tirsdag 20. desember 2011

Høyt i toppen den blanke stjerne

Slik ser den nye toppstjernen min ut! (foto: Engel01)
Jeg har en stor svakhet for juletrepynt. Jeg blir blank i øynene og begynner nesten å sikle når jeg ser en fin juletrekule. Så må jeg selvfølgelig kjøpe den - det er ingen vei utenom. Jeg har hatt eget juletre på "pikerommet" siden jeg gikk i grunnskolen, og med årene har mengden juletrekuler økt, og de mindre fantastiske tingene er blitt påprakket det store treet i stuen, eller har funnet veien til søpla (sistnevnte har vært reservert grufullheter som har vært dekket i glitter som bestemte seg for å falle av), men resultatet er uansett at jeg har mer enn nok å henge på treet, og jeg har et alvorlig problem med å finne plass til alt sammen når julen er over.
Det har imidlertid vært én ting som har plaget meg ved treet mitt: toppstjernen. De første årene brukte jeg en veldig enkel variant i hvit plast med fem armer, og etterhvert fikk jeg tak i en som var litt mer avansert, men den var uansett ikke i nærheten av å være så fin som den på det store treet.
Juletreet mitt for tre år siden. Merk stjernen!
I flere år har jeg vært på leting etter en som er tilsvarende, eller enda finere, enn den moren min kjøpte for flere tiår siden, men de er ikke i produksjon mer, og er visst heller ikke så lette å få tak i som brukt. Heldigivis fant jeg en lik mammas på en auksjon på QXL. Lykken var stor, og da jeg til slutt vant en intens budrunde, var gleden stor!

Det hadde selvfølgelig vært ekstra moro om jeg kunne brukt den i år, men frykten for at Adina skal klatre i juletreet har ført til at mitt lille tre får et friår (lettere å rive ned, mer knusbar pynt innen rekkevidde...), mens det store skal monteres og pyntes over flere dager, slik at kattefrøkna er vant med sitt nye familiemedlem før det dekkes av ledninger og knusbare trusler. Det blir med andre ord en litt anderledes julepyntingstid (Mamma pleier å dekke vinduskarmen med nissemus, men de må nok også stå over julefeiringen, for ikke å snakke om julestjernene som nektes rom i herberget fordi de er giftige), men sånn er det jo å ha barn i huset!

Det fineste jeg har på treet er to kongler i glass med
en slags glitrende sølvmaling på innsiden. Veldig
morsom effekt, og et litt gammeldags preg.
Med den nye toppstjernenpå plass er det bare ett juleønske jeg har for treet mitt, men det ser ikke ut til å bli oppfylt i år: fine glassistapper! Amazon.com selger mange fine varianter, men de vil ikke sende dem til meg, og jeg er ikke desperat nok til å koste på meg en videresendingsavtale med JetCarrier. Dere kan tro jeg gleder meg til å flytte hjemmefra og få et stooort tre å pynte! :-D

lørdag 17. desember 2011

Den største gaven?

Nå er siste julegave pakket inn her i huset. Gavebånd er blitt tatt fra en overivrig katt, etiketter prydet med min alt annet enn prydelige håndskrift og herlighetene er blitt lagt unna i påvente av den store dagen.
Jeg liker å kjøpe julegaver. Jeg synes det er utrolig morsomt og koselig å finne noe til venner og familie som de enten ønsket seg, eller ikke visste at de trengte. Men det er selvfølgelig noen utfordringer, som f.eks. å holde seg innenfor mer eller mindre veldefinerte verdiregler. Det er jo engang slik at det ikke er så veldig moro å få en gave til 500kr når du vet at giveren i samme stund åpner en liten sak til en knapp femtilapp fra deg, selv om både giver og mottager vet at det ligger den samme omtanken bak. Sannsynligvis bryr ikke den som punget ut med mest seg så veldig om dette spriket - gaven skal vise at du kjenner mottageren, at du har tenkt på vedkommende og at du setter pris på ham/henne. Klarer du å få frem det i gaven, gjør det vel egentlig ikke noe om vedkommende allerede har akkurat det du pakket inn i to eksemplarer fra før, og derfor må ta turen til butikken for å bytte herlighetene, eller om du egentlig bommet litt med innkjøpet. Det er jo faktisk tanken som teller, og om tanken skinner igjennom, bør mottageren holde jul i sitt hjerte og si tusen takk. Selv om han/hun ønsket seg noe annet.

Men det er en ting jeg har litt problemer med når det gjelder julegaver, og det er alle disse veldedige organisasjonene som  lar deg kjøpe en god gjerning til noen. Det er sikkert forferdelig upassende å mene dette, men jeg gjør det nå likevel: Veldedighet er flotte greier  (unntatt når herr Redd de svakeste ringer minstepensjonisten Ågot på 92 år og presser henne for penger. Da er det misbruk av folks godhet), og det er utrolig viktig at vi husker på dem som ikke har det så greit, både i jula og gjennom året ellers. Men jeg synes det er både lettvint og feil å gi en geit eller et fadderbarn til familie og venner, med mindre disse spesifikt har ønsket seg akkurat det, eller dersom den konkrete saken ligger mottagerens hjerte nær.
Kall meg gjerne en bortskjemt og hjerteløs materialist, men slik jeg ser det, er det å gi en gave til en organisasjon som julegave til noen som ikke ønsker seg dette, det samme som å kjøpe seg god samvittighet med penger som var reservert noen andre. Er det ikke mer realt å se på den organisasjonen som tilbyr disse gaveløsningene som en venn som skal ha en egen gave, og kjøpe en halv ku eller et helt års skolegang som en gave til organisasjonen?

La meg trekke en parallell: Per og Kari er søsken, og bor i Akrylgata, hhv. hus 35 og 39. I hus 37 bor herr Surkledahl med det dårlige beinet og den isete innkjørselen. Herr Surkledahl har ingen familie i nærheten, og både Per og Kari hjelper ham innimellom med innkjøp, vedlikehold av eiendommen og diverse andre saker. Så nærmer julen seg, og Per og Kari skal kjøpe julegaver til hverandre, slik de alltid gjør.  Per vet at Kari samler på glitrende, rosa hagenisser som blinker og spiller "vakker" musikk, og klarer omsider å spore opp den ene grusomheten som mangler i Karis samling. Han får den fraktet hele veien fra restlageret i Taiwan, og kan fornøyd konstatere at han har funnet den perfekte gaven. Kari, derimot, ringer på hos Klaus Crantzekaacke i nr. 41, og betaler ham for å kjøpe inn strøsalt og strø herr Surkledahls isete innkjørsel. På julaften, når Per ringer på hos Kari iført nissekostyme for å dele ut gaver til Karis 18 barn (med 19 forskjellige menn) og fire gullfisker, gir han henne hagenissen, som selvfølgelig faller i smak. Hun stikker til ham en kovolutt hvor det står "God jul", og inni konvolutten ligger et pent julekort hvor det står "Kjære bror, i år gir jeg deg godhetens gave i form av å ha sørget for at noen har strødd herr Surkedahls isete innkjørsel. Filantropisk hilsen fra din søster".

Så spør vi oss: har Kari gjort noe galt? Bør Per bli skuffet eller glad?

Man kan selvfølgelig si at Kari gjorde noe godt ved å sørge for at herr Surkledahls innkjørsel ble sklisikret. Og Per burde jo bli glad for det. Men burde ikke dette vært noe hun gjorde uten å blande inn Pers julegave? Kunne hun ikke gjort denne tjenesten som en julegave til herr Surkledahl, og gitt Per noe som gavnet ham? I praksis har ikke Kari gitt Per noe annet enn en beskjed om hva hun har gjort for herr Surkledahl

Jeg antar det jeg forsøker å si er noe i retning av dette: julen er tiden for å være snill med andre, men dersom du ønsker å lette din dårlige samvittighet eller gjøre noe godt for andre mennesker, er ikke julegaven til lille Teodor eller til tante Turid rett arena. Penger som er øremerket julegaver, er nettopp det. Øremerket. Når du gir en gave til en organisasjon fra disse pengene, er du snill på den tiltenkte mottagerens vegne, istedenfor selv å ofre noe for sultne barn, truet regnskog eller noe annet som er viktig. Den antimaterialistiske godheten som det ropes om fra alle kanter rundt jul, burde være et helårsengasjement på egne vegne, ikke noe man tyr til for å være korrekt eller fordi man ikke gidder å legge ettertanke i gavene. Gjør gjerne en god gjerning, men gjør det da på egne, og ikke andres, vegne. Eventuelt kan man jo bare ønske seg noe til noen andre til jul?

(og nei, jeg er ikke bitter over å ha fått en geit eller en adoptivtorsk i gave. Men jeg kommer ikke til å gi det bort heller, med mindre noen av dem jeg gir gave til, ber om det. Og nei, jeg mener ikke at man er et dårlig menneske dersom man gir bort en veldedig handling til jul. Men man kan kanskje tenke seg om to ganger før man gjør det, slik at man har det klart for seg hvorfor man gir det.)

tirsdag 6. desember 2011

It's beginning to look a lot like Christmas...

Nå har jeg endelig fått "juleferie" fra studiene mine. Deilig! Jeg vet at ferien så altfor snart vil være forbi for denne gang, men enn så lenge kan jeg late som om den vil vare evig, slik at jeg kan bruke tid på de minst konstruktive ting jeg kan tenke meg, uten å føle at jeg disponerer fritiden min uklokt.
For det er noe med disse tingene man gjerne skulle ha gjort i feriene - de bygger seg gjerne opp i så stort antall og omfang at du, når ferien er over, bare er halvveis ferdig med disse fornuftige prosjektene, og ikke engang har begynt å slappe av.
Jeg er faktisk ordentlig bekymret for å ende opp slik i år, så jeg har, siden jeg fikk ferie, gjort så få fornuftige ting som mulig.
Noe har jeg selvfølgelig fått gjort. Jeg har pakket inn alle julegavene til slekt og venner, planlagt årets lille Norgespakke til den veldig fjerne slekten på New Zealand (nissesjokolade, makrell i tomat, norske flagg til juletreet), laget en julespilleliste i iTunes (det blir ikke jul uten "Wenches jul" (Wenche Myhre), "Lys" (Jahn Teigen) og "And Winter Came" (Enya)!) og ryddet vekk et par imponerende stabler med bøker som var mer eller mindre relevante for semesteroppgaven. Dette betyr at jeg både har håndfast bevis på at rommet mitt har ganske mye gulv, og at jeg har et sted å sette tekoppen, utenom i senga. Veldig kjekt!

Nå kom jo snøen igår, og det for fullt, og Adina fikk smake på herligheten i form av en god kladd jeg tok med inn. Hun syntes visst det var snadder, og brukte resten av kvelden på å prøve å fange snøfnuggene på ruta. Søte katten!

Jeg har forøvrig lagt en god slagplan for morgendagen: jeg skal begynne på Adinas kosepose! Det blir en slags forenklet variant av disse bæremeisene folk har avkommet sitt i, men min skal være tilpasset Adina og kosestunder foran PC-en hvor jeg gjerne skulle vært i stand til å gjøre noe fornuftig og samtidig la henne sove i armkroken - bilder kommer etterhvert!
Idag kom dessuten en pakke fra England med et nydelig snøkrystall-anheng fra Arts & Crafts inni (noe absurd å kjøpe norske smykker fra England), og det kan dere se her. Kan forøvrig varmt anbefale Artyfax, hvor jeg kjøpte anhenget - de selger bl.a. utgåtte smykker fra Pilgrim og Arts & Crafts (produktene er nye, har alle merkelapper og er trygt emballert), så det er mulig å komplettere smykkesett eller oppdage noen nye, og prisene er ikke så ille heller (i tillegg til at det er fri frakt).


Men nå skal jeg trekke meg tilbake og lese litt i "Kongens hjerte", hvis anmeldelse snart blir å lese på Leselyst som en del av Arks Lesevenn-ordning :-)

Takk for seg!

tirsdag 22. november 2011

Största möjliga tystnad...

