søndag 10. mai 2015

Prosjekt spisestue

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, pusset jeg opp spisestuemøblene, og ettersom jeg har blitt spurt om prosessen, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om den her.

Moroa begynte med at jeg kjøpte en bruk spisestue usett - som er en strålende idé. I utgangspunktet hadde jeg ønsket meg en spisestue i mørkt tre eller hvitt i klassisk stil med pute i både sete og rygg, til nøds noe gustaviansk med en pent dekorert rygg. Utvalget var mildt sagt spinkelt, og det meste jeg fant var enten veldig stygt (i mine øyne) eller var for kjøkkenstolaktig til at jeg syntes det passet i en spisestue. Det beste alternativet jeg fant, var fra Rowico, og het Amadeus. Amadeus kom i valnøtt (litt for lyst, egentlig, men en tresort jeg synes er vakker) og i hvitt, og det fantes flere stolmodeller og stofftyper til sete og rygg. Ulempen var at prisen var av en annen verden (med en moderat inntekt, stort lån og en liste over nødvendige innkjøp som er lang som et vondt år, kjøper du ikke spisestuemøbler til over 30 000 kr. Selv om du har veldig lyst.

Alternativene jeg sto igjen med, var å enten kjøpe noe jeg ikke hadde lyst på, eller å finne noe jeg hadde lyst på som var brukt. Gleden var derfor stor da noen i Tønsberg solgte sin Amadeus-spiestue og salongbord til totalt 7 000 kr. Jeg er så heldig å ha en tante som bor på Nøtterøy, og dermed fikk jeg møblene mine kjørt hjem, og var storfornøyd. Helt til jeg innså at det treverket jeg hadde tatt for gitt at var valnøtt (finert), viste seg å være mahogni. Mahogni har et tydelig rødskjær, og det passet svært dårlig inn. I tillegg hadde jeg bestilt et lampebord i samme serie i valnøtt og valgt bein på salongen i valnøtt for at det skulle passe til salongbordet, og dermed ble alt feil. Og alt er som kjent veldig mye.
Salongbordet forsøkt strippet
 Jeg forsøkte å strippe og pusse ned salongbordet, noe som var fåfengt, og endte opp med å bestille nytt bord og betale for at Møbelringen skulle ta med seg det gamle bordet. Kort fortalt finnes det to måter å komme seg gjennom gammel lakk på: stripp eller slip. Stripping er en kjemisk prosess som er mer skånsom mot treet, og som løser opp overflatebehandlingen slik at man kan skrape vekk guffen, vaske og pusse lett med stålull og behandle møbelet på nytt.
Ødelagt bordplate? Neida!
Tørk vekk støvet, så ser den uskadd ut!



Ved sliping graver man seg gjennom overflatebehandlingen og ned i treet, og det er spesielt destruktivt på finer, som gjerne er så tynt at man kan ødelegge hele møbelet ved en liten feilberegning. Herr Salongbord Amadeus hadde understell i ukjent lyst treverk som var lakkert maghognirødt, så der bet stripperen på. Men den finerte bordplaten var belagt med ett eller annet som hverken den eller slipemaskin kunne komme seg gjennom. Det forsøket kostet meg dyrt i fancy produkter fra Liberon (som ellers er veldig bra, altså!)

Men hva skulle jeg gjøre med spisestuemøblene? Jeg kunne jo ikke kaste dem, og relakkering ville neppe fungere, ettersom det var umulig å komme gjennom hva det nå var de hadde dekket fineren i bordplaten med. Løsningen var å male og trekke om hele greia.

