søndag 19. februar 2017

Solidaritet, del 2

"dom som sier at andre er dumme, dom er dumme, dom"
Dette er et av de ofte siterte sitatene i min familie, og jeg aner ikke hvor det kommer fra, og jeg er vel i grunnen ikke helt enig - det betyr jo i praksis at du ikke kan påpeke en egenskap ved et annet menneske uten at du enten er dum, eller har samme egenskap selv, altså enten et slags addendum til Janteloven eller en ekstrem variant av "på seg selv kjenner man andre".Dette innlegget skal handle om noen av de menneskene jeg synes er dumme, og om du ved innleggets slutt sitter igjen med et klart inntrykk av at jeg er den dumme, så får det bare være.

Dumhet er vel egentlig litt som klokskap, det er ikke et grunnstoff, der er en kjemisk forbindelse som krever flere ulike elementer for å fungere som det skal.
Jeg vil tro de fleste er enige om at det finnes ulike former for intelligens, og at vår evne til å utnytte kapasiteten vi har på ulike områder, og de erfaringer og verdier vi har, vil påvirke hvorvidt vi oppleves som kloke av våre medmennesker. Det kreves for eksempel veldig lite "åndelig intelligens" for å akseptere det du blir fortalt om at en eller flere guder finnes eller ikke, og leve resten av livet som religiøs eller ikke-religiøs, men det krever mer for å ta en bevisst og reflektert avgjørelse i den ene eller andre retningen der du har satt deg inn i begge siders perspektiver og resonnementer.
Hvordan var det nå man fikk opp døra igjen?
Men la oss snakke litt mer om hva jeg mener med dumhet i dette innleggets kontekst. Jeg tenker ikke på hvorvidt du er i stand til å skjønne hvordan et dørhåndtak virker, eller om du var i stand til å fullføre videregående skole. Det handler heller ikke om din evne til å forstå komplekse idéer eller følge et logisk resonnement. Neida, dette handler om slem eller usolidarisk dumhet.

Lav IQ er ikke farlig, men en manglende forståelse for andres menneskelighet, er forbasket skremmende. Det kan handle om å ikke akseptere andre fordi de har et annet virkelighetsbilde enn en selv, en annen selvforståelse eller en annen bakgrunn. Det kan handle om å mene seg bedre enn noen fordi man har en bedre betalt jobb eller høyere utdannelse, eller fordi man har god lønn uten utdannelse. Det kan handle om å forherlige seg og sine og forakte det man oppfatter som svakhet hos andre.

Jeg er kanskje ikke bedre enn dem, for det er sjelden jeg kan føle stemmen min dryppe med mer forakt enn når jeg gjenforteller en anekdote om et menneske av denne typen, men jeg føler at jeg ved å bli eksponert for dem, får en slags jevnlig immunitetsboost mot det jeg oppfatter som farlige holdninger, så kanskje jeg burde takke disse menneskene?
Nei, jeg tror jeg står over akkurat det, men jeg tror de har samme effekt på meg som Trump, i en helt annen skala, har på den mentalt oppegående delen av USAs befolkning: når du stirrer den store Dumheten i hvitøyet, skjønner du at du må reise deg opp og si at nei, dette her er faktisk ikke greit.
Og mens voldsforherligende, populistiske, fremmedfiendtlige nasjonalistbevegelser får mer luft under flaggermusvingene (unnskyld, flaggermus, assosiasjonen flaggermusvinger=ondskap er et overgrep mot dere), og jeg begynner å frykte for Europas fremtid, ikke på grunn av dem som vil inn, men på grunn av dem hvis familier har bodd her i uminnelige tider, hjelper sosiale medier meg med å se ugresset som stikker opp i den ellers fine plenen av "venner".

De menneskene som gir meg nevnte immunitetsboost, er ikke mine venner på Facebook. Jeg velger ikke å forholde meg til dem, jeg er bare pent nødt til det, og stenger dem ute om og når jeg kan, fordi jeg ikke vil at de skal forpeste luften jeg puster i. Og jeg liker å tro at menneskene jeg regner blant mine "venner" på sosiale medier, har gode holdninger. Du vet, tro det beste om folk inntil de klart å tydelig demonstrerer at de er fullstendig ubrukelige. Jeg er naturligvis fullt innforstått med at det i denne gruppen av mennesker er folk som stemmer på og engasjerer seg i ulike politiske partier, folk som er religiøse og anti-religiøse, folk som bryr seg mest om sitt eget og folk som bryr seg mest om andre, folk som deler for mye og folk som aldri deler noe. Og det er fint. Det er godt med variasjon, med ulike stemmer, ulike perspektiver. Men Facebook gir meg også innsyn i sider ved noen av mine "venner" jeg skulle ønske jeg slapp å se, ikke fordi jeg ikke tåler å se at mennesker er noe mer eller noe annet enn det jeg trodde de var, men fordi jeg blir oppriktig lei meg over at de mener det de gjør. Dette er aldri mennesker som har noen reell relevans for meg, dem vet jeg rimelig godt hvor jeg har, men det er like fullt mennesker jeg har trodd godt om.

