Fritid

Nå er det lenge siden jeg sist blogget, i alle fall på digresjonsbloggen (jeg har vært mer aktiv på mitt nye hjertebarn, hortikulturell.no). Våren var ekstremt hektisk for min del - jeg hadde bestemt meg for ikke å stille til gjenvalg i borettslagets styre, og skulle avslutte et prosjekt der, samtidig som jeg skulle transkribere en del av en folketelling, der jeg tidlig på våren innså at jeg lå mye dårligere an enn jeg trodde, og disse to tingene til sammen gjorde at jeg i praksis ikke hadde noe som helst fritid frem til 1. juli. Sånn sett var det utrolig praktisk med hjemmekontor, for med all tiden jeg sparer på å ikke reise frem og tilbake til kontoret, og all tiden jeg ikke trenger/gidder å bruke på å se ut som folk, sørger for at døgnet i det minste hadde nok timer til at jeg fikk gjort det jeg skulle når jeg ikke var på jobb.

Min foruroligende evne til alltid å engasjere meg i eller påta meg ansvar for noe så snart jeg har bittelitt ledig plass på timeplanen min har sørget for at jeg jevnt over har hatt lite tid til overs i en årrekke. Jeg vil så mye, engasjerer meg i så mye, og har en lei tendens til begjærlig å gripe etter muligheter som etter en stund føles som en klamp om foten, fordi tiden ikke lenger strekker til, og fordi jeg ikke føler at jeg har overskudd nok til å gjøre jobben så godt som jeg skulle ønske. Det leder igjen til dårlig samvittighet, og at jeg ikke føler at jeg kan unne meg fritid fordi jeg definitivt burde gjort noe annet. Og dette vil jeg prøve å unngå nå. Det gikk bare et par uker fra jeg fullførte de to prosjektene mine til jeg hadde meldt meg inn i Hurum historielag og Det norske hageselskap, men jeg har ikke tenkt å vie all min fritid til noen av dem. Denne uken og den neste står i sommerferiens tegn, til tross for drittvær og en evig tilstedeværende oppgitthet overfor alle som på død og liv skal trenge seg sammen på Norgesferie eller som løp av gårde til flyplassen så snart det ble åpnet for utenlandsferie. Jeg skulle ønske folk klarte å få inn i hodene sine at "ha lov til" ikke er det samme som "bør", og kunne tatt en for laget istedenfor... Æsj, folk...

Nå til uka skal jeg montere en ny skjenk (ja, jeg har plass til ubegrensede mengder møbler) og noen hyller, og forhåpentligvis få orden i kaoset av planteutstyr som nå bor i en svart plastreol som åpenbart ikke var ment som noe annet enn en "sesongløsning". Det er ganske absurd å tenke på at jeg for halvannet år siden ikke hadde tenkt tanken på å ha noe annet enn en døende basilikumplante i huset, mens jeg nå kjøper møbler for å optimalisere mulighetene for dyrking, har blogg og instagramkonto for plantene mine og føler at jeg går ut i en skog når jeg går ut på balkongen. 

Dessuten er jeg nysgjerrig på hvordan høsten blir - hvorvidt det blir en ny smitteoppblomstring, hvor lang tid det tar før det er tilrådelig å ta t-banen til sentrum for å gå på jobb. Det sier vel ganske mye om meg at jeg synes hjemmekontor og en tilværelse hvor jeg knapt nok ser folk (litt familie og noen nødvendige turer på butikken) er fullstendig uproblematisk.Sminkekoster og paletter har knapt nok vært brukt siden mars, neglelakk har hverken vært påført eller fjernet. Jeg har ikke bakt en eneste kake. Livet er definitivt anderledes, men jeg priser meg lykkelig for at jeg har en jobb, et hjemmekontor og en personlighet som så til de grader fungerer når ting er som de er. 

Hortikulturell

Mange av mine idéer og innfall ender opp med uforutsette og innimellom lettere katastrofale konsekvenser, omtrent som da Donald Trump bestemte seg for å stille til valg. Men i motsetning til Trump, påvirker ikke mine dumme innfall andre enn meg selv.

Ifjor bestemte jeg meg, som du kanskje vet, for å se hvor høy dødelighet jeg ville oppnå på balkongen dersom jeg begynte å ha planter der ute. Jeg ble imidlertid bitt av basillen underveis, og brukte deler av høsten på å legge planer for å så egne planter til denne sesongen. Samtidig bestemte jeg meg også for å droppe den ene, relativt store potta og erstatte den med en plantekasse, noe som ville gi meg et større areal, samt å gi opp jordbærplanter i balkongkasser. Resultatet ville da være ca 80x40 cm ekstra areal å dyrke på, og ettersom jeg hadde kastet sommerblomstene og et par stauder, og regnet (og fremdeles regner) med at i alle fall noen av plantene som overvintrer vil være ganske triste når våren kommer, burde det gi rikelig med plass til nye planter. Imidlertid endte jeg opp med å bruke opp mesteparten av plassen på tulipaner og andre løkplanter før vinteren kom, og kombinert med nok en runde med frøshopping, sitter jeg nå her og klør meg litt i hodet.

Planen var nemlig den at jeg skulle så noe sånt som 20-30  frø, og regne med minst 75 % svinn. Dette skulle gjøres på kjøkkenbenken under plantelyset jeg installerte der for flere år siden i håp om å holde liv i en basilikumplante (den døde). Så bestemte jeg meg for å investere i et ordentlig såbrett. Og vanningsmatter. Og varmematte. Og tre sett med plantelys. Deretter en hel reol.

Faktum er at det jeg trengte å så, var et nytt blodbeger, og kanskje en og annen hengeplante til den store ampelen. Og "trenge" er jo uansett feil ord, for jeg burde kanskje heller kjøpt de blomstene som manglet når alt annet var på plass og jeg så hva jeg hadde plass til. Dessuten var jeg ikke fornøyd med det antallet frø jeg hadde samlet før nyttår! Neida, jeg kjøpte flere frø! Da jeg til slutt skulle begynne å så i slutten av januar, hadde jeg åtte ulike chilislag. ÅTTE! Jeg som ikke engang liker sterk mat... Så nei, jeg har ingen anelse om hva jeg driver med, men én ting er sikkert: dette er skremmende moro!
Jeg liker ikke å drepe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har et velutviklet drapsinstinkt - jeg drepte årets første husflue i forrige uke, og ble grepet av dårlig samvittighet like etterpå. Dessverre strekker denne i utganspunktet sunne evnen til empati og respekt for levende liv seg til planter, noe som gjør at jeg får oppriktig vondt inni meg når jeg forkaster spirer. Det er nok delvis derfor jeg nå sitter her med fem småplanter av den ene chilitypen, og tre av flere av de andre. Og jeg aner ikke når jeg skal knerte overskuddet. Dessuten har jeg nettopp bestilt rundt 1000 fuchsiafrø, for det trengte jeg jo åpenbart.

Aspirerende chiliplanter

Når jeg ser på plastreolen som får kjøkkenet mitt til å se helt grusomt ut, er det med en viss stolthet. Jeg har gjort en skikkelig innsats, og selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg gjør, og har vært livredd for at jeg er i ferd med å drepe all chilien fordi de slipper bladene sine, for så å få vite at det er helt normalt at det første bladparet ramler av, så har jeg enn så lenge hatt ganske stor suksess!
Ikke alle frøene har begynt å spire, selvfølgelig, og tre-fire slag glimter med sitt fravær, det ene etter fem uker, de andre etter tre, men jeg har åtte slags chili, tomater, to klatreplanter og en haug med ulike sommerblomster som har kommet ut av frøene sine og som i varierende grad begynner å ligne planter. I tillegg har jeg klart å unngå å forveksle spirene mine, selv om det holdt hardt ta jeg skulle ta ut seks frø av åtte poser med chilifrø, la dem trekke i svart te og deretter så dem i totalt 24 briketter, uten å blande dem.

