Andre soveromskrig: samliv & seier!

Rommet mitt og jeg har et lite problem. Muligens kan det kalles en slags romantisk villedelse eller naiv optimisme. Vi kan kalle det hva vi vil, poenget er uansett at vi lever godt sammen i hverdagene, men at vi innimellom blir uvenner fordi den andre ikke er alt vi hadde håpet, forventet og trodd.
Rommet mitt, som altså er det rommet jeg disponerer (og har disponert siden jeg var 6 år gammel) i min mors leilighet, er relativt romslig. Det er kanskje ikke så stor takhøyde, men arealet gjør det til leilighetens nest største rom. Om alt går etter planen, kommer rommet mitt og jeg til å gå hvert til vårt om litt over ett år, når jeg håper å være i jobb og dermed kvalifisert til å ta opp et boliglån, men enn så lenge gjør vi vårt beste for å ikke vokse ifra hverandre, rommet mitt og jeg. Jeg forsøker å tolerere at rommet mitt insisterer på å ha en kuldesone under vinduet (hvor jeg har sofaen min), og at det ikke stenger ute støyen fra naboens to sønner som tydeligvis ikke har forstått konseptet "innestemme", og som, ut fra lydene å bedømme, fordeler tiden de tilbringer i våken tilstand mellom skriking og forsøk å myrde hverandre. Støyen fra de to lømlene er blitt et slags uønsket og ufordragelig stebarn for meg, og det sliter selvfølgelig på forholdet mellom rommet mitt og meg. Det blir rett og slett for mye innimellom!
Men jeg skulle med glede tatt imot både trekk og skriking dersom rommet kunne møtt mitt evig stigende behov for mer plass. I august/september 2010 hang jeg opp hyller over sengen min for å stagge den evige flommen av bøker (se innlegg om første soveromskrig), men dette var heller ikke nok i lengden, og jeg begynte å se på rommet mitt med stigende frustrasjon og misnøye - hvorfor kunne ikke rommet mitt holde tritt med meg? Var det jeg som hadde for store forhåpninger? Var dette slutten?

*gliiis*

Men heldigvis, da jeg trodde alt håp var ute, fikk jeg en idé: jeg kunne kjøpe en ny reol!
Nå er selvfølgelig det lettere sagt enn gjort - det er ikke flere vegger å plassere noe inntil! Men løsningen fant jeg heldigvis hos IKEA, med litt hjelp fra Clas Ohlson: en EXPEDIT-reol med åtte hyller som jeg monterte hjul under (hjul, skruer og min høyt elskede Ryobi-drill fra Clas)! Dermed fikk jeg masse lagringsplass ved fotenden av sengen, og har samtidig muligheten til å flytte på den ved behov, og er heller ikke avhengig av en vegg! Reolen er 40cm dyp, så det er mulig å sette inn bøker fra både forside og bakside, og dermed doble lagringsplassen. Ettersom jeg har en del andre ting som godt kunne blitt lagt bort, har jeg brukt tre av hyllene på dette, og satt inn en skuffemodul, en skapmodul og en knallrød boks i hvert sitt rom. I tillegg har jeg festet fire flate LED-lamper i taket på de fire øverste hyllene, slik at jeg ser hva slags bøker jeg har der! Er storfornøyd, og for første gang på det jeg kan huske, har jeg plass til flere bøker enn jeg har!

Kanskje er det håp for rommet og meg likevel?

