mandag 7. oktober 2019

Første feriedag

Det er mange slags gjorter i verden, og alle utenom en har følge av et modalt hjelpeverb. I mange tilfeller, muligens alle, er den uten viktigst mens de med gir uttrykk for et ideal man, avhengig av person og situasjon, i varierende grad klarer å oppnå. Og mens jeg sitter her og forsøker å vrenge hukommelsen min nok til å finne ut om "restauranten på Aker Brygge som ikke er Olivia men som lignet veldig" er noe hjernen min har diktet opp eller et sted jeg faktisk har vært og nytt et måltid, gremmer jeg meg over gjortene mine.

Jeg har lenge ligget etter på burde gjort og skulle gjort, ikke egentlig fordi ville gjort og kunne gjort har fått fokus, men fordi det er flere gjøremål enn det er timer. Så når ferieroen senker seg over hjemmet i en uke, er hovedfokuset på skulle gjort. Og det er mye jeg skulle gjort! Som å rydde bort sommergarderoben (80 % unnagjort), gjøre balkongen vinterklar (nettopp påbegynt) og få ut fingeren og gjøre noe med det ødelagte blandebatteriet mitt (ikke påbegynt). Men som når man legger kabal, er det ikke alltid bare bare å få ting til å gå opp, selv om man vet hva man må gjøre, og jeg unner egentlig meg selv å hvile litt i ferien min også. Og ettersom det er såpass mye som skulle vært gjort, begynner jeg allerede idag, på feriens første dag, å få litt panikk. En uke er tross alt ikke mer enn syv dager!

Og jeg ligger etter på mange områder. Et bilde falt ned for tre ukers tid siden. Det fikk jeg hengt opp nå idag. Bokashien min var ferdiggjæret i slutten av august, men først nå har jeg klart å få tak i grillkull og en kasse, og faktisk fått ut fingeren slik at jordfabrikken kunne bli et faktum. Jeg har utsatt å reparere skjørtene jeg sydde ifjor siden i vinter - det, og å sy et nytt, får jeg forhåpentligvis gjort innen utgangen av uken.
På andre områder er jeg litt mer ajour - det har vært minusgrader her en av de siste nettene, så nå har jeg fjernet sukkerertstengler og krydderurter, og flyttet den ikke-frostsikre blomsterkrukka over i en termobag. I løpet av uka skal jeg få pakket inn de øvrige karene i bobleplast og plante løk - det er tross alt ingenting som er viktigere enn plantene!

Og det viktigste jeg har gjort? Jeg har funnet ut at det lønner seg å aktivere nytt månedskort på onsdag når jeg skal Ut fremfor å bruke enkeltbilletter den dagen, hvilket gjør at jeg ikke trenger å dra noe sted imorgen (mens det gamle kortet er gyldig). En liten seier for Renate, med andre ord!

søndag 22. september 2019

Voksenpoeng

I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!

Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!

lørdag 14. september 2019

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

mandag 9. september 2019

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.

tirsdag 20. august 2019

Himmelretningssans

"Jeg skal endelig slå min personlige nord-rekord," sa hun entusiastisk, og fortalte at hun skulle til Bergen. "Bergen er ikke særlig langt nord," påpekte han, og knuste alle hennes illusjoner.

Jeg er særdeles lite bereist, i alle fall i eget hjemland. Ikke så mye i utlandet heller, jeg har aldri vært utenfor Europa, men har i det minste besøkt 12-13 land (avhengig av om man regner Skottland og England som separate land, eller gir ett poeng for Storbritannia), så helt håpløs er jeg ikke, men Norge? Det er en annen historie. Jeg er elendig på geografi, og selv om jeg vet bedre, synes jeg Moss burde ligge i Vestfold. Om jeg ikke ser på et kart, skjønner jeg ikke helt hvor Telemark gjør av seg, og jeg blir jevnlig overrasket over hvor langt nord Buskerud faktisk strekker seg. Og alt dette henger i stor grad sammen med at jeg ikke er spesielt begeistret for mitt nærmeste ferieland - eller ferie generelt. Sånn er det når man er en hjemmekjær innespeider. Før Linnéa og jeg dro på tur, var derfor dette mine rekorder i ulike himmelretninger:
Et lite stykke Norge
Syd er ikke så verst - jeg har tross alt bodd i Arendal og vært på familiebesøk i Kristiansand. Det er klart, man kan komme lengre syd enn Kristiansand, men ikke så mye, så det kan jeg stå for. Men rekorden for syd var også rekorden for vest. Det er mindre imponerende. Så hva med øst? Det kommer litt an på hva betingelsene er - personlig synes jeg at det å ha mellomlandet i Frankrike ikke er godt nok om man vil påstå at man har vært i Frankrike, og dermed er ikke Kongsvinger kvalifisert, ettersom jeg bare har vært på gjennomreise. Istedenfor blir det Hamar som får den tittelen. Og så var det nord, da. Og det er her det blir deprimerende. Jeg har vært på Gol og oppover et eller annet sted i Hemsedal, men jeg aner ikke hvor i Hemsedal det var, alt jeg vet er at det var en hytte og at det var et vann der. Det var muligens rekorden min. Hvis ikke, slår Hamar til igjen. Jeg hadde nemlig en grandtante og grandonkel som bodde på Ottestad syd for Hamar da jeg var liten, og vi besøkte dem og reiste med Skibladner. Jeg kan ikke på noen måte huske dette, men jeg har bildebevis. Så for å oppsummere: jeg hadde altså ikke vært lengre syd eller vest enn Kristiansand, og ikke lengre nord eller øst enn Hamar.

Dermed var det veldig greit at svensken og jeg dro på miljøvennlig Norgesferie, sånn at rekordene kunne justeres litt. To av dem, i alle fall.

Vi startet ferden i Oslo, og tok Bergensbanen opp til Myrdal, hvor vi byttet til Flåmsbana. Etter en liten stopp i Flåm gikk turen videre med båt ut Aurlandsfjorden og inn Nærøyfjorden inn til Gudvangen, før vi tok buss opp til Stalheim hotel, hvor vi overnattet før vi tok buss videre til Voss og Bergensbanen inn til Bergen. Dermed ble Stalheim ny nord-rekord (igjen, jeg synes liksom ikke gjennomreise uten opphold er godkjent) og Bergen ny rekord for vest. Jeg bør åpenbart komme meg lengre nord på et senere tidspunkt.

Men turen handlet naturligvis ikke bare om å slå personlige rekorder av den begredelige typen, eller å ta med Kvikk Lunsj på ferie for å kunne ta et slags ordspillbilde. Neida! Det handlet også om å se fantastisk natur, og det gjorde vi virkelig. Som vertikalhemmet er jeg vant med å føle meg liten, men jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde på de første etappene av turen. Og bergensere, jeg skal gi dere dette: Dere har faktisk en fin by, og jeg kommer gjerne tilbake. Neste gang skal jeg dog ikke ta båt deler av veien - to timers båttur på helt rolig sjø var nemlig nok til at jeg følte at det gynget under føttene mine i godt over en uke. Jeg regner med at mine fiskerforfedre snur seg i graven i ren skam.

Uansett, jeg kom meg hjem i ett stykke, med mobilens bildegalleri fullt av flere bilder jeg aldri kommer til å se på. Og jeg har lært nye ting, som for eksempel at jeg ser mer ut som en person man kan be om å ta bilder av seg enn det Linnéa gjør, mens hun ser mer ut som en person en som har lagt igjen en øredobb på hotellrommet. Dessuten bekrefter hun den fine fordommen om at alle vestlendinger egentlig er svensker i forkledning - da hun snakket svensk til den vestlandske bussjåføren, svarte han på norsk. Da jeg like etter stilte et spørsmål på norsk, svarte han på engelsk.

søndag 23. juni 2019

På limpinnen

Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.

Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte.  Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.

Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.

Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.

Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!

lørdag 15. juni 2019

Et balkongerike for en hærmygg

Jeg burde skjønt at dette kom til å skje. Det lå i kortene. Ja. jeg har utviklet følelser for plantene mine. Jeg tror de fleste som kjenner meg, ser på meg som ganske følelseskald. Jeg blir jevnlig beskyldt for å hate barn av folk som ikke forstår at det å ikke gi seg ende over hver gang noen sier ordet "baby" eller holder frem det siklende og snørrete avkommet sitt, ikke betyr at du er en barnehater. Det betyr bare at jeg er akkurat like interessert i ungen din som du er i kattene mine - d.v.s. ikke i det hele tatt, med mindre vi bryr oss om hverandre.Jeg vil at barn skal ha det bra, og vil naturligvis hjelpe et barn som har kommet seg bort fra foreldrene sine, men jeg kommer ikke til å gå helt i oppløsning og gurgle euforisk av den grunn. Men min manglende fascinasjon for små mennesker og, om vi skal være fryktelig ærlige, begrensede fascinasjon for de fleste større mennesker, betyr ikke at jeg mangler evnen til å bli glad i andre. Neida. Og jeg diskriminerer ikke på bakgrunn av art. Renate 8 år hadde en foruroligende velutviklet evne til å bli glad i insekter. Renate 24 år begynte å gråte fordi hun måtte avlive en akvariefisk. Og Renate 30 år har nå blitt glad i plantene sine (så kan vi naturligvis også trekke inn at Renate 8 tok vare på museknokler og at Renate 30 år forleden dag kastet en snegle ut fra balkongen i 2. etasje - ingen er perfekte!). Og i likhet med en velmenende, alkoholisert døgenikt med 9,5 barn og halve Norges BNP i forbruksgjeld, har jeg mine begrensninger til tross for gode intensjoner. Jeg har hatt balkonghage i fire uker, og de aller fleste plantene lever ennå. Den ene million bells-planten har skrantet lenge, så jeg avlivet den igår, og den fikk følge over i de evige blomsterenger av det jeg tror var timian - den hadde det tydeligvis ikke så bra, og jeg er en stor tilhenger av barmhjertighetsdrap, så den gikk ut or soga, den også. Den ene storkenebbplanten sturer litt, og to av lavendelplantene har sett bedre dager, men jeg velger å ikke føle at dette er min skyld - det har jo knapt vært sol de siste ukene, det har regnet og blåst som bare faen, så hvordan i all verden skulle jeg kunne forvente noe annet? Men jeg håper det snart snur nå - og jeg lover å ta ansvar for dødsfall som inntreffer etter at sommeren har kommet på ordentlig.

Men selv om det stures litt her og der, er jeg ikke bekymret for massedød. De tre rosene, som tross alt er plantene jeg bryr meg mest om, har vokst masse, har friske, fine blader og knopper som er på vei til å briste. Men det skal jo alltid være noe som ikke går veien, ikke sant? Så la meg presentere min nye nemesis: hærmyggen. De  kom sammen med jordbærplantene jeg bestilte på nett, og nå har både moren min og jeg et hærmyggproblem, men mitt er størst. Og myggen er en ting. Larvene som tydeligvis spiser på planterøttene mine er det som virkelig plager meg. Jeg haaater alt av mark og larver (ikke ruglete eller hårete sommerfugllarver og sånt - de er ekle, men fascinerende. Jeg mener beinløse larver), og tanken på at det bor masse bittesmå mark like under jordskorpa i balkongkassen min, er nok til å få meg til å ville sprenge hele dritten.

Og mens jeg venter på sola, går jeg rundt og kikker på plantene flere ganger om dagen, justerer oppbindingstrådene som gir sukkerertene litt ekstra støtte og ser spent på de små spirene jeg ikke er sikker på hva er - og er fullt klar over at jeg antageligvis vil bli glad i ugress også. Ja, det har gått så langt at jeg merker at jeg er på nippen til å begynne å gi plantene navn. Jeg har allerede konkludert med at hærmyggen er en del av Luftwaffe. De får ikke individuelle navn, men de er noen forbanna nazisvin, hele hurven. Og ja, jeg har bestilt nematoder som skal spise opp de små larvene. Nematodene kaller jeg enn så lenge for gutta på skauen. De skal redde balkong(e)riket mitt - håper jeg. Og det trengs, for igår kveld oppdaget jeg at det kravlet noen hærmygg rundt i plantekassen også, så de sprer seg. Og det er liksom ikke så enkelt å unngå å overvanne planter som blir druknet i regnvann annenhver dag heller. Heldigvis har markjordbærplantene - som er opphavet til problemet, og som var veldig ynkelige i starten, begynt å ta seg opp, og igår skaffet jeg meg enda en jordbærplante. Frykten for å ende opp uten jordbær var så stor at jeg kjøpte en ampel med navnløse jordbærplanter (eller er det én gigantplante? Jeg aner ikke) som skal gi avling gjennom hele sommeren, i alle fall i teorien. Jeg har ikke tenkt å henge opp flere ampler i taket, så jeg plantet den over i en potte, så nå er bordet på balkongen også overfylt. Gjøre noe halvveis? Aldri i verden!

Og ikke si det til noen, men jeg har til og med kjøpt meg bokashibøtte. Jeg lurer på hvor jeg kan lage en jordfabrikk i leiligheten uten at det ser for dumt ut. Og ja, jeg har hatt denne samtalen med moren min:
Meg: jeg skal begynne med bokashi og ha jordfabrikk i leiligheten!
Mamma: ...
Meg: ...
Mamma: ...
Meg: Dette kommer til å gå kjempebra!

Og dette, DETTE, er grunnen til at jeg aldri skulle begynt å leke hobbygartner. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Har jeg ikke nok hobbyer og interesser? Kunne jeg ikke heller begynt å fokusere på slektsforskning igjen. Eller heraldikk. Eller norrøn mytologi. Det er en verden av muligheter der ute, og jeg valgte å bli bitt av plantebasillen.
Og ja, jeg tror fremdeles at prosjektet vil mislykkes. Men jeg tror jeg har kommet såpass langt at jeg ikke vil gi opp når den tid kommer. Jeg kommer til å sørge over de døde plantene og få dårlig samvittighet. Men først skal hærmyggen utryddes!

lørdag 1. juni 2019

Det som skjer, det skjer

Plantene mine lever. Enn så lenge.
Det er faktisk en fryd å gå ut på balkongen - alt det grønne og rosa får meg til midlertidig å glemme at det er klin umulig å bevege seg der ute fordi det er så forbasket overfylt. Det dufter av timian, rosmarin og salvie, og de tre rosene ser ut til å trives enn så lenge, med nye skudd og noen lovende knopper. Om jeg beveger meg litt forbi de to store karene, blir entusiasmen noe redusert - jordbærplantene er litt stusselige - muligens fordi mai hverken var spesielt skjønn eller mild, og den oppstammede tåren feller, vel - tårer, og truer med å bli helt fri for blomster. Og så, innerst på balkongen, finner jeg mine to favorittprosjekter: balkongkassen der det spirer og gror. Sukkerertplantene strekker seg oppover og griper fast i kattenettingen og små spirer som jeg ikke helt vet om er kanelbasilikum, kornblomster eller linblomster kikker frem fra jorda. Kanskje er det ugress. Hvem vet? Men jeg er veldig spent på hvordan kassen vil se ut om en måneds tid! Og så blodbegeret. Det viste seg å være en smule utfordrende å overbevise en plante som har slynget seg rundt og rundt seg selv og tre pinner om heller å strekke seg oppover noen tråder. Det var en real floke, og på et tidspunkt måtte jeg gi opp og binde opp den delen av planten som bare var en stor vase av ranker, og heller fokusere på å lede de nye skuddene oppover veggen. Og det ser ut til å fungere! Jeg vet ikke om den vil bli stor nok til å dekke veggen, men den har definitivt vokst. til tross for at det bare er to uker siden jeg plantet den ut. Bacopaen den deler krukke med ser betydelig mer stusselig ut enn den som henger i ampelen, men det er nok mer en indikasjon på at sistnevnte stortrives enn at førstnevnte mistrives. Og om den mistrives, skylder jeg bare på rylliken. Den kjøpte jeg utelukkende for å være grei mot eventuelle marihøner, og har angret siden - jeg visste ikke at jeg hadde hatt kontakt med ryllik tidligere, men jeg kjenner lukten fra før, og jeg er definitivt ikke noen fan.
 

Men nok om balkongen min, la oss gå over til mindre relevante nyheter!
Det ble fremmet påstander på jobb rundt juletider om at sminkeinnkjøpet mitt minnet om avhengighet, og mitt argument om at jeg kunne slutte når jeg ville, hadde merkelig nok liten effekt. Men jeg sluttet, og så begynte jeg igjen, dog i en mye mindre skala. Jeg lover å ikke sprenge kapasiteten på sminkebordet mitt, altså! Men en del av denne lille besettelsen har gjort meg ganske frustrert, og frustrasjonen er rettet mot et merke jeg liker og i utgangspunktet har tillit til, nemlig Colour Pop. Det er et amerikansk merke (utviklet og produsert i USA) som tilbyr rimelig kosmetikk som ikke er testet på dyr, og kvaliteten er utrolig god mtp den lave prisen. Så da de lanserte en palett bestående av seks nye super shock shadows med masse glitter, sa jeg "please and thank you" og bestilte den. Paletten kom og fargene var nydelige. Alt var vel i den demokratiske republikken Renatistan (som, i likhet med alle andre land som har "demokratisk" i navnet sitt, ikke er et demokrati), helt til jeg skulle kaste selve paletten (skyggene leveres i plastbokser med lokk, så paletten var i praksis en pappeske med seks hull i), og oppdaget teksten på baksiden. Der, nesten uleselig i hvit skrift på blekrosa bakgrunn, sto det at produktet ikke var egnet for bruk rundt øynene. Det er jo ikke akkurat det man vil lese på emballasjen til en ØYENskygge, så jeg konsulterte nettsidene deres. Der lå paletten under øyensminke og det sto ikke et kvidder om at produktet ikke var "eye safe".
Jeg valgte å ikke gå helt i fistel med det samme - det er normalt to grunner til at kosmetikk av denne typen kan være uegnet for bruk rundt øynene - glitteret kan være for stort eller for skarpt i kantene, slik at det kan føre til irritasjon eller skader på øyet (kan f.eks. gjelde glitterprodukter som er ment for å brukes på kinn eller i håret) eller en eller flere ingredienser, gjerne fargestoffer, kan mangle godkjenning for bruk rundt øynene. I USA er det FDA som godkjenner ingredienser for bruk i kosmetikk, og de er beryktet for å være bakstreverske og generelt trege, så det forekommer for eksempel at øyenskygge produsert av europeiske merker for det europeiske markedet inneholder pigmenter som ikke er godkjente i USA, og da kan det stå på emballasjen at den/de fargen(e) i paletten som inneholder dette, ikke er FDA-godkjent. Problemet her var at det ikke sto noe om at det var et bestemt produkt som var problemet. Det sto ikke hva som var problemet med produktet. Og det likte jeg dårlig. Så jeg forfattet en relativt hyggelig e-post til kundeservice (jeg jobber tross alt med kundeservice, så jeg satser alltid på lav hurpefaktor når jeg er kunde) og spurte hvorfor det ikke var "eye safe". Og dette kunne jeg skrevet en clickbait-artikkel om med tittelen "hun kontaktet kundeservice og svaret hun fikk vil sjokkere deg". Eller kanskje ikke. Men det sjokkerte i alle fall meg ganske grundig:
"There are ingredients in some of our Super Shock/Pressed Pigments and Creme Gel Contours that are not recommended for the eye area by the FDA, but it is up to user discretion. As you can see on social media many choose to use them on their eyes with no issues. Hope this is helpful!"

