fredag 17. august 2018

Det er noen muffins her

Jeg har et positivt forhold til muffins og et anstrengt forhold til cupcakes. Jeg har i grunnen også et slags anspent forhold til muffins, når jeg tenker etter, ettersom det er vanskelig å bøye sånne rare, engelske fremmedord, og jeg er helt uenig med ordboka om at det heter muffinsen og muffinser. Cupcakes er en annen historie. Upraktiske, jålete og overdådige småkaker er liksom ikke helt meg. Men muffins er altså noe jeg har sansen for.

muffins med sitron, ferske blåbær og ostekrem,
toppet med kanelsukker
For noen år siden laget jeg en god del muffins, men så sluttet jeg ganske brått, og det er først nå i sommer at entusiasmen har fått en oppsving i forbindelse med at jeg fikk en ny oppskrift fra moren min, og at disse holder seg helt fint på kjøkkenbenken over natten. Kombinert med muffinsbrett fra Clas Ohlson og muffinsformer fra Normal gir den høye, saftige muffins som har slått godt an på jobben. Basisoppskriften er egentlig for en langpannekake med jordbær, men den passer supert med bringebær, blåbær eller sitron, og sikkert de fleste andre smaker også.

Basisoppskriften er:

  • 250 g smør
  • 6 egg
  • 4 dl sukker
  • 6 dl hvetemel
  • 1 ss vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver
Smelt og avkjøl smør, pisk eggedosis, vend smøret og det tørre inn i eggedosisen og fyll muffinsformer 2/3 fulle. Stekes midt i ovnen ved 175 grader i ca 20 minutter. Kan pakkes i plast og oppbevares i romtemperatur over natten. Det gir ca 30 middels store muffins - uten muffinsbrett bør man bruke ganske faste papirformer, helst doble - ellers siger de bare utover.

Originalen gikk ut på å legge bringebær i bunnen av hver form og strø over en blanding av kokos og sukker oppå, og det blir skikkelig godt, men denne varianten er heller ikke dum:

Tilsett revet skall av 1 sitron i eggedosisen. Pisk så sammen 200 g Philadelphia, 1 eggeplomme, 1 ts vaniljeessens og 3/4 dl sukker til en jevn ostekrem og bruk en kakesprøyte til å sprute krem inn i muffinsene før steking. Eller hva med ferske blåbær istedenfor bringebær sammen med sitron og ostekrem, med en blanding av brunt og hvitt sukker og litt kanel som strøssel? Ikke dumt i det hele tatt!

En dag jeg hadde fryktelig dårlig tid og fikk det for meg at jeg skulle lage en dobbel porsjon, rørte jeg frosne blåbær rett inn i røra, mot eget forgodtbefinnende. Jeg visste at det var dumt, men jeg fikk det liksom for meg at det var mer effektivt enn å prøve å skille de frosne bærene (som jeg ikke hadde tid til å tine) og legge dem i formene. Og jeg ville spare meg selv for blåbærflekkede negler. Istedenfor fikk jeg blåbærflekkede, groteske muffins som var så lite pene at jeg vurderte å kaste dem, men så tok jeg heldigvis til fornuft og tok dem med på jobb, der de ble spist opp fordi kollegene mine vet at det er det indre som teller.

lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.

mandag 6. august 2018

Effektiv

Jeg er fryktelig doven i sommervarmen, men egentlig har jeg likevel vært ganske effektiv etter ferien. To av de tre søndagene har jeg sydd meg en ny kjole (litt juks denne gangen, ettersom jeg ikke rakk å legge opp skjørtekanten igår). Forrige lørdag fikset jeg nytt hodegjerde til senga (minus oppheng), og denne lørdagen... ehm... kunne jeg rukket å gjøre noe dersom ikke "jeg sover til jeg blir uthvilt" hadde betydd "oi, har jeg sovet i over 12 timer?" Og ja, jeg burde visst bedre. Igår sto det altså ny kjole for tur, og jeg begynner å føle at jeg har gjort opp for treg oppstart av sommerens sømprosjekter ved å sy tre kjoler på fire uker. Og det er så mye enklere med sømbyste! Jeg slipper å bruke målebånd, liksom. Jeg hater å måle og beregne, mye bedre å bare klippe i vilden sky, ikke sant? Så jeg kjøpte blått linstoff på Stoff & Stil og oppdaget at a) det var en blanding av lin og viskose og b) det støvet som bare pokker, selv etter vask. Halve leiligheten er derfor dekket i et fint lag av kongeblått støv. Kunne vært verre, kunne vært snørrfarget.