Oppsettet fungerer også veldig bra - reolen er av plast, veier omtrent ingenting og kan demonteres når plantene har flyttet ut. Billig var den også! Jeg har satt opp to typer plantelys, den første er fra plukkselv.no og består av fire slanke lister med magnetfeste (alt av brett, potter og annet utstyr er også derfra). Ved å skru inn noen skruer i hullene under hylleplatene i reolen, kunne jeg enkelt smekke på plass lysene der. Den andre typen er fra Spireglede, og de to ble det litt mer jobb med - de er nok enkle å få opp under en hylle i tre, men ikke fullt så enkle under plasthyller av tynt gods og med masse "avstivere", men det var ikke noe som ikke kunne fikses med blindnagler og patentbånd. Og ja, jeg ELSKER blindnagletangen min.
Det er kun chilien som har fått varmematte - den kjøpte jeg hos Mat & Hage.
Kablene ble festet med strips og jeg gledde baksiden av reolen og den ene kortsiden med svarte søppelsekker - dette var mest for å unngå naturlig sollys, slik at jeg kunne ha kontroll på når de fikk lys og når det var mørk. Med trafoer, ekstra potter og annet ræl øverst og jord, vermikulitt og perlitt nederst, har jeg i praksis mitt perfekte minidrivhus!

Og mens jeg venter på at alle akeleiene mine skal begynne å titte frem fra vekstbrikettene, kaster jeg jevnlig blikk ut på balkongen mens jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal få plass til alle blomstene. Det kan hende jeg må droppe utemøblene...

(har du lyst til å lese hele sagaen om Renates balkonghage? Jeg har tagget samtlige innlegg med hortikultur, et ord som alltid får meg til å tenke på Ole Brumm og vennene hans - spesifikt da Sprett forsøkte å forklare de andre at han var interessert i hagebruk)

Et balkongerike for en hærmygg

Jeg burde skjønt at dette kom til å skje. Det lå i kortene. Ja. jeg har utviklet følelser for plantene mine. Jeg tror de fleste som kjenner meg, ser på meg som ganske følelseskald. Jeg blir jevnlig beskyldt for å hate barn av folk som ikke forstår at det å ikke gi seg ende over hver gang noen sier ordet "baby" eller holder frem det siklende og snørrete avkommet sitt, ikke betyr at du er en barnehater. Det betyr bare at jeg er akkurat like interessert i ungen din som du er i kattene mine - d.v.s. ikke i det hele tatt, med mindre vi bryr oss om hverandre.Jeg vil at barn skal ha det bra, og vil naturligvis hjelpe et barn som har kommet seg bort fra foreldrene sine, men jeg kommer ikke til å gå helt i oppløsning og gurgle euforisk av den grunn. Men min manglende fascinasjon for små mennesker og, om vi skal være fryktelig ærlige, begrensede fascinasjon for de fleste større mennesker, betyr ikke at jeg mangler evnen til å bli glad i andre. Neida. Og jeg diskriminerer ikke på bakgrunn av art. Renate 8 år hadde en foruroligende velutviklet evne til å bli glad i insekter. Renate 24 år begynte å gråte fordi hun måtte avlive en akvariefisk. Og Renate 30 år har nå blitt glad i plantene sine (så kan vi naturligvis også trekke inn at Renate 8 tok vare på museknokler og at Renate 30 år forleden dag kastet en snegle ut fra balkongen i 2. etasje - ingen er perfekte!). Og i likhet med en velmenende, alkoholisert døgenikt med 9,5 barn og halve Norges BNP i forbruksgjeld, har jeg mine begrensninger til tross for gode intensjoner. Jeg har hatt balkonghage i fire uker, og de aller fleste plantene lever ennå. Den ene million bells-planten har skrantet lenge, så jeg avlivet den igår, og den fikk følge over i de evige blomsterenger av det jeg tror var timian - den hadde det tydeligvis ikke så bra, og jeg er en stor tilhenger av barmhjertighetsdrap, så den gikk ut or soga, den også. Den ene storkenebbplanten sturer litt, og to av lavendelplantene har sett bedre dager, men jeg velger å ikke føle at dette er min skyld - det har jo knapt vært sol de siste ukene, det har regnet og blåst som bare faen, så hvordan i all verden skulle jeg kunne forvente noe annet? Men jeg håper det snart snur nå - og jeg lover å ta ansvar for dødsfall som inntreffer etter at sommeren har kommet på ordentlig.

Men selv om det stures litt her og der, er jeg ikke bekymret for massedød. De tre rosene, som tross alt er plantene jeg bryr meg mest om, har vokst masse, har friske, fine blader og knopper som er på vei til å briste. Men det skal jo alltid være noe som ikke går veien, ikke sant? Så la meg presentere min nye nemesis: hærmyggen. De  kom sammen med jordbærplantene jeg bestilte på nett, og nå har både moren min og jeg et hærmyggproblem, men mitt er størst. Og myggen er en ting. Larvene som tydeligvis spiser på planterøttene mine er det som virkelig plager meg. Jeg haaater alt av mark og larver (ikke ruglete eller hårete sommerfugllarver og sånt - de er ekle, men fascinerende. Jeg mener beinløse larver), og tanken på at det bor masse bittesmå mark like under jordskorpa i balkongkassen min, er nok til å få meg til å ville sprenge hele dritten.

Og mens jeg venter på sola, går jeg rundt og kikker på plantene flere ganger om dagen, justerer oppbindingstrådene som gir sukkerertene litt ekstra støtte og ser spent på de små spirene jeg ikke er sikker på hva er - og er fullt klar over at jeg antageligvis vil bli glad i ugress også. Ja, det har gått så langt at jeg merker at jeg er på nippen til å begynne å gi plantene navn. Jeg har allerede konkludert med at hærmyggen er en del av Luftwaffe. De får ikke individuelle navn, men de er noen forbanna nazisvin, hele hurven. Og ja, jeg har bestilt nematoder som skal spise opp de små larvene. Nematodene kaller jeg enn så lenge for gutta på skauen. De skal redde balkong(e)riket mitt - håper jeg. Og det trengs, for igår kveld oppdaget jeg at det kravlet noen hærmygg rundt i plantekassen også, så de sprer seg. Og det er liksom ikke så enkelt å unngå å overvanne planter som blir druknet i regnvann annenhver dag heller. Heldigvis har markjordbærplantene - som er opphavet til problemet, og som var veldig ynkelige i starten, begynt å ta seg opp, og igår skaffet jeg meg enda en jordbærplante. Frykten for å ende opp uten jordbær var så stor at jeg kjøpte en ampel med navnløse jordbærplanter (eller er det én gigantplante? Jeg aner ikke) som skal gi avling gjennom hele sommeren, i alle fall i teorien. Jeg har ikke tenkt å henge opp flere ampler i taket, så jeg plantet den over i en potte, så nå er bordet på balkongen også overfylt. Gjøre noe halvveis? Aldri i verden!

Og ikke si det til noen, men jeg har til og med kjøpt meg bokashibøtte. Jeg lurer på hvor jeg kan lage en jordfabrikk i leiligheten uten at det ser for dumt ut. Og ja, jeg har hatt denne samtalen med moren min:

Meg: jeg skal begynne med bokashi og ha jordfabrikk i leiligheten!
Mamma: ...
Meg: ...
Mamma: ...
Meg: Dette kommer til å gå kjempebra!

Og dette, DETTE, er grunnen til at jeg aldri skulle begynt å leke hobbygartner. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Har jeg ikke nok hobbyer og interesser? Kunne jeg ikke heller begynt å fokusere på slektsforskning igjen. Eller heraldikk. Eller norrøn mytologi. Det er en verden av muligheter der ute, og jeg valgte å bli bitt av plantebasillen.
Og ja, jeg tror fremdeles at prosjektet vil mislykkes. Men jeg tror jeg har kommet såpass langt at jeg ikke vil gi opp når den tid kommer. Jeg kommer til å sørge over de døde plantene og få dårlig samvittighet. Men først skal hærmyggen utryddes!

En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler

Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet

Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.

Operasjon julebordkjole, del 3

Du har lest del 1 og del 2, ikke sant? Det blir litt rart ellers.

Evita ville hjelpe til

Mandag var den ordentlige klippedagen, og etter å ha låst kattene inne på soverommet (for å unngå at de skulle starte brytekamp på satengen min), la jeg stoffet utover. 6 yards er cirka 5,4 m, og det viste seg å være i overkant mye stoff. Jeg vet ikke helt om jeg tror jeg er dobbelt så høy som jeg er, eller om jeg var mentalt bortreis mens jeg gjorde beregningene, men det var definitivt mer enn nok. Jeg innså at jeg i det minste ikke ville trenge å stresse med å ha nok stoff, og begynte å tegne opp de ulike delene. Da jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg hadde gitt meg selv et problem; de to stofflagene skulle monteres med baksiden mot hverandre, og jeg hadde tegnet med lyst kritt på baksiden av det grønne stoffet, mens jeg egentlig burde tegnet på forsiden av det lyse, fortrinnsvis med en mørk merkepenn jeg ikke har. Løsningen ble å sy frontene mot hverandre med en halv sømfots avstand fra kanten (som en erfaren slurvesyerske er jeg vant med å beregne avstander i hele og halve sømføtter), vrenge og stryke.