Med bein som disse hjelper det ikke med mørk lakk,
her må det maling til!
Så hvordan går man løs på en slik oppgave? Malingen er jo en grei sak (hvis man ser bort fra at malingen jeg brukte må ha vært elendig dårlig), man pusser, grunner og maler minst to strøk med en maling som er slitesterk og beregnet for møbler og andre sliteflater.
Sete og rygg var noe litt annet - en pute er enten løs (ligger nedi en fordypning) eller skrudd fast, og trekket er foldet rundt selve puten og stiftet fast på undersiden. Da jeg omsider klarte å få de gjenstridige skruene som hold mine seter fast til å løsne, var det i alle fall teoretisk sett grei skuring å fjerne trekket, i alle fall om man ser bort fra det absurde antallet stifter som var brukt. Og at det var seks puter. Hadde jeg ikke hatt stifteutdrageren fra Biltema og boettkniven fra Clas Ohlson, hadde jeg vært nødt til å gi opp. Men det gikk omsider!
Opprinnelig stol - merk at treet ser
omtrent valnøttfarget ut på bildet,
og sammenlign med bordbeinet over
Ryggene var verre - igjen, det finnes to måter å trekke seterygger på, og det gjelder uavhengig av om det er en åpen rygg (stoff-fôr-stoff innrammet av tre) eller tett rygg (tre-fôr-stoff). Enten er stoffet stiftet/spikret fast med et dekorbånd limt på for å skjule stiftene, eller så er det brukt ørten dekorstifter satt tett i tett til å feste stoffet. Sistnevnte gir en rustikk look, noe jeg definitivt ikke ønsket meg, så jeg ville gjøre slik det opprinnelig var gjort på stolene, og bruke bånd. Det var ganske nervepirrende å fjerne de gamle ryggene, for selv om jeg hadde en ganske klar idé om hvordan de var montert, visste jeg ikke hvor vanskelig eller lett det ville være å demontere og remontere. Dersom jeg hadde visst hva jeg begikk meg utpå hadde jeg nok valgt å beholde møblene som de var. Men jeg var ung og naiv, og full av ungdommelig pågangsmot. Heldigvis.
Her er båndet fjernet fra stolryggen

Det var en skikkelig drittjobb, for stiftene satt dypt i treverket, som var langt mykere enn sponplatene setene var laget av, og det tok lang tid å få vekk stifter og stoffrester. I praksis består gikk denne delen av jobben ut på å fjerne båndet og limet som holdt det på plass, og trekke ut stiftene som holdt det fremste laget med stoff på plass, for så å fjerne det og ryggputen, før stiftene som holdt det bakre stoffet på plass. Til slutt kunne stolene pusses og males.
Bak det fremre stoffet finner vi fôret

Underveis måtte jeg finne et passende stoff, og da fikk jeg det samme problemet som jeg hadde da jeg skulle finne selve spisestuen: mine estetiske preferanser stemmer ikke overens med det som finnes i handelen. Omsider fant jeg da noe på Tapetgalleriet som kunne brukes - et kraftig damaskvevet bomullsstoff fra Morris & Co i avdempet blått (produsenten kaller det sjøblått) kombinert med vellum ved navn "Garden Craft".

Nyt stoff  festet 
Så kom den langt morsommere prosessen med å trekke om stolene. Det måtte litt prøving og feiling til, for det var ikke helt lett å finne den rette balansen mellom for stramt og for løst stoff. Jeg fant til slutt ut at det beste var å klippe ut et stoffstykke som var bortimot 10 cm bredere og høyere enn det som virket naturlig, og brette det dobbelt langs kanten når jeg stiftet, og strekke det forsiktig underveis mens jeg festet det. Så kom fôret og det fremre stoffet på plass, og kronen på verket var å bruke en limpistol og klare limpatroner til å feste det nye båndet (i en offwhite-tone som fungerte fint som en overgang mellom den hvite malingen og de vellumfargede detaljene i stoffet).
Det blir ikke alltid like pent, men små ujevnheter skjules
bak dekorbåndet.

Jeg er veldig fornøyd med det endelige resultatet - det er noen skader i malingen som følge av at stifter har gått inn litt feil, men det skal jeg få fikset på etterhvert, og noen steder kan man se at jobben er gjort av en amatør (som f.eks. en synlig stift), men alt i alt ser det bra ut, og jeg har tross alt en solid, italiensk spisestue med fine detaljer, og i tillegg er den helt unik!

Det endelige resultatet
Og regnestykket?

Komplett spisestue med bord (Amadeus) og seks stoler (Ramona) i valnøtt fra Rowico ville kostet meg 30 765 kr + frakt eller bord (Othello) og seks stoler (Sabrina) i hvitt fra samme produsent, men ulike butikker ville kommet på 22 865 kr + frakt.