Hold kjeft, Renate. For din egen skyld!
Nå har jeg fått meg et helt eget virus, og det har halsen min som mellombels bustad. Hva jeg synes om det, bryr det seg lite om, og er i tillegg en ekstremt slitsom leieboer: det har tatt stemmen min. Hadde jeg endt opp uten stemme etter å ha byttet til meg menneskeben, kunne jeg kanskje akseptert manglende stemme, men ben (det må man ha for å løpe, danse!) har jeg allerede, og jeg føler meg følgelig ganske urettferdig behandlet. Jeg elsker jo å snakke, og sliter veldig med å akseptere at selveste Fastlegen har pålagt meg å holde tåta.

Men jeg kan ikke klage for mye - jeg er sykemeldt ut morgendagen for å spare stemmen, og hosteanfallene leieboeren i halsen fremkaller, er ubehagelige, men jeg har i det minste hverken tett nese eller vondt hode idag, og det er jo veldig greit! Forøvrig nærmer juleferien seg med stormskritt for meg - om ni dager har jeg siste innlevering, og da er det fri! Jeg skal selvfølgelig jobbe så mye jeg kan i desember, men det blir godt å kunne konsentrere seg om én ting, og samtidig ha mulighet til å få gjort andre ting, som å brodere litt, sy kosepose og burpynt til Adina og pakke inn julegaver.
Jeg har forresten fått enda mer stoff til burpynten. Opprinnelig bestilte jeg 3 yards av ett blekgrønt og ett skarpgrønt stoff, men selv om det så ut som en god kombinasjon på nettsiden jeg kjøpte dem fra, var virkeligheten en ganske annen... Så da ble det bestilt to mørkere nyanser som heller ikke så ut som på bildet, og forhåpentligvis vil jeg, når jeg setter meg ned og tenker så det knaker, finne to av fire nyanser som passer perfekt!

Det er snart jul, folkens! Nå mangler vi bare snø som laver ned! :-D

torsdag 10. november 2011

Når et bilde krympes i natt

Da Oscar ble en del av familien, knipset vi bilder i hytt og pine. Han var verdens vakreste, og det skulle selvfølgelig dokumenteres! Resultatet er, bare for mitt vedkommende, en 15cm høy stabel med bilder, samt et lite og fullspekket album.
Men dette var i gamle dager. For 10 år siden. Det var da alle fremdeles hadde film i kameraet, og man måtte sende inn de magiske rullene til fotobutikkene.
eksempel på vannmerke
Tidene forandret seg. Etter konfirmasjonen min (som jeg tror fant sted i 2003) kjøpte jeg mitt første digitale kamera. Noe fantastisk noe fra HP med 5 megapixler og et gigantisk minnekort på 256 megabyte. De digitale bildene var et faktum! Men med digitale bilder fulgte frustrasjon over kaotisk mappestruktur, kryptisk navngiving og andre livets bagateller, og harddiskkaoset var et faktum. Så tok datamaskinen kvelden, og på sett og vis var det like greit. Men altså, dette skulle ikke handle om min datahistorie. Dette skulle handle om et snedig lite program!
For nå som jeg igjen har et lite nurk i familien, knipses det jevnt og trutt. Eller, kanskje ikke så jevnt, men i det minste ganske trutt når det først knipses! Renate har dessuten fått seg speilreflekskamera av den rimelige sorten, og dermed er det enda morsommere å ta bilder av Adina. Og bildene? De blir lagret i Nikons selvvalgte mappe, i hver sin undermappe. Og de blir lagret i miniatyrmapper. Og i bilderedigeringsmapper. De blir lagret omtrent overalt. Men nå skal FastStone Photo Resizer gjøre noe med problemet. Dette gratisprogrammet gjør det til en veldig enkel sak å flytte over filer fra en mappe til en annen, og å i prosessen endre filtype, størrelse eller navn, i tillegg til at man bl.a. kan legge på vannmerke. Dette er f.eks. perfekt når man raskt og smertefritt vil gjøre bildene litt mindre og litt lettere i forbindelse med blogging eller bildedeling, eller når man, som meg, gjerne vil ha 650 bilder tatt med fem forskjellige kameraer inn i samme mappe med samme navnestruktur.

Kjapt, trygt og gratis!

fredag 4. november 2011

Det første året uten Oscar

Imorgen er det ett år siden Oscar døde.
Oscar var verdens skjønneste hund og min beste venn gjennom ni år. Han var bare snill og god, kosete og rolig, og jeg forgudet ham. Så fikk han kreft i underkjeven midt i oktober 2010. Et par uker senere tok vi ham med til veterinæren for siste gang. Det var ikke mer vi kunne gjøre, og svulsten påvirket spisingen og pustingen hans. Å miste Oscar knuste meg fullstendig. Jeg gikk på jobb dagen etter, holdt såvidt hodet over vannet. Strigråt så fort jeg kom av bussen. Alt minnet meg om Oscar. Alt var uendelig vondt. Så begynte tilhelingen. I alle fall rundt meg. Mamma sluttet å gråte. Jeg bare fortsatte. Det i seg selv var et sjokk: jeg gråter omtrent aldri. Jeg hater å gråte. Nå gråt jeg til alle døgnets tider.

Han var et fullverdig familiemedlem fra dag 1. Vi tilpasset rutinene våre etter ham, livet. Han var det nærmeste jeg kom et søsken (noe jeg aldri egentlig har ønsket meg), han var der gjennom ungdomsskole, videregående og bachelorgrad. Så var han brått borte.
Ace Ventura's Sunshine Reggae/"Oscar".
2001–2010
Jeg husker ikke senhøsten og vinteren 10/11. Jeg har vage minner om julebord og julaften, vet at jeg satt i min nyanskaffede sofa og gråt mens jeg egentlig skulle skrive eksamensoppgaven min om strukturalistisk poetikk. Resten ligger i tåke.
Mamma begynte å bekrymre seg for meg. Så det ble hamster i heimen. Aspik er en trivelig liten kar, men han gjorde ikke akkurat noen god jobb som hundeerstatning. Ikke at jeg ønsket meg det heller. Ingen kunne erstatte Oscar.
Så ble det en weekendtur til Edinburgh for å få tankene over på noe annet. Hun er grei sånn, moren min. Men jeg var like trist da vi kom hjem igjen.
Jeg overdramatiserer kanskje litt; jeg gråt ikke kontinuerlig. Jeg fungerte, gjorde jobben min, dro på forelesninger. Men jeg var nedstemt og utmattet, og gråt dersom temaet Oscar kom på banen, eller dersom noe minnet meg om ham.

Så ble Adina en del av familien. Verdens nydeligste kattunge. Adina har på mange måter gjort sorgen lettere å takle - hun fyller rollen som hjemmets kjæledegge og universets sentrum. Hun blir aldri Oscar, hun kan aldri bli en erstatning, og det er på mange måter godt. Adina er et nytt kapittel, noe annet. Oscar får bli igjen på sin trone, selv om han ikke er mer.

Fremdeles gjør det vondt å tenke på ham (tårene har strømmet mens jeg har sittet her og skrevet). Fremdeles blir jeg trist når jeg ser hunder. Fremdeles kommer gråten når jeg snakker om ham.
Jeg vet ikke når det vil stoppe, jeg håper bare at det såre savnet etter det jeg mistet vil bli druknet av den varme gleden over det jeg hadde.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, og jeg håper ikke at det i fremtiden vil frarøve meg en jobbmulighet fordi den potensielle arbeidsgiveren oppfatter meg som emosjonelt ustabil. Det er jeg ikke. Men jeg mistet det kjæreste jeg hadde, og i motsetning til verdens mer eller mindre kristne mennesker, tror jeg ikke at jeg vil få se ham igjen i "Himmelen". Min kjære hund er borte for alltid, slik alt dødt er.
Nei, jeg skriver dette for å forklare hvordan jeg har hatt det det siste året, og hvorfor jeg kan ha virket litt fjern. Eller rar. Eller trist.


Og, ja. En hund er ikke "bare en hund" dersom den har fått være et fullverdig familiemedlem gjennom hele sitt liv, noe enhver hund bør få være. Det er ikke noe problem å bli like knyttet til et dyr som til et menneske, og jeg tør påstå at de som ikke forstår dette, mangler noe. Enten erfaring med dyr eller evne til å elske, og begge deler er egentlig like trist.

torsdag 3. november 2011

Litt mye og ganske lite

Det skjer både veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg har vært syk, mye fordi jeg har en del som skulle vært gjort, og fordi jeg omtrent samtidig har begynt å brodere, pusle puslespill og strikke (Internett har nemlig lært meg vrangmasker, så jeg har hatt stor glede av å strikke noen centimeter glattstrikk!). Også har jeg vært veldig opptatt av å få ting i posten. Bøker til semesteroppgaven min og filmer til masteroppgaven. Og litt attåt, fordi jeg fortjener det. Har opparbeidet meg en fin stabel med bøker jeg ikke har plass til, og mine fantastiske DVD-hyller har sprengt kapasiteten. Jeg har gitt opp planen om å sy julebordsantrekk. Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og innse at man ikke har tid til ALT. Også kan man heller glede seg over at man har en liten hamstergutt som digger klementin og en kattefrøken som synes det er alle tiders å ligge i timesvis på en finfin pute på matmors seng og være bedårende.

Jeg har dessuten lest og anmeldt romanen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. på Leselyst.com. Jeg er nemlig en av Arks lesevenner, og jeg blir veldig glad dersom dere leser anmeldelsen og kommenterer eller bare deler den med andre :-)

For ikke å snakke om at lyspæra i taklampa mi gikk forleden dag. Dumme sparepæra i dumme IKEA-lampa som tiltrekker seg støv og er umulig å tørke støv av uten å få et sammenbrudd av episke dimensjoner. Den blinket, gikk, smalt og stinket. Litt mer avansert enn "Jeg kom, jeg så, jeg vant", altså. Og jeg kjøpte ny pære hos Clas Ohlson, og selv om den er veldig fin og fancy, er vi ikke helt lykkelige sammen. Den er for varm i fargen, og jeg burde visst bedre. Men det gjorde jeg visst ikke. Men fin er den, altså, og den trenger ikke tenkepause før det går opp et lys for den.

fredag 14. oktober 2011

Nye prosjekter

Nå har jeg gitt meg i kast med tre nye prosjekter, og samtlige avhenger av mine evner som syerske, hvilket er litt betenkelig, ettersom jeg ikke egentlig kan sy. Å lage ting av stoff er en av de mange tingene jeg gjør uten egentlig å vite hva jeg driver med, og resultatet er gjerne interessant heller enn vellykket. Det gjør imidlertid ingenting - jeg går ufortrødent igang med nye prosjekter som krever en kompetanse jeg ikke har.
På en måte er dette egentlig veldig lurt - jeg ser for meg at den naturlige ting å gjøre når man vet at man har begrenset kunnskap om noe er å legge planer som går godt innenfor det man vet, slik at man har kontroll over prosjektet og utfallet. Det er jo det fornuftige å gjøre! Jeg legger istedenfor opp til et avansert og innviklet prosjekt som er hinsides min egen kompetanse, og ender opp med å imponere meg selv gang på gang fordi jeg, selv om jeg aldri når målet, gjør det bedre enn jeg kunne forvente.

Men over til mine nye prosjekter: de utgår fra hver sin bestilling på nettstedet fabric.com, og jeg har følgelig hverken tatt i det enkelte stoff eller sett fargene i dagslys. Spennende og skummelt på en gang, altså!
Det første prosjektet er en tunika (eller lignende) som jeg skal sy av sølvfarget dupionisilke slik at jeg har noe å ha på meg på årets julebord. Ettersom det er veldig vanskelig å sy ermer på øyemål (det er ikke helt enkelt å måle på seg selv heller når det kommer til armer....), regner jeg med at det blir en slags poncho eller en tubetopp med sjal - det avhenger veldig av hvordan stoffet er å håndtere, men jeg er i alle fall spent og ved godt mot! :-)

Det andre prosjektet er en kosepose og en sovepose til Adina, og stoffet til dem kom igår. Skal bruke veldig myk fleece i en intens rosafarge til begge deler, samt ditto bomull til å feste koseposen til meg med. Planen er nemlig som følger: soveposen skal være en helt enkel sylinderformet pose Adina kan krype inn i for å sove, mens koseposen skal være to halvsirkler sydd sammen langs ytterkanten. Hver side skal være festet til et bånd som lar meg bære posen rundt magen, slik at Adina kan ligge trygt og stabilt på fanget når jeg sitter ved datamaskinen :-) Mye bedre enn den nåværende løsningen, hvor jeg må holde henne på plass med den ene hånden mens hun ligger og purker! Tror dog at jeg må få tak i noe å fôre fleecen med, for den var veldig tynn og ustabil, så det blir nok en tur til Stoff & Stil på Alnabru en av dagene.

