Jeg har hatt en eksepsjonelt kjedelig uke. Jeg ble nemlig syk forrige søndag, og etter en dag på jobb der jeg kontinuerlig ble bedt om å gå hjem fordi jeg åpenbart ikke var frisk, ga jeg opp og ble hjemme de tre resterende arbeidsdagene. Det har vært ubeleilig av flere grunner, og jeg våknet hver morgen med et håp om å være helt frisk, eller i det minste frisk nok til å gå på jobb. Meeen, det ble ikke noe av. Og denne uken skulle jeg gjøre så mye. Jeg skulle forberede meg på planting, kjøpe de to pottene jeg fremdeles mangler. Jeg skulle være sosial. Jeg skulle begynne prosessen med å sy nye sommerkjoler. Og istedenfor daffer jeg rundt på syvende dagen og blir sliten av å stå oppreist. Som en real kraftanstrengelse klarte jeg å blande jord og fylle den over i plantekasse og kjempepotte. Det var en fillejobb som tok to dager fordi jeg måtte sitte og puste i en halvtimes tid etter 5-10 min arbeid. Det er ganske enkelt under enhver kritikk, og jeg er lite imponert over immunforsvaret mitt. Jeg er desto mer imponert over forkjølelsesviruset som klarte å slå det ut, og jeg vurderer nå å bli en viruskollaboratør. Kanskje vil vi sammen klare å bygge en bedre morgendag?
Og ja, hvis du lurte: det er ikke bare kroppen som hangler, hodet mitt er heller ikke hva det engang var. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kikket inn i kjøleskapet uten å vite hvorfor, innsett at jeg står på balkongen uten å vite hva jeg hadde der å gjøre eller rotet bort briller, mobil eller tekopp. Alt tar lang tid, og jeg furter fordi jeg ikke kan synge. Det er åpenbart veldig synd på meg!
Men det er selvfølgelig viktig å se lyst på livet, og jeg er for eksempel kjempefornøyd med at jeg har fått flyttet sukkerertspirene ut i balkongkassa. La oss bare ignorere det faktum at jeg ikke er spesielt begeistret for sukkererter og at jeg ikke har funnet noen fornuftig dreneringsløsning for kassa, og verdsette at jeg har klart å få liv i noen frø. Det gikk betydelig dårligere med kornblomstspirene mine - de struttet så fint i såkassen (denne, om noen skulle være interessert. Er i og for seg den uansett om du er interessert eller ikke), men da jeg flyttet dem ut, falt de om nærmest på sekundet, og de har blitt liggende siden. Litt som soldater som blir plaffet ned på slagmarken. [memo til meg selv: skaff en gigantisk kosemark og slå folk med den. Kall den slagmarken] De små linblomstspirene flyttet jeg ut igår, og selv om de er så ynkelig små at det vel neppe blir noe av dem, har jeg i det minste fått flyttet dem uten å begå plantedrap, og for meg er det åpenbart en prestasjon av de sjeldne. Slike små prosjekter er veldig greie når man er nede for telling, for det krever bare noen få skritt rundt i leiligheten. Det er betydelig vanskeligere å ta til seg kunnskap, og jeg har derfor klødd meg skikkelig i hodet over gjødsel og kompost i konteksten "planting av roser". Jeg vet jo hva begge deler er. Gjødsel er plantenæring, enten syntetisk eller bæsj. Kompost er helt eller delvis nedbrutt organisk materiale, for eksempel bæsj. Så produkter som kugjødselkompost består blant annet av kompostert kumøkk. Det er jo ganske greit, helt til man kommer over råd som går ut på å grave en grop, sette planten nedi og fylle på med 2/3 jord og 1/3 gjødsel. Jeg antar det dreier seg om bed med gammel jord, og at man mater den gamle jorden man har spadd opp med gjødsel for å sørge for at jorden rundt rota er næringsrik, men det står ikke noe om det, og dermed blir jeg forvirret. Så tenkte jeg at skitt au, jeg har jo superfersk jord, og jeg skal uansett tilsette Lupin og høne-pøne, så da har jeg jo gjødslet. Så oppdaget jeg at det ikke sto noen mengdeangivelser på boksen. Eller på produktsiden i nettbutikken. Så da sa jeg "skitt, au" (igjen), brukte jeg noen håndfuller og spadde dem ned.
Ukens største kraftanstrengelse kom idag - det var tid for å dra til to gartnerier og kjøpe alt hva mitt hjerte begjærte. Forkjølelsen begynner å gi seg, så jeg klarer å stå oppreist, og det eneste problemet utover noen litt udelikate hostekuler, er at jeg har null energi og en hjerne som jobber på halv hastighet. Og det er irriterende greier! Jeg bruker det som unnskyldning for at jeg kom hjem med en rose jeg åpenbart ikke har plass til. Løsningen på den problemstillingen er åpenbart å kjøpe en potte den kan stå i, sånn at problemet ikke lenger er å finne en plass til blomsten, men å finne en plass til potta. Og ja, jeg kjøpte definitivt for mange planter. Og det store spørsmålet gjenstår: hvor lenge vil jeg klare å holde liv i disse greiene?
Jeg vil forøvrig gjerne levere en formell klage til meg selv for alt rotet dette prosjektet har ført til, og spesielt at det forventes at jeg rydder opp etter meg selv. Det er jo tross alt ikke noe moro å rydde opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar