Pervertert fiolinfrykt

Jeg er veldig glad i såkalte mondegreener, altså feilhøringer. Både fordi jeg hører mye feil (det er hverken fordi jeg prøver å høre feil eller fordi jeg har gjengrodde ører/dårlig hørsel, det skyldes bare at jeg sliter med å skille ut stemmer fra bakgrunnsstøy når den som snakker er såpass langt unna at jeg må konsentrere meg for å høre hva som blir sagt), og fordi jeg elsker å leke med språk. Det er derfor et lite høydepunkt for meg hver gang jeg hører feil i en sang. Eller, egentlig kommer høydepunktet når jeg innser at jeg har tatt feil. Som når Bon Jovi synger "Like Frankie said I did it my way", og jeg var sikker på at han sang "like Frankenstein I did it my way", eller når Chris Rea synger at "the perverted fear of violence chokes the smile on every face", og jeg trodde det var snakk om "the perverted fear of violins". Slike feilhøringer er litt som drømmer - de vrir virkeligheten til det ugjenkjennelige og tvinger deg til å akseptere det du observerer. Og da er pervertert fiolinfrykt og frankensteinsk selvsikkerhet like sannsynlig som bussturer til Stryn/navnløs-muslimsk-ekssovietrepublikk-der-barna-kun-lærer-å-snakke-på-rim-i-skolen-og-de-produserer-brennvinsflasker-som-kan-snus-opp-ned-og-fungere-som-kjele med medfølgende observasjon av langbent mårhund.

Listen over homonymer med ulik genus er forøvrig herved oppdatert med de tre ordene bank, krakk og prikk. Yay!

Apologi og homonymer

Jeg har visst ikke vært så flink til å blogge i det siste. Litt rart, egentlig, ettersom jeg er ferdig med studiene mine, og burde ha mer fritid. Men det har jeg definitivt ikke. Snarere tvert imot, faktisk. Og jeg kan ikke skylde på jobben, for jeg har faktisk nesten nøyaktig samme antall timer nå som ifjor. Men så var det mine andre prosjekter: kattungene krever nemlig sitt, og vil fortsette å gjøre det i tre uker til. Norsk Heraldisk Forenings nettsider skal fornyes, og det tar selvfølgelig noen arbeidstimer. I tillegg har jeg fått i oppgave å oversette nettsidene til den New Zealandske fôrprodusenten ZiwiPeak til Norsk (fra Bing/Google Translate-norsk). Selvfølgelig tar disse tingene tid.

Og dette er absolutt ingen klage - jeg stortrives med å gjøre disse tingene. Men det gjør selvfølgelig at jeg må utsette andre ting jeg liker å gjøre. Som å lese, blogge, spille og slektsforske. Heldigvis synes jeg tingene jeg må gjøre er morsomme, så da er det eneste problemet at det blir litt få oppdateringer her og i slektsdatabasen...

Men nå som jeg allerede er her inne, tenkte jeg at jeg kunne lufte min nyeste språkdille: homonymer med ulik genus (altså ord som ser og høres like ut, men som har hvert sitt kjønn).

Jeg ble introdusert for konseptet i forbindelse med et nordistikkemne på Blindern, muligens NOR2111 - Syntaks og morfologi (som jeg var overbevist om at het "Morfologi og syntaks", sannsynligvis fordi jeg foretrekker morfologi), der oppgaven var å finne slike homonymer. Jeg tror det stoppet på to for meg den gang (lem og ark), og det var litt skuffende. Sist jeg fikk en slik oppgave var på barneskolen, og da gikk oppgaven ut på å finne ord som sluttet med -sjon. Jeg fant rundt 70, og brukte de påfølgende ukene til å lete etter flere. Nuvel, jeg har i det siste tenkt mye på dette med uliktkjønnede homonymer, da primært i forbindelse med en tankerekke rundt dette med at to homonymer ikke er ett ord, slik det gjerne fremstilles for børnene, men to. 