Det tredje prosjektet er det desidert mest pretensiøse (og det dyreste!), og er burpynt til Adina. Den skal brukes til å kle innsiden av buret hun må være i når hun stilles ut, og består av bunnteppe, innergardin og tak, samt seng og hengekøye, frontduk og kapper. Dette skal jeg lage av elfenbensfarget fleece, mørk olivenfarget taft og limefarget sateng, og jeg er utrolig spent på resultatet! Ikke bare blir selve syingen et utfordring, jeg vil ikke kunne vite hvordan det i praksis vil se ut før ved neste utstilling, og jeg vet i tillegg ikke om grønnfargene vil harmonere med Adinas øyne, ettersom det tar ganske lang tid før de blir helt grønne, og det er vanskelig å forutse hvilken nyanse hun vil ende opp med. Det kan f.eks. hende at de valgte nyansene vil få den ferdige øyenfargen til å se blass ut, og det ville vært veldig kjipt! Samtidig kunne jeg ikke vente til fargen var på plass, ettersom vi sannsynligvis skal stille henne ut igjen før den tid (har vel ikke nevnt det tidligere på denn bloggen, men Adina fikk altså karakteren Ex1 (Exellent) på sin første utstilling. Vakre katten min!).

Så er spørsmålet når jeg skal få sydd alt dette - jeg sitter tross alt med pensum hele tiden nå om dagen! Men tiden vil vel vise. Farvel!

onsdag 21. september 2011

Kjære telefonterrorist

Du ringer meg flere ganger i uken, fra tidlig formiddag til sen kveld. Du er ikke den samme hver gang, og du er sjelden i samme ærend. Noen ganger er du endatil en forhåndsinnspilt stemme som håper at jeg, som aldri har bedt om å bli oppringt, vil bruke en halvtime av fritiden min på noe firmaet bak oppringningen ikke ser verdien av å ansette et menneske for å gjøre. Du vil selge meg abonnementer, startpakker og prøver. Du vil at jeg skal si hva jeg mener om politikk, aviser, matpriser boligsalg og utdanning. Det er ikke måte på hva jeg skal gjøre for deg. Og vet du hva, kjære telefonterrorist? Det gjør ikke noe. Jeg kan la være å ta telefonen når dere ringer, og jeg kan si nei takk til å delta. Eller jeg kan si ja takk for å være samarbeidsvillig. Det er langt verre ting her i verden som fortjener langt mer vrede enn en skarve gnom som ringer kl. 19:30 og ber om velvilje.

Men kjære telefonterrorist, hvorfor må du innimellom være så brysk når du ringer? Hvorfor kan du ikke akseptere det faktum at DU bryter deg inn i MIN private sfære, at du er en GJEST hver gang du ringer? At du bør trå varsomt og opptre med respekt og ydmykhet, slik du gjør når du blir bedt inn i fremmedmanns hjem?
Jeg har ikke gjort deg noe, jeg har ikke bedt deg ringe. Jeg har bare åpnet døren og spurt hvorfor du sto utenfor og ringte på. Jeg har ikke oppsøkt deg på din arbeidsplass med et tusentalls spørsmål. Jeg vil egentlig bare være i fred.
Likevel turer du så ofte frem, enten ekstremt personlig og vennlig eller totalt uinteressert. Du gir en god dag i at jeg forsøker å stanse ordflommen. At jeg forsøker å stille et spørsmål eller avbryte samtalen. Du vil fortelle meg om et tilbud. Om du vil stille meg en haug med spørsmål, er det jo greit nok. Enten vil jeg svare, eller så vil jeg ikke. Vi utveksler høflighetsfraser og legger på. Men når du vil selge meg noe, er historien en helt annen. Da skal du lire av deg et kjøpsargument som er langt som et vondt år og som i tillegg helt åpenbart leses opp fra et manus, og jeg skal lytte. Men som regel vil jeg ikke lytte, fordi jeg ikke vil kjøpe. Jeg vet at jeg abonnerte på Det Nye en gang i fordums tid, og jeg vet at jeg kan gå inn på nettsidene deres og tegne et nytt abonnement dersom jeg plutselig skulle bli ekstremt jentete. Men faktum er at jeg heller vil gi pengene mine til Redd Barna enn til et magasin som synes å mene at utseendet er alt, og derfor er jeg heller ikke interessert i å la deg verbalt trepanere skallen min i et kvarter. Da synes jeg det hadde vært mye mer sympatisk av deg, kjære telefonterrorist, å innlede med en redegjørelse av samtalens hensikt ("jeg vil gjerne fortelle deg om et tilbud vi har på tjenesten X, kan det være interessant for deg?"), hvorpå jeg står fritt til å avslå og avslutte samtalen, eller vise interesse og la deg dure videre. Det handler om å ha muligheten til å velge.

For et par uker siden ringte du angående en markedsundersøkelse. Jeg hadde noen minutter til rådighet, og svarte lydig og presist. Da vi var ved veis ende, ba du om e-postadressen min, slik at du kunne sende meg informasjon om et webpanel jeg kunne bli medlem i. Problemet var at jeg allerede var medlem. Noe jeg informerte om. Men hun ville fremdeles ha e-postadressen min. Jeg gjentok at det ikke var noe poeng å sende meg informasjon om denne ordningen, ettersom jeg allerede var medlem, men at jeg ikke visste hvilken av mine utallige e-postadresser jeg hadde oppgitt sist. Du ble sur. Du ble amper. Du ville ha e-postadressen min, slik at du kunne verve meg til noe jeg allerede var medlem av. Kjære, gale telefonterrorist: det er jo helt irrasjonelt! Hvorfor kunne vi ikke skilles som venner? Jeg vil så gjerne forstå, men logikk og forklaringer er bedre skyts i den forbindelse enn å ampert messe at du trenger e-postadressen min. Hvorfor?

Idag ringte du igjen. Du ville selge meg et gaveabonnement på Historie fordi jeg tidligere har abonnert på Illustrert Vitenskap. Faktum er at jeg har abonnert på Historie også, mens jeg fremdeles gikk på bachelorprogrammet i historie ved UiO, og jeg lot meg ikke sjarmere. Hvilket er grunnen til at jeg avsluttet abonnementet relativt raskt. Du spurte ikke om jeg hadde tid eller om jeg var interessert i å høre om dette jubileumstilbudet. Du begynte istedenfor å legge ut om noen fantastiske, japanske kokkekniver jeg ville få dersom jeg sa ja til tilbudet i et forrykende tempo, og ettersom jeg ikke var det minste interessert i hverken kniver eller blader, forsøkte jeg å avbryte. Da jeg endelig fikk forklart at jeg ikke var interessert, var svaret et direkte spydig "så du er ikke interessert i historie?!". I mitt stille stund lurte jeg på når det ble pålagt ved lov å være interessert i fortiden. Ikke for det, jeg er veldig historieinteressert. Jeg foretrekker imidlertid å finne informasjon gjennom denne vidunderlige tingen vi kaller Internett. Men det er jo ikke poenget. Poenget er at det var utrolig uhøflig å møte meg på denne måten. Det er nå faktisk min fulle rett å være uinteressert i et tilbud jeg aldri har vist interesse for. Men du, kjære telefonterrorist, ville ikke la deg stoppe av at en idiot som jeg. I en anklagende tone forsøkte du å tvinge meg til å høre resten av den selgende teksten du skulle lese opp. Jeg var ikke interessert. "Men du får japanske kokkekniver!" argumenterte du. Jeg har allerede kniver nok til kjøkkenet jeg ikke har, og av dem er syv japanske kokkekniver. Behovet mitt er mer enn mettet. Du begynte på noe jeg antar var et motangrep om alternative velkomstpremier (kanskje ville du tilbudt meg en GPS-sporer identisk med den som ligger foran meg på datapulten, og som, foruten å ha en kvalitetsfølelse som ikke ligner grisen, ikke engang virker (dog er den veldig lett, så det er jo noen fordeler ved den...)...?), men nok en gang avbrøt jeg. Jeg var ikke interessert. Du ble åpenbart sur, men lot meg avslutte samtalen uten flere verbale angrep.

Jeg satt imidlertid igjen ganske forvirret. For faktum er, kjære telefonterrorist, at jeg ikke er en kunde. Jeg har aldri bedt deg om å gi meg et tilbud. Jeg har aldri bedt om din oppmerksomhet. Jeg er et offer. Jeg er endatil et svært hensynsfullt offer, for istedenfor å brøle til deg, legge på eller late som om jeg er interessert i en halvtime for så å la deg sitte der uten et salg, avbrøt jeg høflig. Du burde takket, ikke gått til angrep!

Og til neste gang: hopp over nummeret mitt på listen. Ring Gabrielle istedenfor, hun er så desperat etter innkommende anrop at hun muligens vil takke ja til knivsett og blader!

torsdag 15. september 2011

Løvenes konge på plass!

Idag fikk jeg en lenge etterlengtet pakke i posten: Løvenes konge på Blu-ray! Jeg har ikke sett den siden jeg hadde TV med integrert VHS-spiller, ettersom jeg ikke hadde DVD-spiller da den ble gitt ut på DVD :-(
Dette har selvfølgelig å gjøre med Disneys begredelige "Kun tilgjengelig i en begrenset periode"-praksis ("moratorium", kalles det visst på engelsk), som går ut på at alle deres klassikere trekkes fra markedet etter en gitt tid, for så å relanseres flere år senere. Slik skaper de en illusjon av at filmene er nye hver gang de relanseres, og samtidig går aldri prisene særlig ned - hver enkelt film er ny i hele den tiden den er for salg.
Smart? Selvfølgelig! Forbrukervennlig? Næh...

Så nå er det bare å vente på at Lady og Landstrykeren gjenutgis, noe som visstnok skal skje om et halvt års tid! Da er min samling av klassikere komplett, selv om den langt ifra er fullsatt. Jeg er ganske enkelt revnende likegyldig til Snøhvit og Askepott som rett og slett er for klissete og gammeldagse etter min smak. Pinocchio har heller aldri fenget. Men om de gir ut Løvenes konge 2 om ikke så lenge, blir jeg en veldig fornøyd Disney-nerd! :-D

onsdag 7. september 2011

Ukens CO-dings #11: Halogenpæresugekopp

Clas Ohlson - MONT.VERKTØY F/ HALOGENPÆRER
Bilde fra Clas Ohlson.no.
Art. nr. 36-4550
Nå er det forferdelig lenge siden sist jeg skrev om en av Clas Ohlsons dingser, men frykt ikke: jeg er tilbake!
Ukens dings er genial, genial, genial, og kommer i fargen lyseblått. Clas Ohlson-lyseblått, faktisk!

Hvordan ser den ut?
Vidunderet er en liten sugekopp med en hendig liten fot. Når foten foldes ned, suger sugekoppen, og vakuum dannes. Enkel og greit.

Hva gjør den?
Vel, den suger. Men på en god måte!

Le petit sugekopp du lampeemballasje
Trenger man den?
Definitivt! Ihverfall hvis man har en eller flere lamper i huset som bruker koniske halogenpærer, og det gjelder de fleste husstander. Tingen er den at halogenpærene ikke er så veldig glade i å bli tatt på, så når du setter inn en ny pære med bare hendene, vil den ta igjen med deg gjennom å gå føyka før tiden. Dette har noe med fett og varmeutvikling å gjøre, og det er derfor de fleste lamper har en liten sugekopp liggende i esken fra produsenten. Med sugekopp blir alt enklere, både fordi man slipper den fysiske kontakten og fordi det blir litt enklere å komme til, noe som er særs kjærkomment dersom man bruker pærer med GU10-sokkel (den hvor kontaktene ser ut som spikerhoder, og må stikkes inn kontakten og deretter vris rundt til de låser seg). Disse små sugekoppene er av enkleste sort, og forsvinner alltid innen kort tid. Det er mulig at de har bedre ting fore. Eller at de ikke liker deg. Eller at de har noe uoppgjort med en gammel nabo. Uansett, neste gang du skal skifte en halogenpære i huset, er den borte vekk (muligens som en sviske), og snart står du der og fikler med fingrene igjen.

