tirsdag 29. mai 2018

Helt på trynet

Digresjonsbloggen inneholder mange skildringer av Renate som går på trynet. En venn av meg påsto for litt siden at jeg ikke var så klønete som jeg skulle ha det til, og kroppen min har tydeligvis gått rundt og båret på et dypt ønske om virkelig å vise ham hvor håpløs jeg faktisk er.
Så tidlig onsdag formiddag, på vei til jobb i mine moderat høye og veldig stabile sandaler, gikk jeg rett på nesa. Jeg tror det må ha vært et ganske imponerende syn, der jeg snublet i absolutt ingenting (ikke engang mine egne føtter) og gikk rett i dørken uten et kny. For det skal jeg ha, jeg kommer ikke med hysteriske utrop når jeg faller (det gjør jeg kun når noen skremmer meg). Så da lå jeg der, og konstaterte at mobilen jeg hadde i hånden var like hel, og forsøkte å få kontroll over beina og komme meg opp igjen. To forskrekkede menn i håndverkerbukser stoppet opp og spurte om det gikk bra, og jeg sa at jada, det gjorde det, takket for omtanken, rettet på klærne og gikk videre mens jeg begynte å lure på hvor lenge jeg ville kunne fortsette å gå normalt og skjule at høyre legg ikke var spesielt fornøyd.

For Renate som helhet var egentlig ganske fornøyd med utfallet - jeg blødde ikke, mobilen var hel og med unntak av litt støv på kjolen, så jeg ut som folk fremdeles. Og jeg hadde tross alt ikke det minste vondt i mesteparten av kroppen. Det var bare denne leggen... Og leggen ble vondere og vondere og begynte å anta en interessant blåfarge utover dagen og kvelden. Og da meldte jo bekymringen seg: "tenk om jeg presterte å brekke leggbeinet?" Jeg har aldri brukket noe før - jeg har hatt brist i ribbein og forstuet ankel, og det var henholdsvis grusomt og relativt uproblematisk (med krykker, vel å merke), men jeg vet at jeg takler smerte ganske greit - jeg vet ikke om terskelen min er noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, men jeg aksepterer at det er naturlig å ha vondt, og det skal være på nivå "lammende" før jeg lar meg affisere noe særlig. Og ulempen med det er jo at jeg kan risikere å gå rundt med et problem som burde vært hos legen.
Så etter å ha fulgt rådet fra Amina om å ta smertestillende (noe som ikke hadde falt meg inn tidligere på dagen), spurte jeg Internett om hva symptomene for leggbeinsbrudd var. "Beinsplinter som stakk ut," fikk jeg til svar. Joda, hadde jeg hatt det, ville jeg jo skjønt at beinet var brukket, men da ville jeg antageligvis uansett ikke vært i stand til å gå på det. "Blåmerker og hevelser," ja, men da er vi jo i den andre enden av skalaen - man får gjerne begge deler om man slår seg skikkelig, selv om ingenting er brukket. Og da gjensto i praksis bare "smerter og problemer med å gå/legge vekt på beinet." Og det er jo fryktelig relativt. Jeg kan gå. Om jeg gikk sakte og forsiktig nok, kunne jeg gå uten å halte/vralte (i likhet med katter og hunder, ser jeg på det som en svakhet å vise at jeg har vondt, fordi jeg er redd for at flokken min skal vrake meg eller at rovdyr skal spise meg. Ingen vil være den svakeste gnuen i flokken, liksom). Men jeg kunne ikke gå uten å måtte bite tennene sammen for ikke å vise at jeg hadde vondt, så hvor går grensen?

Så jeg bestemte meg for å vente, og torsdag morgen føltes alt bedre - jeg kunne gå relativt normalt, beinet var mindre hovent, så jeg konkluderte med at det ikke kunne være brudd - da burde det jo blitt verre over natten, ikke bedre. Foten begynte dog å hovne opp og bli blå, den også, så helt bra var det tydeligvis ikke. Man kan jo få hovne føtter av varmen, og det er jo veldig varmt om dagen, så jeg bestemte meg igjen for å spørre Internett til råds, for jeg hadde ikke (og har ikke) vondt i selve foten, så jeg syntes det var litt rart at den skulle være så oppblåst. Det første innspillet jeg fikk fra Google var at det muligens skyldtes hjertesvikt eller nyreproblemer. Takk, Google!