Her er det jeg har hittil:

• ALT (mørk damestemme eller ganske mye mer enn ingenting)
• ARK (båt eller papir

  

  gjenbruk

  )
• BANK (en spare- og låneinstitusjon eller et dunk)
• BRUS (leskedrikk eller lyd fra f.eks. foss)
• EGG (eggcelle fra høne eller bladet på et sverd)
• FE (overnaturlig skapning eller naturlig ku)
• FYR (kar eller sylinderformet bygg)
• FØLGE (noe som kommer av en årsak og en gruppe som går med en person)
• KAR (fyr eller beholder)
• KART (umodent eple eller tegning av et område)
• KRAKK (en skammel eller en økonomi med knekk)
• LEM (en slags dør eller en valgfri ekstremitet)
• LOKK (sang for å tilkalle buskap/bit av hår eller noe man legger over skandaler)
• METER (100 centimeter eller et måleinstrument)
• ORK (trollskapning fra Tolkiens verden eller et slit)
• PRIKK (en sirkelformet liten flekk eller noe du kan gi andre på skulderen med pekefingeren din)
• PRIMAT (opphøyethet eller menneskeslektning)
• PUST (evnen til å ånde eller et enkelt drag)
• REV (Påls store frykt eller frodig undervannsområde med koraller)
• ROT (underjordiske trearmer eller uorden)
• SKUR (regnbyge eller det man søker ly under ved nevnte regnbyge)
• STIFT (ting lærere av og til setter seg på, eller geografisk inndeling)
• TISS (det urinen kommer ut av eller selve urinen)
• TREKK (uønsket luftstrøm eller noe som kan træs over noe annet for beskyttelse)
• UR (steinrøys eller klokke)
• ØL (et glass med øl eller en type øl)

(listen er oppdatert 5/5-13)

Har du noen flere ord til meg?

Genusfrustrasjoner

Jeg mistenker at jeg er over gjennomsnittet interessert i genus. Jeg mistenker at interessen ble vekket da jeg som liten stusset over at det var en mann, en gutt, ei jente og en dame/kvinne/pike. Jeg syntes, foruten at det var for mange ord som betegnet kvinnekjønnet, var helt forferdelig at kvinner skulle være hannkjønn. Den gang kjente jeg ikke til distinksjonen mellom genus og sexus, altså grammatikalsk kjønn og fysisk kjønn, som f.eks. gjør at en russisk gutt ved navn Aleksandr betegnes som "on" også når man bruker diminutivsformen Sasja, som er et hunnkjønnsord. Om Sasja er Aleksandra istedenfor, er det samsvar mellom genus og sexus, og formen "ona" brukes istedenfor.

Men forvirringen var i min barndom ikke tilknyttet russisk, men norsk, mer spesifikt standard østnorsk og de to underartene huring og groruddøl. Huring er rimelig likt språket på Oslos østkant, foruten noen få ord, som elg/æLj (L=tykk l-lyd), helg/hæLj og stigen/stegan, samt en generell forkjærlighet for tykk l-lyd. Genus er det imidlertid ingen forvirring rundt, så jeg var helt på linje med mine jevnaldrende der, hvilket ville si at vi sperret opp øynene dersom noen sa klokken eller saften. Samtidig var nok de fleste av oss usikre på hva vi skulle gjøre med ord som f.eks. bok: en bok - boka. Det var mange andre, lignende eksempler på at vi ombestemte oss midt mellom ubestemt og bestemt form. Det var tidvis svært forvirrende, og slik sett var det godt å ha nøytrumsordene. De forble ukjønnede, uansett hva slags tull resten bedrev.

