lørdag 23. desember 2017

Fire år i romjul

Jeg hadde nettopp en åpenbaring. Renates åpenbaring, åpenbart. Mindre lik en feberdrøm enn Johannes'. Jeg innså nemlig at jeg har misforstått Prøysenvisa "Romjulsdrøm". Denne sangen som alltid har vært der, som er så julete som det kan bli. Og jeg har misforstått. Og jeg føler meg naturligvis ganske dum.
For her har jeg gått rundt i mangeogtjue år og sunget at "det skulle vøri fire år i romjul" - altså at romjula veldig gjerne kunne vært fire år lang, fordi det er en så fin tid å være barn, og at det hadde passet utmerket å være et lite barn med en storebror i 5. klasse, men så innså jeg altså at første ord er en. Altså at man burde vært en fireåring når det er romjul.

Det ødela alt. Livet mitt har vært en løgn. Etc.
Men uavhengig av hva Prøysen skrev, skulle jeg ønske det hadde vært fire år, eller i alle fall fire uker, i førjulstiden. Nå er det jo riktignok litt over tre uker i advent, men likevel ser det ut til at julekvelden vil komme som julekvelden på kjerringa. Noe som åpenbart betyr at jeg er ei kjerring.
Jeg hadde en storartet plan! Jeg skulle bake, vaske, rydde og pynte denne siste uka før jul, men burde kanskje ant ugler i den berømmelige mosen da jeg allerede for en uke siden innså at jeg faktisk ikke hadde levert på bakefronten - på samme tid ifjor var jeg på god vei til syv slag og hadde hatt med flere bokser med småkaker på jobb. I år, derimot, var det nærmeste jeg hadde kommet en kurv med scones som smakte litt jul. Men jeg laget uansett en plan for hvordan jeg skulle rekke å gjøre alt. Absolutt alt. Jeg skulle hjelpe moren min med å henge opp lamper, jeg skulle ut og spise middag, jeg skulle vaske, rydde, bake, dra innom jobben med småkaker, skrive en artikkel eller to, fullføre flere blogginnlegg og rett og slett sørge for at jeg møtte romjula og nyåret med blanke ark og nystrøkne duker. Jeg drømte også om å få unna en rekke andre gjøremål, men litt selvinnsikt må man jo ha, så jeg avsto fra å skrive dem ned.

Det begynte tålelig bra - ryddingen som skulle unnagjøres i helgen, ble gjennomført omtrent som planlagt, men et ublidt møte med et vater på mandag ga meg en førjulspresang jeg ikke helt klarte å verdsette: kul i panna, hodepine og aversjon mot å bøye meg. Det var helt supert. Ettersom jeg ikke hadde fått kul i hodet siden jeg var 6 år gammel, bestemte jeg meg for å spørre Internett om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå å gjøre vondt verre, og Internett fortalte meg selvfølgelig at jeg antageligvis hadde fått en blødning på innsiden av hjernen og kom til å dø. Jeg tok dette med stoisk ro på bakgrunn av at jeg ikke merket noe til hverken hodepine eller dødsangst mens jeg var ute og spiste på tirsdag (jeg mener, om du er døden nær men glemmer det når du koser deg, er du antageligvis ikke døden nær, bare litt dramatisk anlagt), selv om hodepinen kom tilbake utpå kvelden, og da hadde med seg venner (dårlige sådanne).

Nå ønsker jeg ikke at dette skal bli årets mest sutrete og selvmedlidende blogginnlegg. Jeg liker ikke å sutre, og møter de fleste former for smerte og ubehag med en slags mild fascinasjon ("jøss, kan jeg ha vondt på denne måten? Hm, hvor er det egentlig smerten stråler ut fra?") og en delvis fraværende vilje til å gjøre noe med det. Misforstå meg rett: om jeg har en hodepine som gjør det umulig for meg å fungere normalt på jobb, tar jeg et par ibux. Må jeg gå til legen, gjør jeg det, i alle fall dersom noen maser på meg en stund først. Jeg prøver ikke å sabotere meg selv, men jeg anerkjenner at smerte er en helt vanlig del av det å være menneske, og såfremt det ikke hemmer meg eller gir meg et ønske om å dø der og da, tar jeg det ganske med ro.

