tirsdag 17. januar 2017

Falt du, Riltu Raltura?

Minus og minus er pluss, så når jeg, som hverken er grasiøs, elegant eller koordinert, sklir på glattisen, gjør jeg det som en proff. Jeg forventer faktisk høy stilkarakter! Jeg har skrevet om dette før, for hver vinter går jeg på snørra, og kommer fra det med helsa i behold.
Jeg tror det er noe med å være i den magiske alderen der det ikke lenger er så farlig hva folk mener (fordi "folk" går forbi og i verste fall ler litt - og om så skjer; hurra, jeg gledet noen - jeg synes også det er festlig å se folk falle), og jeg har ennå ikke blitt benskjør eller begynt å brekke lårhalsen.

Jeg, eller mitt finske alter ego Riltu Raltura, tryner med stil
Jeg har lang erfaring med å ramle. Jeg snubler i mine egne ben, jeg sklir i grus, jeg sklir på is. Finnes det noe å snuble i, snubler jeg i det, og finnes det ikke noe, så lar jeg meg ikke begrense av det, og snubler uansett. Det er sånn det er å være Renate, og jeg har tatt det innover meg for lengst. Det handler ikke om om jeg faller, det handler om når og hvordan. Så lenge jeg ikke ødelegger klærne mine eller tingene mine, eller blir ordentlig skadet, går det helt fint.

Så da jeg gikk mot Jernbanetorget idag, vel vitende om at det var glatt, var jeg forsiktig. Jeg hadde et nett med melk, rømme og andre ting som det kunne gå galt med om jeg ramlet, og ettersom jeg ikke vil meg selv vondt (hverken fysisk eller psykisk - jeg er min egen største tilhenger, og det kreves 7-13 pols adapter. Clas-humor ftw), prøver jeg å unngå å gå på nesa. Men asfalten ville det anderledes, og midtveis på den isete strekningen seilte jeg ned i knestående, som om jeg var i ferd med å fri til mitt hjertes utkårede. Og slik man prøver å redde menneskene med høyest verdi (altså kvinner og barn) ved et skipsforlis, var min spontane reaksjon å holde mobilen høyt hevet, som for å sikre at om alt gikk i asfalten, skulle den være det siste som gikk i knas - etter kraniet mitt. To unge damer spurte sjokkert om det gikk bra, noe jeg raskt kunne konstatere at det gjorde - jeg var bare litt våt på kneet, og berømmet meg deretter leende for mobilredningen.

Så gikk jeg videre, og tenkte på nesten-fallet i forrige uke, da jeg spontant kastet mobilen min over på gressplenen ved siden av den asfalterte stien jeg gikk på, fordi jeg tydeligvis ville redde den fra et ublidt møte med asfalten. Er dette et tegn på at jeg tar vare på tingene mine, eller er jeg bare fullstendig irrasjonell her?

Men moralen, hva er den? Skal du gjøre noe, gjør det skikkelig. Hvis du skjønner at du faller, får du reise deg igjen. Og når du er ferdig, er du åpenbart falleferdig, ikke sant?

fredag 6. januar 2017

Unntaksvis

Jeg liker å tenke at jeg er god til å planlegge. At jeg ser mine begrensninger. Og at jeg har relativt god hukommelse. Og ettersom det visstnok ikke finnes en regel uten unntak, har jeg brukt de siste tre dagene på å bevise at jeg hverken er kan planlegge, ser mine begrensninger eller husker noe som helst. Jeg er litt usikker på om dette er beviset på at jeg egentlig har rett ved å være unntak, eller om jeg har lurt meg selv til å tro at jeg har egenskaper jeg ikke har. Dersom jeg finner det ut, blir jeg muligens unntaks-vis.