Da jeg hadde gjort dette på syv paneler (jeg fant en mystisk flekk på det ene, og måtte lage et nytt), og sydd sammen (men ikke vrengt) delene til kjolelivet, innså jeg at dette ville bli innmari klumpete om jeg skulle bruke samme metode i kjolelivet, så jeg satt resten av kvelden og sprettet opp sømmer. Heldigvis hadde jeg ikke både sydd rettsøm og sikset rundt kantene, så det ble litt mindre jobb enn det kunne vært, men det føltes likevel ganske bortkastet, og jeg innså underveis at sprettekniven min var veldig sløv. Jeg skal imidlertid ikke kjøpe en ny - jeg har to-tre til liggende, jeg gadd bare ikke reise meg og gå helt inn på soverommet. Latskapen lenge leveDette inntraff etter at jeg hadde løpt rundt som en hodeløs høne og let etter det sjette livstykket - det hadde jeg enten rotet bort eller glemt å klippe ut. Neste morgen gjentok jeg suksessen og lette som en gal etter et annet stykke fra kjolelivet, og da jeg nesten hadde slått meg til ro med at det hadde rablet for meg, fant jeg det heldigvis igjen.

Så var det bare å sy dem sammen. Skjønt "bare" og "bare". Livet består som sagt av seks deler - for- og bakstykket og to sidestykker til hver som skaper en kurve for rygg og pupper. Og når den kurven skal sys, blir det jo ikke glatt (du kan ikke legge det ferdige kjolelivet flatt på et underlag - det vil bulke seg og være litt tredimensjonalt), så det er den desidert vanskeligste delen, ettersom de verste sømmene (de foran) også er de mest synlige. Det gikk dog på sett og vis, og jeg hadde i det minste vett til å bruke knappenåler denne gangen... Og så var det bare å sy sammen skjørtepanelene og deretter montere dem til livet. Og det gikk faktisk bra!

Neste trinn var å fikse utringningen. Ettersom jeg hadde vært litt mer tålmodig mens jeg tilpasset mønsteret, hadde jeg klart å få overdelen til å passe, slik at det ikke ble noen gapende åpninger noe sted, så det var en god start.

Jeg er imponert over meg selv

Prosessen ble nøye
overvåket av inspektør

Jeg hadde funnet en guide som forklarte hvordan man sydde inn "facing" (det er en utfordring å ikke vite hva ting heter på norsk - facing er et stykke stoff som ligger innenfor hals- og ermeåpning, men jeg trooor ikke det er det samme som en halslinning, ettersom det ikke er en forsterkning, men et slags veldig kort fôr i samme stoff som plagget, som gjør det mulig å fullføre en bluse/kjoleliv uten synlige sømmer, samtidig som stoffet faller penere).
Metoden er ikke akkurat intuitiv, og jeg satt lenge og stusset på hvordan kjolen jeg baserte mønsteret på, egentlig var laget. Jeg fulgte en guide som ligger her, og etter å ha bommet litt og ødelagt litt, endte jeg faktisk opp med et resultat jeg var ganske imponert over (av og til skal det ikke så innmari mye til for å imponere meg). Det var ikke perfekt, men det var faktisk ganske bra, og jeg har samtidig omsider forstått hva slags trolldom som er brukt på kjolen jeg baserte malen min på, og kan bruke den på nye prosjekter i fremtiden.

Internett (eller en bok - jeg husker ikke helt) har lært meg at man ikke skal legge opp skjørtekanten med det samme - man skal la kjolen henge i et døgn eller så, slik at stoffet får strukket seg (om det har lyst til det), og deretter påse at kanten blir jevn når kjolen er på, istedenfor når den henger på hengeren - om man f.eks. har mye rumpe, vil det gjøre at kjolen må være lengre bak enn foran for å se ut til å være like lang rundt hele. De øvrige kjolene jeg har sydd, har blitt ganske ujevne i lengden, delvis fordi jeg innen det er tid for å sy opp kanten, er veldig mange andre ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å sy enda en søm (listen omfatter slagere som "vaske opp" og "rydde"), og delvis fordi akkurat slike jobber antageligvis bør gjøres med en medhjelper.Men jeg skal jo klare alt selv, so no help for me! En annen ting jeg antageligvis burde hatt hjelp med, var montering av blonder og belte, men er man sta, så er man sta.

Beltet monteres på kjolen

Limteip gjør livet enklere

Akkurat dette med blondene var litt vanskelig, for jeg ville egentlig ikke sy dem fast, ettersom jeg var usikker på om de ville tåle en ev omgang i vaskemaskinen, og om de ville farge av. Jeg hadde ikke mulighet til å testvaske dem, ettersom jeg ikke ville rekke å få tak i nytt i tide om de skulle bli redusert til løse fjon, men fant ut at det bare fikk stå til. De skulle festes midt foran og midt bak, og fungere som korte ermer - ikke så enkelt å få til på egenhånd, men jeg fikk på sett og vis markert hvor jeg ville ha dem. Etter å ha lagt opp kjolen med stryketeip istedenfor søm, fant jeg ut at det antageligvis ville være effektiv til å feste blonder og bånd også, og der hadde jeg overraskende rett. Jeg fikk også full pott av meg selv for å tenke før jeg handlet, for stryketeipen smelter til lim (det er hele poenget), og når det ikke er to stykker stoff, men stoff og blonder fulle av hull som skal føyes sammen, er risikoen for lim på strykejernsålen overhengende. Jeg brukte et stykke matpapir for å unngå problemet, og det fungerte som bare det!


Så var det bare å måle opp og finne riktig posisjon for båndet og feste det rundt livet med knappenåler og sy rundt.
Etter litt krangling med symaskinen, var alt på plass, og jeg kunne henge kjolen opp og beundre resultatet. Det var kanskje ikke direkte vakkert, men jeg var likevel fordømt stolt over meg selv.

Jeg har lært flere nye teknikker gjennom dette prosjektet, og jeg er nok et trinn nærmere å kunne lure folk til å tro at jeg vet hva jeg driver med.

Operasjon julebordkjole, del 2

Ikke noe juks - les del 1 først!

Etter å ha fått alle delene til kjolen i hus, innså jeg at det snart var på tide å begynne på det faktiske arbeidet. Jeg investerte i deler til nytt underskjørt og kjøpte samtidig litt ubleket bomullslerret (billig), ettersom passformen på kjolelivene jeg har sydd tidligere, ikke var helt optimal. Denne gangen ville jeg ikke risikere at noe ble feil, og jeg måtte uansett justere halslinningen både foran og bak. Planen var å sy en kopi av livet med litt ekstra stoff her og der, og tegne endringer direkte på stoffet, slik at jeg kunne bruke det som mal for det nye kjolelivet. Samtidig kan jeg da avgjøre om jeg vil trenge en glidelås (som jeg har sydd inn i de andre kjolene, uten at det egentlig hadde vært nødvendig).
Men før jeg kunne begynne på den delen av jobben, sto underskjørtet for tur. Jeg modifiserte en oppskrift fra Me Likes Tea (justerte livvidde og lengde, brukte bløt tyll istedenfor stiv) og satte igang. Takket være justeringen av livvidden (som jeg nok overdrev en god del - den ble nemlig doblet...), endte jeg opp med en remse på 12 meter, og bestemte meg for ikke å kante hele faenskapen med blonder, delvis fordi jeg tidligere i uken hadde demonstrert min totalt fraværende evne til å regne og kjøpt 6 m blonde (som da skulle kante totalt 24 m. Hadde jeg vært Jesus, hadde jeg antageligvis klart å firedoble mengden, men da hadde jeg uansett ikke trengt underskjørt, og vært like langt), og delvis fordi jeg har tilstrekkelig med selvinnsikt til å vite at jeg ville ha mistet enhver form for livsglede før jeg var halvveis på 12 m-strekket. Jeg er egentlig veldig glad i monotone oppgaver, men litt selektiv må man få lov til å være.

