lørdag 20. september 2014

Om møkkamenn, kjeks og frekkhet

Det finnes viktige ting man kan blogge om. Krig. Fred. Religion. Også politikk og sånt, da.
Det finnes også særdeles uviktige ting man kan blogge om, som for eksempel sangtekster som ikke henger på greip. Så da er det naturligvis det jeg skal gjøre - nå skal jeg fortelle, og du skal høre på!

Og ja, jeg skal nå ta på meg mine semielitistiske drittstøvler, så bær over med meg.

Møkkamann?

For noen år siden ble mitt hjerte fylt av irritasjon hver gang "Møkkamann" ble spilt på radioen. Ikke fordi det var noe galt med melodien, men fordi det var noe alvorlig feil med teksten.
Det begynner i første vers: "Langt inni skauen ja så bor det". Det er ikke feil, men det er en dårlig start. Uansett om en tekst skal passe til en melodi eller følge reglene for (la oss si) en sonett, så må antallet stavelser og vekslingen fra tung og lett passe inn. Om du må legge inn ekstra stavelser ("det var he-elt fint") eller meningsløse ord, så har du gjort et dårlig arbeid. Tilbake til tegnebordet!

Og sangen er full av fyllordene "ja" og "så". Men la oss tilgi guttene i Plumbo dette. Eller, dere kan. Jeg vil ikke fordi jeg er trassig og en smule barnslig. Men sangen har større problemer enn som så.
For det første, er det hverken etablert hvem "vi" er, eller hvem Møkkamannen er. Om "Møkkamannen" hadde vært en etablert figur i norsk folketro, kunne han naturligvis fått herje i en sang uten å måtte forklares. Men Møkkamannen er ikke nøkken eller draugen. Møkkamannen er en fraskilt fyr som bor alene nord i skogen (en skog som har en tind, faktisk. Vanligvis er det bare fjell som har tinder). Folk i bygda forstår når han er ute fordi de hører at han spiller fløyte, og fordi nordavinden tar med seg lukta (flår gjør den visst også. Meg bekjent er "flå" et transitivt verb som fungerer særdeles dårlig uten noe objekt - "Ole flår" fungerer uhyre mye dårligere enn "Ole flår favorittsofaen sin". I tillegg til at det forutsetter at huden, direkte eller i overført betydning, trekkes av noe. Men for at dette skal fungere, trenger vi et forbasket objekt...). Om noe, så høres Møkkamannen her ut som en ustelt, halvgammel eremitt som er så imot normalt kroppstell at lukten bærer over usannsynlige avstander.

Jeg skjelver i buksene.

Nei, egentlig ikke. Men det gjør jo tydeligvis befolkningen (som sitter rundt et bord). Og spørsmålet er da: Hva er det de frykter? Fortelleren har allerede avslørt at Møkkamannen aldri er nede i bygda. Lukter han så vondt at folk dåner?
Jeg har nær tilknytning til Tofte (i Hurum), og inntil nylig hadde de en cellulosefabrikk der som produserte en fascinerende odør som vel var på høyde med Mosselukta. Jeg er godt kjent med konseptet "Nå skal det være godt å få luftet litt før man går til sengs! [åpner vindu på vid gap, strekker seg ut og tar et dypt åndedrag] Mmm! Hmpf! Iuch. Æææh! Eufs. Hrmpf. Ekh [lukker vinduet brennkvikt]." Og i likhet med de fleste andre, har jeg opplevd å stå for nærme noen som antageligvis ikke har vasket seg eller klærne sine siden før tusenårsskiftet. Det lukter ikke godt. Men jeg har aldri sett noe behov for å låse meg inne når det er vond lukt i nærheten. Gå min vei eller lukke vindu/dør? Absolutt. Men vond lukt er altså ikke kjent for å åpne dører. Varme hveteboller og et vinnende smil, derimot, de kan åpne dører. Så pass dere!

Vi vet altså ikke hvem Møkkamannen er, om han er overnaturlig eller bare patetisk, og heller ikke hvorfor folk i bygda er redde for ham. Men vi vet at han var gift og at kona forlot ham (var det lukten som førte til at hun fant en annen, eller begynte han å lukte fordi ingen lenger tvang ham til å bade?). Det vet vi fordi Plumbo synger at han bodde i et lite hus med sin kjære inntil hun forlot ham. Og da er mitt spørsmål, og kilden til brorparten av min frustrasjon:
Hvordan i svarte granskauen kan de oppgi at han hadde en kone, samtidig som de i hvert eneste refreng (og det er mange av dem!) understreker at hun er ren fantasi?