Onsdag var det kaldt i Oslo. Spesielt kl. 7:09, da jeg løp hjemmefra med et nett og håndveska over den ene armen og en kaketine i den andre. Med åpen jakke. Tro meg, jeg vet det var dumt. Jeg visste det var dumt. Men jeg hadde ikke tid til å stoppe, sette fra meg kaketinen og kneppe igjen jakka, ettersom jeg hadde såpass knapt med tid at jeg ikke ville rekke banen, og da ville vært nødt til å ta neste. Det var med andre ord dårlig planlegging om morgenen, for jeg burde egentlig kommet meg ut av leiligheten flere minutter tidligere, men somlet bort unødvendig mye tid, muligens på å klappe en katt. Sånt skjer. Men jeg kunne tatt neste bane - jeg ville kommet 1 minutt for sent, men det hadde både jeg og kollegene mine overlevd, og jeg hadde sluppet å fryse halvt ihjel. 

Per tenkte ofte tilbake på dagen da han mistet taket.
Dagen etter, altså igår, mottok jeg en SMS som gjorde meg svært entusiastisk: pakken min fra Zalando ventet på meg på utleveringsstedet. Den pakken inneholdt forhåpentligvis en dunkåpe som i større grad enn ullkåpa jeg hadde brukt til da, ville kunne holde meg varm. Så etter å ha kjøpt en veske og handlet rimelig mye matvarer, hentet jeg ut esken fra Zalando. Problemet var bare at den var enorm. Eller, nei, den var ikke enorm. Men den var 80 cm lang og 60 cm bred og veide 11 kg, så den var rimelig vond å bære, spesielt når jeg hadde masse annet å bære på samtidig. Det fornuftige hadde naturligvis vært å si til den butikkansatte som hentet esken for meg at jeg ikke kunne få den med meg, og be om å få hente den senere på dagen eller dagen etter. Det har blitt påpekt opptil flere ganger det siste døgnet, og tanken slo faktisk meg også der jeg sto og stirret på esken, men jeg tenkte som så at nå hadde jeg hentet den, og hjem måtte den, så da fikk det bare stå til. Og ja, jeg fikk den med hjem, etter å ha mistet taket i esken mangfoldige ganger, og stoppet for å ta pauser med latterlig korte mellomrom. 

Og det siste eksempelet kom fra idag, da jeg for tredje gang på litt over et år besøkte en restaurant og bestilte samme rett for tredje gang uten å vite det. Forrige gang var tanken "hm, det jeg spiste sist var godt, nå prøver jeg noe annet", og etter å ha fått maten servert, innså jeg at jeg kjente igjen maten fra sist, og ga meg selv en mental kilevink fordi jeg tydeligvis ikke husker noe som helst (noe jeg gjør. Bare spør Linnéa. Eller noen andre. Noen andre er kanskje enklere, ettersom jeg måtte leke Listhaug og tvangsutsende favorittsvensken min på onsdag). 
Denne gangen husket jeg godt at jeg hadde spist det samme de to foregående gangene, og påpekte attpåtil overfor selskapet at jeg skulle prøve noe helt annet, og likevel, da maten sto foran meg, innså jeg at jeg hadde bestilt akkurat det samme som sist... Spør meg om hva jeg har spist/drukket ved ethvert annet tilfelle av sosialisering med servering de siste 18 månedene, og jeg tror faktisk jeg kan si hva jeg har inntatt. Med unntak av denne retten og denne restauranten, tydeligvis. Og retten har vært god alle de tre gangene, så jeg klager ikke, men det hadde jo vært greit å ha med seg hodet.

Og målet for helgen? Ikke så tvil i eget sinn om flere sider ved min personlighet - jeg har tross alt brukt 28 år på å bli kjent med denne, og jeg vil helst slippe å vente til jeg er 56 år gammel før jeg kan si at jeg kjenner meg selv så godt som jeg inntil onsdag trodde jeg kjente meg selv. Da er det bedre å sette seg ned foran TV-en, se "Trailer Park Boys" på Netflix og brodere litt. 

mandag 19. desember 2016

Tenkte tanker

Jeg vet ikke om jeg tenker mer enn gjennomsnittet, eller om andre bare har vett til å holde tankene sine for seg selv, men reaksjonene jeg gjerne får når jeg deler tankene mine med folk, peker i alle fall i retning av at jeg i det minste tenker litt anderledes enn "menneskene mine". Som en gammel kollega spurte for noen år siden:
"Är det aldrig tyst i ditt huvud?" 
Han var for ordens skyld svensk (og er det fortsatt), ikke nordmann med talefeil. Og nei, det er aldri stille i hodet mitt. Det er litt som radio - enten er det prateprogram der vertene prøver å snakke hverandre i senk, eller så er det musikkinnslag. Det er dog åpenbart en av kanalene fra NRK, for det er fint lite reklame (med mindre innslagene fra Clas Ohlson kan regnes som det), og ettersom radioen er koblet til strømnettet, er det aldri stille.

