En forvirret polfarer

 Jeg ble voksen sent, men samtidig veldig fort, og kanskje ikke helt fullstendig. En del erfaringer, både negative og positive, som det store flertallet har på plass når de skal klare seg selv, manglet jeg da jeg flyttet hjemmefra, og noen mangler fremdeles. Et eksempel på dette er at jeg ikke drikker alkohol, og fordi hjernen min av og til gjør litt rare ting, har den på en måte konkludert med at jeg ikke har lov til å kjøpe alkohol – at jeg ikke er voksen nok. Misforstå meg rett her, jeg er fullt klar over at jeg er voksen og at jeg ser voksen ut. På et rasjonelt nivå vet jeg at det neppe finnes den polansatte som vil tro at jeg ikke er gammel nok til å handle der, men hva skal man vel med rasjonelle nivåer? Istedenfor føler jeg at jeg gjør noe galt når jeg kommer for å hente bestillingene mine eller betale i kassen, og jeg klarer på et eller annet vis å bli like satt ut hver gang jeg blir spurt om alderen min eller om jeg er over 25. Er jeg riktig heldig, blir jeg spurt om det ene av den som gir meg varene jeg har bestilt og det andre av den som følger med på selvutsjekkingen. 

I skrivende stund er jeg 34, men jeg glemmer ofte det - på samme måte som jeg ofte sa at jeg var 33 da jeg var 32. Så da tar det litt tid å komme frem til riktig svar, noe som får meg til å tenke at polmannen eller -damen nå mistenker at jeg er tre fem år gamle gutter i en frakk. Og hvis de formulerer spørsmålet som "du er over 25?", så svarer jeg "jaaaa?" i en like spørrende tone, som åpenbart virker like suspekt.

Andre ganger har jeg prøvd meg med et spørrende: "jeg er 34?", som om det er noe de må bekrefte, fordi jeg ikke vet helt selv. Jeg har også kjørt på med "jeg er voksen" og presisert, helt uoppfordret, at alt jeg kjøper ikke er til meg, for så å heldigvis klare å stoppe meg selv før jeg legger til at det ikke er til mindreårige heller. Det er en sann fryd å være meg på polet, rett og slett.

Og jeg var naturligvis like smooth da jeg skulle ta imot en leveranse som inneholdt øl, og det stakkars budet fra Bring måtte hake av for at jeg ikke var mindreårig, full eller så ut til å ville gi alkohol til mindreårige. Jeg tror ikke han kunne lese, eller at han i alle fall ikke forsto alle disse bonusspørsmålene som dukket opp, så han endte opp med å gi meg den lille håndterminalen sin og ba meg krysse av på de rette stedene. Det førte til at jeg kjørte igang med et slags kryssforhør av meg selv, der jeg ba ham bekrefte at jeg så voksen ut, at jeg virket edru og at han ikke kunne se noen tørste barn bak meg. Det var fullstendig absurd, og jeg mistenker at jeg ikke fremsto som helt normal. Kanskje ikke edru heller. Det er vanskelig å si når man aldri har vært beruset, og attpåtil påstås å være naturlig høy på livet.

Jeg er selvfølgelig nøyaktig like håpløs når jeg skal kjøpe øl i matbutikken. Jeg klarer nemlig ikke å la være å se meg konspiratorisk rundt før jeg tar øl fra hylla, som om jeg er redd for å bli tatt på fersken. Jeg er også redd for å kikke for lenge på utvalget, uten at jeg helt vet hvorfor – jeg er jo ikke redd for å bli mistenkt for å ha beslutningsvegring når jeg stirrer på spekeskinke. Kanskje handler det om at sjansen for å bli lagt merke til øker dess lenger jeg står der, og at jeg tror at en vekter vil bli tilkalt for å eskortere meg ut? 

Og vet dere hva som gjør dette ekstra absurd? Det hjelper ikke med eksponering! Frem til august i fjor hadde jeg en slags unnskyldning, for jeg var maks innom polet to ganger i året, hvis/når jeg kjøpte julegaver der. Siden i fjor høst har jeg imidlertid vært der talløse ganger fordi jeg har gått til anskaffelse av en kjæreste som drikker alkohol, og jeg får utløp for min nær sagt livslange fascinasjon for disse kategoriene av drikke som jeg absolutt ikke, under noen omstendigheter, har lyst til å smake på, gjennom ham. Så på den ene siden kan jeg entusiastisk spørre om han kjenner tanninene i oransjevinen eller spørre meg selv om det vil være ok å servere Manzanilla fra portvinsglassene jeg naturligvis har (nei, definitivt ikke), om de små rødvinsglassene er adekvate (egentlig ikke), eller om jeg faktisk bør investere i enda mer glass (jeg bør nok det), mens jeg på den andre er usikker på om jeg faktisk får lov til å kjøpe øl på butikken.

Lenge leve galskapen?

Ellos' avlatsbrev

Hjelp til selvhjelp er en fin ting, og sjelden er det bedre enn når en bedrift vil hjelpe seg selv ved å grønnvaske samvittigheten sin i sine kunders synder. Det er rett og slett få ting som kan måle seg med en butikk som kritiserer deg som kunde fordi din adferd er en direkte respons på deres tilbud!

Er dette sånn passe vagt? La oss bli konkrete. Jeg handlet nylig hos Ellos. Det er noe jeg gjør av og til, med svært begrenset entusiasme. Ingen entusiasme, faktisk, når jeg tenker etter, men de har fått ganske mye penger av meg oppigjennom årene. De har tross alt klær i store størrelser og de er en nettbutikk, så jeg slipper å forholde meg til butikkansatte som helst skulle ønske at jeg ikke hadde kommet inn døren fordi de (og vedkommende som har bestemt butikkens layout) helst ikke vil ha tykke kunder på besøk. Vi kan jo komme til å bli sultne mens vi leter oss gjennom formløse sekker og klovnekostymer, og spise opp eller skremme bort de slanke og attraktive kundene som har så mye bedre penger enn oss. Men dette handler ikke om mitt liv som tykk, det handler om det lille stykket med silkematt papir Ellos hadde lagt ved (sammen med et tilbud om et forferdelig dyrt privatlån av typen "uetisk og ganske kvalmt") min siste ordre, som skulle hjelpe meg med å bli en bedre forbruker på klesfronten. Og det var her jeg ble en smule vred.

Det er naturligvis bra og riktig at vi som forbrukere tenker over hva vi kjøper og hvordan vi behandler det vi har kjøpt. Ingen burde kjøpe fast fashion. Ingen burde kjøpe plagg de bare har tenkt å bruke én gang. Ingen burde kjøpe mer klær enn de trenger. Alt det der er veldig greit, men det lyder en smule hult om den ansatte i kassen på Zara eller H&M kjefter på Helga og Turid-Laila fordi de kjøper de forferdelige FLDS-/amish-kjolene som er kjempetrendy og som de har avertert for i flere måneder fordi de vil selge flest mulig før folk tar til vettet igjen og slutter å kle seg ut som amerikanske kristenfundamentalister (hvis du som leser dette føler deg truffet, er sikkert kjolen din kjempefin og superkledelig og det er åpenbart ikke deg jeg mener). Ellos, derimot, skjønner ikke hvor dumt dette blir, og kjører på med noen gode råd til deg som kunde. Først har vi think before you act – du skal unngå impulskjøp og ufornuftige kjøp. Et godt råd, i alle fall om man ser bort fra at nettbutikken deres er ment for å få deg til å handle mest mulig, gjerne på impuls. Så kommer do your research, og det er den som virkelig gjorde meg forbanna. Du skal nemlig ikke bestille flere størrelser for å prøve hjemme, for du er ikke i en fysisk butikk med et prøverom, og du skal tydeligvis kunne unngå å kjøpe feil størrelse ved å lese størrelsesguider. Skjønner du vel.

