søndag 14. oktober 2018

Etterdønninger

Jeg forsøker å finne tilbake til normaliteten etter London-turen, og det har vært litt vanskeligere enn det burde. Onsdag morgen skulle jeg til tannlegen, så kvelden før satt jeg og regnet på fingrene og justerte alarmen på mobilen sånn at jeg skulle ha god tid til å gå til tannlegekontoret, samtidig som jeg skulle opp senere enn normalt, ettersom timen min var 9:15 og jeg normalt drar hjemmefra like over 7. Jeg hadde en ekstremt travel morgen, delvis fordi jeg underveis satte meg ned i salongen og stirret apatisk ut i luften i et ukjent antall minutter, og til slutt halset jeg ut døren i siste sekund. Det er litt slitsomt å gå så fort man bare orker i 15-20 minutter, og da jeg var halvveis opp den siste bakken, sjekket jeg klokka for å se hvor mange minutter jeg hadde på meg. Klokka var 8:12, og jeg innså at jeg var en time for tidlig ute. Utrolig oppgitt sendte jeg en melding til moren min (som heldigvis bor like ved tannlegekontoret OG er en morgenfugl), og søkte tilflukt der mens jeg ventet på at det skulle gå 55 minutter slik at jeg kunne møte opp til riktig tid.

Det var altså onsdag morgen, og etter jobb beviste jeg nok en gang at jeg ikke var helt til stede (jeg vurderer å skylde på at jeg har vært særdeles effektiv på jobb disse tre arbeidsdagene, og at det ikke var mer hjernekapasitet igjen) da jeg bakte sjokoladekake og delte den ferdige kaka feil vei.
Dette er min go-to sjokoladekake (fra Trines matblogg, med noen små justeringer), og jeg gjør det samme hver gang: deler kaka på langs etter å ha veltet den over på fat/kaketinebunn, for så å dele den i to lag, løfte av det øverste, fylle med krem og legge på det øverste. Det er ikke akkurat den enkleste operasjonen ettersom kaka ikke er den fasteste, og når den er såpass stor i tillegg, kan det være vanskelig å løfte, selv med "kakeløfteren". Av og til deler jeg den derfor på tvers først, ettersom det gjør jobben så mye enklere.

Det var dette jeg skulle gjøre denne gangen også, men dessverre ikke det jeg endte opp med å gjøre. Neida, jeg delte den på tvers og la krem mellom delene, for så å kikke litt rart på den da jeg innså at den var halvparten så stor som den skulle være, og dobbelt så høy. Så da måtte jeg skjære av den øverste fjerdedelen og så forsøke å løfte av den neste fjerdedelen slik at jeg kunne fordele sjokoladekremen utover, og resultatet var kakeversjonen av tre små gutter som står oppå hverandre inni en frakk for å komme inn på voksenkino. Den var tydelig fragmentert, men på mystisk vis kunne den passere som hel og komplett inntil man så litt nærmere etter. Og heldigvis smakte den som den skulle (jeg har ikke spist barn før, så jeg kan ikke fortsette sammenligningen), og folk var fornøyde.

Etter jobb den dagen dro jeg på Meny for å kjøpe mat (jeg endte opp med tre halve middager) og fant en ytrefilet av kalv som var satt ned med 40 %. Og jeg velger å fortsette å skylde på London, for jeg klarte ikke å koble at 40 % rabatt kun er relevant om man vet hva 100 % er, og jeg hadde ikke vett til å sjekke etiketten. Det viste seg at 100 % var 599 kr/kg, så jeg fikk meg en overraskelse mens jeg sto i kassa, og har i etterkant tilgitt meg selv det hele fordi fileten gir meg 7 fine søndagsmiddager. Så begynte jeg å lure på hvorfor "folk" er imot kalv. Det er visst fordi de bare er barn, fordi de tas fra moren sin og fordi de får antibiotika og morsmelkerstatning (i alle fall i USA). Jeg er naturligvis for dyrevelferd, og at dyra vi spiser skal leve så godt og naturlig som mulig, men jeg stusset litt over argumentasjonen, for det er vel ikke noe verre at vi spiser barn enn voksne? Og oksene vil jo, med mindre det er kjøttfe, bli slaktet uansett ettersom de ikke produserer melk, og det er vel bedre å ha et kort, trasig liv enn et langt et? Ikke at jeg skal begynne å leve på kalv heretter, men jeg føler at man vel bør fokusere på de virkelig store problemene heller enn å fokusere på et biprodukt av melkeproduksjonen.