Årsaken til denne forvirringen ligger nok primært i det danske språks påvirkning på norsk, og kanhende er også svenskene delvis skyldige (svenskene har vel automatisk skylden for alt?). Danskene har nemlig, i likhet med söta bror, utrum (felleskjønn) og nøytrum som sine eneste genera. Det vil si at hunnkjønn er blitt absorbert av hannkjønn, som en slags motsatt dyphavsmarulk. Femininum taper altså terreng også i Norge, og da spesielt i Oslo, som vi jo alle vet er en pøl av laster og syndighet, hvilket fører til at barn vokser opp uten å kunne bruke femininum riktig. Jeg er en stor tilhenger av utvikling, forutsatt at utviklingen går i riktig retning, og som alle andre har jeg selvfølgelig monopol på sannheten, og absorbering av femininum er hverken veien, sannheten eller livet. Synes jeg. Men i min naivitet trodde jeg at grensene for hva som var femininum og hva som var maskulinum i bunn og grunn var ganske faste. Hane var alltid maskulinum, høne var egentlig femininum. Uansett hva hane følte om sin manglende fleksibilitet, ville han alltid være en hane, aldri ei hane.

Jeg tok selvfølgelig feil. For det finnes folk fra det sentrale østland som i fullt alvor sier skola (jeg sier forøvrig "sko-orn"), noe som for meg er omtrent like absurd som å si ei bil - bila. Hittil har jeg ikke funnet noen som kan fortelle at alle sier skola der de kommer fra, men det skyldes nok delvis at jeg ikke våger å spørre hver gang. For språk er jo noe som er svært viktig for oss, og jeg tror de fleste, i det minste alle som på et tidspunkt har fått det påpekt at de snakker "feil" av noen som mener de sitter inne med fasiten over det norske talespråk, lett tar seg nær av andres kommentarer til uttale, ordvalg eller bøyning. En kommentar rettet mot ordene viser at den andre parten lytter til hvordan du sier det du sier, og ikke hva du faktisk prøver å formidle, og man kan føle seg som en kuriositet istedenfor som en samtalepartner. Og det er selvfølgelig problematisk. Men vi kan ikke la være å snakke om språket av den grunn. Om måten vi formidlet ting på utelukkende var basert på klar meningsutveksling, ville vi sagt "gi meg smøret", ikke "kunne du være så snill og sende smøret?" uavhengig av om vi satt til bords med en bror eller en statsminister.

Men tilbake til genus. For etter å ha innsett at grensene mellom femininum og maskulinum kan gå andre steder enn der jeg trodde de gikk, tok det ikke så lang tid før jeg innså at jeg hadde begått en bommert. Og jeg hater bommerter. Spesielt språklige. Jeg trodde nemlig at grensen mellom femininum/maskulinum/utrum og nøytrum var absolutte.Jeg trodde med andre ord på kjønnsskifte, men ikke på evnukker. Men joda, noen ord blir innimellom gjeldet og betraktet som nøytrum selv om de er maskulinum!
To eksempler på dette er appelsin og kompliment. Min mor (og hennes mor) sier konsekvent "et appelsin". For dem er det helt naturlig, for meg er det absurd. Og ordbøkene er enige med meg. Appelsin er maskulinum. Jeg gjorde derfor et lite eksperiment ved hjelp av google - jeg brukte søkestrengen " appelsin" og noterte antallet treff. Av en eller annen grunn gir ikke google informasjon om antall treff dersom man begrenser seg til et bestemt språk, så en viss feilmargin må vi regne med. For appelsinens del viste det seg at 1 % av treffene var nøytrum, hvilket i det minste viser at moren min ikke er alene. Det som var mer overraskende, var at 38 % av stemmene gikk til femininum! Resten gikk til min kandidat, maskulinum. Nå er appelsin et fremmedord, og det gjelder også den andre evnukken, kompliment. Her har også jeg syndet - jeg synes komplimentet høres mye riktigere ut enn komplimenten, men jeg tok ikke mindre feil av den grunn... Det er dog trøst i at 69% av treffene på google er enige med meg om at det er "et kompliment". Dog snur det seg drastisk når det er snakk om bestemt form - da er det plutselig bare 33% av "komplimentet". Underlig!

