onsdag 26. juli 2017

Fluenes herskerinne

Jeg kjenner som kjent ikke mine egne begrensninger - i den forstand at jeg går igang med prosjekter jeg er totalt ukvalifisert til å gjennomføre, men når resultatet er klart, men ikke spesielt imponerende, tar jeg det med stor ro, for jeg visste jo tross alt at jeg gjorde noe jeg ikke kunne. Etter at jeg fant ut at jeg kunne sy kjoler uten egentlig å kunne sy, har jeg derfor hatt mye moro med nettopp det - å sy kjoler. Den tredje ble ferdig idag, og er et godt eksempel på hvordan jeg griper an slike prosjekter. For halvannen uke siden kjøpte jeg stoff til et kjoleskjørt og et applikeringsprosjekt - jeg kan ikke applikere, så å prøve meg på det, var en fin utfordring. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på tanken, var at det hadde slått meg at jeg med selvgjorte klær kunne ikle meg akkurat hva jeg vil, og at det i praksis betydde at jeg kunne ha flere klær med spermhvaler på. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke spørre damen som klippet for meg på Stoff & Stil om hun syntes gråfargen jeg hadde funnet, var passe spermhvalete. Jeg var imidlertid ikke i syhumør den helgen, og klippet derfor bare ut deler til skjørtet, og brukte uken som nå straks er forbi på å gi blod, bli totalt ubrukelig som følge av det, rote noe alldeles forferdelig og ødelegge alt. Så da helgen kom, og jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen (ok, nå overdriver jeg - en del netter som har vart i 12-13 timer har gjort det klart at jeg ikke har rygg til å ligge uendelig lenge under dyna), fant jeg ut at jeg burde finne noe å distrahere meg selv med, og kjole var den perfekte distraksjon. I alle fall nesten.

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)
Skjørtet hadde jeg jo delene til, så etter å ha vraket den første idéen om et blått liv, satset jeg på rødt (fordi, om du først har en plan, kan du jo like godt lage en til og kaste den første. Gammel plan, vekk med seg!). Kjolen mønsteret mitt er basert på, er ermeløs, og jeg har ingen anelse om hvordan man lager ermer, men hvem er redd for en utfordring? Ikke jeg! Jeg googlet "cuff sleeve", fant en guide jeg ikke forsto bæret av, og bestemte meg for at dette burde jeg kunne resonnere meg frem til mye bedre selv. Lytte til erfarne fjellfolk? Ikke faen! Jeg klippet ut deler til ermene basert på armåpningens kurve og tegnet i praksis bare en kurve på frihånd som "ytterkant" - planlegging er åpenbart for pyser. Så sydde jeg sammen herligheten, naturligvis uten å prøve den på eller gi meg selv muligheten til å justere noe. Seriøst, noen burde arrestere meg for lemfeldig håndtering av stoff, jeg risikerer jo å lage noe totalt ubrukelig hver gang jeg tar frem symaskinen, og man skal ikke kaste bort ressurser selv om man har råd til det. Det skal forøvrig nevnes at jeg nå klarte å få lommene på rett sted, hvilket øker suksessraten min fra 50 % til 66 %.

Da bestemoren min fikk høre at jeg hadde begynt å sy, spurte hun meg hvordan jeg fikk målt, prøvd og tilpasset når jeg var alene, og det enkle svaret var at jeg ikke gjør noen av delene. Etter å ha prøvd den nye kjolen, fant jeg ut at ermene ikke var helt som ønsket, men noen sting senere var de i orden, og da var det tid for pynting. Linnéa syntes hjerter var barnslig, så da bestemte jeg meg for å pynte med Pac-Man. Fordi det er så veldig voksent og seriøst. Etter å ha tegnet opp både Pac-Man og spøkelsene på rutepapir og brukt litt tid på å forstå konseptet vliesofix, satte jeg igang, og resultatet er... eh... interessant!

Flau
Men til dette med fluer. I begynnelsen av forrige uke hadde jeg blitt invadert av små, brune fluer - disse var antageligvis en slags bonus fra Rema og den siste basilikumplanten min, og etter å ha hengt opp fluepapir og satt frem fluefelle, kunne jeg konkludere med at jeg er en betydelig bedre fluefanger enn de statiske fellene. Jeg liker egentlig ikke feller med lim, for det er jo ikke spesielt humant å fange noe og la det sitte fast til det dør av sult. Jeg liker ikke å drepe, og mygg er egentlig det eneste jeg føler noen generell glede over å ta livet av, og da tror jeg vel egentlig gleden handler mest om hevn eller selvforsvar. Men disse fluene er så vemmelige (hvorfor er brune fluer eklere enn sorte, egentlig? Eller er det bare jeg som diskriminerer på bakgrunn av farge? Even ville sagt ja), så jeg lar menneskelighet være menneskelighet og dreper fluene med kaldt blod.
Men i løpet av uken som har gått, har også noen vanlige husfluer gått i baret. Eller limet, da. Og mens jeg aksepterer at de små fluene seigpines til døde, føles det betydelig verre å se en husflue dø en sakte død. Men hvorfor? Det koster meg ikke noe mer å ta livet av dem med hendene/fluesmekker, så det handler ikke om å ta liv heller - kanskje en eller annen primitiv del av hjernen min føler at husflue er et slags husdyr, og dermed er halvveis sau? Og blir det da en "flau"?