Det henger absolutt ikke på greip!

Så kan man naturligvis påpeke at dette ikke er en sang som er skrevet for å tilfredsstille pedantiske litteraturvitere, og at hovedsaken er at det er en fin melodi. Og jeg kan være enig i at melodien er fin. Jeg liker fløytespill, og jeg liker stemmen på vokalisten i gruppa. Nå som mokkamann-saken er død og begravet og vi slapp å bli representert av dem i ESC for et par-tre år siden, er jeg totalt likegyldig til hva de foretar seg, og ønsker dem intet vondt. Men jeg skulle ønske P4 kunne slutte å spille deres største hit.

Frekkas?

Jeg tror det var Jan Eggum som en gang sa noe om at de som har noe å si, skriver på norsk, og at de som ikke har noe å si, skriver på engelsk. For de som har engelsk som morsmål er det imidlertid langt vanskeligere å gjemme makkverket sitt. Det er nok derfor det finnes fine lister med verdens mest meningsløse formuleringer av kjente, angloamerikanske grupper, og en gjenganger er  REMs "leaving was never my proud". Det fremstår som en klassisk mondegreener, men er visst ikke det. Men jeg tilgir gjerne REM denne lille rariteten. De vet tross alt hva de driver med. Istedenfor vil jeg gjerne gå i strupen på Magic!, som har lansert en real landeplage ved navn"Rude".

Sangen er skrevet fra en mann til en annen - mer spesifikt fra frier til kjærestens far. Frieren pynter seg og drar til denne faren for å be om hans datters hånd. Faren sier nei. Frieren anklager faren for å være frekk, og opplyser deretter om at han kommer til å gifte seg med henne uansett.

Min første innvending er mot dette å be om sin kjæres hånd. Om jeg vil ha en kjeks og du har en hel pakke, spør jeg naturligvis deg fordi du eier kjeksen. Det er rett og rimelig. Det er din kjeks, og kjeksen kan hverken ta egne avgjørelser eller ytre seg. Dette er et viktig skille mellom mennesker og bakverk, og i et moderne, opplyst samfunn (inkludert Canada) trodde jeg at det var bred enighet om at en kvinnes far ikke har mandat til å gi bort datteren sin til den han måtte ønske. Jeg ser naturligvis at det kan være hyggelig å snakke med hennes foreldre og opplyse om at man har planer om å fri, Men selv om man bare spør for å være hyggelig, så umyndiggjør man den man elsker ved å spørre hennes "eier," og hva gjør man når faren, som i denne sangen, sier nei?
Vel, i Magic! er det tydeligvis naturlig å gi blanke i hva faren egentlig mener. De respekterer altså hverken den unge damen eller hennes far. I tillegg beskylder de altså faren for å være frekk.
Tilbake til kjekspakken:

- Kan jeg få en kjeks?
* Nei, de er bare mine
- Du er så forbasket frekk!
* ...?
- Jeg tar en likevel, jeg, tenk. Dust!

La oss gjøre en ting klart: det er ikke frekt å si nei, men det er veldig frekt å forsyne seg etter at man har fått et nei. I noen situasjoner kalles det voldtekt, i andre kalles det tyveri. I atter andre, mindre graverende situasjoner, kalles det å være inni granskauen frekk.

Absurd teori er absurd.

Så når du er inn granskauen frekk, og kan beskrives som generelt drittal, så er du kanskje en møkkamann? Kan det rett og slett hende at Magic!, som åpenbart mener seg magiske, skriver om den samme personen som Plumbo?

Kan vi se for oss at hovedpersonen, en illeluktende fløytespiller i findress, ble avvist av sin kommende svigerfar, reiste til skogs med sin utkårede og snart fikk henne til å innse at en fyr som ser på deg som en eiendel (som  han attpåtil har stjålet) ikke var noe å samle på. Hun forlot ham, og han ble redusert til en skitten, ekkel fyr som brukte resten av sine dager til å være et nettroll og en naboplager?