 Når du (ukritisk) deler et bilde eller en artikkel som ble publisert av en kvakksalver, rister jeg på hodet og ber Facebook vise meg færre slike innlegg. Det er greit, du vet ikke bedre, og om du har lyst til å drikke kolloidalt sølv til du ser ut som en smurf, så kan du egentlig bare ha det så godt. Men når du viser sympati med politikere, rikssynsere eller andre offentlige personer som har et menneskesyn eller et verdisett som jeg finner så motbydelig at jeg får lyst til å kaste opp både binyrebark og menisk, så vet jeg at joda, du er kanskje hyggelig mot meg, men du er enten for dum til å faktisk forstå hva denne meningsfellen din faktisk sier, eller du synes at menneskerettigheter kun gjelder for sånne som deg og meg.

For de som poster disse tingene, har en tendens til å tilhøre den beskyttede majoriteten. De er hvite, de har en tilstrekkelig kristelig bakgrunn til å døpe ungene sine, men ikke kristelig nok til å være gode samaritaner, elske sin neste som seg selv eller ta imot den fremmede og gi ham mat og drikke (jeg kan dog se for meg at de gjerne ville forbannet et fikentre for ikke å bære frukt på feil årstid, så kanskje de følger Jesu liv og lære likevel?), de har klart seg greit, til tross for at de føler at de har artium fra Livet's Harde Skole, og synes for pokker at andre får ta seg sammen og gjøre det samme (apropos det, vi har åpenbart hatt det helt jævlig hele gjengen, så hvorfor har vi ikke mer sympati for hverandre?).

Jeg tror disse menneskene utgjør bunnslammet i kategorien "mennesker som bare ser sine egne behov og utfordringer i øyeblikket, og gir en god dag i de behov og utfordringer andre har" - typ de som stemmer på partier som satser på barnehager når ungene er små, på skoler når de blir litt eldre, på pensjonister når foreldrene deres blir gamle. Sammenlign dem gjerne med den delen av den amerikanske befolkning som trekker på skuldrene og sier at det sikkert blir greit med Trump som president, fordi han ikke kommer til å ødelegge deres liv. Neida, i beste fall vil han ikke det. Men han og en rekke av hans republikanske partifeller vil jobbe aktivt for å gjøre livet surere for fattige, for minoriteter, for homofile og for kvinner som ønsker abort. Hvorfor skulle en ciskjønnet, heterofil, hvit mann i middelklassen bry seg det spøtt om det? (svaret på dette retoriske spørsmålet er forøvrig: "SOLIDARITET !!!", i tilfelle du lurte. 5 ekstra poeng om du gjettet bruk av versaler og korrekt tegnsetting). Dette er en stor gruppe, men det er altså bunnslammet jeg bekymrer meg for. Og jeg skulle gjerne forstått hva som driver deg, du som publiserer grums på Facebook. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at du delte dine egne tanker, ikke bare andres, og at du viste meg at du hadde tenkt nøye over dette. At du faktisk hadde reflektert over hvorfor det du delte, var sant og riktig i dine øyne. For jeg liker å tro at vi alle på sett og vis har et felles mål. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi alle ønsker mest mulig lykke for flest mulig mennesker, men vi har ulike tilnærminger og kanskje en litt ulik forståelse av hvor vi står i forhold til "flest mulig", og hvorvidt mengden lykke eller andel av befolkningen bør være høyest, dersom man ikke kan få full pott på begge fronter (si f.eks. at du må velge mellom 30 % lykke til 90 % av befolkningen eller 90 % lykke til 30 % av befolkningen), og noen vil følge en vei som ikke leder til Rom, men utfor en skrent og ned i et tornekratt, og om vi har en åpen dialog og prøver å forstå hverandre, vil vi kanskje kunne ta det beste fra alle leire, luke ut ugresset og finne et slags kompromiss.

Og for å få til det, må vi, som John Green på en eller annen måte i en eller annen kontekst sa, se hverandre som komplekse skapninger. Vi må ta innover oss at selv om det er en teoretisk mulighet for at det livet vi lever begynte for en time siden og at alle minner om livet før det, er fiktive, og at alle andre mennesker er fantasifostre skapt for å bringe oss videre i handlingen. Alle har mål, hensikter bak sine handlinger og en historie å bære på. Noen er fascinerende dårlige til å definere, sikte mot og nå målene sine, noen handler mer basert på intensjon enn potensiell konsekvens og noen har litt mer problematiske historier enn andre. Om vi klarer å se hverandres menneskelighet, blir det kanskje litt enklere å ikke hate og frykte så mye?