Men godtfolk, denne tiden er nu forbi! Clas Ohlson leder dere inn i en ny tidsalder! En tidsalder hvor den primitive sugekoppen kan kastes etter første gangs bruk! Legg igjen 19kr hos din lokale Clas Ohlson og få med deg et eksemplar av denne geniale lille tingen hjem. Du gjør det tross alt ikke bare for deg selv, du gjør det også for miljøet - halogenpærer forurenser (hvilket er grunnen til at de, i likhet med annet elektronisk avfall, skal leveres inn på miljøstasjoner eller hos din lokale elektronikkforhandler, f.eks. Clas Ohlson, og ved å maksimere levetiden på pærene dine, minsker du også i det lange løp forbruket av dem, og dermed forurensningen du selv skaper.
En vakker tanke, ikke sant? Til 19kr.

Og forresten: Sist uke kom Clas Ohlson med ny katalog, hvorfra denne nyheten er hentet. Anbefaler alle å ta seg en tur innom sin nærmeste Clas og kikke på noen av de 913 andre nyhetene. :-)

lørdag 3. september 2011

Apologi for barnehagen

Nå skal kontantstøtten innskrenkes, og NRK løper rundt og snakker med småbarnsmødre om hva dette vil bety for dem. Småbarnsmødrene forteller at dette ødelegger barna deres. Barna deres kan nemlig ikke gå i barnehagen, og barnehagen er dessuten til for de voksne, og ikke for barna.

Pølseveving
Til det sier Renate følgende: sludder og pølsevev! Jeg gikk i barnehagen fra jeg var ett år gammel og til det året jeg begynte på skolen, med en pause på litt under ett år, da vi bodde i Arendal. Jeg har med andre ord bred erfaring med livet i barnehagen, og vil gjerne opplyse om det følgende: barnehager er viktige for barn. Barnehagen er sunn og god for den lille snørrungen som i dette øyeblikk sikler ned den nye jakken du betalte upris for igår. Barn trenger, foruten mat og omsorg, sosialisering, og hvordan kan man vel bedre sørge for dette, enn i barnehagen? Barnehagen er full av voksne som elsker barn (i tillegg til noen som åpenbart hater dem. Jeg fikk min første nemesis før jeg kunne snakke, og tro meg, damen-hvis-navn-skal-være-unevnt, jeg hater deg fremdeles!), leker og nye venner. Poden lærer seg å dele og å kommunisere med sine jevnaldrende. Lærer seg å forholde seg til voksne som ikke er mamma og pappa. Men barna får enda mye mer ut av barnehagen: de får felles minner! De kan mimre mye lengre tilbake sammen med de andre fra barnehagen enn dem som ikke gikk der. De kan sanger og regler, har lært seg å følge rutiner, å være borte hjemmefra. De har lært å stole på voksne mennesker, og finne trygghet i dem. Hvilken bedre medisin mot drittale bråkmakere som fra første skoledag utkjemper en stri kamp mot lærerens autoritet, enn en bakgrunn i en barnehage hvor de voksne er trygge autoritetspersoner man går til for trøst og støtte?

Putt det i barnehagen.
Det er lenge siden alle barna i gata lekte sammen ute. Det er lenge siden mor stelte hjemme mens far var på kontoret. Mor fra den gang er nå minstepensjonist, og mister sitt hjem gjennom 60 år når den skrøpelige kontorhelten er nødt til å flytte på sykehjem, fordi kommunen (eller er det staten?) tar hele pensjonen hans, og hennes mikroinntekt ikke strekker til. Vi vil ikke tilbake dit, og vi kommer da ikke dit heller. Kvinnen er ute i arbeidslivet, sladderen er flyttet til facebook. Småbarnsmødrene henger på kafé og blokkerer veien gjennom Panduros lokaler og de forvokste rekene lærer ikke å gå fordi de ligger i vogn hele dagen. Dette er dagens samfunn, og jeg vil faktisk insistere til siste slutt på at man gjør det lille vesenet en tjeneste ved å sende det til kompetente, barneelskende artsfrender i et trygt og stabilt miljø. Så får heller mor og far gjøre tid til Lukas og Emma etter jobb og i helgene. Jeg er helt sikker på at det lar seg gjøre - moren min fikk det nemlig til, og hun var alene om ansvaret for meg. Når én voksen klarer å holde et hjem i orden, jobbe og sørge for at det blir nok tid til avkommet, ja da synes jeg faktisk at et HELT ektepar burde klare det samme. Gi barnet den sosiale treningen barnehagen tilbyr!

Og så vil jeg dele en sang med dere. Den ble visstnok laget for mitt kull av toåringer på avdelingen "Maurtua" (for 2-3åringer) i 1990. Om det er sant, vet jeg ikke. Jeg vet bare at vi lærte den før vi gikk ut av barnehagen, og at vi visstnok hadde vært med å synge den en gang i tiden.

Vi er små, men ikke få
(melodi: "Rock 'n roll, fiskeboll")

Vi er små, men ikke få,
Vi er de på to-tre år.
Vi er de 14 små med bleie på,
Vi spiser og søler og roter så,
Vi digger rock 'n roll og gitarspill og sang!
(yeah)

Blues og pop, det er topp,
Men det svinger ikke nok!
Samba, vals og cha-cha-cha
Låter også veldig bra,
Men det er rock, det er rock
Som svinger mest av alt!
(yeah!)

Vi hadde det inderlig bra der, og dessuten hadde babyavdelingen en bilformet tissepotte som var det kuleste i hele verden. Slå den!

[Piss] out!

onsdag 31. august 2011

Å telle til tre

Tall er ikke så greie greier. De kan faktisk være ganske ugreie greier, hvilket kan forklare hvorfor mange ikke greier å bøye verbet "telle" riktig (rare greier!), og tror at det heter "jeg telte til hundre". Det gjør vondt, veldig vondt.
Men tall er fascinerende, og til tider frustrerende. To av mine fremste tallfrustrasjoner var disse:
da jeg i en alder av 4 ½ skulle flytte til Arendal, forsøkte jeg å imponere mamma med telleferdighetene mine på turen mot det blide Sørland. Renate kunne nemlig telle til tusen, trodde hun, og det gikk omtrent slik: "en, to, (osv.) hundreogåtte, hundreogni, tusen". Er'nte så greit!

Den andre frustrasjonen koste jeg meg med to somre etterpå, da skolestart nærmet seg. Alle de kommende elevene hadde fått en slags øvelsesbok hvor vi skulle øve på å skrive tall, og jeg som hadde bodd i 11. etasje før jeg flyttet til Arendal, var vel bevandret i tallenes verden - jeg hadde jo kjørt heis forbi dem hver dag! Problemet var bare at arbeidsboken og jeg var noe uenige om hvordan tallene så ut...

Nåja, dette er lenge siden. Jeg har akseptert at sifre skal skrives på en bestemt måte. Nå er det uttalen som gjelder!
Det norske språk har som kjent to metoder for telling når man passerer 19, nemlig det store tallet+det lille og det lille+og+det store. E.g. tjuetre kontra treogtjue. Eller treogtyve. For tallene tjue, tretti og førti har fremdeles følge av sine bedre halvdeler, tyve, tredve og førr', i gammelt tellemodus. Og dermed kan ethvert tall mellom 20 og 50 (unntatt de runde tallene) uttales på tre måter. I tillegg kan tall som inneholder sju/syv uttales på to vis. Så jeg regnet på det. F.o.m. 20 t.o.m. 50 er det 31 sifre, men 97 ta! Når man i tillegg ser på det faktum at den gamle måten ble forbudt og deretter tillatt, er forvirringen komplett, og vi har en befolkning som ikke kan telle. Og jeg har beviset! Jeg jobber nemlig i en varenummerelskende butikk hvor både jeg selv og kundene leser numre høyt over disk eller telefon, og det er ikke få som uten å nøle sier "femtiåtte-treogførr" eller "tjueseks-syvogtyve". Det er helt Texas! Galskap!
Og jeg er blant de verste.
Telle til tre. Hø, hø...
Dessuten har dagens ungdom ødelagt ordene tjue og sju. Eller, det er vel heller skoleverkets manglende vilje til å korrigere talefeil, late foreldre og uengasjert ungdom som deler skylden, men resultatet er uansett at en skremmende stor andel av mine jevnaldrende går rundt å sier shue, og det uten den minste blygsel. Så når jeg skal lese opp tall, f.eks. i forbindelse med et telefonnummer, en sum eller et varenummer, blir ethvert tilfelle av "tjue" tolket som "sju". Og jeg har ikke talefeil. Istedenfor virker det som at enkelte har hørselsfeil på dette området, selv om disse enkelte er i tyveårene og ber om telefonnummeret mitt i en kasse fordi de vil unngå at jeg benytter meg av et sms-tilbud flere ganger. "...sju-to" sier Renate, og er fornøyd med at hun har lært seg mobilnummeret sitt utenat etter tre år (eller var det fem?). "shueto?" spør den unge mannen. "nei, SJU-to," gjentar Renate. "shueto?" gjentar den unge mannen. "nei, SYV-to" Og da gikk det inn.

Nuvel.
Et annet, og svært fascinerende fenomen, er dette: jeg er inkonsekvent og gammeldags i tellingen min, og foretrekker den gamle metoden. Når jeg sitter i kassen og sier "da ble det niogførr", svarer som regel kunden "førtini, ja". Men om jeg faktisk sier "førtini", kommer det "niogførr" fra kunden. Helt sant!
Jeg har vært veldig obs på dette i noen tid nå, og det skjer stadig vekk, uavhengig av kundens alder. Det er rett og slett bare absurd og herlig!

Dette får holde for idag. Men før jeg forlater bloggen, vil jeg informere om at mine mistanker om nordmenn er blitt bekreftet: Vi er ikke blitt bedre mennesker etter terroraksjonene 22. juli. Senest igår så jeg en godt voksen mann passere en gammel dame som hadde problemer med sin motoriserte rullestolaktig-ting-med-styre på gangveien. Hun hadde åpenbart problemer, han kikket på henne flere ganger, åpenbart oppmerksom på at noe var galt, ...og gikk rett forbi. Hun var antageligvis i samme aldersgruppe som hans egen mor, og han stopper ikke engang for å spørre om det går bra, eller om hun trenger hjelp. For ordens skyld: jeg tok omveien bort til henne og spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. noe det ikke var, og hun var ikke i noen stor nød. Men jeg lurer på hva som foregikk inni skolten på han som ga blaffen...

Takk for idag!

mandag 8. august 2011

Et lite pip

God eftermiddag til dere, godtfolk! Nå har Adina, min vakre lille Russian Blue-kattunge, vært et medlem av familien i litt over en uke, og jeg har hatt ferie like lenge.
Katteanskaffelse bringer med seg en del arbeid, både før og etter at pusen er kommet i hus, og jeg har derfor hendene fulle. Og jeg elsker det! Adinas ankomst vekker vage minner om Oscars, og den gode følelsen det gir å ha et dyr å gi omsorg, er tilbake. Nå skal selvfølgelig ikke Aspik glemmes bort i alt det nye. Han vokser og trives på sin litt uengasjerte måte, og får seg da en tur ut hver kveld, først med klatring og litt kos, og deretter en løpetur i ballen (som står i et stativ og dermed blir et slags rømningssikkert hamsterhjul). Adina passer godt på, men er ikke aggressiv mot ham, så jeg krysser fingrene for at de to vil fortsette å tolerere hverandres selskap, også etter at hun er blitt voksen.

Men tilbake til arbeidet katteanskaffelsen fører med seg: det er ikke, og bør heller ikke være, gjort i en håndvending å kjøpe seg et dyr. Det er latterlig mange ting som må tas stilling til og kjøpes inn, man må velge rase (eller velge bort rase) og man må velge oppdretter. Så må man velge kloremøbler, seng, do, fôr, kattesand, leker og godbiter. Etterhvert må man kanskje bytte ut halvparten av det man har kjøpt, fordi katten ikke liker det. Så må man forsikre det lille nurket, og gjerne melde seg inn i raseringer og katteklubber. Om man ikke vil drive avl, bør man sterilisere familiens nyeste tilskudd.