Jeg betalte som sagt 6 000 kr for spisestuen, og stoffet kostet meg 5 950 kr. Maling, pensler og lignende kom på cirka 1 500 kr, og bånd til å dekke stiftene kostet 352 kr. Limpistol, lim, stiftepistol og lignende kom på under 500kr om jeg hadde kjøpt alt nytt, så totalt havnet det på cirka 14 300 kr, altså under halvparten av ny, nesten tilsvarende spisestue, og 8 500 kr under det nest beste alternativet. Det synes jeg er et ganske godt kjøp!


lørdag 25. april 2015

Drømmer fra voksenlivet

Dette med når man er voksen har vært et stadig tilbakevendende tema i min hverdag i en god del år. Det er unektelig noe trist over godt voksne mennesker (de som husker tiden ta verden var i sort-hvitt) som sier at "jeg føler meg fremdeles som en tenåring", som om det å være et halvferdig individ med kviser, angst og en uferdig hjerne er noe å trakte etter. Men når blir man egentlig voksen? Ikke ved konfirmasjon, og strengt tatt ikke når man er myndig. På et tidspunkt konkluderte jeg med at jeg var voksen når jeg ikke bare kunne ta vare på meg selv, men faktisk gjorde det også. Fast jobb og egen bolig, altså. Og nå har jeg begge deler - fast jobb i snart 1 år, egen bolig (som jeg bor i) i litt over 2 måneder. Jeg betaler regninger (det har jeg gjort før også, altså), lever etter et meget strengt budsjett og spiser grønnsakene mine. Og jeg har oppdaget at denne nye tilværelsen bringer med seg noen interessante konsekvenser. Som det å våkne om morgenen og enten være superstresset fordi man har drømt at forrige eier hadde leid ut badet til en tobarnsfamilie, og at de ikke ville flytte, slik at man ikke fikk vasket tøy, eller å være overlykkelig fordi man har drømt at man har fått seg et fantastisk fryseskap. Eller, fra virkelighetens verden, å opparbeide stor entusiasme over hvor mye mat man kan få plass til i de tre små skuffene i fryseren, eller å sveve på skyer i flere dager etter å ha kjøpt fullkornstagliatelle til under halv pris.

Det føles ganske fantastisk!

mandag 30. mars 2015

En øvelse i havregrøt

Det er mange ting som man tror er vanskelig, men som viser seg å være det motsatte, mens andre ting som skal være enkle, kan være så forbasket vanskelig. Som f.eks. det å koke seg en porsjon havregrøt.

Jeg har spist havregrøt hele livet. Havregrøt med melk og plommesyltetøy, havregrøt laget på solbærsaft og vann, havregrøt med smør, sukker og kanel. For et års tid siden begynte jeg å koke min egen grøt i kjele, og begynte å kjøpe den lettkokte varianten av steel cut-havre (såkalt "instant"). Etter å ha fulgt oppskriften på pakken og endt opp med noe som minnet mistenkelig om couscous, endte jeg opp med blandingsforholdet 1 del gryn til 1 del melk og 2 deler vann. Det ble perfekt. Supert med hakkede mandler og litt honning, men også godt bart.

Så flyttet jeg for meg selv, og ble akutt lat. Jeg ville lage grøt i mikrobølgeovnen.
Og det har jeg gjort i over en måned nå, og fremdeles er det en vanskelig og tidkrevende øvelse. Gryn og væske blandes, og herligheten settes i ovnen. Kok på full guffe i 2-3 minutter, står det. Som sagt, så gjort. Halvparten av gangene koker det over etter 2 minutter, slik at det er mer grøt utenfor bollen enn oppi. Den andre halvparten har ikke melken begynt å tykne engang, og eksplosjonen kommer først etter 5-6 minutter. Det er til å bli gal av!

Så jeg står der, parat. Stirrer ned og kaster stjålne blikk inn i ovnen fordi noen en gang sa til meg at du kan bli skadet av å stirre inn i mikrobølgeovner (skeptikeren Renate har tatt dette for god fisk uten å sjekke kildene, og skammer seg. Heretter blir det nitid stirring). Omtrent som på T-banen, fordi man hverken vil se på folk eller ut av vinduet, fordi noen kan tro at du stirrer på ditt eget speilbilde. Så bobler det opp, og jeg må så ninjaaktig som jeg kan slenge opp døren og stoppe kokingen før det blir vulkanutbrudd der inne. Så lukkes døren, og prosessen gjentas. Og gjentas. Og gjentas.