For det er noe med denne menneskeligheten. Det å evne å føle empati. Det er ikke snakk om å slippe alle flyktninger inn i Norge, eller å gi til alle tiggere. Det vet vi at ikke er mulig. Jeg tenker ofte på det når jeg aktivt sier nei til tiggerne som krysser min vei mellom jobben og t-banen. Det stikker når jeg sier nei, selv om jeg i mange tilfeller blir mer irritert enn noe annet, ettersom de gjerne griper tak i meg eller nærmest går på meg og begynner å fortelle meg hvor fælt de har det. Jeg vil egentlig ikke høre. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant, og uansett om det er helt sant, litt sant eller blank løgn, føler jeg noe. Ingen i min situasjon ville valgt å tigge, så uansett om det er sant at de sover utendørs eller ikke, uansett om de har syv sultne barn i Bulgaria eller ikke, uansett om de er blakke eller ikke, så er de i en situasjon der det å gå gatelangs i Oslo i februar, fremstår som det beste alternativet. Jeg gjør meg hard og sier nei, fordi jeg velger det jeg føler er det beste alternativet, men jeg føler at jeg samtidig gir opp litt av menneskeligheten min. Heldigvis er jeg omtrent 100 % menneske, og det er ganske mye av meg, så jeg overlever.
Så uavhengig av hvor grensen settes av myndighetene når det gjelder hvor mange som skal slippes inn, hvor mye penger som skal brukes til nødhjelp der kriser rammer, hvor mange som skal kastes ut, mener jeg at vi har en fordømt plikt til å kjenne etter, ta innover oss en liten bit av den lidelsen vi har sagt nei til å lindre, og prøve å bruke den innsikten til å bli litt snillere, litt mer ydmyke, litt mer takknemlige for hva vi har og litt mer empatiske. Og ideelt sett spørre oss selv hva vi kan gjøre og hva vi er villige til å ofre for å tilby litt mer lindring, hvor mye av vår egen "lykke" vi kan ofre for at noen flere mennesker skal få et verdig liv. Det vil ikke hjelpe småbarnsfamilien som blir kastet ut av landet, men kanskje det vil hjelpe noen i fremtiden?

Det handler ikke om å si at vi skjønner at enkelte unge, vestlige muslimer føler seg fremmedgjorte og rotløse, og romantiserer en farlig ideologi, og at IS derfor er uproblematisk. Det handler ikke om å si at det er husrom der det er hjerterom, og slippe alle inn i Norge. Det handler ikke om å sy puter under armene på ungdommer, om å sykeliggjøre normalitet eller normalisere sykelighet. Men det handler om å se at a) vi formes av våre opplevelser og den virkeligheten vi vokser opp i, og b) vi ønsker alle lykke, og fraværet av lykke og jakten på den, kan drive oss til å gjøre ting som er gale, ukloke eller destruktive. Og vi må vite at selv om vi må si nei, selv om vi må gjøre oss harde i mange situasjoner, så rettferdiggjør ikke det at vi slutter å føle på effekten våre handlinger har på andre mennesker, at vi latterliggjør deres smerte, at vi viser forakt eller at vi forherliger en apatisk tilnærming til andres menneskelighet.

Og om du har kommet deg så langt som dette i denne veggen av tekst, ønsker du kanskje å si at "Renate, du er ikke noe bedre selv, du dømmer jo disse Facebookvennene dine for deres holdninger, og du blokkerer dem istedenfor å invitere til dialog. Dust."
Og jeg vil gi deg rett, i alle fall delvis. Men jeg føler at jeg gjør så godt jeg kan for å forstå hvorfor de deler det de gjør. Jeg prøver å tolke det i lys av det jeg vet om deres bakgrunn og livssituasjon. Jeg prøver å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg kunne gjerne gått i dialog med dem, men jeg synes ikke folks Facebookvegg er stedet for lange diskusjoner. Ikke korte heller, egentlig, med mindre man kjenner folk godt.

Bernt-Kåre og du
Sammenlign det med å gå nedover en gate og se huset til Bernt-Kåre, din gamle klassekamerat. Dere sier hei når dere møtes på butikken, og haster deretter raskt videre, fordi dere virkelig ikke har noe å prate om. Det er ikke det at dere misliker hverandre, det er bare det at Venn-diagrammet over deres interesser er to separate sirkler. Tror du. Men så, mens du kikker mot Bernt-Kåres hus, ser du en plakat i vinduet med teksten "slipp fangene fri" og tenker "oi, vi har visst en felles interesse likevel, han er også tilhenger av en snillere kriminalomsorg!". Du småløper mot døren, men midtveis i innkjørselen ser du at det står "og skyt dem mens de løper sin vei" med litt mindre skrift nederst på plakaten. Oisann, dere var visst ikke enige likevel.

Hva gjør du? Bernt-Kåre har ikke dyttet meningene sine på deg personlig, men han har offentliggjort dem. Men det var ditt valg å ikke ignorere plakaten. Skal du ringe på og starte en dialog eller bare gå videre?
Bernt-Kåre snakker ikke til deg, du er ikke en del av det publikumet han aktivt henvender seg til, han har ikke invitert deg på besøk, men han aksepterer at du ser på huset hans, og kringkaster relativt passivt sine meninger for alle vilkårlige forbipasserende.