Om å få penger tilbake

Det er gøy å bruke penger, ikke fordi man bruker dem, men fordi man får noe igjen. Det at kontoen tappes er selvfølgelig ikke like morsomt, og da er det kjekt å finne ordninger som sørger for at det drypper litt tilbake på en selv hver gang slusene åpnes og pengene strømmer ut fra kontoen!
Slike ordninger omfatter bl.a. medlemsbonus og kredittkortbonus, samt nettsteder som kickback.no.
Felles for dem alle er at de gir deg en bonus (fra 1 % og oppover) på bestemte kjøp, og denne bonusen kan enten betales ut til din debet- eller kredittkonto eller tas ut i gavekort eller tjenester.
Det man alltid bør huske på når man bruker slike ordninger, er å bruke hodet. Firmaene som tilbyr disse ordningene, gjør det for at du skal bruke deres tjenester fremfor konkurrentenes, enten det er snakk om Trumf som vil at du skal handle på Kiwi istedenfor på Rema, eller TwoCards som vil at du skal bruke deres kort som betalingsmiddel, og forhåpentligvis ikke gjøre opp for deg når måneden er over, slik at de kan få renteinntekter fra deg. Husk derfor at selv om du får noe tilbake på bestemte kjøp, har du uansett brukt mer enn du får tilbake, så om kjøpet er unødvendig, går du uansett i minus. På samme måte er det ikke sikkert at en god prosent kickback betyr at totalprisen blir lavere enn hos konkurrentene - sjekk alltid før du kjøper!

Og så en liten oversikt over hvem som gir hva når:

Trumf: 1% på alle kjøp i Norgesgruppens matbutikker (Kiwi, Ultra, Joker, Meny, Spar, m.v.). Medlemskort trekkes i kassen, men medlemskortet kan også kobles til et vanlig debetkort slik at bonusen registreres når kjøp betales med dette. Bonusen kan når som helst overføres til debetkonto, og kan også brukes i nettbutikken Flust.

Trumf Visa: Det samme som vanlig Trumf, bortsett fra at man får 3 % bonus på kjøp i Norgesgruppens butikker, og 1 % på alle andre kjøp (med unntak av konkurrerende matvarekjeder)

Coop: fra 1 % på alle kjøp i Coops butikker (Obs!, Meny, Prix, m.v.) samt i noen andre butikker, som f.eks. KappAhl. Bonusen avgjøres av hvilken region man tilhører. Bonusen kan tas ut ved årets slutt. Det koster 300kr å "kjøpe seg inn" i Coop.

BankNorwegian: 1 % på alle kjøp, opptil 20 % på flyreiser fra Norwegian. Bonusen kalles CashPoints, og kan kun brukes som betaling for flyreiser.

TwoCards: fra 3 % på bestemte varegrupper. Man kan velge mellom flere bransjebonuser bl.a. klær og sko, elektronikk og sport, og hvorvidt du får poeng for handelen din, avhenger av hvilken MCC-kode butikken du handler hos er registrert under. MCC-kodene avgjør hvilken bransje bedriften tilhører, og om du er usikker, kan du kontakte den enkelte butikk og forhøre deg. Platekompaniet er f.eks. registrert som "elektronikk", mens CDon ikke er det. Bonusen registreres etter noen dager, og om du bytter bransjebonus før du har fått bonusen for kjøpene dine, mister du den potensielle bonusen. Samtidig har TwoCards spesialkampanjer hvor du kan få ekstra bonus. Gjennom 2011 ga f.eks. kjøp hos Ellos ytterligere 7 % bonus. Du kan tjene maks. 2500kr per år i bonus, og når du har over 100kr, kan du overføre dem til kredittkontoen din, og dermed få en lavere regning. :-)


Obos Mastercard: gir 4 % på kjøp i butikker som er registrert under MCC-kodene for Bolig og Bygg, deriblant Home & Cottage, Clas Ohlson, Jernia og IKEA. Er kun for OBOS-medlemmer.

Kickback.no: varierende prosenter for kjøp i utvalgte nettbutikker, deriblant CDon, bokkilden og Ellos, dersom man går inn gjennom Kickbacks nettside. Poengene kan veksles inn i gavekort og SpendOn-Visa. Porto må betales med opptjent bonus.