Og etter det har det faktisk gått ganske bra. Jeg har ikke gjort noe spesielt dumt, glemt noe viktig eller på andre måter blitt mektig irritert over meg selv. Jeg har riktignok stusset litt over hvorfor jeg plutselig har sett masse videoer om slangehold og hvordan man avliver slanger på den mest humane måten, noe jeg er genuint uinteressert i (med unntak av denne videoen, som jeg elsker). Og til neste gang du, kjære leser, skal avlive en slange: knus hodet. Ikke fryse ned, ikke halshogge. Knuse hodet.

Mulig det også er en etterdønning.

lørdag 13. oktober 2018

Ut på eventyr

Det var en litt rar følelse da jeg i våres var på jobbreise til Sverige og innså at de eneste reisedøgnene mine de siste 4 årene hadde vært tilbragt nettopp der. Jeg, som vokste opp med at man reiste på ferie til utlandet minst en gang i året, hadde brått stoppet. Det er ikke noe jeg savner - jeg er ekstremt hjemmekjær, og når jeg først har fri, har jeg mer behov for å lade opp batteriene enn å oppleve nye ting. Men så fikk jeg en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg: jeg kunne dra til London og være publikum på en innspilling av en podcastepisode med favorittpodcasterne mine (God Awful Movies - anbefales for alle som synes latterliggjøring av religiøse filmer er gøy, og som har høy toleranse for vulgær og småsyk humor fra en gjeng med utrolig sympatiske fyrer). Så da bestilte jeg billett og begynte prosessen med å finne ut når jeg skulle reise, hvem jeg skulle fly med og hvor jeg skulle bo.

Det var egentlig veldig praktisk å omsider reise av gårde, for jeg har spart opp cashpoints hos Norwegian i fire år, og det var ganske frustrerende å ha tilsvarende 1000 kr stående ubrukt hos dem. Og jeg moret meg naturligvis med prosessen. Som at hotellrom kun var for ikke-røykere (det virker jo veldig fordomsfullt, hvis jeg hadde begynt å røyke, men kun gjorde det utendørs, ville jeg fremdeles vært en røyker, ikke sant?) og at Norwegian ba meg bestille overvekt - noe jeg jo har mer enn nok av fra naturens side.

Men oppi alt dette satt en slags frykt - ikke av den lammende typen, bare en slags vag følelse, fordi jeg er redd for å glemme noe. Redd for å strande på en øde ... eh... flyplass, redd for å feilberegne og innse at jeg ikke har noe sted å bo den siste natten. Den følelsen har jeg omtrent hele tiden om alt, og jeg har lært å bruke den til min fordel - jeg har alltid paraply med meg. Jeg skriver lister og planlegger hver gang jeg skal noe som er viktig, og når man er såpass distré som jeg er, er det verdifullt. Så da får jeg heller dobbel, trippel og kvadruppelsjekke avreise- og hjemkomstdatoene.
Og jeg overlater ingenting til tilfeldighetene, i alle fall ikke med vilje. Jeg sjekker gangavstand mellom A og B, forhåndsbestiller buss- og togbilletter og gjør alt jeg kan for å være forberedt, ikke bare på det jeg vet kommer, men også på det uvisse.
Jeg vet naturligvis at man ikke kan forberede seg på alt. Ting kan skje. Men om jeg er godt forberedt på alt som kan planlegges, blir det i det minste færre ukjente i regnestykket, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg fant tjenesten Travefy som lot meg opprette en reiseplan, komplett med koordinater og mulighet for å laste opp billetter og sånt. Det var helt perfekt!

Først fikk jeg det for meg at jeg skulle ta en tur for å se Stonehenge en av dagene i London, men tanken på fire timer i buss sammen med en vilt fremmed tiltalte meg egentlig ikke, og heller ikke tanken på å stå opp grytidlig og bruke godt over halve dagen og mangfoldige hundrelapper fristet heller ikke noe videre. Dermed ble det tre dager i London, og de skulle tilbringes som følger:

  • Lørdag: show og valandering rundt i stoffbutikken MacCulloch & Wallis
  • Søndag: British Museum og Tate Modern
  • Mandag: Victoria & Albert, Harrods (kun på grunn av juletrepynten) og Clas Ohlson.

Og jeg skulle sørge for å få spist både britisk, italiensk og gresk mat mens jeg var der.

Dette var altså planen. Og så var det gjennomføringen.

Lørdag morgen rant og jeg forsov meg ikke. Det var en god start! Jeg hadde imidlertid klart å rote bort hårbørsten min på fredag, og lett frenetisk hele kvelden (teknisk sett halve kvelden - jeg prioriterte selvfølgelig fornuftig og brukte halvannen time på å fikse neglene mine). Det er rimelig godt gjort med tanke på at jeg bruker den hver morgen og legger den på samme sted hver dag, men den har likevel ikke kommet til rette igjen ennå. Så da reiste jeg med en flokefjernerbørste istedenfor og kom meg til Gardermoen. Etter mye venting og tommeltvinning befant jeg meg på flyet - som ble stående i nesten en time fordi det var tåke på Gatwick. Flyturen gikk fint med unntak at jeg presterte å partere hodetelefonene mine og miste en øredobb underveis, og etter å ha gått og gått og gått og gått, fikk jeg omsider kommet meg gjennom passkontrollen og inn i ankomsthallen. Neste utfordring var å komme på toget til London. Jeg hadde kjøpt billetter og lastet dem opp til Travefy, og HELDIGVIS hadde jeg også drept et tre og skrevet ut alt av papirer for å ha en fysisk kopi i tilfelle noe gikk galt. For noe gikk galt, og PDF-leseren bestemte seg spontant for at den ikke likte meg og billettene mine. Så gikk ting ganske greit helt til jeg kom til hotellet og skulle sjekke inn. Jeg ble tatt godt imot, bevares, men de klarte ikke å belaste kortet mitt for oppholdet, men det ble skapt en reservasjon, og to reservasjoner var over kredittgrensen på kortet (som jeg også hadde reiseforsikring gjennom), så vi måtte bruke et annet. Innen jeg hadde fått installert meg på hotellrommet var jeg så sliten og forsinket i forhold til planen at jeg droppet lunsj og handling av stoff, og heller lå rett ut og ventet på at kveldens sosialisering skulle nærme seg.

Showet var kjempemorsomt og sosialiseringen i forkant var koselig. Som en ekstra bonus opplevde jeg for første gang i mitt liv å bli borderline starstruck, spesielt fordi de hadde invitert Michael Marshall fra (bl.a.) the Merseyside Skeptics Society og Skeptics with a K, og det var noe ganske eget ved å komme inn på en restaurant og høre en av favorittstemmene mine, særlig når jeg ikke hadde ventet det. Andy Wilson var også med på selve liveshowet, som ble åpnet med Eli Bosnick som kom ut på scenen utkledd som et av tvillingtårnene (filmen de snakket om handlet om folk som tror at terrorangrepet 11. september var en inside job). Kostymet besto av sølvfolie og hadde en strategisk plassert glippe over baken hans - slik man kan forvente fra ham. Etter masse latter og moro stakk jeg hjem til hotellet og avsluttet kvelden med en knekkebrødsandwich og en kopp te.

Så var det søndag og jeg fikk kose meg med en solid engelsk frokost før jeg dro på British Museum og følte meg håpløs fordi jeg egentlig ikke var så engasjert. Jeg velger å skylde på at kombinasjonen av at jeg var litt sliten etter dagen før, at jeg hadde vært på museet og sett de store tingene før og at det var utrolig folksomt med mye støy gjorde sitt for å redusere gleden ved besøket for meg. Det å entre museet var en utfordring i seg selv - først måtte jeg gjennom en hinderløype av sperringer, så måtte jeg få veska mi undersøkt og så ble jeg sendt til bod nummer 4 for å bli spurt om jeg ville donere penger, noe jeg gjorde fordi det ville blitt veldig kleint å si nei, og fordi, vel, det jo er en god sak. Jeg er dog ingen stor fan av at folk eller institusjoner forsøker å presse folk til å gi dem penger - da synes jeg heller de skal begynne å ta betalt av alle gjester, eller øke prisene på det de selger i gavebutikken.
Da jeg var ferdig med å ta rare bilder gikk jeg av gårde for å finne puben hvor jeg egentlig skulle spist fish & chips dagen før, og oppdaget at de var søndagsstengt. Noe betuttet trasket jeg hjemover igjen og fikk underveis kjøpt meg en hårbørste, en flaske vann og litt ræl jeg fikk lyst på, og konkludert med at det ene kredittkortet mitt plutselig ikke fungerte. På det tidspunktet var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt med flere kort enn jeg trodde jeg trengte! Så fikk jeg spist en helt grei lunsj på Pane Cunzato like ved hotellet før jeg bestemte meg for å droppe Tate Modern og heller gå opp Oxford Street til Selfridges. På vei tilbake spiste jeg en lett middag på The Real Greek, som har veldig god tzatziki og godt brød, og helt ok kylling på spyd.

Mandagen var definitivt den beste dagen - jeg begynte med å ta tuben til South Kensington for å besøke Victoria & Albert Museum, og jeg skulle veldig gjerne tilbragt hele dagen der. Dessverre hadde jeg ikke tid til det på timeplanen min, og etter å ha kost meg i to-tre timer gikk jeg videre til Harrods, hvor jeg kjøpte tre overprisede juletrekuler (500 kr er litt i overkant) og motsto fristelsen til å gå inn på sjokoladekaféen. Så gikk jeg tilbake samme veien som jeg kom, gikk innom Marks & Spencer og kjøpte en boks med fullstendig magisk, kullsyreholdig vann med hylleblomstsmak (jeg har litt lyst til å reise tilbake med tom koffert og fylle den med hylleblomstdrikke) og spiste en god lunsj på Orsini - først veldig god bruschetta og deretter en rimelig hissig penne all'arrabiata og presterte å søle oljete tomatsaus på toppen min. Det er derfor jeg ikke kan ha fine ting.
Så tok jeg tube til Piccadilly Circus og så Body Worlds-utstillingen der de viser frem "plastinerte" menneskelik (og en hest), både uten hud og med indre organer eksponert. Og la oss ikke glemme det meste av et menneskes sentralnervesystem og alle blodårene i hjernen. Det er definitivt noe morbid over det, og en veldig spesiell opplevelse å se en "statue" som en gang var et levende menneske. Så gikk jeg oppover mot Oxford Street og gikk innom MacCulloch & Mason der jeg faktisk ikke kjøpte noe. Istedenfor gikk jeg innom Marks & Spencer og kjøpte litt sukker (hvorfor ikke, liksom?) før jeg dro hjem til hotellet for å avslutte dagen og pakke kofferten.

Det ble med andre ord ingen tur til Clas Ohlson i Ealing, men jeg følte at menneskelik, røykelunger og hjerner var viktigere, tross alt.

Hjemreisen var uten de store begivenhetene - jeg forbannet den nye innpakningen på røykpakker fordi jeg, i et forsøk på å gjøre en vennetjeneste, fant meg selv ansikt til ansikt med en vegg av brungrønne kartonger jeg ikke så forskjell på, og etter å ha smakt den ene teen jeg hadde kjøpt på Gatwick angret jeg bittert på at jeg ikke hadde kjøpt mange, mange pakker av den, men ellers gikk alt veldig bra.

Jeg merker at jeg har vært litt ekstra sliten de siste tre dagene - jeg sto opp altfor tidlig en dag fordi jeg ikke klarte å tenke ordentlig, delte en kake som skulle fylles feil vei og har gjort et og annet annet rart, men jeg er likevel veldig fornøyd med meg selv. For jeg forlot komfortsonen min i tre døgn, og det var akkurat like uproblematisk som det burde være. Og jeg tror ikke det kommer til å gå fire år til før jeg reiser på ferie.

onsdag 22. august 2018

Ikke sint, bare veldig, veldig oppgitt

Denne sommeren skulle jeg fikse ting. Jeg skulle omsider bytte kjøkkenvifte, jeg skulle prøve å gjøre soverommet mer koselig, og mer praktisk, jeg skulle forbedre oppbevaringsløsningene på badet. Jeg skulle gjøre en skikkelig innsats. Kall det leilighetsløftet 2018.
Den første utfordringen kom i form av sommervarmen. Jeg fungerer særdeles dårlig i varmt vær, så både planlegging og utføring gikk sakte i ferien, men jeg fikk da i alle fall bestilt inn forferdelig mange ting fra IKEA, investert i nytt sengetøy og blitt enig med meg selv om at nei, jeg skal ikke begynne å male soverommet. Jeg stilte også meg selv følgende spørsmål:
"Er det en god idé å kjøpe sengetøy til 3000 kr som må vaskes med spesialvaskemiddel, og som må drypptørke?"
Heldigvis kom jeg frem til at svaret var et rungende NEI, og kjøpte pent sengetøy fra Høie istedenfor. Og mens ferien min begynte å gå mot slutten, begynte også omtrent alt å gå til helvete.
Det begynte med PostNord, som dessverre hadde fått i oppdrag å levere pakken med sengetøy. Prosessen kan oppsummeres slik:

