Jeg våknet av min egen stemme idag. Jeg var midt i en telefonsamtale med en sint mann som hevdet at de kostbare samtalene til Afrika på telefonregningen hans skyldtes at min arbeidsgiver hadde solgt telefonnummeret hans til en afrikansk liga, og da jeg så smått begynte å forstå at forklaringen jeg presenterte i en påtatt vennlig tone ikke hadde noe publikum og at jeg snakket i søvne, valgte jeg likevel å avslutte setningen og "legge på", om enn noe mindre engasjert. Jeg kaller det god kundeservice. Mest fordi alternativet er å kalle det ren, skjær galskap.
Så sto jeg opp. Eller, teknisk sett var det vel mer snakk om krøking med tilhørende uff-ing, ettersom jeg i et øyeblikks velmenende dumhet hadde latt være å sette på alarmen kvelden før "fordi jeg trengte å sove ut", og valgte å ignorere det faktum at jeg gjerne sover i 10-11 timer dersom ingenting vekker meg, og at 10-11 timer tilsynelatende er det som skal til for å forsteine hele meg. Menn har Medusa og troll har solskinn. Jeg har søvn. Men jeg kom meg opp, og brukte det som gjensto av formiddagen på å komme frem til at jeg ikke trengte å gå på butikken idag. Det var en stor seier, både fordi jeg ikke hadde lyst til å gå ut, og fordi været som herjet utenfor vinduet tydet på at "ute" ikke hadde lyst på besøk av meg heller.
Noe sånt som fire kopper te senere følte jeg at jeg kunne si at jeg faktisk hadde brukt lørdagen min til noe fornuftig. Jeg hadde satt på oppvaskmaskinen og vasket sminkekostene mine, og akseptert at dette rett og slett var en sånn dag der man ikke kunne forvente å få gjort stort mer. Så bokførte jeg alle januartransaksjonene mine i YNAB og berømmet meg selv for å ha gjort enda en fornuftig ting, før jeg bestilte sminke som belønning. Og drakk ytterligere fire kopper te.
Og det var historien om den perfekte, late lørdagen. Og jeg lover at jeg skal gå ut imorgen. Neppe stort lengre enn til søppelbrønnene utenfor, men jeg har uansett planer om å være stolt av egen innsats. Det er tross alt ingen andre som kommer til å berømme meg for det, så da er det viktig at jeg er min egen heiagjeng! Og jeg forventer ikke at jeg skal gå noen lang tur midtvinters. Av en eller annen grunn har varme støvletter og knelange ullskjørt kompensert for at barrieren mellom leggene mine og 16 minusgrader er 80 denier med gjenvunnet polyamid og elastan (for dere som ikke kler dere i kvinneklær eller som gjør det, men ikke kjøper klærne deres selv: strømpebukse), men jeg tror ikke det vil vare så mye lengre enn de 10-15 minuttene jeg har tilbragt utendørs av gangen den siste uken. Heldigvis så jeg en tenåring i joggesko, uten sokker og med tynne dongeribukser som etterlot 10 cm med naken ankel en av de kaldeste dagene denne uka, så jeg er ikke den største klesidioten i Oslo. Det er minst en person som er enda mer håpløs enn meg der ute, og jeg tror hun fryser.