Etter rundt seks timer var skjørtet ferdig, og så egentlig bedre ut enn fryktet. Jeg kan, om behovet melder seg, legge til mer tyll for økt volum, men jeg tror det er tilstrekkelig slik det er nå. Dersom det er langt nok, da - noe jeg har utsatt å finne ut fordi jeg frykter at sannheten ikke vil sette meg fri, men tvert imot gi meg masse ekstraarbeid.

Og mens klokken tikker mot deadline, blir jeg mer og mer nervøs, for når stoffet er klippet opp, er det for sent å snu. Hva om jeg gjør feil? Tenk om jeg finner en mye bedre løsning, men først ETTER at jeg er ferdig?

Så rant første ordentlige sydag. Eller vaske- og mønsterjusteringsdagen, som det i praksis var. Stoffet ble kjørt på 30 grader for å få unnagjort eventuell krymping, for å vaske ut overflødig farge (det er ikke så sannsynlig at kjolen vil bli vasket, men om den blir det, vil jeg ikke ødelegge den), og samtidig få vekk eventuelle kjemikalier som har vært tilsatt under produksjonen - dersom de kan vaskes ut, da. Det er egentlig litt merkelig at kjolene jeg har sydd hittil, har passet sånn relativt bra, for metoden min har vært å tegne av "mønsteret" (som er basert på en butikkjøpt kjole, og som jeg idag oppdaget at var alt annet enn symmetrisk) for så å klippe rundt slik at jeg hadde cirka 1 cm sømmonn. Min oppfatning av hva 1 cm er, varierer mellom 8 mm og 1", og når jeg underveis gir opp å få nålen til å treffe rett på begge sider av stoffet, kunne sømmen havne litt feil her og der. Det er slik livet er for en slurver. Men nå skulle jo ting bli riktig, så jeg bestemte meg for å kopiere over mønsteret til lerret og gjøre justeringene som trengtes på det, før jeg brukte det som mal for kjolelivet. Da kunne jeg samtidig justere utringningen, og finne ut om jeg kunne slippe unna glidelås.

Etter å ha klippet til delene, tråklet jeg dem sammen og trakk dem over hodet. Det ble trangere enn forventet (antageligvis fordi jeg har lagt på meg), og passformen var ikke akkurat storveis. Så da flyttet jeg alle sømmene litt utover (jeg er uendelig glad for at jeg lever i symaskinenes tid, for tråklesøm er kjedelig), kontrollerte målene på skulderstroppene (for å sørge for at de ble like brede, og havnet like langt ut på skulderen) og brettet herligheten på midten, slik at jeg kunne kontrollere at alt var riktig. Og gjett hva! Alt var ikke riktig.
Noe var definitivt riktig, men veldig mye var ikke det minste riktig. Det fine med å ha en uke på seg istedenfor to dager, er at man kan dobbeltsjekke og kontrollmåle.

Dør du nesten av spenning der du sitter? Redningen er her - også kjent som del 3!

Operasjon julebordkjole, del 1

Det skjedde i de dager da symaskinen min sto og var ødelagt og jeg ventet på at jeg skulle få ut fingeren og bestille ny, at en ny idé ble unnfanget i mitt sinns mørke irrganger: Jeg burde sy min egen julebordkjole!
Jeg føler at jeg gjentar dette hver gang jeg skriver om noen av hobbyene mine, eller om noe som helst annet der jeg lager noe, men jeg liker å gjenta meg selv, so here we go again, som de sier: Jeg  er en slurvete amatør. Jeg liker ikke å måle eller justere. Omhyggelighet ligger ikke helt for meg når jeg har begynt på et kreativt prosjekt, og jeg er er veldig tilgivende når det kommer til slurvefeil. Kanskje er det en slags mekanisme for å unngå å bli såret, fordi jeg vet at ting kan gå lukt åt skogen uansett hvor forsiktig og nøyaktig jeg er, enten fordi jeg har gjort en feil eller fordi maskinen bestemmer seg for å vise meg fingeren. Da er det litt tryggere om ting uansett ikke blir perfekt. Sånn, da var det unnagjort.

Jo, julebordkjole. Jeg har sydd tre kjoler, et skjørt og en bluse i sommer, og jeg vil selvfølgelig ha nye utfordringer. Dessuten er det snart julebord, jeg er betydelig tykkere enn ifjor, og dermed trenger jeg kjole, så hvorfor ikke sy drømmekjolen? Det er naturligvis mange grunner til at jeg ikke kan sy drømmekjolen. Jeg har ikke evnene til det, og det ville blitt veldig upassende på et julebord, ettersom jeg har en form for prinsessekompleks som medfører at jeg omtrent begynner å sikle av ballkjoler og overdådige smykker. Heldigvis får jeg utløp for den noe sykelige forkjærligheten for alt som glitrer ved å stirre på bilder av glitrende ting, ved å lakkere neglene med glitrende neglelakk og ved å kjøpe veldig glitrende juletrepynt - det er i praksis den samme estetikken. Så jeg må tone det ned. Det er bare et julebord med jobben, liksom. Så kommer utfordringen med at de fleste klær er laget for relativt slanke mennesker, og min kroppsfasong er ikke akkurat enkel å kle på en flatterende måte (tro meg, jeg kler på den hver morgen). Derfor var jeg veldig fornøyd da jeg fant en utrolig fin kjole inspirert av sen-Edwardiansk mote og innså at jeg kunne bruke kjolemønsteret jeg har laget basert på en sommerkjole, justere litt på utringningen, og ved hjelp av litt blonde og et fløyelsbånd få omtrent samme stil -  i alle fall i teorien.

Stoffet jeg endte opp med å bestille

Neste trinn var å finne riktig stoff. Jeg konkluderte med at taft ville være best, og at en relativt mørk, blåtonet grønnfarge (typ jadegrønt) var det beste fargevalget. Neste punkt var å finne stoff, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Litt over en måned burde være nok tid, men da jeg innså at jeg var nødt til å bestille stoff på nett, begynte jeg å bli litt smånervøs - det skal ikke så mye til før noe som ser bra ut på skjerm ikke gjør det i virkeligheten, og det er vanskelig å visualisere en kjole etter å ha sett et kvadratisk utsnitt av stoffet, og man vil jo helst føle seg trygg på selger - mulig noen våger det, men jeg er ikke så lysten på å kjøpe stoff fra zing09222134xi på eBay i håp om at jeg mottar det som har blitt avertert. Heldigvis fant jeg noe som så ut som en svakt blåtonet jadegrønn Peau de Soie polyestersateng (mykere enn taft, stivere og mattere enn vanlig sateng), og etter å ha regnet ut hvor mye jeg ville trenge (veldig på Gefühlen) og bestilt det og tilsvarende mengde elfenbenshvit habutai, også det i polyester, følte jeg at jeg omsider var igang. Fløyelsbånd hadde jeg funnet på Stoff & Stil, og da var det i grunnen bare materialer til underskjørt og blonder til kjolelivet som manglet. Og det sistnevnte våget jeg å kjøpe fra eBay.
Deretter fulgte noen nervepirrende dager mens jeg ventet på at stoffet skulle bli sendt. Etter en uke kontaktet jeg selger, som lovet at det skulle bli sendt samme dag eller senest neste dag. Deretter gikk det nesten en uke til før jeg maste på dem - da var pakken visstnok sendt, og jeg begynte å grue meg, fordi jeg hadde rukket å bli veldig bekymret for fargen jeg hadde valgt, og jeg visste at jeg ikke ville rekke å bestille mer stoff når jeg først hadde fått pakken min.

Men omsider dukket den opp - i form av en veldig lang rull, og jeg kunne begynne å legge konkrete planer!

Spent på fortsettelsen?

Farvel, min gamle venn

Du døde idag. Eller, jeg drepte deg vel, strengt tatt. Unnskyld!