Det har slått meg at jeg bruker mer tid på å stå parat foran en mikrobølgeovn enn jeg ville brukt om jeg kokte grøten min i kjele, og med tanke på det sykelige fokuset jeg må ha på selve prosessen, ville jeg nok i praksis tjent på å finne frem en kjele. Men det er for sent, jeg er blitt besatt av å finne veien til den Perfekte Skål Havregrøt. Amen.

søndag 15. mars 2015

Lyse idéer uten en tråd

Det er utfordrende å kjøpe lamper, men når lampene allerede er på plass, kan man ha mye moro!

(ja, dette innlegget handler om min entusiasme for fjernstyring av lys. Entusiasme er sunt)

Da jeg oppdaget at LED-spottene i og under kjøkkenskapene mine var koblet på en måte som var både stygg, lite hensiktsmessig og endatil potensielt farlig, skred jeg til verket med stor entusiasme. Jeg har stor respekt for elektrisitet, og synet som møtte meg på toppen av skapet, gjorde meg svært skeptisk; lange kabelvaser, blottstilte ledere og skjøter med elektrikerteip. Nei, det var ikke noe særlig. I tillegg var det flere dårlig plasserte ledningsbrytere.

Jeg bestemte meg derfor for å gjøre noe ved det hele, og fikk etterhvert byttet ut spottene i skapet, satt opp lamper over skapene, og koblet disse og belysningen under skapet inn på samme ledning (koblingssplint, jeg elsker deg!). Den gikk deretter videre til en NEXA-mottager, og det er altså NEXA dette innlegget skal handle om!

Det har blitt veldig populært å fjernstyre belysning (og andre komponenter) i hjemmet, enten via fjernkontroller og -brytere, eller via nettverket fra datamaskin eller mobil.
Systemet jeg bruker, heter System NEXA, og er bl.a. kompatibelt med TellStick-produktene fra Telldus (begge selskapene er svenske). Det er mye rart man kan gjøre med slike produkter, og man kan f.eks. få elektriker til å montere en dimmermottager som kan fjernstyres bak en eksisterende bryter, og dermed kontrollere belysning som er fast installert. Men om man ikke er redd for en liten klump i stikkontakten, og greier seg med å styre belysning som ikke er fast installert (altså lamper som kobles til stikkontakt), kan man få til mye fint uten å ha besøk av Dyr Fagmann.  NEXA fungerer slik at man setter en mottager i paringsmodus, og sender et signal fra en sender. Mens mottageren ved montering i stikk er en bryter eller dimmer, kan senderen både være en fjernkontroll og en veggbryter som er til forveksling lik de de fleste av oss har hjemme. Det går helt fint å koble flere sendere til en mottager eller flere mottagere til en sender, slik at en lampe kan skrus av og på fra forskjellige steder, eller at en bryter styrer alle lampene i ett rom. Jeg har f.eks. valgt en latmannsløsning i TV-stua mi, der jeg har to spotter over sofaen og flere spotter og lamper over TV-en. Sammen med taklampen gir disse godt med belysning, men når jeg ser på TV, vil jeg ikke ha lys over TV-en, og behovet for lys over eget hode varierer litt ut fra hva jeg driver med. Løsningen var å bruke en NEXA-bryter for hver side av rommet, og koble to "endevendere" (bryterhus med to smale, selvstendige brytere) til hver sin side. Jeg har montert opp en endevender ved døren, og en ved sofaen, så nå kan jeg kontrollere lampene når jeg kommer inn eller går ut av rommet, og samtidig slippe å reise meg fra sofaen. Yay!

På kjøkkenet med de nye spottene har jeg valgt en annen løsning - også der er det to separate brytere i ett hus, men der kontrolleres lyset etter soner - alle lampene over arbeidsbenken kontrolleres av én bryter, mens lampene over høyskap og spottene jeg har festet under en hylle, kontrolleres av en annen.

Noe av det som er supert med slike systemer, er at man kan tenne og slukke lyset fra det stedet man ønsker, istedenfor å måtte ha en bryter midt på ledningen. Dermed er det f.eks. enklere å skjule kabler bak møbler eller i kanaler - det er uansett ikke der strømstyringen sitter. Sitter stikkontakten på et vanskelig tilgjengelig sted? Ikke noe problem, bare stikk inn en fjernbryter!

Bryterne fra NEXA kan også kombineres med en skumringsrelé, slik at man kan velge å tenne ett eller flere lys når det blir mørk (hvor mørkt "mørkt" er, kan man stille inn), og man kan tenne eller slukke alle lampene som er tilknyttet systemet med én bryter, f.eks. plassert ved inngangsdøren. I tillegg kan du bruke dimmermottageren til å dimme LED (som er dimbar, vel å merke) - det er lurt å bytte ut glødepærer og halogen med LED, men både ledningsdimmere og plug-in-dimmere i handelen er primært myntet på glødepærer og halogen, og kan som regel ikke dimme LED. Løsningen? Dim med NEXA!

