lørdag 23. desember 2017

Fire år i romjul

Jeg hadde nettopp en åpenbaring. Renates åpenbaring, åpenbart. Mindre lik en feberdrøm enn Johannes'. Jeg innså nemlig at jeg har misforstått Prøysenvisa "Romjulsdrøm". Denne sangen som alltid har vært der, som er så julete som det kan bli. Og jeg har misforstått. Og jeg føler meg naturligvis ganske dum.
For her har jeg gått rundt i mangeogtjue år og sunget at "det skulle vøri fire år i romjul" - altså at romjula veldig gjerne kunne vært fire år lang, fordi det er en så fin tid å være barn, og at det hadde passet utmerket å være et lite barn med en storebror i 5. klasse, men så innså jeg altså at første ord er en. Altså at man burde vært en fireåring når det er romjul.

Det ødela alt. Livet mitt har vært en løgn. Etc.
Men uavhengig av hva Prøysen skrev, skulle jeg ønske det hadde vært fire år, eller i alle fall fire uker, i førjulstiden. Nå er det jo riktignok litt over tre uker i advent, men likevel ser det ut til at julekvelden vil komme som julekvelden på kjerringa. Noe som åpenbart betyr at jeg er ei kjerring.
Jeg hadde en storartet plan! Jeg skulle bake, vaske, rydde og pynte denne siste uka før jul, men burde kanskje ant ugler i den berømmelige mosen da jeg allerede for en uke siden innså at jeg faktisk ikke hadde levert på bakefronten - på samme tid ifjor var jeg på god vei til syv slag og hadde hatt med flere bokser med småkaker på jobb. I år, derimot, var det nærmeste jeg hadde kommet en kurv med scones som smakte litt jul. Men jeg laget uansett en plan for hvordan jeg skulle rekke å gjøre alt. Absolutt alt. Jeg skulle hjelpe moren min med å henge opp lamper, jeg skulle ut og spise middag, jeg skulle vaske, rydde, bake, dra innom jobben med småkaker, skrive en artikkel eller to, fullføre flere blogginnlegg og rett og slett sørge for at jeg møtte romjula og nyåret med blanke ark og nystrøkne duker. Jeg drømte også om å få unna en rekke andre gjøremål, men litt selvinnsikt må man jo ha, så jeg avsto fra å skrive dem ned.

Det begynte tålelig bra - ryddingen som skulle unnagjøres i helgen, ble gjennomført omtrent som planlagt, men et ublidt møte med et vater på mandag ga meg en førjulspresang jeg ikke helt klarte å verdsette: kul i panna, hodepine og aversjon mot å bøye meg. Det var helt supert. Ettersom jeg ikke hadde fått kul i hodet siden jeg var 6 år gammel, bestemte jeg meg for å spørre Internett om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå å gjøre vondt verre, og Internett fortalte meg selvfølgelig at jeg antageligvis hadde fått en blødning på innsiden av hjernen og kom til å dø. Jeg tok dette med stoisk ro på bakgrunn av at jeg ikke merket noe til hverken hodepine eller dødsangst mens jeg var ute og spiste på tirsdag (jeg mener, om du er døden nær men glemmer det når du koser deg, er du antageligvis ikke døden nær, bare litt dramatisk anlagt), selv om hodepinen kom tilbake utpå kvelden, og da hadde med seg venner (dårlige sådanne).

Nå ønsker jeg ikke at dette skal bli årets mest sutrete og selvmedlidende blogginnlegg. Jeg liker ikke å sutre, og møter de fleste former for smerte og ubehag med en slags mild fascinasjon ("jøss, kan jeg ha vondt på denne måten? Hm, hvor er det egentlig smerten stråler ut fra?") og en delvis fraværende vilje til å gjøre noe med det. Misforstå meg rett: om jeg har en hodepine som gjør det umulig for meg å fungere normalt på jobb, tar jeg et par ibux. Må jeg gå til legen, gjør jeg det, i alle fall dersom noen maser på meg en stund først. Jeg prøver ikke å sabotere meg selv, men jeg anerkjenner at smerte er en helt vanlig del av det å være menneske, og såfremt det ikke hemmer meg eller gir meg et ønske om å dø der og da, tar jeg det ganske med ro.

Jeg er nok egentlig ganske heldig, for en oppvekst dominert av hodepiner og mageknip fordi jeg vantrivdes på skolen og forkjølelser som fremsto som helårsprosjekter, muligens takket være dårlig inneklima på skolen, kombinert med noen helseplager som garanterte overveldende smerte nå og da i noen år, sikret meg takknemlighet for god helse og en relativt høy smerteterskel. Jeg er omtrent aldri syk, og er flink til å legge eventuell sykdom til helger og ferier. Og det var det jeg gjorde nå, og siden tirsdag kveld har jeg hatt en litt merkelig forkjølelse med milde symptomer utover at jeg er fullstendig utslått. Jeg er ikke på noen måte døden nær, jeg er ikke sengeliggende, og det er ikke synd på meg. Jeg er bare totalt utmattet. Ting jeg har blitt forpustet av denne uka, omfatter blant annet:
  • brette melkekartonger
  • gå opp to trinn på en trappestige (og ned igjen)
  • stå oppreist i et par minutter
  • drikke en kopp te
Og vi er herved kommet til poenget: Ting går ubeskrivelig sakte når du ikke orker å gjøre noe, og når det å gjøre 30 % av de tingene du normalt kunne rukket over, gjør deg så utmattet at du ikke har mer energi etter kl 8 på kvelden, blir det litt kjipt. Ikke nok med at du ikke får gjort det du skal, du får ikke gjort det du har lyst til heller. Men jul blir det, enten man er klar eller ei, og jeg er egentlig fordømt fornøyd med egeninnsatsen, omstendighetene tatt i betraktning: Treet er tent, det er relativt ryddig og rent, nye lamper er montert, fotspor fra kattene er fjernet fra routeren og jeg kan sitte ned og la julefreden senke seg. 

God jul!

mandag 18. desember 2017

Frøken neglelakk og taklampegalskapen

Gjorde du noen reale black friday-kupp? Jeg kjøpte mer neglelakk. Masse neglelakk. Antageligvis for mye neglelakk.
Jeg har skrevet om neglelakk her tidligere. Som da jeg naivt erklærte at jeg hadde funnet neglelakken i mitt liv, eller da jeg begynte å ane at lakkering av negler ikke var verdens mest konstruktive hobby. Men jeg lar meg ikke stoppe, i alle fall ikke ennå.
Jeg tror min neglelakkdilla er litt som 1. verdenskrig - det var en utløsende årsak, men en rekke bakenforliggende årsaker som viste seg å være eksplosive så snart lunten ble tent. Jeg tror det er en kombinasjon av forfengelighet, lekenhet, mestringsfølelse, ekstrem fascinasjon for alt som glitrer og skinner og et barndommens neglerotbefengte negler med melkeflekker (som jeg nå vet kalles "leukonyki" og normalt skyldes mekanisk skade på neglen, men som også muligens er koblet mot bly- og arsenikkforgiftning. Takk, Internett)

Uansett grunn, er neglelakkdilla en slik hobby som medfører et kontinuerlig behov for nye ting. Nå har jeg for eksempel sprengt kapasiteten foran filmer og spill i det ene skapet mitt, og "måtte" derfor bestille et stativ i akrylplast som kan romme inntil 65 flasker neglelakk. Perfekt for de rundt 50 flaskene jeg har fått i hus siden i sommer!

Og litt moro må man jo unne seg, ikke sant?
Men jeg lurer litt på hvor dette skal ende. Jeg skal definitivt ikke begynne å støpe falske negler - det er juks i min bok, men er det ellers noen grenser? Jeg mener, det er ikke uvanlig at jeg bruker en times tid på å fikse neglene mine, og takket være baselakken som er superenkel å skrelle av, holder som regel ikke manikyren mer enn en arbeidsdag - ofte mindre. Det er noe mildt forstyrrende over det å komme borti noe med den ene neglen, høre et "popp" og se  et hardt skall av fire-fem strøk med neglelakk fly bortover gulvet. så 4-5 økter per uke, det er ganske mange timer med uendelig meningsløs aktivitet per år, ikke sant? Helt meningsløst er det kanskje ikke, for jeg slapper godt av og har det gøy mens jeg holder på, men det er definitivt ikke en spesielt konstruktiv fritidssyssel.

Dessuten, noen ganger går det riktig galt. Det er for lengst avklart at jeg er rimelig slepphendt - det ligger til familien, og selv om jeg ikke akkurat er direkte stolt over det, gjør det meg ganske trygg på at moren min faktisk er moren min, og at hun ikke fant meg forlatt ute i skogen etter at noen satt meg ut der for å dø. Men slepphendthet og neglelakk er åpenbart ikke verdens beste kombinasjon, og overmodig som jeg er, gikk jeg for flere år siden bort fra det å bruke et blad eller lignende som underlag. Pff, hvem trenger vel det? Jeg kjører ufortrødent på. Og noen ganger går det galt.
Du lurer kanskje på hvordan kappen min kan blåse bakover
ute i verdensrommet?
Stikkord: vindmaskin og laaang skjøteledning!
Som på torsdag, da jeg satt ved skrivebordet og lakkerte neglene blodrøde og tenkte for meg selv at korken på Cirque-neglelakken er veldig slank og glatt. Da siste strøk var lagt på den siste neglen, glapp korken, traff den nye, blå kjolen min og forsvant i mørket under skrivebordet. Jeg var i villrede, for hva skulle jeg egentlig prioritere? For å unngå ødelagt neglelakk måtte jeg lokalisere korken, ev. tørke av kosten og skru igjen flaska. For å unngå å måtte lakkere neglene på nytt, måtte jeg være forsiktig med den fremdeles våte lakken på alle ti fingre, og for å unngå ødelagt kjole, måtte jeg finne flekken, tørke vekk lakken og fjerne restene med neglelakkfjerner, forhåpentligvis uten å skade stoffet. Jeg tar det som en klar indikator på at jeg har overnaturlige krefter at jeg klarte å gjøre alle tre tingene omtrent samtidig. Noen burde åpenbart lage en superheltfilm om meg.
Frøken Neglelakk, kanskje?