I tillegg er det flere andre kredittkortselskaper som også gir bonus på forskjellige kjøp, så det kan være greit å undersøke litt først :-)

Høyt i toppen den blanke stjerne

Slik ser den nye toppstjernen min ut! (foto: Engel01)

Jeg har en stor svakhet for juletrepynt. Jeg blir blank i øynene og begynner nesten å sikle når jeg ser en fin juletrekule. Så må jeg selvfølgelig kjøpe den - det er ingen vei utenom. Jeg har hatt eget juletre på "pikerommet" siden jeg gikk i grunnskolen, og med årene har mengden juletrekuler økt, og de mindre fantastiske tingene er blitt påprakket det store treet i stuen, eller har funnet veien til søpla (sistnevnte har vært reservert grufullheter som har vært dekket i glitter som bestemte seg for å falle av), men resultatet er uansett at jeg har mer enn nok å henge på treet, og jeg har et alvorlig problem med å finne plass til alt sammen når julen er over.
Det har imidlertid vært én ting som har plaget meg ved treet mitt: toppstjernen. De første årene brukte jeg en veldig enkel variant i hvit plast med fem armer, og etterhvert fikk jeg tak i en som var litt mer avansert, men den var uansett ikke i nærheten av å være så fin som den på det store treet.

Juletreet mitt for tre år siden. Merk stjernen!

I flere år har jeg vært på leting etter en som er tilsvarende, eller enda finere, enn den moren min kjøpte for flere tiår siden, men de er ikke i produksjon mer, og er visst heller ikke så lette å få tak i som brukt. Heldigivis fant jeg en lik mammas på en auksjon på QXL. Lykken var stor, og da jeg til slutt vant en intens budrunde, var gleden stor!

Det hadde selvfølgelig vært ekstra moro om jeg kunne brukt den i år, men frykten for at Adina skal klatre i juletreet har ført til at mitt lille tre får et friår (lettere å rive ned, mer knusbar pynt innen rekkevidde...), mens det store skal monteres og pyntes over flere dager, slik at kattefrøkna er vant med sitt nye familiemedlem før det dekkes av ledninger og knusbare trusler. Det blir med andre ord en litt anderledes julepyntingstid (Mamma pleier å dekke vinduskarmen med nissemus, men de må nok også stå over julefeiringen, for ikke å snakke om julestjernene som nektes rom i herberget fordi de er giftige), men sånn er det jo å ha barn i huset!

Det fineste jeg har på treet er to kongler i glass med
en slags glitrende sølvmaling på innsiden. Veldig
morsom effekt, og et litt gammeldags preg.

Med den nye toppstjernenpå plass er det bare ett juleønske jeg har for treet mitt, men det ser ikke ut til å bli oppfylt i år: fine glassistapper! Amazon.com selger mange fine varianter, men de vil ikke sende dem til meg, og jeg er ikke desperat nok til å koste på meg en videresendingsavtale med JetCarrier. Dere kan tro jeg gleder meg til å flytte hjemmefra og få et stooort tre å pynte! :-D

Den største gaven?

Nå er siste julegave pakket inn her i huset. Gavebånd er blitt tatt fra en overivrig katt, etiketter prydet med min alt annet enn prydelige håndskrift og herlighetene er blitt lagt unna i påvente av den store dagen.
Jeg liker å kjøpe julegaver. Jeg synes det er utrolig morsomt og koselig å finne noe til venner og familie som de enten ønsket seg, eller ikke visste at de trengte. Men det er selvfølgelig noen utfordringer, som f.eks. å holde seg innenfor mer eller mindre veldefinerte verdiregler. Det er jo engang slik at det ikke er så veldig moro å få en gave til 500kr når du vet at giveren i samme stund åpner en liten sak til en knapp femtilapp fra deg, selv om både giver og mottager vet at det ligger den samme omtanken bak. Sannsynligvis bryr ikke den som punget ut med mest seg så veldig om dette spriket - gaven skal vise at du kjenner mottageren, at du har tenkt på vedkommende og at du setter pris på ham/henne. Klarer du å få frem det i gaven, gjør det vel egentlig ikke noe om vedkommende allerede har akkurat det du pakket inn i to eksemplarer fra før, og derfor må ta turen til butikken for å bytte herlighetene, eller om du egentlig bommet litt med innkjøpet. Det er jo faktisk tanken som teller, og om tanken skinner igjennom, bør mottageren holde jul i sitt hjerte og si tusen takk. Selv om han/hun ønsket seg noe annet.