Så jeg følte meg effektiv igår, og idag skulle jeg ikke være noe dårligere. Jeg var effektiv om morgenen, kom meg ut døra litt tidligere enn ellers og syntes alt gikk strålende helt til jeg gikk på snørra like ved t-banen, vel vitende om at jeg ikke hadde tid til å stoppe for å inspisere skaden, ettersom jeg da ikke ville rekke banen. Så da vraltet jeg oppover trappene og fikk heldigvis sitteplass. Jeg er dog noe usikker på om jeg egentlig var heldig, for det hadde muligens vært mer behagelig å stå. Men det er en av disse tingene det ikke nytter å dvele ved, for jeg får jo aldri vite om livet mitt ville blitt anderledes om jeg hadde valgt å stå. Så der satt jeg og lurte veldig på hvordan kne og legg så ut. Sist jeg gikk på trynet hadde jeg slått den andre leggen, helt uten å få en skramme, og jeg var derfor veldig fokusert på følgende spørsmål:

  1. Slo jeg meg like hardt nå som sist? Jeg kan ikke bli sykemeldt igjen
  2. Hva feiler det lillehjernen min? Det er snart 30 år siden jeg lærte å gå, jeg burde være ganske flink til det!
  3. Blør jeg? Ja, jeg tror jeg blør, men ikke så mye. Håper jeg har rett, sånn at jeg ikke får blod på skoene mine og ser ustelt ut.
De store spørsmålene, altså. Jeg kom meg på jobb, konkluderte med at jeg nå hadde slått hull på albue og kne og tommel og raspet opp mye av leggen, og at det var vondt. Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det utover å ta et par smertestillende og kjøle ned leggen, og i skrivende stund er jeg svært optimistisk. Min allerede tykke legg har begynt å hovne opp og få fine, blå flekker, så den er tydeligvis også effektiv, men jeg lar meg naturligvis ikke stoppe av en liten skramme, hvem har vel tid til det?
Så etter å ha vært i to matbutikker og stått i kø bak en fyr som tydeligvis ikke vet hvordan man sender en pakke, spiste jeg middag, bakte tre brett med sitronmuffins, sydde den siste sømmen på kjolen og vasket den for å få vekk eventuelle streker fra skredderkrittet. Så kontaktet jeg IKEA på facebook og etterlyste svar på e-posten jeg sendte dem for to uker siden, før jeg omsider lente meg tilbake og berømmet meg selv for å være noe inni granskauen effektiv.

søndag 22. juli 2018

Jeg skrur

Igår kjempet jeg en lang og hard kamp. Det var både blod, svette og ... vel, ingen tårer, men en god del banning. Moren min skulle komme på besøk og hjelpe meg med å få opp den nye ventilatoren, en prosess som i teorien burde være grei skuring - jeg kan lese bruksanvisninger, jeg er ganske sterk, hjernen min fungerer nogenlunde bra når det ikke er for varmt (det var det) og jeg ikke er sliten (det var jeg), og jeg anser meg selv for å være relativt handy. Suksessoppskrift, ikke sant?