Ja, der tror jeg vi har det. To sanger, en Møkkamann og en møkka lei  Renate.

mandag 30. desember 2013

Bøker, P4A, Kiva og akvariumsøvelser

Det er ikke så greit å få tid til å blogge om dagen, og det til tross for at julen er her og at jeg har mye fri. For det er mye som skal gjøres når det er jul. Man skal for eksempel lese bøker. Jeg holder på med Escape from Camp 14 og Hundreåringen som klev ut genom fönstret och försvann, førstnevnte på kindlen og sistnevnte i papirform på originalspråket, og lurer litt på hvorfor jeg begynte å lese to bøker samtidig. Man skal også begynne å pusle puslespill og gi opp etter en halvtime fordi brikkekvaliteten ikke er god nok, og man skal be Evita (som feirer sin første jul) om å slutte å gnage på plastjuletreet. Andre katter klatrer visstnok i juletrær, mine prøver å spise det. Men julen handler jo også om å gi, og jeg har overgått meg selv når det gjelder giverglede denne julen.

Først var det Project for Awesome, den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres i regi av vlogbrothers (John og Hank Green) og flere andre youtubere. Innsamlingen er todelt: man kan, gjennom indiegogo, donere en valgfri sum til aksjonen, og om man ønsker det, kan man bruke donasjonen til å sikre seg en belønning som i sin tur er blitt donert av arrangørene. Når man har donert eller når man har bestemt seg for å ikke dele pengene sine, kan man kose seg med å se videoer laget av youtubere fra hele verden der en bestemt veldedig organisasjon (primært internasjonale, men også noen lokale) frontes. Vedkommende som har laget videoen vil fortelle hva den aktuelle organisasjonen gjør, hvordan de gjør det og hvorfor arbeidet er viktig, samt hvorfor de personlig har valgt å rette søkelys mot dette arbeidet. Så er det bare å gi tommelen opp til de sakene man støtter. Når prosjektet er avsluttet, telles stemmene de ulike organisasjonene opp, og eventuelle suspekte resultater (eller organisasjoner) lukes ut. Deretter trekkes administrasjonskostnadene fra det innsamlede beløpet, og de organisasjonene som har fått bredest støtte får en prosentandel av potten. Så sendes belønningene ut til giverne, og alle blir glade.

Det er selvfølgelig enklere på mange måter å gi penger til en konkret sak, men noe av det fine med P4A er at man får høre om organisasjoner og saker som ikke får plass i norske medier, og at folk fra hele verden går sammen om å samle inn penger. Det er også utrolig godt å se hvor mye som samles inn - $720 000 ble donert av folk fra hele verden nå i desember. Og på toppen av det kan man altså sikre seg en liten belønning som takk for hjelpen. Jeg sikret meg et signert eksemplar av John Greens The Fault in Our Stars mot et bidrag på $100, og kunne vel knapt vært mer fornøyd! Så har jeg gitt tommelen opp til Water.org og WWF, og forhåpentligvis får de en del av potten.

Deretter var det Kiva. Dette er en mikrofinansieringsorganisasjon som formidler smålån til lånetagere i fattige områder. Det eneste som kreves, er at man registrerer seg og sender noen kroner til Kivakontoen sin, og så kan man låne ut penger til en person man ønsker å hjelpe. Pengene betales omtrent alltid tilbake i tide, og når pengene er tilbake, kan man låne dem ut på nytt til andre. Slik kan man med et lite bidrag være med på å hjelpe enkeltmennesker som prøver å forbedre tilværelsen for seg selv og sin familie, og det er definitivt også hyggelig i denne søte juletid.