Men det er en ting jeg har litt problemer med når det gjelder julegaver, og det er alle disse veldedige organisasjonene som  lar deg kjøpe en god gjerning til noen. Det er sikkert forferdelig upassende å mene dette, men jeg gjør det nå likevel: Veldedighet er flotte greier  (unntatt når herr Redd de svakeste ringer minstepensjonisten Ågot på 92 år og presser henne for penger. Da er det misbruk av folks godhet), og det er utrolig viktig at vi husker på dem som ikke har det så greit, både i jula og gjennom året ellers. Men jeg synes det er både lettvint og feil å gi en geit eller et fadderbarn til familie og venner, med mindre disse spesifikt har ønsket seg akkurat det, eller dersom den konkrete saken ligger mottagerens hjerte nær.
Kall meg gjerne en bortskjemt og hjerteløs materialist, men slik jeg ser det, er det å gi en gave til en organisasjon som julegave til noen som ikke ønsker seg dette, det samme som å kjøpe seg god samvittighet med penger som var reservert noen andre. Er det ikke mer realt å se på den organisasjonen som tilbyr disse gaveløsningene som en venn som skal ha en egen gave, og kjøpe en halv ku eller et helt års skolegang som en gave til organisasjonen?

La meg trekke en parallell: Per og Kari er søsken, og bor i Akrylgata, hhv. hus 35 og 39. I hus 37 bor herr Surkledahl med det dårlige beinet og den isete innkjørselen. Herr Surkledahl har ingen familie i nærheten, og både Per og Kari hjelper ham innimellom med innkjøp, vedlikehold av eiendommen og diverse andre saker. Så nærmer julen seg, og Per og Kari skal kjøpe julegaver til hverandre, slik de alltid gjør.  Per vet at Kari samler på glitrende, rosa hagenisser som blinker og spiller "vakker" musikk, og klarer omsider å spore opp den ene grusomheten som mangler i Karis samling. Han får den fraktet hele veien fra restlageret i Taiwan, og kan fornøyd konstatere at han har funnet den perfekte gaven. Kari, derimot, ringer på hos Klaus Crantzekaacke i nr. 41, og betaler ham for å kjøpe inn strøsalt og strø herr Surkledahls isete innkjørsel. På julaften, når Per ringer på hos Kari iført nissekostyme for å dele ut gaver til Karis 18 barn (med 19 forskjellige menn) og fire gullfisker, gir han henne hagenissen, som selvfølgelig faller i smak. Hun stikker til ham en kovolutt hvor det står "God jul", og inni konvolutten ligger et pent julekort hvor det står "Kjære bror, i år gir jeg deg godhetens gave i form av å ha sørget for at noen har strødd herr Surkedahls isete innkjørsel. Filantropisk hilsen fra din søster".

Så spør vi oss: har Kari gjort noe galt? Bør Per bli skuffet eller glad?

Man kan selvfølgelig si at Kari gjorde noe godt ved å sørge for at herr Surkledahls innkjørsel ble sklisikret. Og Per burde jo bli glad for det. Men burde ikke dette vært noe hun gjorde uten å blande inn Pers julegave? Kunne hun ikke gjort denne tjenesten som en julegave til herr Surkledahl, og gitt Per noe som gavnet ham? I praksis har ikke Kari gitt Per noe annet enn en beskjed om hva hun har gjort for herr Surkledahl

Jeg antar det jeg forsøker å si er noe i retning av dette: julen er tiden for å være snill med andre, men dersom du ønsker å lette din dårlige samvittighet eller gjøre noe godt for andre mennesker, er ikke julegaven til lille Teodor eller til tante Turid rett arena. Penger som er øremerket julegaver, er nettopp det. Øremerket. Når du gir en gave til en organisasjon fra disse pengene, er du snill på den tiltenkte mottagerens vegne, istedenfor selv å ofre noe for sultne barn, truet regnskog eller noe annet som er viktig. Den antimaterialistiske godheten som det ropes om fra alle kanter rundt jul, burde være et helårsengasjement på egne vegne, ikke noe man tyr til for å være korrekt eller fordi man ikke gidder å legge ettertanke i gavene. Gjør gjerne en god gjerning, men gjør det da på egne, og ikke andres, vegne. Eventuelt kan man jo bare ønske seg noe til noen andre til jul?