Ja, jeg er vel egentlig helfrelst - på et tidspunkt skal jeg få skaffet meg en TellStick Net, slik at jeg kan fjernstyre belysningen - det er f.eks. veldig kjekt om jeg har glemt å sette på lyset en dag jeg skal jobbe sent, og har lyst til å tenne et par lamper for kattene, men det får vente til høsten. Enn så lenge skal jeg kose meg med fjernbrytere!


Fikk ikke du også veldig, veldig lyst til å styre strømmen trådløst?

lørdag 20. september 2014

Om møkkamenn, kjeks og frekkhet

Det finnes viktige ting man kan blogge om. Krig. Fred. Religion. Også politikk og sånt, da.
Det finnes også særdeles uviktige ting man kan blogge om, som for eksempel sangtekster som ikke henger på greip. Så da er det naturligvis det jeg skal gjøre - nå skal jeg fortelle, og du skal høre på!

Og ja, jeg skal nå ta på meg mine semielitistiske drittstøvler, så bær over med meg.

Møkkamann?

For noen år siden ble mitt hjerte fylt av irritasjon hver gang "Møkkamann" ble spilt på radioen. Ikke fordi det var noe galt med melodien, men fordi det var noe alvorlig feil med teksten.
Det begynner i første vers: "Langt inni skauen ja så bor det". Det er ikke feil, men det er en dårlig start. Uansett om en tekst skal passe til en melodi eller følge reglene for (la oss si) en sonett, så må antallet stavelser og vekslingen fra tung og lett passe inn. Om du må legge inn ekstra stavelser ("det var he-elt fint") eller meningsløse ord, så har du gjort et dårlig arbeid. Tilbake til tegnebordet!

Og sangen er full av fyllordene "ja" og "så". Men la oss tilgi guttene i Plumbo dette. Eller, dere kan. Jeg vil ikke fordi jeg er trassig og en smule barnslig. Men sangen har større problemer enn som så.
For det første, er det hverken etablert hvem "vi" er, eller hvem Møkkamannen er. Om "Møkkamannen" hadde vært en etablert figur i norsk folketro, kunne han naturligvis fått herje i en sang uten å måtte forklares. Men Møkkamannen er ikke nøkken eller draugen. Møkkamannen er en fraskilt fyr som bor alene nord i skogen (en skog som har en tind, faktisk. Vanligvis er det bare fjell som har tinder). Folk i bygda forstår når han er ute fordi de hører at han spiller fløyte, og fordi nordavinden tar med seg lukta (flår gjør den visst også. Meg bekjent er "flå" et transitivt verb som fungerer særdeles dårlig uten noe objekt - "Ole flår" fungerer uhyre mye dårligere enn "Ole flår favorittsofaen sin". I tillegg til at det forutsetter at huden, direkte eller i overført betydning, trekkes av noe. Men for at dette skal fungere, trenger vi et forbasket objekt...). Om noe, så høres Møkkamannen her ut som en ustelt, halvgammel eremitt som er så imot normalt kroppstell at lukten bærer over usannsynlige avstander.

Jeg skjelver i buksene.

Nei, egentlig ikke. Men det gjør jo tydeligvis befolkningen (som sitter rundt et bord). Og spørsmålet er da: Hva er det de frykter? Fortelleren har allerede avslørt at Møkkamannen aldri er nede i bygda. Lukter han så vondt at folk dåner?
Jeg har nær tilknytning til Tofte (i Hurum), og inntil nylig hadde de en cellulosefabrikk der som produserte en fascinerende odør som vel var på høyde med Mosselukta. Jeg er godt kjent med konseptet "Nå skal det være godt å få luftet litt før man går til sengs! [åpner vindu på vid gap, strekker seg ut og tar et dypt åndedrag] Mmm! Hmpf! Iuch. Æææh! Eufs. Hrmpf. Ekh [lukker vinduet brennkvikt]." Og i likhet med de fleste andre, har jeg opplevd å stå for nærme noen som antageligvis ikke har vasket seg eller klærne sine siden før tusenårsskiftet. Det lukter ikke godt. Men jeg har aldri sett noe behov for å låse meg inne når det er vond lukt i nærheten. Gå min vei eller lukke vindu/dør? Absolutt. Men vond lukt er altså ikke kjent for å åpne dører. Varme hveteboller og et vinnende smil, derimot, de kan åpne dører. Så pass dere!