Jeg er nok egentlig ganske heldig, for en oppvekst dominert av hodepiner og mageknip fordi jeg vantrivdes på skolen og forkjølelser som fremsto som helårsprosjekter, muligens takket være dårlig inneklima på skolen, kombinert med noen helseplager som garanterte overveldende smerte nå og da i noen år, sikret meg takknemlighet for god helse og en relativt høy smerteterskel. Jeg er omtrent aldri syk, og er flink til å legge eventuell sykdom til helger og ferier. Og det var det jeg gjorde nå, og siden tirsdag kveld har jeg hatt en litt merkelig forkjølelse med milde symptomer utover at jeg er fullstendig utslått. Jeg er ikke på noen måte døden nær, jeg er ikke sengeliggende, og det er ikke synd på meg. Jeg er bare totalt utmattet. Ting jeg har blitt forpustet av denne uka, omfatter blant annet:
  • brette melkekartonger
  • gå opp to trinn på en trappestige (og ned igjen)
  • stå oppreist i et par minutter
  • drikke en kopp te
Og vi er herved kommet til poenget: Ting går ubeskrivelig sakte når du ikke orker å gjøre noe, og når det å gjøre 30 % av de tingene du normalt kunne rukket over, gjør deg så utmattet at du ikke har mer energi etter kl 8 på kvelden, blir det litt kjipt. Ikke nok med at du ikke får gjort det du skal, du får ikke gjort det du har lyst til heller. Men jul blir det, enten man er klar eller ei, og jeg er egentlig fordømt fornøyd med egeninnsatsen, omstendighetene tatt i betraktning: Treet er tent, det er relativt ryddig og rent, nye lamper er montert, fotspor fra kattene er fjernet fra routeren og jeg kan sitte ned og la julefreden senke seg. 

God jul!

mandag 18. desember 2017

Frøken neglelakk og taklampegalskapen

Gjorde du noen reale black friday-kupp? Jeg kjøpte mer neglelakk. Masse neglelakk. Antageligvis for mye neglelakk.
Jeg har skrevet om neglelakk her tidligere. Som da jeg naivt erklærte at jeg hadde funnet neglelakken i mitt liv, eller da jeg begynte å ane at lakkering av negler ikke var verdens mest konstruktive hobby. Men jeg lar meg ikke stoppe, i alle fall ikke ennå.
Jeg tror min neglelakkdilla er litt som 1. verdenskrig - det var en utløsende årsak, men en rekke bakenforliggende årsaker som viste seg å være eksplosive så snart lunten ble tent. Jeg tror det er en kombinasjon av forfengelighet, lekenhet, mestringsfølelse, ekstrem fascinasjon for alt som glitrer og skinner og et barndommens neglerotbefengte negler med melkeflekker (som jeg nå vet kalles "leukonyki" og normalt skyldes mekanisk skade på neglen, men som også muligens er koblet mot bly- og arsenikkforgiftning. Takk, Internett)

Uansett grunn, er neglelakkdilla en slik hobby som medfører et kontinuerlig behov for nye ting. Nå har jeg for eksempel sprengt kapasiteten foran filmer og spill i det ene skapet mitt, og "måtte" derfor bestille et stativ i akrylplast som kan romme inntil 65 flasker neglelakk. Perfekt for de rundt 50 flaskene jeg har fått i hus siden i sommer!

Og litt moro må man jo unne seg, ikke sant?
Men jeg lurer litt på hvor dette skal ende. Jeg skal definitivt ikke begynne å støpe falske negler - det er juks i min bok, men er det ellers noen grenser? Jeg mener, det er ikke uvanlig at jeg bruker en times tid på å fikse neglene mine, og takket være baselakken som er superenkel å skrelle av, holder som regel ikke manikyren mer enn en arbeidsdag - ofte mindre. Det er noe mildt forstyrrende over det å komme borti noe med den ene neglen, høre et "popp" og se  et hardt skall av fire-fem strøk med neglelakk fly bortover gulvet. så 4-5 økter per uke, det er ganske mange timer med uendelig meningsløs aktivitet per år, ikke sant? Helt meningsløst er det kanskje ikke, for jeg slapper godt av og har det gøy mens jeg holder på, men det er definitivt ikke en spesielt konstruktiv fritidssyssel.

Dessuten, noen ganger går det riktig galt. Det er for lengst avklart at jeg er rimelig slepphendt - det ligger til familien, og selv om jeg ikke akkurat er direkte stolt over det, gjør det meg ganske trygg på at moren min faktisk er moren min, og at hun ikke fant meg forlatt ute i skogen etter at noen satt meg ut der for å dø. Men slepphendthet og neglelakk er åpenbart ikke verdens beste kombinasjon, og overmodig som jeg er, gikk jeg for flere år siden bort fra det å bruke et blad eller lignende som underlag. Pff, hvem trenger vel det? Jeg kjører ufortrødent på. Og noen ganger går det galt.
Du lurer kanskje på hvordan kappen min kan blåse bakover
ute i verdensrommet?
Stikkord: vindmaskin og laaang skjøteledning!
Som på torsdag, da jeg satt ved skrivebordet og lakkerte neglene blodrøde og tenkte for meg selv at korken på Cirque-neglelakken er veldig slank og glatt. Da siste strøk var lagt på den siste neglen, glapp korken, traff den nye, blå kjolen min og forsvant i mørket under skrivebordet. Jeg var i villrede, for hva skulle jeg egentlig prioritere? For å unngå ødelagt neglelakk måtte jeg lokalisere korken, ev. tørke av kosten og skru igjen flaska. For å unngå å måtte lakkere neglene på nytt, måtte jeg være forsiktig med den fremdeles våte lakken på alle ti fingre, og for å unngå ødelagt kjole, måtte jeg finne flekken, tørke vekk lakken og fjerne restene med neglelakkfjerner, forhåpentligvis uten å skade stoffet. Jeg tar det som en klar indikator på at jeg har overnaturlige krefter at jeg klarte å gjøre alle tre tingene omtrent samtidig. Noen burde åpenbart lage en superheltfilm om meg.
Frøken Neglelakk, kanskje?

Tidligere i uken var jeg frøken cape og Rødhette, uten at jeg følte meg spesielt superheltaktig. Eller eventyrlig.
Jeg har sydd meg en cape i rød ull som jeg er relativt fornøyd med, sånn bortsett fra at den ikke er videre varm og at hetten er så stor at en kriminell trio gjerne kan stikke hodene sammen og konspirere inni den. Det er derfor ganske vanskelig å få den til å fungere som hette uten at det ser ut som om jeg enten jobber som bøddel eller forsøker å lansere en slags kommunistversjon av Ku klux klan. På onsdag møtte jeg opp på jobb med scones, og dem hadde jeg naturligvis med meg i kurven min. Det føltes helt normalt å traske i vei mot t-banen i rød cape med kurv på armen, men da jeg kom til sentrum, snødde det. Snø betyr hette, og jeg innså der og da at det så ut som om jeg drev med en eller annen form for rødhette-cosplay. Det var det visst flere som tenkte, for jeg fikk en del undrende blikk og tilfeller av folk som snudde seg, noe jeg ikke var ekstremt overbegeistret for.