Det er mye. Heldigvis er det meste av det morsomt, koselig, spennende og lærerikt, og selv om man sitter igjen med slunken lommebok og lurer på hvor pengene ble av, er det fantastisk å se en spretten liten hårball kose seg med tingene sine, og katteverden er jo full av engasjerte, intelligente mennesker, så det må jo være en god ting å ta del i den?

Nå skal det ikke sies at tiden før Adinas komme var så veldig morsom med tanke på innkjøp. Vi bestemte oss nemlig for at vi ønsket oss en Russian Blue ca fire uker før vi hentet Adina (d.v.s. for fem uker siden). Søndag for fire uker siden fikk vi komme på besøk hos oppdretter for å hilse på kullet og snakke litt katt. Dagen etter, da avgjørelsen om at "hun med gult halsbånd" skulle bli vår katt var tatt, begynte vi å bestille det som skulle katteklarere hjemmet: en do, masse leker og godbiter, en seng, to kloremøbler, mat- og vannskåler og en haug med andre "nødvendigheter". Mat og sand, samt en seng nr. 2 (som hun bare biter i og klatrer på), ble kjøpt i dyrebutikk, men vi valgte altså å gjøre de store innkjøpene online for å spare penger og tid, og lettere kunne sammenligne modeller og utvalg.

På mandag kveld bestilte vi derfor diverse tilbehør fra tre nettbutikker. De tre ordrene omfattet følgende:

Ellos: stort og spennende klatremøbel og "sovepose". Leveringstid: 2-3 uker
Onlinezoo/labb & snute: lite klatremøbel, matskåler, vannskåler, stelleutstyr og småplukk. Leveringstid: ca 3 dager
Zoosupply: do, seng, varmeteppe, leker og småplukk. Leveringstid: ukjent

I slutten av uken kom pakken fra zoosupply, og alt var vel (bortsett fra at de hadde strøket et par ting de tydeligvis ikke kunne levere, og latt være å si noe om det. Litt slapt, men ikke noe problem). Da det var gått nesten to uker (fredag 22. juli), purret jeg på Onlinezoo. Jeg fikk opplyst at det var forsinkelser p.g.a. ferie, og at pakken enten var sendt, eller ville bli sendt etter helgen. Fem dager senere var det fremdeles ikke kommet noen pakke, og Renate purret igjen. Da var det visst noen varer som ikke var kommet inn på lager, og varene skulle bli sendt neste dag. Da var det noen få dager til vi skulle få Adina, og vi manglet noe av det mest nødvendige. Lørdag ettermiddag fikk vi heldigvis hentelapp fra dem i postkassen, men da hadde det tatt nesten 3 uker, istedenfor 3 dager, å få varene, og vi hadde vært nødt til å kjøpe matskåler et annet sted. Da helgen gikk mot slutten, oppdaget jeg attpåtil at de hadde gjort flere feil ved leveransen, slik at jeg hadde fått andre ting enn det jeg hadde bestilt. Dermed fikk OnlineZoo enda en sur e-post fra meg. Men én ting skal de ha: de svarer lynraskt på henvendelser, og jeg ble tilbudt pengene tilbake for samtlige artikler jeg hadde fått feil. De er dermed tilgitt, til tross for forferdelig sen levering.

Men så var det Ellos.
Og det er en heeelt annen sak! Da vi bestilte, var det nesten tre uker til vi skulle hente Adina, og vi ringte derfor til dem for å høre om 2-3 i praksis var 2 eller 3. Svaret var at det ikke ville være noe problem å ha det store, flotte klorestativet i hus innen Adina kom, og vi slo oss til ro med det. Etter to uker var status, iflg. deres nettsider, at pakken var sendt, og den var endatil tildelt et sporingsnummer. Sporingsnummeret viste at varen ikke var mottatt av Bring, og at den tydeligvis hadde blitt forhåndsanmeldt allerede da jeg bestilte. E-post med spørsmål om hvorvidt den var sendt eller ikke ble sendt, og leveransetidspunktet ble angitt å være slutten av uken, eller begynnelsen av uken etter. Vi håpet i det lengste på at det ville bli "slutten av uken", ettersom vi jo gjerne ville ha stativet før vi fikk Adina.
Men stativet kom ikke i slutten av uken. Eller i begynnelsen av neste. Da tirsdagen kom, var det fremdeles ikke sendt, og vel vitende om at selve postgangen pleier å ta tid, kontaktet jeg Ellos igjen. Svaret var at de håpet den kom en av dagene.
Men den kom ikke en av dagene, og idag, mandagen som markerte fireukersdagen til ordren vår, ringte vi. Kundebehandleren som tok telefonen hadde ingen formening om noe som helst, og heller ikke så mye ståpåvilje, men mente visst at man måtte regne med 4-5 ukers leveringstid på varer som skulle bruke 2-3. Selvfølgelig! Blir man frustrert? Oh yes! Det var moren min som tok seg av pratingen - jeg var for øyeblikket mer interessert i å finne en god forsikringstilbyder for Adina, og etter å ha blitt forespeilet enda en ukes venting (eller mer!), ba mamma dem om å kanselere hele suppedasen. Det kunne hun ikke gjøre, men vi skulle bli ringt opp av en som tydeligvis hadde litt mer orden i sysakene. Denne damen kunne heldigvis slette det hele, og vi kunne bestille et tilsvarende stativ fra OnlineZoo.

Men det er jo surt. Adina skulle komme til et ferdig hjem med gode klatremuligheter, men det store, flotte stativet som gikk helt til taket kommer sannsynligvis ikke før om en ukes tid, og det er om vi er heldige, ut fra erfaringene vi har med OnlineZoo... Men jeg skal la tvilen komme dem til gode, og håpe at alt snart er på plass :-)

Så, som dere ser, har jeg vært sur kunde i flere uker nå. Og jeg hater det. Jf. forrige innlegg prøver jeg etter beste evne å være grei og samarbeidsvillig, men det er så vanskelig, så vanskelig når motparten ikke leverer i henhold til et tidsskjema de selv har angitt, og når de feilinformerer eller bare lar være å informere. Jeg vil ikke være en sur kunde, jeg vil være en tilfreds, nysgjerrig og hyggelig kunde. For alles skyld.

Men uansett, nå har jeg forhørt meg litt hos forskjellige forsikringstilbydere, og satser på å finne en som tilbyr forsikring av katt hele livet. Det har vist seg vanskelig, men om jeg forstår dem rett, har Agria ingen øvre aldersgrense, så dersom de besvarer min henvendelse om dette positivt, får de oss som kunder. Flere av de andre store aktørene skuffer stort når det gjelder dyreforsikring - det merket vi med Oscar også, som tilhørte en rase med antatt levetid på 12-14 år. Egenandel vokste årlig etter fylte syv år eller deromkring, og den ville opphørt fullstendig ved fylte 10. Vi syntes det var latterlig hele veien - en normalt sunn hund vil normalt begynne å kunne bli litt småsyk når den føyer seg inn i de eldres rekker, d.v.s. ved 9-10 årsalderen. Det er nettopp da man som hundeeier trenger det sikkerhetsnettet som veterinærforsikring tilbyr. Og da vil de ikke ha deg mer. Nå rakk aldri Oscar å overleve forsikringen sin, men om han ikke hadde fått kreft, hadde han kanskje hatt 4-6 år igjen å leve hvor vi ville kunne blitt sittende igjen med så store utgifter til veterinær at vi måtte tatt et valg som ville vært enda tyngre enn det vi tok: vi ville kanskje vært nødt til å avlive ham fordi det ikke var økonomisk forsvarlig å gi ham den behandlingen han trengte for å bli frisk. Bare tanken på å måtte velge bort et familiemedlem av økonomiske grunner er så kvalm at jeg fremdeles føler for å kaste opp i forsikringsselskapets postkasse. Det er liksom en bedrifts jobb å late som om den bryr seg om mennesker (ihvertfall de menneskene som er kunder). Å dumpe en kunde gjennom 10 år på grunn av økt risiko for å faktisk måtte betale tilbake det kunden har betalt inn, er ikke veldig menneskelig. Det er bare bedritent gjort.

Nuvel, det er fortiden. Nåtidens forsikringsobjekt er en katt, og denne katten tilhører en rase hvis forventede levetid ligger på 15-20 år. Hvor lenge får pusekatten være forsikret? If og Storebrand er de eneste aktørene som opererer med åpne kort online (noe jeg synes er betenkelig - jeg vil gjerne ha tilgang til relevant informasjon, jeg...), og de passer på deg og katten din til den er hhv. 9 og 10 år gammel. For Adinas rase, og mange med den, vil det si at de bare har dekning til de er midtveis i livet.

Derfor håper jeg på positivt svar fra Agria - livet ut er det eneste akseptable!

Vel, dette ble langt... Avslutter her, og minner samtidig om at Adina blogger (øh... ja) på følgende URL: http://kattenadina.net og at jeg, til tross for alle frustrasjoner, er svært lykkelig over å ha fått Adina i hus, og gleder meg til å se henne vokse opp :-)

tirsdag 2. august 2011

Big deal

Jeg har inngått en avtale med Verden. Den er ikke så stor, den endrer ikke livet til så mange mennesker, og den er ikke på noen måter økonomisk innbringende. Den fører ikke til økt sysselsetting, bedre betingelser for verdens fattige eller lavere priser på frukt og grønt. De eneste den gavner, er meg og de menneskene jeg i min hverdag kommuniserer med.
Ulempen ved avtalen er at Verden som helhet ikke har gått med på den. På den andre siden, burde det ikke være nødvendig at alle kjente til den, eller var eksplisitt enige. Den er nemlig veldig enkel og lite krevende for alle implisserte:
*smiiil*
Jeg forplikter meg nemlig til å oppføre meg. Jeg forplikter meg til å være så imøtekommende og hjelpsom jeg kan mot dem jeg møter, mot at Verden avstår fra å stikke kjepper i hjulene for meg. Det er fryktelig enkelt, og hvis alle andre har en lignende avtale med Verden, tror jeg at motparten, altså Verden, ville vært en prima samarbeidspartner for alle.


Bare tenk på det: alle, fra fetter Frode i hans franske kommode til tipptippoldemor Tor-Bjarne, må forholde seg til denne til tider motbydelige dyrearten som kalles "Menneske", og vi bør gjøre det beste ut av det. Om du møter en sur kundebehandler, blir ditt eget humør dårligere, og når fetter Frode spør om veien til Stryn, er du kanskje litt bisk i tonen. Fetter Frode tar biskheten med seg, og slik spres drittalheten over det ganske land, enda mer effektivt enn svineinfluensa.
Men det er heldigvis et botemiddel, og det er, i motsetning til Pandemrix, helt uten bivirkninger, helt gratis og tilgjengelig for hele verden: SMIL, for pokker! Vær imøtekommende mot omgivelsene, si hei, vær vennlig! Det er skrekkelig smittsomt, og hvis alle anstrengte seg litt ekstra, ville det blitt mye koseligere å leve.

For la oss være enige om én ting: Denne ekstreme kjærligheten og omsorgen vi alle føler i etterkant av 22. juli, vil ikke vare. Det ligger ikke i nordmenns natur å like hverandre, og når blomstene er visnet, sårene pleiet, og drittsekken innesperret på livstid, vil den jevne nordmann igjen komme på at han hater naboen i etasjen over, forakter sine foreldre og begjærer eselet til naboen i etasjen under, som forøvrig ikke har innhentet tillatelse fra borettslagsstyret til å holde hovdyr i 5. etasje. Den jevne nordmann vil gå tilbake til å dyrke avguder (Armani, Gucci og hele pantheonet), drive hor og stjele penner og binders fra arbeidsgiveren, bore hull i betongvegger på søndager, lyve om naboens esel, slå ihjel naboen for å få tak i eselet og, selvfølgelig, banne i kjerka. Minst!

Så la oss ikke forstrekke oss i forsøket på å skape en bedre morgendag. Vi er ikke så gode som vi tror vi er, men noe kan vi klare: vi kan behandle hverandre med respekt og vennlighet, behandle hverandre som medmennesker istedenfor irritasjonsmomenter, og håpe å smitte dem vi møter. Vi kan være oppmerksomme mot motparten både som kunder, som kundebehandlere og som fremmede. Vi kan møte andre med enda mer velvilje enn vi ville ønske å bli møtt med selv, og håpe på stor spredningsfare over hele landet.