Kort oppsummert: nei!
Det er så mye feil med dette svaret. Det at andre mennesker har testet noe og ikke fått problemer, er ikke det samme som at det er egnet for bruk. Du finner masse bilder og videoer av folk som deltar i The Cinnamon Challenge på YouTube, det betyr definitivt ikke at det er smart eller trygt å spise en spiseskje med kanel. Det er virkelig verdens mest håpløse disclaimer. Jeg ble skikkelig irritert og oppgitt, og så bestilte jeg mer sminke fra dem. Jeg er åpenbart håpløs, men jeg har bare noe sånt som 10 røde leppestifter, og jeg trengte åpenbart flere.

Jeg har også tenkt mye på GoT-finalen (jeg hadde mye tenketid mens jeg var sykemeldt i forrige uke. Og ja, SPOILER ALERT), og forsøkt å bruke litteraturvitenskapelige briller - analyse er analyse, og alt det der. Og om vi ser bort fra at siste sesong var en slurvete og lite imponerende affære som bar tydelig preg av at altfor mange løse tråder skulle bindes sammen på for få episoder, så liker jeg på sett og vis noen av de mest forhatte valgene som ble tatt - at nattens konge var så enkel å drepe, at kampstrategiene som "de snille" tok, var lite gjennomtenkte, at Daenerys gikk fullstendig apeshit, at Jon drepte henne og at Bran ble konge. Og jeg har to grunner til det:

  1. kunsten imiterer virkeligheten: det skjer forferdelig mye her i verden som er absurd, ulogisk, feil og helt dumt. Donald Trump er president i USA. FrP sitter i regjering. Gærne ting skjer hele tida. Mennesker er irrasjonelle og handler på impuls. De følger magefølelsen. De tar dårlige valg fordi de ikke har alle fakta på bordet. Og sommerfugleffekten sørger for at det alltid er en eller flere ukjente i regnestykket. Og om ikke kunsten tar høyde for det, gjør den en dårlig jobb med å imitere virkeligheten. Vi mennesker higer etter orden og mening, kanskje nettopp fordi det er litt for lite av det i virkeligheten, og derfor vil vi at de snille vi har heiet på hele tiden skal vinne, men i virkeligheten (og i god kunst) er ingen bare snille eller bare onde, og det er ingen allmektig forteller/gud som sørger for at seieren går til den som fortjener det mest. Slik sett gjorde D&D en god jobb med å imitere virkeligheten - alle var i praksis like håpløse og irrasjonelle som ekte mennesker, og dermed også like skuffende som vi mennesker har en tendens til å være. Det er ikke dermed sagt at sesong 8 var god kunst, men all dumheten var ikke diskvalifiserende, det var realistisk.
  2. kunstneren eier sitt verk: noe av det mest irriterende jeg vet (etter folk som lager lyd når de spiser) er at enten kunstneren eller forbrukeren går inn i etterkant og forsøker å endre materialet. Et kroneksempel på dette er J.K. Rowling og skaren av fans som nå begynner å bli litt for gamle til å bygge hele sin identitet rundt hvilken personlighetstype valghatten mener de har. Rowling går stadig tilbake for å dikte videre på et verk hun publiserte for en årrekke siden, fordi hun vil tekkes fans. Det er ikke sånn det fungerer. Vi kan drømme oss inn i den verdenen som er skapt, og om man har forferdelig lyst, kan man skrive fanfiction (og om du vil ha noe å le litt av, kan du lese My Immortal) og man kan ønske at ting var anderledes, men faktum er at den som skaper noe, bestemmer hvordan det skal være og hvordan det skal ende, og når det er publisert, må egentlig både skaper og publikum lene seg tilbake og akseptere at det er som det er. Er det ræva? Javel, men da får det vare være det. Vi som ser på GoT har ingen rettigheter - kreativitet er ikke en demokratisk prosess, og om den som skaper noe, lager et makkverk, eller om et epos ender opp med å være skikkelig skuffende, så er det bare sånn det er. Skaperen skylder oss ikke noe, og vi kan ikke reklamere.
Nå synes du kanskje dette var et forferdelig langt innlegg uten noen rød tråd, som med fordel kunne vært delt opp i minst tre innlegg. Og ja, du har helt rett. Bortsett fra den røde tråden - den er jo der. Og nå skal jeg slutte å skrive og kose meg med en av mine nye favorittkanaler på YouTube, nemlig "Ask a Mortician". YouTube kjenner meg åpenbart for godt, ettersom jeg fikk anbefalt flere morbide episoder. Og jeg er hektet.

