Om du har et dårlig inntrykk av ditt eget uttrykk, kan det muligens virke fristende å miste det - som når noen har tatt et bilde av deg med mobilen sin og du ved et "uhell" sletter bildet fordi du så ut som en krysning mellom en skabbete neseape og en steinbitt. Om du derimot synes at du er det mest betagende som noen sinne har eksistert, vil du kanskje også foretrekke å miste dette inntrykket fremfor å få det ødelagt? Evig eies jo som kjent kun det tapte (og et dårlig rykte, om vi skal tro Henning Kvitnes), og da er det kanskje bedre å ha tapt et godt inntrykk enn å få det overkjørt av en dampveivals?
Det kan muligens diskuteres, men jeg vil altså ingenlunde anbefale noen å forlegge sitt selvinntrykk med overlegg - om noe slikt i det hele tatt er mulig. Det er nemlig ganske praktisk å kjenne igjen seg selv (på seg selv kjenner man visstnok andre, så hvordan kan du kjenne andre om du ikke kjenner deg selv? Eller noe sånt).
Jeg har så lenge jeg kan huske vært utstyrt med en usvikelig tro på meg selv, så selvtilliten er det ikke noe i veien med. Det hjalp meg med å konkludere med at det var de andre barna det var noe feil med når de ekskluderte eller ertet meg, og kombinert med en stahet som tydeligvis går i arv fra mor til datter i min familie, hjalp den meg gjennom noen ganske harde perioder i oppveksten. Men selv om selvtilliten tilsynelatende var laget av ganske hardføre materialer, hadde ikke inntrykket av eget uttrykk det så veldig bra. Det var nemlig litt vanskelig å ikke la seg affisere av at folk sa (eller signaliserte) at jeg var fysisk frastøtende. På et tidspunkt så jeg nok på dette inntrykket av eget uttrykk og sa at nok fikk være nok, det er kanskje bulkete og lite tiltalende, men det finnes da pokker meg viktigere ting her i verden, og la hele inntrykket til side. Det tror jeg var et klokt valg, for det er utrolig mye lettere å forholde seg til andre mennesker når du gir en god dag i hva de måtte mene om hvordan du ser ut.
Mitt mobilkameras inntrykk av mitt uttrykk |
Resultatet? Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg ser ut. I praksis betyr det at jeg av og til skvetter når jeg ser mitt eget speilbilde og at jeg blir overrasket når jeg ser bilder av meg selv. Det er faktisk ganske guffent! Se for eksempel bildebeviset til høyre. Det er meg, en morgen i forrige uke. Jeg er fullstendig klar over at det er meg det er bilde av, men det ser ikke ut som meg.
Det er klart, det henger nok sammen med det at jeg har krympet betraktelig de to siste årene, og at jeg ikke ser ut som jeg gjorde, men faktum er at jeg ikke kjenner meg selv igjen fra gamle bilder heller. Bilder som er tre-fire år gamle, som det under, er gjenkjennelige fordi jeg har sett dem så mange ganger, men de to siste årene? Det er ikke meg. Følelsen er fullstendig absurd.
I årene siden jeg bestemte meg for ikke å bry meg om hva andre så, har jeg hatt en vag oppfatning av hvordan jeg ser ut. Grå, dyptliggende øyne, liten munn, tynt, blondt hår, relativt liten oppstoppernese, kort og tykk. Jeg har tatt bilder av meg selv og blitt tatt bilde av, og gjenkjent vedkommende, som regel med en viss resignasjon, og gått videre. Og det er ikke det at jeg har sett spesielt grusefryktelig ut, men en kombinasjon av en lang "awkward phase" og et talent for å se lettere åndsforlatt ut på bilder har produsert en imponerende rekke uheldige fotografier av meg, og noen få heldige, der jeg gjerne har fått beskjed om at jeg ikke ligner meg selv. Men nå er det altså anderledes. Det har som sagt sikkert noe med vektnedgangen å gjøre. Det er vanskelig å holde fast ved utseendet ditt når du krymper, men det fungerte lenge - i alle fall ut fjoråret. Kanskje jeg faktisk kastet inntrykket av uttrykket mitt mens jeg ryddet hele livet mitt ut av pikerommet da jeg skulle flytte? Jeg kan ikke huske å ha sett det siden.
Et av de siste bildene der jeg kjenner meg igjen. Ironisk nok ser jeg visse likhetstrekk mellom dette og "ansiktsmorfen" av foreldrene mine... |
Gjennomsnitt av foreldrene mine. Med bart. Merk at den er Pappas, ikke Mammas |
Den eneste rasjonelle forklaringen er at jeg ligner postmannen, og at det var han som stakk av med inntrykket av uttrykket fordi han var redd for at jeg ville lukte lunten dersom det forble i min varetekt. Takk og lov for at Postmann Pat ikke har mitt barndomshjem på sin rute - da ville jeg jo sett uendelig mye verre ut enn jeg gjør.