Men hvorfor heter det "en kompliment"?
Ad fontes! Kompliment ble født i latin, gikk i bleier i vulgærlatinen, tilbrakte barndommen i italiensk og gjennomlevde tenårene i fransk, om vi skal tro wiktionary. Det må ha kommet direkte til norsk fra fransk, ettersom vi uttaler det på fransk manèr. Et søk på ordnett etter *ment gir 184 treff i norsk ordbok der 79 er grunnord, og av disse er 74 substantiver. Av en eller annen grunn var akkompagnement og kompliment utelatt, så vi slenger med de to, ettersom det står i nevnte ordbok (litt merkelig søkefunksjon?). 76 ord, altså.
Endelsen -ment uttales som -mang i 33 av ordene, så da fokuserer vi på disse. Samtlige, foruten nettopp kompliment, er nøytrumsord. HVORFOR?!

Jeg synes virkelig det burde være "et kompliment" - det strider imot enhver (synlig) logikk at det skal være maskulinum, og logikk er bra for oss, omtrent som fiber. Men inntil nordmenn kollektivt bestemmer seg for å ta feil, skal jeg gjøre mitt ytterste for å takke for komplimenten, uansett hvor ravn ruskende galt det virker.

Hvem er med meg?

Tredje soveromskrig: jakten på mobiltelefonen

Dagen idag (eller igår, egentlig) begynte ikke slik dager burde. Jeg vil ikke gå så langt som til å si at den begynte på den verst tenkelige måten, for det finnes definitivt verre scenarier, men jeg syntes nå dette var ille nok.
Det hele begynte da alarmen på mobilen hadde vekket meg for tredje gang og jeg omsider var våken nok til faktisk å slå den av ordentlig (for å ikke forsove meg, bruker jeg en app som krever at jeg skriver inn en captchakode før den er villig til å skru av den infernalske ringingen som egentlig ikke er så infernalsk), strakte hånden over hodet mitt og plasserte mobilen i holderen sin. Sånn bortsett fra at jeg ikke gjorde det godt nok, og mobilen dermed endte opp med å falle ned mellom sengen min og reolen som står tett inntil den (der mobilholderen står). Dette var definitivt noe irriterende, men ikke noe stort problem. Ting faller ned der innimellom - bøker og smykker for det meste, og utfordringen er bare å få tak i det som har falt ned med kabelkanalstumpen jeg ikke har hjerte til å kaste fordi den kan komme til nytte, og som dermed er til stor nytte. Problemet var bare at mobilen ikke var å se. Omtrent en time senere satt jeg på sengen som nå var strippet for sengetøy med pappesker og rot utover gulvet og moren min delvis under sengen og lurte på om det hadde rablet fullstendig for meg. Alt som normalt er lagret under sengen var blitt fjernet. Sengetøyet ristet, bokreolen (som står på hjul) flyttet. Mobilen var søkk borte. Vi hadde forsøkt å ringe den opp for å prøve å gå etter lyden, men ingen ringelyd var å høre. Jeg lurte på om jeg hadde drømt at jeg hadde blitt vekket og om drømmen hadde kulminert i en overbevisende illusjon av mobilmisting. Og jeg så for meg statusmeldingen jeg ville måtte skrive fordi mobilen min faktisk var borte: "Har fått ny mobil etter at sengetrollet spiste den forrige, og har ingen numre. Send meg en melding med mobilnummeret ditt. Klemz". Kanskje bortsett fra "klemz"-delen - jeg er heldigvis hinsides koz & klemz (og jeg skjønte aldri "klemz" heller - "koz" er selvfølgelig en bezettet "kos", men det er da ikke noe som heter "klems"?), og ydmykelsen ville kunne unngås, ettersom jeg har alle mobilnumre laget hos google, men å miste mobilen - ikke i toalettet, ikke i havet, ikke i et gjørmehull, men bak en seng? Nå har riktignok sengen min rykte på seg for å være lettere ondsinnet - hodegjerdet falt f.eks. over meg og ga meg en imponerende kul da jeg var så frekk at jeg monterte den en gang i tiden (dette var muligens en straff jeg ble tildelt fordi jeg insisterte på å gjøre jobben alene selv om monteringsanvisningene insisterte på at dette var en tomannsjobb), men dette hadde også ledet meg til å tro at sengeondskapen satt i hodeenden, og ettersom jeg som oftest ligger med hodet i fotenden, der jeg har tilgang til mobilfot og kan glede meg over at jeg har sluttet å slå hodet i bokhylla som henger over hodet på meg, trodde jeg at jeg var trygg.
Men det var jeg åpenbart ikke.