onsdag 12. juli 2017

En lykkelig idiot

Av og til er jeg en komplett idiot. Som idag, da jeg skulle hjem fra sentrum, tok bussen som går 2/3 av veien. Det i seg selv er helt uproblematisk (og i dette konkrete tilfellet veldig hyggelig, ettersom jeg hadde følge halve veien), for jeg kan bytte til en av de mange bussene som går hele veien hjem underveis eller ved siste stopp. Helt uproblematisk, altså. Eller, det ville vært det, om jeg ikke hadde vært en komplett idiot. For etter å ha gitt opp å få noe godt svar ut av Ruters app om hvor lang ventetid jeg måtte beregne om jeg skulle bytte buss før endestoppet (det er så gøy når den insisterer på at stoppestedet du VET du har stavet riktig, ikke finnes, eller anbefaler deg et stopp i Enebakk. Jeg har aldri vært i Enebakk, det er sikkert fint der, men jeg ville ikke ta en omvei dit akkurat idag), ble jeg sittende, og gikk så av på endestoppet for å studere rutetidene. Dette her kan jeg - jeg brukte de samme bussrutene gjennom tre år på videregående, jeg vet hvilke busser som går hvor og hvilke alternativer jeg har. Jeg konkluderer med at det er 7 min til neste buss kommer. Det er ganske lenge, ikke sant? Så istedenfor å bli stående, tenker Renate at dette var en utmerket mulighet for en spasertur - man skal tross alt ikke kaste bort muligheter for å bevege seg, så hvorfor ikke gå til neste busstopp, som befinner seg et steinkast ned bakken? Joda, super idé! Vel fremme ved neste stopp kikket jeg på klokka og på rutetidene. 4 min igjen. Et litt lengre steinkast unna, men hvorfor ikke? Så da gikk jeg like godt videre. Og det er her idiotien kommer inn i bildet, for hvorfor i all verden kunne jeg ikke bli stående i de siste minuttene? Hvorfor skulle jeg risikere å ikke rekke bussen bare for å traske noen metere ekstra? Tenk om bussen kom for tidlig? Slike spørsmål kan jeg selvfølgelig stille meg i etterpåklokskapens lys, men falt det meg inn å sette spørsmålstegn ved logikken der og da? Nei, selvfølgelig ikke! Så der trasket jeg, hit et steg og dit et steg (den sangen er jeg genetisk disponert for å avsky, i tilfelle noen lurte. Og om du ikke aner hva jeg mener, har du nå et valg: enten kan du fortsette livet som lykkelig uvitende, eller så kan du klikke på denne lenken og høre sangen som fremdeles får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg) og så snart bussen kjøre forbi meg. Jaha, tenkte jeg, trakk på skuldrene og tenkte at det kommer jo en buss til, bare et par minutter senere. Og vet du hva? Det gjorde det. Og vet du hva? Jeg var ikke fremme ved holdeplassen ennå.

På daværende tidspunkt begynte jeg å bli mildt irritert over meg selv, og da jeg så bussen passere, spurte jeg meg selv om jeg burde spurte. Jeg ville sikkert rekke den, eller i alle fall kanskje. Men så var det denne verdigheten, da. Eller selvhøytideligheten. Så løpe, det ville jeg ikke. Bussen stoppet, ble stående lenge, som for å håne meg (egentlig var det bare for at en bekrykket dame skulle vinke til de gjenværende passasjerene etter å ha gått av. Da jeg var fremme, kjørte den sin vei, og jeg måtte ta nok et valg: skulle jeg gå til banen, håpe at det ikke ville være 15 min til neste innen jeg kom ned, vente på neste buss (13 min) eller gå til neste holdeplass, som var betydelig lengre unna enn et steinkast, med mindre man har en veldig god kastearm eller en sprettert. Eller noe annet som kan brukes til å kaste steiner veldig langt. Så da gikk jeg. Og for å foregripe begivenhetene litt, og frarøve min beretning dens siste mulighet til å generere littegranne spenning for leseren, så kan jeg fortelle at jeg rakk bussen. Men jeg ventet bare på den i 1 minutt, og hadde ingen anelse om hvor mange minutter det ville ta å tilbakelegge strekningen. Jeg risikerte med andre ord å ikke rekke bussen hele tre ganger, fordi jeg ikke ville kaste bort tid på å stå stille. Det jeg i praksis gjorde, var å kaste bort et kvarter og anlegge noen høyst unødvendige gnagsår.

