søndag 3. februar 2019

Åtte kopper te

Jeg våknet av min egen stemme idag. Jeg var midt i en telefonsamtale med en sint mann som hevdet at de kostbare samtalene til Afrika på telefonregningen hans skyldtes at min arbeidsgiver hadde solgt telefonnummeret hans til en afrikansk liga, og da jeg så smått begynte å forstå at forklaringen jeg presenterte i en påtatt vennlig tone ikke hadde noe publikum og at jeg snakket i søvne, valgte jeg likevel å avslutte setningen og "legge på", om enn noe mindre engasjert. Jeg kaller det god kundeservice. Mest fordi alternativet er å kalle det ren, skjær galskap.

Så sto jeg opp. Eller, teknisk sett var det vel mer snakk om krøking med tilhørende uff-ing, ettersom jeg i et øyeblikks velmenende dumhet hadde latt være å sette på alarmen kvelden før "fordi jeg trengte å sove ut", og valgte å ignorere det faktum at jeg gjerne sover i 10-11 timer dersom ingenting vekker meg, og at 10-11 timer tilsynelatende er det som skal til for å forsteine hele meg. Menn har Medusa og troll har solskinn. Jeg har søvn. Men jeg kom meg opp, og brukte det som gjensto av formiddagen på å komme frem til at jeg ikke trengte å gå på butikken idag. Det var en stor seier, både fordi jeg ikke hadde lyst til å gå ut, og fordi været som herjet utenfor vinduet tydet på at "ute" ikke hadde lyst på besøk av meg heller.

Noe sånt som fire kopper te senere følte jeg at jeg kunne si at jeg faktisk hadde brukt lørdagen min til noe fornuftig. Jeg hadde satt på oppvaskmaskinen og vasket sminkekostene mine, og akseptert at dette rett og slett var en sånn dag der man ikke kunne forvente å få gjort stort mer. Så bokførte jeg alle januartransaksjonene mine i YNAB og berømmet meg selv for å ha gjort enda en fornuftig ting, før jeg bestilte sminke som belønning. Og drakk ytterligere fire kopper te.

Og det var historien om den perfekte, late lørdagen. Og jeg lover at jeg skal gå ut imorgen. Neppe stort lengre enn til søppelbrønnene utenfor, men jeg har uansett planer om å være stolt av egen innsats. Det er tross alt ingen andre som kommer til å berømme meg for det, så da er det viktig at jeg er min egen heiagjeng!  Og jeg forventer ikke at jeg skal gå noen lang tur midtvinters. Av en eller annen grunn har varme støvletter og knelange ullskjørt kompensert for at barrieren mellom leggene mine og 16 minusgrader er 80 denier med gjenvunnet polyamid og elastan (for dere som ikke kler dere i kvinneklær eller som gjør det, men ikke kjøper klærne deres selv: strømpebukse), men jeg tror ikke det vil vare så mye lengre enn de 10-15 minuttene jeg har tilbragt utendørs av gangen den siste uken. Heldigvis så jeg en tenåring i joggesko, uten sokker og med tynne dongeribukser som etterlot 10 cm med naken ankel en av de kaldeste dagene denne uka, så jeg er ikke den største klesidioten i Oslo. Det er minst en person som er enda mer håpløs enn meg der ute, og jeg tror hun fryser.

søndag 27. januar 2019

Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.


Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.