Og kjære Ellos. La meg fortelle dere noen ting dere som klesbutikk burde vite veldig godt: 

1. Størrelse 40 i ett merke er ikke nødvendigvis størrelse 40 i et annet merke
2. Størrelse 40 er ikke nødvendigvis det samme innad i samme merke
3. Passform kan være veldig vanskelig å avgjøre basert på et bilde av en person med en helt annen størrelse og fasong enn deg, uansett om du er tykk eller tynn
4. Denne magiske størrelsesguiden deres tar utgangspunkt i at alle kvinner er timeglassformede. Det er vi ikke, og det er dermed fullt mulig å ende opp med å være smurt utover tre forskjellige størrelser. Ifølge guiden deres er jeg 3-4 størrelser større enn noen av klærne jeg har og bruker skulle tilsi

Med utgangspunkt i dette er det ofte vill gjetning når man skal bestille klær på nett, med mindre det er et merke man kjenner godt, et veldig "tilgivende" snitt og materiale, eller man safer en størrelse oppover. Og det er jo faktisk mye vanskeligere å vurdere om et plagg passer når man ser det på nett enn når man står i butikken og holder det opp foran seg. Og la oss ikke glemme at Ellos faktisk tar seg betalt for å i det hele tatt håndtere returer, så det er neppe folk som bestiller ekstra størrelser for å være morsomme. Og hva er egentlig best/verst? At kunden bestiller tre forskjellige plagg, to i to forskjellige størrelser, returnerer de to størrelsene som var feil og det tredje plagget som så helt gyselig ut i virkeligheten (og betaler 59 kr for å få lov til det), eller at kunden bestiller i én størrelse, sender tilbake hele ordren og må legge inn en ny ordre på de to produktene i det som viser seg å være riktig størrelse? Det lønner seg ikke for kunden, og selv om kunden skulle treffe på størrelsene og bare sende tilbake det gyselige plagget, så er det ikke der skoen trykker når det er snakk om å redde jorda fra å bli kokt.

Neste morsomme tips er at du skal care for your wear, altså at du, når det kommer til klær, skal dampe, lufte, reparere og vaske klærne dine med et godt vaskemiddel. Jeg har to ankepunkter mot dette, og dette kommer fra en person som bruker klærne sine til de går i stykker, og vanligvis pensjonerer dem til "hjemmeklær" når de ikke lenger er presentable. Ellos, dere selger for mye klær i dårlig kvalitet til å gi dette tipset, og dere selger for mye klær som kommer til å flasse mikroplast ved hver vask. Og la oss ikke glemme alle de ytterjakkene jeg har kjøpt hos dere oppigjennom årene som faktisk ikke kan vaskes. De tåler kun rens, og ifølge Internett koster en tur til renseriet omtrent en halv jakke. Det er godt jeg ikke søler så mye på meg ikledd yttertøy. Nå ser det heldigvis ut til at kvaliteten har bedret seg noe og at konseptet maskinvask har blitt introdusert for innkjøperne deres, så det er veldig fint, men igjen, det lyder noe hult.

Den neste fikk meg faktisk til å le høyt, for under let it go oppfordres du til å gi bort det du ikke trenger til gjenbruksbutikker som visstnok ofte blir overlykkelige for ethvert bidrag. At disse butikkene renner over av klær, og at det som antageligvis er minst attraktivt for både dem og bruktkundene er fjorårets fast fashion, se det er det ikke så farlig med. Send samvittigheten din på renseri, du, og lytt til disse dumme løgnene.

Det siste tipset er å ha klesbyttedag med venner. Jeg lurer litt på hvem disse menneskene er som har en hel gjeng med venner som alle har samme smak, samme kroppsfasong og samme størrelse – kjøper man dem på butikken? Må man følge en størrelsesguide, og er den mer pålitelig enn Ellos' egen? Det er naturligvis et supert konsept, det er meg bare så fullstendig fremmed – litt som å bli oppfordret til å arrangere en fest for mine 100 nærmeste venner. Det noe ironiske er jo at det mest matnyttige tipset hva gjelder å skille seg fra klær man har gått lei (eller som ikke passer mer), vel strengt tatt er å legge dem ut for salg eller gi dem bort på Finn, Tise eller Facebook Marketplace. Men det var det tydeligvis ikke plass til på denne lille biten med papir, hvis bakside lover deg 20 % rabatt på neste kjøp (utenom en liste over merkevarer som ikke omfattes som er like lang som et vondt år), sånn at du skal føle deg fristet til å handle mer. Så kan heller du som kunde sitte der med den dårlige samvittigheten for miljøpåvirkningen, Ellos selv står bare på sidelinjen med glorien på snei.

Heldigvis frister Ellos generelt like mye som en munnfull stangselleri. 

Den hvite julen og polfareren

 Jeg er overbevist om at jeg har et veldig sunt forhold til alkohol. Jeg holder meg nemlig langt unna. Eller, jeg gjør vel egentlig ikke det, for jeg elsker å handle på polet, men jeg rører ikke alkohol selv. Jeg husker at jeg ved noen anledninger forsøkte å bestille sprit mens jeg var ute på restaurant med familien som barn, men lenge før det ble aktuelt for mine jevnaldrende å begynne å drikke, hadde jeg bestemt meg for å avstå fra alkohol. Gjennom årene har grunnene til å holde seg unna bare blitt flere, og selv om jeg i godt voksen alder har smakt på øl (æsj), så har jeg absolutt ingen planer om å gjøre en vane av det.

Jeg mener at alkohol, ettersom så mange ikke klarer å håndtere det på en fornuftig måte, er et onde, og jeg ønsker slik sett hele rusmiddelet dit pepperen gror. Jeg har aldri forstått hvordan godt voksne mennesker kan gå aktivt inn for å miste kontrollen, og noe av det tristeste jeg har opplevd, var å skulle delta i en middag der vertinnens niåring, som skulle overnatte hos en venninne, kom bort til meg og spurte om jeg kunne forhindre at moren drakk for mye denne kvelden. Ingen barn skal ha det sånn.

Selv har jeg vært heldig og vokst opp i et hjem og en familie med et fornuftig alkoholkonsum. Fyll har ikke hatt noen plass hos oss, og alkohol har aldri vært drukket for å gi rus, bare for smakens og hyggens skyld. Derfor synes jeg det er litt trist at det hvert år må kjøres kampanjer om hvit jul. På den ene siden forstår jeg ikke hva folk driver med som tydeligvis tyller innpå og ødelegger feiringen for ungene sine. På den andre synes jeg det blir litt håpløst at voksne folk som har kommet i skade for å ha barn i familien skal fratas muligheten til å ta seg en akevitt når julen ringes inn og drikke en øl til juleribba. 

Mmmoderasjon ... smak på ordet! Behersker du ikke moderasjon, ja, så får du ligge unna både juleøl og juleakevitt. Ja, da bør du vel strengt tatt tørrlegge deg permanent. Men om du er en ansvarlig voksen, så må du da vel for svarte svingende kunne kombinere det å holde deg nogenlunde likevektig med å nyte godt drikke? 

For meg fremstår det som sunt at barn blir eksponert for alkohol som et nytelsesmiddel - ikke at de tar del i det, men at de forstår alkoholens plass i livet til voksne som velger å bruke det. At alkohol er noe man kan hygge seg med - voksenbrus, i praksis, heller enn at det er nøkkelen til fyll, fanteri og uønskede graviditeter. Kanhende er det nøkkelen til et sunt alkoholkonsum i voksen alder? Jeg tror ikke det er noen store sannheter som skjuler seg i vinen, men kanskje er det å avdramatisere alkohol, og behandle det på samme måte som bilkjøring og valgdeltagelse, veien å gå? Ingen kommer til å tvinge deg til å ta lappen eller stemme, og om du har tenkt å kjøre idiot eller stemme på Lysglimt, så bør du, på lik linje med om du har tenkt å ha et problematisk alkoholkonsum, avstå fra rettigheten du har blitt innrømmet fordi du er voksen. Og la oss ta denne parallellen litt lengre. Om du er fullstendig ubrukelig som foresatt for et barn - noe en del dessverre er, så kan det jo tenkes at du synes det er rasende festlig å skryte til lille Kevin om at du har stemt på Donald Duck ved hvert valg siden du ble 18. Eller kanskje du liker å kjøre i 160 km/t med Kevin på fanget, og Kevin tenker at dette er storartet, for det går fort og pappa er glad og en dag skal han selv få lappen og kjøre like fort, men alle som er nogenlunde oppegående i hodet vil tenke at Barnevernet bør ta seg et alvorsord med Kevins pappa. Men det er jo ikke sånn flesteparten oppfører seg. Normale, nogenlunde velfungerende voksenpersoner som gjør sin borgerplikt på valgdagen, forteller barna at dette er en viktig ting man gjør når man er voksen, at man overholder fartsgrensene og kjører etter forholdene. Burde det ikke da være naturlig å drikke med måte og fortelle barna at voksne smaksløker ofte liker andre ting enn barns smaksløker, og at voksenbrus påvirker kroppen på en annen måte enn Fanta, og at man derfor må være forsiktig med hvor mye man får i seg?