Men så, heldigvis, dukket den opp: I nederste hylle i denne reolen står det nemlig en plastkasse som er som skapt for reolen - bokstavelig talt - de er nemlig fra samme IKEA-system, og til tross for at boksen knapt nok stakk ut fra reolen, og til tross for at den er fylt til randen av en halv, oppklippet dyne (kattesengprosjekt), hadde mobilen min klart å falle nedi boksen. Og denne boksen hadde både moren min og jeg undersøkt uten hell.

Så halvannen time etter at jeg våknet var sengen min redd opp, gulvet relativt ryddig og alle eskene på plass under senga. Forvillede sokker var fanget inn, temmet og sendt i vaskemaskinen, og mobilen, som jeg på mystisk vis hadde klart å skru av lyden på mens alarmen gikk, var kommet til rette. Men det var definitivt ikke en god morgen!

(men dagen har ikke vært dårlig av den grunn - jeg fikk f.eks. vitnemålet mitt i posten! Jeg hadde håpet at det ville være en form for seremoni i forbindelse med oppnåelse av mastergrad, men dengang ei...)

Pluskvamkontroll

Det skjer veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg ikke har noen oppgaver å fullføre, pensum å lese eller forelesninger å delta på, mye fordi Adina skal ha sitt første kull. Fødekasse er laget og innredet, utstyr kjøpt inn og fôrmengde til kattungene beregnet. På mange måter ligger jeg veldig godt an alt som skal være på plass til kattungene kommer, er ordnet, og så godt som alt som trengs når de er blitt noen uker gamle, er enten på plass eller bestilt inn. Jeg har kontroll, men likevel ikke. Jeg vil ha pluskvamkontroll. Jeg vil spole frem til den dagen den siste kattungen har flyttet til sin nye familie, sørge for at alt er i orden og notere alt som kunne vært gjort bedre, billigere og mer effektivt, for så å returnere til nåtiden. Kort sagt drømmer jeg om stålkontrollen ingen har.
Den vordende mor ligger under sengeteppet og dormer. Hun tar det hele med stor ro, spiser som en helt (den småspiste lille tassen har gått opp 9 hg siden paring!) og sover nesten hele tiden om dagen. Hun har ingen bekymringer, og virker overbevist om at menneskene hennes ordner alt. Og det gjør vi, selvfølgelig!

Sanger og tryner

Vinduet i øverste etasje har
to lysballer og en adventstake i seg.
Til sammen utgjør de en sur munn.

Jeg har lært meg teksten til "Jerusalem". Jahn Teigen synger den på juleplaten "Lys", så for meg er det en julesang. Selv om den ikke har så mye med jul å gjøre, og selv om den egentlig bare er et tonesatt dikt.
Jeg har stor glede av å synge "(bring me my) bow of burning gold", delvis fordi det er allitterasjon, og delvis fordi jeg tidligere har slitt litt med å få riktig rekkefølge på krigsutrustningen. Men nå sitter den, og sammen med "Molly Malone", "Danny Boy", "On my Own" og "Priest" (sistnevnte en klassiker om en pedofil prest fra Stephen Lynch) utgjør den sangene-jeg-ikke-trodde-jeg-ville-klare-å-lære-meg-men-lærte-ganske-fort-likevel. Yay!