Jeg er ikke perfekt, og det er ingen av dere heller. Men vi kan prøve, eller prøve enda hardere enn vi allerede gjør. Tvinge våre smilende trynsikter opp i det forskremte fjeset til tipptippoldemor Tor-Bjarne, selv om h*n ikke engang er vår tipptippoldemor.

Da kunne i sannhet dagen i morgen bli vår beste dag!

fredag 15. juli 2011

Katteplaner

Om rundt to uker reiser vi til Sandefjord for å hente en firbent, grå frøken ved navn Argentum's Little Ball of Fur (jepp, referanse til sangen "Soft Kitty" fra The Big Bang Theory)! Til hverdags blir hun hetende Adina, og vi håper at hun og Aspik blir fine venner, eller i det minste at hun lar ham være ifred...! Det skal la seg gjøre, så vi satser på at familieforøkelsen ikke skaper for store problemer. Adina er forøvrig en Russian Blue, hvilket vil si at hun i voksen alder vil være en slank og spenstig katt med sølvblå, plysjaktig pels og smaragdgrønne øyne. :-) Hun er en av to jenter i et kull på fire, og har svensk far og norsk mor, og er helt skjønn!
Bilde tilsendt fra oppdretter

Mamma hadde tenkt mye på katter og mulighetene for kattehold mens jeg var i Praha sammen med Therese, og tok meg virkelig på sengen med sitt forslag om å undersøke mulighetene for at vi kunne ha katt! Mamma har nemlig alltid vært allergisk, så katt har aldri vært noe alternativ, men vi begynte å se på raser som kan være mindre allergifremkallende enn andre (deriblant sibirkatt og russian blue) mens vi ventet på at hun skulle få svar på allergitesten sin. Samtidig kontaktet vi Bodil Schmidt i Sandefjord, som hadde et kull på fire nøster som er leveringsklare ved neste månedskifte, og innen vi dro på besøk for å hilse på kattungene, hadde vi fått svar på allergitesten: hun var ikke allergisk mer! Etter å ha snakket med Bodil og lekt med kattungene, var vi heller ikke i tvil: det skulle bli en russian blue på oss!

Adina (gult halsbånd) leker med den ene broren sin
Så, siden søndag har det gått i ett her hjemme. Jeg har tilbrakt 34 timer på jobben, så vi har ikke hatt allverdens med tid, men likevel har vi rukket å kvitte oss med entrémøblementet, bestille gigantisk klorestativ (som erstatter entrémøblementet), do og leker, samt en hel haug med kattebøker, deriblant to relativt gamle som handler om rasen. Idag dro vi til Buster zoo på Haugenstua og kjøpte halsbånd, bur og iglo, før vi dro til Alna og kjøpte noen pakker våtfôr de hadde på tilbud på Tam. Deretter ble det en tur innom Maxbo for å kjøpe trevirke, hønsenetting og maling. Jeg skal nemlig snekre en treramme vi kan feste foran vinduene på balkongen slik at Adina ikke skal kunne falle ut gjennom dem når vi lufter, men samtidig unngå at ordningen er skjemmende fra utsiden. Jeg fikk tak i det jeg trengte, men det var unektelig litt frustrerende å lese "alt listverk i ubehandlet furu (eller hva det nå var) -30%" og "eksteriørmaling -40%" og tenke "hurra!", før betjeningen opplyser om at det tilsynelatende generelle tilbudet ikke omfatter det jeg skal ha, og at det ville blitt dyrere å velge de nedsatte varene... Stakkars lommeboken min!


Men uansett, vi har to uker på oss til å gjøre heimen katteklar, og jeg føler på meg at det vil bli travelt og veldig spennende!

onsdag 13. juli 2011

Imperativ til besvær

Det slo meg en dag nå nylig at det er frekt å unnskylde seg, eller snarere, å be andre om å unnskylde en. Jeg skal derfor sporenstreks slutte å be om forlatelse, og ture ufortrødent frem på livets landevei!

Eller, nei, jeg skal vel ikke det, men jeg finner at følgende faktum er svært interessant:
Å si unnskyld betyr ikke egentlig å si "jeg var en dust, og jeg er lei for det", men snarere "du har å akseptere mitt faux pas sporenstreks!" For det første er formen "unnskyld" imperativ av "å unnskylde". Å unnskylde er et verb, og den som utfører handlingen (agens) er ikke den som gjør noe galt, men den som står i posisjon til å tilgi. Den som søker tilgivelse er setningens objekt (patiens). Den som står i posisjon til å tilgi bør altså bli spurt av synderen om allernådigst å vise overbærenhet, f.eks. gjennom formuleringen "kan du unnskylde meg?", hvorpå denne kan nekte eller godta, avhengig av forbrytelsens grad og den fornærmedes magefølelse. Med formuleringen "unnskyld!", derimot, er det ikke så lett. Synderen ber ikke om noe, han krever. Han bruker et imperativ, også kjent som kommandoform. Imperativ er oppfordrende, krevende, desperat og uhøflig. Mor sier strengt "spis!" til drittungen som bare leker med grøten sin, og den kriminelle hvisker oppildnet "kom!" til sine kumpaner. De bryr seg ikke om høflighet - de skal være effektive.
Sorry (eller [sårri]): Verre enn verst
Men å be om unnskylding er, som å be om noe som helst av noen utenfor en ytterst presset situasjon, en ubehagelig affære for begge parter. Den ene krever noe av den andre, og den andre må enten godta å la seg "presse", eller konfrontere den som krever med en manglende vilje eller evne til å etterkomme ønsket. Derfor prøver vi mennesker å mildne angrepet våre spørsmål i praksis er gjennom å moderere forespørslene til våre medmennesker. Dette kan gjøres på ihvertfall to måter: den ene er å ikke stille spørsmålet, men istedenfor indikere at man ønsker at den andre skal ta initiativ til å dele. Slik får motparten større makt og frihet (eks.: man ønsker å be noen om å få komme på kaffebesøk, men ønsker ikke å spørre direkte. Istedenfor sier man kanskje "du baker en virkelig god fyrstekake, Tordis! (...) Vi må snart møtes igjen!", slik at Tordis kan velge å invitere på fyrstekake eller heller foreslå en tur i parken for å mate gamle damer), mens den andre måten er å formilde spørsmålet til det avsindige, gjerne ved å bruke mange modale verb (istedenfor å si "send smøret!" sier en høflig person "kan du sende meg smøret?" eller "kunne du sende meg smøret?" eller "du skulle ikke kunne sende meg smøret?" eller kanskje "du skulle ikke kunne tenke deg å ville sende meg smøret?" o.s.v., hvilket skaper en illusjon av valgfrihet og demonstrerer din ydmykhet).

Et imperativ er i den andre enden av skalaen. Det er alltid mye mas om at nordmenn er uhøflige, en påstand jeg i hovedsak er uenig i: for meg er høflighet og god folkeskikk en og samme ting, og god folkeskikk betyr at man møter ukjente situasjoner med ydmykhet, takker når man blir tilbudt noe og unngår å være for intens rundt vertskap, betjening eller andre mennesker man møter. Og nordmenn kan være ydmyke. Og nordmenn kan i all hovedsak takke. De kan også ønske butikkbetjening en fortsatt trivelig dag, en god sommer eller en god helg. De fleste takker etter min oppfatning for hjelp de får, for veksel og for kvittering. Hadde jeg hatt en krone for alle gangene noen har takket meg på jobb, ville jeg vært rik. Nordmenn takker. Det vi ikke gjør, er å moderere alt vi sier. På restauranten sier vi ikke "gi meg fisk", men vi sier heller ikke "jeg skulle kunne tenke meg å spise fisk idag, skulle du kunne skaffe meg et stykke? Tusen takk for at du er så elskverdig!". Nordmannen sier kanskje "jeg vil gjerne ha fisk". "Gjerne" modererer "vil" slik at viljen blir et intenst ønske, og jeg skulle gjerne sett den servitøren som synes dette er uhøflig. Eller, stryk det: jeg vil helst ikke møte vedkommende!

Poenget mitt er ihvertfall at vi etter beste evne unngår imperativ fordi det er en uhøflig og naken form som ikke tillater motparten å vurdere kravet på egenhånd - det er en kommando som kun brukes i nød eller ovenfra og ned. Og når vi ber en annen person om å tilgi et overtramp. Slik jeg ser det, er en slik blødme et prima eksempel på en situasjon hvor silkehansker og modalverb skal frem fra koster og skap og pusses til de skinner, men er det så lett?

Jeg har diskutert dette STOOORE problemet med et par kollegaer, og de forskjellige ordene/uttrykkene som knyttes til det å be om og få unnskyldning, er disse:

  • "Om forlatelse" - man ber om forlatelse (tilgivelse, altså). Man er relativt høflig, men man innrømmer ingen skyld, og instruerer den fornærmede om å tilgi (dog er uttrykket sjarmerende gammelmodig!).
  • "Unnskyld" - verstingen
  • "Tilgi meg" - også en imperativ, kan gjøres bedre med et modalverb - f.eks. blir det ikke så ille om man sier "kan du noen gang tilgi meg?", fordi bruken av modalverb får "tilgi" til å endre status fra imperativ til infinitiv (altså bytting av både modus og tempus. Hadde bøyningsmorfemet for verbet vært forskjellig i disse tilfellene ville selvfølgelig dette blitt noe tydeligere...), og så fort imperativen er borte, mildnes uttrykket. Dermed er det et spørsmål istedenfor en anmodning!
  • "(Jeg) beklager" - det beste alternativet, gjerne i kombinasjon med forrige alternativ ("Jeg beklager! Kan du tilgi meg?"). Uttrykker anger, som uansett må være det viktigste i en slik situasjon?
Så, hva sier dere? Skal vi gå inn for å ekskludere "unnskyld", og gjerne "om forlatelse", og fylle verden med beklagelser og bønner om tilgivelse?

torsdag 23. juni 2011

På tungen

Au. Over en måned siden sist. Skulle skamme meg, skulle jeg! Og det gjør jeg også, egentlig, men unnskylder meg med at jeg har gjenopplivet en annen blogg, Leselyst, og levert en semesteroppgave. Og planlagt å skrive et brev til Stephen Fry. Og jeg skal gjøre det - det tar bare litt tid, også vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem, ettersom jeg aldri har skrevet brev til fremmede uten å be om noe eller klage på noe. Fremmede mennesker er liksom litt skumle, selv om de er Stephen Fry, og ettersom jeg aldri har skjønt dette med å være en tilhenger eller å ha et idol, er Fry farlig nær guddommelighet i mine øyne. Mannen er et geni, og jeg føler vel egentlig bare litt for å si "takk for det".

Dette innlegget skulle imidlertid ikke handle om Fry, den geniale mannen, men om ting jeg våkner opp med på tungen. Ikke bokstavelig talt, altså, men ting jeg føler for å si eller undersøke fra det øyeblikk jeg våkner. Jeg forstår som regel ikke hva de gjør på tungen min, og det medfører ofte mye forvirring for meg og menneskene rundt meg.
Idag våknet jeg med "Cyrano de Bergerac" som Wikipedia forteller at var en fransk dramatiker og soldat som duellerte med folk som fornærmet hans imponerende nesegrev. Jeg tror aldri jeg har hørt om mannen før, og jeg kjente ihvertfall ikke historien om neseduellene. Ytterst forvirrende. Tidligere har det vært "fajanse" og "konglomerat" som har plaget meg (slike ting skjer vanligvis før jeg skal på jobb, slik at jeg ikke får tid til å slå dem opp), men rekorden er definitivt denne: da jeg var i Hellas ifjor sommer, våknet jeg av at jeg sang på følgende sang:

Pappa, jeg må tisse
Må du det, min venn?
Skynd deg under senga
og ta tissepotta frem

Skynd deg, skynd deg,
ellers går det galt, 
i den nye buksa 
som vi ikke har betalt,
skynd deg, skynd deg,
ellers går det galt, 
i den nye buksa 
som vi ikke har betalt.