Men nå skal jeg se lyst på tilværelsen, bokstavelig talt.
Jeg får nemlig nye lamper snart. Man skulle tro det var uproblematisk å kjøpe seg lamper, og at man kunne beholde dem i mange år. Og jeg skulle virkelig ønske at det var slik for meg også, men jeg føler at jeg har gjort veldig dumme lampevalg, og nå tar jeg (for tredje gang) konsekvensene og bytter. Jeg er fornøyd med de fleste lampene mine, men taklampa på TV-stua, som debuterte i stua og som er så krøkkete å montere at jeg sist måtte ta meg en lur underveis, gir et litt ubehagelig og slitsomt lys (sikkert pærene), og taklampa jeg byttet til i stua, slukker på den ene armen etter ca 20 sek. Det er litt mystisk, men heller ikke den klarte å gjøre meg til lags, så nå skal den byttes ut med en taklampe bestilt fra England. Jepp, jeg er så sær at jeg ikke finner lampen i mitt liv i Norge, jeg må importere den...

Og det har vært overraskende vanskelig. Ettersom jeg bestilte for både moren min og meg, og hun er hjemme på dagtid, oppga jeg hennes adresse som leveringsadresse da jeg bestilte. Sporingen viste at pakken skulle komme 18. desember, og det var egentlig helt greit, selv om det var 3 uker etter at jeg bestilte. Men på torsdag (14.) ringte en sjåfør og spurte om jeg var hjemme. Etter å ha fått et slags sporingsnummer av ham, skjønte jeg at dette måtte være lampene, men med min adresse som leveringsadresse. Noe forvirret sa jeg at nei, jeg var ikke hjemme, og jeg var heller ikke mottager, og fikk beskjed om å ringe kjørekontoret. Det gjorde jeg, og fikk endret adressen og samtidig bekreftet at pakken skulle komme på mandag, ettersom de ikke fikk omadressert på samme dag (litt rart når det tar 3 min å kjøre mellom dem, men ok). Det var avgjørende at den ikke kom på fredag, for da var ikke moren min hjemme. Men hva skjedde fredag? Ny sjåfør ringte og sa at han hadde ringt på men ikke fått svar. Litt forvirret spurte jeg: "men... det er fredag idag?". Det var han helt enig i, men hadde ikke fått beskjed om at pakken min ikke skulle ut den dagen. Nå krysser jeg fingrene for at pakken faktisk kommer mandag og at TNT avstår fra å belaste meg noen rare gebyrer fordi enten de eller selger rotet til adresse, og fordi pakken derfor har vært forsøkt utlevert to ganger og satt på lager. Meg bekjent er gebyrer det beste slike selskaper vet, men jeg håper å kunne bli positivt overrasket. Jeg vet at mye kan gå galt med EDI og sånt, men det føles jo litt håpløst når man oppgir separat leverings- og betalingsadresse og alt er riktig i både ordre- og sendingsbekreftelsen, mens transportør tydeligvis bare forholder seg til betalingsadressen... Uansett, det blir forhåpentligvis ny taklampe snart. Yay!

lørdag 11. november 2017

Operasjon julebordkjole, del 3

Du har lest del 1 og del 2, ikke sant? Det blir litt rart ellers.

Evita ville hjelpe til
Mandag var den ordentlige klippedagen, og etter å ha låst kattene inne på soverommet (for å unngå at de skulle starte brytekamp på satengen min), la jeg stoffet utover. 6 yards er cirka 5,4 m, og det viste seg å være i overkant mye stoff. Jeg vet ikke helt om jeg tror jeg er dobbelt så høy som jeg er, eller om jeg var mentalt bortreis mens jeg gjorde beregningene, men det var definitivt mer enn nok. Jeg innså at jeg i det minste ikke ville trenge å stresse med å ha nok stoff, og begynte å tegne opp de ulike delene. Da jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg hadde gitt meg selv et problem; de to stofflagene skulle monteres med baksiden mot hverandre, og jeg hadde tegnet med lyst kritt på baksiden av det grønne stoffet, mens jeg egentlig burde tegnet på forsiden av det lyse, fortrinnsvis med en mørk merkepenn jeg ikke har. Løsningen ble å sy frontene mot hverandre med en halv sømfots avstand fra kanten (som en erfaren slurvesyerske er jeg vant med å beregne avstander i hele og halve sømføtter), vrenge og stryke.