Tidligere i uken var jeg frøken cape og Rødhette, uten at jeg følte meg spesielt superheltaktig. Eller eventyrlig.
Jeg har sydd meg en cape i rød ull som jeg er relativt fornøyd med, sånn bortsett fra at den ikke er videre varm og at hetten er så stor at en kriminell trio gjerne kan stikke hodene sammen og konspirere inni den. Det er derfor ganske vanskelig å få den til å fungere som hette uten at det ser ut som om jeg enten jobber som bøddel eller forsøker å lansere en slags kommunistversjon av Ku klux klan. På onsdag møtte jeg opp på jobb med scones, og dem hadde jeg naturligvis med meg i kurven min. Det føltes helt normalt å traske i vei mot t-banen i rød cape med kurv på armen, men da jeg kom til sentrum, snødde det. Snø betyr hette, og jeg innså der og da at det så ut som om jeg drev med en eller annen form for rødhette-cosplay. Det var det visst flere som tenkte, for jeg fikk en del undrende blikk og tilfeller av folk som snudde seg, noe jeg ikke var ekstremt overbegeistret for.

Men nå skal jeg se lyst på tilværelsen, bokstavelig talt.
Jeg får nemlig nye lamper snart. Man skulle tro det var uproblematisk å kjøpe seg lamper, og at man kunne beholde dem i mange år. Og jeg skulle virkelig ønske at det var slik for meg også, men jeg føler at jeg har gjort veldig dumme lampevalg, og nå tar jeg (for tredje gang) konsekvensene og bytter. Jeg er fornøyd med de fleste lampene mine, men taklampa på TV-stua, som debuterte i stua og som er så krøkkete å montere at jeg sist måtte ta meg en lur underveis, gir et litt ubehagelig og slitsomt lys (sikkert pærene), og taklampa jeg byttet til i stua, slukker på den ene armen etter ca 20 sek. Det er litt mystisk, men heller ikke den klarte å gjøre meg til lags, så nå skal den byttes ut med en taklampe bestilt fra England. Jepp, jeg er så sær at jeg ikke finner lampen i mitt liv i Norge, jeg må importere den...

Og det har vært overraskende vanskelig. Ettersom jeg bestilte for både moren min og meg, og hun er hjemme på dagtid, oppga jeg hennes adresse som leveringsadresse da jeg bestilte. Sporingen viste at pakken skulle komme 18. desember, og det var egentlig helt greit, selv om det var 3 uker etter at jeg bestilte. Men på torsdag (14.) ringte en sjåfør og spurte om jeg var hjemme. Etter å ha fått et slags sporingsnummer av ham, skjønte jeg at dette måtte være lampene, men med min adresse som leveringsadresse. Noe forvirret sa jeg at nei, jeg var ikke hjemme, og jeg var heller ikke mottager, og fikk beskjed om å ringe kjørekontoret. Det gjorde jeg, og fikk endret adressen og samtidig bekreftet at pakken skulle komme på mandag, ettersom de ikke fikk omadressert på samme dag (litt rart når det tar 3 min å kjøre mellom dem, men ok). Det var avgjørende at den ikke kom på fredag, for da var ikke moren min hjemme. Men hva skjedde fredag? Ny sjåfør ringte og sa at han hadde ringt på men ikke fått svar. Litt forvirret spurte jeg: "men... det er fredag idag?". Det var han helt enig i, men hadde ikke fått beskjed om at pakken min ikke skulle ut den dagen. Nå krysser jeg fingrene for at pakken faktisk kommer mandag og at TNT avstår fra å belaste meg noen rare gebyrer fordi enten de eller selger rotet til adresse, og fordi pakken derfor har vært forsøkt utlevert to ganger og satt på lager. Meg bekjent er gebyrer det beste slike selskaper vet, men jeg håper å kunne bli positivt overrasket. Jeg vet at mye kan gå galt med EDI og sånt, men det føles jo litt håpløst når man oppgir separat leverings- og betalingsadresse og alt er riktig i både ordre- og sendingsbekreftelsen, mens transportør tydeligvis bare forholder seg til betalingsadressen... Uansett, det blir forhåpentligvis ny taklampe snart. Yay!

lørdag 11. november 2017

Operasjon julebordkjole, del 3

Du har lest del 1 og del 2, ikke sant? Det blir litt rart ellers.

Evita ville hjelpe til
Mandag var den ordentlige klippedagen, og etter å ha låst kattene inne på soverommet (for å unngå at de skulle starte brytekamp på satengen min), la jeg stoffet utover. 6 yards er cirka 5,4 m, og det viste seg å være i overkant mye stoff. Jeg vet ikke helt om jeg tror jeg er dobbelt så høy som jeg er, eller om jeg var mentalt bortreis mens jeg gjorde beregningene, men det var definitivt mer enn nok. Jeg innså at jeg i det minste ikke ville trenge å stresse med å ha nok stoff, og begynte å tegne opp de ulike delene. Da jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg hadde gitt meg selv et problem; de to stofflagene skulle monteres med baksiden mot hverandre, og jeg hadde tegnet med lyst kritt på baksiden av det grønne stoffet, mens jeg egentlig burde tegnet på forsiden av det lyse, fortrinnsvis med en mørk merkepenn jeg ikke har. Løsningen ble å sy frontene mot hverandre med en halv sømfots avstand fra kanten (som en erfaren slurvesyerske er jeg vant med å beregne avstander i hele og halve sømføtter), vrenge og stryke.

Da jeg hadde gjort dette på syv paneler (jeg fant en mystisk flekk på det ene, og måtte lage et nytt), og sydd sammen (men ikke vrengt) delene til kjolelivet, innså jeg at dette ville bli innmari klumpete om jeg skulle bruke samme metode i kjolelivet, så jeg satt resten av kvelden og sprettet opp sømmer. Heldigvis hadde jeg ikke både sydd rettsøm og sikset rundt kantene, så det ble litt mindre jobb enn det kunne vært, men det føltes likevel ganske bortkastet, og jeg innså underveis at sprettekniven min var veldig sløv. Jeg skal imidlertid ikke kjøpe en ny - jeg har to-tre til liggende, jeg gadd bare ikke reise meg og gå helt inn på soverommet. Latskapen lenge leveDette inntraff etter at jeg hadde løpt rundt som en hodeløs høne og let etter det sjette livstykket - det hadde jeg enten rotet bort eller glemt å klippe ut. Neste morgen gjentok jeg suksessen og lette som en gal etter et annet stykke fra kjolelivet, og da jeg nesten hadde slått meg til ro med at det hadde rablet for meg, fant jeg det heldigvis igjen.

Så var det bare å sy dem sammen. Skjønt "bare" og "bare". Livet består som sagt av seks deler - for- og bakstykket og to sidestykker til hver som skaper en kurve for rygg og pupper. Og når den kurven skal sys, blir det jo ikke glatt (du kan ikke legge det ferdige kjolelivet flatt på et underlag - det vil bulke seg og være litt tredimensjonalt), så det er den desidert vanskeligste delen, ettersom de verste sømmene (de foran) også er de mest synlige. Det gikk dog på sett og vis, og jeg hadde i det minste vett til å bruke knappenåler denne gangen... Og så var det bare å sy sammen skjørtepanelene og deretter montere dem til livet. Og det gikk faktisk bra!

Neste trinn var å fikse utringningen. Ettersom jeg hadde vært litt mer tålmodig mens jeg tilpasset mønsteret, hadde jeg klart å få overdelen til å passe, slik at det ikke ble noen gapende åpninger noe sted, så det var en god start.
Jeg er imponert over meg selv
Prosessen ble nøye
overvåket av inspektør
Jeg hadde funnet en guide som forklarte hvordan man sydde inn "facing" (det er en utfordring å ikke vite hva ting heter på norsk - facing er et stykke stoff som ligger innenfor hals- og ermeåpning, men jeg trooor ikke det er det samme som en halslinning, ettersom det ikke er en forsterkning, men et slags veldig kort fôr i samme stoff som plagget, som gjør det mulig å fullføre en bluse/kjoleliv uten synlige sømmer, samtidig som stoffet faller penere).
Metoden er ikke akkurat intuitiv, og jeg satt lenge og stusset på hvordan kjolen jeg baserte mønsteret på, egentlig var laget. Jeg fulgte en guide som ligger her, og etter å ha bommet litt og ødelagt litt, endte jeg faktisk opp med et resultat jeg var ganske imponert over (av og til skal det ikke så innmari mye til for å imponere meg). Det var ikke perfekt, men det var faktisk ganske bra, og jeg har samtidig omsider forstått hva slags trolldom som er brukt på kjolen jeg baserte malen min på, og kan bruke den på nye prosjekter i fremtiden.

Internett (eller en bok - jeg husker ikke helt) har lært meg at man ikke skal legge opp skjørtekanten med det samme - man skal la kjolen henge i et døgn eller så, slik at stoffet får strukket seg (om det har lyst til det), og deretter påse at kanten blir jevn når kjolen er på, istedenfor når den henger på hengeren - om man f.eks. har mye rumpe, vil det gjøre at kjolen må være lengre bak enn foran for å se ut til å være like lang rundt hele. De øvrige kjolene jeg har sydd, har blitt ganske ujevne i lengden, delvis fordi jeg innen det er tid for å sy opp kanten, er veldig mange andre ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å sy enda en søm (listen omfatter slagere som "vaske opp" og "rydde"), og delvis fordi akkurat slike jobber antageligvis bør gjøres med en medhjelper.Men jeg skal jo klare alt selv, so no help for me! En annen ting jeg antageligvis burde hatt hjelp med, var montering av blonder og belte, men er man sta, så er man sta.

Beltet monteres på kjolen
Limteip gjør livet enklere
Akkurat dette med blondene var litt vanskelig, for jeg ville egentlig ikke sy dem fast, ettersom jeg var usikker på om de ville tåle en ev omgang i vaskemaskinen, og om de ville farge av. Jeg hadde ikke mulighet til å testvaske dem, ettersom jeg ikke ville rekke å få tak i nytt i tide om de skulle bli redusert til løse fjon, men fant ut at det bare fikk stå til. De skulle festes midt foran og midt bak, og fungere som korte ermer - ikke så enkelt å få til på egenhånd, men jeg fikk på sett og vis markert hvor jeg ville ha dem. Etter å ha lagt opp kjolen med stryketeip istedenfor søm, fant jeg ut at det antageligvis ville være effektiv til å feste blonder og bånd også, og der hadde jeg overraskende rett. Jeg fikk også full pott av meg selv for å tenke før jeg handlet, for stryketeipen smelter til lim (det er hele poenget), og når det ikke er to stykker stoff, men stoff og blonder fulle av hull som skal føyes sammen, er risikoen for lim på strykejernsålen overhengende. Jeg brukte et stykke matpapir for å unngå problemet, og det fungerte som bare det!


Så var det bare å måle opp og finne riktig posisjon for båndet og feste det rundt livet med knappenåler og sy rundt.
Etter litt krangling med symaskinen, var alt på plass, og jeg kunne henge kjolen opp og beundre resultatet. Det var kanskje ikke direkte vakkert, men jeg var likevel fordømt stolt over meg selv.

Jeg har lært flere nye teknikker gjennom dette prosjektet, og jeg er nok et trinn nærmere å kunne lure folk til å tro at jeg vet hva jeg driver med.

Operasjon julebordkjole, del 2

Ikke noe juks - les del 1 først!

Etter å ha fått alle delene til kjolen i hus, innså jeg at det snart var på tide å begynne på det faktiske arbeidet. Jeg investerte i deler til nytt underskjørt og kjøpte samtidig litt ubleket bomullslerret (billig), ettersom passformen på kjolelivene jeg har sydd tidligere, ikke var helt optimal. Denne gangen ville jeg ikke risikere at noe ble feil, og jeg måtte uansett justere halslinningen både foran og bak. Planen var å sy en kopi av livet med litt ekstra stoff her og der, og tegne endringer direkte på stoffet, slik at jeg kunne bruke det som mal for det nye kjolelivet. Samtidig kan jeg da avgjøre om jeg vil trenge en glidelås (som jeg har sydd inn i de andre kjolene, uten at det egentlig hadde vært nødvendig).
Men før jeg kunne begynne på den delen av jobben, sto underskjørtet for tur. Jeg modifiserte en oppskrift fra Me Likes Tea (justerte livvidde og lengde, brukte bløt tyll istedenfor stiv) og satte igang. Takket være justeringen av livvidden (som jeg nok overdrev en god del - den ble nemlig doblet...), endte jeg opp med en remse på 12 meter, og bestemte meg for ikke å kante hele faenskapen med blonder, delvis fordi jeg tidligere i uken hadde demonstrert min totalt fraværende evne til å regne og kjøpt 6 m blonde (som da skulle kante totalt 24 m. Hadde jeg vært Jesus, hadde jeg antageligvis klart å firedoble mengden, men da hadde jeg uansett ikke trengt underskjørt, og vært like langt), og delvis fordi jeg har tilstrekkelig med selvinnsikt til å vite at jeg ville ha mistet enhver form for livsglede før jeg var halvveis på 12 m-strekket. Jeg er egentlig veldig glad i monotone oppgaver, men litt selektiv må man få lov til å være.

Etter rundt seks timer var skjørtet ferdig, og så egentlig bedre ut enn fryktet. Jeg kan, om behovet melder seg, legge til mer tyll for økt volum, men jeg tror det er tilstrekkelig slik det er nå. Dersom det er langt nok, da - noe jeg har utsatt å finne ut fordi jeg frykter at sannheten ikke vil sette meg fri, men tvert imot gi meg masse ekstraarbeid.

Og mens klokken tikker mot deadline, blir jeg mer og mer nervøs, for når stoffet er klippet opp, er det for sent å snu. Hva om jeg gjør feil? Tenk om jeg finner en mye bedre løsning, men først ETTER at jeg er ferdig?

Så rant første ordentlige sydag. Eller vaske- og mønsterjusteringsdagen, som det i praksis var. Stoffet ble kjørt på 30 grader for å få unnagjort eventuell krymping, for å vaske ut overflødig farge (det er ikke så sannsynlig at kjolen vil bli vasket, men om den blir det, vil jeg ikke ødelegge den), og samtidig få vekk eventuelle kjemikalier som har vært tilsatt under produksjonen - dersom de kan vaskes ut, da. Det er egentlig litt merkelig at kjolene jeg har sydd hittil, har passet sånn relativt bra, for metoden min har vært å tegne av "mønsteret" (som er basert på en butikkjøpt kjole, og som jeg idag oppdaget at var alt annet enn symmetrisk) for så å klippe rundt slik at jeg hadde cirka 1 cm sømmonn. Min oppfatning av hva 1 cm er, varierer mellom 8 mm og 1", og når jeg underveis gir opp å få nålen til å treffe rett på begge sider av stoffet, kunne sømmen havne litt feil her og der. Det er slik livet er for en slurver. Men nå skulle jo ting bli riktig, så jeg bestemte meg for å kopiere over mønsteret til lerret og gjøre justeringene som trengtes på det, før jeg brukte det som mal for kjolelivet. Da kunne jeg samtidig justere utringningen, og finne ut om jeg kunne slippe unna glidelås.

Etter å ha klippet til delene, tråklet jeg dem sammen og trakk dem over hodet. Det ble trangere enn forventet (antageligvis fordi jeg har lagt på meg), og passformen var ikke akkurat storveis. Så da flyttet jeg alle sømmene litt utover (jeg er uendelig glad for at jeg lever i symaskinenes tid, for tråklesøm er kjedelig), kontrollerte målene på skulderstroppene (for å sørge for at de ble like brede, og havnet like langt ut på skulderen) og brettet herligheten på midten, slik at jeg kunne kontrollere at alt var riktig. Og gjett hva! Alt var ikke riktig.
Noe var definitivt riktig, men veldig mye var ikke det minste riktig. Det fine med å ha en uke på seg istedenfor to dager, er at man kan dobbeltsjekke og kontrollmåle.

Dør du nesten av spenning der du sitter? Redningen er her - også kjent som del 3!

Operasjon julebordkjole, del 1

Det skjedde i de dager da symaskinen min sto og var ødelagt og jeg ventet på at jeg skulle få ut fingeren og bestille ny, at en ny idé ble unnfanget i mitt sinns mørke irrganger: Jeg burde sy min egen julebordkjole!
Jeg føler at jeg gjentar dette hver gang jeg skriver om noen av hobbyene mine, eller om noe som helst annet der jeg lager noe, men jeg liker å gjenta meg selv, so here we go again, som de sier: Jeg  er en slurvete amatør. Jeg liker ikke å måle eller justere. Omhyggelighet ligger ikke helt for meg når jeg har begynt på et kreativt prosjekt, og jeg er er veldig tilgivende når det kommer til slurvefeil. Kanskje er det en slags mekanisme for å unngå å bli såret, fordi jeg vet at ting kan gå lukt åt skogen uansett hvor forsiktig og nøyaktig jeg er, enten fordi jeg har gjort en feil eller fordi maskinen bestemmer seg for å vise meg fingeren. Da er det litt tryggere om ting uansett ikke blir perfekt. Sånn, da var det unnagjort.

Jo, julebordkjole. Jeg har sydd tre kjoler, et skjørt og en bluse i sommer, og jeg vil selvfølgelig ha nye utfordringer. Dessuten er det snart julebord, jeg er betydelig tykkere enn ifjor, og dermed trenger jeg kjole, så hvorfor ikke sy drømmekjolen? Det er naturligvis mange grunner til at jeg ikke kan sy drømmekjolen. Jeg har ikke evnene til det, og det ville blitt veldig upassende på et julebord, ettersom jeg har en form for prinsessekompleks som medfører at jeg omtrent begynner å sikle av ballkjoler og overdådige smykker. Heldigvis får jeg utløp for den noe sykelige forkjærligheten for alt som glitrer ved å stirre på bilder av glitrende ting, ved å lakkere neglene med glitrende neglelakk og ved å kjøpe veldig glitrende juletrepynt - det er i praksis den samme estetikken. Så jeg må tone det ned. Det er bare et julebord med jobben, liksom. Så kommer utfordringen med at de fleste klær er laget for relativt slanke mennesker, og min kroppsfasong er ikke akkurat enkel å kle på en flatterende måte (tro meg, jeg kler på den hver morgen). Derfor var jeg veldig fornøyd da jeg fant en utrolig fin kjole inspirert av sen-Edwardiansk mote og innså at jeg kunne bruke kjolemønsteret jeg har laget basert på en sommerkjole, justere litt på utringningen, og ved hjelp av litt blonde og et fløyelsbånd få omtrent samme stil -  i alle fall i teorien.

Stoffet jeg endte opp med å bestille
Neste trinn var å finne riktig stoff. Jeg konkluderte med at taft ville være best, og at en relativt mørk, blåtonet grønnfarge (typ jadegrønt) var det beste fargevalget. Neste punkt var å finne stoff, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Litt over en måned burde være nok tid, men da jeg innså at jeg var nødt til å bestille stoff på nett, begynte jeg å bli litt smånervøs - det skal ikke så mye til før noe som ser bra ut på skjerm ikke gjør det i virkeligheten, og det er vanskelig å visualisere en kjole etter å ha sett et kvadratisk utsnitt av stoffet, og man vil jo helst føle seg trygg på selger - mulig noen våger det, men jeg er ikke så lysten på å kjøpe stoff fra zing09222134xi på eBay i håp om at jeg mottar det som har blitt avertert. Heldigvis fant jeg noe som så ut som en svakt blåtonet jadegrønn Peau de Soie polyestersateng (mykere enn taft, stivere og mattere enn vanlig sateng), og etter å ha regnet ut hvor mye jeg ville trenge (veldig på Gefühlen) og bestilt det og tilsvarende mengde elfenbenshvit habutai, også det i polyester, følte jeg at jeg omsider var igang. Fløyelsbånd hadde jeg funnet på Stoff & Stil, og da var det i grunnen bare materialer til underskjørt og blonder til kjolelivet som manglet. Og det sistnevnte våget jeg å kjøpe fra eBay.
Deretter fulgte noen nervepirrende dager mens jeg ventet på at stoffet skulle bli sendt. Etter en uke kontaktet jeg selger, som lovet at det skulle bli sendt samme dag eller senest neste dag. Deretter gikk det nesten en uke til før jeg maste på dem - da var pakken visstnok sendt, og jeg begynte å grue meg, fordi jeg hadde rukket å bli veldig bekymret for fargen jeg hadde valgt, og jeg visste at jeg ikke ville rekke å bestille mer stoff når jeg først hadde fått pakken min.