Vi vet altså ikke hvem Møkkamannen er, om han er overnaturlig eller bare patetisk, og heller ikke hvorfor folk i bygda er redde for ham. Men vi vet at han var gift og at kona forlot ham (var det lukten som førte til at hun fant en annen, eller begynte han å lukte fordi ingen lenger tvang ham til å bade?). Det vet vi fordi Plumbo synger at han bodde i et lite hus med sin kjære inntil hun forlot ham. Og da er mitt spørsmål, og kilden til brorparten av min frustrasjon:
Hvordan i svarte granskauen kan de oppgi at han hadde en kone, samtidig som de i hvert eneste refreng (og det er mange av dem!) understreker at hun er ren fantasi?

Det henger absolutt ikke på greip!

Så kan man naturligvis påpeke at dette ikke er en sang som er skrevet for å tilfredsstille pedantiske litteraturvitere, og at hovedsaken er at det er en fin melodi. Og jeg kan være enig i at melodien er fin. Jeg liker fløytespill, og jeg liker stemmen på vokalisten i gruppa. Nå som mokkamann-saken er død og begravet og vi slapp å bli representert av dem i ESC for et par-tre år siden, er jeg totalt likegyldig til hva de foretar seg, og ønsker dem intet vondt. Men jeg skulle ønske P4 kunne slutte å spille deres største hit.

Frekkas?

Jeg tror det var Jan Eggum som en gang sa noe om at de som har noe å si, skriver på norsk, og at de som ikke har noe å si, skriver på engelsk. For de som har engelsk som morsmål er det imidlertid langt vanskeligere å gjemme makkverket sitt. Det er nok derfor det finnes fine lister med verdens mest meningsløse formuleringer av kjente, angloamerikanske grupper, og en gjenganger er  REMs "leaving was never my proud". Det fremstår som en klassisk mondegreener, men er visst ikke det. Men jeg tilgir gjerne REM denne lille rariteten. De vet tross alt hva de driver med. Istedenfor vil jeg gjerne gå i strupen på Magic!, som har lansert en real landeplage ved navn"Rude".

Sangen er skrevet fra en mann til en annen - mer spesifikt fra frier til kjærestens far. Frieren pynter seg og drar til denne faren for å be om hans datters hånd. Faren sier nei. Frieren anklager faren for å være frekk, og opplyser deretter om at han kommer til å gifte seg med henne uansett.

Min første innvending er mot dette å be om sin kjæres hånd. Om jeg vil ha en kjeks og du har en hel pakke, spør jeg naturligvis deg fordi du eier kjeksen. Det er rett og rimelig. Det er din kjeks, og kjeksen kan hverken ta egne avgjørelser eller ytre seg. Dette er et viktig skille mellom mennesker og bakverk, og i et moderne, opplyst samfunn (inkludert Canada) trodde jeg at det var bred enighet om at en kvinnes far ikke har mandat til å gi bort datteren sin til den han måtte ønske. Jeg ser naturligvis at det kan være hyggelig å snakke med hennes foreldre og opplyse om at man har planer om å fri, Men selv om man bare spør for å være hyggelig, så umyndiggjør man den man elsker ved å spørre hennes "eier," og hva gjør man når faren, som i denne sangen, sier nei?
Vel, i Magic! er det tydeligvis naturlig å gi blanke i hva faren egentlig mener. De respekterer altså hverken den unge damen eller hennes far. I tillegg beskylder de altså faren for å være frekk.
Tilbake til kjekspakken:

- Kan jeg få en kjeks?
* Nei, de er bare mine
- Du er så forbasket frekk!
* ...?
- Jeg tar en likevel, jeg, tenk. Dust!

La oss gjøre en ting klart: det er ikke frekt å si nei, men det er veldig frekt å forsyne seg etter at man har fått et nei. I noen situasjoner kalles det voldtekt, i andre kalles det tyveri. I atter andre, mindre graverende situasjoner, kalles det å være inni granskauen frekk.

Absurd teori er absurd.

