forlovet. Man kan si mye rart om overgangsritualer, men man bør helst klare å skille dem fra hverandre.