Shrimpee!
Denne julen hadde vi håpet å få avkom etter mallene Guri og Bartolomeus, men sistnevnte kastet ut eggene fra hulen sin etter et par dager, og de ble raskt spist av en rosentetra. Vi bestemte oss nemlig for noen uker siden for at nok fikk være nok, og at akvariet måtte få en ny start. Alle fiskene utenom mallene ble gitt bort til noen naboer som hadde plass til dem, og i løpet av en dag ble mallene, to amanoreker og 31 jegersnegler sendt på campingtur i en bøtte med vann og varmekolbe mens hjemmet deres ble tømt, rengjort og ommøblert. Den fastlimte 3D-bakgrunnen som hadde et lite lekkert belegg av alger ble skrapt vekk (det er veldig smart å lime fast porøs "stein" som ikke kan rengjøres med  til innsiden av et akvarium), det gamle interne filteret ble kastet og varmekolbe og termometer ble behørig rengjort. Akvariet er nå i langt bedre stand, og mallene og deres nye samboere ser ut til å trives. Dessverre fungerte ikke bakteriekulturen vi ble anbefalt slik den skulle - vi hadde planer om å ta vare på filterguffe fra det gamle oppsettet, men fikk beskjed om å bruke en liten flaske istedenfor. Resultatet? To uker med rundt 1 mg nitritt per liter. Og til dere som er så heldige å ikke ha vært borti akvaristikk: det er ikke bra. Så etter ekstremt hyppige vannbytter og masse tilskudd av bakteriekultur er nitritten knapt målbar og nitratnivået er der det skal være. Dessverre bestemte altså mallene seg for å leke mens nivået fremdeles var høyt, so det var antageligvis derfor det ikke ble barn av det. Jegersneglene gjør imidlertid opp for det - vi begynte med fem snegler, to eller tre forsvant, fem nye ble kjøpt inn og tre-fire ble byttet bort, og nå er det altså 31 av disse bløtdyrene som visstnok formerer seg sakte. Ja... Flere er på vei, for det er fullt av egg allerede, så det spørs om jeg ikke snart må registrere meg som oppdretter på akvaforum... 
Akvarieoppsett -
steinene må til for å unngå at roten flyter opp

Så dette er hva jeg har brukt mesteparten av fritiden min på i det siste. Jeg skal prøve å få ut et nytt innlegg om homonymer snart, men jeg får vel nesten prioritere å lese ut en av de to bøkene først!

Enn så lenge:
Godt nytt år til dere alle!

torsdag 15. august 2013

Snegl deg ein blomekrans

Ettersom jeg har begynt å gå i skogen igjen, fant jeg ut at at jeg burde skaffe meg en GPS med terrengkart fremfor å bruke den lite egnede bil-GPS-en vi har fra før av. Men vet dere hva? Slike duppeditter er dyyyre. Og jeg er i sparemodus, så det var ikke snakk om å bruke 2500kr på en brukbar modell. Heldigvis klarte jeg å bruke hodet, og resultatet ble nedlastingen av Gaia GPS til mobilen (som er fukt- og støvsikker, og dermed en naturlig turkamerat), og knapt 60kr senere har jeg et fullverdig turkart lastet ned på mobilen med stier, vann og stedsnavn, og kan kostnadsfritt navigere i skog og mark, markere interessante steder og registrere ruten jeg tar mens jeg samtidig vet hvor langt jeg har gått og hva snittfarten min er. Yay! Mulig jeg er litt sent ute med å oppdage dette, men jeg er uansett storfornøyd!

Det jeg ikke var så fornøyd med, var at pestsneglen Abraham hadde fått en oppfordring om å bli mange av sin fiktive gud, for så å ta oppfordringen svært seriøst. Resultatet var en babyboom av små snegler, og det var derfor nødvendig med en massakre. Så da vi skiftet vann i akvariet idag, fikk jeg æren av å plukke snegler fra planter, bakvegg, glass og røtter, og vet dere hva? Pestsnegler eeelsker røtter! De satt tett i tett på undersiden av treverket og nøt livet. Ante fred og ingen fare.Men så kom Renate, og alt var slutt! Mwohahahahaha!
Ja... I alle fall: jeg fikk leke despot i noen minutter mot å pelle snegler - og jeg er ikke sikker på om det var verdt det. Særlig ikke når disse sneglene er så inni granskauen amorøse, og jegersneglene heller vil spise nyttige sandsnegler enn pestsneglene de får servert... Resultat? En ny omgang om et par uker, og så et par uker etter det igjen... Yay!