lørdag 1. desember 2018

Øyenskyggenes dal

Jeg har gått fullstendig øyenskyggebananas. Vi snakker ren, skjær galskap. Det finnes absolutt ingen unnskyldning, så da får jeg satse på en slags apologi istedenfor.
Jeg har et komplisert forhold til sminke. Jeg synes både menn og kvinner skal få gjøre som de vil, men jeg synes likevel menn med sminke er merkelig. Jeg forstår den artistiske delen av det - at det er morsomt og spennende å leke med farger og skygger og effekter, men for meg er sminke så feminint kodet at jeg blir litt stuss når jeg ser en mann med sminke. Alle må naturligvis få uttrykke kjønnsidentiteten sin akkurat slik det er naturlig for dem, og historisk sett har jo sminke vært mer knyttet til status enn kjønn. Kanskje handler det om at det i stor grad forventes at kvinner bruker sminke, og at det på et vis føles litt som et overgrep at "det sterke kjønn" kler seg ut i vår tvangstrøye, samtidig som det også er noe solidarisk over det, og da sitter man der og er ikke helt sikker på hva man skal føle?
Uansett, i mange situasjoner og i store deler av samfunnet forventes det at kvinner bruker sminke,
og skjønnhetsstandardene vi måles etter, er uoppnåelige for både skjønnhet og udyr, fordi perfeksjon forutsetter plettfri hud, fyldige lepper, usannsynlig lange øyenvipper og perfekt symmetri. Uten sminke ser vi kvinner visstnok syke, trøtte og blasse ut, med porer og rynker og ujevn hudtone og andre grusomheter som naturligvis må fylles og jevnes ut med både sparkel og kvistlakk før vi kan gå ut døra, mens menn åpenbart ikke har noen av disse utfordringene og er naturlig perfekte.

Og det er jo ikke bare å sminke seg og så er alt bra, heller. Sminke koster penger og krever kunnskap. Du skal vite hva du gjør, for om du gjør noe feil, vil folk som vet bedre kunne dømme deg for din inkompetanse, og de vil uansett dømme deg om du gjør for mye eller for lite, avhengig av hva de mener er korrekt mengde og type for situasjonen du befinner deg i. Og det tar tid. Tid å påføre og tid å fjerne. Det gjør sikkert at huden eldes raskere, fuktighet fjernes fra huden og tungmetaller, ftalater og parabener gnis inn. For ikke å glemme at det setter visse begrensninger for hva du kan foreta deg, ettersom du ikke ønsker å se ut som en vaskebjørn eller tragisk klovn fordi du har grått, svettet eller spist noe mens du hadde maskara eller rød leppestift på. Og ikke glem at sminke ikke er konfliktfritt heller - glimmer (mica ) til kosmetisk bruk utvinnes i hovedsak i India, og arbeidet utføres delvis av barn. Store mengder kosmetiske produkter testes på dyr - ikke nødvendigvis fordi man er usikre på om produktene er trygge, men fordi selskapet bak vil selge det i Kina, og myndighetene i Midtens rike krever at all kosmetikk som skal selges der, må testes på dyr. Menneskerettigheter er ikke Kinas sterke side, men de bryr seg, som de fleste vel allerede visste, ikke stort om dyrenes rettigheter heller. Og så har vi alle ingrediensene som kan gi utslett og uren hud og tette porer og masse annet morsomt, sånn at man må kjøpe enda flere produkter for å bøte på skadene andre produkter har påført vårt største organ. Og så var det dette med glitter i verdenshavene... Sminke er en sann velsignelse!
(Det er naturligvis fullt mulig å kjøpe kosmetikk som er "cruelty free", snill mot huden og basert på et kjemisk fremstilt glimmersubstitutt med et veldig langt og fint navn, samt glitter som er biologisk nedbrytbart, men det forutsetter jo at man har tid, interesse og vilje til å sette seg inn i det)

Derfor er jeg veldig glad for at det er så mange norske kvinner som går rundt uten sminke til hverdags, eller med så lite at ingen ville sett forskjellen dersom de gikk uten. For det gjør det enklere for andre å si at vet du hva? Jeg har lyst til å se ut som jeg gjør, jeg har ikke noe behov for å gjøre meg til, og jeg er bra nok som jeg er." For det trenger vi mer av.