I min verden må Bernt-Kåre få lov til å ha plakaten sin i vinduet sitt. Men i det øyeblikket han begynner å ta opp sitt ønske om å avlive kriminelle når dere møtes på Rema, eller legger brev om dette i postkassen din, eller begynner å predike høylydt, eller aktivt oppfordrer til vold, er jeg tilbøyelig til å tenke at han må få gå i fred. Han har ikke bedt om debatt, og om du prøver å starte en debatt han ikke prøvde å starte (og ikke med deg), blir det fort skyttergravskrig, fordi han føler seg angrepet, selv om det ikke var din intensjon. Så jeg lukker døren til ekkokammeret mitt, setter på en podcast publisert av noen som i stor grad er mine meningsfeller. Er det rett? Jeg vet ikke. Men jeg sender et signal, og jeg kan se for meg at Facebook, om mange nok skjuler en og samme person fra egen feed, automatisk vil redusere frekvensen av vedkommendes innlegg i feeden hos andre brukere som ikke interagerer aktivt med ham. En slags sensursmitte, om du vil, eller bullshitvaksine. Dessverre finnes det mange som ikke er immune mot bullshit, og jeg er hverken kvalifisert for eller engasjert nok til å kjempe mot dem. Men betrakt gjerne dette som min noget dempede protest. Og sann mine ord, I delere av dritt: Jeg har sett dere. Jeg vet hvem dere er. Og en dag, når den uretten dere nå tåler så inderlig vel, omsider rammer dere selv, kommer jeg ikke til å stå klar for å sende hjerter eller triste fjes, fordi jeg har lukket deg ute. Du er det flatulente vortesvinet på min Facebookfeeds savanne, og jeg er ikke interessert i dine utslipp av metan og svovel. Men banker du på min dør og vil fortelle meg at vi må stoppe snikislamiseringen av Norge, at det eneste som feiler "psyke" mennesker er vondt i viljen, at Jorden er flat eller klimaforandringer noe tull fordi det var fint vær i sommer (var det det, forresten? Jeg husker ikke), så vil du få beskjed om at det tullet der må du lengre inn i jungelen med.

(har du lest alt dette? Jeg tar av meg den imaginære hatten min for deg)

lørdag 11. februar 2017

De voksne

Da jeg gikk i barnehagen, var det to kategorier av mennesker: oss barna og de voksne (det het heldigvis ikke barnehagetante eller -onkel i min barnehage). Det var alltid veldig greit å kunne gå til en voksen, særlig om man kunne velge å ikke gå til den slemme damen som jeg tror må ha rotet bort empatien sin en gang og aldri funnet den igjen, og jeg tror kanskje det var de fine årene der som etablerte i meg en visshet om at man alltid kan gå til en voksen om noe er vanskelig. Det er klart, denne observasjonen fikk litt hard medfart gjennom oppveksten - jeg lærte at det finnes ganske mange voksne som gjerne kunne vært kastet på dynga, og ble jevnlig overrasket over hvor lite som tydeligvis skal til før noen får jobbe med barn og unge, både med tanke på faktiske kvalifikasjoner, kontroll over eget temperament, intelligens og empati. Men like fullt, troen på de voksne besto.

Så ble jeg myndig og begynte å spørre meg selv om hva en voksen egentlig var, og det er et spørsmål jeg fremdeles har mange diskusjoner med meg selv om. Jeg føler at "voksen" er omtrent like vanskelig som kjønn - enten har du en svart/hvitt-oppfatning og synes alle som ser nyansene i grått er utrolig dumme og vanskelige av seg, eller så sliter du med å se hvor hvitt blir grått og grått blir svart og å finne en regel som passer for alle. Det sier vel seg selv at jeg tilhører gråtonevarianten. For hva i all verden er en voksen? Hva kan voksenhet bedømmes ut fra? La oss starte med noen enkle betingelser:

  • Alder
  • Modenhet
  • Selvstendighet
  • Ansvar

Jeg tror de fleste vil være enige med meg i at det ikke er noe bestemt årstall der alle går fra å være barn til å bli voksne. For det første er vi jo ungdommer først, med all den dritten det fører med seg, og for det andre er folk veldig ulike. Staten ser oss som voksne når vi er 18 i den forstand at vi da har fått de fleste rettigheter, ganske mange friheter og ansvar for egne handlinger. Kjenner du mange voksne 18-åringer? Ikke jeg heller. Men la oss si at det er en forutsetning, da - ingen voksne under 18 fordi den norske stat ikke anerkjenner deg som voksen.
Så er det modenhet. Jeg synes det er en forutsetning for å være voksen, og noe som begynner å dannes i de sene tenårene, men som kan bruke overraskende lang tid på å slå ut i full blomst. Samtidig føler jeg ikke at det er en forutsetning for å være voksen, men noe som kanskje kan fremskynde det dersom det skorter på andre områder?

Selvstendighet og ansvar er nært beslektede - selvstendighet handler om å kunne ta vare på seg selv, og jeg brukte det som en betingelse for min egen del da jeg for første gang sa at jeg var voksen - jeg hadde flyttet hjemmefra, passet på meg selv og klarte meg fint uten innblanding fra moren min eller andre voksne. Samtidig er det jo mennesker som aldri blir helt selvstendige fordi de har utfordringer i livet som hindrer dem i å oppnå full selvstendighet, og det er mennesker som går rett fra barndomshjem til ekteskap, uten å ha eneansvar for seg selv. Og det er unge voksne som er nødt til å bli boende hjemme, eller flytter hjem igjen selv om de egentlig er fullt ut i stand til å passe på seg selv, og det ville være ille å si til dem at de ikke får lov til å være voksne bare fordi de har utdannet seg til arbeidsledighet. Men ja, om vi ser på den majoriteten som, når de er gamle nok og modne nok, kan leve selvstendige liv, så kan selvstendighet være en valid betingelse.

