mandag 7. oktober 2019

Første feriedag

Det er mange slags gjorter i verden, og alle utenom en har følge av et modalt hjelpeverb. I mange tilfeller, muligens alle, er den uten viktigst mens de med gir uttrykk for et ideal man, avhengig av person og situasjon, i varierende grad klarer å oppnå. Og mens jeg sitter her og forsøker å vrenge hukommelsen min nok til å finne ut om "restauranten på Aker Brygge som ikke er Olivia men som lignet veldig" er noe hjernen min har diktet opp eller et sted jeg faktisk har vært og nytt et måltid, gremmer jeg meg over gjortene mine.

Jeg har lenge ligget etter på burde gjort og skulle gjort, ikke egentlig fordi ville gjort og kunne gjort har fått fokus, men fordi det er flere gjøremål enn det er timer. Så når ferieroen senker seg over hjemmet i en uke, er hovedfokuset på skulle gjort. Og det er mye jeg skulle gjort! Som å rydde bort sommergarderoben (80 % unnagjort), gjøre balkongen vinterklar (nettopp påbegynt) og få ut fingeren og gjøre noe med det ødelagte blandebatteriet mitt (ikke påbegynt). Men som når man legger kabal, er det ikke alltid bare bare å få ting til å gå opp, selv om man vet hva man må gjøre, og jeg unner egentlig meg selv å hvile litt i ferien min også. Og ettersom det er såpass mye som skulle vært gjort, begynner jeg allerede idag, på feriens første dag, å få litt panikk. En uke er tross alt ikke mer enn syv dager!

Og jeg ligger etter på mange områder. Et bilde falt ned for tre ukers tid siden. Det fikk jeg hengt opp nå idag. Bokashien min var ferdiggjæret i slutten av august, men først nå har jeg klart å få tak i grillkull og en kasse, og faktisk fått ut fingeren slik at jordfabrikken kunne bli et faktum. Jeg har utsatt å reparere skjørtene jeg sydde ifjor siden i vinter - det, og å sy et nytt, får jeg forhåpentligvis gjort innen utgangen av uken.
På andre områder er jeg litt mer ajour - det har vært minusgrader her en av de siste nettene, så nå har jeg fjernet sukkerertstengler og krydderurter, og flyttet den ikke-frostsikre blomsterkrukka over i en termobag. I løpet av uka skal jeg få pakket inn de øvrige karene i bobleplast og plante løk - det er tross alt ingenting som er viktigere enn plantene!

Og det viktigste jeg har gjort? Jeg har funnet ut at det lønner seg å aktivere nytt månedskort på onsdag når jeg skal Ut fremfor å bruke enkeltbilletter den dagen, hvilket gjør at jeg ikke trenger å dra noe sted imorgen (mens det gamle kortet er gyldig). En liten seier for Renate, med andre ord!

søndag 22. september 2019

Voksenpoeng

I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!

Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!

lørdag 14. september 2019

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

mandag 9. september 2019

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.

tirsdag 20. august 2019

Himmelretningssans

"Jeg skal endelig slå min personlige nord-rekord," sa hun entusiastisk, og fortalte at hun skulle til Bergen. "Bergen er ikke særlig langt nord," påpekte han, og knuste alle hennes illusjoner.