Da jeg hadde gjort dette på syv paneler (jeg fant en mystisk flekk på det ene, og måtte lage et nytt), og sydd sammen (men ikke vrengt) delene til kjolelivet, innså jeg at dette ville bli innmari klumpete om jeg skulle bruke samme metode i kjolelivet, så jeg satt resten av kvelden og sprettet opp sømmer. Heldigvis hadde jeg ikke både sydd rettsøm og sikset rundt kantene, så det ble litt mindre jobb enn det kunne vært, men det føltes likevel ganske bortkastet, og jeg innså underveis at sprettekniven min var veldig sløv. Jeg skal imidlertid ikke kjøpe en ny - jeg har to-tre til liggende, jeg gadd bare ikke reise meg og gå helt inn på soverommet. Latskapen lenge leveDette inntraff etter at jeg hadde løpt rundt som en hodeløs høne og let etter det sjette livstykket - det hadde jeg enten rotet bort eller glemt å klippe ut. Neste morgen gjentok jeg suksessen og lette som en gal etter et annet stykke fra kjolelivet, og da jeg nesten hadde slått meg til ro med at det hadde rablet for meg, fant jeg det heldigvis igjen.

Så var det bare å sy dem sammen. Skjønt "bare" og "bare". Livet består som sagt av seks deler - for- og bakstykket og to sidestykker til hver som skaper en kurve for rygg og pupper. Og når den kurven skal sys, blir det jo ikke glatt (du kan ikke legge det ferdige kjolelivet flatt på et underlag - det vil bulke seg og være litt tredimensjonalt), så det er den desidert vanskeligste delen, ettersom de verste sømmene (de foran) også er de mest synlige. Det gikk dog på sett og vis, og jeg hadde i det minste vett til å bruke knappenåler denne gangen... Og så var det bare å sy sammen skjørtepanelene og deretter montere dem til livet. Og det gikk faktisk bra!

Neste trinn var å fikse utringningen. Ettersom jeg hadde vært litt mer tålmodig mens jeg tilpasset mønsteret, hadde jeg klart å få overdelen til å passe, slik at det ikke ble noen gapende åpninger noe sted, så det var en god start.
Jeg er imponert over meg selv
Prosessen ble nøye
overvåket av inspektør
Jeg hadde funnet en guide som forklarte hvordan man sydde inn "facing" (det er en utfordring å ikke vite hva ting heter på norsk - facing er et stykke stoff som ligger innenfor hals- og ermeåpning, men jeg trooor ikke det er det samme som en halslinning, ettersom det ikke er en forsterkning, men et slags veldig kort fôr i samme stoff som plagget, som gjør det mulig å fullføre en bluse/kjoleliv uten synlige sømmer, samtidig som stoffet faller penere).
Metoden er ikke akkurat intuitiv, og jeg satt lenge og stusset på hvordan kjolen jeg baserte mønsteret på, egentlig var laget. Jeg fulgte en guide som ligger her, og etter å ha bommet litt og ødelagt litt, endte jeg faktisk opp med et resultat jeg var ganske imponert over (av og til skal det ikke så innmari mye til for å imponere meg). Det var ikke perfekt, men det var faktisk ganske bra, og jeg har samtidig omsider forstått hva slags trolldom som er brukt på kjolen jeg baserte malen min på, og kan bruke den på nye prosjekter i fremtiden.

Internett (eller en bok - jeg husker ikke helt) har lært meg at man ikke skal legge opp skjørtekanten med det samme - man skal la kjolen henge i et døgn eller så, slik at stoffet får strukket seg (om det har lyst til det), og deretter påse at kanten blir jevn når kjolen er på, istedenfor når den henger på hengeren - om man f.eks. har mye rumpe, vil det gjøre at kjolen må være lengre bak enn foran for å se ut til å være like lang rundt hele. De øvrige kjolene jeg har sydd, har blitt ganske ujevne i lengden, delvis fordi jeg innen det er tid for å sy opp kanten, er veldig mange andre ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å sy enda en søm (listen omfatter slagere som "vaske opp" og "rydde"), og delvis fordi akkurat slike jobber antageligvis bør gjøres med en medhjelper.Men jeg skal jo klare alt selv, so no help for me! En annen ting jeg antageligvis burde hatt hjelp med, var montering av blonder og belte, men er man sta, så er man sta.