søndag 5. mai 2013

Pervertert fiolinfrykt

Jeg er veldig glad i såkalte mondegreener, altså feilhøringer. Både fordi jeg hører mye feil (det er hverken fordi jeg prøver å høre feil eller fordi jeg har gjengrodde ører/dårlig hørsel, det skyldes bare at jeg sliter med å skille ut stemmer fra bakgrunnsstøy når den som snakker er såpass langt unna at jeg må konsentrere meg for å høre hva som blir sagt), og fordi jeg elsker å leke med språk. Det er derfor et lite høydepunkt for meg hver gang jeg hører feil i en sang. Eller, egentlig kommer høydepunktet når jeg innser at jeg har tatt feil. Som når Bon Jovi synger "Like Frankie said I did it my way", og jeg var sikker på at han sang "like Frankenstein I did it my way", eller når Chris Rea synger at "the perverted fear of violence chokes the smile on every face", og jeg trodde det var snakk om "the perverted fear of violins". Slike feilhøringer er litt som drømmer - de vrir virkeligheten til det ugjenkjennelige og tvinger deg til å akseptere det du observerer. Og da er pervertert fiolinfrykt og frankensteinsk selvsikkerhet like sannsynlig som bussturer til Stryn/navnløs-muslimsk-ekssovietrepublikk-der-barna-kun-lærer-å-snakke-på-rim-i-skolen-og-de-produserer-brennvinsflasker-som-kan-snus-opp-ned-og-fungere-som-kjele med medfølgende observasjon av langbent mårhund.

Listen over homonymer med ulik genus er forøvrig herved oppdatert med de tre ordene bank, krakk og prikk. Yay!

mandag 29. april 2013

Apologi og homonymer

Jeg har visst ikke vært så flink til å blogge i det siste. Litt rart, egentlig, ettersom jeg er ferdig med studiene mine, og burde ha mer fritid. Men det har jeg definitivt ikke. Snarere tvert imot, faktisk. Og jeg kan ikke skylde på jobben, for jeg har faktisk nesten nøyaktig samme antall timer nå som ifjor. Men så var det mine andre prosjekter: kattungene krever nemlig sitt, og vil fortsette å gjøre det i tre uker til. Norsk Heraldisk Forenings nettsider skal fornyes, og det tar selvfølgelig noen arbeidstimer. I tillegg har jeg fått i oppgave å oversette nettsidene til den New Zealandske fôrprodusenten ZiwiPeak til Norsk (fra Bing/Google Translate-norsk). Selvfølgelig tar disse tingene tid.

Og dette er absolutt ingen klage - jeg stortrives med å gjøre disse tingene. Men det gjør selvfølgelig at jeg må utsette andre ting jeg liker å gjøre. Som å lese, blogge, spille og slektsforske. Heldigvis synes jeg tingene jeg må gjøre er morsomme, så da er det eneste problemet at det blir litt få oppdateringer her og i slektsdatabasen...

Men nå som jeg allerede er her inne, tenkte jeg at jeg kunne lufte min nyeste språkdille: homonymer med ulik genus (altså ord som ser og høres like ut, men som har hvert sitt kjønn).
Jeg ble introdusert for konseptet i forbindelse med et nordistikkemne på Blindern, muligens NOR2111 - Syntaks og morfologi (som jeg var overbevist om at het "Morfologi og syntaks", sannsynligvis fordi jeg foretrekker morfologi), der oppgaven var å finne slike homonymer. Jeg tror det stoppet på to for meg den gang (lem og ark), og det var litt skuffende. Sist jeg fikk en slik oppgave var på barneskolen, og da gikk oppgaven ut på å finne ord som sluttet med -sjon. Jeg fant rundt 70, og brukte de påfølgende ukene til å lete etter flere. Nuvel, jeg har i det siste tenkt mye på dette med uliktkjønnede homonymer, da primært i forbindelse med en tankerekke rundt dette med at to homonymer ikke er ett ord, slik det gjerne fremstilles for børnene, men to. 