Du kom inn i livet mitt i 2001, og feiret din 16-årsdag for noen uker siden. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle bli gamle sammen, men noen flere år, det hadde jeg forventet. Forholdet oss imellom har ikke vært perfekt - det har vært små konflikter, jeg har blitt mektig irritert på deg mang en gang, og du har vært så trassig innimellom at jeg har vurdert å gi deg opp. Men i all hovedsak har du vært en god og pålitelig følgesvenn gjennom alle disse årene. Vi har samarbeidet om mange små og store prosjekter, og jeg har vært så uendelig glad at du alltid har vært ved min side når jeg har trengt deg som mest. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært en like god venn i gjengjeld - jeg har vel i grunnen aldri gjort noe for deg, annet enn å tilbringe tid med deg. Men nå er det over, og du er ikke mer. Jeg gjorde det  jeg kunne for å redde deg, men livet ditt sto ikke til å redde. Det gjorde i alle fall ikke det etter at jeg hadde forsøkt å kurere deg, og nå har jeg erklært deg død.

Kjære Janome Decor Excel Pro 5124, min elskede symaskin: Takk for alt! Takk for de utallige buksene du har hjulpet meg med å legge opp. Takk for kjolene vi har sydd sammen. Takk for alle små og store prosjekter vi har fullført gjennom disse 16 årene. Du har vist meg hva en symaskin skal være, og det skremmer meg at jeg nå må finne meg en ny. En ny med flere funksjoner og finesser, det tror jeg nok, men ingen som kan måle seg med deg. Takk for at du holdt ut inntil jeg hadde fullført blusen i formiddag, jeg skulle bare ønske vi hadde fått mer tid, spesielt ettersom jeg hadde tenkt å sy et belte også. Jeg gjorde det jeg kunne, og åpenbart en del jeg ikke kunne, ettersom jeg tydeligvis ødela deg mer ved å forsøke å reparere deg. Jeg vil aldri glemme følelsen av utilstrekkelighet jeg følte mens jeg satt der med blodet ditt (også kjent som olje) på hendene mens det sakte gikk opp for meg at du ikke var mer.

Jeg lyser fred over ditt minne - du vil snart få hvile i elavfallet.

Fluenes herskerinne

Jeg kjenner som kjent ikke mine egne begrensninger - i den forstand at jeg går igang med prosjekter jeg er totalt ukvalifisert til å gjennomføre, men når resultatet er klart, men ikke spesielt imponerende, tar jeg det med stor ro, for jeg visste jo tross alt at jeg gjorde noe jeg ikke kunne. Etter at jeg fant ut at jeg kunne sy kjoler uten egentlig å kunne sy, har jeg derfor hatt mye moro med nettopp det - å sy kjoler. Den tredje ble ferdig idag, og er et godt eksempel på hvordan jeg griper an slike prosjekter. For halvannen uke siden kjøpte jeg stoff til et kjoleskjørt og et applikeringsprosjekt - jeg kan ikke applikere, så å prøve meg på det, var en fin utfordring. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på tanken, var at det hadde slått meg at jeg med selvgjorte klær kunne ikle meg akkurat hva jeg vil, og at det i praksis betydde at jeg kunne ha flere klær med spermhvaler på. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke spørre damen som klippet for meg på Stoff & Stil om hun syntes gråfargen jeg hadde funnet, var passe spermhvalete. Jeg var imidlertid ikke i syhumør den helgen, og klippet derfor bare ut deler til skjørtet, og brukte uken som nå straks er forbi på å gi blod, bli totalt ubrukelig som følge av det, rote noe alldeles forferdelig og ødelegge alt. Så da helgen kom, og jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen (ok, nå overdriver jeg - en del netter som har vart i 12-13 timer har gjort det klart at jeg ikke har rygg til å ligge uendelig lenge under dyna), fant jeg ut at jeg burde finne noe å distrahere meg selv med, og kjole var den perfekte distraksjon. I alle fall nesten.

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk) søndag 23. Juli. 2017 PDT

Skjørtet hadde jeg jo delene til, så etter å ha vraket den første idéen om et blått liv, satset jeg på rødt (fordi, om du først har en plan, kan du jo like godt lage en til og kaste den første. Gammel plan, vekk med seg!). Kjolen mønsteret mitt er basert på, er ermeløs, og jeg har ingen anelse om hvordan man lager ermer, men hvem er redd for en utfordring? Ikke jeg! Jeg googlet "cuff sleeve", fant en guide jeg ikke forsto bæret av, og bestemte meg for at dette burde jeg kunne resonnere meg frem til mye bedre selv. Lytte til erfarne fjellfolk? Ikke faen! Jeg klippet ut deler til ermene basert på armåpningens kurve og tegnet i praksis bare en kurve på frihånd som "ytterkant" - planlegging er åpenbart for pyser. Så sydde jeg sammen herligheten, naturligvis uten å prøve den på eller gi meg selv muligheten til å justere noe. Seriøst, noen burde arrestere meg for lemfeldig håndtering av stoff, jeg risikerer jo å lage noe totalt ubrukelig hver gang jeg tar frem symaskinen, og man skal ikke kaste bort ressurser selv om man har råd til det. Det skal forøvrig nevnes at jeg nå klarte å få lommene på rett sted, hvilket øker suksessraten min fra 50 % til 66 %.

Da bestemoren min fikk høre at jeg hadde begynt å sy, spurte hun meg hvordan jeg fikk målt, prøvd og tilpasset når jeg var alene, og det enkle svaret var at jeg ikke gjør noen av delene. Etter å ha prøvd den nye kjolen, fant jeg ut at ermene ikke var helt som ønsket, men noen sting senere var de i orden, og da var det tid for pynting. Linnéa syntes hjerter var barnslig, så da bestemte jeg meg for å pynte med Pac-Man. Fordi det er så veldig voksent og seriøst. Etter å ha tegnet opp både Pac-Man og spøkelsene på rutepapir og brukt litt tid på å forstå konseptet vliesofix, satte jeg igang, og resultatet er... eh... interessant!

Flau

Men til dette med fluer. I begynnelsen av forrige uke hadde jeg blitt invadert av små, brune fluer - disse var antageligvis en slags bonus fra Rema og den siste basilikumplanten min, og etter å ha hengt opp fluepapir og satt frem fluefelle, kunne jeg konkludere med at jeg er en betydelig bedre fluefanger enn de statiske fellene. Jeg liker egentlig ikke feller med lim, for det er jo ikke spesielt humant å fange noe og la det sitte fast til det dør av sult. Jeg liker ikke å drepe, og mygg er egentlig det eneste jeg føler noen generell glede over å ta livet av, og da tror jeg vel egentlig gleden handler mest om hevn eller selvforsvar. Men disse fluene er så vemmelige (hvorfor er brune fluer eklere enn sorte, egentlig? Eller er det bare jeg som diskriminerer på bakgrunn av farge? Even ville sagt ja), så jeg lar menneskelighet være menneskelighet og dreper fluene med kaldt blod.
Men i løpet av uken som har gått, har også noen vanlige husfluer gått i baret. Eller limet, da. Og mens jeg aksepterer at de små fluene seigpines til døde, føles det betydelig verre å se en husflue dø en sakte død. Men hvorfor? Det koster meg ikke noe mer å ta livet av dem med hendene/fluesmekker, så det handler ikke om å ta liv heller - kanskje en eller annen primitiv del av hjernen min føler at husflue er et slags husdyr, og dermed er halvveis sau? Og blir det da en "flau"?

Operasjon sommerkjole

Jeg er glad i å gjøre ting jeg ikke kan, men etterhvert som jeg lærer meg litt, forstår jeg hvor lite jeg kan, hvor mye finesse de som faktisk kan det jeg prøver å gjøre, har. Jeg vet utrolig godt når et eller annet prosjekt jeg har, kanskje er en 4-er på en skala fra 1-10, og av respekt for de som faktisk behersker faget, vil jeg ikke under noen omstendigheter si at jeg kan det jeg gjør. Ulempen med dette, er at jeg fort ender opp med å fremstå som falsk beskjeden. Eller totalt inkompetent.