Når jeg av og til kommer over diskusjoner om alkohol vs avhold i sosiale medier - eller alkohol vs. alkoholfrie alternativer, så er det besynderlig mange som i en eller annen form påstår det følgende:

1. Det er  krenkende at noen velger å ikke drikke. De er mindreverdige mennesker, de vet ikke hvordan man har det gøy og de ødelegger for alle andre.
2. Det er meningsløst med alkoholfrie alternativer til sprit fordi sprit smaker vondt og skal bare drikkes for å få mest mulig promille med lavest mulig væskeinntak.

Og dette gjør meg litt trist. For det første er det litt ugreit å bli fortalt at man er et søppelmenneske fordi man avstår fra å ruse seg, selv om påstanden får litt mindre slagstyrke når den fremsies av et åpenbart søppelmenneske. For det andre føler jeg ikke at jeg ødelegger for alle andre - jeg går tross alt ikke rundt og forteller brisne mennesker at de bør gå over til å drikke vann, selv om jeg ofte skulle ønske at de tenkte tanken selv. Det er nemlig litt kjedelig å være i festlig lag med folk som drikker mye, for når de begynner å få det VELDIG gøy, blir de betydelig mindre morsomme å være sammen med. De mister evnen til å føre intelligente samtaler, de mister evnen til å fokusere, og de begynner å søle og grise. Kort sagt begynner de å oppføre seg som den typen barn ingen andre enn foreldrene liker. Det er litt mindre snørr involvert, men de er like klissete og seige, og de husker svært lite dagen derpå. 

Og så var det dette med drikking for promillens del. Alkoholfri "alkohol" er ikke noe som appellerer til meg, ettersom jeg synes det meste av polvarer lukter død og fordervelse, men jeg ser jo at disse produktene har et veldig positivt potensial i den forstand at de kan gjøre det lettere å delta i "alkoholkultur" for folk som av ulike grunner ikke skal eller bør drikke, som gravide eller folk med alkoholproblemer, samtidig som de gjør det mulig å nyte "voksenbrus" uten rus og uten en kjip dagen derpå. Burde ikke det være kjempepositivt for alle at den muligheten er der?

Nå skal jeg ingenlunde påstå at alle alkohol-likere kommer med påstandene jeg har parafrasert her - jeg har i voksen alder aldri opplevd negative reaksjoner fra venner eller kjente for valget jeg har tatt, selv om ganske mye spøking om å skjenke meg har gjort meg veldig var på å ta imot drikke fra folk jeg i utgangspunktet stoler på, men som kanskje vil kunne forsøke å være "morsomme", eller som er nysgjerrige på hvordan Renate uten hemninger er. 

Men jeg synes det er trist at kommentarfeltnissene er der ute, og at de tydeligvis er mange nok til at de dukker opp i grupper som ikke har noe som helst med alkohol, festing eller rus å gjøre. Og jeg synes det er trist at det ikke er noen alkoholdrikkere i disse gruppene som tar oss avholdsfolk i forsvar. Det er nemlig ganske vanskelig å forsvare seg selv mot påstander om at man er en grinete partypooper som aldri har blitt voksen.

Er det noe jeg ønsker meg for barn fra nord til sør, så er det ikke en hvit jul, men et moderat år. Det hjelper ikke at Håkon og Kristin feiret jul med barna uten akevitt i 2021 hvis Kristin har høylytte venninnefester med i overkant mye cava hver fjortende dag gjennom hele 2022, og barna merker at mamma er anderledes og rar og sier merkelige ting, eller hvis Håkon er litt for glad i å ta seg en øl med gutta en gang i blant når "en øl" er flere og får følge av flere shots og "en gang i blant" er minst en gang i måneden, og barna våkner av at han kommer sjanglende inn døra og vet at det betyr at pappa kommer til å ligge på sofaen mesteparten av neste dag.

Det skal bli lys i lampen

 Jeg blir litt lei meg når jeg leser avisartikler om folk som er redde for høstens og vinterens strømregninger og enten ikke unner seg å ha på lys eller varme, eller velger å lade mobilen på skolen for å spare strøm. På den ene siden er det trist fordi det å frarøve seg noe som bør være en selvfølge gjør at de fleste vil føle på seg stakkarslige og mindreverdige, men på den andre er det trist fordi noen av disse menneskene rett og slett overdriver tiltakene sine. For hvor mye penger sparer du egentlig dersom du lader mobilen når du ikke er hjemme? Vel, ikke så mye!

Jeg har nemlig regnet litt på det. Om du har en mobil med et relativt stort batteri (4000 mAh) som er i god form, og lader det opp fra 0 til 100 en gang i døgnet (noe du ikke bør gjøre - ikke la batteriet tømme seg helt, og stopp mellom 80 og 90 %), med en 15 W lader hver dag, kan du anslå at det tar cirka 1,6 timer. Det er medregnet et strømtap på 20 % fordi du antageligvis bruker telefonen mens den lades. Etter en måned har du brukt 0,732 kWt.

Så har vi belysning. Ettersom LED nå har tatt helt over for glødepærer på nesten alle områder, kan vi anslå at de fleste hovedsakelig har LED i lampene sine hjemme (mer om det senere). Så hvor mye strøm sparer vi på å slukke lyset?

Vel, jeg har laget tre eksempler. Det ene er en taklampe med 3 pærer à 4 Watt. Her snakker vi allmennbelysning for en vanlig stue i en leilighet eller et mindre hus, og tilsvarende omtrent 120 Watt glødepærelys. Uansett om du er hjemme hele dagen eller kommer hjem fra jobb rundt 17, er det naturlig å vente med å skru på lyset til det blir mørkt, og om du bor i Sør-Norge, der strømmen er dyrest, kan du regne med at lyset må på rundt 16-17, og være tent ut dagen. Vi anslår 6 timer (kanskje må det være på en time på morgenen også, særlig om du står opp tidlig?). Det gir et månedlig forbruk på 2,196 kWt.

Så tar vi en lampe som må være på hele dagen. Det kan være en lampe på kjøkkenet eller ved skrivebordet - eller hvor som helst ellers der dagslys ikke er nok. Denne får være på i 16 timer, og vi anslår at den bruker 4 Watt. Det blir 1,952 kWt i måneden. 

Det tredje eksempelet er dekorbelysning. En vinduslampe, kanskje, eller en liten lampett. Det kan også være en adventsstjerne. Vi anslår at det er snakk om en 2 W pære, ganske typisk for slike lamper, og den tennes når det blir mørkt. Totalt blir forbruket 0,366 kWt per måned.

Er du usikker på om du kan pynte balkongrekkverket eller grantreet ute i hagen med en lysslynge? La oss si at du har en 19 meter lang lysslynge fra Clas Ohlson med 120 dioder. Kan du unne deg å la den lyse opp i vintermørket? Vel, den bruker akkurat like mye strøm som den fiktive lampen som må være på hele dagen, så om du vil at den skal tennes når det blir mørkt og slukkes når det lysner, og vi anslår 16 timers mørke i snitt, er kostnaden for vinterkosen den samme, altså 1,952 kWt.

Høres disse tallene små ut? De er det. Men de neste tallene er ikke små.

Nå kommer vi til oppvarming. Personlig er jeg heldig og har radiatorer som, i likhet med varmtvannet i springen, varmes opp via sentralfyr som indirekte betales via husleien. Ulempen er naturligvis at jeg via husleien subsidierer tenåringer som bor i dusjen og folk som i dyrevelferdens navn fyrer for kråka, men samtidig slipper jeg ubehagelige hopp i strømregningene fra måned til måned. Om du derimot har elektrisk oppvarming, blir vinteren naturligvis mer dramatisk fra et strømperspektiv.