(og nei, jeg er ikke bitter over å ha fått en geit eller en adoptivtorsk i gave. Men jeg kommer ikke til å gi det bort heller, med mindre noen av dem jeg gir gave til, ber om det. Og nei, jeg mener ikke at man er et dårlig menneske dersom man gir bort en veldedig handling til jul. Men man kan kanskje tenke seg om to ganger før man gjør det, slik at man har det klart for seg hvorfor man gir det.)

It's beginning to look a lot like Christmas...

Nå har jeg endelig fått "juleferie" fra studiene mine. Deilig! Jeg vet at ferien så altfor snart vil være forbi for denne gang, men enn så lenge kan jeg late som om den vil vare evig, slik at jeg kan bruke tid på de minst konstruktive ting jeg kan tenke meg, uten å føle at jeg disponerer fritiden min uklokt.
For det er noe med disse tingene man gjerne skulle ha gjort i feriene - de bygger seg gjerne opp i så stort antall og omfang at du, når ferien er over, bare er halvveis ferdig med disse fornuftige prosjektene, og ikke engang har begynt å slappe av.
Jeg er faktisk ordentlig bekymret for å ende opp slik i år, så jeg har, siden jeg fikk ferie, gjort så få fornuftige ting som mulig.
Noe har jeg selvfølgelig fått gjort. Jeg har pakket inn alle julegavene til slekt og venner, planlagt årets lille Norgespakke til den veldig fjerne slekten på New Zealand (nissesjokolade, makrell i tomat, norske flagg til juletreet), laget en julespilleliste i iTunes (det blir ikke jul uten "Wenches jul" (Wenche Myhre), "Lys" (Jahn Teigen) og "And Winter Came" (Enya)!) og ryddet vekk et par imponerende stabler med bøker som var mer eller mindre relevante for semesteroppgaven. Dette betyr at jeg både har håndfast bevis på at rommet mitt har ganske mye gulv, og at jeg har et sted å sette tekoppen, utenom i senga. Veldig kjekt!

Nå kom jo snøen igår, og det for fullt, og Adina fikk smake på herligheten i form av en god kladd jeg tok med inn. Hun syntes visst det var snadder, og brukte resten av kvelden på å prøve å fange snøfnuggene på ruta. Søte katten!

Jeg har forøvrig lagt en god slagplan for morgendagen: jeg skal begynne på Adinas kosepose! Det blir en slags forenklet variant av disse bæremeisene folk har avkommet sitt i, men min skal være tilpasset Adina og kosestunder foran PC-en hvor jeg gjerne skulle vært i stand til å gjøre noe fornuftig og samtidig la henne sove i armkroken - bilder kommer etterhvert!
Idag kom dessuten en pakke fra England med et nydelig snøkrystall-anheng fra Arts & Crafts inni (noe absurd å kjøpe norske smykker fra England), og det kan dere se her. Kan forøvrig varmt anbefale Artyfax, hvor jeg kjøpte anhenget - de selger bl.a. utgåtte smykker fra Pilgrim og Arts & Crafts (produktene er nye, har alle merkelapper og er trygt emballert), så det er mulig å komplettere smykkesett eller oppdage noen nye, og prisene er ikke så ille heller (i tillegg til at det er fri frakt).


Men nå skal jeg trekke meg tilbake og lese litt i "Kongens hjerte", hvis anmeldelse snart blir å lese på Leselyst som en del av Arks Lesevenn-ordning :-)

Takk for seg!

Största möjliga tystnad...

Hold kjeft, Renate. For din egen skyld!