Jeg er særdeles lite bereist, i alle fall i eget hjemland. Ikke så mye i utlandet heller, jeg har aldri vært utenfor Europa, men har i det minste besøkt 12-13 land (avhengig av om man regner Skottland og England som separate land, eller gir ett poeng for Storbritannia), så helt håpløs er jeg ikke, men Norge? Det er en annen historie. Jeg er elendig på geografi, og selv om jeg vet bedre, synes jeg Moss burde ligge i Vestfold. Om jeg ikke ser på et kart, skjønner jeg ikke helt hvor Telemark gjør av seg, og jeg blir jevnlig overrasket over hvor langt nord Buskerud faktisk strekker seg. Og alt dette henger i stor grad sammen med at jeg ikke er spesielt begeistret for mitt nærmeste ferieland - eller ferie generelt. Sånn er det når man er en hjemmekjær innespeider. Før Linnéa og jeg dro på tur, var derfor dette mine rekorder i ulike himmelretninger:
Et lite stykke Norge
Syd er ikke så verst - jeg har tross alt bodd i Arendal og vært på familiebesøk i Kristiansand. Det er klart, man kan komme lengre syd enn Kristiansand, men ikke så mye, så det kan jeg stå for. Men rekorden for syd var også rekorden for vest. Det er mindre imponerende. Så hva med øst? Det kommer litt an på hva betingelsene er - personlig synes jeg at det å ha mellomlandet i Frankrike ikke er godt nok om man vil påstå at man har vært i Frankrike, og dermed er ikke Kongsvinger kvalifisert, ettersom jeg bare har vært på gjennomreise. Istedenfor blir det Hamar som får den tittelen. Og så var det nord, da. Og det er her det blir deprimerende. Jeg har vært på Gol og oppover et eller annet sted i Hemsedal, men jeg aner ikke hvor i Hemsedal det var, alt jeg vet er at det var en hytte og at det var et vann der. Det var muligens rekorden min. Hvis ikke, slår Hamar til igjen. Jeg hadde nemlig en grandtante og grandonkel som bodde på Ottestad syd for Hamar da jeg var liten, og vi besøkte dem og reiste med Skibladner. Jeg kan ikke på noen måte huske dette, men jeg har bildebevis. Så for å oppsummere: jeg hadde altså ikke vært lengre syd eller vest enn Kristiansand, og ikke lengre nord eller øst enn Hamar.

Dermed var det veldig greit at svensken og jeg dro på miljøvennlig Norgesferie, sånn at rekordene kunne justeres litt. To av dem, i alle fall.

Vi startet ferden i Oslo, og tok Bergensbanen opp til Myrdal, hvor vi byttet til Flåmsbana. Etter en liten stopp i Flåm gikk turen videre med båt ut Aurlandsfjorden og inn Nærøyfjorden inn til Gudvangen, før vi tok buss opp til Stalheim hotel, hvor vi overnattet før vi tok buss videre til Voss og Bergensbanen inn til Bergen. Dermed ble Stalheim ny nord-rekord (igjen, jeg synes liksom ikke gjennomreise uten opphold er godkjent) og Bergen ny rekord for vest. Jeg bør åpenbart komme meg lengre nord på et senere tidspunkt.

Men turen handlet naturligvis ikke bare om å slå personlige rekorder av den begredelige typen, eller å ta med Kvikk Lunsj på ferie for å kunne ta et slags ordspillbilde. Neida! Det handlet også om å se fantastisk natur, og det gjorde vi virkelig. Som vertikalhemmet er jeg vant med å føle meg liten, men jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde på de første etappene av turen. Og bergensere, jeg skal gi dere dette: Dere har faktisk en fin by, og jeg kommer gjerne tilbake. Neste gang skal jeg dog ikke ta båt deler av veien - to timers båttur på helt rolig sjø var nemlig nok til at jeg følte at det gynget under føttene mine i godt over en uke. Jeg regner med at mine fiskerforfedre snur seg i graven i ren skam.

Uansett, jeg kom meg hjem i ett stykke, med mobilens bildegalleri fullt av flere bilder jeg aldri kommer til å se på. Og jeg har lært nye ting, som for eksempel at jeg ser mer ut som en person man kan be om å ta bilder av seg enn det Linnéa gjør, mens hun ser mer ut som en person en som har lagt igjen en øredobb på hotellrommet. Dessuten bekrefter hun den fine fordommen om at alle vestlendinger egentlig er svensker i forkledning - da hun snakket svensk til den vestlandske bussjåføren, svarte han på norsk. Da jeg like etter stilte et spørsmål på norsk, svarte han på engelsk.