søndag 22. september 2019

Voksenpoeng

I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!

Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!

lørdag 14. september 2019

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

mandag 9. september 2019

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.

tirsdag 20. august 2019

Himmelretningssans

"Jeg skal endelig slå min personlige nord-rekord," sa hun entusiastisk, og fortalte at hun skulle til Bergen. "Bergen er ikke særlig langt nord," påpekte han, og knuste alle hennes illusjoner.

Jeg er særdeles lite bereist, i alle fall i eget hjemland. Ikke så mye i utlandet heller, jeg har aldri vært utenfor Europa, men har i det minste besøkt 12-13 land (avhengig av om man regner Skottland og England som separate land, eller gir ett poeng for Storbritannia), så helt håpløs er jeg ikke, men Norge? Det er en annen historie. Jeg er elendig på geografi, og selv om jeg vet bedre, synes jeg Moss burde ligge i Vestfold. Om jeg ikke ser på et kart, skjønner jeg ikke helt hvor Telemark gjør av seg, og jeg blir jevnlig overrasket over hvor langt nord Buskerud faktisk strekker seg. Og alt dette henger i stor grad sammen med at jeg ikke er spesielt begeistret for mitt nærmeste ferieland - eller ferie generelt. Sånn er det når man er en hjemmekjær innespeider. Før Linnéa og jeg dro på tur, var derfor dette mine rekorder i ulike himmelretninger:
Et lite stykke Norge
Syd er ikke så verst - jeg har tross alt bodd i Arendal og vært på familiebesøk i Kristiansand. Det er klart, man kan komme lengre syd enn Kristiansand, men ikke så mye, så det kan jeg stå for. Men rekorden for syd var også rekorden for vest. Det er mindre imponerende. Så hva med øst? Det kommer litt an på hva betingelsene er - personlig synes jeg at det å ha mellomlandet i Frankrike ikke er godt nok om man vil påstå at man har vært i Frankrike, og dermed er ikke Kongsvinger kvalifisert, ettersom jeg bare har vært på gjennomreise. Istedenfor blir det Hamar som får den tittelen. Og så var det nord, da. Og det er her det blir deprimerende. Jeg har vært på Gol og oppover et eller annet sted i Hemsedal, men jeg aner ikke hvor i Hemsedal det var, alt jeg vet er at det var en hytte og at det var et vann der. Det var muligens rekorden min. Hvis ikke, slår Hamar til igjen. Jeg hadde nemlig en grandtante og grandonkel som bodde på Ottestad syd for Hamar da jeg var liten, og vi besøkte dem og reiste med Skibladner. Jeg kan ikke på noen måte huske dette, men jeg har bildebevis. Så for å oppsummere: jeg hadde altså ikke vært lengre syd eller vest enn Kristiansand, og ikke lengre nord eller øst enn Hamar.

Dermed var det veldig greit at svensken og jeg dro på miljøvennlig Norgesferie, sånn at rekordene kunne justeres litt. To av dem, i alle fall.

Vi startet ferden i Oslo, og tok Bergensbanen opp til Myrdal, hvor vi byttet til Flåmsbana. Etter en liten stopp i Flåm gikk turen videre med båt ut Aurlandsfjorden og inn Nærøyfjorden inn til Gudvangen, før vi tok buss opp til Stalheim hotel, hvor vi overnattet før vi tok buss videre til Voss og Bergensbanen inn til Bergen. Dermed ble Stalheim ny nord-rekord (igjen, jeg synes liksom ikke gjennomreise uten opphold er godkjent) og Bergen ny rekord for vest. Jeg bør åpenbart komme meg lengre nord på et senere tidspunkt.

Men turen handlet naturligvis ikke bare om å slå personlige rekorder av den begredelige typen, eller å ta med Kvikk Lunsj på ferie for å kunne ta et slags ordspillbilde. Neida! Det handlet også om å se fantastisk natur, og det gjorde vi virkelig. Som vertikalhemmet er jeg vant med å føle meg liten, men jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde på de første etappene av turen. Og bergensere, jeg skal gi dere dette: Dere har faktisk en fin by, og jeg kommer gjerne tilbake. Neste gang skal jeg dog ikke ta båt deler av veien - to timers båttur på helt rolig sjø var nemlig nok til at jeg følte at det gynget under føttene mine i godt over en uke. Jeg regner med at mine fiskerforfedre snur seg i graven i ren skam.

Uansett, jeg kom meg hjem i ett stykke, med mobilens bildegalleri fullt av flere bilder jeg aldri kommer til å se på. Og jeg har lært nye ting, som for eksempel at jeg ser mer ut som en person man kan be om å ta bilder av seg enn det Linnéa gjør, mens hun ser mer ut som en person en som har lagt igjen en øredobb på hotellrommet. Dessuten bekrefter hun den fine fordommen om at alle vestlendinger egentlig er svensker i forkledning - da hun snakket svensk til den vestlandske bussjåføren, svarte han på norsk. Da jeg like etter stilte et spørsmål på norsk, svarte han på engelsk.

søndag 23. juni 2019

På limpinnen

Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.

Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte.  Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.

Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.

Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.

Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!