Men omsider dukket den opp - i form av en veldig lang rull, og jeg kunne begynne å legge konkrete planer!

Spent på fortsettelsen?

fredag 10. november 2017

Skjeletter i skapet og fugler i hånden

Av og til lurer jeg på om Google dømmer meg for søkehistorikken min. Som nå ikveld. Jeg kom hjem, kastet et blikk på det lille kraniet jeg fant på bakken i krattet nedenfor der jeg vokste opp. Jeg tror jeg var 8 eller deromkring da jeg fant det, og jeg tok det naturligvis med meg hjem, slik jeg også gjorde med halvparten av et skjærenebb og noen museføtter. Jeg har sagt det før og sier det igjen: jeg var et besynderlig barn. Kraniet ble vasket og tatt godt vare på, og jeg konkluderte av meg selv med at det må ha tilhørt en mus, men i voksen alder har jeg flere ganger tenkt at det virker ulogisk, ettersom hulrommene der øynene på et tidspunkt var, var veldig store, og snuten bred og flat. Så idag satte jeg meg fore å finne ut hva jeg hadde hatt i skapet i alle disse årene - eller i det minste å finne ut hva det ikke var. Et søk etter "mouse skull" ledet meg til en nettbutikk som blant annet tilbød meg å kjøpe en kopi av en femårings skalle, og min indre morbide faen (antageligvis en slags rest etter den Renate som tok med seg museføtter hjem) fikk spontant lyst til å investere - tenk så kjekk den hadde vært om man ville gjøre gjester veldig ubekvemme! Men det var jo ikke derfor jeg var der, så jeg fortsatte ufortrødent videre, og innså etter litt søking at dette definitivt ikke var en gnager (jeg fant forøvrig også ut at siden med falske barnekranier også solgte ekte kranier, ett ble endatil solgt med egen oppbevaringsboks til den nette sum av 1850 USD. Om det er litt dyrt, kan du sikre deg et bekken til 599 USD eller en venstrefot til 325 USD. Antageligvis kommer sistnevnte fra en som var født med to venstrebein, og byttet ut det overflødige. De har også et byggesett for beverekorn og flaggermusskjelett montert på treplate - sistnevnte må jeg innrømme at appellerte til meg).

Men hva annet kunne det være? Et øyeblikk lurte jeg på om det kunne være en kattunge (det ville vært litt ubehagelig), men i samme øyeblikk slo det meg at det var en særdeles uintelligent tanke - jeg har tross alt tatt imot nyfødte kattunger, og de er betydelig større. En oversikt over ulike kategorier av dyr satte meg på rett spor, og jeg kunne omsider konkludere med at det var et fuglekranium (uten nebb, naturligvis) jeg hadde i hånden. Det rimte godt med den utrolig lave vekten, men jeg visste fremdeles ikke hvor nebbet hadde tatt veien, eller hva slags fugl dette var. Det kunne jo fort være en unge, og dermed fra en art hvis kranium ville vært større i voksen alder, og det var ikke usannsynlig at det hadde vært fuglereder i krattet. Dessuten er det jo gjerne hud og fjær på utsiden av et fuglekranium, så en måke er sikkert betydelig mindre tjukk i huet enn den ser ut til, og jeg har hatt lite nærkontakt med fuglehuer, med unntak av kjøttmeisen jeg hadde på besøk på søndag.
Kjøttmeisen min - den veldig bustete
"dotten" tror jeg var Adinas skyld...

Jeg fikk aldri med meg hva #kjøttmeis på Jodel handlet om, men jeg fikk egentlig mer enn nok spenning da jeg fant Adina i stua med en kjøttmeis i munnen. Jeg tror den må ha krøpet inn gjennom soveromsvinduet som sto på gløtt, flydd inn i stua, krasjet i vinduet (jeg hørte et dunk og trodde det var Adina som hadde flydd inn i vinduet) og blitt plukket opp av en forvirret katt (jaktinstinktene hennes er noget underutviklede, og hun må som regel ha hjelp til å drepe fluer). Det at hun ble stående stille og lot meg ta fra henne byttet, var en god indikasjon på at dette ikke var jakt - når hun har stukket av med en bomullsdott, er hun betydelig mindre villig til å gi den fra seg, og jeg ble, lettere sjokkskadet, sittende med en fugl i hånden. Jeg er veldig uenig i at det er bedre enn å ha ti fugler på taket, og ettersom den lille fjærballen ikke tok til vingene da jeg gikk ut på balkongen med den, og istedenfor bare satt med en fot på fingeren min og en hengende bakover mens den gapte,var jeg oppriktig redd for at den ville måtte bøte med livet. Samtidig fryktet jeg at den ville forsøke å ta til vingene inne i leiligheten, og jeg ville ikke håndtere den for mye, i fall den hadde brukket noe. Heldigvis satt herr Kjøttmeis pent på fingeren min, og syntes å bli beroliget av å bli klappet forsiktig og snakket til med snill stemme. Jeg forsøkte å flytte ham over til et håndkle slik at han kunne slippe kroppskontakt med et skummelt menneske, samtidig som det ville gjøre det litt lettere for meg å finne ut hva jeg skulle gjøre med min nye venn, men det ville han ha seg frabedt - fingeren min var den beste vaglen, tydeligvis. Smått om senn flyttet han foten som hadde hengt bakover over til fingeren min, og fikk et godt grep med begge beina, og lukket nebbet. Så tok han brått til vingene og fløy rett inn i nærmeste vindu, og deiset i gulvet. Jeg fikk heldigvis plukket ham fort opp, men før jeg fikk åpnet vinduet, krasjet han i det igjen (dog fra så kort avstand at han ikke fikk noe fart. Denne gangen fikk jeg heldigvis holdt ham fast inntil vinduet var åpent, og han fløy raskt og uten problemer ut.

Jeg satt igjen med en god følelse av at jeg fremdeles er spontant flink til å håndtere dyr.
Men tilbake til den for lengst døde fuglen i skapet. Hva var den, egentlig? Det er egentlig mest skjærer og måker der jeg vokste opp, ettersom skjærene har fortrengt småfuglene, og størrelsen på øyehulen ser ut til å stemme godt overens med. Og inntil jeg finner det ut, må jeg leve videre med vissheten om at ekorn på sprit, falske barnekranier og skjærekraniesmykker selges på nett, og håpe at google vil forstå at søkene etter "identify skull", "bird skull without beak" og "great tit" var fuglerelatert. For ja, kjøttmeis heter "great tit" på engelsk. Håper google vet det.

søndag 22. oktober 2017

Har slikt å gjøre, har slikt å føre

Jeg har et prosjekt på gang. Egentlig har jeg vel det mesteparten av tiden, men det jeg planlegger nå, omfatter 6 fot med polyestersateng, en symaskin jeg egentlig ikke kjenner noe videre godt og en ligning med litt for mange ukjente.

Prosjektet går ut på å sy en kjole, og i all hovedsak følge mønsteret jeg allerede har sydd flere kjoler etter, men gjøre noen små justeringer, og tidsfristen er årets julebord. Eventuelt å måtte krype til korset og kjøpe meg en kjole tilstrekkelig tidlig til å få tak i noe brukbart.
Når det kommer til kreative prosjekter, enten det er snakk om kaker, klær eller andre kreasjoner, er jeg litt usikker på om det er Parkinsons eller Hofstadters lov som er korrekt. Førstnevnte går ut på at arbeidet ekspanderer til å fylle den tiden som er til disposisjon, mens sistnevnte går ut på at arbeidet alltid tar lengre enn forventet, selv om du tar Hofstadters lov med i beregningen. Jeg har tilbragt ganske mange kvelder sittende foran PC-en mens jeg venter på at en kake skal bli kald nok til å settes inn i kjøleskapet, og det skjer ikke rent sjeldent at jeg står opp tidligere for å kunne steke scones eller boller jeg har laget kvelden før, for så å innse at jeg ikke har tid til å fullføre arbeidet, eller at jeg ikke kommer meg av gårde tidligere enn normalt, selv om jeg hadde planlagt å dra på jobb en halvtime tidligere. Min tolkning av Parkinsons lov (som vel strengt tatt var delvis humoristisk ment) er at man justerer hvor mye arbeid man legger i en oppgave etter mengden tid man har til rådighet - arbeidet blir utført, men kvaliteten er ikke nødvendigvis den samme som den ville vært om man hadde mer tid. Men jeg vil jo at resultatet skal bli bra - jeg har tenkt å late som om jeg kan sy, uten prøvedukke, uten hjelp og uten evne til å ta ordentlige mål. Resultatet kan bli interessant...