For et par uker siden utvidet jeg klesbeholdningen med tre retrokjoler fra H&R London, og jeg har fått mange hyggelige kommentarer for dem fra fremmede. Det har gjort meg lettere sjokkert - generelt snakker ikke fremmede til meg (noe jeg i utgangspunktet setter pris på), og selvfølelsen min har definitivt vært bedre, så positive tilbakemeldinger er kombinert uventede og kjærkomne.
Så fikk jeg et innfall: Jeg kan sikkert sy en slik kjole selv også! Det kan vel ikke være så vanskelig?
Men så er det det, da, at ting gjerne virker lett når man ikke har gjort det før. Det er bare noen sting, ikke sant? Men selv om jeg ikke kan sy, har jeg lekt nok med symaskinen min til å vite at det ikke bare er å sy i vei og ende opp med noe som er en dronning verdig. Jeg manet derfor til moderasjon overfor meg selv, sa tydelig ifra at joda, det er en fin idé å sy noe selv, og ja, snittet på disse kjolene er relativt enkelt, men nå må du får all del ikke få det for deg at du har blitt skredder, Renate. Risikoen for at dette vil gå lukt åt skogen, er ganske stor. Jeg har tross alt vært meg selv nærmest i snart 29 år, og jeg vet at jeg har en tendens til å vri litt på vedtatte sannheter. Jeg vil for eksempel heller angre på noe jeg ikke har gjort enn noe jeg har gjort, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det er best å måle to ganger og klippe én, praktiserer jeg jevnt over "måle én gang, klippe to".

Jeg synes det er kjedelig å måle, og jeg sørger definitivt ikke for å ha alt jeg trenger før jeg begynner. Jeg dro derfor til Stoff & Stil uten å vite hvor mye stoff jeg trengte (jeg har dermed stoff til en lik kjole til, så om noen har lyst til å kle seg ut som meg, kan de få kjøpe billig stoff), og innså neste morgen at jeg ikke ante hvor brodersaks og trådkutter hadde tatt veien, noe som er litt dumt når man har en tendens til å sy feil. Skredderkritt i en passende farge manglet jeg også, så etter å ha ligget på stuegulvet og kopiert kjoledeler over til matpapir hele lørdag formiddag, måtte jeg ty til blekoransje kritt. Kontrasten var ikke veldig god, for å si det mildt. For å gjøre en lang historie kort: etter litt over en dags arbeid, kunne jeg faktisk ikle meg en hjemmesydd kjole som nesten sitter som den skal, som ser ut som om den er sydd av noen som nesten vet hva de gjør, og som har lommer. LOMMER!
Ikke nok med det: jeg sydde bare feil én gang, husket å vaske stoffet først (pga krymping),OG klarte å finne ut av hvordan jeg skulle sy inn glidelåsen uten å spørre Internett eller bruksanvisningen. Det ble til og med nesten pent. Og nei, jeg brukte ikke målebånd (det hadde jeg dog ikke rotet bort - det lå på skrivebordet, der det har ligget siden jeg målte hodeomkretsen min for å få bekreftet at jeg hadde husket riktig da jeg refererte til hattestørrelsen min i en samtale med en kamerat - som man gjør, og at jeg er relativt tjukk i huet). Nøyaktighet er for pyser og profesjonelle! Og forresten, er det situasjoner der det er like riktig å si at man er nøye som at man er nøyaktig?

Så ja, jeg er ganske stolt av meg selv, samtidig som jeg vet det er en enorm forskjell mellom det jeg klarer og det en som kan sy, kan lage. Men jeg kan faktisk lage noe anvendelig, og nå har jeg mønsterdelene jeg trenger for å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, såfremt jeg ikke går opp eller ned i vekt.

Mitt daglige brød

Stablebrød v 1.0

Jeg vokste opp med brød. En skive til frokost, en til lunsj. To eller flere hvis det var noe spesielt, f.eks. utedag, utflukt med skolen eller lignende. En skive med nugatti på i helgene, som kunne byttes mot en skive med noe annet dersom jeg ville ha sjokolademelk. Brød uten frø inni, fordi frø var ekkelt å tygge i, og smakte rart. Veldig gjerne loff med smør, men det var naturligvis en sjeldenhet fordi fint mel ≠ sunt. Så Ingers rugbrød, fordi det var veldig sunt og jeg var for tung. Sikkert sunt, men det var en sann lidelse å spise, med for mye smak, for kompakt, for intenst. Heldigvis gikk det over. Så erstattet jeg brød med knekkebrød og havregryn, og har ikke sett meg tilbake. Eller jo, en gang. Ifjor sommer ble jeg fysen på fleskepølse og det må spises med brød. Det føltes fullstendig absurd å gå på butikken og kjøpe brød, det hadde jeg ikke gjort etter at jeg flyttet hjemmefra.

Men sommeren ifjor bragte mer brød enn et enkelt kneippbrød (for ja, det var det jeg satset på da jeg kjøpte fleskepølse og brød. Jeg vet at kneip ikke har så veldig mye å by på av fiber og fullkorn, men det smaker lite, og er fint som underlag), det bragte også påminnelsen om at focaccia er utrolig godt, i form av en middag på Olivia. Og dermed satte jeg igang med å bake brød. Ikke mange typer, ikke veldig kreativt, men plutselig hadde jeg brød innimellom. Så ble fryseren for full til å lagre biter av focaccia, og jeg begynte bokstavelig talt å brødfø kollegene mine med brød istedenfor. Og de klaget ikke! På 17. mai testet jeg en ny brødtype - fremgangsmåten var inspirert av et stablebrød fra King Arthur Flour, men jeg "bare lagde en gjærdeig", noe som forklarlig nok ikke dugde helt som oppskrift når folk spurte. Nå har jeg bakt nytt brød etter samme metode, gjort noen justeringer og målt og veiet ingrediensene, utelukkende for din skyld, vyrde lesar!

• Bland 100 g olivenolje og 2 dl melk med 2 dl kokende vann og 1 ss sukker og la stå inntil det er lunkent (ca 37 grader)
• Løs opp 25 g gjær i væsken
• Bland 400 g mel (gjerne en kombinasjon av siktet/fullkorn/tipo 0/sammalt hvetemel), 2 ss potetmel og 1 ts salt i en bolle, og rør sammen. 
• Fortsett å tilsette litt og litt mel inntil du har en løs deig. 
• Tilsett så 2 egg (sammenvispede) og bland godt, før du tilsetter hvetemel inntil du har en god deig. Jeg brukte totalt cirka 900 g mel
• Sett til heving i en halvtime
• Nå er det tid for kryddersmør! Start med 250 g mykt smør og rør inn 2 ss olivenolje og 1 ts sitronolje (ev. sitronjuice/skall etter smak)
• Tilsett så 70 g revet parmesan og 2 ss maldonsalt og enten 2 fedd hvitløk eller "passe mye" tørket hvitløk
• Knus så 2 ss oregano, 1 ss timian, 1 ss basilikum og 1 ts rosmarin i en morter og bland i smøret sammen med litt pepper.
• Sånn, nå har det gått cirka en halvtime, og du kan ta frem to 1 L brødformer og smøre eller olje dem.
• Kna deigen og kjevle den ut til en leiv som er cirka 5 mm tykk. Stikk ut sirkler med et stort glass eller lignende, diameteren skal være omtrent like stor som bredden på bunnen av brødformen. 
• Smør kryddersmør på alle sirklene - det blir penest om du unngår å få smøret helt ut mot kantene, ettersom krydderet blir rødbrunt under steking
• Brett sirklene dobbelt og stable dem i formene. Dekk med plast og la heve i 90 min. 
• Resten av deigen (mellomrommene mellom sirklene) kan du samle sammen, smøre resten av smøret på og maltraktere slik at den passer i muffinsformer - jeg laget en "flette" som jeg kappet i biter, og fikk 12 "muffins" ut av den.
• Stek brødene i cirka 35 min midt i ovnen ved 180 grader. Hvelv dem forsiktig ut av formene etter cirka 15 min, og påse at de ikke knekker. 
• Om du har tenkt å mate gode kolleger med brødet dagen etter, bør det puttes tilbake i formen etter avkjøling, pakkes godt inn i plast og varmes opp dagen etter før servering. Ettersom jeg skal gi brødene en omgang til i ovnen, er jeg forsiktig med stekingen, ettersom brent brød ikke er det helt store. Bilder av moroa finnes her.