Og nei, jeg måtte ikke tisse. Jeg måtte bare synge, og kan ikke fatte hvorfor. Sangen  har vært en kvise på min hjernes rumpe siden da, den har stått på repeat, ofte sammen med diverse russiske sanger jeg kan sånn halvveis, eller, som tilfellet var utpå dagen idag: sammen med den franske versjonen av "A whole new world" (Fra Disneyfilmen Aladdin) som jeg definitivt ikke kan. Manglende tekst ingen hindring.


 Helt på tampen av dette noe amputerte innlegg vil jeg tipse om tjenesten Zinio som muliggjør digital abonnering på magasiner. Selv synes jeg det er helt fantanistisk å få 12 numre av Rock and Gem til $10, og det å slippe å finne plass på rommet til dem er jo bare en bonus...!

onsdag 18. mai 2011

Renate og diskbänksrealismen

Idag har jeg hatt en bananfilosofisk dag på jobb, og det meste har kretset rundt spørsmålet om hvordan man måler lengden på en banan (vi har en banankasse som visstnok har inneholdt ekstra lange bananer i garderoben). Herunder ser dere en tegning av en banan:
Banan
Hvor lang er den? Vel, den kan måles etter hvor mange tilsvarende bananer man trenger for å dekke en bestemt avstand.
Bananer i lange bananer. Eller en gylden bananmeter
Hvis det krever fire bananer per meter, er bananen 25 cm.
Men man kan jo måle dem langs ryggen også, og da med eller uten stilk. Man kan måle dem på magen, med eller uten stilk, også. Alle fem vil gi svært forskjellige svar.
Warum ist die Banane krumm?
Dette er mektig frustrerende, og selv om OK er ganske sikker på at det er lengden langs ryggen medregnet stilk som gjelder, vet man aldri.
Kan vi leve med det?
Må nok ringe Bama en dag. Men ikke idag.

Jeg har dessuten hentet en bokpakke som bl.a. inneholdt en bok av det svenske språkgeniet Ola Wikander. Og ja, det er en slags inkongruens mellom språk og svensk, særlig for oss nordmenn som vet at svensker snakker norsk med talefeil og har problemer med rettskrivningen. Men jeg tror virkelig at Wikander er en smart fyr, og boken som kom idag, var Orden och Evigheten. En pretensiøs tittel, og det liker jeg! Den er altså på svensk, som jeg, trass i det jeg nettopp skrev, anerkjenner som et ekte språk. Det kan tidvis være pent, men det er veldig forvirrende å lese, ihverfall når hodet mitt ikke vil godta tødler. Det vil heller ikke godta at "disk" liksom skal bety oppvask, når alle vet at en disk er en høy benk, vanligvis i en butikk. Når jeg da leser "diskbänksrealisme", ser jeg for meg en bitteliten bankfilial oppå en stor disk, og lurer på hvor jeg skal putte realismen hen.
Men jeg tror altså at dette er en vettug bok.

Nå er det imidlertid på tide å vende nesen mot en oppgave som skal ferdigskrives og leveres inn.

Farvel så lenge!

mandag 16. mai 2011

Hitlersmil og væskende apostrofer

 Jeg er en stor tilhenger av smilefjes, smileyer, emoticons eller hva man nå enn vil kalle dem. I mine øyne byr de på en sårt tiltrengt mulighet til å kommunisere nonverbalt gjennom tekst hvis mål er noe annet enn å være nøytral.
Og det er jo nettopp derfor brev fra Lånekassen f.eks. ikke skal ha smil i seg. Lånekassen skriver ikke til deg fordi de er din beste venn, eller fordi de føler veldig sterkt for din økonomi. Lånekassen er en bedrift, og bedrifter føler ikke. Derfor: ingen smil.
Mennesker, derimot, smiler, og i enhver situasjon hvor samtalepartnerne kan tillate seg å vise følelser, modereres det talte ord med smil, fakter, blikk og diverse andre tegn. Hvorfor skal vi fratas denne muligheten når vi skriver?
Men smil må brukes med måte. Dette gjelder både for tekst og tale - en som smiler til deg uansett om h*n forteller deg at kongen er død eller at det blir pølser til middag, er egentlig bare ekkel, og smilet har ingen verdi - det blir bare blandede signaler og forvirring. Smil, enten de er blide, ironiske, sure, triste, gråtende, gjespende eller fly forbannede, må ha en funksjon, enten modifiserende eller forsterkende. F.eks. er "haha :-D" en forsterket utgave av "haha", og "fantastisk:-P" er en modifiserende utgave av "fantastisk" (det vil enten fortelle mottageren at vi fleiper, erter eller er sarkastiske). Å påstå at dette er en måte å kompensere for dårlig språk er latterlig. Hadde vi ikke hatt smilene, måtte vi skrevet i et annet modus, slik man gjorde før, og slik man gjør i formelle brev. Da måtte humor og tull, glede og sinne, vært eksplisitt uttrykt, og det muntlige og direkte ville måtte vike.

Nett i tesa
Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om. Neida, jeg hadde tenkt å fortelle om Hitlersmilene mine. De kommer når jeg skal avslutte et smil med ), og slenger på et = foran. :-=), f.eks. . Hitlerbart. Ikke koselig. Eller :-=D. Hitler gliser. Ikke koselig, det heller.

Men over til de væskende apostrofene!
Jeg har aldri likt ordet "væske". Mulig jeg egentlig ikke liker æ-er. som kan ha noe å gjøre med at jeg slet med å lære å skrive versalvarianten da jeg var liten. Ble for mange streker på e-en. Traume. Uansett. Smilet for gråt er sånn:
:'-(
Apostrofen er altså en tåre. Som renner fra et øye. Den er imidlertid brukbar til flere ting! Den kan f.eks. settes under nesen:
:-'(
Snørrsmil. (type "er forkjølet:-'(")
Den kan også settes under munnen:
:-)'
Siklesmil. Passer til barn og deres tendens til å sikle. Æsj.

Det var egentlig alt jeg hadde idag

mandag 18. april 2011

Besserwisser

I sinne slo moren hånden
av ham
Kunnskap er makt, bøker er livets salt og veien til hodet går via binyrebarken. Dette (muligens minus det siste) er noe alle vet, og det de fleste av oss også vet, er å verdsette kunnskap. For det første kan man ikke få for mye av det. Jeg har f.eks. for mange bøker i forhold til det arealet jeg har til disposisjon. Jeg har ikke, og kan aldri få, for mye kunnskap. For det andre koster det ikke noe. Ikke nødvendigvis, ihvertfall. Man kan gå på biblioteket og låne bøker om det meste mellom himmel og jord. Noe kunnskap koster selvfølgelig noe, som f.eks. praktisk kunnskap (hvordan bygger man bro mellom israelere og palestinere? Du trenger nok en grad innenfor ingeniørfag - minst!) eller erfaring (hvordan ser det ut når noen dør av skuddskader, og hvordan føles det etterpå? Du må nok skyte en mann i Reno, eller få Märtha til å spørre Johnny Cash, som sikkert har fått vinger og tilhører hennes krets, om han har noen videopptak liggende). Men det meste er gratis! For det tredje kan kunnskap deles og bringe glede. Det er imidlertid ikke alle som blir så veldig glade for delt kunnskap, som f.eks. fundamentalister og landsbyidioter, som henholdsvis frykter nye ideer og er redde for å miste næringsgrunnlaget sitt. Derfor kan det å dele kunnskap med en frivillig og en ufrivillig sammenlignes med sjokolade og kjønnssykdommer. Ingen blir sure om du deler en Stratos med dem. De fleste blir antageligvis litt mer enn sure om du deler syfilis med dem (med mindre de, i jakten på erfaring, søker de følelsene som herjet Osvald Alving på det siste. Da tar de deg muligens i hånden, bukker og takker før de reiser hjem til mor og spør om hun ser solen. Om mor er blind, blir hun antageligvis såra og vonbråten og slår hånden av sin sønn).

Dette bringer oss til sakens kjerne: når man deler sin overflod av kunnskap med noen som egentlig ikke vil ha den, blir de gjerne sure. De føler seg gjerne overkjørt, undervurdert og nedprioritert. Og de synes den kunnskapsrike bajasen er en overmåte stor dustefjert. Og det er han kanskje også? Det kan selvfølgelig ligge flere motiver bak demonstrasjon av kunnskap; i møte med sine likemenn forsøker man gjerne å skape glede og interesse, blant sine overmenn vil man demonstrere sitt potensial og blant dem man ser ned på, er det snakk om god, gammeldags selvhevdelse. Å bli belært i noe man ikke bryr seg om av en selverlært ekspert, er ikke noe man ønsker seg, men kanhende tror denne eksperten at hans kunnskap er ønsket? Eller kanskje han ikke anser sin elev som en underordnet? Kanskje bygger det hele på en misforståelse? Om man til stadighet blir tildelt rolle som uvillig elev, er det kanhende ikke så underlig at man utvikler forakt for både kunnskap og kultur (og avgir sin stemme ved valgurnene deretter?).
Inni granskauen smart fugl. I granskauen.
Kort fortalt bør man kjenne sitt publikum, og svare på det det ropes etter i skogen (svenskene er tydeligvis ornitofile så det holder, men de holder seg til gratisprinsippet: uansett hva du lurer på, kan du gå ut i skogen, og stole på to uttrykk: "fåglarna vet" og "hör ni gökorna". Ergo: rop i skogen, få svar fra gjøken og vit at det er sant. Dersom du er svensk), istedenfor å bable i vei om alt man vet, og uten å påpeke feil der det ikke etterlyses. Vi som har hatt litt grammatikkfag er svært flinke til å påpeke inkoherens i andres tale, ikke fordi vi nødvendigvis ønsker å være belærende, men fordi vi synes det er spennende med språk og språkbruk. I håp om å bringe ny viten til overflaten griper vi fatt i det bunnslammet som dekker samtalepartnerens språk, trekker i det og får oss en fiende for livet. Ikke at det er så rart - ingen liker å føle seg underlegne, men likevel synes vi mennesker å bli bedre og bedre til å fremprovosere denne følelsen hos andre! Vi setter alle kluter til for å skape et slags kunnskapsbasert klasseskille mellom et overlegent "oss" og et underlegent "dem", ikke fordi vi vet mer om andre om alt, men fordi vi vet mer enn noen om noe.
Kanhende henger dette sammen med mobbekulturen? Med fokuset på å finne feil hos andre, og påpeke dem til publikums rungende latter?

Det er jo ikke noe tegn på intelligens når man i debatter ser at én debattants innlegg kommenteres av ti andre, ikke for sitt hjernedøde budskap, men for skrivefeilene, det er et tegn på dårlig argumentasjon, en nedlatende holdning til meddebattanter og lav sosial intelligens. Det er heller ikke noen genistrek fra mine medstudenters side å lese korrektur på lappen renholdspersonalet har hengt opp på det ene handicaptoalettet på P.A. Munchs hus. Det er snarere respektløst og blærete - ja, man kan gjerne se litt humor i dårlig språkføring - det er derfor Petter Solbergs engelsk er legendarisk, men hvordan føler den som hang opp lappen det når h*n ser kommentarene? Enhver kan forstå en instruks om å kaste tørkepapir i avfallsdunken og ikke i toalettet. Ingen nødvendige setningselementer var utelatt. Det eneste som manglet, var elitistisk snobberi fra hensynsløse studenter uten et fnugg av empatiske evner.
Ja, det er uintelligent. I min naivitet forestiller jeg meg Norge som et land med et tydelig klasseskille frem til mellomkrigstiden. Etter det, sakte men sikkert, ble det økt solidaritet, større likestilling og bedre økonomi for alle. Selv om noen fremdeles er kvalmt rike og andre relativt fattige (og la oss ikke glemme middelklassen som etter sigende lever over evne og yter etter behov!), er det ingen som vil si at Kong Salomo er bedre enn Jørgen hattemaker. Han har bedre kår, men kunstgresset har samme farge for dem begge. Likevel synes det å være en økende tendens til å skape et nytt, kulturelt klasseskille hvor tilhengerne av den gode smak åpent latterliggjør dem som foretrekker trekkspill på lokalet (misforstå meg rett: jeg dør litt hver gang jeg slår på radioen og hører "På dansefot"), uten å spørre seg selv hvem som ga dem retten til å kaste stein. Selvfølgelig, motparten har gjerne lite pent å si om motparten, men deres holdninger kringkastes ikke av NRK!