søndag 19. mai 2019

Fanget med en Sommerwind

Igår skrev jeg om den overflødige rosebusken jeg hadde endt opp med fordi hjernen min var lettere indisponert. Jeg er nå litt usikker på hva jeg skal gjøre med den - det er en bunndekkerose av typen "Sommerwind", også kjent som "Surrey", "Vent d'éte" og "Korlanum". Det franske navnet betyr jo sommervind, slik det opprinnelige tyske navnet (ja, dette er en tyskerrose, og det høres ikke bra ut. Sorry, Tyskland!) gjør, men det er ikke samme plante som "Summer Wind" - den så nemlig dagens lys ti år før Sommerwind, og er amerikaner. Er du lettere forvirret? Jeg også. For å gjøre forvirringen komplett, skrives "Sommerwind" både "summerwind" og "sommervind" her og der.
Uansett, jeg har nå en rosebusk som trenger et sted å slå rot, men den passer ikke inn i oppsettet jeg har laget meg - jeg skulle jo ikke ha enda en potte...

Den fornuftige løsningen er naturligvis å prøve å adoptere den bort, eller i verste fall å kaste den. Jeg har råd til å tape 149 kr. Men hvorfor gjøre det fornuftige? Det er jo ikke noe gøy! Så da kjøpte jeg en ny potte, og konkluderte av en eller annen grunn med at det var mye bedre å betale 499 for en potte enn å kaste bort 149 kr. Så nå har tyskerrosa fått seg et sted å bo. Jeg tviler dog på at den vil trives - det er riktignok mer jord i den nye potta, men det er nok altfor lite til at den vil vokse seg stor og sterk, og den kan uansett ikke overvintre i den, så om den ikke sykner hen og dør av seg selv (eller av mine manglende evner til å ta vare på den), regner jeg med at den går i søpla når høsten kommer.

Og til informasjon: balkongen min er overfylt nå. Plantelisten er som følger:

  • Rose, Coral Dawn
  • Rose, Aspirin
  • Rose, Sommerwind
  • Lavendel (3 stk)
  • Ryllik
  • Storkenebb (2 stk)
  • Floks (3 stk)
  • Kuletistel
  • Engforglemmegei (2 stk)
  • Fagerklokke
  • Karpatklokke
  • Akeleie
  • Basilikum
  • Oregano
  • Timian (3 stk)
  • Salvie (2 stk)
  • Estragon
  • Ananasmynte
  • Mynte
  • Rosmarin
  • Basilikum
  • Verbena
  • Blodbeger
  • Oppstammet tåre
  • Silver Falls (5 stk)
  • Bacopa (4 stk)
  • Million bells (2 stk)
I tillegg kommer noen sukkerertspirer, og forhåpentligvis remonterende jordbær og markjordbær innen slutten av uka. Og ja, det har blitt relativt trangt der ute.

lørdag 18. mai 2019

Ut i min hage

Jeg har hatt en eksepsjonelt kjedelig uke. Jeg ble nemlig syk forrige søndag, og etter en dag på jobb der jeg kontinuerlig ble bedt om å gå hjem fordi jeg åpenbart ikke var frisk, ga jeg opp og ble hjemme de tre resterende arbeidsdagene. Det har vært ubeleilig av flere grunner, og jeg våknet hver morgen med et håp om å være helt frisk, eller i det minste frisk nok til å gå på jobb. Meeen, det ble ikke noe av. Og denne uken skulle jeg gjøre så mye. Jeg skulle forberede meg på planting, kjøpe de to pottene jeg fremdeles mangler. Jeg skulle være sosial. Jeg skulle begynne prosessen med å sy nye sommerkjoler. Og istedenfor daffer jeg rundt på syvende dagen og blir sliten av å stå oppreist. Som en real kraftanstrengelse klarte jeg å blande jord og fylle den over i plantekasse og kjempepotte. Det var en fillejobb som tok to dager fordi jeg måtte sitte og puste i en halvtimes tid etter 5-10 min arbeid. Det er ganske enkelt under enhver kritikk, og jeg er lite imponert over immunforsvaret mitt. Jeg er desto mer imponert over forkjølelsesviruset som klarte å slå det ut, og jeg vurderer nå å bli en viruskollaboratør. Kanskje vil vi sammen klare å bygge en bedre morgendag?

Og ja, hvis du lurte: det er ikke bare kroppen som hangler, hodet mitt er heller ikke hva det engang var. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kikket inn i kjøleskapet uten å vite hvorfor, innsett at jeg står på balkongen uten å vite hva jeg hadde der å gjøre eller rotet bort briller, mobil eller tekopp. Alt tar lang tid, og jeg furter fordi jeg ikke kan synge. Det er åpenbart veldig synd på meg!