Her er det jeg har hittil:
  • ALT (mørk damestemme eller ganske mye mer enn ingenting)
  • ARK (båt eller papir
    gjenbruk
    )
  • BALL (kuleformet enhet)
  • BANK (en spare- og låneinstitusjon eller et dunk)
  • BRUS (leskedrikk eller lyd fra f.eks. foss)
  • EGG (eggcelle fra høne eller bladet på et sverd)
  • FE (overnaturlig skapning eller naturlig ku)
  • FYR (kar eller sylinderformet bygg)
  • FØLGE (noe som kommer av en årsak og en gruppe som går med en person)
  • KAR (fyr eller beholder)
  • KART (umodent eple eller tegning av et område)
  • KRAKK (en skammel eller en økonomi med knekk)
  • LEM (en slags dør eller en valgfri ekstremitet)
  • LOKK (sang for å tilkalle buskap/bit av hår eller noe man legger over skandaler)
  • METER (100 centimeter eller et måleinstrument)
  • ORK (trollskapning fra Tolkiens verden eller et slit)
  • PRIKK (en sirkelformet liten flekk eller noe du kan gi andre på skulderen med pekefingeren din)
  • PRIMAT (opphøyethet eller menneskeslektning)
  • PUST (evnen til å ånde eller et enkelt drag)
  • REV (Påls store frykt eller frodig undervannsområde med koraller)
  • ROT (underjordiske trearmer eller uorden)
  • SKUR (regnbyge eller det man søker ly under ved nevnte regnbyge)
  • STIFT (ting lærere av og til setter seg på, eller geografisk inndeling)
  • TISS (det urinen kommer ut av eller selve urinen)
  • TREKK (uønsket luftstrøm eller noe som kan træs over noe annet for beskyttelse)
  • UR (steinrøys eller klokke)
  • VÆR (hannsau eller verdens kjedeligste samtaleemne)
  • ØL (et glass med øl eller en type øl)
(listen er oppdatert 23/12-13)

Har du noen flere ord til meg?

torsdag 28. februar 2013

Genusfrustrasjoner

Jeg mistenker at jeg er over gjennomsnittet interessert i genus. Jeg mistenker at interessen ble vekket da jeg som liten stusset over at det var en mann, en gutt, ei jente og en dame/kvinne/pike. Jeg syntes, foruten at det var for mange ord som betegnet kvinnekjønnet, var helt forferdelig at kvinner skulle være hannkjønn. Den gang kjente jeg ikke til distinksjonen mellom genus og sexus, altså grammatikalsk kjønn og fysisk kjønn, som f.eks. gjør at en russisk gutt ved navn Aleksandr betegnes som "on" også når man bruker diminutivsformen Sasja, som er et hunnkjønnsord. Om Sasja er Aleksandra istedenfor, er det samsvar mellom genus og sexus, og formen "ona" brukes istedenfor.

Men forvirringen var i min barndom ikke tilknyttet russisk, men norsk, mer spesifikt standard østnorsk og de to underartene huring og groruddøl. Huring er rimelig likt språket på Oslos østkant, foruten noen få ord, som elg/æLj (L=tykk l-lyd), helg/hæLj og stigen/stegan, samt en generell forkjærlighet for tykk l-lyd. Genus er det imidlertid ingen forvirring rundt, så jeg var helt på linje med mine jevnaldrende der, hvilket ville si at vi sperret opp øynene dersom noen sa klokken eller saften. Samtidig var nok de fleste av oss usikre på hva vi skulle gjøre med ord som f.eks. bok: en bok - boka. Det var mange andre, lignende eksempler på at vi ombestemte oss midt mellom ubestemt og bestemt form. Det var tidvis svært forvirrende, og slik sett var det godt å ha nøytrumsordene. De forble ukjønnede, uansett hva slags tull resten bedrev.

Årsaken til denne forvirringen ligger nok primært i det danske språks påvirkning på norsk, og kanhende er også svenskene delvis skyldige (svenskene har vel automatisk skylden for alt?). Danskene har nemlig, i likhet med söta bror, utrum (felleskjønn) og nøytrum som sine eneste genera. Det vil si at hunnkjønn er blitt absorbert av hannkjønn, som en slags motsatt dyphavsmarulk. Femininum taper altså terreng også i Norge, og da spesielt i Oslo, som vi jo alle vet er en pøl av laster og syndighet, hvilket fører til at barn vokser opp uten å kunne bruke femininum riktig. Jeg er en stor tilhenger av utvikling, forutsatt at utviklingen går i riktig retning, og som alle andre har jeg selvfølgelig monopol på sannheten, og absorbering av femininum er hverken veien, sannheten eller livet. Synes jeg. Men i min naivitet trodde jeg at grensene for hva som var femininum og hva som var maskulinum i bunn og grunn var ganske faste. Hane var alltid maskulinum, høne var egentlig femininum. Uansett hva hane følte om sin manglende fleksibilitet, ville han alltid være en hane, aldri ei hane.