Så la oss se på oppvarming. Først og fremst bør man jo følge rådet om å la soveromsdøren være lukket og soverommet være uoppvarmet. Det samme gjelder andre rom som ikke brukes jevnlig gjennom dagen - dette er grunnen til at åpen romløsning egentlig er en utrolig dårlig idé. Dører og vegger lar deg kontrollere varmen og oppvarmingen mye bedre! Om du har hjemmekontor på soverommet eller har barn som leker og gjør lekser på sitt soverom, er det naturligvis ikke aktuelt å la dem være kalde, men for alle andre er det en stor fordel. Men hvor mye oppvarming trenger man egentlig?

En tommelfingerregel er 60 Watt per kvadratmeter - dette er ikke forbruket av strøm, men kapasiteten til ovnen. Så om du  tilhører flertallet av studenter og mindre bemidlede folk i byer og større tettsteder, bor du antageligvis ikke i en diger, trekkfull villa, men i en liten til gjennomsnittlig leilighet. La oss si at boligen, eksklusive rom som ikke skal oppvarmes, er på 60 kvm. Kanskje er den mye mindre, eller du bor i kollektiv med mange og betaler bare en brøkdel av totalprisen - det vil være en stor bonus! Men istedenfor å prøve å regne meg frem til hvordan det står til hos den gjennomsnittlige nordmannen som med rette frykter strømprisene, tar jeg utgangspunkt i en romslig leilighet med to soverom der du må varme opp barnas rom, men la de voksnes være uoppvarmet. Totalt trenger du da 3600 W med ovner, fordelt på panelovner, vifteovner og flyttbare elementer. 

Vi setter opp to scenarioer for temperatur og to for bruk av hjemmet: Den første er folk som er hjemme hele dagen og derfor må ha på strømmen i 16 timer, den andre for de som er ute av huset i 10 timer 5 dager i uken (jobb, pendling, handling, studier, etc.), og som derfor, i snitt, har på varmen i 8,86 timer i døgnet for alle ukedager. Så har vi den andre inndelingen, som er oppvarming på maks effekt (det er sprengkulde og alle ovnene står på maks) og den andre er på middels effekt. Om du er hjemme hele dagen, lander høy effekt deg på 1756,8 kWt mens middels effekt kommer på halvparten, altså 878,4 kWt. Om du er mye borte, blir tallene 972,83 kWt og 486,41 kWt.

Hittil er jo dette bare tall, ikke priser. Men nå kommer prisene!

Strømregninger og strømavtaler kan være ganske forvirrende, og jeg avbrøt selv et bytte til ny strømleverandør etter at en selger insisterte på at deres fastprisavtale ville lønne seg for meg, til tross for at prisen han tilbød var så høy at jeg måtte ha flyttet i stor enebolig med elektrisk oppvarming for at den skulle være det minste interessant. Jeg liker ikke å bli løyet til, merkelig nok. Jeg kan naturligvis ikke si noe om andres strømavtaler, men på generell basis kan jeg konkludere med følgende:

• Strømregningen er delt inn i det du betaler til strømselskapet og det du betaler til nettselskapet.
• Nettleien er delt inn i et fast ledd (månedspris) og et variabelt ledd (pris per kWt). 
• Det du betaler til strømselskapet er delt inn i et månedsgebyr, pris per kWt og eventuelt et påslag per kWt.
• Det variable leddet er relativt stabilt, i motsetning til strømprisene du betaler til strømselskapet.

Så, nå skal vi ha det gøy og se på hva moroa ovenfor vil koste per måned. Jeg tar her ikke hensyn til fastledd eller den faste månedsprisen (det vil tross alt ikke variere med strømprisene), men gir her tre eksempler på hva mobillading, lys og varme vil koste med en pris per kWt på 1 kr og 2 kr, med variabelt ledd basert på leie av nett hos Elvia i Oslo.

• Lade mobilen hver dag: 1,06–1,79 kr/mnd
• 12 W taklampe i 6 timer hver dag: 3,18–5,38 kr/mnd
• 4 W lyspære eller lysslynge som er på i 16 timer hver dag: 2,83–4,78 kr/mnd
• 2 W dekorlampe som er på i 6 timer hver dag: 0,53–0,90 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt i 16 timer: 2543,85–4300,65 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt i 16 timer: 1271,92–l2150,32 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt kveld og helger: 1408,65–2381,48 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt kveld og helger: 704,33–1190,74 kr/mnd

Så, hva vil jeg frem til?

Du kan trygt la lyset være på der det trengs eller lade mobilen, for det er bare snakk om noen få kroner. Om du må snu på skillingen, bør du prioritere lamper som lyser godt uten å bruke så mye strøm, eller, om du er alene, lyse opp stedet der du sitter fremfor å lyse opp hele rommet. 

Så er det dette med lyskilder som jeg var inne på tidligere. Glødepærer er helt erstattet av LED nå, og det er også så godt som alle 230 V-halogenpærer (om man da ikke sitter med et personlig restlager), men mange lavvoltslamper bruker fremdeles halogen, og kan ikke nødvendigvis gå over til LED uten at man bytter ut både trafo og dimmer. Derfor: om du har spotter eller andre lamper der pærene (enten en liten, rund reflektorpære som er flat foran, eller en bitteliten pære som er laget av glass) stikkes inn i en sokkel med to rette pinner, bør du så langt det går velge andre, LED-baserte lyskilder. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg allerede har en
tegning av en lavvoltspære, men her ser
du hvordan en 12V-reflektorpære ser ut!

La meg ta et høyst reelt eksempel: Jeg har en lampe uten dimmer med 6 x 10 W halogenpærer  over spisestua, totalt 60 W, og en lampe med 6 x 4 W LED over salongen som vanligvis er dimmet til ca 50 %. Lumen (lysmengden) er henholdsvis 870 og 750 lm, så det blir ikke helt det samme, men den med LED-pærer sprer lyset mer effektivt.

Om jeg vil ha litt lys i rommet og velger lampa med halogenpærer hver dag i 6 timer gjennom 4 måneder og prisen per kWt stiger til 2 kr, kaster jeg 86 kr ut av vinduet. For den prisen kunne jeg lyst opp den stakkars balkongen min med 342 meter lyslenke gjennom hele desember.

Det virkelige strømsluket er oppvarming, men ved å begrense antallet rom som varmes opp og antallet timer ovnene er på, kan du spare mye. En annen mulighet er å ha ovnene på lav effekt, og heller ha en vifteovn eller en annen liten ovn som du plasserer der du er. Om ovnene ellers i huset er stilt inn på lav effekt/temperatur, kan du holde temperaturen slik at du ikke trenger å bruke votter inne, samtidig som du sparer penger. Sitter du hjemme hele dagen og skrur ned de fastmonterte ovnene slik at du bare bruker 800 W og tar med deg en 500 W vifteovn dit du sitter, sparer du nesten 600 kr hver måned i forhold til å ha alle de fastmonterte ovnene på halv effekt (1800 W) hvis strømprisen når 2 kr/kWt. 1553 kr er fremdeles mye å betale for oppvarming, og kanskje er det nødvendig å redusere ytterligere, enten i antall timer eller i antall Watt, men poenget er i alle fall at dersom du har klart å betale strømregningene dine før, så betyr ikke økte strømpriser at du vil måtte kutte alt annet enn kjøleskap og komfyr. 

Og det er vel i grunnen også det jeg vil oppsummere med: Om du føler at du bør eller må spare strøm, så gjør det der det merkes, og forsøk, så langt det er mulig, å balansere sparing og trivsel. Ingen har vondt av å bruke ullsokker inne når det er kaldt ute, men å sitte i stummende mørke gjennom hele vinteren for å spare en tjuekroning, det er det ingen vits i. 

Lange dager, korte uker

 Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på hortikulturell.no, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?

Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.

Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.

På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!

Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. 

Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.

Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. 

Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.

