mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?

søndag 22. april 2018

Storebror ser meg

I likhet med mange andre har jeg den siste tiden forsøkt å sette meg inn i hva aktører som Facebook og Google vet om meg. Ikke fordi jeg er engstelig - jeg er for det første veldig kjedelig, for det andre omtrent blind for reklame, og for det tredje ganske bevisst på hvordan jeg agerer online, men fordi jeg er nysgjerrig på hvor gode profiler de egentlig har klart å bygge opp basert på min adferd. Google mente f.eks. at jeg var veldig interessert i australsk fotball, mens Facebook trodde jeg var interessert i Israel som reisemål, Donald Trump og "Urn" - som tydeligvis både er en person og en urne.Jeg er også interessert i hundemat, veganisme og sukkertøy (alle tre var nye for meg), og spedbarn. Det kan muligens forklare reklamene jeg får på youtube for graviditetstester - de er av typen man ikke kan skippe, og de inneholder en veldig klissete damestemme og babylyder. Jeg liker ingen av delene, så jeg har bestemt meg for at om jeg skulle befinne meg i en potensielt gravid situasjon en gang i fremtiden, skal jeg aktivt gå inn for å velge en annen type graviditetstest, bare for å ta igjen.

NEI !!
Egentlig er jeg litt skuffet. Nyhetsfeeden min på facebook er nemlig nesten perfekt - Facebooks algoritmer klarer ganske så godt å forstå hva jeg vil se. Og det er jo ikke slik at jeg bare vil se ting som jeg vet interesserer meg - jeg vil gjerne bli interessert i nye ting (det er litt derfor jeg hører på mange podcaster som drøfter nye temaer hver gang - jeg vil jo lære nye ting, ikke bare terpe på det samme gamle). Og om Facebook eller Google eller noen andre aktører jeg bruker, vil gi meg reklame tilpasset det de tror jeg vil se, sier jeg tusen takk for det - jeg er, om ikke reklameblind, så i alle fall reklamesvaksynt, og jeg har et ganske bevisst forhold til hvorfor jeg kjøper ting. Bannerannonser er generelt ikke blant årsakene. Og da tenker jeg at jeg heller vil ha annonser for overpriset porselen fra RoyalDesign og tilbud om webhosting enn tilbud om å flørte med naboene mine eller eldre damer, som er det Microsofts Sudoku viser meg reklamer for. Ikke et vondt ord om naboer eller eldre damer, men det er liksom ikke så spennende for meg, og jeg vil heller ha reklame for ting jeg kan risikere å bruke penger på, enn ting som helt åpenbart er myntet på en helt annen del av befolkningen enn meg.

Så ja takk, gi meg målrettet reklame dersom dere på død og liv skal gi meg reklame. Jeg er villig til å fortelle dere at jeg liker katter, sminke og 50-tallskjoler i bytte mot å slippe reklame for nabodating og graviditetstester.

lørdag 21. april 2018

En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler
Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet
Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.

søndag 18. februar 2018

Rom for forbedring

Min fantastiske humor har ført til at jeg har dørskilt inne
- dette leder til "kontoret", "Det ytre rom" leder ut i oppgangen.
Jeg har stor respekt for folk som klarer å ikke fylle hjemmene sine med ting. Med mindre de bor i helt tomme boliger, da blir jeg litt bekymret for at de muligens er massemordere. Men det å klare å begrense hvor mye man trekker inn i hjemmet, det er en dyd. Da jeg flyttet inn i leiligheten min, hadde jeg lagret hele livet mitt på et soverom. Det betydde at et soverom på rundt 10 kvm rommet de normale tingene (klesskap, skrivebord, kommode, sofa og seng) i tillegg til nok hyller til rundt 1200 bøker og 400 filmer og servise og diverse annet utstyr (stuet bort under seng og i skap) jeg hadde skaffet meg underveis i påvente av å flytte hjemmefra (jeg pleide å le hånlig av TV-programmer og reportasjer som viste hvordan man kunne innrede det perfekte ungpikerommet slik at tenåringen fikk plass til alt hun trengte. Om du vil ta et dypdykk i arkivet og lese om mine utfordringer med pikerommet, kan du gjøre det her). Det betydde at jeg måtte ta hensyn til flyttelasset mitt da jeg fant meg leilighet, og at jeg måtte innrede deretter, og jeg brukte alle Tetris-evnene for plassutnyttelse og organisering jeg hadde opparbeidet gjennom årene der til å finne gode løsninger. Og jeg er egentlig ganske fornøyd, både med det grunnleggende oppsettet og at jeg ikke har rotet det til mer enn jeg har på tre år.