Operasjon gåsunge

En tilbakemelding jeg fikk fra en lærer en gang for overraskende mange år siden (13, for å være presis), var at jeg hadde gode idéer men ikke fullt så god gjennomføringsevne i faget (Kunst og håndverk). Og det hadde hun veldig rett i. Jeg er et oppkomme av idéer jeg har lyst til å realisere, men det skorter liksom litt på evnene til å gjennomføre på en tilfredsstillende måte. Litt som skulptøren som skulle lage en byste av Cristiano Ronaldo, men som ikke helt klarte å overføre kunstverket fra det abstrakte plan til det konkrete. Heldigvis for min del, kommer jeg innimellom på løsninger som lar meg kompensere for manglende evner, som da jeg idag skulle pynte en påskekake, og bestemte meg for at seljekvister med gåsunger var perfekt. Påskens budskap interesserer meg midt på ryggen, og jeg har aldri vært på fjellet eller gått på ski i påskeferien, så for meg er høytiden sterkest forbundet med bjerkeris som såvidt begynner å få blader, gåsunger og vårblomster. Men hvordan lager man gåsunger på en kake? Hvis man vet hva man driver med, lager man dem sikkert av fondant eller marsipan, men jeg vet ikke hva jeg driver med, og visste meget vel at et slikt forsøk ville gått lukt åt skogen om jeg hadde prøvd meg. Så da fikk jeg en ny idé, og den syntes jeg faktisk var såpass god at jeg bestemte meg for å dele den med dykk, vyrde lesarar: jeg malte seljekvister med sjokolade!

Første trinn var å forsikre meg om at jeg visste hvordan en seljekvist så ut. Først spurte jeg Internett, og fant ut at selje heter "pussy willow" på engelsk. Deretter bestemte jeg meg for å ta en titt i bokhylla istedenfor, ettersom jeg er oppsatt med mange bøker, deriblant "Min første bok om trær" (tror jeg det er). Det ledet til konklusjonen "ja, jeg vet hvordan en seljekvist ser ut" og ordspillsnap om grankongler.

Neste trinn var å overføre den teoretiske kunnskapen til papiret, og deretter til matpapir- Deretter spente jeg opp matpapiret på undersiden av den ene springformen jeg hadde brukt, ettersom det ga meg en god indikasjon på hvordan seljekvistene mine ville se ut på den ferdige kaken. Et lag med plastfolie ble teipet fast med fryseteip, og så var jeg klar til å begynne moroa!
Jeg vil tro at denne metoden kan brukes til å male absolutt alt (hvorfor ikke, liksom?), men jeg var heldig med motivet mitt - jeg hadde allerede både hvit, lys og mørk sjokolade, så da var det bare å smelte og begynne å male på plasten. Det jeg dog erfarte, var at det er best å bruke sjokoladen mens den er tyktflytende, men ikke så tykk at den virker seig. Jeg malte gåsungene først, og deretter kvistene, satte formen til kjøling, og gikk over et par ganger til, med kjøling imellom, for å få litt høyde og struktur på motivet. Til slutt var det bare å overføre til kaken. Med så tynn og skjør sjokolade, er man nødt til å være rask når man håndterer den, men det gikk heldigvis bra! Jeg brukte litt spiselig lim for å unngå at de tre kvistene skulle danse av gårde, og brukte en blanding av spiselig glitterstøv og vodka for å gi gåsungene et svakt sølvskinn.
Jeg har ingen anelse om kaka er god, men jeg er i alle fall fornøyd med hvordan den ser ut, og som vi alle vet, er det det ytre som teller, ikke sant?

Og her ser dere resultatet av 3 stk crazy cake oppå hverandre med et generøst lag av appelsinsmørkrem mellom - og mindre pynt enn jeg egentlig hadde planlagt, ettersom less visstnok er more:

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk) søndag 09. April. 2017 PDT

Opphengt i bildeoppheng

Oktober 2010 bød på mange interessante fotomotiver fordi det ble bråkaldt og grønne blader plutselig hadde fått seg blondekanter av rim. De dagene da naturen virkelig viste seg fra sin beste side, var jeg også mye ute - det var de siste ukene med Oscar, som da var i ferd med å utredes for det som viste seg å være en sjelden og ondartet kreftsvulst i underkjeven, og jeg hadde mange tanker i hodet mens jeg gikk mine turer i skogen med hunden min. På disse turene tok jeg også mange bilder, og til jul det året, ønsket moren min seg en collage av noen av disse, noe hun også fikk. Det ble et stort bilde med akrylplate i front som fikk hedersplassen i entreen. Ettersom bildet ikke hadde ramme, og baksiden var "fotopapiret" motivet var trykket på, ble det hengt opp ved hjelp av medfølgende, selvklebende beslag fra Japan Photo, og alt var såre vel. Inntil det ene beslaget takket for seg og hele herligheten deiset rett i gulvet et par-tre år senere. Etter det har moren min gjentatte ganger spurt om jeg kunne tenke meg å fikse nytt bildeoppheng, men når bildet er stort og tungt, og man ikke kan skru noe fast på baksiden (ettersom det vil synes på forsiden), og det er usikkert hvordan papiret (og dermed motivet) vil reagere på lim, har det vært en utfordring. Jeg konkluderte med at jeg måtte skaffe eller konstruere en slags bildehylle, og denne måtte være relativt diskret, samtidig som den måtte tåle en god del vekt. Det var heller ikke så lett. Men her om dag fikk jeg imidlertid en åpenbaring, og etter å ha avlagt Clas Ohlson i Torggata et besøk (det gjør jeg omtrent daglig, fordi ♥Clas Ohlson♥), kunne jeg sende henne en SMS om at jeg omsider hadde klekket ut en plan og var klar for å fikse bildeopphenget. Det hadde bare tatt meg to år... Uansett, jobben er nå gjort, og jeg er ganske så tilfreds med resultatet, og vil gjerne dele det med verden!

Et bilde publisert av Renate (@fantanistisk) lørdag 23. Jan.. 2016 PST

Slik ser opphenget ut før bildet er på plass

Løsningen består av to hyllekonsoller (hylleknekter, om du vil, 21-2095) og knotter (40-8594) som egentlig er ment for skuffer eller skapdører, der jeg har kappet skruene så korte at de kan skrus helt inn i knotten. Knottene skus inn i konsollene, og konsollene skrus inn i veggen, med det resultat at det dannes en "hylle" med støtte i front som forhindrer at bildet vipper. Om man skal være ekstra forsiktig, kan man sette opp en eller to konsoller med knott i overkant også - da vil ikke bildet kunne vippe forover, og man kan ev. skru inn en skrue i veggen bak bildet som står såpass langt ute at det holder bildet i posisjon.

It's beginning to look a lot like Christmas...

Nå har jeg endelig fått "juleferie" fra studiene mine. Deilig! Jeg vet at ferien så altfor snart vil være forbi for denne gang, men enn så lenge kan jeg late som om den vil vare evig, slik at jeg kan bruke tid på de minst konstruktive ting jeg kan tenke meg, uten å føle at jeg disponerer fritiden min uklokt.
For det er noe med disse tingene man gjerne skulle ha gjort i feriene - de bygger seg gjerne opp i så stort antall og omfang at du, når ferien er over, bare er halvveis ferdig med disse fornuftige prosjektene, og ikke engang har begynt å slappe av.
Jeg er faktisk ordentlig bekymret for å ende opp slik i år, så jeg har, siden jeg fikk ferie, gjort så få fornuftige ting som mulig.
Noe har jeg selvfølgelig fått gjort. Jeg har pakket inn alle julegavene til slekt og venner, planlagt årets lille Norgespakke til den veldig fjerne slekten på New Zealand (nissesjokolade, makrell i tomat, norske flagg til juletreet), laget en julespilleliste i iTunes (det blir ikke jul uten "Wenches jul" (Wenche Myhre), "Lys" (Jahn Teigen) og "And Winter Came" (Enya)!) og ryddet vekk et par imponerende stabler med bøker som var mer eller mindre relevante for semesteroppgaven. Dette betyr at jeg både har håndfast bevis på at rommet mitt har ganske mye gulv, og at jeg har et sted å sette tekoppen, utenom i senga. Veldig kjekt!

Nå kom jo snøen igår, og det for fullt, og Adina fikk smake på herligheten i form av en god kladd jeg tok med inn. Hun syntes visst det var snadder, og brukte resten av kvelden på å prøve å fange snøfnuggene på ruta. Søte katten!