Samtidig er jeg opptatt av å se det positive i ting, og ettersom dagen ellers hadde vært aldeles super, var ikke det så vanskelig. En god, gammel tradisjon i min familie er å komme seg i hus cirka 1 minutt før det begynner å hølje ned, og selv om det naturligvis ikke er noen logisk forklaring på fenomenet (snarere er det vel snakk om selektiv hukommelse), og jeg blir dermed mildt irritert på meg selv om jeg akkurat ikke rekker det - det føles på en måte som et svik mot moren min. Det føltes derfor veldig riktig at det begynte å smådryppe like før kameraten min og jeg nådde bussholdeplassen, og da jeg omsider kunne se blokka mi, begynte det igjen å dryppe. Og vet du hva? I det øyeblikket jeg satte nøkkelen i låsen, begynte det å regne ordentlig. Det var tilfredsstillende, det, og hadde ikke jeg vært en komplett idiot, hadde jeg vært hjemme da det skjedde, og gått glipp av følelsen av triumf.

mandag 3. juli 2017

Operasjon sommerkjole

Jeg er glad i å gjøre ting jeg ikke kan, men etterhvert som jeg lærer meg litt, forstår jeg hvor lite jeg kan, hvor mye finesse de som faktisk kan det jeg prøver å gjøre, har. Jeg vet utrolig godt når et eller annet prosjekt jeg har, kanskje er en 4-er på en skala fra 1-10, og av respekt for de som faktisk behersker faget, vil jeg ikke under noen omstendigheter si at jeg kan det jeg gjør. Ulempen med dette, er at jeg fort ender opp med å fremstå som falsk beskjeden. Eller totalt inkompetent.

For et par uker siden utvidet jeg klesbeholdningen med tre retrokjoler fra H&R London, og jeg har fått mange hyggelige kommentarer for dem fra fremmede. Det har gjort meg lettere sjokkert - generelt snakker ikke fremmede til meg (noe jeg i utgangspunktet setter pris på), og selvfølelsen min har definitivt vært bedre, så positive tilbakemeldinger er kombinert uventede og kjærkomne.
Så fikk jeg et innfall: Jeg kan sikkert sy en slik kjole selv også! Det kan vel ikke være så vanskelig?
Men så er det det, da, at ting gjerne virker lett når man ikke har gjort det før. Det er bare noen sting, ikke sant? Men selv om jeg ikke kan sy, har jeg lekt nok med symaskinen min til å vite at det ikke bare er å sy i vei og ende opp med noe som er en dronning verdig. Jeg manet derfor til moderasjon overfor meg selv, sa tydelig ifra at joda, det er en fin idé å sy noe selv, og ja, snittet på disse kjolene er relativt enkelt, men nå må du får all del ikke få det for deg at du har blitt skredder, Renate. Risikoen for at dette vil gå lukt åt skogen, er ganske stor. Jeg har tross alt vært meg selv nærmest i snart 29 år, og jeg vet at jeg har en tendens til å vri litt på vedtatte sannheter. Jeg vil for eksempel heller angre på noe jeg ikke har gjort enn noe jeg har gjort, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det er best å måle to ganger og klippe én, praktiserer jeg jevnt over "måle én gang, klippe to".

Jeg synes det er kjedelig å måle, og jeg sørger definitivt ikke for å ha alt jeg trenger før jeg begynner. Jeg dro derfor til Stoff & Stil uten å vite hvor mye stoff jeg trengte (jeg har dermed stoff til en lik kjole til, så om noen har lyst til å kle seg ut som meg, kan de få kjøpe billig stoff), og innså neste morgen at jeg ikke ante hvor brodersaks og trådkutter hadde tatt veien, noe som er litt dumt når man har en tendens til å sy feil. Skredderkritt i en passende farge manglet jeg også, så etter å ha ligget på stuegulvet og kopiert kjoledeler over til matpapir hele lørdag formiddag, måtte jeg ty til blekoransje kritt. Kontrasten var ikke veldig god, for å si det mildt. For å gjøre en lang historie kort: etter litt over en dags arbeid, kunne jeg faktisk ikle meg en hjemmesydd kjole som nesten sitter som den skal, som ser ut som om den er sydd av noen som nesten vet hva de gjør, og som har lommer. LOMMER!
Ikke nok med det: jeg sydde bare feil én gang, husket å vaske stoffet først (pga krymping),OG klarte å finne ut av hvordan jeg skulle sy inn glidelåsen uten å spørre Internett eller bruksanvisningen. Det ble til og med nesten pent. Og nei, jeg brukte ikke målebånd (det hadde jeg dog ikke rotet bort - det lå på skrivebordet, der det har ligget siden jeg målte hodeomkretsen min for å få bekreftet at jeg hadde husket riktig da jeg refererte til hattestørrelsen min i en samtale med en kamerat - som man gjør, og at jeg er relativt tjukk i huet). Nøyaktighet er for pyser og profesjonelle! Og forresten, er det situasjoner der det er like riktig å si at man er nøye som at man er nøyaktig?

Så ja, jeg er ganske stolt av meg selv, samtidig som jeg vet det er en enorm forskjell mellom det jeg klarer og det en som kan sy, kan lage. Men jeg kan faktisk lage noe anvendelig, og nå har jeg mønsterdelene jeg trenger for å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, såfremt jeg ikke går opp eller ned i vekt.