Nå har jeg fått meg et helt eget virus, og det har halsen min som mellombels bustad. Hva jeg synes om det, bryr det seg lite om, og er i tillegg en ekstremt slitsom leieboer: det har tatt stemmen min. Hadde jeg endt opp uten stemme etter å ha byttet til meg menneskeben, kunne jeg kanskje akseptert manglende stemme, men ben (det må man ha for å løpe, danse!) har jeg allerede, og jeg føler meg følgelig ganske urettferdig behandlet. Jeg elsker jo å snakke, og sliter veldig med å akseptere at selveste Fastlegen har pålagt meg å holde tåta.

Men jeg kan ikke klage for mye - jeg er sykemeldt ut morgendagen for å spare stemmen, og hosteanfallene leieboeren i halsen fremkaller, er ubehagelige, men jeg har i det minste hverken tett nese eller vondt hode idag, og det er jo veldig greit! Forøvrig nærmer juleferien seg med stormskritt for meg - om ni dager har jeg siste innlevering, og da er det fri! Jeg skal selvfølgelig jobbe så mye jeg kan i desember, men det blir godt å kunne konsentrere seg om én ting, og samtidig ha mulighet til å få gjort andre ting, som å brodere litt, sy kosepose og burpynt til Adina og pakke inn julegaver.
Jeg har forresten fått enda mer stoff til burpynten. Opprinnelig bestilte jeg 3 yards av ett blekgrønt og ett skarpgrønt stoff, men selv om det så ut som en god kombinasjon på nettsiden jeg kjøpte dem fra, var virkeligheten en ganske annen... Så da ble det bestilt to mørkere nyanser som heller ikke så ut som på bildet, og forhåpentligvis vil jeg, når jeg setter meg ned og tenker så det knaker, finne to av fire nyanser som passer perfekt!

Det er snart jul, folkens! Nå mangler vi bare snø som laver ned! :-D

Når et bilde krympes i natt

Da Oscar ble en del av familien, knipset vi bilder i hytt og pine. Han var verdens vakreste, og det skulle selvfølgelig dokumenteres! Resultatet er, bare for mitt vedkommende, en 15cm høy stabel med bilder, samt et lite og fullspekket album.
Men dette var i gamle dager. For 10 år siden. Det var da alle fremdeles hadde film i kameraet, og man måtte sende inn de magiske rullene til fotobutikkene.

eksempel på vannmerke

Tidene forandret seg. Etter konfirmasjonen min (som jeg tror fant sted i 2003) kjøpte jeg mitt første digitale kamera. Noe fantastisk noe fra HP med 5 megapixler og et gigantisk minnekort på 256 megabyte. De digitale bildene var et faktum! Men med digitale bilder fulgte frustrasjon over kaotisk mappestruktur, kryptisk navngiving og andre livets bagateller, og harddiskkaoset var et faktum. Så tok datamaskinen kvelden, og på sett og vis var det like greit. Men altså, dette skulle ikke handle om min datahistorie. Dette skulle handle om et snedig lite program!
For nå som jeg igjen har et lite nurk i familien, knipses det jevnt og trutt. Eller, kanskje ikke så jevnt, men i det minste ganske trutt når det først knipses! Renate har dessuten fått seg speilreflekskamera av den rimelige sorten, og dermed er det enda morsommere å ta bilder av Adina. Og bildene? De blir lagret i Nikons selvvalgte mappe, i hver sin undermappe. Og de blir lagret i miniatyrmapper. Og i bilderedigeringsmapper. De blir lagret omtrent overalt. Men nå skal FastStone Photo Resizer gjøre noe med problemet. Dette gratisprogrammet gjør det til en veldig enkel sak å flytte over filer fra en mappe til en annen, og å i prosessen endre filtype, størrelse eller navn, i tillegg til at man bl.a. kan legge på vannmerke. Dette er f.eks. perfekt når man raskt og smertefritt vil gjøre bildene litt mindre og litt lettere i forbindelse med blogging eller bildedeling, eller når man, som meg, gjerne vil ha 650 bilder tatt med fem forskjellige kameraer inn i samme mappe med samme navnestruktur.

Kjapt, trygt og gratis!