Men det er selvfølgelig viktig å se lyst på livet, og jeg er for eksempel kjempefornøyd med at jeg har fått flyttet sukkerertspirene ut i balkongkassa. La oss bare ignorere det faktum at jeg ikke er spesielt begeistret for sukkererter og at jeg ikke har funnet noen fornuftig dreneringsløsning for kassa, og verdsette at jeg har klart å få liv i noen frø. Det gikk betydelig dårligere med kornblomstspirene mine - de struttet så fint i såkassen (denne, om noen skulle være interessert. Er i og for seg den uansett om du er interessert eller ikke), men da jeg flyttet dem ut, falt de om nærmest på sekundet, og de har blitt liggende siden. Litt som soldater som blir plaffet ned på slagmarken. [memo til meg selv: skaff en gigantisk kosemark og slå folk med den. Kall den slagmarken] De små linblomstspirene flyttet jeg ut igår, og selv om de er så ynkelig små at det vel neppe blir noe av dem, har jeg i det minste fått flyttet dem uten å begå plantedrap, og for meg er det åpenbart en prestasjon av de sjeldne. Slike små prosjekter er veldig greie når man er nede for telling, for det krever bare noen få skritt rundt i leiligheten. Det er betydelig vanskeligere å ta til seg kunnskap, og jeg har derfor klødd meg skikkelig i hodet over gjødsel og kompost i konteksten "planting av roser". Jeg vet jo hva begge deler er. Gjødsel er plantenæring, enten syntetisk eller bæsj. Kompost er helt eller delvis nedbrutt organisk materiale, for eksempel bæsj. Så produkter som kugjødselkompost består blant annet av kompostert kumøkk. Det er jo ganske greit, helt til man kommer over råd som går ut på å grave en grop, sette planten nedi og fylle på med 2/3 jord og 1/3 gjødsel. Jeg antar det dreier seg om bed med gammel jord, og at man mater den gamle jorden man har spadd opp med gjødsel for å sørge for at jorden rundt rota er næringsrik, men det står ikke noe om det, og dermed blir jeg forvirret. Så tenkte jeg at skitt au, jeg har jo superfersk jord, og jeg skal uansett tilsette Lupin og høne-pøne, så da har jeg jo gjødslet. Så oppdaget jeg at det ikke sto noen mengdeangivelser på boksen. Eller på produktsiden i nettbutikken. Så da sa jeg "skitt, au" (igjen), brukte jeg noen håndfuller og spadde dem ned.

Ukens største kraftanstrengelse kom idag - det var tid for å dra til to gartnerier og kjøpe alt hva mitt hjerte begjærte. Forkjølelsen begynner å gi seg, så jeg klarer å stå oppreist, og det eneste problemet utover noen litt udelikate hostekuler, er at jeg har null energi og en hjerne som jobber på halv hastighet. Og det er irriterende greier! Jeg bruker det som unnskyldning for at jeg kom hjem med en rose jeg åpenbart ikke har plass til. Løsningen på den problemstillingen er åpenbart å kjøpe en potte den kan stå i, sånn at problemet ikke lenger er å finne en plass til blomsten, men å finne en plass til potta. Og ja, jeg kjøpte definitivt for mange planter. Og det store spørsmålet gjenstår: hvor lenge vil jeg klare å holde liv i disse greiene?

Jeg vil forøvrig gjerne levere en formell klage til meg selv for alt rotet dette prosjektet har ført til, og spesielt at det forventes at jeg rydder opp etter meg selv. Det er jo tross alt ikke noe moro å rydde opp.

lørdag 11. mai 2019

Deilig blir jorden

"Hva er det med verandaen din og blod?"
Dette spurte MC meg om etter at jeg fortalte at jeg hadde lest at jeg burde tilsette blodmel i plantejorda. Sammen med blodbeger (plante, ikke ingrediens i blodpølse) ble det liksom veldig blodige saker, og jeg begynte raskt å fundere på om jeg kunne kjøpe et støpt fuglebad, fylle det med blod og kalle det blodbad. Det er viktig å holde seg til temaet, ikke sant?
Men det ble ikke noe blodmel på meg, Bare beinmel. Og vermikulitt. Og perlitt. Og kokosfiber.

For ingen skal si at jeg ikke går all in når jeg finner meg en ny dille. Og som et ledd i dillingen har jeg lært at jord er kompliserte greier, blant annet fordi jord ikke er jord. Jord er sand, leire, nedbrutt organisk materiale og plastposer med lik i (om det er en kirkegård), som er "levende" takket være mikroorganismer og insekter. Jord som man kjøper i butikken kan ha ulik kvalitet og ulike egenskaper, og sammensetningen av f.eks. torv og kompost avgjør hva den er egnet til og hva man ev. må tilsette av ekstra næring. Og jeg som skal dyrke i krukker og kar, trenger krukkejord. Men så var det denne krukkejorden, da. Den inneholder torv. Og jeg vil ikke bidra til at myrlandskap blir ødelagt og CO2 sluppet ut bare for at jeg skal kunne seigpine planter, så jeg vil ikke ha noe å gjøre med torvbasert jord. Så da kan jeg vel bare bruke vanlig hagejord? Neida, det ville vært altfor enkelt! For hagejord som stappes ned i en krukke vil bli for kompakt. Det vil visst bli problemer med dreneringen, røttene vil ikke få luft og alt vil bli forferdelig trist. Og jeg vil selvfølgelig at det skal være mine egne manglende evner, ikke manglende innsats, som er grunnen til at alt dør rundt meg. Så derfor spurte jeg Internett om hvordan man lager krukkejord selv, og fant en torvfri variant. For torven har en funksjon i pottejorden. Den holder på vannet og gir plantene godt fotfeste, så den må erstattes med noe, og det noe er kokosfiber. Så etter å ha brukt mine matematiske skillz og funnet ut omtrent hvor mange liter jord som skal til (ca 360 liter), bestilte jeg 70 liter kokosfiber, 45 liter perlitt, 4 liter vermikulitt og en god slump beinmel, som sammen med 200 liter økojord fra Hageland. Jeg er veldig usikker på hva en sekk med 40 liter fuktig jord veier, men jeg vil ikke umiddelbart anbefale å løpe opp og ned trappen med mange jordsekker mens man har et gallesteinsanfall.

Og bare så det er sagt: jeg vet ikke om jeg har valgt riktig sammensetning. Jeg kan fort ha oversett noe helt elementært. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gå frem for å blande komponentene på en fornuftig måte, særlig ettersom jeg nå har omtrent 1 kvm tilgjengelig gulvareal på balkongen, takket være jordsekkene. Men det er en problemstilling for en annen dag - før den tid skal jeg finne ut hvordan jeg kan buksere esken med resten av komponentene opp trappen. Og neste helg skal antageligvis planteplanene realiseres. Det er både spennende og skremmende, særlig ettersom jeg fremdeles ikke har bestemt meg helt for layouten - skal jeg ha en klatrende rose i kassen og stauder i potten, eller en rosebusk i potten og en ynde omgitt av stauder og sommerblomster i kassen? Det vil tiden vise.