Og jeg har såpass med selvinnsikt at jeg forstår at enkelte av tingene jeg tenker på, kanskje ikke er helt gjennomsnittlige (igjen, basert på reaksjonene jeg får). Jeg bruker for eksempel ganske mye tankekraft i løpet av en uke på å finne ordspill for Stein (Steinbrudd: fenomen der det blir slutt mellom Stein og hans øyensten fordi han har et hjerte av sten. Resultatet er at hun blir steinfri mens han, knust som han er, blir singel). Men hvem vil vel være helt gjennomsnittlig? Og jeg tenker jo på andre ting også. Som at preposisjoner er favorittordklassen min, eller at jeg muligens ser en smule gal ut når jeg sitter på banen med Kindle i den ene hånden og leser om verdensrommet i Pale Blue Dot av Carl Sagan mens jeg spiller Pokémon Go på mobilen med den andre hånden.

Tarantellen flyr i skumringen.
Og hver gang jeg leser ordet "skumring",
vil hjernen min veldig gjerne tolke det
som en "ring av skum"
Og jeg tenker en del på alt det rare som havner i innboksen min, som påminnelsen om at jeg bør melde meg på et webseminar ved navn "The emergence of structured illumination microscopy: From home-built to commercial solutions" (spoiler alert: jeg kommer ikke til å gjøre et)og på at jeg er så vant med syntetisk vanillin (og muligens castoreum - nei, jeg er ikke redd for mat tilsatt beverrumpe) at jeg synes det smaker litt rart av ekte vaniljesukker, og at jeg tror jeg liker kassiakanel bedre enn ceylonkanel. For ikke å glemme at jeg blir oppriktig irritert når det i oppskrifter står at du på død og liv MÅ bruke ekte vaniljesukker. Folk bakte helt fine kaker med syntetisk vaniljesmak før, og de får da for pokker få lov til å fortsette med det. Grrr...

Og jeg tenker på meitemark, og lurer på om de ville vært mindre motbydelige å se på om de ikke hadde hatt belte, og hvorfor beltet eventuelt gjør dem ekstra ekle, og på Rouen-ender som på Wikipedia beskrives som "general purpose ducks", noe jeg synes er ganske fantastisk. For ikke å snakke om at det at jeg av en eller annen grunn begynte å tenke på ender (når anden er god, er allting godt?), ledet meg hen til denne siden, der man kan kan kjøpe kalkunkyllinger på nett fra et overskuddslager.

søndag 18. desember 2016

Renates første brev til korintene

Husker du den gangen du fullt ut innså at pølseskinnet er en tarm og at den første halvdelen av "leverpostei" indikerer hva dette pålegget faktisk er laget av? Husker du vemmelsen?
Vet du hva som utløses i den lille havfruens
hjerne når hun blir glad?
Endelfiner.
Eller kanskje ikke? Kanskje jeg var et uvanlig sart barn. Ingen av disse tingene fikk meg til å slutte å spise pølser eller leverpostei - det var bare litt frastøtende opplysninger, ikke noe hinder. Slik har jeg det også med svisker, rosiner og korinter. Hvorfor skrukkete, tørkede plommer eller druer egentlig er ekkelt, aner jeg ikke. Det er liksom bare noe frastøtende ved det - muligens en vag assosiasjon til inntørkede menneskelik, som ismannen Ötzi. Men det har ikke forhindret meg i å være en stor tilhenger av sviskegrøt, sviskekompott og sviskeyoghurt, eller fra å spise rosiner sammen med melk og havregryn. Nei, det er kun én arena jeg ikke vil ha rosiner inne i bildet, og det er i bakst. Rosinboller er en vederstyggelighet i mine øyne, og så også krydderkaker, mor Monsen og julekake - alt av grunnleggende velsmakende kaker som gjøres vemmelige takket være rosiner og korinter. Og mens jeg nå står med hodet trygt plantet i melposen og med klare planer om å hamstre sirup, bakepulver og andre produkter som blir latterlig billige nå like før jul, tenker jeg triumferende at hverken rosiner eller korinter skal få komme oppi kakedeigen min. Og så kan man naturligvis spørre seg om det å stenge noen ute i juletiden egentlig er så bra - er ikke julen nettopp tiden for å åpne opp hjertedøren og slippe solen inn (nei, det var noe annet, det), for å si at joda, det er plass i herberget, i alle fall om herberget er Hilberts hotell der antallet rom er uendelig (mon tro om antallet renholdsarbeidere også er uendelig?) og for å mette veldig mange mennesker med bare én juleribbe?
Joda, det er det nok, men jeg velger nå likevel å nekte korintene adgang til riket.