Og mens jeg er igang: jeg har brukket en negl, og dermed filt ned de øvrige ni. Det føles veldig merkelig, for så korte negler kan jeg ikke huske å ha hatt siden jeg var barn. Ganske irriterende når man har investert litt for mye penger i morsom ny neglelakk, og plutselig har fått redusert "lerretet" med 30 %. Fordelen er at jeg vil kunne lakkere neglene 30 % flere ganger per flaske, så kanskje kan jeg se på dette som et sparetiltak?

søndag 1. oktober 2017

Forfengelighetens pris

Jeg har fått en ny hobby. Tre, hvis det å stikke seg til blods på en baguette og å ikke komme seg ut døra fordi låsen sitter fast teller, men det håper og tror jeg det ikke gjør. Den ordentlige nye hobbyen min, er neglelakk. Litt for mye tid foran PC-en med SimplyNailogical-videoer i sommerferien resulterte i at jeg gikk hen og kjøpte et helt lass med neglelakk, dekaler, pensler, glitter og annet dill, og nå tilbringer jeg kveldene med lakkering av neglene. Det er vel i grunnen like konstruktivt som å spille minesveiper, men det er gøy å leke med farger og mønstre, lære nye teknikker og se at jeg blir bedre. Samtidig irriterer min egen forfengelighet meg, slik den har en lei tendens til å gjøre. For på den ene siden anerkjenner jeg at det er positivt at jeg ikke gir fullstendig faen i hvordan jeg ser ut - det er jeg overbevist om at er et sunnhetstegn. Men det er åpenbart en grense mellom sunn egenpleie og jåleri. Ta for eksempel sko: det er positivt å gå i ordentlige sko som ser ålreite ut og sitter ordentlig på foten, det er negativt å gå med upraktiske sko bare fordi de er fine å se på. På samme måte er det positivt å ha velstelte negler, men når du blir redd for å ødelegge neglene dine og begynner å åpne hermetikkbokser med skje i frykt for å brekke en negl, da har det kanskje gått litt langt? Nå er ikke neglene mine blitt upraktisk lange - så lange vil jeg ikke at de skal være, men jeg prøver å justere adferden min slik at jeg ikke utsetter dem for hardere behandling enn nødvendig.

Glitter er uendelig fascinerende
Og mens jeg sitter og beundrer en ny neglelakk (når man er like glad i blanke og skinnende ting som ei skjære, er det vanskelig å la være) og innser at jeg liker ringfingerneglene mine best og lurer på hvordan jeg kan få de andre åtte neglene til å bli som dem, føler jeg på konflikten mellom Renate og Renate, der den første synes at negler er fine kniver, synes det er litt gøy når de knekker, føler genuin fascinasjon for småskader, løfter altfor tunge ting og blir lykkelig av å bli så skitten på hendene at det synes, mens den andre er veldig opptatt av å være hel og ren i tøyet og å "se ut som folk". Jeg har for lengst innsett at verden er et forbasket komplisert sted og at det ikke alltid er enkelt å vite hva som er best, gjøre det man tror er best og i det hele tatt vite hva man vil, men det hadde jo vært greit å være enig med seg selv. Og jeg kunne brukt de timene som går med på å lakkere negler på betydelig mer vettuge ting. Jeg kunne for eksempel ha brukt en av ettermiddagene de siste to ukene på å bestille ny symaskin, eller jeg kunne gjort noe annet jeg skulle gjort for lengst. Skrevet ferdig brevet til mine newzealandske slektninger, for eksempel... Og istedenfor sitter jeg og leker med neglelakk...

Men jeg tror jeg vet hvorfor jeg gjør det. Jeg har vokst opp i en familie med et ganske pragmatisk forhold til jåleri, og min tidlige erfaring med neglelakk var at det var illeluktende, vanskelig å påføre, tørket for sakte og ble ødelagt med en gang uansett. Det å omsider ha opparbeidet de finmotoriske evnene som kreves for å lakkere med både høyre og venstre hånd uten å grise nevneverdig, gir en deilig mestringsfølelse, og det imponerende spekteret av spennende og anderledes neglelakktyper som ikke er for salg i vanlige butikker, gjør det ekstra morsomt. Og min grenseløse fascinasjon for alt som glitrer sørger selvfølgelig for at jeg har det som plommen i egget når jeg bestiller, mottar og bruker en ny neglelakk. Det er kjempefestlig! Og jeg har bestemt meg for at det er verdt det. Spesielt ettersom jeg klarte å krasje i samme dørkarm to ganger på fredag fordi jeg bar på en eske som var bredere enn meg - det var som tatt ut av en slapstick-sketsj laget av 4. klassinger. Når man er så til de grader ukoordinert, regnes lakkering av negler som koordinasjonstrening, og et pent resultat må kunne regnes som en slags atletisk prestasjon.

Men ingenting her i verden er gratis, ei heller gleden over en skinnende neglelakk. Prisen jeg betaler, utover den faktiske kostnaden for neglelakk, er at jeg nå må tenke på hvordan jeg behandler neglene mine, og som et barn som ikke får leke i gjørma fordi det har på penklær, blir jeg litt furten over ikke å kunne bruke de lange neglene mine som multiverktøy. Det er ganske bittert, og det blir ikke bedre av at det er jeg som nekter meg dette, ikke "en voksen". Men hvem sa det skulle være enkelt å være menneske?

søndag 17. september 2017

Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

lørdag 16. september 2017

Fin kjole

Jeg har tydeligvis en fin kjole. Jeg liker den godt og har brukt den som mal for kjolemønsteret mitt, og den har dermed fått tre kjolebarn og ett skjørtebarn. Og denne kjolen har vist seg populær.
La meg først understreke noe jeg tror alle som kjenner meg, vet ganske godt: jeg liker ikke fremmede. Jeg er veldig norsk i den forstand at jeg ikke vil møte blikket til en fremmed eller snakke til noen jeg ikke kjenner, og jeg vil heller ikke bli tilsnakket. Jeg vil aller helst bli fullstendig oversett, og jeg får litt hetta dersom fremmede snakker til meg og sier at de har sett meg før. Jeg vil være usynlig. Denne innstillingen kombinerer jeg med å reise til jobb med en kaketine flere ganger i uka, tidvis rosa hår og kjoler i sterke farger og med støyende mønstre, noe som kanskje virker ulogisk, men jeg vil ikke la de 90 minuttene av dagen min som brukes på vei til og fra jobb påvirke hvordan jeg kler meg for de 8 timene av dagen jeg er på jobb.

For det meste blir jeg ignorert. Fordi de jeg møter på min vei, også er veldig norske og ikke snakker til fremmede. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg tidligere i sommer ble stoppet av en dame som syntes jeg hadde fin kjole. Og en til. Og enda en. Og enda en. Til og med tiggeren jeg alltid sier hei til på vei til jobb, pekte og ga meg tommelen opp. Jeg kan selvfølgelig velge å tolke det sistnevnte som et tegn på at hun forsøker å overbevise meg om å gi henne penger, men vi har hilst på hverandre i et halvt år og vel så det uten at hun har fått noe, så jeg velger å ta det som en genuin kompliment (det er både hyggeligere gjort mot henne og hyggeligere for meg). Sist jeg passerte henne i denne kjolen, fikk jeg både tommelen opp og noen ord på et språk jeg ikke forstår, kombinert med peking opp mot himmelen. Jeg smilte og gikk videre, mens jeg lurte veldig på om hun advarte meg mot kommende nedbør, eller om hun syntes jeg lignet på en sky.

Uansett, på torsdag fikk jeg nok en kjolekommentar, denne gangen fra en dame som skremte livskiten ut av meg fordi jeg ikke forventet å bli snakket til bakfra, spesielt ikke siden jeg var midt i en samtale i motsatt retning, og hadde mer fokus på kameraten min enn omgivelsene (hadde hun planlagt å rane meg, ville dette vært det perfekte tidspunktet for å forsyne seg av innholdet i vesken min. Hun kunne kommet seg av gårde med en paraply hvis håndtak må limes fast med jevne mellomrom, og som nekter å folde seg ut ordentlig hver 6. til 7. gang). Og det var selvfølgelig utrolig hyggelig (og skummelt) gjort av henne, spesielt ettersom hun gikk fra å skulle si noe hyggelig til å måtte unnskylde seg for å ha skremt meg. Stakkars dame.

Men det må være noe eget ved denne kjolen, for folk snakker ikke til meg når jeg har på meg andre plagg (et unntak er Pac-Man-kjolen, den har folk gått ut av biler for å fortelle meg at er kul, men til mitt forsvar ER den rimelig kul. Dessuten har den lommer), det er kun denne storblomstrete saken som bringer frem denne godviljen hos vilt fremmede (det er naturligvis mulig at disse menneskene ville kommentert noen av de andre antrekkene mine også, dersom jeg hadde møtt på dem iført andre klær, men om jeg bruker tiggeren som mal, er det kjolen som er utslagsgivende - hun har nemlig aldri gitt meg tommelen opp for andre antrekk).

Og jeg lurer på hva som driver disse fremmede til å være hyggelige mot meg, for jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg selv, under noen omstendigheter, ville sagt noe pent (eller stygt) til en fremmed. Det gjør meg muligens til et noe usympatisk menneske, men kombinasjonen av det jeg selv oppfatter som sunn skepsis til alle jeg ikke allerede kjenner og den norskeste verdien av dem alle, nemlig frykten for å forstyrre noen ved å anerkjenne deres eksistens og dermed tvinge dem til å anerkjenne din, gjør at jeg i praksis kun kommuniserer med fremmede dersom det er helt nødvendig.
Men disse kjolekommentatorene gjør meg altså veldig glad.

søndag 10. september 2017

Valgets kval

Nå er det straks valg, og mens Faten tar valget på NRK, sitter jeg og klør meg i hodet og lurer på hva i all verden jeg skal stemme på. Hvem jeg definitivt ikke skal stemme på, det vet jeg, og av og til skulle jeg ønske at det var slik vi valgte politikere (samme system som ble brukt da de to barneskoleklassene på de to naboskoler skulle blandes til fire klasser på ungdomsskolen min, og lærerne ba hver elev skrive ned navnet på seks elever de definitivt ikke ville gå i klasse med).
Og valg, det er vanskelig. For det første er det naturligvis totalt likegyldig hva jeg stemmer - det som betyr noe, er at alle som sitter med den følelsen, faktisk drar seg opp av sofaen og gjør borgerplikten sin, slik at oppslutningen speiler befolkningen, og for det andre, er det ikke et eneste parti som er helt enig med meg (jeg synes alle skulle vært enige med meg, jeg har tross alt helt rett!). Men det tredje og vanskeligste, er at jeg må veie ting opp mot hverandre og prøve å spå fremtiden.
Jeg er av den oppfatning at det er meningsløst å stemme for seg selv og for den gruppen man tilhører. For all del, bruk erfaringene dine til å bedømme hvorvidt partiet tenker klokt eller uklokt om et bestemt tema, men ikke stem på et parti fordi det betyr at du får lov til å leke med en segway eller fordi du vil heve grensen for momsfri netthandel - vi må vel alle kunne anerkjenne at det finnes viktigere ting?