Beltet monteres på kjolen
Limteip gjør livet enklere
Akkurat dette med blondene var litt vanskelig, for jeg ville egentlig ikke sy dem fast, ettersom jeg var usikker på om de ville tåle en ev omgang i vaskemaskinen, og om de ville farge av. Jeg hadde ikke mulighet til å testvaske dem, ettersom jeg ikke ville rekke å få tak i nytt i tide om de skulle bli redusert til løse fjon, men fant ut at det bare fikk stå til. De skulle festes midt foran og midt bak, og fungere som korte ermer - ikke så enkelt å få til på egenhånd, men jeg fikk på sett og vis markert hvor jeg ville ha dem. Etter å ha lagt opp kjolen med stryketeip istedenfor søm, fant jeg ut at det antageligvis ville være effektiv til å feste blonder og bånd også, og der hadde jeg overraskende rett. Jeg fikk også full pott av meg selv for å tenke før jeg handlet, for stryketeipen smelter til lim (det er hele poenget), og når det ikke er to stykker stoff, men stoff og blonder fulle av hull som skal føyes sammen, er risikoen for lim på strykejernsålen overhengende. Jeg brukte et stykke matpapir for å unngå problemet, og det fungerte som bare det!


Så var det bare å måle opp og finne riktig posisjon for båndet og feste det rundt livet med knappenåler og sy rundt.
Etter litt krangling med symaskinen, var alt på plass, og jeg kunne henge kjolen opp og beundre resultatet. Det var kanskje ikke direkte vakkert, men jeg var likevel fordømt stolt over meg selv.

Jeg har lært flere nye teknikker gjennom dette prosjektet, og jeg er nok et trinn nærmere å kunne lure folk til å tro at jeg vet hva jeg driver med.

Operasjon julebordkjole, del 2

Ikke noe juks - les del 1 først!

Etter å ha fått alle delene til kjolen i hus, innså jeg at det snart var på tide å begynne på det faktiske arbeidet. Jeg investerte i deler til nytt underskjørt og kjøpte samtidig litt ubleket bomullslerret (billig), ettersom passformen på kjolelivene jeg har sydd tidligere, ikke var helt optimal. Denne gangen ville jeg ikke risikere at noe ble feil, og jeg måtte uansett justere halslinningen både foran og bak. Planen var å sy en kopi av livet med litt ekstra stoff her og der, og tegne endringer direkte på stoffet, slik at jeg kunne bruke det som mal for det nye kjolelivet. Samtidig kan jeg da avgjøre om jeg vil trenge en glidelås (som jeg har sydd inn i de andre kjolene, uten at det egentlig hadde vært nødvendig).
Men før jeg kunne begynne på den delen av jobben, sto underskjørtet for tur. Jeg modifiserte en oppskrift fra Me Likes Tea (justerte livvidde og lengde, brukte bløt tyll istedenfor stiv) og satte igang. Takket være justeringen av livvidden (som jeg nok overdrev en god del - den ble nemlig doblet...), endte jeg opp med en remse på 12 meter, og bestemte meg for ikke å kante hele faenskapen med blonder, delvis fordi jeg tidligere i uken hadde demonstrert min totalt fraværende evne til å regne og kjøpt 6 m blonde (som da skulle kante totalt 24 m. Hadde jeg vært Jesus, hadde jeg antageligvis klart å firedoble mengden, men da hadde jeg uansett ikke trengt underskjørt, og vært like langt), og delvis fordi jeg har tilstrekkelig med selvinnsikt til å vite at jeg ville ha mistet enhver form for livsglede før jeg var halvveis på 12 m-strekket. Jeg er egentlig veldig glad i monotone oppgaver, men litt selektiv må man få lov til å være.