Og mens jeg venter på at julefreden skal senke seg, baker jeg småkaker, drikker te og gir litt blanke i at det er rotete rundt meg. Og skriver jobbjulesanger.

onsdag 23. november 2016

Munn- og øreormer

Nå begynner jeg å gå litt lei. Det begynte søndag morgen formiddag da jeg tuslet rundt på kjøkkenet og lagde frokost. "I kjøleskapet hjemme er det øl. Øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl. I kjøleskapet hjemme er det øl" begynte jeg å synge. Ingen hadde sunget den rundt meg på julebordet kvelden før. Jeg hadde definitivt ikke drukket øl, og det finnes ikke øl i kjøleskapet mitt. Men sangen satt fast. Earworms kalles det på engelsk. Jeg vet ikke om vi har noe norsk ord for sanger som setter seg fast i hodet og nekter å gi slipp. Satser på øreormer, så får dere arrestere meg om jeg har konstruert en totalt overflødig neologisme. Uansett, sangen satt fast. Og ikke bare inni hodet mitt, jeg gikk rundt og sang på den hele ettermiddagen (da blir det vel en munnorm?). Og på mandag, delvis avbrutt av pepperkakebakesangen (den vet jeg i alle fall hvor kom fra), gikk det i den samme gamle visa. Mandag kveld kom det imidlertid en endring, for da begynte jeg (etter sengetid) å synge på "En grønnmalt benk". Og det gjør jeg fremdeles, med innslag av øl-sangen. Og det hadde vært fryktelig deilig å få litt arbeidsro her.
En posete genser. Eller pose-te-gemser.

mandag 14. november 2016

Skal vi være venner?

Vennskap er rare greier. For når er man venn? Kan man være eksvenn uten å være uvenn? Kan man bli redusert til bekjent? Jeg har aldri hørt om par der den ene parten er sammen med den andre, men ikke motsatt, men det må jo være en viss risiko for at en person kan mene seg en annens bekjent, mens den andre ser på den første som en venn.


Et eller annet sted, antageligvis på en kalender med visdomsord og sånt hjemme hos moren min, leste jeg at du ikke kan bestemme hvem som er dine venner, men du kan bestemme hvem du er venn av, og det syntes jeg egentlig var en ganske grei konklusjon. Du kan gi ditt vennskap til andre, også må de ev. gi sitt tilbake. Men det er jo ikke dermed sagt at dere har snakket om det, eller at dere har klare regler for dette vennskapet.
Og selv om jeg kan si til deg at jeg er din venn, kan jeg ikke si at jeg er din bestevenn, for den tittelen er det den andre parten som har myndighet til å gi ut. Jeg kan derimot si at du er min bestevenn, og håpe at du i det minste er min venn - ellers kan det fort bli litt leit. Og har voksne mennesker bestevenner, egentlig? Og kan man ha flere?
En venn er en fremmed som du møtte mange ganger
- Karpe Diem