Trengte ikke hjelp av valgomaten for å finne ut dét, da...
Men hva er viktig? Dersom jeg må velge mellom to partier der jeg er enig med perspektivet deres på to ulike punkter som er relativt jevnbyrdige, og det ene definitivt vil bli avgjort i løpet av neste stortingsperiode mens det andre vil trekke ut eller lett kan omgjøres etter neste valg, vil jeg velge det partiet som kan utrette noe her og nå. Men hva om partiet jeg stemmer på, går i koalisjon med et idiotparti? Det hjelper lite at "min" politiker er enig med meg om alt jeg har kjært dersom partiet går i koalisjon med to andre partier som mener det stikk motsatte på de punktene som betyr mest for meg. Da er det mer fristende å stemme på et parti jeg er mindre enig med, men som, enten de havner i opposisjon eller i regjering, sannsynligvis vil gjøre mindre skade enn samarbeidspartnerne partiet jeg foretrekker, vil gjøre ved å samarbeide med "feil" folk.

Og i en valgkamp der litt for mange politikere gjør seg lekre for kristen-Norge, og jeg tror jeg blir mildt misfornøyd uansett hva resultatet av valget blir (gid de rette partiene kunne hatt vett til å samarbeide...), er det vanskelig å ta et valg. Men hvem sa det skulle være enkelt?

Jeg får satse på at jeg klarer å bestemme meg innen jeg går fra jobb imorgen...

Farvel, min gamle venn

Du døde idag. Eller, jeg drepte deg vel, strengt tatt. Unnskyld!
Du kom inn i livet mitt i 2001, og feiret din 16-årsdag for noen uker siden. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle bli gamle sammen, men noen flere år, det hadde jeg forventet. Forholdet oss imellom har ikke vært perfekt - det har vært små konflikter, jeg har blitt mektig irritert på deg mang en gang, og du har vært så trassig innimellom at jeg har vurdert å gi deg opp. Men i all hovedsak har du vært en god og pålitelig følgesvenn gjennom alle disse årene. Vi har samarbeidet om mange små og store prosjekter, og jeg har vært så uendelig glad at du alltid har vært ved min side når jeg har trengt deg som mest. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært en like god venn i gjengjeld - jeg har vel i grunnen aldri gjort noe for deg, annet enn å tilbringe tid med deg. Men nå er det over, og du er ikke mer. Jeg gjorde det  jeg kunne for å redde deg, men livet ditt sto ikke til å redde. Det gjorde i alle fall ikke det etter at jeg hadde forsøkt å kurere deg, og nå har jeg erklært deg død.

Kjære Janome Decor Excel Pro 5124, min elskede symaskin: Takk for alt! Takk for de utallige buksene du har hjulpet meg med å legge opp. Takk for kjolene vi har sydd sammen. Takk for alle små og store prosjekter vi har fullført gjennom disse 16 årene. Du har vist meg hva en symaskin skal være, og det skremmer meg at jeg nå må finne meg en ny. En ny med flere funksjoner og finesser, det tror jeg nok, men ingen som kan måle seg med deg. Takk for at du holdt ut inntil jeg hadde fullført blusen i formiddag, jeg skulle bare ønske vi hadde fått mer tid, spesielt ettersom jeg hadde tenkt å sy et belte også. Jeg gjorde det jeg kunne, og åpenbart en del jeg ikke kunne, ettersom jeg tydeligvis ødela deg mer ved å forsøke å reparere deg. Jeg vil aldri glemme følelsen av utilstrekkelighet jeg følte mens jeg satt der med blodet ditt (også kjent som olje) på hendene mens det sakte gikk opp for meg at du ikke var mer.

Jeg lyser fred over ditt minne - du vil snart få hvile i elavfallet.

lørdag 26. august 2017

Det skaperuavhengige skaperverk

Det kom nylig frem at Joss Whedon bedro sin kone gjennom mange år mens han laget "Buffy the Vampire Slayer", verdens beste TV-serie (hvis du mener noe annet, tar du feil. Jeg respekterer din rett til å ta feil, men vil anbefale deg å endre mening). "Buffy" har blitt hyllet som et feministisk verk, og Whedon har vært en selvproklamert feminist, så det har naturligvis vært en del murring, både fra gamle fans og andre, etter at ekskonen sto frem med sin versjon av samlivet og bruddet dem imellom. En sak har naturligvis alltid to sider, jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd og bryr meg egentlig ikke så mye, men det hele vekket til live min gamle, indre debatt om skaperen og verket.

Jeg tror jeg først begynte å tenke over dette for alvor på videregående mens jeg leste Hamsun. Jeg var kjent med Hamsuns nazisympatier, men det føltes feil å avvise et forfatterskap som var en nobelpris verdig fordi forfatteren hadde feil holdninger. Men det føltes ikke helt riktig, heller. Kunst, i alle fall når det er snakk om en eller annen form for fortelling (fra dikt til drama, medregnet alt der manus blir brukt), kan fortelle mange historier samtidig. Det sies gjerne at man, om man skal skrive om litteratur, kan si akkurat hva man vil om hva verket betyr, såfremt man kan underbygge det ved å ta teksten til hjelp. Og en god tekst er kompleks. En god episk eller dramatisk tekst vil gjerne ha flere personer og perspektiver, og det er ingen automatikk i at forfatteren sympatiserer med noen i persongalleriet, selv om h*n har diktet det opp og formidler sine personers historie. Strengt tatt er det slik sett umulig å si at en tekst har noen som helst idealistisk bagasje, for forteller og forfatter er ikke samme person og en leser kan alltids velge å lese en tekst som en kritikk av en situasjon istedenfor en hyllest. Ta Animal Farm, der husdyrene jager vekk menneskene fra gården, starter et slags kommunistisk kooperativ og ender opp med et diktatur. Jeg har aldri vært borti noen som tolker dette som noe annet enn kritikk av kommunisme og diktaturer, men det er ikke dermed sagt at det er umulig å lese grisene Napoleon og Snowball som helter i en prokommunistisk roman, uavhengig av hvordan "alle andre" leser romanen og uavhengig av hva Orwells intensjon var.

BtVS, 5:19 "Tough Love" (foto: Netflix)
Det jeg vel vil frem til, er at vi antar at forfatterens hensikt er at vi skal lese verket slik vi gjør, og vi bruker våre egne reaksjoner på teksten som en bekreftelse på at vi leser den rett, og at forfatteren enten er rettvis (enig med oss) eller forkvaklet (uenig med oss). Om vi ser på Buffy, som varte i syv sesonger, og der heltinnen alltid reddet dagen, vil den feministiske lesningen fremme Buffy Summers som en beintøff dame som aldri lar seg stoppe, hverken av patriarkatet (rektor og vokterrådet) eller samfunnets forventninger og idealer. Buffy gjorde det rette, uansett hvor ukvinnelig det var, hun var selvstendig og hun vant. Men, og dette er et viktig men, Buffy kan også leses som ei jente som trenger en sterk farsfigur (Giles) og tidvis en sterk partner (Angel og Riley) ved sin side for å lykkes, som isolerer seg og blir ulykkelig fordi hun ikke kan holde på kjærestene sine, og som aldri får muligheten til å være en ekte kvinne fordi hun i praksis er dømt til å dø før hun kan etablere og formere seg. Det at førstnevnte lesning antageligvis ligger betydelig nærmere serieskaperens intensjoner og fansens tolkning og idealer, betyr ikke dermed at den andre lesningen er feil.

Med mindre vi bestemmer oss for at forfatteren eier teksten og at det er hans/hennes intensjon som bestemmer. Men er det i det hele tatt mulig? En forfatter kan ha en intensjon som ikke kommer godt nok frem fordi fortellingen eller språket ikke er godt nok, eller h*n kan legge inn språklige bilder eller perspektiver uten at det er bevisst. Trumfer intensjon likevel enhver lesning? Nei, jeg mener at den ikke gjør det. Forfatteren kan absolutt ha sin intensjon og sine tanker om karakterer og handling, men om det ikke er en del av den publiserte fortellingen, uansett om fortellingen gis ut på papir eller Netflix, mener jeg det er juks om forfatteren skal komme inn i etterkant å insistere på en bestemt lesning som forutsetter at man vet hva h*n tenkte da boken ble skrevet. Ta J. K. Rowlings påstand om at Humlesnurr er homofil. Det må han gjerne være, men det holder ikke at hun sier det i etterkant, en observant leser må kunne fange det opp og peke på hvor i teksten det blir signalisert, enten implisitt eller eksplisitt. Inntil den fiktive trollmannens legning er festet til papiret, er han lykkelig aseksuell. Det er ikke dermed sagt at man bør eller skal ignorere budskapet, og man kan absolutt trekke det inn dersom man står overfor en mulig tvetydighet eller en uklarhet, ikke fordi man søker en fasit, men fordi man anerkjenner at det antagelig fantes en intensjon.