Etter rundt seks timer var skjørtet ferdig, og så egentlig bedre ut enn fryktet. Jeg kan, om behovet melder seg, legge til mer tyll for økt volum, men jeg tror det er tilstrekkelig slik det er nå. Dersom det er langt nok, da - noe jeg har utsatt å finne ut fordi jeg frykter at sannheten ikke vil sette meg fri, men tvert imot gi meg masse ekstraarbeid.

Og mens klokken tikker mot deadline, blir jeg mer og mer nervøs, for når stoffet er klippet opp, er det for sent å snu. Hva om jeg gjør feil? Tenk om jeg finner en mye bedre løsning, men først ETTER at jeg er ferdig?

Så rant første ordentlige sydag. Eller vaske- og mønsterjusteringsdagen, som det i praksis var. Stoffet ble kjørt på 30 grader for å få unnagjort eventuell krymping, for å vaske ut overflødig farge (det er ikke så sannsynlig at kjolen vil bli vasket, men om den blir det, vil jeg ikke ødelegge den), og samtidig få vekk eventuelle kjemikalier som har vært tilsatt under produksjonen - dersom de kan vaskes ut, da. Det er egentlig litt merkelig at kjolene jeg har sydd hittil, har passet sånn relativt bra, for metoden min har vært å tegne av "mønsteret" (som er basert på en butikkjøpt kjole, og som jeg idag oppdaget at var alt annet enn symmetrisk) for så å klippe rundt slik at jeg hadde cirka 1 cm sømmonn. Min oppfatning av hva 1 cm er, varierer mellom 8 mm og 1", og når jeg underveis gir opp å få nålen til å treffe rett på begge sider av stoffet, kunne sømmen havne litt feil her og der. Det er slik livet er for en slurver. Men nå skulle jo ting bli riktig, så jeg bestemte meg for å kopiere over mønsteret til lerret og gjøre justeringene som trengtes på det, før jeg brukte det som mal for kjolelivet. Da kunne jeg samtidig justere utringningen, og finne ut om jeg kunne slippe unna glidelås.

Etter å ha klippet til delene, tråklet jeg dem sammen og trakk dem over hodet. Det ble trangere enn forventet (antageligvis fordi jeg har lagt på meg), og passformen var ikke akkurat storveis. Så da flyttet jeg alle sømmene litt utover (jeg er uendelig glad for at jeg lever i symaskinenes tid, for tråklesøm er kjedelig), kontrollerte målene på skulderstroppene (for å sørge for at de ble like brede, og havnet like langt ut på skulderen) og brettet herligheten på midten, slik at jeg kunne kontrollere at alt var riktig. Og gjett hva! Alt var ikke riktig.
Noe var definitivt riktig, men veldig mye var ikke det minste riktig. Det fine med å ha en uke på seg istedenfor to dager, er at man kan dobbeltsjekke og kontrollmåle.

Dør du nesten av spenning der du sitter? Redningen er her - også kjent som del 3!

Operasjon julebordkjole, del 1

Det skjedde i de dager da symaskinen min sto og var ødelagt og jeg ventet på at jeg skulle få ut fingeren og bestille ny, at en ny idé ble unnfanget i mitt sinns mørke irrganger: Jeg burde sy min egen julebordkjole!
Jeg føler at jeg gjentar dette hver gang jeg skriver om noen av hobbyene mine, eller om noe som helst annet der jeg lager noe, men jeg liker å gjenta meg selv, so here we go again, som de sier: Jeg  er en slurvete amatør. Jeg liker ikke å måle eller justere. Omhyggelighet ligger ikke helt for meg når jeg har begynt på et kreativt prosjekt, og jeg er er veldig tilgivende når det kommer til slurvefeil. Kanskje er det en slags mekanisme for å unngå å bli såret, fordi jeg vet at ting kan gå lukt åt skogen uansett hvor forsiktig og nøyaktig jeg er, enten fordi jeg har gjort en feil eller fordi maskinen bestemmer seg for å vise meg fingeren. Da er det litt tryggere om ting uansett ikke blir perfekt. Sånn, da var det unnagjort.