Jeg tok selvfølgelig feil. For det finnes folk fra det sentrale østland som i fullt alvor sier skola (jeg sier forøvrig "sko-orn"), noe som for meg er omtrent like absurd som å si ei bil - bila. Hittil har jeg ikke funnet noen som kan fortelle at alle sier skola der de kommer fra, men det skyldes nok delvis at jeg ikke våger å spørre hver gang. For språk er jo noe som er svært viktig for oss, og jeg tror de fleste, i det minste alle som på et tidspunkt har fått det påpekt at de snakker "feil" av noen som mener de sitter inne med fasiten over det norske talespråk, lett tar seg nær av andres kommentarer til uttale, ordvalg eller bøyning. En kommentar rettet mot ordene viser at den andre parten lytter til hvordan du sier det du sier, og ikke hva du faktisk prøver å formidle, og man kan føle seg som en kuriositet istedenfor som en samtalepartner. Og det er selvfølgelig problematisk. Men vi kan ikke la være å snakke om språket av den grunn. Om måten vi formidlet ting på utelukkende var basert på klar meningsutveksling, ville vi sagt "gi meg smøret", ikke "kunne du være så snill og sende smøret?" uavhengig av om vi satt til bords med en bror eller en statsminister.

Men tilbake til genus. For etter å ha innsett at grensene mellom femininum og maskulinum kan gå andre steder enn der jeg trodde de gikk, tok det ikke så lang tid før jeg innså at jeg hadde begått en bommert. Og jeg hater bommerter. Spesielt språklige. Jeg trodde nemlig at grensen mellom femininum/maskulinum/utrum og nøytrum var absolutte.Jeg trodde med andre ord på kjønnsskifte, men ikke på evnukker. Men joda, noen ord blir innimellom gjeldet og betraktet som nøytrum selv om de er maskulinum!
To eksempler på dette er appelsin og kompliment. Min mor (og hennes mor) sier konsekvent "et appelsin". For dem er det helt naturlig, for meg er det absurd. Og ordbøkene er enige med meg. Appelsin er maskulinum. Jeg gjorde derfor et lite eksperiment ved hjelp av google - jeg brukte søkestrengen " appelsin" og noterte antallet treff. Av en eller annen grunn gir ikke google informasjon om antall treff dersom man begrenser seg til et bestemt språk, så en viss feilmargin må vi regne med. For appelsinens del viste det seg at 1 % av treffene var nøytrum, hvilket i det minste viser at moren min ikke er alene. Det som var mer overraskende, var at 38 % av stemmene gikk til femininum! Resten gikk til min kandidat, maskulinum. Nå er appelsin et fremmedord, og det gjelder også den andre evnukken, kompliment. Her har også jeg syndet - jeg synes komplimentet høres mye riktigere ut enn komplimenten, men jeg tok ikke mindre feil av den grunn... Det er dog trøst i at 69% av treffene på google er enige med meg om at det er "et kompliment". Dog snur det seg drastisk når det er snakk om bestemt form - da er det plutselig bare 33% av "komplimentet". Underlig!

Men hvorfor heter det "en kompliment"?
Ad fontes! Kompliment ble født i latin, gikk i bleier i vulgærlatinen, tilbrakte barndommen i italiensk og gjennomlevde tenårene i fransk, om vi skal tro wiktionary. Det må ha kommet direkte til norsk fra fransk, ettersom vi uttaler det på fransk manèr. Et søk på ordnett etter *ment gir 184 treff i norsk ordbok der 79 er grunnord, og av disse er 74 substantiver. Av en eller annen grunn var akkompagnement og kompliment utelatt, så vi slenger med de to, ettersom det står i nevnte ordbok (litt merkelig søkefunksjon?). 76 ord, altså.
Endelsen -ment uttales som -mang i 33 av ordene, så da fokuserer vi på disse. Samtlige, foruten nettopp kompliment, er nøytrumsord. HVORFOR?!

Jeg synes virkelig det burde være "et kompliment" - det strider imot enhver (synlig) logikk at det skal være maskulinum, og logikk er bra for oss, omtrent som fiber. Men inntil nordmenn kollektivt bestemmer seg for å ta feil, skal jeg gjøre mitt ytterste for å takke for komplimenten, uansett hvor ravn ruskende galt det virker.