Renate vs. høy gaffel
Personlig aksepterer jeg at jeg ser ut som jeg gjør - det er ingen entusiasme inne i bildet - jeg blir ikke spesielt glad av å se meg selv i speilet, men jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg risikerer ikke å bli berømmet for min utenomjordiske skjønnhet på vei til jobb, men jeg blir heller ikke jaget av hysteriske landsbybeboere med fakler og høygafler, og det er jo det viktigste, særlig ettersom det antageligvis ville resultert i at jeg kom for sent på jobb. Men ja, jeg aksepterer at jeg ser ut som jeg gjør, og jeg kan fint vise mitt sanne ansikt uten å få nervesammenbrudd, men det betyr ikke at jeg har noe særlig lyst.
For om jeg ikke er syk, har forsovet meg eller har en dag der jeg gir fullstendig beng i alt og alle, vil jeg stå på hodet i sminkeskrinet mitt i 15-30 minutter dersom jeg skal lengre av gårde enn til matbutikken. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det er naturligvis et element av det jeg mener er et ganske sunt nivå av forfengelighet inne i bildet, men den dominerende årsaken er at jeg elsker sminke.

Og når jeg elsker noe, elsker jeg det med minst tusen strålende solers intensitet (nei, jeg har ikke lest boka ennå), noe som jo forklarer hvorfor jeg bor sammen med 1200 bøker (hvorav 7 ulike utgaver av Dracula) og 160 flasker neglelakk. Moderasjon? Nope!
Men kvalitet er viktigere enn kvantitet, og ettersom jeg har pålagt meg selv å holde meg til kosmetikkprodusenter som ikke tester produktene sine på dyr, kan jeg ikke bare slenge innom Vita og raske med meg noe fra L'Oreal. Jeg kan rett og slett ikke impulshandle kosmetikk fra merker jeg ikke har lest meg opp om i forkant, noe som jo passer fint når jeg tross alt hater å gå i butikker og er veldig skeptisk til folk som forsøker å selge meg ting. Og jeg tror lommeboken min har godt av det også, ettersom jeg blir distrahert av alt som glitrer.

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, men om jeg hadde gjort det, ville jeg bannet på at jeg var ei skjære i mitt forrige liv. I virkeligheten er det vel heller snakk om at våre forfedre som ble tiltrukket av glitrende ting var flinke til å oppdage vann som glitret i solskinnet, og dermed ikke tørstet ihjel. Hos meg, et moderne menneske, er dette delt i to: 1) glitter og 2) vannkoker som kan gi meg min daglige te. Jeg vil ikke ha glitter i teen.
Men ja, det er greit at jeg ikke kan kjøpe absolutt alt som har glitter i seg, for da ville jeg ha vært ruinert for lengst. Istedenfor sitter jeg og sikler over sminke fra Anastasia Beverly Hills, Tarte, Urban Decay, Makeup Geek og BareMinerals og er veldig fornøyd med at jeg for lengst har kommet over "øyenskygge skal få frem øyenfargen din, så bruk farge a for brune øyne, b for grønne og c for blå" og frustrasjonen som fulgte når jeg innså at reglene ikke var laget for oss med grå øyne. Det er liksom litt frustrerende å få beskjed om at du ikke finnes, eller i alle fall ikke er relevant. Eller kanskje det handler om at kalde, grå øyne ikke skal fremheves? Ikke vet jeg, men jeg har konkludert med at jeg kan bruke alle fargene.

Det er nok også min forkjærlighet for alt som glitrer som har fått meg til å kjøpe uforholdsmessig mye øyenskygge i det siste, for selv om jeg har vært flink til i stor grad å holde meg til matte, naturlige farger i mange år, banker hjertet mitt for glitter og skimmer og duochrome, og da jeg innså at jeg faktisk kan inkorporere både rødt, rosa, lilla, blått og grønt i øyesminken min uten å se ut som et mareritt fra 80-tallet eller en forvirret dragqueen, åpnet en helt ny verden seg for meg.
Dessuten kastet jeg jo all den gamle, utgåtte sminken jeg hadde lagret i flere år uten å bruke (inkludert en øyenskygge jeg tror jeg overtok av moren min rundt år 2000, og som sannsynligvis var minst 5 år gammel på det tidspunktet), og det er naturligvis viktig å vedlikeholde mengden, så da var jeg pent nødt til å gå bananas på Black Friday.

lørdag 17. november 2018

La livmoren leve

Jeg deltok ikke på noen demonstrasjon idag, og jeg skammer meg litt. Det burde vel i grunnen alle vi som ikke har gyldig fravær gjøre.
Men dette burde ikke være nødvendig. Denne kampen har vært kjempet og vunnet for lengst, og nå har det lille møkkapartiet KrF av en eller annen merkelig grunn fått sette det på dagsorden igjen, bare fordi Høyre er villig til å hore seg ut og ofre kvinners og familiers frihet på maktens alter.

Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente at KrF hadde noe å fare med, fordi Jesuspartiet og ateist-Renate ironisk nok hadde noen felles verdier. Men så ble jeg voksen, og kom frem til at mine noe konservative holdninger faktisk ikke skal diktere hva andre gjør med livene sine. Så klart, man kan legge føringer som forhindrer at røykere forgifter andre på spisesteder, eller begrense tilgangen til alkohol ved å operere med skjenkebevilgninger, vinmonopol og tidsbegrenset ølsalg. Det nekter ikke folk å drikke seg drita eller å ta et glass vin akkurat når de vil, det bare legger visse føringer.
Men dessverre er jo KrF en gjeng med gufne mørkemenn og -kvinner som ikke synes at folk skal få lov til å velge, i alle fall ikke så lenge de velger noe de selv ikke støtter. "Her er det ingen tvang - vil du ikke, så skal du," som det så fint heter.

Nå er det jo i første omgang tvillingaborter og abort av fostre med påviste skader/feil som skal til pers (og kjære Erna som definitivt ikke leser dette: om du horer deg ut til KrF, tror jeg nesten vi får tilbakekalle din rett til å kalle deg kvinne, for fy faen, så usolidarisk er det ikke lov å være. Ikke for et opplyst, utdannet menneske i et relativt sivilisert land som Norge. Jeg er litt usikker på hva du blir om vi tar fra deg kvinnestatusen, men jeg tror det blir noe sånt som slimklyse eller snerkfille), men KrF vil jo helst hele abortkonseptet til livs. Hva som egentlig er motivasjonen - om det er snakk om moralisme og et behov for å kontrollere kvinner, eller om det er snakk om en overbevisning om at livet starter ved befruktningen og deretter er ukrenkelig, vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg om det er en blanding av de to.

Og sannelig, sannelig sier jeg dere: om Ola og Kari Nordmann har lyst til å erstatte det å gå julebukk med å gå horebukk, og bytte sengekamerater hver natt, så er det kanhende et usunt tegn, men det er likevel ikke noe som angår regjeringen eller resten av oss. Driv holdningskampanjer om alle sykdommene man ikke vil ha, om prevensjon og om samtykke, og slutt å legge dere opp i hva andre gjør, så lenge de ikke skader seg selv eller andre. Herlighet, dette er da ikke noe nytt? Og om Kari blir gravid og ikke vil ha ungen, så la henne da for Guds skyld bli kvitt fostret, heller enn å bære frem et uønsket barn. For det er allerede masse uønskede barn her i verden å ta av, og utrolig mange foreldre som aldri burde fått lov til å formere seg fordi de er totalt ubrukelige. Og så kan vi legge til de som ikke er ubrukelige, men som grunnet sin livssituasjon ga barna sine et dårlig utgangspunkt i livet. Vil vi ha flere av dem? (om du har litt tungt for det, er altså svaret på disse spørsmålene: "NEI !!")

Jeg må jo innrømme at jeg synes konseptet tvillingabort er litt merkelig, men så tenker jeg som så:

  1. Det utgjør en økt risiko for det andre barnet. Mor tar ikke valget om å fjerne foster nr. 2 og risikere foster nr. 1 dersom hun ikke mener at hun er ute av stand til å ta vare på flere barn
  2. Jeg sliter med å takle flerlinger når jeg spiller The Sims. Jeg har full forståelse for at ekte foreldre synes det er nok med 1 stk skrikerunge.
Det er dog diskusjonen rundt abort av fostre med kromosomfeil og lignende defekter som virkelig provoserer meg. Dette har vært glimrende belyst av mødre med barn som sliter med det ene eller det andre, og motsvaret fra de nedrige politikerne som forsvarer et forbud, ser i all hovedsak ut til å være en kombinasjon av "vi trenger et samfunn med alle slags mennesker", "alle er like mye verdt" og "hvordan ville du likt å bli abortert?"