Jeg lagde en illustrasjon av marsipan

genseren jeg hadde slengt fra meg
hadde fått ansikt her om dagen

Aspiks bur har skiftet eier, og pengene skal brukes på Adinas ultralyd. Jeg ser på det som en slags gest fra hamsterstorebroren hennes.

Ellers har det vært en ganske begivenhetrik uke: Adina og Pyotr har paret, Pyotr har markert på sofaen min, vi har laget krumkaker med gammeldags jern, brente mandler og marsipan og jeg har bakt det vi i familien kaller amerikanske cookies, men som har minimalt til felles med alle sine navnebrødre.

Jeg har sett ferdig alle vlogbrothers-videoene fra 2007, noe som utgjør 257 snutter, og begynt på år 2008 fordi jeg vil føle meg som en ekte nerdfighter, og fordi jeg liker å skaffe til veie informasjon. Og fordi jeg liker å flire.

Dessuten er bokhyllene mine fulle. IGJEN!

Men til tross for at det skjer ganske mye, og til tross for at jeg tilbringer en del tid på jobb og på å gjøre fornuftige ting, føler jeg at jeg får slappet av, og det er veldig deilig - fem års studier tar på, og med mye jobbing både ved siden av studiene og i feriene, har jeg hatt lite tid til å slappe ordentlig av, uten å føle at jeg burde gjort ørten andre ting.

Hvis du ikke så hele ansiktet,
så det altså slik ut

Jeg er ikke død, nei, jeg lever ennu!

Digresjonsbloggen er ikke død, den har bare sovet ganske tungt de siste ukene. Vi kan kalle det en liten masterdvale. Jeg har nemlig mestret å skrive 100 sider om grev Dracula og noen av hans arvtagere (og deres mennesker), og da sommerferien gikk mot slutten var jeg nødt til å innse at alt annet måtte få en pause for at oppgaven skulle bli ferdig i tide. Minimalt med tid ble tilbragt på jobb og jeg var sjarmerende asosial og fokusert så lenge det varte. Adspredelsene jeg tillot meg besto i hovedsak av noen omganger med kabal og en daglig dose med Good Mythical Morning. Det fungerte overraskende bra, men jeg skulle ønske jeg hadde et år til og 200 flere sider til disposisjon for å fått oppgaven til å bli slik jeg hadde ønsket.

Da oppgaven var ferdigskrevet ble katten Adina stilt ut noen ganger, og oppnådde tittelen Champion, hvilket vil si at jeg i offisielle sammenhenger (og når jeg ellers måtte føle for det) slenger på et CH foran hennes fulle navn. For en som har drømt om championat siden hun fikk hund i 2001, var det ganske stort, og kombinert med innvilgelsen av stamnavn (som har vært en drøm omtrent like lenge), har det vært en begivenhetsrik høst.

Pyotr er en stilig fyr!

For øyeblikket bor Pyotr (GIC Pyotr av Buerlia (N) ) hos oss, og han og Adina skal liksom lage kattunger. Etter dag 2 har interessen fra Pyotr vært laber, så i all hovedsak består forholdet deres i at Adina gråter og Pyotr ligger under sofaen og titter på henne. Men han er en fabelaktig flott hannkatt, så det er uansett koselig å ha ham her. Går alt som det skal, blir det familieforøkelse i februar, og oppdrettet NO*Keimilio's får sitt første kull.


Hvis noen fremdeles er i tvil: ja, jeg er blitt gal kattedame. Jeg skjønner ikke hva som skal være så galt med det, egentlig - å engasjere seg i dyr er jo positivt, og å sørge for å avle frem sunne og friske eksemplarer av en art har jo vært viktig for utviklingen av både tamhøns, kveg og hester, og uten hundeavl ville vi neppe hatt dyktige politi- eller førerhunder. Dessuten er kattefolk ganske hyggelige, og man blir harmonisk av å ha katt.