  • PostNord synes nærmeste hentested er 3 km unna istedenfor 700 m, så jeg betaler 59 kr for å få pakken til rett sted
  • Etter nesten en uke uten at pakken har beveget seg, etterlyser jeg den via portalen deres, og får til svar at de skal undersøke
  • Senere i uken purrer jeg, og får beskjed om at de ikke vet noe mer
  • Over helgen er korrespondansen borte, og jeg oppretter ny sak
  • Neste dag kommer det varsel i app og per SMS om at pakken er fremme. Appen sier den er på feil utleveringssted, SMS-en sier den er på riktig sted. Så får jeg svar på henvendelsen min med beskjed om at den er på riktig sted, og hvilken hylle den ligger på
  • Utleveringsstedet har aldri fått pakken, og jeg må dra hjem med uforrettet sak, og skriver et oppgitt svar til PostNord. PostNord stenger saken uten å svare
Enden på visa var at avsender måtte sende meg nye varer, og så, etter en måned, fikk jeg brev fra PostNord. De lurte på om jeg hadde fått pakken min, fordi de tydeligvis ikke vet hvor de gjør av noen ting... Oppgitt? Jeg? Neeeeida...

Men jeg er mer oppgitt over IKEA, og her kommer sagaen om dem:
Da jeg bestilte varer, valgte jeg levering den siste fredagen i ferien min. Fredag morgen var jeg klar for å ta imot varene, men ingen sjåfør kom. Da det hadde passert fristen, kontaktet jeg kundeservice på chat, og fikk beskjed om at de hadde sendt meg SMS dagen før om at leveringen var utsatt til torsdag uken etter. Jeg påpekte at a) jeg hadde ikke fått noen SMS og b) det er uholdbart å varsle om en ukes forsinkelse en dag i forveien. Dette var moroa som fulgte:

Fredag 13. juli: Jeg får avklart at pakken ikke kommer som avtalt, men vil bli kjørt ut torsdag mellom 13 og 17. Jeg sier at jeg ikke er hjemme da, og får flyttet leveringen til 17-23. Jeg ber om kompensasjon på bakgrunn av forsinket levering og manglende varsling (og ulempene som fulgte), vedkommende jeg snakker med, avslutter samtalen uten å svare.
I helgen: Blir enig med moren min om å endre tilbake til 13-17 slik at hun kan dra hjem til meg og ta imot varene
Tirsdag: Chatter med IKEA og får avtalt endring av leveringstidspunkt og telefonnummer for varsling, slik at de ringer henne, ikke meg. En times tid senere får jeg SMS om at pakken vil bli levert 17-23. altså det gamle tidspunktet.
Endelig!
Onsdag: Chatter igjen med IKEA for å få bekreftet at leveringstiden faktisk hadde blitt endret. Det hadde den ikke blitt, men person nr 3 jeg snakker med hos dem lover å fikse, og bekrefter at min mors mobilnummer er registrert i tillegg til mitt. Etter et par timer ringer person nr 4 og forteller at det ikke er mulig å endre leveringstid så sent som jeg gjorde, og at pakken min vil komme 17-23. Hun bekrefter også at sjåfør vil ringe moren min først, og meg dersom de ikke får tak i henne. Jeg orker ikke å mase med å få endret tid igjen. På dette tidspunktet vet jeg i alle fall at jeg ikke trenger å dra tidlig fra jobb eller få noen til å passe huset mens jeg er borte. Greit nok, om enn forvirrende.
Torsdag: Telefonen ringer kvart på tre. Det er sjåføren (som ikke har ringt moren min først), han kommer om 40-50 minutter, altså før 15. Det er over 2 timer før avtalt tid.
Søndag 22. juli: Finner frem til IKEAs god skjulte e-postadresse og sender dem en lang e-post om hvordan jeg opplever kundebehandlingen deres, og gjentar forespørselen om kompensasjon i form av fri frakt.
Mandag 6. august: Det har gått 2 uker uten at jeg har fått svar. Jeg prøver meg på facebook, der man kun kan poste på vegg, ikke sende direktemelding, og spør hvor lenge de synes man skal vente. Får et vagt svar neste dag om at de har stor pågang og at jeg vil få svar så raskt som mulig

Og nå kan vi spole frem til idag, 22. august. Det har gått en måned siden jeg sendte e-posten, og de har fremdeles ikke klart å svare meg. Så jeg har purret, og lurer veldig på hva i helvete de driver med.