Semmelweis og husarrest

Mens jeg går rundt hjemme og mer enn noen gang før er redd for hva fremtiden vil bringe, prøver jeg å fokusere på at det tross alt kunne vært verre. Det kunne vært byllepest, eller noe annet som var så fysisk skremmende at alle ble lamslått av frykt. Vi kunne levd i en verden hvor man fremdeles trodde at miasma var noe man måtte forholde seg til. I dag har vi kommet så langt at Chromes innebygde ordbok ikke engang vil godta at "miasma" er et ord. Er du blant dem som ikke er kjent med miasmaen? Jeg stiftet bekjentskap med konseptet da vi på videregående leste (eller lyttet vi til?) Jens Bjørneboes skuespill om Ignaz Semmelweis, den østerriksk-ungarske legen som først innså at det at  legene på sykehuset hvor han jobbet i Wien som var skyld i den høye frekvensen av barselsfeber blant nybakte mødre, fordi de ikke vasket seg ordentlig mellom obduksjoner og barnefødsler. I dag er det en selvfølge at man ikke skal grave rundt inne i lik rett før man går til fødestua dersom man ikke vasker hendene veldig grundig underveis, men selv om Semmelweis kunne vise til at baselfeber var mye mer vanlig på den ene avdelingen ved Wiens allmuesykehus hvor det ble foretatt obduksjoner, enn på avdelingen hvor det ikke ble foretatt obduksjoner, ble han latterliggjort av de andre legene. For hvem vil vel akseptere at de uforvarende har drept mange de egentlig ønsket å hjelpe? Nei, da var det enklere å fortsette å skylde på miasmaen (det gjorde vi forøvrig i klassen i lang tid etter at vi lærte om Semmelweis også - miasmaen fikk skylden for det meste).

Og miasma, det var noe man trodde på i gode, gamle dager. Det var en slags luftforurensning, i mangel på et bedre ord. Sykdom, mente man, ble ikke spredd via dråpesmitte eller ved berøring, det kom flytende gjennom luften. Vi vet jo idag at det bare er piss, men tenk hvor angstfremmende det må ha vært å leve i en tid hvor det ikke bare var mer sykdom, mindre helsestell og større risiko for å dø på seg generelt, men også være redd for at lufta skulle komme og ta deg. Nå visste sikkert ikke gjennomsnittspersonen på 17- og 1800-tallet så mye om miasma, og det er vel egentlig bra.


Nei, det vi skal gjøre, er å holde avstand. Og det passer meg i utgangspunktet bra. Kanskje er grunnen til at jeg er lite syk generelt at jeg egentlig lever i en slags halvkarantene? Jeg går ikke rundt og tar på eller klemmer på folk i utrengsmål, jeg er som regel hjemme når jeg ikke er på jobb, jeg bor alene og jeg synes for det meste at det å holde kontakt med familie og venner gjennom telefon og sosiale medier er minst like verdifullt som å være sammen. Jeg går ikke glipp av noen ferier, fester, konserter eller lignende. Og jeg trives jo sånn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå rundt for meg selv uten å se andre eller uten å gå ut døra, men jeg kan lett være helt alene i en uke uten å få antydninger til brakkesyke. Jeg er med andre ord veldig, veldig heldig når situasjonen er som den er. Jeg kan for det meste ha hjemmekontor, og jeg kan sitte ved en velutrustet pult og jobbe effektivt hele dagen. Noen floker oppstår definitivt underveis, men jeg vil anslå at effektiviteten min ligger på minst 90 % i forhold til normalt. Ikke er jeg spesielt redd for å bli smittet heller. Jeg vil sammenligne mitt forhold til koronavirussmitte med å bli stukket av en ny type veps. Jeg er ikke aktivt redd for det, men jeg ønsker det definitivt ikke. Jeg regner med at smitte (eller et stikk) vil medføre mildt til moderat ubehag som jeg helt fint kan komme meg igjennom. Men, og det er to men her: for det første, så kan man alltid, i møte med noe kroppen ikke har vært borti før, få en påminnelse om hvor total ubrukelig menneskekroppen er på sitt verste. Man kan få en allergisk reaksjon på et insektbitt, og man kan, selv om man så vidt man vet ikke er i risikogruppen og selv tror man har et forbasket velfungerende immunforsvar, bli alvorlig syk og kanskje til og med dø. Og som jeg har skrevet flere ganger før: det at jeg ikke er spesielt redd for å dø, betyr ikke at jeg går rundt og ønsker livet av meg selv. Jeg har tross alt planer, og har ikke tid til å dø. Jeg skal jo plante blomster. Men det andre men-et er mye viktigere, og det handler om solidaritet.

For dette imaginære vepsestikket rammer bare meg. Om jeg ender opp med å dø av det, er det synd for mine nærmeste og revnende likegyldig for alle andre. Ingen blir smittet av et vepsestikk. Men om jeg smittes av koronaviruset, vil jeg sannsynligvis spre smitten. Kanskje volder jeg, helt uforvarende, en annens død. Kanskje fratar jeg noen en besteforelder, en forelder eller et barn. Og det at jeg ikke ville ha gjort det med vilje, og sannsynligvis ikke engang ha visst om det, vil ikke kunne vekke vedkommende opp fra de døde. Og det er det jeg ikke skjønner med de som ikke forholder seg til myndighetenes restriksjoner i disse tider. Så godt som alle må ut av og til. Noen må ut ofte, for eksempel for å gå på jobb, og hvis så mange som mulig holder seg inne, reduserer de risikoen for at de som må ut, blir smittet, eller at de selv blir smittet av de som må ut. Klarer vi å holde antallet som til enhver tid er smittet nede, sprenger vi ikke kapasiteten på sykehusene, slik at de kan klare å håndtere både korona og folks generelle tendens til å bli alvorlig syke, helt uten flaggermusvirus. Det handler om solidaritet for de som ikke vil kunne riste av seg koronainfeksjonen, de som vil bli en del av statistikken over COVID-19s ofre. De som vil måtte dø alene fordi de som er glade i dem ikke får komme på besøk, fordi de utgjør smittefare for andre innlagte, og også selv kan ta med seg smitte ut fra sykehuset.
Vi er heldige, vi lever ikke i en tid dominert av eugenisk tankegods, eller i et samfunn hvor folk automatisk blir regnet som overflødige dersom de ikke er unge, friske og fertile. Vi kjører ikke de gamle og syke ut i skogen og etterlater dem der. Vi er bedre enn som så, både som folk og som art. Og derfor foreslår jeg at dere som ikke gidder å forholde dere til at vi nå har husarrest, og som fester, henger sammen i klynger og generelt gjør alt dere kan for å sabotere myndighetenes arbeid for å bremse spredningen, utelukkende fordi dere ikke er redde for deres egen helse, snarest rekvirerer en buss, kjører til skogs, tar dere frem til nærmeste myr og lar dere synke ned der. Om noen skal ofres, er det dere.

Vær beredt

Ifølge DSB er jeg en del av Norges beredskap, og helt siden de lanserte guiden for hva man burde ha i hus i tilfelle alt går til helvete på sikkerhverdag.no, har jeg gått rundt med dårlig samvittighet fordi jeg er dårlig forberedt. Det begynte egentlig litt før det, da jeg leste at man ved evakuering måtte fylle badekaret med vann, og ble temmelig forvirret. Hvorfor skal det fylles med vann? Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Gjelder andre regler for oss som bare er oppsatt med dusj?
MC påpekte fornuftig nok at det antageligvis var fordi vannet kunne brukes som drikkevann når man kom tilbake, men det sto det absolutt ingenting om.

Etter mye frem og tilbake fant jeg igjen listen, som er fra bestselgeren Tilfluktsromtjeneste: en håndbok for: eiere, ledere, brukere av tilfluktsrom, som ble utgitt av DSB i 1991. I "Huskeliste for handlinger før man går til tilfluktsrom" står det først at man skal la dyrene sine være igjen i boligen før man søker tilflukt, noe som både er fullt forståelig og helt uakseptabelt. Jeg må derfor snarest sy kostymer til kattene mine, slik at de kan kle seg ut som personlige effekter. Videre står det at man skal dra med seg masse greier i en myk veske som er lett å forme eller stue bort. Det som er mer forvirrende, er det man skal gjøre før man forlater boligen. Man skal som sagt fylle badekaret med vann (igjen, hvorfor?), trekke for gardiner og slippe ned persienner (forstår den - det er sikkert tyskerne som kommer), stenge dørene (kanskje i tilfelle brann?) og skru av strømmen. Men helt til slutt kommer det for meg noe absurde: "hvis ikke vinduene allerede er teipet, utføres dette."

Nå har vi teipet vinduer og vi har børi ved?