Og det er dette jeg vil skrike ut om i sinne i dette innlegget.
For ja, vi trenger et samfunn med alle slags mennesker, men det skal da for pokker ikke gå på bekostning av disse menneskene. Dersom du føder et barn som er vrengt, er det definitivt et anderledes menneske, men det er også et menneske som antageligvis vil få det rimelig kjipt her i livet, ha det vondt og dø tidlig. Skal det barnet ofres på toleransens alter? 
Jeg synes ikke det. Alle vordende foreldre ønsker et barn som har det beste utgangspunktet. Om de finner ut at fosteret, uansett hvor etterlengtet det er, har en kromosomfeil eller en annen defekt som gjør at det etter all sannsynlighet vil få et dårligere liv enn et normalt barn, og derfor velger å stoppe utviklingen før det har blitt et ferdig barn, mener jeg det rt både edelt og uselvisk. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i at foreldre velger å bære frem barn selv om de tror eller vet at noe er feil, men det gjør dem da virkelig ikke til bedre mennesker enn de som velger abort. 

For det er noe feil med deg om du har et annet antall kromosomer enn det store flertall. Eller om du mangler en sans de fleste av oss har. Eller har et bein for lite. Det gjør deg ikke mindre verdt, det reduserer ikke din rett til å ha et godt liv, men om man skal påstå at det ikke er en feil, bruker man ordene sine - ja, nettopp: feil. Noen av oss har feil alle ser med en gang, noen har feil man ikke ser. Noen har feil som kan skjules, andre ikke. Og det er fordømt vanskelig å gi en objektiv vurdering av hvorvidt man er glad for at man har feilen eller ikke, for ingen har jo levd livet sitt uten noe som er medfødt, og da vet man jo heller ikke hvordan man ville vært eller hvordan man ville hatt det dersom man ikke hadde denne feilen. Derfor mener jeg også spørsmålet er meningsløst.

Og selv om alle er like mye verdt (iboende menneskeverd og alt det der), bør vi kunne holde oss for gode til å bruke mennesker med utviklingsforstyrrelser, hjerneskader og andre problemer til Polyanna-lignende gallionsfigurer som vi kan se til når vi trenger litt ekstra motivasjon eller innsikt. Man er ikke mindre verdt eller har dårligere rettigheter til et verdig liv om man ble født med litt mindre håndbagasje, men det er vanskelig nok å være menneske som det er, man trenger ikke masse ekstra utfordinger som sliter ut den det gjelder og hele familien også, om man kan slippe. 

Det er dessuten viktig å huske at det ikke er snakk om å abortere folk som allerede er født. Vi snakker om et foster. Et potensial for liv. Med mindre du er mormon eller har en annen merkelig religiøs overbevisning som strider imot sunn fornuft, vet du at det ikke sitter ferdigproduserte mennesker på en sky og venter på å bli født, og at det å tenke at "hvis ikke oldefaren min hadde satt barn på oldemoren min, så ville ikke jeg vært her jeg er idag" er et sykelig egosentrisk perspektiv, som om hele verdenshistorien handlet om å få alle brikkene i riktig posisjon slik at du kunne bli deg. For om du ikke hadde vært deg, hadde jo noen andre vært eller ikke vært der i ditt sted, og ingen ville noen gang tenkt over at du kunne vært, ettersom du aldri var. Foreldre er programforpliktede til å være glade i barna sine, men om du spør moren til et thalidomidbarn om hun er glad for at hun tok tablettene som gjorde at hun fødte et barn uten armer, fordi barnet hennes har klart seg bra til tross for det dårlige utgangspunktet, er det heller tvilsomt at hun ville sagt ja. Og hadde hun sagt ja, og lirt av seg noe om at hun mente utfordringene lille Ole hadde vokst opp med, hadde gitt henne større innsikt og nye perspektiver, ville jeg nok begynt å lure på hvor lite innsikt hun hadde før lille Ole ble født, og om hun faktisk mener at utbyttet hun sitter igjen med er verdt alt barnet hadde gått igjennom.

Sånn, nå er jeg ferdig med å være sint. Men jeg lover å bli sint igjen dersom Høyre bestemmer seg for å ta et usolidarisk skritt bakover i tid for å tekkes de vemmelige moralistene i KrF. Og la meg få avslutte med dette: Det finnes meg bekjent to eksplisitt kristne partier i Norge - KrF og De kristne. I tillegg har vi FrP, som konstant frir til de samme velgerne. Hva sier det egentlig om kristendommen at tre av de mest intolerante, fordomsfulle og usmakelige politiske partiene i Norge har så sterke bånd til miljøer med en sterk tro på den hellige treenighet? Det tegner ikke akkurat et flatterende bilde av såkalte kristne verdier.

torsdag 8. november 2018

Alkohol

"Такого как Путин полного сил
Такого как Путин чтобы не пил
Такого как Путин чтоб не обижал
Такого как Путин чтоб не убежал" 
Den ganske fantastiske og skremmende catchy russiske propagandasangen "Takogo kak Putin" handler om hva slags mann en russisk kvinne ønsker seg. Og det, det er visstnok en mann som Putin. Jeg føler det sier veldig mye om hva russiske kvinner må ha å stri med på mannefronten. Og refrenget, som gjengitt ovenfor, oppsummerer det ganske greit: "en som Putin som er sterk, som ikke drikker, som ikke vil såre meg eller stikke av". Og dette innlegget, som du nå kanskje tror skal handle om vold i nære relasjoner, Russisk politikk eller noe annet viktig, skal handle om noe så navlebeskuende og irrelevant som mitt forhold til alkohol.

For mens ingen spør hvorfor Jeppe drikker, er det mange som spør Renate hvorfor hun ikke drikker. Og grunnene, de er mange og sammensatte. Og det finnes jo noen godkjente grunner til å ikke drikke. Religiøsitet, for eksempel. Men Renate er ikke religiøs. Graviditet. Men Renate er ikke det minste gravid, selv om noen mener det ser litt sånn ut. Tidligere alkoholisme. Men Renate har aldri drukket. Familiebakgrunn med fyll og fanteri. Men Renate kommer fra en familie med et helt normalt, moderat alkoholkonsum. Og likevel drikker ikke Renate. Jeg tok valget i ung alder - jeg tror det var helt i begynnelsen av tenårene, like før klassekameratene mine begynte å bryte loven ved å drikke. For meg var valget egentlig utrolig enkelt - jeg ville ikke gjøre noe som ikke var lovlig, så jeg ville uansett ikke drikke før jeg var gammel nok, jeg syntes alt jeg hadde vært i nærheten av som var alkoholholdig luktet fullstendig motbydelig, og jeg har aldri vært tilbøyelig til å putte ting i munnen som jeg allerede har erfart at smaker pyton. Derfor drikker jeg heller ikke kaffe. Jeg har prøvd, det smakte vondt, og jeg ser ikke noen grunn til å lære meg å like noe som uansett ikke er sunt for meg.