Jeg konkluderte igjen med at det nok ikke var så farlig - det var bare høydepunktet i en uke der jeg har vært ufrivillig kreativ i møte med skarpe gjenstander og harde overflater. Tanta mi, derimot, var av en annen oppfatning og rådet meg til å ta en prat med legen, som jeg jo uansett ikke hadde sett på flere år.  Som rådet, så gjort. Det føltes egentlig veldig bra å traske til legekontoret mandag morgen, for beinet var veldig vondt den dagen, og jeg ville gjerne bli beroliget en gang for alle. Selve traskingen føltes naturligvis ikke spesielt bra - jeg tror jeg hadde et ganske bistert oppsyn.Resultatet var en ukes sykemelding og tur til legevakten for røntgen. Lege var ikke fryktelig imponert over at jeg hadde stått og gått rundt mesteparten av fredagen på jobb, men den fargerike foten skyldes tydeligvis bare at blodet fra blåmerkene synker til bunns, og jeg hadde ikke brukket noe, bare slått meg ordentlig og burde la være å belaste beinet i noen dager.

Om du har lyst til å le av mine andre ublide møter med bakken, er det plenty med lesestoff her:
http://www.digresjonsbloggen.com/2010/10/btter-pa-hodet-blodige-knr-og.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/08/hit-eit-steg-og-dit-eit-steg.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/11/renates-apenbaringer.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2017/01/falt-du-riltu-raltura.html

Og for ordens skyld: han som mener at jeg ikke er så klønete som jeg sier, står fast ved dette, selv etter å ha hørt om fallet og sett utfallet av fallet. Enkelte kan man tydeligvis aldri overbevise. ^^

mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?

søndag 22. april 2018

Storebror ser meg

I likhet med mange andre har jeg den siste tiden forsøkt å sette meg inn i hva aktører som Facebook og Google vet om meg. Ikke fordi jeg er engstelig - jeg er for det første veldig kjedelig, for det andre omtrent blind for reklame, og for det tredje ganske bevisst på hvordan jeg agerer online, men fordi jeg er nysgjerrig på hvor gode profiler de egentlig har klart å bygge opp basert på min adferd. Google mente f.eks. at jeg var veldig interessert i australsk fotball, mens Facebook trodde jeg var interessert i Israel som reisemål, Donald Trump og "Urn" - som tydeligvis både er en person og en urne.Jeg er også interessert i hundemat, veganisme og sukkertøy (alle tre var nye for meg), og spedbarn. Det kan muligens forklare reklamene jeg får på youtube for graviditetstester - de er av typen man ikke kan skippe, og de inneholder en veldig klissete damestemme og babylyder. Jeg liker ingen av delene, så jeg har bestemt meg for at om jeg skulle befinne meg i en potensielt gravid situasjon en gang i fremtiden, skal jeg aktivt gå inn for å velge en annen type graviditetstest, bare for å ta igjen.

NEI !!
Egentlig er jeg litt skuffet. Nyhetsfeeden min på facebook er nemlig nesten perfekt - Facebooks algoritmer klarer ganske så godt å forstå hva jeg vil se. Og det er jo ikke slik at jeg bare vil se ting som jeg vet interesserer meg - jeg vil gjerne bli interessert i nye ting (det er litt derfor jeg hører på mange podcaster som drøfter nye temaer hver gang - jeg vil jo lære nye ting, ikke bare terpe på det samme gamle). Og om Facebook eller Google eller noen andre aktører jeg bruker, vil gi meg reklame tilpasset det de tror jeg vil se, sier jeg tusen takk for det - jeg er, om ikke reklameblind, så i alle fall reklamesvaksynt, og jeg har et ganske bevisst forhold til hvorfor jeg kjøper ting. Bannerannonser er generelt ikke blant årsakene. Og da tenker jeg at jeg heller vil ha annonser for overpriset porselen fra RoyalDesign og tilbud om webhosting enn tilbud om å flørte med naboene mine eller eldre damer, som er det Microsofts Sudoku viser meg reklamer for. Ikke et vondt ord om naboer eller eldre damer, men det er liksom ikke så spennende for meg, og jeg vil heller ha reklame for ting jeg kan risikere å bruke penger på, enn ting som helt åpenbart er myntet på en helt annen del av befolkningen enn meg.

Så ja takk, gi meg målrettet reklame dersom dere på død og liv skal gi meg reklame. Jeg er villig til å fortelle dere at jeg liker katter, sminke og 50-tallskjoler i bytte mot å slippe reklame for nabodating og graviditetstester.

lørdag 21. april 2018

En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler
Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet
Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.