Til slutt har jeg satt opp ansvar, som jeg mener kan kvalifisere på lik linje med modenhet. Om du får mye ansvar, enten det er for deg selv, familien din eller for jobb, kan det kompensere for manglende modenhet i noen år, slik at du egentlig kan være litt umoden i hodet, men likevel være voksen fordi du har en voksens ansvar. Og mangelen på modenhet og ansvar kan egentlig også diskvalifisere deg fra merkelappen "voksen", selv om du er selvstendig og mer enn gammel nok, for eksempel fordi du ikke tar ansvar for egen økonomi, ikke tar tak i livet ditt eller er grunnleggende uansvarlig. Du er ikke nødvendigvis et dårlig menneske, men du er en dårlig voksen (som man-child 45 år med Peter Pan-syndrom eller fru Mannen-min-skifter-lyspærer-fordi-jenter-ikke-kan-sånt-fnis).

Men tilbake til det med å snakke med en voksen!
Da jeg begynte å jobbe, var det arbeidsledere og butikksjef, og til en viss grad heltidsansatte som var en del år eldre enn meg, som var "de voksne", og Renate 19 år begynte å tenke mer og mer på hva en voksen egentlig er i konteksten "et øyeblikk, så skal jeg høre med en voksen" - for selv om jeg aldri sa disse ordene til en vanskelig kunde, var det det jeg tenkte når jeg hadde behov for støtte eller råd fra en vis og kompetent person. Og etterhvert innså jeg at denne kategorien av mennesker gradvis vil snevres inn etterhvert som færre og færre vil være relativt mer voksne enn meg, samtidig som jeg ser at det jeg har trodd har vært betingelser, viser seg å ikke være det. Jeg observerte for eksempel at en overordnet som var yngre enn meg ikke var "en voksen" (selv om jeg definitivt anerkjente hans autoritet) og at en eldre kollega heller ikke var det, selv om han var eldre enn noen jeg syntes var voksne. Og det var en vegg mellom meg og de voksne - de tilhørte samme sfære som familien min (der jeg alltid var det eneste barnet), og uansett hvor god tone jeg kunne ha med en av de voksne, var det en for meg uoverkommelig barriere mellom dem og meg. Jeg kunne aldri bli venn med en voksen, fordi vi ikke var likestilte.

Nå har jeg jo blitt voksen selv i egne øyne - jeg er kvinne, ikke jente, men jeg trekker fremdeles opp dette skillet mer eller mindre bevisst, som når jeg er på jobb og kommer frem til at jeg ikke bare vil drøfte noe med en kollega, men spørre en voksen. Og det forundrer meg, for jeg har i mange, mange år visst at det å være voksen, uansett hvilken definisjon som brukes, ikke på noen måte er en vaksine mot stupiditet. Og jeg har naturligvis hele veien visst at unge mennesker, enten de er mellom meg og "de voksne" i alder, jevngamle med meg eller noen år yngre, kan være vel så intelligente, kompetente og nyttige. Men likevel dette mentale skillet. Og når skal det ende? Å være 40 år og gå for å spørre en voksen er om mulig like dumt som å være en jente på 65.

Men kanskje er jeg på bedringens vei. Jeg har nemlig innsett at jeg har venner på den andre siden. Altså at jeg kan si til meg selv "herlighet, jeg må snakke med en voksen" og gå og snakke med en venn, med andre ord en jeg ellers føler meg likestilt med. Kanskje er det en konsekvens av forvirringen som følger når man tydeligvis har en 33 år gammel asiatisk sønn med sin 6 år yngre, mannlige storesøster (nei, jeg forstår det heller ikke), kanskje handler det om at "de voksne" har utviklet seg til en kategori av mennesker som ikke nødvendigvis er høyere, eldre og klare autoriteter, men bare kompetente, modne og trygge? Og sannsynligvis høyere, for det er strengt tatt ikke så veldig mange voksne mennesker som er lavere enn meg.
Du kan bli vis med bare et tastetrykk!
Når jeg tenker over det, var jo akkurat det de egenskapene jeg så i de voksne i barnehagen, og mens jeg jobbet i butikk - jeg så et voksent menneske jeg følte at jeg kunne stole på, en person som visste mer om verden enn meg, som kunne ta beslutninger jeg ikke hadde autoritet eller erfaring til å ta.
Dermed hadde den voksne mer makt, og det var en tydelig asymmetri, men kanskje jeg egentlig bare må akseptere at jeg nå, som voksent menneske, må erstatte "voksen" med "vis"? Samtidig er det jo mennesker jeg ser på som "voksne" som jeg ikke nødvendigvis ser på som vise...