Når man latterliggjør andre, bør man helst sørge for at "andre" ikke er til stede. Man må gjerne le litt av sine meningsmotstandere i godt lag, eller rette litt velberettiget kritikk mot dem i offentlige fora, men det er noe ganske annet å latterliggjøre motparten på en arena hvor denne ikke kan forsvare seg.
Da jeg var liten, trodde jeg
at "lensmann" hadde å gjøre med å "slå lens"...
Så, når den ofte morsomme redaksjonen i "Nytt på nytt" latterliggjør et større segment av Norges befolkning, skaper de ikke bare en følelse av underlegenhet eller harme hos offeret. De stenger ham også ute. De forteller ganske så direkte at han ikke er velkommen som seer på NRK1 mellom 20:55 og 21:25 på fredager. Han er ikke invitert, han står bare utenfor og kikker inn, og blir vitne til at festdeltagerne latterliggjør ham.

Og det er veldig trist.

Selvfølgelig må man få lov til å harselere med andre - vi skal ikke bli så overkjørte av "framsnakking" (grøss!) at det blir ulovlig å være kritisk eller negativ, men det kan være interessant å se på tidligere tiders komikk som har overlevd frem til idag. Hvem er det som latterliggjøres i eventyrene? Jo, det er øvrigheten. Det er prest, lensmann og fut. Det er de privilegerte, de som allerede står sterkt, de som utnytter de svake. Det er derfor komikere gjerne imiterer andre kjente fjes. Den som stikker nesen for langt frem, kan jekkes ned av sitt publikum! Å angripe publikum, derimot, er ingen genistrek...

Så hva er det egentlig jeg vil frem til?
Jo, nå skal dere høre:
 kanskje vi alle burde tenke oss om to ganger før vi angriper våre medmennesker med vår kunnskap, eller i det minste vurderer reaksjonen underveis? Kanskje vi burde avstå fra å korrigere det som ikke korrigeres må? Og kanskje vi burde være litt mindre nedlatende overfor dem som tenker anderledes enn oss, ihverfall når disse er til stede?

Da kan det hende at verden står til neste påske også! :-)

torsdag 7. april 2011

Skumle sosialister og dumme egoister

Jeg har oppdaget noe veldig merkelig i det siste: folk har begynt å bruke "sosialist" som et skjellsord. Som en beskrivelse på ynkelige og naive individer uten et fnugg av kjennskap til virkeligheten. Og menneskene som bruker ordet på denne måten, er ikke redersønner eller høyrepolitikere, men vanlige folk. De bruker ordet som om de var amerikanere, som må være verdens mest sosialismeparanoide folk. Og jeg synes det er fryktelig rart.
Jeg vokste nemlig opp med den oppfatningen av at samfunnet tok litt fra alle som hadde noe, og delte det ut til dem som ikke hadde noe som helst. At alle med den største selvfølge bidro til å støtte dem som var svakere stilt enn dem selv, vel vitende om at de kanskje ville være avhengig av slik hjelp selv en gang i fremtiden.

Da jeg kom ut i arbeid og begynte å betale skatt, var det derfor med glede - jeg gir liksom litt tilbake til staten etter å ha fått gratis utdannelse, rimelig helsetjenester, osv., og investerer i et sikkerhetsnett som skal hjelpe meg dersom jeg havner i uføre senere i livet.
Høy hest
Dette er den ene halvdelen av konseptet "sosialisme" - å ha et genuint ønske om å dele på godene - ikke slik at den som arbeider hardt skal måtte gi fra seg det meste han tjener for å fø på sin late nabo, men slik at alle gir litt av det de tjener for å slippe å se naboen sulte fordi han er for syk til å arbeide. Og dette er blitt så fryktelig galt og farlig. Hvordan er dette mulig? Forakter vi hverandre virkelig så intenst?

Jeg ser ikke på meg selv som en sosialist, men jeg ser verdien i sosialismens grunntanke, slik jeg ser verdien i dugnader og det umoralske i svart arbeid og skattesnylting. Og jeg blir rett og slett redd når folk er så fokuserte på å hamstre verdier at de glemmer at de er en del av en større helhet. Vi er alle et produkt av samfunnet vi er vokst opp i, og av de goder dette samfunnet skjenket oss. Det er vår jobb å sørge for at nye generasjoner får vokse opp med de samme godene, og med de samme mulighetene. Og da nytter det lite å rangere mennesker i et slags motbydelig verdisystem hvor en selv troner øverst med høy inntekt og god utdannelse (en utdannelse samfunnet har vært med på å subsidiere, eller har betalt i sin helhet), med en rekke lavtlønnede undersåtter som ikke fortjener å ha det noe bedre enn de har det, ettersom de kan takke seg selv for sine begrensede muligheter, som igjen står på et berg av sosialklienter, det være seg syke og uføre, rusmisbrukere, arbeidsløse eller andre - et system hvor man har seg selv å takke for sin suksess, eller mangel derav, og høster som man sår.

Og hva er det som skiller advokaten på Holmenkollen fra den uføretrygdede trebarnsmoren på Grorud? Har ikke advokaten både samfunnet og sin bakgrunn å takke for sin behagelige stilling? Han har uten tvil jobbet hardt for å komme dit han er idag, og det skal han ha ros og respekt for, men det krever mye mer å komme seg til toppen av fjellet dersom du bor i landsbyen ved fjellets fot, enn om du allerede bor halvveis oppe, og det er gjerne vanskeligere for landsbyboeren å klatre, han som er vant med åker og eng, enn klippeboeren som ferdes i fjellet hver dag. Er det ikke da fint når den som allerede er godt på vei kaster et tau ned til sin bror som ligger så langt etter? Og det er sikkert mange advokater på Holmenkollen som gladelig betaler sin inntekts- formue- og boligskatt, som gir penger til veldedighet og respekterer sine mindre heldige medmennesker - selvfølgelig! Men det finnes tydeligvis skremmende mange, fra alle lag av folket, som mener at alle som har det dårligere enn dem selv har seg selv å takke, og ikke fortjener å få hjelp.

Egoisme og fangens dilemma
Hvordan kan vi unnlate å ville hjelpe hverandre? Hvordan kan mennesker synke så dypt at de forherliger egoismen sin?
Jeg skrev faktisk semesteroppgave i exphil om egoisme. Og om altruisme. Det jeg kom frem til, gjennom mange fine referanser til vampyrflaggermus og fangens dilemma, var følgende:


...mennesket er, i likhet med alle andre organismer, grunnleggende egoistisk. Det eneste naturlige er følgelig å handle til eget beste, fordi det er i henhold til evolusjonen. Dette betyr ikke at vi må avskrive samarbeid eller altruisme, men at vi må være klar over at egen vinning alltid er det overordnede mål. En god handling som er egoistisk motivert, mister ikke dermed sin verdi for den den gavner. Videre er individets beste ofte forenlig med samfunnets beste, slik at individet tjener på å ofre ressurser for fellesskapets skyld. Imidlertid fører overflod gjerne til at vi glemmer gjensidighetsaltruismen vår, og istedenfor fokuserer på egen vinning. Sammen med en selvdyrking som indirekte får støtte gjennom overforenkling av forskningsresultater, vil resultatet i verste fall bli et samfunn nært Hobbes’ naturtilstand, fordi ingen tar ansvar for fellesskapet eller hensyn til hverandre.
    Selvdyrkingen blir gjerne legitimert ved å referere til organismens grunnleggende egoisme, og det absurde i å opponere mot evolusjonen, men argumentet holder ikke vann fordi mennesker har fri vilje, og dermed er ansvarlige for sine handlinger. 

Dum egoisme er farlig, fordi den som alltid utnytter og aldri hjelper vil sitte igjen uten venner. Når et større antall individer innenfor et samfunn (være det seg en familie eller en nasjon) er dumme egoister, kjøler de ned temperaturen totalt i gruppen, og gjør det mindre sannsynlig at andre skal dele på godene.

La oss se på et eksempel fra spillet "Fangens dilemma". Spillet går ut på at de to spillerne kan velge mellom å være grådige eller gavmilde. Den ene spilleren får et gode, f.eks. en kake. Vi kan se for oss at de to sitter på hver sin side av et bord, og at spiller nummer 1 (vi kaller henne Doris) får kaken. Hun kan beholde kaken hos seg og spise hele, eller hun kan skyve fatet mot midten av bordet og tilby motspilleren (Boris) å ta halvparten. Boris kan, på sin side, velge å gripe etter kaken eller stille seg avventende. Hva kan skje?

  1. Doris spiser hele selv, Boris er avventende, og får ikke kake
  2. Doris vil spise alt selv, Boris er grådig, og de slåss om kaken. Kaken moses, og de får i bestefall bare smulene
  3. Doris vil dele, Boris er avventende, og de deler kaken mellom seg
  4. Doris vil dele, men Boris er grådig, og han får derfor alt. 
Begge vet at den andre kan foreta valg som rammer dem selv, og for Doris er det mest lukrativt om hun selv er grådig mens Boris er avventende. Det mest fatale er om hun selv er avventende og Boris er grådig, men heller ikke en kamp om kaken er noen fordel, og hun vet også at dette er uheldig for Boris - om  han ikke tilbys kake, vinner han lite på å angripe, men tapet er desto større om han er avventende.
Om disse to har spilt spillet før, eller vet at de kommer til å spille det igjen, og da gjerne med motsatt fordeling av godene, vil de måtte ta med for- og fremtidige utfall i beregningene, for om Doris er egoistisk den ene gangen, vil ikke Boris kunne regne med at hun er likedan siden? Og om Boris utnytter Doris' gavmildhet én gang, kan hun da stole på at han ikke gjør det neste gang? Og hvordan vil den som blir sveket agere når rollene er byttet?
For å gjøre noe langt og kronglete relativt kort: alle tjener på å dele, fordi den som ikke deler, blir et utskudd. Om flere er upålitelige, blir den naturlige forutsigbarheten i gruppen ødelagt, og tilliten får harde kår.
Og nettopp derfor er jeg bekymret: noen få ego-elementer i en befolkning er både naturlig og relativt harmløst. De minner resten av oss på verdien av samarbeid og tillit, og vi kan alle stå glade og fornøyde og se denne avarten av menneskelighet forvitre i ensom klokketro på egen overhøyhet. En betydelig andel egoister er farlig, fordi de forstyrrer balansen. Er oddsene høye for at personen du skal samarbeide med vil gi blaffen i ditt velbefinnende, er du neppe villig til å ofre noe for å redde ham!



Renate liker altså frihet, likhet og brorskap, og synes dessuten at alle skal ha lov til å være uheldige. Det skal være lov å ta en dårlig beslutning, og det skal være lov å feile. Å dumme seg ut fratar en ikke menneskeverdet eller retten til andres velvilje, og skulle man fra sin høye hest mene at den som har handlet ufornuftig derved ikke fortjener miskunn, da er man åpenbart for besatt av å stirre inn i sin egen navel til å dukke unna bjelken som er på full fart inn i høyre øye (også var det dette med kameler, nåløyer og rikfolk, da. Men nå er det vel nok bibelsk billedbruk for denne gang?)!


Så neste gang du møter en narkoman uteligger som sitter på bakken, like blottet for verdighet som enhver som må be om noe er, så er det kanskje en idé å gi noen kroner, uansett hva det går til, snarere enn å se seg for god til å hjelpe den som ligger nede? Og har du ikke kontanter, kan du i det minste hoste opp litt dårlig samvittighet, og sette den i banken. La den forrente seg der sammen med annen dårlig samvittighet, og tøm den i form av en god gjerning en dag.

Hva har vi lært idag?
Jo, sosialismens grunntanke er faktisk bare snill og koselig, og danner, i alle fall i undertegnedes bok, grunnlaget for et godt samfunn med sunne verdier og lykkelige borgere. Den som ikke vet å verdsette dette, bryter ned samfunnet, og kommer til å angre en dag, sannsynligvis den dagen h*n selv ligger nede og blir sparket av sine tidligere likemenn. De har forresten piggsko på. Litt medlidenhet og vennlighet har ikke drept noen, og det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du blir altså sterkere av å være grei. Skulle det mot formodning drepe deg, vil du ha dødd for en god sak, og du vil ha motbevist min tese om at "Renate alltid har rett". Da er det kanskje verdt det?
Det er ikke kult eller modent å være usosial. Det er bare klysete og usympatisk