Jeg har så mange spørsmål. Hvorfor teiper man vinduer? Burde vinduene mine vært teipet allerede? Er de teipet uten at jeg vet det? Hva slags teip bruker man? Skal man teipe karmen? Rutene? Er det snakk om julepyntede vinduer med rødrutete ruter med snøspray? Derom tier kilden, og det eneste Google har å bidra med, er noen vage indikasjoner på at man kanskje teiper vinduene før orkaner, så det handler muligens om å unngå at glasset spruter innover i boligen grunnet vind eller trykkbølger. Men det er bare ren gjetning.

Det skal sies at jeg a) ikke er spesielt redd for at noe skal skje, og b) kommer til å gi opp ganske fort dersom det skjer noe. Jeg ser absolutt ikke noe poeng i å preppe for et års overlevelse - jeg er overbevist om at jeg ville ha lagt meg ned for å dø for lengst når kriseperioden bikket to uker. Jeg har rett og slett hverken overlevelsesinstinkt, livsvilje eller tålmodighet til sånt.
Jeg tror egentlig at min hang til å filosofere over hvorvidt dinosaurene ville skammet seg over sine etterkommere, småfuglene, i stor grad handler om at jeg lurer på om mine forfedre ville skammet seg over meg. Mine forfedre kom seg gjennom vikingtiden, Svartedauden, heksejakter, kriger og dertilhørende hungersnød og dyrtid, og de kom seg gjennom det slektsforskningen min viser at var generasjon på generasjon med generell elendighet og stor barnedødelighet. Alle disse menneskene som slet seg gjennom livene sine, bare for at jeg skal kunne sitte på ræva og kjenne meg selv godt nok til å vite at jeg er totalt ubrukelig dersom noe skulle skje.

Så kanskje er det litt på grunn av dem jeg gjør dette. Kanskje jeg vil hedre mine formødre som presset ut 12-14 babyer for så å se dem dø som fluer fordi de ikke hadde mat nok eller godt nok helsestell ved i det minste å klare å forberede meg på vanskeligere tider? Bevise at jeg ikke kommer til å sulte ihjel foran en imaginær brødboks dersom det plutselig er tomt for mat på butikken i noen dager. Dessuten har jeg katter jeg må ta vare på. Og derfor satte jeg meg altså inn i hva DSB og sikker hverdag mener jeg trenger for å klare meg i tre døgn.

Det starter særdeles dårlig. Jeg skal visstnok ha 9 liter vann, 2 pakker knekkebrød, 1 pakke havregryn, 3 bokser middagshermetikk/tørrmat, 3 bokser pålegg med lang holdbarhet, og noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade. Jeg har 0 liter vann, 1/2 pakke knekkebrød og omtrent like mye havregryn, en liten boks makrell i tomat og et ganske skremmende lager med kokesjokolade. Det positive er at det er ganske mye energi i 2 kg hvite sjokoladeknapper, det negative er at jeg sannsynligvis ville blitt akutt feilernært og dødd av skjørbuk, struma eller en annen, mer sannsynlig mangelsykdom før strømmen kom tilbake. Jeg stusset veldig over dette med den enorme mengden knekkebrød - sist jeg sjekket, var det noe sånt som 15 knekkebrød i en pakke. Ved tre måltider med knekkebrød om dagen (ganske normalt for meg) spiser jeg seks knekkebrød om dagen, noe som betyr at to pakker vil holde i 5 dager, og da trenger jeg ikke havregryn. Den naturlige konklusjonen her er at de tar utgangspunkt i rasjoner som skal være nok for storspiste, voksne menn, men jeg velger istedenfor å tro at  DSB sitter på forskningsresultater som viser at innesperrede mennesker stresspiser havregryn, eller leker med dem. Men ok, kjeks, makrell i tomat og knekkebrød skal jeg klare å få på plass, og jeg kan kjøpe en boks med rosiner. Såpass klarer jeg.

Men så var det middagshermetikken. Jeg er kanskje bortskjemt/sær, men har lite erfaring med mat fra boks, annen enn hermetisk frukt, tomat og sopp. Om jeg ikke tar helt feil, er den eneste hermetiske middagen jeg har erfaring med, torskerogn - et konsept jeg måtte forklare for en svenske for litt siden, og som minnet meg om hvorfor jeg ikke har spist torskerogn på veldig mange år, fordi æsj. Dessuten, hva er egentlig middagshermetikk? Jeg har sett spaghetti à la Capri i butikken, og stilt moren min det betimelige spørsmålet: "hva er det der for noe???", og på Herreavdelingen snakket de stadig om snurring, som det var ganske tydelig at ikke var menneskeføde. Jeg vrengte hjernen, og kom frem til at joikakaker var middagshermetikk, og kanskje sodd - mat jeg aldri har smakt, og synes ser en smule frastøtende ut. Det er ikke enkelt å være vanskelig i matveien! Men Internett kunne selvfølgelig hjelpe, og jeg venter nå på en forsendelse med MRE-er som kan varmes opp i magiske poser (altså enkeltporsjoner med hermetisert/frysetørket middag med veldig lang holdbarhet, beregnet for jegere, friluftsentusiaster og militæret. Om du nå tenker at dette er litt overkill, så er jeg helt enig i det. Men det gir meg en form for trygghet å føle at jeg er beredt - i alle fall litt. Det er litt som det at jeg er særdeles forsiktig med å gå over gaten på rød mann - hvis jeg blir overkjørt og drept, vil jeg at det utelukkende skal være sjåførens skyld.

I høst fikk jeg en forsmak på hvordan det er å være uten strøm - da kom jeg hjem til mørklagt leilighet, og det viste seg at det blir veldig mørkt utpå kvelden når man ikke har noen lamper å skru på. Jeg må nok derfor investere i flere kubbelys og minst én campinglykt - og kanskje en hodelykt også. Og 5000 batterier.

Men det er så mye mer! Jeg bør ha kokeapparat, men alt jeg har, er en liten gassgrill for utebruk. Jeg trenger gass- eller parafinovn til oppvarming - men det viser seg at gassovner ofte er involverte i ulykker, og det hadde jo vært utgjort om jeg sprengte meg selv i fillebiter i forsøket på å beskytte meg mot invaderende horder. Kort fortalt, er det veldig mye jeg tydeligvis burde hatt og gjort. Enn så lenge tror jeg at jeg nøyer meg med ovennevnte matvarer, lyskilder og masse ekstra batterier til min strømslukende DAB-radio. Og jodtabletter. Masse jodtabletter.

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.

På limpinnen

Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.

Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte.  Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.

Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.

Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.

Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!

Det som skjer, det skjer

Plantene mine lever. Enn så lenge.
Det er faktisk en fryd å gå ut på balkongen - alt det grønne og rosa får meg til midlertidig å glemme at det er klin umulig å bevege seg der ute fordi det er så forbasket overfylt. Det dufter av timian, rosmarin og salvie, og de tre rosene ser ut til å trives enn så lenge, med nye skudd og noen lovende knopper. Om jeg beveger meg litt forbi de to store karene, blir entusiasmen noe redusert - jordbærplantene er litt stusselige - muligens fordi mai hverken var spesielt skjønn eller mild, og den oppstammede tåren feller, vel - tårer, og truer med å bli helt fri for blomster. Og så, innerst på balkongen, finner jeg mine to favorittprosjekter: balkongkassen der det spirer og gror. Sukkerertplantene strekker seg oppover og griper fast i kattenettingen og små spirer som jeg ikke helt vet om er kanelbasilikum, kornblomster eller linblomster kikker frem fra jorda. Kanskje er det ugress. Hvem vet? Men jeg er veldig spent på hvordan kassen vil se ut om en måneds tid! Og så blodbegeret. Det viste seg å være en smule utfordrende å overbevise en plante som har slynget seg rundt og rundt seg selv og tre pinner om heller å strekke seg oppover noen tråder. Det var en real floke, og på et tidspunkt måtte jeg gi opp og binde opp den delen av planten som bare var en stor vase av ranker, og heller fokusere på å lede de nye skuddene oppover veggen. Og det ser ut til å fungere! Jeg vet ikke om den vil bli stor nok til å dekke veggen, men den har definitivt vokst. til tross for at det bare er to uker siden jeg plantet den ut. Bacopaen den deler krukke med ser betydelig mer stusselig ut enn den som henger i ampelen, men det er nok mer en indikasjon på at sistnevnte stortrives enn at førstnevnte mistrives. Og om den mistrives, skylder jeg bare på rylliken. Den kjøpte jeg utelukkende for å være grei mot eventuelle marihøner, og har angret siden - jeg visste ikke at jeg hadde hatt kontakt med ryllik tidligere, men jeg kjenner lukten fra før, og jeg er definitivt ikke noen fan.