Så når du er inn granskauen frekk, og kan beskrives som generelt drittal, så er du kanskje en møkkamann? Kan det rett og slett hende at Magic!, som åpenbart mener seg magiske, skriver om den samme personen som Plumbo?

Kan vi se for oss at hovedpersonen, en illeluktende fløytespiller i findress, ble avvist av sin kommende svigerfar, reiste til skogs med sin utkårede og snart fikk henne til å innse at en fyr som ser på deg som en eiendel (som  han attpåtil har stjålet) ikke var noe å samle på. Hun forlot ham, og han ble redusert til en skitten, ekkel fyr som brukte resten av sine dager til å være et nettroll og en naboplager?

Ja, der tror jeg vi har det. To sanger, en Møkkamann og en møkka lei  Renate.

mandag 30. desember 2013

Bøker, P4A, Kiva og akvariumsøvelser

Det er ikke så greit å få tid til å blogge om dagen, og det til tross for at julen er her og at jeg har mye fri. For det er mye som skal gjøres når det er jul. Man skal for eksempel lese bøker. Jeg holder på med Escape from Camp 14 og Hundreåringen som klev ut genom fönstret och försvann, førstnevnte på kindlen og sistnevnte i papirform på originalspråket, og lurer litt på hvorfor jeg begynte å lese to bøker samtidig. Man skal også begynne å pusle puslespill og gi opp etter en halvtime fordi brikkekvaliteten ikke er god nok, og man skal be Evita (som feirer sin første jul) om å slutte å gnage på plastjuletreet. Andre katter klatrer visstnok i juletrær, mine prøver å spise det. Men julen handler jo også om å gi, og jeg har overgått meg selv når det gjelder giverglede denne julen.

Først var det Project for Awesome, den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres i regi av vlogbrothers (John og Hank Green) og flere andre youtubere. Innsamlingen er todelt: man kan, gjennom indiegogo, donere en valgfri sum til aksjonen, og om man ønsker det, kan man bruke donasjonen til å sikre seg en belønning som i sin tur er blitt donert av arrangørene. Når man har donert eller når man har bestemt seg for å ikke dele pengene sine, kan man kose seg med å se videoer laget av youtubere fra hele verden der en bestemt veldedig organisasjon (primært internasjonale, men også noen lokale) frontes. Vedkommende som har laget videoen vil fortelle hva den aktuelle organisasjonen gjør, hvordan de gjør det og hvorfor arbeidet er viktig, samt hvorfor de personlig har valgt å rette søkelys mot dette arbeidet. Så er det bare å gi tommelen opp til de sakene man støtter. Når prosjektet er avsluttet, telles stemmene de ulike organisasjonene opp, og eventuelle suspekte resultater (eller organisasjoner) lukes ut. Deretter trekkes administrasjonskostnadene fra det innsamlede beløpet, og de organisasjonene som har fått bredest støtte får en prosentandel av potten. Så sendes belønningene ut til giverne, og alle blir glade.

Det er selvfølgelig enklere på mange måter å gi penger til en konkret sak, men noe av det fine med P4A er at man får høre om organisasjoner og saker som ikke får plass i norske medier, og at folk fra hele verden går sammen om å samle inn penger. Det er også utrolig godt å se hvor mye som samles inn - $720 000 ble donert av folk fra hele verden nå i desember. Og på toppen av det kan man altså sikre seg en liten belønning som takk for hjelpen. Jeg sikret meg et signert eksemplar av John Greens The Fault in Our Stars mot et bidrag på $100, og kunne vel knapt vært mer fornøyd! Så har jeg gitt tommelen opp til Water.org og WWF, og forhåpentligvis får de en del av potten.

Deretter var det Kiva. Dette er en mikrofinansieringsorganisasjon som formidler smålån til lånetagere i fattige områder. Det eneste som kreves, er at man registrerer seg og sender noen kroner til Kivakontoen sin, og så kan man låne ut penger til en person man ønsker å hjelpe. Pengene betales omtrent alltid tilbake i tide, og når pengene er tilbake, kan man låne dem ut på nytt til andre. Slik kan man med et lite bidrag være med på å hjelpe enkeltmennesker som prøver å forbedre tilværelsen for seg selv og sin familie, og det er definitivt også hyggelig i denne søte juletid.

