Å telle til tre

Tall er ikke så greie greier. De kan faktisk være ganske ugreie greier, hvilket kan forklare hvorfor mange ikke greier å bøye verbet "telle" riktig (rare greier!), og tror at det heter "jeg telte til hundre". Det gjør vondt, veldig vondt.
Men tall er fascinerende, og til tider frustrerende. To av mine fremste tallfrustrasjoner var disse:
da jeg i en alder av 4 ½ skulle flytte til Arendal, forsøkte jeg å imponere mamma med telleferdighetene mine på turen mot det blide Sørland. Renate kunne nemlig telle til tusen, trodde hun, og det gikk omtrent slik: "en, to, (osv.) hundreogåtte, hundreogni, tusen". Er'nte så greit!

Den andre frustrasjonen koste jeg meg med to somre etterpå, da skolestart nærmet seg. Alle de kommende elevene hadde fått en slags øvelsesbok hvor vi skulle øve på å skrive tall, og jeg som hadde bodd i 11. etasje før jeg flyttet til Arendal, var vel bevandret i tallenes verden - jeg hadde jo kjørt heis forbi dem hver dag! Problemet var bare at arbeidsboken og jeg var noe uenige om hvordan tallene så ut...

Nåja, dette er lenge siden. Jeg har akseptert at sifre skal skrives på en bestemt måte. Nå er det uttalen som gjelder!
Det norske språk har som kjent to metoder for telling når man passerer 19, nemlig det store tallet+det lille og det lille+og+det store. E.g. tjuetre kontra treogtjue. Eller treogtyve. For tallene tjue, tretti og førti har fremdeles følge av sine bedre halvdeler, tyve, tredve og førr', i gammelt tellemodus. Og dermed kan ethvert tall mellom 20 og 50 (unntatt de runde tallene) uttales på tre måter. I tillegg kan tall som inneholder sju/syv uttales på to vis. Så jeg regnet på det. F.o.m. 20 t.o.m. 50 er det 31 sifre, men 97 ta! Når man i tillegg ser på det faktum at den gamle måten ble forbudt og deretter tillatt, er forvirringen komplett, og vi har en befolkning som ikke kan telle. Og jeg har beviset! Jeg jobber nemlig i en varenummerelskende butikk hvor både jeg selv og kundene leser numre høyt over disk eller telefon, og det er ikke få som uten å nøle sier "femtiåtte-treogførr" eller "tjueseks-syvogtyve". Det er helt Texas! Galskap!
Og jeg er blant de verste.

Telle til tre. Hø, hø...

Dessuten har dagens ungdom ødelagt ordene tjue og sju. Eller, det er vel heller skoleverkets manglende vilje til å korrigere talefeil, late foreldre og uengasjert ungdom som deler skylden, men resultatet er uansett at en skremmende stor andel av mine jevnaldrende går rundt å sier shue, og det uten den minste blygsel. Så når jeg skal lese opp tall, f.eks. i forbindelse med et telefonnummer, en sum eller et varenummer, blir ethvert tilfelle av "tjue" tolket som "sju". Og jeg har ikke talefeil. Istedenfor virker det som at enkelte har hørselsfeil på dette området, selv om disse enkelte er i tyveårene og ber om telefonnummeret mitt i en kasse fordi de vil unngå at jeg benytter meg av et sms-tilbud flere ganger. "...sju-to" sier Renate, og er fornøyd med at hun har lært seg mobilnummeret sitt utenat etter tre år (eller var det fem?). "shueto?" spør den unge mannen. "nei, SJU-to," gjentar Renate. "shueto?" gjentar den unge mannen. "nei, SYV-to" Og da gikk det inn.

Nuvel.
Et annet, og svært fascinerende fenomen, er dette: jeg er inkonsekvent og gammeldags i tellingen min, og foretrekker den gamle metoden. Når jeg sitter i kassen og sier "da ble det niogførr", svarer som regel kunden "førtini, ja". Men om jeg faktisk sier "førtini", kommer det "niogførr" fra kunden. Helt sant!
Jeg har vært veldig obs på dette i noen tid nå, og det skjer stadig vekk, uavhengig av kundens alder. Det er rett og slett bare absurd og herlig!

Dette får holde for idag. Men før jeg forlater bloggen, vil jeg informere om at mine mistanker om nordmenn er blitt bekreftet: Vi er ikke blitt bedre mennesker etter terroraksjonene 22. juli. Senest igår så jeg en godt voksen mann passere en gammel dame som hadde problemer med sin motoriserte rullestolaktig-ting-med-styre på gangveien. Hun hadde åpenbart problemer, han kikket på henne flere ganger, åpenbart oppmerksom på at noe var galt, ...og gikk rett forbi. Hun var antageligvis i samme aldersgruppe som hans egen mor, og han stopper ikke engang for å spørre om det går bra, eller om hun trenger hjelp. For ordens skyld: jeg tok omveien bort til henne og spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. noe det ikke var, og hun var ikke i noen stor nød. Men jeg lurer på hva som foregikk inni skolten på han som ga blaffen...

Takk for idag!