*sukk* Hva skal man med ordentlige problemer når man har bagateller som denne?

fredag 10. februar 2017

ISS: Imploderende sukkerbrødsyndrom

"Da jeg var liten pike..."
Slik begynner de aller fleste anekdotene mine, og så også denne:
Da jeg var liten pike, dro moren min og jeg ofte til besteforeldrene mine på Tofte i helger og ferier, og på Tofte vanket det ofte kake til kaffen. Måltidet "kaffen", altså, jeg slapp å drikke kaffe, og man fikk ikke kake uansett når på døgnet man drakk kaffe, sånn i tilfelle du lurte. Bestemor har alltid vært flink til å bake (som sine døtre), og en av favorittene mine var en slags enkel bløtkake laget av et sukkerbrød delt i tre lag med vaniljekrem mellom lagene og melisglasur på toppen. Glasuren var pyntet med fargerikt strøssel, gjerne kandiserte fiolblader og eller annet litt ekstra fint som vi fikk kjøpt i Sverige og ikke i Norge. Akkurat de kandiserte fiolbladene var ikke veldig stas, men det var pent, og resten av kaken var nydelig. 

Uansett, det er lenge siden jeg sist fikk smake denne typen kake, og jeg bestemte meg for å prøve å lage den selv nå idag. Det burde ikke være så fryktelig vanskelig - sukkerbrød har jeg dreisen på og vaniljekrem likeså, så alt som manglet da, var ingredienser og det å gjøre jobben.
På dette tidspunktet hadde jeg det som plommen i egget,
men hvor lenge var Renate uti Paradis? Ikke lenge...
På vei hjem fra jobb dro jeg innom Cacas og kjøpte SP (middel som brukes for å få luftige og høye sukkerbrød) og fancy strøssel (det er tross alt en sentral del av denne kaken) før jeg priset de høyere makter i Norgesgruppen for at de hadde valgt å tilby billig fløte og billige egg på Joker akkurat denne uken (jeg sendte også en vennlig tanke til moren min, som hadde informert meg om disse tilbudene). 

Vel hjemme hev jeg i meg litt pasta før jeg satte igang. Multitasking er moro, så mens eggedosis tilsatt SP-guffe lagde seg selv og ovnstemperaturen snek seg oppover mot 180 grader, tvangsskilte jeg eggehviter fra plommer for å lage vaniljekrem. Mens vaniljeguffe ble til vaniljekrem satte jeg kaken i ovnen, og gikk deretter over til å måke kremen over i en glassbolle som skulle settes i vannbad. Jeg tok en rask smaksprøve og stusset litt, for dette smakte jo ikke godt i det hele tatt? Jeg har laget vaniljekrem etter samme oppskrift mange ganger, og den er alltid søt og god, men denne gangen smakte det emment og helt feil. Jeg slo meg til ro med at jeg sikkert hadde en rar smak i munnen etter middagen og satte meg foran PC-en i noen minutter. Så varslet stekeovnen at det hadde gått et kvarter, og jeg gikk inn for å ta en titt på det jeg trodde skulle være et fint og høyt halvferdig sukkerbrød. Det jeg istedenfor så inni ovnen, var en kake med høye kanter og paddeflatt sentrum. Det er ikke uvanlig at sukkerbrød faller litt sammen i midten etter steking, men de skal da vitterlig heve seg høye og fine mens de ennå står i ovnen! Jeg gikk bort til vaniljekremen for å se hvordan det sto til med den, og bestemte meg for å lukte på den istedenfor å smake denne gangen. Den luktet vondt. Den luktet helt konkret bedervede egg... Og da begynte jeg å føle at det kanskje ikke var dagen min, for jeg hadde ikke egg til å lage ny vaniljekrem, og ærlig talt ikke så veldig lyst heller. Så ble kaken ferdig, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Var alle eggene bedervede, sånn at kaken måtte kastes, eller var det antageligvis bare ett ødelagt egg i kremen som ødela alt der, og noe annet som var problemet med kaken, eller var det noe så feil med eggene at kaken ikke hadde klart å heve? Var det SP-en som var problemet med kaken? Fortvilet ringte jeg moren min (som man gjør når gode råd er dyre), som ikke visste hvorfor alt skulle gå skeis idag, men tilbød seg å stikke ned og kjøpe med seg egg på veien, sånn at jeg slapp å dra på butikken. Snilt!

Så prøvde jeg meg på ny eggedosis, denne gangen uten SP, ettersom jeg fant ut at jeg ikke trengte noen flere ukjente i denne ligningen. Eggedosisen ble fin, og snart sto sukkerbrød nr 2 i ovnen.

Og vet dere hva?

Det gikk akkurat like dårlig med det som det første sukkerbrødet. Jeg er nysgjerrig av natur, og denne saken skulle jeg pokker meg til bunns i! Oppskriften var den samme som sist jeg bakte sukkerbrød (og gangene før der også), formen var den samme og eggedosisen var flott og luftig. Hva kunne være feil? Klokken nærmet seg 21:30 og jeg hadde egentlig fått nok. 10 egg med vrakkake sto på rist, 6 egg i form av vaniljekrem sto klar for å kastes, og jeg hadde ingredienser til en tredje kake, men ikke noe mer. Det fikk briste eller bære! Så jeg satset på å bruke SP-en en gang til, og byttet til en annen boks med bakepulver av et annet fabrikat - jeg hadde åpnet en ny boks da jeg bakte kake nr. 1, og selv om pulveret skulle være holdbart i over 2 år til, kan det jo være noe feil med det? Det så lenge lovende ut, men så sank også denne kaken sammen i midten halvveis uti steketiden. Og det var omtrent på dette stadiet at jeg begynte å banne for meg selv. Det er liksom noe eget ved det å være på beina i fire timer etter endt arbeidsdag for å gjøre noe som egentlig burde vært rimelig grei skuring, og se det gå så til de grader åt skogen, gang på gang. 