Uansett, etter turen på gartneriet fikk jeg skrudd opp mitt nyinnkjøpte espalier og laget dreneringshull i en balkongkasse og den gigantiske termopotten (et lite tips: drill + liten hullsag er perfekt til den jobben), og nå sitter jeg og engster meg over blodbegeret som står og venter på å kunne pottes om. Jeg vet ikke om det kan kalles prestasjonsangst, eller om det er noe helt annet, men jeg er omtrent like bekymret for å drepe den ved et uhell som jeg er når folk ber meg forholde meg til småbarna deres. Og nei, neste års prosjekt blir ikke å starte barnehage på balkongen.

onsdag 1. mai 2019

Hemuler og skolopendere

Jeg bruker fremdeles uforholdsmessig mye tid på å planlegge min nye tilværelse som hemul. Og ja, jeg har tatt mummitrollpersonlighetstesten som bekrefter at jeg innerst inne er en hemul. Og Hemulen liker blomster. Personlig føler jeg meg mer i slekt med Hufsa, og jeg tror fremdeles at mitt nærvær vil ha tilnærmet samme effekt på planter som Hufsas. Men ja, jeg skal prøve å hemule i sommer. Og det betyr plantenerding. Jeg har lest så mye om gjødsel og jordsmonn og storkenebb og tårer og buskroser og podesteder at jeg burde fått en pokal for engasjementet alene. Og jeg innser at jeg egentlig ønsker meg hage. Nei, nå overdriver jeg. Jeg ønsker meg noen av fordelene som følger med en hageflekk. Jeg skulle gjerne matet småfugler og hengt opp insektshotell og sett sommerfuglene lande på blomstene. Jeg skulle gjerne fylt et ordentlig bed og realisert en slags estetisk visjon. Samtidig er det jo utrolig praktisk at jeg ikke trenger å bekymre meg for iberiaskogsnegler eller jordrotter (med mindre de anlegger vinger). Min største bekymring er å finne flere insekter av den frastøtende typen i plantejorda mi.

Det er jo fullstendig latterlig, og dessuten ganske ulogisk, dette med meg og den typen skapninger som finnes i jorda. Mark. Skolopendere. Munkelus. Jeg har vært på dugnad idag og gravd i bed, og sett alle tre. Og jeg får frysninger. De vekker den typen vemmelse i meg som vel strengt tatt hører hjemme hos en aristokrat som er nødt til å se armod med egne øyne. Jeg blir ikke redd, jeg blir bare kvalm. Disse skapningene og følelsene de vekker i meg, er i et godt eksempel på hvorfor anarki og libertariansk tankespinn aldri bør realiseres i et samfunn; hvis ingen sørger for at alle får (og i det store og hele tar ansvar for at godene fordeles på fellesskapets vegne), vil hvem som får og hva de får avhenge av trynefaktor. For bruk gjerne meg som eksempel her - jeg ønsker å hjelpe bier og humler. Vi trenger dem, de får positiv omtale i media, og de er ikke ekle. Folk kjøper insektshoteller og humlevennlige blomster, og det er supert. Men hva med de ekle virvelløse dyrene? Jeg vet at meitemarken er kjempeviktig for jorda, og tviler på at den er utrydningstruet, men hva om den var det? Hva om skolopenderen jeg så i bedet idag, står på en rødliste? Ettersom stavekontrollen mener skolopender ikke er et ord og tror jeg mener "skolepenger", googlet jeg "skolopender" for å forsikre meg om at det ikke var en stum F midt i ordet. Bildene Google presenterte var nok til å gi meg frysninger. Da jeg så for meg et tusenbein fikk jeg bonusfrysninger.

Så ville jeg ønsket å redde den utrydningstruede marken med bein som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg? Nei. Eller, jeg ville jo ønsket at den ble reddet, men jeg ville ikke gått inn for det selv. Jeg ville ikke lagt til rette for et skolopendervennlig bed eller laget fine bol der de kunne yngle i fred. Fordi de byr meg så til de grader imot. Og det er selvfølgelig derfor alle veldedige organisasjoner, enten de støtter sultne barn i Afrika eller isbjørner på tynn is, viser oss bilder og bruker et språk som vekker empati. Det søte og vakre som må beskyttes eller reddes. 50 år gamle menn som trenger medisiner eller tilsynelatende slimete amfibier får forhåpentligvis også sin del av kaka, men de får ikke være på forsiden. Vi har dessverre ikke like lyst til å hjelpe dem. Og da tenker jeg med skrekk på disse menneskene jeg har snakket med som oppriktig mener at ingen skal pålegges å betale skatt (eller bare betale for det aller mest nødvendige, som lokal infrastruktur), og at man skal disponere inntekten sin fritt og selv bestemme hvilke tjenester og tiltak man ønsker å sponse. De som, når man spør om de ville betalt for sykehusopphold for en med KOLS, utdanning for en asylsøker eller livsopphold for en ufør bergenser, svarer at nei, han første burde visst bedre enn å røyke, han andre er anderledes og tror sikkert på Allah, og hun tredje skulle spart penger mens hun var arbeidsdyktig og er dessuten fra Bergen. No soup for you! Og de mener visst også at et slikt samfunn ville fungert utmerket fordi "sånne som meg" ville vært greie og støttet folk med nikotinavhengighet, feil gud eller uforholdsmessig mye lokalpatriotisme fordi vi er bedre enn sånne som dem.

Og derfor, kjære leser, er det viktig at vi betaler vår skatt med glede og ikke forakter mennesker som har tatt ukloke valg, vært uheldige eller bare er litt for glade i buekorps. Eller mark med bein.

(hadde du trodd dette innlegget skulle avsluttes slik? Jeg er omtrent like overrasket som du er)

lørdag 13. april 2019

En balkong til besvær

Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?

Konklusjonen var å innføre det følgende:
  • ny grill
  • mer lys
  • planter
Ja, dette er en helt realistisk fremstilling
De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.
Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.

Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.

MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.

For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives.  Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.

Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.

Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.

Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.

Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:
Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.

lørdag 6. april 2019

Overlevelse

Jeg har hatt en diskusjon gående med meg selv i noen uker nå, og jeg har egentlig ikke kommet til noen konklusjon. Det begynte med at jeg hørte eller leste noe om hvordan vi idag modifiserer utseendet vårt, og at vi ville sett betydelig "verre" ut om vi levde i steinalderen. Eksempler var tenner uten regulering, bryn og vipper uten kunstig farge, ujevn hudtone, poser under øynene og en hel del andre ting som idag kan "fikses", uten at man ser sminket ut. Og det fikk meg til å tenke på den viktigste personen i mitt liv, altså meg selv. Hvordan ville jeg klart meg? For man kan si mye om meg, og en del av det kan gjerne forbli usagt, men jeg er heldig i den forstand at jeg har sterke tenner som har vokst relativt rett og ordentlig uten påvirkning fra reguleringstannlegen. Jeg har aldri vært rammet av noe stort kviseproblem, og huden min har det helt fint uten fuktighetskremer og sånt 90 % av tiden. Jeg er av prinsipp ikke allergisk mot noe (tror jeg) og jeg er omtrent aldri syk. Dessuten  er jeg ganske hardfør, og kroppen min lagrer jo absolutt alt den får i seg som om det sto en hungersnød for døren. Min konklusjon var derfor i første omgang at steinalder-Renate ville sett ganske sunn og frisk ut, og klart seg bra.

Men så gikk jeg inn i en vegg. Bokstavelig talt. Nei, nå overdriver jeg. Jeg gikk ikke inn i veggen, jeg sneiet den med skulderen, fordi jeg ikke klarer å beregne hvor kroppen min begynner og slutter. Og da slo det meg at jeg, i egenskap av å være en fare for meg selv, antageligvis ikke ville klart meg så bra likevel. Jeg ville sannsynligvis falt og brukket livsviljen før jeg nådde fertil alder, og så hadde familien min satt fyr på liket mitt eller brukt det som åte for å fange det blodtørstige huleekornet. Og dermed var det ikke så enkelt likevel. Samtidig vet jeg av erfaring at jeg er betydelig mindre klønete i kupert terreng enn på asfalt, så kanskje ville jeg vært direkte grasiøs? Ja, det høres absurd ut, men tenk om! Og så tenkte jeg om, og argumenterte mot min egen overlevelse med at effekten av de fantastiske fjellgeitgenene mine antageligvis ville nullet ut av min sedate natur. Jeg skal ikke påstå at jeg er stolt av dette, men det er likevel et enkelt faktum at jeg er den typen skapning som, i rollen som byttedyr, antageligvis bare ville gitt opp og resignert akseptert at det var min tur til å bli spist.

Slik holdt jeg på, frem og tilbake med tankeeksperimentet mitt, før det slo meg at de andre steinaldermenneskene antageligvis ville ofret meg til ekornguden lenge før jeg kunne overleve en hungersnød eller forsert steinrøysa nedi bakken.

søndag 3. februar 2019

Åtte kopper te

Jeg våknet av min egen stemme idag. Jeg var midt i en telefonsamtale med en sint mann som hevdet at de kostbare samtalene til Afrika på telefonregningen hans skyldtes at min arbeidsgiver hadde solgt telefonnummeret hans til en afrikansk liga, og da jeg så smått begynte å forstå at forklaringen jeg presenterte i en påtatt vennlig tone ikke hadde noe publikum og at jeg snakket i søvne, valgte jeg likevel å avslutte setningen og "legge på", om enn noe mindre engasjert. Jeg kaller det god kundeservice. Mest fordi alternativet er å kalle det ren, skjær galskap.

Så sto jeg opp. Eller, teknisk sett var det vel mer snakk om krøking med tilhørende uff-ing, ettersom jeg i et øyeblikks velmenende dumhet hadde latt være å sette på alarmen kvelden før "fordi jeg trengte å sove ut", og valgte å ignorere det faktum at jeg gjerne sover i 10-11 timer dersom ingenting vekker meg, og at 10-11 timer tilsynelatende er det som skal til for å forsteine hele meg. Menn har Medusa og troll har solskinn. Jeg har søvn. Men jeg kom meg opp, og brukte det som gjensto av formiddagen på å komme frem til at jeg ikke trengte å gå på butikken idag. Det var en stor seier, både fordi jeg ikke hadde lyst til å gå ut, og fordi været som herjet utenfor vinduet tydet på at "ute" ikke hadde lyst på besøk av meg heller.

Noe sånt som fire kopper te senere følte jeg at jeg kunne si at jeg faktisk hadde brukt lørdagen min til noe fornuftig. Jeg hadde satt på oppvaskmaskinen og vasket sminkekostene mine, og akseptert at dette rett og slett var en sånn dag der man ikke kunne forvente å få gjort stort mer. Så bokførte jeg alle januartransaksjonene mine i YNAB og berømmet meg selv for å ha gjort enda en fornuftig ting, før jeg bestilte sminke som belønning. Og drakk ytterligere fire kopper te.

Og det var historien om den perfekte, late lørdagen. Og jeg lover at jeg skal gå ut imorgen. Neppe stort lengre enn til søppelbrønnene utenfor, men jeg har uansett planer om å være stolt av egen innsats. Det er tross alt ingen andre som kommer til å berømme meg for det, så da er det viktig at jeg er min egen heiagjeng!  Og jeg forventer ikke at jeg skal gå noen lang tur midtvinters. Av en eller annen grunn har varme støvletter og knelange ullskjørt kompensert for at barrieren mellom leggene mine og 16 minusgrader er 80 denier med gjenvunnet polyamid og elastan (for dere som ikke kler dere i kvinneklær eller som gjør det, men ikke kjøper klærne deres selv: strømpebukse), men jeg tror ikke det vil vare så mye lengre enn de 10-15 minuttene jeg har tilbragt utendørs av gangen den siste uken. Heldigvis så jeg en tenåring i joggesko, uten sokker og med tynne dongeribukser som etterlot 10 cm med naken ankel en av de kaldeste dagene denne uka, så jeg er ikke den største klesidioten i Oslo. Det er minst en person som er enda mer håpløs enn meg der ute, og jeg tror hun fryser.

søndag 27. januar 2019

Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.


Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.