Shrimpee!
Denne julen hadde vi håpet å få avkom etter mallene Guri og Bartolomeus, men sistnevnte kastet ut eggene fra hulen sin etter et par dager, og de ble raskt spist av en rosentetra. Vi bestemte oss nemlig for noen uker siden for at nok fikk være nok, og at akvariet måtte få en ny start. Alle fiskene utenom mallene ble gitt bort til noen naboer som hadde plass til dem, og i løpet av en dag ble mallene, to amanoreker og 31 jegersnegler sendt på campingtur i en bøtte med vann og varmekolbe mens hjemmet deres ble tømt, rengjort og ommøblert. Den fastlimte 3D-bakgrunnen som hadde et lite lekkert belegg av alger ble skrapt vekk (det er veldig smart å lime fast porøs "stein" som ikke kan rengjøres med  til innsiden av et akvarium), det gamle interne filteret ble kastet og varmekolbe og termometer ble behørig rengjort. Akvariet er nå i langt bedre stand, og mallene og deres nye samboere ser ut til å trives. Dessverre fungerte ikke bakteriekulturen vi ble anbefalt slik den skulle - vi hadde planer om å ta vare på filterguffe fra det gamle oppsettet, men fikk beskjed om å bruke en liten flaske istedenfor. Resultatet? To uker med rundt 1 mg nitritt per liter. Og til dere som er så heldige å ikke ha vært borti akvaristikk: det er ikke bra. Så etter ekstremt hyppige vannbytter og masse tilskudd av bakteriekultur er nitritten knapt målbar og nitratnivået er der det skal være. Dessverre bestemte altså mallene seg for å leke mens nivået fremdeles var høyt, so det var antageligvis derfor det ikke ble barn av det. Jegersneglene gjør imidlertid opp for det - vi begynte med fem snegler, to eller tre forsvant, fem nye ble kjøpt inn og tre-fire ble byttet bort, og nå er det altså 31 av disse bløtdyrene som visstnok formerer seg sakte. Ja... Flere er på vei, for det er fullt av egg allerede, så det spørs om jeg ikke snart må registrere meg som oppdretter på akvaforum... 
Akvarieoppsett -
steinene må til for å unngå at roten flyter opp

Så dette er hva jeg har brukt mesteparten av fritiden min på i det siste. Jeg skal prøve å få ut et nytt innlegg om homonymer snart, men jeg får vel nesten prioritere å lese ut en av de to bøkene først!

Enn så lenge:
Godt nytt år til dere alle!

torsdag 15. august 2013

Snegl deg ein blomekrans

Ettersom jeg har begynt å gå i skogen igjen, fant jeg ut at at jeg burde skaffe meg en GPS med terrengkart fremfor å bruke den lite egnede bil-GPS-en vi har fra før av. Men vet dere hva? Slike duppeditter er dyyyre. Og jeg er i sparemodus, så det var ikke snakk om å bruke 2500kr på en brukbar modell. Heldigvis klarte jeg å bruke hodet, og resultatet ble nedlastingen av Gaia GPS til mobilen (som er fukt- og støvsikker, og dermed en naturlig turkamerat), og knapt 60kr senere har jeg et fullverdig turkart lastet ned på mobilen med stier, vann og stedsnavn, og kan kostnadsfritt navigere i skog og mark, markere interessante steder og registrere ruten jeg tar mens jeg samtidig vet hvor langt jeg har gått og hva snittfarten min er. Yay! Mulig jeg er litt sent ute med å oppdage dette, men jeg er uansett storfornøyd!

Det jeg ikke var så fornøyd med, var at pestsneglen Abraham hadde fått en oppfordring om å bli mange av sin fiktive gud, for så å ta oppfordringen svært seriøst. Resultatet var en babyboom av små snegler, og det var derfor nødvendig med en massakre. Så da vi skiftet vann i akvariet idag, fikk jeg æren av å plukke snegler fra planter, bakvegg, glass og røtter, og vet dere hva? Pestsnegler eeelsker røtter! De satt tett i tett på undersiden av treverket og nøt livet. Ante fred og ingen fare.Men så kom Renate, og alt var slutt! Mwohahahahaha!
Ja... I alle fall: jeg fikk leke despot i noen minutter mot å pelle snegler - og jeg er ikke sikker på om det var verdt det. Særlig ikke når disse sneglene er så inni granskauen amorøse, og jegersneglene heller vil spise nyttige sandsnegler enn pestsneglene de får servert... Resultat? En ny omgang om et par uker, og så et par uker etter det igjen... Yay!