Slik så det ut inni verktøyskapet mitt
for tre år siden. Det ser ikke lenger slik
ut, og jeg orker ikke tanken på å
forevige det i sin nåværende form
Moroa begynte da jeg innså to ting. Den første var at jeg ville måtte henge opp ventilatoren høyere enn jeg egentlig ønsket for å dekke den øverste delen av området der idiotene som satte opp den gamle ventilatoren, hadde fjernet tapetet, og når man skal henge opp noe høyt oppe over kjøkkenbenken og er ganske liten, er det ikke noen fordel å m
åtte strekke seg 15 cm lengre enn man ellers hadde trengt. Den andre var at jeg ikke hadde fjernet de siste to skruene fra den gamle ventilatoren, og at sporene var ødelagte. Ingenting bet på, så jeg fant frem min gode venn Dremel, som hjalp meg med samme problem for litt over en uke siden, og freste et spor i hvert skruehode, slik at jeg skulle kunne bruke en flattrekker istedenfor pozidrivetrekkeren skruen var beregnet for. Både arbeidsstillingen og skruens plassering, tett innpå et lite metallbeslag, gjorde dette til en både tidkrevende og enerverende prosess, og det ble ikke noe særlig bedre da jeg, etter å ha fått ut skrue nr. 1, innså at skrue nr. 2 ikke lot seg rikke, og at det eneste jeg oppnådde når jeg forsøkte å skru den ut, var at flattrekkeren min ble skadet. Heldigvis viste Internett råd, og jeg kunne omsider konkludere med at ja, skruen rikket på seg dersom jeg grep rundt den med en kombinasjonstang og roterte den. Det krevde bare like mye håndkraft som en hjulvinde når du skal løsne en hjulbolt som sitter ekstra hardt, og du vet at du er nødt til å få det til fordi du hverken har tilgang til momentstav, elektrisk muttertrekker eller en større og sterkere person. Så da begge skruene omsider var ute, var jeg egentlig sliten nok i massevis. Og jeg hadde altså egentlig ikke begynt engang.

Prosessen med å henge opp ventilatoren var egentlig ikke så skrekkelig komplisert: teip fast en mal til veggen og sørg for at den henger i rett høyde og er i vater, bor fire hull, skru inn to skruer i de øverste hullene, hekt ventilatoren på dem, skru til, og skru deretter inn de to nedre skruene gjennom ventilatorskroget. Dette hadde vært betydelig enklere dersom:

  1. borhammeren hadde klart å lage hull uten at jeg måtte bruke min høyverdige vekt for å hjelpe den (kjøkkenveggen min er veggen fra helvete)
  2. de øverste skruene hadde gått helt inn i hullene som var mer enn dype nok, istedenfor å stoppe opp ca 8 mm og nekte å rikke seg, og attpåtil true med å selvdestruere hodene sine dersom noen forsøkte å skru dem ut eller inn
  3. de nederste skruehullene hadde vært plassert litt lengre unna veggene i skroget, slik at det hadde vært mulig å skru fast moroa uten å ha en vinkeltrekker. Jeg har en vinkeltrekker, men det det jo ikke alle som har...
  4. Har du ikke en sånn? Det har Clas Ohlson,
    og du kan sannsynligvis få lov til å kjøpe den.
    Spør etter 40-8911
    (bilde stjålet fra Clas)
  5. hele ventilatoren ikke hadde vært dekket med en beskyttelsesfolie som satt helt latterlig godt fast, som satt under nagler og belysningspaneler og inni sammenføyninger slik at det var omtrent umulig å få tak i en liten flik, og det nesten uansett ble sittende igjen små biter her og der. Kjære IKEA: det skal være morsomt å fjerne beskyttelsesfolie! 
Men til slutt hang selve ventilatoren oppe, og da begynte det jeg trodde skulle være den enkle jobben. Det var det i grunnen også, men den var bare enda mer frustrerende for mine 160 cm. Dette trinnet gikk ut på å plassere enda en mal, bore fire hull og skru inn to beslag, det ene med en slags T-formet plasthette på. Neste trinn var å kappe til aluminiumsrøret , stikke det oppunder plasthetten og feste det rundt stussen fra selve ventilatoren med en slangeklemme. Jeg fulgte anvisningene for måling, og stusset litt over at jeg hadde to baufiler i skapet. Men slangen (fra IKEA - den modellen de anbefaler til denne ventilatoren) er ikke fleksibel, og kan dermed ikke settes inn mellom to stusser som allerede sitter fast, så da måtte plasthetten ned. Så begynte prosessen med å få enden av slangen inn i hetten, en prosess som hadde vært mye enklere om ikke begge hadde hatt nøyaktig samme diameter. Det var som å prøve å skjøte to sugerør, bare at de var 15 cm i diameter, uhåndterlige og laget av hardplast og metall. Til slutt fikk jeg det sånn nogenlunde til, og fikk koblet opp delene. Jeg hadde nå en komplett vifte, og det var bare metalldekselet som manglet, også det kledd i verdens mest frustrerende beskyttelsesfolie. Jeg tok på meg hansker for å unngå å sette flekker på stålet, men måtte kaste begge og gi blanke i fingermerkene mens jeg forsøkte å skru på plass faenskapen. 