Enden på visa var at jeg skar til de tre mislykkede kakene, delvis for å dissekere dem og finne ut hva som befant seg på innsiden, og delvis for å se om de kunne brukes til noe. De var harde, kompakte og minnet ganske mye om svamper. Jeg har dog et håp om at de, etter dynking, montering og en natt i kjøleskapet, vil utgjøre en spiselig kake. Pen er den ikke, neida, den ser vindskjev ut, med for flat vaniljekrem inni (fordi jeg var for sliten til å bruke hodet da jeg blandet den ferdige vaniljekremen jeg heldigvis hadde i skapet med krem, og hadde for mye vaniljekrem i blandingen) og slurvete pynt oppå (fordi jeg på daværende tidspunkt hadde holdt på i over seks timer, og var møkk lei hele prosjektet).

Og at det skal være mulig å mislykkes så totalt med noe som egentlig er latterlig enkelt, det hadde jeg ikke trodd...
For løs vaniljekrem på
merkelig bunn
I am not amused...

tirsdag 24. januar 2017

Melkekua, rotegrevlingen og plastmusa

Melkeku, du og du
I år fyller Digresjonsbloggen 10 år, og jeg planlegger å feire det med å fortsette ufortrødent som før. Målet mitt for 2017 er ganske enkelt "flere digresjoner". Mye har skjedd på bloggfronten siden jeg begynte å dele tankene mine rundt allverdens meningsløse ting med allverdens folk som virkelig gir beng i hva jeg måtte mene. Blant annet har ordet "blogger" tydeligvis blitt ensbetydende med pene jenter i dagens outfit som selger meningene sine for sponsorpenger, hvilket fører til at vennene mine ikke vil "stemple meg" som en blogger (litt som når Gunnar sier ting om innvandrere til sin innvandrervenn og bedyrer at fordommen bare gjelder de andre innvandrerne, ikke vennen, uten sammenligning forøvrig), fordi jeg mangler alt som gjør en suksessfull eller kontroversiell blogger suksessfull eller kontroversiell. Og det passer meg egentlig fint. For meg handler blogging i stor grad om de virkelig små tingene. Som å oppdage at innlegget "Bananflua flyr i skumringen" kommer som treff nummer 6 ved googling av "rotegrevling", og at bilder fra bloggen dominerer blidesøket på samme ord. Eller å vise dere bilder av kaker som har gått til helvete. For jeg vil i utgangspunktet ikke at du som leser bloggen min, skal bli kjøpelysten av lesingen. Det er klart, innimellom deler jeg erfaringer med produktet og tjenester, men i all hovedsak vil jeg at du skal flire litt av det du leser. 

Lærer du noe eller tenker en ny tanke eller får øynene opp for hvor fantastisk jeg er, er det naturligvis en bonus, men målet er å underholde samtidig som jeg dokumenterer deler av tilværelsen min.

Og jeg håper at dette er, og vil fortsette å være, en god kilde til selvironi, ordspill, vås og surr. 
Som denne melkekua jeg laget av litt ekstra lett Q-melk. Og ja, jeg har nå kastet mat ved å helle melk på kjøkkenbenken for å lage en kuformet flekk (en slags melke-rorschach), men man skal ikke gråte over spilt melk, selv om den er spilt med hensikt. Og jeg later som at det er helt normalt for voksne mennesker å med konsentrert mine helle melk utover kjøkkenbenken og deretter bruke fingrene til å forme flekken. Litt som Julius og fingermaling, bare mindre søtt - ja, i teorien er det jo potensielt surt istedenfor, med mindre jeg husker å tørke opp melka (memo til selv: tørk opp etter deg).

Og jeg har kjøpt meg ny mus for å forsøke å slå egen pers i minesveiper (det og sudoku er veldig greit når man skal tømme hodet). Og ikke bare endte jeg opp med en mus som faktisk piper når man trykker inn scrollehjulet (er det egentlig en levende mus i plastrustning jeg har kjøpt?), jeg endte opp med en mus som var så langt fra å være en gamingmus at den faktisk er uegnet for minesveiper...

mandag 23. januar 2017

Bundt i bøtta

Vellykkede kaker
Det er noe litt magisk med randformer, i alle fall de veldig dekorative fra Nordic Ware. Du får liksom en fancy kake uten å gjøre annet enn å helle røre i en form, og den ser bedre ut uten pynt enn med. Men vi vet jo alle at ting gjerne ikke er så enkle som de først virker, og jeg har brent meg på dette opptil flere ganger i møte med disse formene, og ettersom det er morsomt å se folk gå skikkelig på trynet (eller er det bare meg som har litt underutviklede empatiske evner?), tenkte jeg å dele mine mindre heldige opplevelser med dere.

