Dette med når man er voksen har vært et stadig tilbakevendende tema i min hverdag i en god del år. Det er unektelig noe trist over godt voksne mennesker (de som husker tiden ta verden var i sort-hvitt) som sier at "jeg føler meg fremdeles som en tenåring", som om det å være et halvferdig individ med kviser, angst og en uferdig hjerne er noe å trakte etter. Men når blir man egentlig voksen? Ikke ved konfirmasjon, og strengt tatt ikke når man er myndig. På et tidspunkt konkluderte jeg med at jeg var voksen når jeg ikke bare kunne ta vare på meg selv, men faktisk gjorde det også. Fast jobb og egen bolig, altså. Og nå har jeg begge deler - fast jobb i snart 1 år, egen bolig (som jeg bor i) i litt over 2 måneder. Jeg betaler regninger (det har jeg gjort før også, altså), lever etter et meget strengt budsjett og spiser grønnsakene mine. Og jeg har oppdaget at denne nye tilværelsen bringer med seg noen interessante konsekvenser. Som det å våkne om morgenen og enten være superstresset fordi man har drømt at forrige eier hadde leid ut badet til en tobarnsfamilie, og at de ikke ville flytte, slik at man ikke fikk vasket tøy, eller å være overlykkelig fordi man har drømt at man har fått seg et fantastisk fryseskap. Eller, fra virkelighetens verden, å opparbeide stor entusiasme over hvor mye mat man kan få plass til i de tre små skuffene i fryseren, eller å sveve på skyer i flere dager etter å ha kjøpt fullkornstagliatelle til under halv pris.
Det føles ganske fantastisk!