Når du skal skru inn en skrue gjennom to lag metall, er det fint om skruen er maskingjenget og det indre skruehullet har gjenger, slik at det faktisk er mulig å skru ordentlig til. IKEA satset istedenfor på en bitteliten metallskrue og et indre beslag som var lite mottagelig for gjengene - mulig skruen er selvborende, men ingen hadde fortalt beslaget noe om at det skulle gi etter, så det ble omtrent et dusin "yes, der satt den fast" etterfulgt av "faen!" når skruen spratt ut etter 20 sekunder før de satt sånn nogenlunde. Eller kanskje ikke. Kanskje de bare ble slitne av all sprettingen, og fyker til alle kanter så snart de har hvilt ut.

Moroa tok over 4 timer, og var ikke spesielt morsom. Og det er litt frustrerende for en person som elsker å skru sammen IKEA-møbler. Kombinasjonen av varmt og fuktig vær, sliten Renate, en lite samarbeidsvillig vegg, vonde arbeidsstillinger og en platetopp rett under som begynte å pipe hvert andre minutt fordi den følte på seg at noen kanskje ville lage mat på den, var en lettere eksplosiv blanding og likevel eksploderte jeg ikke. Jeg ramlet ikke engang ned fra gardintrappa og slo meg fordervet, det verste jeg fikk til, var å skjære meg på det IKEA ville kalt et "dekorativt rør til ventilator", og det var ikke engang vondt - jeg ble bare litt skuffet da jeg så blodflekkene på metallet og innså at det var ventilatoren som hadde fått meg til å blø, ikke motsatt. 

Men resultatet ble bra, bevares. Det er en pen ventilator, den passer inn på kjøkkenet og den er så høyt oppe at også høye mennesker kan lage mat på kjøkkenet mitt uten å skalle i den. Den er i fuckings vater. Nå mangler jeg bare en plate som kan dekke den tapetløse flekken, så blir det faktisk bra (igjen) der inne.

Og jeg føler egentlig at jeg har vært flink. I motsetning til idiotene som satte opp den forrige ventilatoren, har jeg faktisk klart å montere den riktig. Det ligger ikke løse beslag og slenger inne i dekselet, liksom. Det er en kanal inni der, med korrekt monterte utløp. Og jeg har kjøpt ekstra filtre, fordi IKEA, som kun selger sine egne ventilatorer, og dermed antageligvis har ganske god kontroll over utformingen, velger å  ha ørten forskjellige kullfiltre, og ikke er så interesserte i å beholde dem i sortimentet sitt i flere år etter at selve ventilatoren gikk ut. Så om jeg er flink og vasker  filteret hver tredje måned, kan ventilatoren leve i mellom 6 og 9 år. Da vil filteret garantert være utgått, og jeg vil måtte bytte ventilator dersom jeg fremdeles bor her. 

Jeg gruer meg allerede.