Slik sier Karpe Diem det. Joda, men en venn er jo mer enn det. Og ja, jeg forstår at det ikke er et forsøk på definere "venn" jeg har sitert, men en poengtering av at vi alle på et tidspunkt er fremmede for hverandre, og at vi må gi fremmede en sjanse og se om de kan bli noe mer. Men når blir det noe mer? Folk har åpenbart veldig ulike krav/forventninger/betingelser for vennskap. Handler det om tid man tilbringer sammen, uavhengig av årsak (jobb/skole kontra fritid) eller bare fritid? Kreves det tosomhet for at det skal telle? Er det et krav om en viss grad av fortrolighet? Må man ha kjent hverandre i minst et halvt år? Et helt? Er det nok med felles referanser og lik humor? Kan du f.eks. være venn med en kollega du aldri snakker med utenfor arbeidstiden? Hva med en person du aldri har vært alene med? En person du ikke har snakket med på et dusin år, men som en gang sto deg veldig nær? Og kan du være mer glad i en bekjent enn en venn?

Og hva med gamle venner og barndomsvenner? Er en barndomsvenn en person du har kjent siden barndommen og har mistet kontakten med eller en person du har kjent siden barndommen og fremdeles er venn med? Eller er begge barndomsvenner? Er det slik at en venn fra barndommen du fremdeles er venn med, beholder tittelen "venn" og dermed mister sin historiske verdi, eller er barndommens vennskap jevnstilte, uavhengig av nåtidig status?
Dødt vennskap?
Og en gammel venn, er det noen man fremdeles er venn med? Hvor lenge må man ha vært venner for å være gamle venner? Holder det med 20 år, eller må jeg bli minst 60 før jeg kan skryte på meg gamle venner?

Også har vi dette med godværsvenner. De som er med på oppturene men takker av når nedturene kommer. De som vil feire med deg, men som ikke aksepterer at du kan ha leie dager. Hva er egentlig motsatsen til godværsvenner? Uværsvenner?
Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte, som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på
- Sunniva i "Skatten i Kjuttaviga"

Jeg tror ikke jeg har noen godværsvenner, muligens fordi jeg er såpass selektiv med hvem jeg ser på som venner, jeg jeg har i all hovedsak vært forskånet fra de store svikene. Det er liksom enklere å se en bekjent gå sin vei, enn en møysommelig har bygget opp et vennskap med?

Og hva skjer egentlig med vennskap som ikke holder stand, som sykner hen og dør? Det er unektelig et skille mellom en person man en gang var venn med, men som man ikke lenger omgås med eller snakker med annet enn om man møtes tilfeldig, og en bekjent man aldri har vært venn med, men jeg kan vanskelig se for meg at de dermed tituleres som forhenværende venn - da høres man jo automatisk ut som en slags fiende pakket inn i et eufemistisk tyllslør (med glitter). Og blir man egentlig automatisk en fiende av venner man faktisk har hatt et traumatisk brudd med? Eller er man da en forhenværende venn? Og er det ikke da også et klart skille mellom noen man har mistet kontakten med, og noen man har brutt kontakten med?

Skapvenn
Og mens jeg har sittet og tenkt over disse tingene, har jeg kommet over en ny type vennskap, nemlig fenomenet skapvenn. Hva er en skapvenn? Jo, det er en person du er venn med, men som andre mennesker som kjenner dere begge, ikke vet at du er venn med. En slags hemmelig venn. Det trenger ikke være noe negativt eller skamfullt forbundet med skapvennskapet, og det kan egentlig være ganske vakkert, ettersom dere ikke trenger å vise det frem for omverdenen. Jeg tror skapvenner er litt magiske, sjeldne og ganske vanskelige å finne, så om du har en, må du ta godt vare på den!

Og når det gjelder den spede begynnelse av et vennskap, når vet man at man er venner?
Jeg blir som regel tatt litt på sengen når jeg får nye venner - jeg innser plutselig at oisann, vi er visst blitt venner, vi. Og det virker som om jeg innser dette noen måneder etter at vennskapet strengt tatt oppsto. Så ja, jeg har tungt for det. Kanskje har det å gjøre med at jeg veldig sjelden aktivt søker andres vennskap, jeg tenderer mer mot å la ting gå sin skjeve gang, og heller verdsette de vennskapene som kommer deisende ned i fanget på meg.