Hvem er med meg?

torsdag 7. februar 2013

Tredje soveromskrig: jakten på mobiltelefonen

Dagen idag (eller igår, egentlig) begynte ikke slik dager burde. Jeg vil ikke gå så langt som til å si at den begynte på den verst tenkelige måten, for det finnes definitivt verre scenarier, men jeg syntes nå dette var ille nok.
Det hele begynte da alarmen på mobilen hadde vekket meg for tredje gang og jeg omsider var våken nok til faktisk å slå den av ordentlig (for å ikke forsove meg, bruker jeg en app som krever at jeg skriver inn en captchakode før den er villig til å skru av den infernalske ringingen som egentlig ikke er så infernalsk), strakte hånden over hodet mitt og plasserte mobilen i holderen sin. Sånn bortsett fra at jeg ikke gjorde det godt nok, og mobilen dermed endte opp med å falle ned mellom sengen min og reolen som står tett inntil den (der mobilholderen står). Dette var definitivt noe irriterende, men ikke noe stort problem. Ting faller ned der innimellom - bøker og smykker for det meste, og utfordringen er bare å få tak i det som har falt ned med kabelkanalstumpen jeg ikke har hjerte til å kaste fordi den kan komme til nytte, og som dermed er til stor nytte. Problemet var bare at mobilen ikke var å se. Omtrent en time senere satt jeg på sengen som nå var strippet for sengetøy med pappesker og rot utover gulvet og moren min delvis under sengen og lurte på om det hadde rablet fullstendig for meg. Alt som normalt er lagret under sengen var blitt fjernet. Sengetøyet ristet, bokreolen (som står på hjul) flyttet. Mobilen var søkk borte. Vi hadde forsøkt å ringe den opp for å prøve å gå etter lyden, men ingen ringelyd var å høre. Jeg lurte på om jeg hadde drømt at jeg hadde blitt vekket og om drømmen hadde kulminert i en overbevisende illusjon av mobilmisting. Og jeg så for meg statusmeldingen jeg ville måtte skrive fordi mobilen min faktisk var borte: "Har fått ny mobil etter at sengetrollet spiste den forrige, og har ingen numre. Send meg en melding med mobilnummeret ditt. Klemz". Kanskje bortsett fra "klemz"-delen - jeg er heldigvis hinsides koz & klemz (og jeg skjønte aldri "klemz" heller - "koz" er selvfølgelig en bezettet "kos", men det er da ikke noe som heter "klems"?), og ydmykelsen ville kunne unngås, ettersom jeg har alle mobilnumre laget hos google, men å miste mobilen - ikke i toalettet, ikke i havet, ikke i et gjørmehull, men bak en seng? Nå har riktignok sengen min rykte på seg for å være lettere ondsinnet - hodegjerdet falt f.eks. over meg og ga meg en imponerende kul da jeg var så frekk at jeg monterte den en gang i tiden (dette var muligens en straff jeg ble tildelt fordi jeg insisterte på å gjøre jobben alene selv om monteringsanvisningene insisterte på at dette var en tomannsjobb), men dette hadde også ledet meg til å tro at sengeondskapen satt i hodeenden, og ettersom jeg som oftest ligger med hodet i fotenden, der jeg har tilgang til mobilfot og kan glede meg over at jeg har sluttet å slå hodet i bokhylla som henger over hodet på meg, trodde jeg at jeg var trygg.
Men det var jeg åpenbart ikke.

Men så, heldigvis, dukket den opp: I nederste hylle i denne reolen står det nemlig en plastkasse som er som skapt for reolen - bokstavelig talt - de er nemlig fra samme IKEA-system, og til tross for at boksen knapt nok stakk ut fra reolen, og til tross for at den er fylt til randen av en halv, oppklippet dyne (kattesengprosjekt), hadde mobilen min klart å falle nedi boksen. Og denne boksen hadde både moren min og jeg undersøkt uten hell.

Så halvannen time etter at jeg våknet var sengen min redd opp, gulvet relativt ryddig og alle eskene på plass under senga. Forvillede sokker var fanget inn, temmet og sendt i vaskemaskinen, og mobilen, som jeg på mystisk vis hadde klart å skru av lyden på mens alarmen gikk, var kommet til rette. Men det var definitivt ikke en god morgen!

(men dagen har ikke vært dårlig av den grunn - jeg fikk f.eks. vitnemålet mitt i posten! Jeg hadde håpet at det ville være en form for seremoni i forbindelse med oppnåelse av mastergrad, men dengang ei...)