mandag 16. juli 2018

Motstandskake

Da jeg skulle sove natt til søndag, fant hjernen min ut at den mye heller ville tenke på baking, så da gjorde den det. Jeg har bare tre ting på tapetet for den siste dagen i ferien: sy de siste sømmene på kjolen min, lakkere neglene og bake kake. Det skulle bli ostekake. Jeg hadde omsider bestemt meg for den enkle varianten med ostekrem med ananas i og kiwi på toppen, og det hjernen min gjorde meg oppmerksom på, var at jeg ikke hadde husket å kjøpe kiwi. Med tanke på at jeg har tre søndagsåpne butikker innen gangavstand, burde ikke det være noe problem, men jeg visste egentlig allerede da at jeg ikke kom til å ha lyst til å gå ut. Er man innespeider så er man innespeider. Og da var spørsmålet: skal jeg kjøpe et par kiwier på vei til jobb imorgen og fullføre arbeidet der, eller skal jeg finne en annen form for topping/pynt? I fryseren hadde jeg smoothieblanding bestående av ananas, mango og banan, så jeg bestemte meg for å lage en puré av den, blande med gelatin og toppe kremen med et gelélokk. For å unngå å dumme meg ut med blandingsforhold og sånt (jeg har tidligere erfart at betydelig mer gelatin må til enn det pakken sa måtte til), googlet jeg hvordan man lager gelé av fersk frukt. Google fortalte meg at man ikke kan lage gelé av ananas og mango fordi de inneholder proteinoppløsende enzymer - jeg visste at ananas inneholdt bromelain, men hadde ikke tenkt på at det betydde at den ville løse opp gelatin. Men, sa Internett, du kan pasteurisere saft/mos fra disse fruktene, da går det fint. Så da laget jeg puré, varmet opp til noenogsytti grader og kjølte raskt ned i isbad før jeg laget kjeksbunnen. Og da oppdaget jeg at jeg hadde for lite gelatin. Jeg, som av en eller annen grunn alltid har minst et par pakker gelatin liggende fordi jeg kjøper ny uten å tenke over at jeg kanskje har i kjøkkenskuffen, hadde bare 4  ark. Er det den dagen idag, spurte jeg meg selv. Og det var det. Etterhvert fant jeg ut at jeg fikk prøve meg frem med å varme opp puréen igjen og tilsette sitrongelépulver i tillegg til vanlig gelatin - puréen smakte uansett litt tamt, så ekstra syrlighet gjorde ikke noe, og det ville passe fint med ananasen og geléen i ostekremen, som jeg jo måtte begynne på også. Så da la jeg gelélokket på is og fant frem fløte og kremost.

Og det var på det tidspunktet at jeg virkelig begynte å lure på om verden hatet meg. Jeg hadde kjøpt ett beger, og hadde et til i kjøleskapet som var åpnet, men som ut fra vekten å dømme inneholdt mer enn nok, og det var lenge til utløpsdatoen. Men da jeg tok av lokket (noe jeg ikke hadde vært smart nok til å gjøre da jeg sjekket om det kremost i kjøleskapet), og stirret rett på en stor klump med grønnsvart mugg, innså jeg at jeg hadde fått meg et nytt problem. I tillegg var jeg midtveis i middagen, så jeg kunne ikke gå på butikken, og jeg hadde egentlig ikke tid til forsinkelsen en butikktur ville medføre heller, ettersom geléen som skulle blandes inn, ikke måtte bli for stiv, og ostekremen måtte rekke å stivne før jeg kunne gjøre noe som helst med gelélokket.

Og i slike situasjoner, når alt tydeligvis skal gå lukt åt skogen, er det ekstra godt å ha en hjelpsom mor i nærheten som, når du ringer og sier "mamma, hjelp meg," gjør nettopp det.

Så da fikk jeg levert både kiwi, kremost og gelatin på døra, og kunne fortsette arbeidet. Ostekremen ble bra og stivnet som den skulle, men gelélokket, som jeg både hadde tilsatt sitrongelé og gelatin i, i tillegg til litt sitronessens, var jeg mer bekymret for. Ettersom klokken nærmet seg sengetid, ga jeg til slutt opp og tenkte at nå fikk det briste eller bære, og da valgte målebegeret mitt å gjøre det førstnevnte, og håndtaket brakk tvert av.

Jeg ryddet unna, fikk kakene i kjøleskapet og gikk til sengs, sto opp igjen (det var riktignok 7 timer senere, men det føltes mer som 30 minutter) og tok kakene ut av kjøleskapet. Pirket forsiktig borti det jeg, full av ungdommelig overmot hadde referert til som et gelélokk kvelden før, og innså at det i praksis var et lag med saus oppå en ostekake, og at denne sausen ville renne av så snart jeg fjernet kakeformene. Tusen takk, tenkte jeg, det var AKKURAT det jeg ønsket meg tidlig en mandag morgen. Så da var det bare å finne frem en spiseskje og en bolle og fjerne så godt som all puréen. Det tok en god del tid - tid jeg ikke hadde, og så kastet Evita opp under sofaen, og jeg begynte å lure på om det var greit å gå og legge seg igjen, og prøve å stå opp på tirsdag istedenfor.

Men heldigvis, det ble kake. Det ble veldig lite samarbeidsvillig kake, og enten hadde jeg ikke lykkes i å pasteurisere mangoen og ananasen, eller så dummet jeg meg ut på en annen måte. Men ja, det ble kake, og det var det viktigste.