Samtidig føler jeg at vennskap er litt, vel, kanskje ikke akkurat oppskrytt, men litt unyansert. Det er mange mennesker jeg ville savnet om de forsvant ut av livet mitt, mennesker jeg er glad i og setter stor pris på å omgås med, som jeg ikke føler at er vennene mine, delvis fordi jeg åpenbart tenker for mye over slike ting, og delvis fordi jeg kan verdsette en relasjon, anerkjenne at den ikke møter betingelsene jeg stiller for betegnelsen "vennskap", og ikke sette noe mindre pris på, eller være mindre lojal overfor vedkommende av den grunn.

Jada, dette er semantikk, men jeg synes det er spennende. Ord er gøy!
Jeg har i all hovedsak et ganske avslappet forhold til mine vennskap og bekjentskaper, så det er ikke det at manglende regler på dette området har noen semikatastrofal innvirkning på hverdagen min, jeg bare savner litt struktur. Samtidig er kanskje det litt vage batteriet av ord vi har til rådighet i norsk en indikasjon på hva vennskap er i Norge. Språk har nå engang ord for ting som trenger det - hvis det er viktig å kunne skille mellom fem typer snø for å overleve i et området, kan du være sikker på at språket eller språkene som snakkes i området, har minst fem ulike ord for snø. Hvis snø derimot bare er noe merkelig man har hørt om, men aldri sett, holder det fint med ett ord.Og venn? Vi har riktignok opparbeidet oss et fint antall ord som beskriver venner - foruten venn og venninne, har vi kompanjong, kumpan, kamerat og kompis (hva er greia med alle disse k-ordene?), alle veldig kjønnede i mitt hode. Når hørte du sist noen referere til en venninne som "kamerat" uten at vedkommende egentlig viste til hennes kommunistiske sympatier? Og rent historisk har det vel i grunnen bare vært venner og frender vi har hatt med å gjøre i Norge - frender har du et slags slektskapsforhold til (og dermed en gjensidig forpliktelse til å støtte og beskytte), venner er selvvalgte, må vedlikeholdes og har samtidig en helt annen verdi. Som det står i Håvamål:

Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
Skotten fra Little Briain ♡<3 td="">

far og finn han ofte. 
Også er det det jeg føler kanskje er den beste definisjonen på venner: Venner er mennesker som vet for mye. Det er en slags terrorbalanse mellom dere, der du må vokte deg for å miste dem, ettersom du ellers risikerer at alle de mørke, fæle hemmelighetene du har delt med dem, kan komme på avveie.

Misforstå meg rett, det er ikke derfor jeg ivaretar mine vennskap. Snarere verdsetter jeg tilliten som har oppstått og fortroligheten, og føler en dyp takknemlighet for at jeg kan være åpen med andre, og at de er åpne med meg, fordi vi stoler på at den andre ikke vil svikte. Konklusjon? Venner er ålreite dyr.

søndag 13. november 2016

Batterier, rot og store mengder te

Resultatet
"Mamma, har du noen form for klar, smakløs sprit jeg kan få?"
Dét spørsmålet hadde tydeligvis ikke moren min forventet å få fra sin totalavholdende datter, men joda, sprit hadde hun, og dermed kunne jeg realisere den livslange drømmen jeg hadde hatt i sånn omtrent tre dager om å bake en batterikake. Etter å ha fått veldig god hjelp av en hyggelig dame hos Cacas som ikke virket det minste overrasket over at jeg ville ha fondant og glitter som best mulig matchet batteriet fra Varta jeg viste henne, var nemlig sprit det eneste jeg manglet for å lage maling av glitteret.