Jo, julebordkjole. Jeg har sydd tre kjoler, et skjørt og en bluse i sommer, og jeg vil selvfølgelig ha nye utfordringer. Dessuten er det snart julebord, jeg er betydelig tykkere enn ifjor, og dermed trenger jeg kjole, så hvorfor ikke sy drømmekjolen? Det er naturligvis mange grunner til at jeg ikke kan sy drømmekjolen. Jeg har ikke evnene til det, og det ville blitt veldig upassende på et julebord, ettersom jeg har en form for prinsessekompleks som medfører at jeg omtrent begynner å sikle av ballkjoler og overdådige smykker. Heldigvis får jeg utløp for den noe sykelige forkjærligheten for alt som glitrer ved å stirre på bilder av glitrende ting, ved å lakkere neglene med glitrende neglelakk og ved å kjøpe veldig glitrende juletrepynt - det er i praksis den samme estetikken. Så jeg må tone det ned. Det er bare et julebord med jobben, liksom. Så kommer utfordringen med at de fleste klær er laget for relativt slanke mennesker, og min kroppsfasong er ikke akkurat enkel å kle på en flatterende måte (tro meg, jeg kler på den hver morgen). Derfor var jeg veldig fornøyd da jeg fant en utrolig fin kjole inspirert av sen-Edwardiansk mote og innså at jeg kunne bruke kjolemønsteret jeg har laget basert på en sommerkjole, justere litt på utringningen, og ved hjelp av litt blonde og et fløyelsbånd få omtrent samme stil -  i alle fall i teorien.

Stoffet jeg endte opp med å bestille
Neste trinn var å finne riktig stoff. Jeg konkluderte med at taft ville være best, og at en relativt mørk, blåtonet grønnfarge (typ jadegrønt) var det beste fargevalget. Neste punkt var å finne stoff, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Litt over en måned burde være nok tid, men da jeg innså at jeg var nødt til å bestille stoff på nett, begynte jeg å bli litt smånervøs - det skal ikke så mye til før noe som ser bra ut på skjerm ikke gjør det i virkeligheten, og det er vanskelig å visualisere en kjole etter å ha sett et kvadratisk utsnitt av stoffet, og man vil jo helst føle seg trygg på selger - mulig noen våger det, men jeg er ikke så lysten på å kjøpe stoff fra zing09222134xi på eBay i håp om at jeg mottar det som har blitt avertert. Heldigvis fant jeg noe som så ut som en svakt blåtonet jadegrønn Peau de Soie polyestersateng (mykere enn taft, stivere og mattere enn vanlig sateng), og etter å ha regnet ut hvor mye jeg ville trenge (veldig på Gefühlen) og bestilt det og tilsvarende mengde elfenbenshvit habutai, også det i polyester, følte jeg at jeg omsider var igang. Fløyelsbånd hadde jeg funnet på Stoff & Stil, og da var det i grunnen bare materialer til underskjørt og blonder til kjolelivet som manglet. Og det sistnevnte våget jeg å kjøpe fra eBay.
Deretter fulgte noen nervepirrende dager mens jeg ventet på at stoffet skulle bli sendt. Etter en uke kontaktet jeg selger, som lovet at det skulle bli sendt samme dag eller senest neste dag. Deretter gikk det nesten en uke til før jeg maste på dem - da var pakken visstnok sendt, og jeg begynte å grue meg, fordi jeg hadde rukket å bli veldig bekymret for fargen jeg hadde valgt, og jeg visste at jeg ikke ville rekke å bestille mer stoff når jeg først hadde fått pakken min.

Men omsider dukket den opp - i form av en veldig lang rull, og jeg kunne begynne å legge konkrete planer!

Spent på fortsettelsen?