Mose med ugler i
Og det var enkelt å la være fordi jeg ikke var en del av noe miljø med mye festing. Jeg var vel strengt tatt ikke en del av noe miljø i det hele tatt, og jeg tror aldri det falt noen av de festglade medelevene mine inn å invitere meg med på hyss. Og hadde de gjort det, hadde jeg nok ant ugler i mosen og holdt meg langt unna. Så ja, valget var enkelt. Men det var også et bevisst valg tatt på et etisk grunnlag - jeg mente, og mener, at rus ikke er en god ting. Jeg vil ikke slippe hemningene mine, for det er en grunn til at de er der. Jeg vil ikke sette meg selv i en situasjon der jeg ikke husker hva jeg har gjort eller kan stå for ting jeg har sagt. Dessuten ser jeg på fyll på samme måte som jeg ser på folk som slår knute på gardinene sine eller stemmer FrP - altså med misbilligelse og avsmak. Jeg har absolutt ingen problemer med at folk tar seg et glass vin til maten, nyter en cognac eller drikker noen øl sammen og blir litt brisne, men jeg synes det er vemmelig at folk drikker for å bli fulle, er berusede rundt barn eller generelt demonstrerer en manglende evne til å kontrollere sitt eget alkoholkonsum. Men, voksne folk får passe på seg selv, og så lenge de tar konsekvensene av sin egen dumhet og det ikke går ut over andre, legger jeg meg ikke opp i det. Det angår ikke meg.

Og så skjedde det noe.
Jeg var ute og spiste med en kamerat som tok seg en øl, og han tilbød meg å smake. Og det oppsto i ekspressfart en slags borgerkrig med opptil flere militser i hodet mitt, og jeg brukte flere dager på fredsmeglingen i etterkant. For dette enkle ja og nei-spørsmålet var tydeligvis ikke så enkelt som det burde være.
Folk har spurt meg om jeg vil smake på alkoholholdig drikke før, og det har alltid resultert i et kontant "nei takk", og det moderate drikkepresset jeg har opplevd ved noen anledninger, har vært svært enkelt å motstå, fordi jeg ikke har vært fristet. Men denne gangen var det anderledes, og derfor ble det krig i den demokratiske republikken Renate. For jeg følte meg faktisk fristet. Jeg var nysgjerrig. Jeg satte pris på tilbudet.

Og så kan man naturligvis si at det vel bare var å takke ja, ikke sant? Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan opparbeide seg promille av en slurk øl. Jeg visste at sjansen for at jeg ville like det var omtrent lik 0, og at jeg uansett ikke ville bli noen ravende alkoholiker av å smake. Jeg stolte 100 % på han som kom med tilbudet. Og likevel var det en veldig sterk, indre stemme som ropte "SHAME, SHAME, SHAME".
Det er ikke prestestyre i den demokratiske republikken Renate. KrF er ikke representert, og hadde de stilt til valg, ville de blitt stemt ut av republikken. Men faktum var at jeg skammet meg over å vurdere å takke ja. Det var som om jeg hadde blitt tilbudt å kaste kaffegrut på fremmede, og av en eller annen pervertert grunn følte meg fristet til å gjøre noe jeg visste var galt. Samtidig som jeg jo var fullt klar over at dette ikke var kaffegrutkasting, men noe helt harmløst og helt lovlig, og jeg skammet meg litt over at jeg skammet meg, i tillegg til at jeg ble ganske utmattet av å ha så mange forvirrende tanker på en gang.

Så jeg takket nei, og etter å ha fått bukt med den interne stridigheten og det igjen hadde blitt fred i republikken, forklarte jeg denne fantastiske artsfrenden min at det av og til er litt komplisert å være meg (det visste han fra før av) og at jeg som en del av fredsavtalen jeg hadde inngått med meg selv hadde bestemt at dersom han spurte igjen, skulle jeg takke ja. Det var ikke akkurat de ordene jeg brukte, ettersom hele metaforen med at jeg er en republikk er en dagsfersk oppfinnelse, men det var essensen. Og nå, før helgen, gjorde jeg alvor av løftet da han igjen tilbød meg å smake.

Og det er historien om da Renate 30 år smakte alkohol for første gang, og konkluderte med at det aktuelle ølet smakte som tam, emmen hylleblomstsaft blandet med håndsåpe. Det var en interessant erfaring og opplevelse, men det ga ikke mersmak. Tvert imot ga det ettersmak, og det av den beske typen, men den lot seg heldigvis skylle vekk med litt Solo, og jeg overlevde uten varig men, og egentlig er jeg ganske fornøyd.