*Gjesp*
Og kake, det ble det. I løpet av natten mellom tirsdag og onsdag våknet jeg noe sånt som seks ganger, livredd for at jeg hadde forsovet meg, for så å innse at klokka var 22:10, 23:30, 01:35, 02:04, 03:20, inntil jeg med stor entusiasme kunne konstatere at jeg omsider hadde våknet av den faktiske alarmen, og at klokka var 04:20. Da hadde jeg allerede gjennomlevd en rekke scenarier for hvordan min ferd til jobb (som onsdag og torsdag var lenge etterlengtede praksisdager i butikk) skulle bli sabotert av meg selv. Jeg hadde glemt å sminke meg (uten at noen hadde brydd seg om det), glemt å ta med kake, innsett at jeg hadde tatt med feil kake, bakt kake med feil fasong (selv i drømme innså jeg hvor absurd akkurat dét var), bodd hjemme hos moren min og vært ute av stand til å dra fordi det ikke var mulig å låse balkongdøren ut til plenen som på mystisk vis befant seg rett utenfor leiligheten i 3. etasje, og funnet på mange andre merkelige sprell. Vanlig oppvåkning var med andre ord et behagelig avbrekk. Og jeg liker å være i butikk. Det føles trygt og godt, både å gå i uniform igjen, å fylle på med varer og å hjelpe kunder ansikt til ansikt. Dessuten forguder jeg jo gjengen jeg får jobbe med når jeg har praksis (og jeg er ganske sikker på at de liker meg også). Og jeg fikk oppleve en dag der jeg var Reinåte istedenfor Renate, hvilket bragte tankene hen mot Ekko-episoden der de snakket om at importert hjorteurin som blir brukt av jegere for å lure frem hjort (altså hjorteåte) kunne være kilden til de nylige forekomstene av
prionsykdommen skrantesjuke (chronic wasting disease). Spørsmålene jeg stilte meg selv var da:

  1. tiltrekker jeg meg reinsdyr?
  2. Lukter jeg reinsdyrurin?
  3. Hvis ja, kan jeg bruke det til min fordel?
  4. Kan jeg smitte dyr eller mennesker med skrantesjuke?
  5. Er det farlig for andre mennesker å spise hjernen min (jf. prionsykdommen kuru)?
  6. Jeg verdsetter lek med navn veldig høyt. Det vet Stein alt om.
  7. Er jeg en slags essens av kuru (også ble kalt lattersyke), og vil dette gjøre "smittende latter"  til et mer skremmende konsept?


T-pose
Uansett hvordan jeg eventuelt er smittsom, er det noe med å få små avbrudd i rutinene sine. Som på fredag, da jeg skulle gå fra jobb, og følte at det var mandag. Jeg hadde jo hatt to dager med "fri", så dermed ble fredag mandag, og jeg kommer garantert til å gå i surr med dagene før den ordentlige mandagen er her. Men jeg vet i det minste at vi er i uke 45, så jeg har ikke mistet kontrollen helt. Dessuten har jeg funnet igjen min kjære Kindle, som har vært søkk vekk i nesten en uke. Og det er jo litt dumt med lesebrett som har gjemt seg når man ønsker å fortsette på "Pale Blue Dot" av Carl Sagan. Dette har i grunnen vært uken for ikke å finne igjen ting - som arbeidsskjorta jeg lånte mens jeg hadde praksis (den er jeg ganske sikker på at det ikke er jeg som har rotet bort), eller lappen med kontaktinformasjon til en kunde som jeg rotet bort på et geografisk svært begrenset område mens jeg lette etter nevnte skjorte. På sett og vis er det kanskje merkeligere at jeg ikke roter bort eller mister mer enn jeg gjør - jeg har aldri mistet noe av verdi, som mobil, lommebok eller nøkler, og med tanke på hvor distré jeg er, er det ganske imponerende. Jeg var derfor ikke veldig overrasket over å finne igjen lesebrettet i en pose med te (jeg var egentlig mer overrasket over at jeg ikke hadde lett der tidligere), men ett sted går likevel grensen, og jeg tar derfor selvkritikk for at jeg i morges lette etter klesrullen min i fryseren. Jeg er ikke SÅ distré!
Og kanskje passet det bra at det var blant teposene lesebrettet lå - jeg har kjøpt latterlig mye te og mel de siste ukene, som en følge av at jeg bruker mye av begge deler, og at jeg har fått dem til halv pris. Det er egentlig litt skummelt å kikke i skapet over og ved siden av mikrobølgeovnen, for der er det absurde mengder te og mel. Men nå blir dagene kortere, og dermed må jeg forberede meg på julebakst, og da trengs det mye mel. Og te, det må man jo alltid ha, så hurra for planlegging!