Jeg har skrevet en masteroppgave om dette.
Bonuspoeng til meg for ordspill i tittelen.
Videre skapes ikke kunst i et vakuum. Da Bram Stoker skrev Dracula, brukte han sen senviktorianske periodens oppfatninger av dyder og farer til å skape sitt persongalleri og sitt handlingsløp. Grev Dracula var ikke bare en litterær etterkommer av Varney the Vampyre, Carmilla og Lord Ruthven, han var også en manifestasjon av britenes redsel for ville utlendinger som truet britiske verdier og spesielt britiske kvinner. Lucy Westenra, grevens første offer, var et eksempel på The New Woman, en viljes
terk og dermed farlig kvinne som kunne sabotere både seg selv og sin familie ved å bryte tradisjoner og nekte å innordne seg. Men det er ikke dermed sagt at Stoker bevisst diktet opp disse karakterene for at de skulle fremstå på denne måten - kanskje gjorde han det, kanskje var det bare en naturlig konsekvens av hans samtid og det publikum han skrev for - kanskje ville en samtidig leser se helt andre ting enn jeg gjør idag, fordi jeg leser teksten mer enn hundre år etter at den ble skrevet, i en tid som har sett Viktoriatidens idealer fortrenges av nye og bedre idéer. Det er vanskelig, kanskje umulig, å se sin egen samtid utenfra, og dermed kan en leser (eller seer) som tolker et verk flere tiår etter at det ble skapt, se andre tema og problemstillinger. Helten er kanskje ikke lenger en helt, skurken ikke lenger en skurk. Vi gjør klokt i å forsøke å se verket i lys av sin samtid, men det utelukker ikke en moderne lesning.

Så om fortellingen står på egne ben, uavhengig av skaperens intensjoner, bør vel hverken hans/hennes meninger eller handlinger bety noe for verkets verdi, relevans eller mening? Verket blir ikke bedre av å være skapt av et fantastisk menneske, så da bør det heller ikke bli dårligere om det er skapt av et skikkelig bedritent menneske? Det er klart, vi bruker kjøpekraften vår til å støtte (eller avstå fra å støtte) en person som har skapt noe. Om vi streamer film eller musikk, gavner det artisten fordi innholdet kommer høyere opp på streamingtjenestens lister. Om vi kjøper en bok, gavner det forfatteren i form av inntekter av salget og signaler til forlaget om at h*n er noe å satse på. Og da blir det naturligvis litt problematisk. Det er betydelig enklere med Hamsun, for det gavner naturligvis ikke ham at jeg kjøpte hans samlede verker.

Så må man vel også kunne skille litt mellom hvem som egentlig er skurker. Jeg bryr meg døyten om Joss Whedon som person (jeg leste kun artikkelen fordi den handlet om BtVS og feminisme), slik jeg bryr meg døyten om forfattere og musikere og andre som har en eller annen form for kjendisstatus. Hans privatliv angår meg ikke, og om vi skulle takket nei til kunst fra alle som trår feil, alle som har et litt annet virkelighetsbilde enn oss selv og alle som gjør noe dumt eller usselt, så ville vi hatt et rimelig kjedelig kulturliv. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjøper idéen om at alle kreative mennesker er litt gale og har det vondt inni seg, så tror jeg det krever en del refleksjon over hva det vil si å være menneske, over hvordan det er å være andre mennesker og hva menneskelighet er for å kunne skape god kunst, og jeg tror ikke du kan være en drittstøvel tvers igjennom om du klarer å tenke såpass langt. Usympatiske holdninger? Joda, ikke noe problem. Oppblåst ego? Sikkert. Evne til å trå feil? Selvfølgelig. Men det må være rom for menneskelighet, må det ikke? Typ "det er lov å snyte på skatten eller bruke illegale rusmidler, men ikke lov å rane, voldta eller drepe".

Av natur er jeg mer deontologisk enn utilitaristisk anlagt når det gjelder å bedømme noe som rett eller galt. Jeg vil alltid forsøke å se på intensjonen bak en handling, og har ikke som utgangspunkt at mennesker ønsker å volde skade. Likevel tenker jeg at det er bedre å vurdere et kreativt arbeid ut fra effekten det har gjennom sine kvaliteter fremfor å dømme det etter hva skaperen ønsket. Strider dette mot grunntanken i mitt forhold til etikk? Nei, egentlig ikke, for jeg vil stå fast ved at skaperen selv må dømmes ut fra intensjon. En drittstøvel som vil vekke hat eller manipulere en gruppe, er en drittstøvel uansett hva utfallet blir, men verket må kunne dømmes for seg, og ettersom det i seg selv ikke har noen intensjon, må det vel dømmes etter innholdet? På samme måte mener jeg at verket ikke kan virke tilbake på sin skaper - den positive effekten et kreativt verk har på samfunnet gjør ikke opp for skaperens intensjoner, holdninger eller uttalelser, eller i motsatt fall, skader ikke en velmenende og godhjertet forfatters ettermæle. De to er ikke ett selv om den ene har skapt den andre.

Og det var mine tanker om saken. Kortfattet som alltid.

lørdag 12. august 2017

Byvandrer

Jeg har egentlig aldri gått rundt og sultet i Kristiania - jeg har vært sulten i denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den, men jeg har alltid hatt penger og muligheten til å stille sulten. Men jeg har generelt ikke gått så mye rundt i den, og det er litt pinlig, ettersom det er hjembyen min, og jeg lærer om den av innflyttere. På torsdag, for eksempel. Da var jeg på Grünerløkka for femte gang i mitt liv - jeg har konkludert med at jeg har vært på et show på Parkteateret for 11 år siden, og siden det har jeg vært der to ganger med jobben og to ganger med venner (venner som også er eller har vært kolleger og kolleger jeg anser som venner - komplisert, dette her), og med tanke på at tre av disse utfluktene har funnet sted i sommer, og to av dem de siste to ukene, føler jeg at det sier ganske mye om hvordan jeg bruker byen min. Jeg visste ikke at det grønne området jeg kjørte forbi med bussen to ganger om dagen mens jeg gikk på videregående, het Torshovdalen, og jeg ante ikke hvor Sofienbergparken lå. Jeg visste ikke at Sofienberg lå mot Grünerløkka og Rodeløkka, og jeg har aldri riktig forstått hvordan Økern, Hasle, Carl Berner og Tøyen henger sammen. Og det er antageligvis delvis fordi jeg aldri har prøvd ordentlig.

Jeg har klaget over min egen ubrukelighet når det kommer til å vite ting om hjembyen min tidligere. Senest i forrige uke klaget svensken over meg, da vi skulle grille i Sofienbergparken, og MC skulle møte oss på veien, og etter å ha forsøkt å få meg til å avsløre hvor vi befant oss (overraskende komplisert, viste det seg) og forklart hvor han var, hadde jeg denne utvekslingen med svensken:
Linnéa: Vad sa han?
Renate: Eeeh, han skulle møte oss
Linnéa: Var då?
Renate: Det er jeg ikke helt sikker på
Linnéa: Asså...

Det sier kanskje seg selv at jeg ga henne telefonen da han ringte igjen litt senere?  For ikke å snakke om hvor mye jeg måtte lete etter Cacas tidligere i sommer - jeg visste at det lå i Øvre Slottsgate, men det var like fullt omtrent umulig å finne gata, til tross for at jeg har vært der mange ganger før. Kvadraturen føles som en slags mystisk labyrint, og selv om jeg burde hatt ganske mange knagger å henge ting på (tross alt er det der de fleste butikkene jeg har frekventert relativt ofte ligger), ender jeg alltid opp med å sose rundt og begynne å tenke på hus og hoteller som brenner i Monopol. Og ja, jeg har fordommer mot de billige gatene. Og de dyre. Fordi jeg er et komplekst vesen, naturligvis.

En del av problemet er nok at jeg ikke fokuserer på omgivelsene når jeg er ute blant folk - går jeg alene, ser jeg meg rundt og absorberer sanseinntrykk aktivt, men i Sentrum? Da ser jeg ned. Jeg vil jo ikke ha blikkontakt med fremmede, det ender som regel med at noen prøver å tvinge meg til å ta ut penger i nærmeste minibank eller tegne abonnement på sultne barn, og det vil jeg ikke. Og jeg tror ikke hjernen min er veldig god på å oversette kart til virkeligheten (eller vice versa) - jeg har alltid hatt en veldig vag forståelse av hvor Grünerløkka er, og da Torsdagens tur gjennom Sofienberg ledet til et av busstoppene 31-bussen passerer, ble jeg genuint overrasket. Og jeg, som passerte Regjeringskvartalet de gangene jeg tok banen til eller fra Katta, og er fullt klar over hvor det lå, ble overrasket over å innse at høyblokka jeg så fra Storgata var, vel, Høyblokka. Jeg er ikke veldig imponert over meg selv på dette området, men samtidig har jeg jo åpenbart forbedret meg litt, og jeg vil selvfølgelig være den første til å rose min egen fremgang, jeg er tross alt min største fan.

Jeg tror svensken er min nest største fan, så vi burde muligens starte en fanklubb.
"Du är awesome"
- Linnéa

Før jeg går til det skritt å faktisk foreslå det, bør jeg kanskje få avklart om jeg, som min største fan, bør være klubbens leder, eller om jeg er inhabil.

Uansett, jeg har altså blitt litt mindre ubrukelig, i all hovedsak takket være at jeg har mennesker som kan eksponere meg for min egen hjemby, ettersom jeg åpenbart ikke klarer det selv. Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for!

tirsdag 8. august 2017

Smil!

Jeg er en stor tilhenger av å uttrykke meg skriftlig. Muntlig også, herlighet, men jeg setter enormt stor pris på å kunne formulere meg skriftlig, velge de ordene og den strukturen som jeg mener best og mest presist får frem det jeg ønsker å si, og emotikoner og emoji er, når det gjelder korrespondanse med familie og venner, en sentral del av "språket" mitt. Jeg vet at mange misliker disse piktogrammene, det argumenteres med at de erstatter ting som burde vært uttrykt med ord, og at bruken av dem gjør at man fremstår som useriøs og barnslig. Joda, jeg ser hva de mener, men jeg synes at et smil i form av ":-)" på utmerket vis understreker det jeg allerede uttrykker med ord - om jeg hilser på en kollega eller takker for hjelpen, smiler jeg samtidig som jeg bruker ordene mine, så hvorfor ikke smile når jeg innleder en e-post eller takker for raskt svar? Jeg bruker ikke færre eller andre ord enn jeg ville gjort om jeg ikke hadde hatt mulighet til å slenge inn et smil, jeg bruker bare tegn som et supplement.  På privat basis er det jo litt anderledes, og der er jeg konservativ så det holder - jeg hatet de tidlige emotikonene fra Android, der alt ble uttrykt av et grønt ansikt som så ut som en blanding av Shrek og en robot (Android-maskoten, naturligvis). Heldigvis ble det etterhvert bedre, og jeg var lykkelig da Facebook lanserte sine egne emotikoner for Messenger, slik at det som ble sendt fra min Xperia ble vist som det samme ansiktet på Linnéas iPhone. Og det er dette dette innlegget skal handle om. Tegn som ikke er det man tror de er.