 

Men nok om balkongen min, la oss gå over til mindre relevante nyheter!
Det ble fremmet påstander på jobb rundt juletider om at sminkeinnkjøpet mitt minnet om avhengighet, og mitt argument om at jeg kunne slutte når jeg ville, hadde merkelig nok liten effekt. Men jeg sluttet, og så begynte jeg igjen, dog i en mye mindre skala. Jeg lover å ikke sprenge kapasiteten på sminkebordet mitt, altså! Men en del av denne lille besettelsen har gjort meg ganske frustrert, og frustrasjonen er rettet mot et merke jeg liker og i utgangspunktet har tillit til, nemlig Colour Pop. Det er et amerikansk merke (utviklet og produsert i USA) som tilbyr rimelig kosmetikk som ikke er testet på dyr, og kvaliteten er utrolig god mtp den lave prisen. Så da de lanserte en palett bestående av seks nye super shock shadows med masse glitter, sa jeg "please and thank you" og bestilte den. Paletten kom og fargene var nydelige. Alt var vel i den demokratiske republikken Renatistan (som, i likhet med alle andre land som har "demokratisk" i navnet sitt, ikke er et demokrati), helt til jeg skulle kaste selve paletten (skyggene leveres i plastbokser med lokk, så paletten var i praksis en pappeske med seks hull i), og oppdaget teksten på baksiden. Der, nesten uleselig i hvit skrift på blekrosa bakgrunn, sto det at produktet ikke var egnet for bruk rundt øynene. Det er jo ikke akkurat det man vil lese på emballasjen til en ØYENskygge, så jeg konsulterte nettsidene deres. Der lå paletten under øyensminke og det sto ikke et kvidder om at produktet ikke var "eye safe".
Jeg valgte å ikke gå helt i fistel med det samme - det er normalt to grunner til at kosmetikk av denne typen kan være uegnet for bruk rundt øynene - glitteret kan være for stort eller for skarpt i kantene, slik at det kan føre til irritasjon eller skader på øyet (kan f.eks. gjelde glitterprodukter som er ment for å brukes på kinn eller i håret) eller en eller flere ingredienser, gjerne fargestoffer, kan mangle godkjenning for bruk rundt øynene. I USA er det FDA som godkjenner ingredienser for bruk i kosmetikk, og de er beryktet for å være bakstreverske og generelt trege, så det forekommer for eksempel at øyenskygge produsert av europeiske merker for det europeiske markedet inneholder pigmenter som ikke er godkjente i USA, og da kan det stå på emballasjen at den/de fargen(e) i paletten som inneholder dette, ikke er FDA-godkjent. Problemet her var at det ikke sto noe om at det var et bestemt produkt som var problemet. Det sto ikke hva som var problemet med produktet. Og det likte jeg dårlig. Så jeg forfattet en relativt hyggelig e-post til kundeservice (jeg jobber tross alt med kundeservice, så jeg satser alltid på lav hurpefaktor når jeg er kunde) og spurte hvorfor det ikke var "eye safe". Og dette kunne jeg skrevet en clickbait-artikkel om med tittelen "hun kontaktet kundeservice og svaret hun fikk vil sjokkere deg". Eller kanskje ikke. Men det sjokkerte i alle fall meg ganske grundig:

"There are ingredients in some of our Super Shock/Pressed Pigments and Creme Gel Contours that are not recommended for the eye area by the FDA, but it is up to user discretion. As you can see on social media many choose to use them on their eyes with no issues. Hope this is helpful!"

Kort oppsummert: nei!
Det er så mye feil med dette svaret. Det at andre mennesker har testet noe og ikke fått problemer, er ikke det samme som at det er egnet for bruk. Du finner masse bilder og videoer av folk som deltar i The Cinnamon Challenge på YouTube, det betyr definitivt ikke at det er smart eller trygt å spise en spiseskje med kanel. Det er virkelig verdens mest håpløse disclaimer. Jeg ble skikkelig irritert og oppgitt, og så bestilte jeg mer sminke fra dem. Jeg er åpenbart håpløs, men jeg har bare noe sånt som 10 røde leppestifter, og jeg trengte åpenbart flere.

Jeg har også tenkt mye på GoT-finalen (jeg hadde mye tenketid mens jeg var sykemeldt i forrige uke. Og ja, SPOILER ALERT), og forsøkt å bruke litteraturvitenskapelige briller - analyse er analyse, og alt det der. Og om vi ser bort fra at siste sesong var en slurvete og lite imponerende affære som bar tydelig preg av at altfor mange løse tråder skulle bindes sammen på for få episoder, så liker jeg på sett og vis noen av de mest forhatte valgene som ble tatt - at nattens konge var så enkel å drepe, at kampstrategiene som "de snille" tok, var lite gjennomtenkte, at Daenerys gikk fullstendig apeshit, at Jon drepte henne og at Bran ble konge. Og jeg har to grunner til det:

1. kunsten imiterer virkeligheten: det skjer forferdelig mye her i verden som er absurd, ulogisk, feil og helt dumt. Donald Trump er president i USA. FrP sitter i regjering. Gærne ting skjer hele tida. Mennesker er irrasjonelle og handler på impuls. De følger magefølelsen. De tar dårlige valg fordi de ikke har alle fakta på bordet. Og sommerfugleffekten sørger for at det alltid er en eller flere ukjente i regnestykket. Og om ikke kunsten tar høyde for det, gjør den en dårlig jobb med å imitere virkeligheten. Vi mennesker higer etter orden og mening, kanskje nettopp fordi det er litt for lite av det i virkeligheten, og derfor vil vi at de snille vi har heiet på hele tiden skal vinne, men i virkeligheten (og i god kunst) er ingen bare snille eller bare onde, og det er ingen allmektig forteller/gud som sørger for at seieren går til den som fortjener det mest. Slik sett gjorde D&D en god jobb med å imitere virkeligheten - alle var i praksis like håpløse og irrasjonelle som ekte mennesker, og dermed også like skuffende som vi mennesker har en tendens til å være. Det er ikke dermed sagt at sesong 8 var god kunst, men all dumheten var ikke diskvalifiserende, det var realistisk.
2. kunstneren eier sitt verk: noe av det mest irriterende jeg vet (etter folk som lager lyd når de spiser) er at enten kunstneren eller forbrukeren går inn i etterkant og forsøker å endre materialet. Et kroneksempel på dette er J.K. Rowling og skaren av fans som nå begynner å bli litt for gamle til å bygge hele sin identitet rundt hvilken personlighetstype valghatten mener de har. Rowling går stadig tilbake for å dikte videre på et verk hun publiserte for en årrekke siden, fordi hun vil tekkes fans. Det er ikke sånn det fungerer. Vi kan drømme oss inn i den verdenen som er skapt, og om man har forferdelig lyst, kan man skrive fanfiction (og om du vil ha noe å le litt av, kan du lese My Immortal) og man kan ønske at ting var anderledes, men faktum er at den som skaper noe, bestemmer hvordan det skal være og hvordan det skal ende, og når det er publisert, må egentlig både skaper og publikum lene seg tilbake og akseptere at det er som det er. Er det ræva? Javel, men da får det vare være det. Vi som ser på GoT har ingen rettigheter - kreativitet er ikke en demokratisk prosess, og om den som skaper noe, lager et makkverk, eller om et epos ender opp med å være skikkelig skuffende, så er det bare sånn det er. Skaperen skylder oss ikke noe, og vi kan ikke reklamere.

Nå synes du kanskje dette var et forferdelig langt innlegg uten noen rød tråd, som med fordel kunne vært delt opp i minst tre innlegg. Og ja, du har helt rett. Bortsett fra den røde tråden - den er jo der. Og nå skal jeg slutte å skrive og kose meg med en av mine nye favorittkanaler på YouTube, nemlig "Ask a Mortician". YouTube kjenner meg åpenbart for godt, ettersom jeg fikk anbefalt flere morbide episoder. Og jeg er hektet.