Denne typen former kalles Bundt pan på engelsk, og formen er en amerikansk oppfinnelse fra firmaet Nordic Ware, basert på sentraleuropeisk gjærbakst med lignende fasong. I utgangspunktet kan alle typer kakedeiger stekes i denne typen form, men det er en fordel at den er relativt kompakt og ikke svampete eller smuldrete (typiske formkaker er bra!). Det er også en fordel (men ingen nødvendighet) at det er mye deig i forhold til f.eks. frukt, bær eller sjokolade, ettersom du ellers kan risikere at deigen ikke binder godt nok, og at den ferdige kaka deler seg når du tar den ut av formen.
Det finnes flere ulike former for randformer - noen er vanlige springformer med en bunn med trakt i, mens andre er helstøpte i metall eller silikon. Jeg tror poenget med disse formene (og kakene man baker i dem) er å kunne oppnå høye, stabile kaker ved å redusere risikoen for at de blir rå i midten, ettersom det ikke er noen midte. Ulempen man får om man sammenligner en slik form med en vanlig springform, er at det er mye vanskeligere å redde en kake som sitter fast i sidene). Nordic Ware anbefaler at man pensler formene med smeltet smør eller en form for formfett som inneholder mel (ikke noe jeg har sett i Norge) og at man ev. strør mel eller kakao over smøret for at kaken skal slippe. Kakao er best egnet for sjokoladekaker og annen mørk bakst, men ulempen er at det gir en litt emmen smak på skorpen. Min erfaring er at smeltet smør holder, men at man bør sette formen kaldt slik at smøret stivner, og man dermed får en fysisk barriere som holder til kaken er i ovnen - med flytende smør og deig ender man jo fort med at smøret blir med deigen og ikke opprettholder noen barriere.

Men jeg skriver ikke dette innlegget for å synse om hvorfor man skal eller ikke skal bruke denne typen former, jeg vil heller skrive om de gangene ting har gått åt skogen, fordi det er mer morsomt.
Den første gangen jeg prøvde formen, var ikke spesielt underholdende - det gikk helt fint, kaka ble vellykket og alle barna (d.v.s. kollegene mine) ble glade. Den andre gangen, derimot, gikk ting litt i dass. Jeg brukte en av favorittoppskriftene mine, og ganget den opp for å få riktig mengde. Ulempen var at jeg ikke klarte å bruke hodet helt riktig, antageligvis fordi jeg tenkte på noe helt annet. Så dermed ble oppskrift beregnet for 1 L brødform som skulle ganges opp til 2,3 L randform, tredoblet, med det resultat at formen, som kun skal fylles 3/4 full, omtrent fikk topp, og at det så ut som om det hadde vært et vulkanutbrudd inni stekeovnen min, i tillegg til at steketiden ble forlenget med en halvtime.  For all del, kaka ble fin, den, men det hadde gjort det litt enklere om jeg hadde tenkt meg om to ganger først - og jeg ville sluppet å føle meg dum...

Litt understekt kake kan være godt. Dette her, derimot...
Gangen etter var jeg langt mer bevisst på at jeg måtte ha med meg hodet, og bestemte meg for å satse på en oppskrift fra produsenten. Jeg skulle bruke formen jeg hadde fått i julegave, og etter å ha konvertert målene og fjernet alle de unødvendige detaljene fra oppskriften (jeg blir oppriktig sur når jeg får beskjed om at jeg skal blande noe sammen i en middels stor bolle - jeg klarer da å tenke selv! Eller, jeg gjør jo åpenbart ikke alltid det, men jeg vil ikke at noen skal ta utgangspunkt i at jeg ikke kan tenke selv, jeg vil egentlig heller dumme meg ut på eget ansvar), satte jeg igang. Disse formene skal som sagt fylles 3/4 fulle for å unngå at de renner over, og oppskriften var laget spesifikt for formen, som rommet 10 cups. Altså burde oppskriften være på 7,5 cups, ikke sant? Ja, det var det, da... Men når jeg nå i etterkant legger sammen volumet av ingrediensene, havner de på... trommevirvel, takk ... 10,5 cups! Hvilket kan forklare hvorfor min 10 cup store form ble breddfull, og resultatet var en understekt kake (til tross for at kakepinnen var helt ren og den hadde stekt 10 min mer enn oppgitt) som gikk rett i søpla.
Det er noe eget ved det å kjøpe inn ingredienser du aldri bruker (jeg hadde aldri smakt seterrømme, som jeg plutselig trengte nesten 2 begre av), måle og forberede deg, smøre innsiden av formen med den angitte mengden deig og deretter marmorere med en blanding av kanel, sukker og nøtter, bygge opp lag på lag og tenke at dette går veien, for så å innse at den veien det gikk, var åt skogen.
Og det beste? Det ble ordentlig grisete på kjøkkenbenken!

Med riktig oppskrift gikk det imidlertid langt bedre, og dermed ble det sitronkake på både butikk og kundesenter idag - og jeg har fått meg en ny favorittoppskrift! Ooog jeg må muligens kjøpe meg flere former, for jeg synes kakene blir så fine!