Men jeg har en akilleshæl , og det er skapet på badet. Leiligheten min er dimensjonert for en familie, så jeg tror det er meningen at en familie på 3-4 personer skal kunne dele skapplassen der inne. Og likevel klarer jeg, 1 stk person, å fylle all plassen. Hvor mye er "all plassen"? Grunnflaten på de seks hyllene er totalt 6,8 kvm, og det er ikke inkludert skapet under vasken der håndklær og vaskemidler bor. Og så kan jeg legge til at sminken min (med ett unntak)
bor på soverommet sammen med parfymen, at hårspenner og sånt er overalt ellers. Så jeg føler det er betimelig å spørre seg selv: "Renate, hva i all vide verden er det du driver med?"

Og det er altså ikke nå jeg gråtende tilstår at jeg driver med sykelig hamstring, og at man må grave seg gjennom et metertykt lag med søppel dersom man skal inn i leiligheten. Hamstringen min består i å normalt ha én ekstra enhet av ting jeg ikke kan fylle opp med sånn med det samme i bakhånd (når flasken med foundation er halvtom, bestiller jeg en ny, ettersom det tar to uker å få den i posten, og jeg helst vil handle når jeg kan få den til en god pris), og noen ganger kjøper jeg flere eksemplarer av ting og setter dem helt bakerst i en av hyllene, der jeg ikke kan ha ting jeg bruker daglig, ettersom jeg trenger gardintrapp for å rekke opp/inn. Livet som vertikalhemmet er hardt.

Det er ikke den ekstra flasken med fuktighetskrem som velter lasset. Så hva i all verden er det som gjør det? Har jeg oppdaget en ny naturlov som sier at en organisme vil fylle opp all tilgjengelig plass uansett størrelse? Betyr det i så fall at de som ikke fyller den opp, ikke er mennesker, eller betyr det at de er mennesker og at jeg er noe annet? Kanskje jeg er slimmugg? Jeg har aldri vært noe spesielt vakkert menneske, men om det viser seg at jeg er slimmugg, tør jeg påstå at jeg er over gjennomsnittet, i alle fall om vi skal bruke menneskelige standarder som målestokk. Om vi skal bruke en helt annen målestokk, vil jeg si at dette bildet viser at slimmugg (på sopp) kan være betydelig mer fotogent enn jeg noen gang har vært. Jeg får trøste meg med at jeg sannsynligvis har en bedre personlighet.

Jeg fikk en idé nå før helgen (da jeg hadde mye tid fordi jeg hadde bedt om fri for å ta en ferie som ikke ble noe av): jeg kunne jo sette kurver inn i skaphyllene! Da kunne jeg trekke dem ut ved behov, og dermed få bedre kontroll, og faktisk kunne utnytte plassen bakerst i hyllene uten å rive ned alt det andre for å rekke frem. Men før jeg kunne gå til innkjøp av de perfekte kurvene (jeg har begynt å lete, og det ser ut til at skapene mine har veldig ukurante dimensjoner. Selvfølgelig.), måtte jeg jo gå gjennom hyllene for å få oversikt, kaste ting og ja, rett og slett sondere terrenget. Etter en time hadde jeg frigjort masse plass, og tenkte at jeg kanskje ikke trengte å kjøpe kurver til hyllene likevel. Så kastet jeg et blikk på haugen med ting som ikke hadde plass, men som hadde vært i skapet før jeg ryddet, og angret på at jeg hadde påbegynt hele prosjektet.

Så hva har jeg lært av dette?

  • Ikke utfordre baderomsskapet, du er dømt til å tape kampen.
  • Ikke begynn å spørre deg selv om hvorfor du har så absurd mange flasker med hårskum og -spray fra Joico. Det er helt sikkert en grunn til det, men du trenger ikke å vite alt.
  • Rydding skaper bare mer rot.
  • Du har nok ekstra tannbørster nå.
  • Håndlaget såpe fra Etsy er slektninger av evighetskuler. Ikke kjøp flere samtidig.