Apropos katt: jeg har skaffet meg en plakat.

Adina bruker poter og hale på kreative måter

Det er ganske stort, faktisk. Min plakathistorie omfatter en Titanic-plakat i A3-format, noen hestegreier (tror jeg - kan ikke huske å ha hatt dem på veggen), en valpeplakat jeg tror jeg kjøpte fordi de andre halvstore barna hadde plakater, en stor plansje over norrøne guder og en rimelig stor plakat med bilde av Rosettasteinen.
Men nå er jeg altså tilbake som plakatinnehaver! I en rull i en bokhylle ligger min nyeste skatt som neppe blir rammet inn (for den skal IKKE tapes fast på en vegg) før jeg flytter. "Thomas Edison's Nightmare" er tittelen, og originalen er tegnet av The Oatmeal. Motivet er, hold dere fast, Thomas Edison med en lyspære stikkende ut av baken. Han jages av Nikola Tesla som sitter på ryggen til en gigantisk grå katt, og over ham flyr en flokk duer. I bakgrunnen ligger Wardenclyffe, Teslas forskningssenter som aldri ble fullt realisert på grunn av sviktende finansiering og tiltalende galskap i det geniale sinnet.

Og katten på plakaten er grå! Yay!

Men nå tror jeg det har vært nok kattesnakk for idag.

La oss heller fokusere på at det er 10 dager siden jeg skulle fått Dracula i posten. Det at jeg allerede har seks andre utgaver betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke må ha denne syvende varianten, som kommer fra The Folio Society (forlag som gir ut kvalitetsutgaver av kjente verk. Deres Limited Edition-utgaver er av en spesielt høy kvalitet, utgis i et svært lite opplag og koster deg både skjorta, huset og sjelen. Heldigvis er ikke Dracula blant disse - den var bare utgått og vanskelig å oppdrive). Jeg er en stor tilhenger av pene bøker med ordentlig papir og innbinding som faktisk holder. Jeg vil at bøkene mine skal være hele og pene, og ordentlig innbinding hjelper meg med å oppnå dette. En annen sak er selvfølgelig at jeg får frysninger av eselører eller radbrekking av permer. Gjør noe slikt mot en av mine bøker, og jeg vil forbanne deg og dine etterkommere i minst ti slektsledd! Er ti det eneste tallordet som skrives med like mange bokstaver som sifre?

Men mishandlede og skjendede bøker er virkelig fælt, og det var ikke akkurat jubel i luften da jeg oppdaget at merkelappene jeg hadde brukt som bokmerker i Criminal Man av Cesare Lombroso, og som var beregnet på bøker, sugde seg godt fast i sidene og ikke lot seg fjerne uten å skade papiret... Jeg ble virkelig vred, men visste ikke helt hvem jeg skulle skylde på, så jeg løste problemet med å kjøpe bedre lapper hos Clas Ohlson, ved å drive litt aktiv fortrengning og ved å drømme om ringpermer.

Og helt avslutningsvis: jeg har tegnet Peters primat. Det er faktisk ikke ment som en fornærmelse av katolisismen, selv om det muligens kan tolkes slik. Neida, Peters primat er, om jeg husker rett, katolisismens syn på at Peter (og alle paver etter ham) står i en særstilling blant kirkeledere (primus inter pares, på en måte). Da jeg skrev en kvalifiseringsoppgave om investiturstriden for noen år siden, var jeg stadig borte i dette primatet, men aldri i bøyd form, så jeg så alltid for meg en primat som tilhørte Peter... Primat er forøvrig et av få ord (noen andre er ark og lem) som er homonymer med ulikt genus, slik at de bare er homonymer i ubestemt entall.