Og mens jeg har gått rundt og ventet på svar, gikk jeg jo like godt på nesa, før jeg tydeligvis tok knekken på ryggen min, og dermed har jeg ikke fått gjort noe fornuftig med prosjektene mine de siste 2,5 ukene. Alt stoppet liksom helt brått opp, og jeg vurderer å sende en krass e-post til meg selv og klage over at jeg ikke klarer å holde meg på beina. For ikke nok med at det er frustrerende å ikke kunne rydde opp i rotet jeg genererer ved å miste ting på gulvet og ikke klare å plukke dem opp, jeg får jo ikke fullført noen av planene mine! Soverommet har fått bedre skapinnredning, jeg har omsider fått nattbord og nye gardiner, og kommoden har fått gylne detaljer. Hodegavlen er på plass, og det er kjøkkenventilatoren også, men resten er det verre med, og det irriterer meg. Jeg vil ferdigstille Leilighetsløftet 2018 og skrive rapport om gjennomføringen. Det er nok nå.

fredag 17. august 2018

Det er noen muffins her

Jeg har et positivt forhold til muffins og et anstrengt forhold til cupcakes. Jeg har i grunnen også et slags anspent forhold til muffins, når jeg tenker etter, ettersom det er vanskelig å bøye sånne rare, engelske fremmedord, og jeg er helt uenig med ordboka om at det heter muffinsen og muffinser. Cupcakes er en annen historie. Upraktiske, jålete og overdådige småkaker er liksom ikke helt meg. Men muffins er altså noe jeg har sansen for.

muffins med sitron, ferske blåbær og ostekrem,
toppet med kanelsukker
For noen år siden laget jeg en god del muffins, men så sluttet jeg ganske brått, og det er først nå i sommer at entusiasmen har fått en oppsving i forbindelse med at jeg fikk en ny oppskrift fra moren min, og at disse holder seg helt fint på kjøkkenbenken over natten. Kombinert med muffinsbrett fra Clas Ohlson og muffinsformer fra Normal gir den høye, saftige muffins som har slått godt an på jobben. Basisoppskriften er egentlig for en langpannekake med jordbær, men den passer supert med bringebær, blåbær eller sitron, og sikkert de fleste andre smaker også.

Basisoppskriften er:

  • 250 g smør
  • 6 egg
  • 4 dl sukker
  • 6 dl hvetemel
  • 1 ss vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver
Smelt og avkjøl smør, pisk eggedosis, vend smøret og det tørre inn i eggedosisen og fyll muffinsformer 2/3 fulle. Stekes midt i ovnen ved 175 grader i ca 20 minutter. Kan pakkes i plast og oppbevares i romtemperatur over natten. Det gir ca 30 middels store muffins - uten muffinsbrett bør man bruke ganske faste papirformer, helst doble - ellers siger de bare utover.

Originalen gikk ut på å legge bringebær i bunnen av hver form og strø over en blanding av kokos og sukker oppå, og det blir skikkelig godt, men denne varianten er heller ikke dum:

Tilsett revet skall av 1 sitron i eggedosisen. Pisk så sammen 200 g Philadelphia, 1 eggeplomme, 1 ts vaniljeessens og 3/4 dl sukker til en jevn ostekrem og bruk en kakesprøyte til å sprute krem inn i muffinsene før steking. Eller hva med ferske blåbær istedenfor bringebær sammen med sitron og ostekrem, med en blanding av brunt og hvitt sukker og litt kanel som strøssel? Ikke dumt i det hele tatt!

En dag jeg hadde fryktelig dårlig tid og fikk det for meg at jeg skulle lage en dobbel porsjon, rørte jeg frosne blåbær rett inn i røra, mot eget forgodtbefinnende. Jeg visste at det var dumt, men jeg fikk det liksom for meg at det var mer effektivt enn å prøve å skille de frosne bærene (som jeg ikke hadde tid til å tine) og legge dem i formene. Og jeg ville spare meg selv for blåbærflekkede negler. Istedenfor fikk jeg blåbærflekkede, groteske muffins som var så lite pene at jeg vurderte å kaste dem, men så tok jeg heldigvis til fornuft og tok dem med på jobb, der de ble spist opp fordi kollegene mine vet at det er det indre som teller.

lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.