Hemuler og skolopendere

Jeg bruker fremdeles uforholdsmessig mye tid på å planlegge min nye tilværelse som hemul. Og ja, jeg har tatt mummitrollpersonlighetstesten som bekrefter at jeg innerst inne er en hemul. Og Hemulen liker blomster. Personlig føler jeg meg mer i slekt med Hufsa, og jeg tror fremdeles at mitt nærvær vil ha tilnærmet samme effekt på planter som Hufsas. Men ja, jeg skal prøve å hemule i sommer. Og det betyr plantenerding. Jeg har lest så mye om gjødsel og jordsmonn og storkenebb og tårer og buskroser og podesteder at jeg burde fått en pokal for engasjementet alene. Og jeg innser at jeg egentlig ønsker meg hage. Nei, nå overdriver jeg. Jeg ønsker meg noen av fordelene som følger med en hageflekk. Jeg skulle gjerne matet småfugler og hengt opp insektshotell og sett sommerfuglene lande på blomstene. Jeg skulle gjerne fylt et ordentlig bed og realisert en slags estetisk visjon. Samtidig er det jo utrolig praktisk at jeg ikke trenger å bekymre meg for iberiaskogsnegler eller jordrotter (med mindre de anlegger vinger). Min største bekymring er å finne flere insekter av den frastøtende typen i plantejorda mi.

Det er jo fullstendig latterlig, og dessuten ganske ulogisk, dette med meg og den typen skapninger som finnes i jorda. Mark. Skolopendere. Munkelus. Jeg har vært på dugnad idag og gravd i bed, og sett alle tre. Og jeg får frysninger. De vekker den typen vemmelse i meg som vel strengt tatt hører hjemme hos en aristokrat som er nødt til å se armod med egne øyne. Jeg blir ikke redd, jeg blir bare kvalm. Disse skapningene og følelsene de vekker i meg, er i et godt eksempel på hvorfor anarki og libertariansk tankespinn aldri bør realiseres i et samfunn; hvis ingen sørger for at alle får (og i det store og hele tar ansvar for at godene fordeles på fellesskapets vegne), vil hvem som får og hva de får avhenge av trynefaktor. For bruk gjerne meg som eksempel her - jeg ønsker å hjelpe bier og humler. Vi trenger dem, de får positiv omtale i media, og de er ikke ekle. Folk kjøper insektshoteller og humlevennlige blomster, og det er supert. Men hva med de ekle virvelløse dyrene? Jeg vet at meitemarken er kjempeviktig for jorda, og tviler på at den er utrydningstruet, men hva om den var det? Hva om skolopenderen jeg så i bedet idag, står på en rødliste? Ettersom stavekontrollen mener skolopender ikke er et ord og tror jeg mener "skolepenger", googlet jeg "skolopender" for å forsikre meg om at det ikke var en stum F midt i ordet. Bildene Google presenterte var nok til å gi meg frysninger. Da jeg så for meg et tusenbein fikk jeg bonusfrysninger.

Så ville jeg ønsket å redde den utrydningstruede marken med bein som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg? Nei. Eller, jeg ville jo ønsket at den ble reddet, men jeg ville ikke gått inn for det selv. Jeg ville ikke lagt til rette for et skolopendervennlig bed eller laget fine bol der de kunne yngle i fred. Fordi de byr meg så til de grader imot. Og det er selvfølgelig derfor alle veldedige organisasjoner, enten de støtter sultne barn i Afrika eller isbjørner på tynn is, viser oss bilder og bruker et språk som vekker empati. Det søte og vakre som må beskyttes eller reddes. 50 år gamle menn som trenger medisiner eller tilsynelatende slimete amfibier får forhåpentligvis også sin del av kaka, men de får ikke være på forsiden. Vi har dessverre ikke like lyst til å hjelpe dem. Og da tenker jeg med skrekk på disse menneskene jeg har snakket med som oppriktig mener at ingen skal pålegges å betale skatt (eller bare betale for det aller mest nødvendige, som lokal infrastruktur), og at man skal disponere inntekten sin fritt og selv bestemme hvilke tjenester og tiltak man ønsker å sponse. De som, når man spør om de ville betalt for sykehusopphold for en med KOLS, utdanning for en asylsøker eller livsopphold for en ufør bergenser, svarer at nei, han første burde visst bedre enn å røyke, han andre er anderledes og tror sikkert på Allah, og hun tredje skulle spart penger mens hun var arbeidsdyktig og er dessuten fra Bergen. No soup for you! Og de mener visst også at et slikt samfunn ville fungert utmerket fordi "sånne som meg" ville vært greie og støttet folk med nikotinavhengighet, feil gud eller uforholdsmessig mye lokalpatriotisme fordi vi er bedre enn sånne som dem.

Og derfor, kjære leser, er det viktig at vi betaler vår skatt med glede og ikke forakter mennesker som har tatt ukloke valg, vært uheldige eller bare er litt for glade i buekorps. Eller mark med bein.

(hadde du trodd dette innlegget skulle avsluttes slik? Jeg er omtrent like overrasket som du er)

En balkong til besvær

Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?

Konklusjonen var å innføre det følgende:

• ny grill
• mer lys
• planter

Ja, dette er en helt realistisk fremstilling

De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.

Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.

Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.

MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.

For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives.  Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.

Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.

Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.

Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.

Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:

Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.

Overlevelse

Jeg har hatt en diskusjon gående med meg selv i noen uker nå, og jeg har egentlig ikke kommet til noen konklusjon. Det begynte med at jeg hørte eller leste noe om hvordan vi idag modifiserer utseendet vårt, og at vi ville sett betydelig "verre" ut om vi levde i steinalderen. Eksempler var tenner uten regulering, bryn og vipper uten kunstig farge, ujevn hudtone, poser under øynene og en hel del andre ting som idag kan "fikses", uten at man ser sminket ut. Og det fikk meg til å tenke på den viktigste personen i mitt liv, altså meg selv. Hvordan ville jeg klart meg? For man kan si mye om meg, og en del av det kan gjerne forbli usagt, men jeg er heldig i den forstand at jeg har sterke tenner som har vokst relativt rett og ordentlig uten påvirkning fra reguleringstannlegen. Jeg har aldri vært rammet av noe stort kviseproblem, og huden min har det helt fint uten fuktighetskremer og sånt 90 % av tiden. Jeg er av prinsipp ikke allergisk mot noe (tror jeg) og jeg er omtrent aldri syk. Dessuten  er jeg ganske hardfør, og kroppen min lagrer jo absolutt alt den får i seg som om det sto en hungersnød for døren. Min konklusjon var derfor i første omgang at steinalder-Renate ville sett ganske sunn og frisk ut, og klart seg bra.

Men så gikk jeg inn i en vegg. Bokstavelig talt. Nei, nå overdriver jeg. Jeg gikk ikke inn i veggen, jeg sneiet den med skulderen, fordi jeg ikke klarer å beregne hvor kroppen min begynner og slutter. Og da slo det meg at jeg, i egenskap av å være en fare for meg selv, antageligvis ikke ville klart meg så bra likevel. Jeg ville sannsynligvis falt og brukket livsviljen før jeg nådde fertil alder, og så hadde familien min satt fyr på liket mitt eller brukt det som åte for å fange det blodtørstige huleekornet. Og dermed var det ikke så enkelt likevel. Samtidig vet jeg av erfaring at jeg er betydelig mindre klønete i kupert terreng enn på asfalt, så kanskje ville jeg vært direkte grasiøs? Ja, det høres absurd ut, men tenk om! Og så tenkte jeg om, og argumenterte mot min egen overlevelse med at effekten av de fantastiske fjellgeitgenene mine antageligvis ville nullet ut av min sedate natur. Jeg skal ikke påstå at jeg er stolt av dette, men det er likevel et enkelt faktum at jeg er den typen skapning som, i rollen som byttedyr, antageligvis bare ville gitt opp og resignert akseptert at det var min tur til å bli spist.

Slik holdt jeg på, frem og tilbake med tankeeksperimentet mitt, før det slo meg at de andre steinaldermenneskene antageligvis ville ofret meg til ekornguden lenge før jeg kunne overleve en hungersnød eller forsert steinrøysa nedi bakken.

Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.

Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.