For det første: min nye mobil gir meg to valg: enten må lange SMS-er sendes som MMS, eller så erstattes noe så uskyldig som et smil med "??", og dèt er definitivt ikke så hyggelig. For ikke bare gjør det det umulig å vite hvilke smil som blir sendt, det er også klin umulig å vite hva de blir oversatt til. Et par spørsmålstegn kan virke aggressive nok i massevis, men det kan bli verre - som med Blackberrys klemme-emoji som ble vist som ({}) på andre telefoner. Og ifølge Internett, tenker ikke folk på klemming når de ser den tegnkombinasjonen...

Det er jo åpenbart en eller annen forskjell, men hvor er den?
For det andre: Jeg må venne meg til Samsungs repertoar av smil, og de ser jo helt anderledes ut enn de jeg hadde før (2. generasjon stygge emoji-er for android), og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hva alle betyr, eller hvordan de konverteres hos andre jeg snakker med. Jeg vet jo at enkelte av vennene mine bruker litt andre smil og symboler enn jeg selv ville valgt, og de er i sin tur vant med at jeg bruker hva nå enn jeg bruker vises som hos dem. Men nå må jeg forholde meg til at jeg muligens bruker helt andre smil enn før, og ikke vet det selv. Og i møte med mange av emojiene mobilen min har å tilby, har jeg ikke så mye annet å komme med enn "??", for jeg forstår ikke hvorfor de er der eller hva de skal formidle. Det er litt som å møte et nytt menneske som har flere ansiktsmuskler enn deg, og måtte gjette hva de supernyanserte uttrykkene egentlig betyr, og håpe at du og de andre som snakker med vedkommende, tolker ting likt.
Og det var vanskelig nok med Facebooks smil - jeg antar noen av dem er der for å sørge for at ulike brukere av mobiler med ulikt OS og fra ulike produsenter sender av gårde et tegn som er tilnærmet likt det de skrev inn (at Blackberrys versjon av :-P er en geipende munn, selv om det kanskje ikke er den samme som iPhone kommer med), men jeg begynner innimellom å lure på om alle andre har et mer nyansert følelsesliv enn jeg har. Og det har de kanskje, men jeg føler meg totalt ubrukelig når jeg skal prøve å finne ut av hvilket tegn som er best egnet til å uttrykke det jeg føler, når jeg nå plutselig må ta innover meg at den nye mobilens smil ikke automatisk er det samme som den gamles (smilet som ble omgjort til ??, et helt vanlig smil, tilsynelatende basert på :-), oversettes til et rødmende smil på Facebook. WHY?.

Og for det tredje, og dette har hverken med facebook eller min nye mobil å gjøre: Hvorfor i helsike finnes det så mange emojier, og hvorfor bruker folk dem?
Jeg tilhører den kategorien mennesker som blir irritert når noen overdriver bruken av emojier, og ja, det finnes sikkert en egen plass i helvete for sånne som meg. Men jeg har like lite toleranse for fem stk "jeg ler så jeg griner"-ansikter på rad  som for fem utropstegn, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skal finnes emojier for drinker, ballspill, astrologiske tegn, familiesammensetninger, kjæledyr og yrkesgrupper. Hvis jeg vil si at jeg har plukket blomster, trenger jeg da ikke bilder av blomster for å kunne formidle det - hverken som supplement til eller erstatning for ordet "blomster". Hvorfor? Fordi det ikke modifiserer noe ved det jeg sier - hverken tonen eller budskapet påvirkes. Det eneste jeg oppnår, er å få meldingen min til å se ut som en side fra "Min første lesebok", og med mindre jeg skriver til en 6-åring, er det neppe hensikten.
Selvfølgelig, emojier kan være nyttige i tjenester som Snapchat, men det er jo ikke derfor vi har dem.

Og ja, jeg er sikkert en sur, gammel dame som klager over dette, men det er ikke dermed sagt at jeg tar feil - det gjør jeg tross alt omtrent aldri ;-)

lørdag 5. august 2017

Buffy

Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.

"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"
Buffy i "Earshot"

Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!

Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:
"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."
- Xander i "Potential"

Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.

Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"
- eksdemonen Anya om Joyces bortgang

Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.

Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.

Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.

Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?


Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!

onsdag 26. juli 2017

Fluenes herskerinne

Jeg kjenner som kjent ikke mine egne begrensninger - i den forstand at jeg går igang med prosjekter jeg er totalt ukvalifisert til å gjennomføre, men når resultatet er klart, men ikke spesielt imponerende, tar jeg det med stor ro, for jeg visste jo tross alt at jeg gjorde noe jeg ikke kunne. Etter at jeg fant ut at jeg kunne sy kjoler uten egentlig å kunne sy, har jeg derfor hatt mye moro med nettopp det - å sy kjoler. Den tredje ble ferdig idag, og er et godt eksempel på hvordan jeg griper an slike prosjekter. For halvannen uke siden kjøpte jeg stoff til et kjoleskjørt og et applikeringsprosjekt - jeg kan ikke applikere, så å prøve meg på det, var en fin utfordring. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på tanken, var at det hadde slått meg at jeg med selvgjorte klær kunne ikle meg akkurat hva jeg vil, og at det i praksis betydde at jeg kunne ha flere klær med spermhvaler på. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke spørre damen som klippet for meg på Stoff & Stil om hun syntes gråfargen jeg hadde funnet, var passe spermhvalete. Jeg var imidlertid ikke i syhumør den helgen, og klippet derfor bare ut deler til skjørtet, og brukte uken som nå straks er forbi på å gi blod, bli totalt ubrukelig som følge av det, rote noe alldeles forferdelig og ødelegge alt. Så da helgen kom, og jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen (ok, nå overdriver jeg - en del netter som har vart i 12-13 timer har gjort det klart at jeg ikke har rygg til å ligge uendelig lenge under dyna), fant jeg ut at jeg burde finne noe å distrahere meg selv med, og kjole var den perfekte distraksjon. I alle fall nesten.

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)
Skjørtet hadde jeg jo delene til, så etter å ha vraket den første idéen om et blått liv, satset jeg på rødt (fordi, om du først har en plan, kan du jo like godt lage en til og kaste den første. Gammel plan, vekk med seg!). Kjolen mønsteret mitt er basert på, er ermeløs, og jeg har ingen anelse om hvordan man lager ermer, men hvem er redd for en utfordring? Ikke jeg! Jeg googlet "cuff sleeve", fant en guide jeg ikke forsto bæret av, og bestemte meg for at dette burde jeg kunne resonnere meg frem til mye bedre selv. Lytte til erfarne fjellfolk? Ikke faen! Jeg klippet ut deler til ermene basert på armåpningens kurve og tegnet i praksis bare en kurve på frihånd som "ytterkant" - planlegging er åpenbart for pyser. Så sydde jeg sammen herligheten, naturligvis uten å prøve den på eller gi meg selv muligheten til å justere noe. Seriøst, noen burde arrestere meg for lemfeldig håndtering av stoff, jeg risikerer jo å lage noe totalt ubrukelig hver gang jeg tar frem symaskinen, og man skal ikke kaste bort ressurser selv om man har råd til det. Det skal forøvrig nevnes at jeg nå klarte å få lommene på rett sted, hvilket øker suksessraten min fra 50 % til 66 %.

Da bestemoren min fikk høre at jeg hadde begynt å sy, spurte hun meg hvordan jeg fikk målt, prøvd og tilpasset når jeg var alene, og det enkle svaret var at jeg ikke gjør noen av delene. Etter å ha prøvd den nye kjolen, fant jeg ut at ermene ikke var helt som ønsket, men noen sting senere var de i orden, og da var det tid for pynting. Linnéa syntes hjerter var barnslig, så da bestemte jeg meg for å pynte med Pac-Man. Fordi det er så veldig voksent og seriøst. Etter å ha tegnet opp både Pac-Man og spøkelsene på rutepapir og brukt litt tid på å forstå konseptet vliesofix, satte jeg igang, og resultatet er... eh... interessant!

Flau
Men til dette med fluer. I begynnelsen av forrige uke hadde jeg blitt invadert av små, brune fluer - disse var antageligvis en slags bonus fra Rema og den siste basilikumplanten min, og etter å ha hengt opp fluepapir og satt frem fluefelle, kunne jeg konkludere med at jeg er en betydelig bedre fluefanger enn de statiske fellene. Jeg liker egentlig ikke feller med lim, for det er jo ikke spesielt humant å fange noe og la det sitte fast til det dør av sult. Jeg liker ikke å drepe, og mygg er egentlig det eneste jeg føler noen generell glede over å ta livet av, og da tror jeg vel egentlig gleden handler mest om hevn eller selvforsvar. Men disse fluene er så vemmelige (hvorfor er brune fluer eklere enn sorte, egentlig? Eller er det bare jeg som diskriminerer på bakgrunn av farge? Even ville sagt ja), så jeg lar menneskelighet være menneskelighet og dreper fluene med kaldt blod.
Men i løpet av uken som har gått, har også noen vanlige husfluer gått i baret. Eller limet, da. Og mens jeg aksepterer at de små fluene seigpines til døde, føles det betydelig verre å se en husflue dø en sakte død. Men hvorfor? Det koster meg ikke noe mer å ta livet av dem med hendene/fluesmekker, så det handler ikke om å ta liv heller - kanskje en eller annen primitiv del av hjernen min føler at husflue er et slags husdyr, og dermed er halvveis sau? Og blir det da en "flau"?