Jeg har forøvrig lagt en god slagplan for morgendagen: jeg skal begynne på Adinas kosepose! Det blir en slags forenklet variant av disse bæremeisene folk har avkommet sitt i, men min skal være tilpasset Adina og kosestunder foran PC-en hvor jeg gjerne skulle vært i stand til å gjøre noe fornuftig og samtidig la henne sove i armkroken - bilder kommer etterhvert!
Idag kom dessuten en pakke fra England med et nydelig snøkrystall-anheng fra Arts & Crafts inni (noe absurd å kjøpe norske smykker fra England), og det kan dere se her. Kan forøvrig varmt anbefale Artyfax, hvor jeg kjøpte anhenget - de selger bl.a. utgåtte smykker fra Pilgrim og Arts & Crafts (produktene er nye, har alle merkelapper og er trygt emballert), så det er mulig å komplettere smykkesett eller oppdage noen nye, og prisene er ikke så ille heller (i tillegg til at det er fri frakt).


Men nå skal jeg trekke meg tilbake og lese litt i "Kongens hjerte", hvis anmeldelse snart blir å lese på Leselyst som en del av Arks Lesevenn-ordning :-)

Takk for seg!

Litt mye og ganske lite

Det skjer både veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg har vært syk, mye fordi jeg har en del som skulle vært gjort, og fordi jeg omtrent samtidig har begynt å brodere, pusle puslespill og strikke (Internett har nemlig lært meg vrangmasker, så jeg har hatt stor glede av å strikke noen centimeter glattstrikk!). Også har jeg vært veldig opptatt av å få ting i posten. Bøker til semesteroppgaven min og filmer til masteroppgaven. Og litt attåt, fordi jeg fortjener det. Har opparbeidet meg en fin stabel med bøker jeg ikke har plass til, og mine fantastiske DVD-hyller har sprengt kapasiteten. Jeg har gitt opp planen om å sy julebordsantrekk. Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og innse at man ikke har tid til ALT. Også kan man heller glede seg over at man har en liten hamstergutt som digger klementin og en kattefrøken som synes det er alle tiders å ligge i timesvis på en finfin pute på matmors seng og være bedårende.

Jeg har dessuten lest og anmeldt romanen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. på Leselyst.com. Jeg er nemlig en av Arks lesevenner, og jeg blir veldig glad dersom dere leser anmeldelsen og kommenterer eller bare deler den med andre :-)

For ikke å snakke om at lyspæra i taklampa mi gikk forleden dag. Dumme sparepæra i dumme IKEA-lampa som tiltrekker seg støv og er umulig å tørke støv av uten å få et sammenbrudd av episke dimensjoner. Den blinket, gikk, smalt og stinket. Litt mer avansert enn "Jeg kom, jeg så, jeg vant", altså. Og jeg kjøpte ny pære hos Clas Ohlson, og selv om den er veldig fin og fancy, er vi ikke helt lykkelige sammen. Den er for varm i fargen, og jeg burde visst bedre. Men det gjorde jeg visst ikke. Men fin er den, altså, og den trenger ikke tenkepause før det går opp et lys for den.

Skatteetaten, brodering og vokalfascinasjon

Helt meningsløst, men se hva Juliane
og jeg så i et vindu i Vika!

Idag har jeg snakket med skatteetaten. Av og til tror jeg at de heter akkurat det for å spare penger. Ikke bruke for mange ulike bokstaver, liksom. Også liker jeg ordet veldig godt, fordi det alltid er litt spennende med to e-er i norsk. Det er noe absurd i å uttale to vokallyder uten konsonanter imellom, som en slags bakvendt smak av tsjekkisk (ta f.eks. "krk" (hals). Det har veldig få vokaler. Ingen, faktisk!), og jeg elsker derfor ord som "treet". Det kan til og med hende at dette er grunnen til at jeg ganske konsekvent uttaler "stedet" som "stee". Eller det kan ha å gjøre med at jeg er groruddøl med hurumrøtter.

Jeg er også glad i ord med ø i. Ø er i det hele tatt en merkelig vokallyd, og den har noe åndsfraværende over seg. Se det for deg: du snakker til en person, og vedkommende, la oss kalle ham Hubert, svarer med et "aaaaa". Det kan bety så mangt. Antageligvis er Hubert svensk, ettersom vårt kjære broderfolk synes å tro at man kan sløyfe j-er sånn helt uten videre, og bruke "aaa" som en erstatning for "ja". Men det kan også hende at Hubert er hos tannlegen. Om Hubert istedenfor svarer "eeeeee", vet vi at han er usikker. Han vurderer muligheter, skal prøve å lyve seg ut av noe, eller trenger litt fyll til en sveitserostlignende setning med noe meningsløst. Om Hubert svarer "oooo", er han full av beundring. Kanskje han liker neglelakken din? Eller kanskje han sier "ååååå"? Han beundrer deg. Svarer han "ææææ", er han usikker. Ingen svarer "yyyyy" eller "iiiii" (bortsett fra moldensere), og da gjenstår bare "øøøø", "eeee" og "ææææ"s (bokstavelig talt) fjerne slektning. Det er umulig å lage lyden uten å begynne å ligne en slags halvape, og det som kommer ut, er så uendelig intetsigende. Kort sagt: idiotlyd. Men den er morsom, og enkelte som sliter litt med skriften (ikke Skriften, altså, men skriften. Den som ofte er liten) skriver den speilvendt, slik at den ligner et skilt som erklærer at rullestolbrukere ikke har adgang. Litt trist, mildt underholdende. Og det er alt som skal til.

Men altså, skatteetaten. Jobben min vil nemlig trekke en viss prosent i skatt, skatteetaten vil gjerne at det trekkes skatt etter tabell. Derfor ringer Renate skatteetaten og får snakke med en overbærende mann som ikke egentlig ville gi meg nytt skattekort. Det syntes jeg var litt ufint, men han ga seg ganske fort. Ifjor tok mamma den samtalen med skatteetaten en morgen mens jeg lå og sov, antageligvis fordi mammasansene hennes fortalte henne at avkommet hennes ikke så sånn fryktelig frem til å ringe en etat for å bølle. Hun var også så snill å utelate at jeg faktisk måtte føre en lengre samtale med mennesket i den andre enden, så jeg ble litt tatt på sengen da det viste seg at jeg måtte vite nøyaktig hva jeg kom til å tjene, og hvor store renteinntekter jeg ville ha. Det holdt ikke engang med anslagene fra skattekortet, og da ble jeg litt perpleks, for i min verden er det nemlig sånn at om jeg har betalt for mye skatt, får jeg penger igjen, og har jeg betalt for lite skatt, får jeg restskatt. Derfor er det ikke så farlig om tallene jeg gir dem eller får av dem er litt upresise - jeg kan jo umulig vite hvor mye penger jeg setter til side i 2011, eller hvordan renten vil bevege seg, og dermed kan jeg heller ikke gi noe eksakt svar på hvor store renteinntekter jeg vil ha dette året. Det viste seg heldigvis at det ikke var så vanskelig som mannen fikk det til å høres ut - riktignok måtte jeg hive meg på telefonen og bestille nytt skattekort sporenstreks dersom det skulle vise seg at jeg tjente mer enn anslaget, men om jeg er riktig heldig, slipper jeg å bli lynsjet av den grunn.

Se så flink jeg har vært!

Jeg har dessuten gjort mer idag! Jeg har ryddet litt, også har jeg begynt å brodere. Nettopp, brodere. Jeg. Jeg, som ikke klarte å sy to like sting på en slags duplovariant av aidastoff med forhåndstrykket mønster, har tilbragt ettermiddagen og kvelden med et bittelite bilde av en nisse som mamma tilfeldigvis hadde liggende. Dumme produsenten hadde imidlertid lagt med litt snøtt med garn, og derfor er jeg litt skuffet (ikke sint!); det er én sekstrådet lengde av hver farge, og for de mindre brukte av dem, som f.eks. hudfargene, er det mer enn nok, men for de to rødfargene er det ikke bare snøtt, det er altfor lite. Og selvfølgelig, jeg kan jo bare dra til byen og kjøpe mer garn. Selvfølgelig! Problemet er bare at det ikke finnes noen fargekode på dette garnet, det heter bare "red" og "dark red", og bare forskjellen dem imellom er så liten at jeg knapt kan se den i normalt lys. Altså, et problem. Dessuten er dette en skikkelig dum tid for brodering av nisser. Det litt skremmende var at dette ga mersmak, og tro meg: en ny hobby er ikke det jeg trenger nå. Men moro var det!

Men nå er klokken mange og jeg burde vært i seng for lengst, så da byder jeg eder farvel og godnatt, og trekker mig tilbage!