torsdag 3. august 2023

Parafraserte bibelsitater

 Jeg er veldig glad i å sitere Bibelen, og det går som regel i "I min fars hus er det mange rom" (om noen spør hvor(dan) pappa bor eller "meg fattes intet" (om noen spør om jeg trenger noe), etterfulgt av "han lar meg ligge i grønne enger". Noen ganger går jeg for hele "Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann," særlig om jeg vil være litt i overkant irriterende. Men selv om jeg hopper litt mellom bibelversjoner og tar meg den frihet å ikke si "meg" og ikke "mig" (som det teknisk sett skal være), så føler jeg det er viktig å være nogenlunde presis når man siterer. Eller blir det parafrasering, og da må man være tydelig på at det er det man driver med.

Og dette tar oss til Christine Kohts sjarmerende tekst i A-magasinet om hunden Lille. Det er vondt å miste et dyr, og det er en fin tekst om hvem hunden hennes var og hvordan livet hennes ble avsluttet, men jeg valgte å henge meg opp i de innledende ordene - som også gikk som en rød tråd gjennom resten av teksten. Koht begynner nemlig teksten sin som følger: "Der du er, der vil jeg også være. Vakrere setning finnes ikke, den står i Bibelen og det er selveste Gud som sier det."

Og det er jo en vakker setning, og som den håpløse kleggen jeg er, kjenner jeg meg igjen. Der Julian er, vil jo jeg også være. Og der Adina er, der vil Evita være, tidvis til Adinas store frustrasjon. Men er dette virkelig et bibelsitat?

Jeg gikk til et av mine favorittnettsteder, bibelen.no. Det er hovedsakelig en favoritt fordi jeg liker å søke på merkelige ting eller fordi jeg glemmer hvor i Bibelen det står om knusing av barn mot steinene. De vanlige tingene. Men jeg fikk ingen treff på det Koht påsto at Gud hadde sagt (til menneskene?). Jeg prøvde Google. De eneste treffene for "Der du er, der vil jeg også være", var gjengivelser av hennes tekst. Jeg prøvde fragmenter. Fremdeles ingenting relevant. Jeg prøvde meg på en vag oversettelse til engelsk, ettersom det finnes så grusomt mange oversettelser av Bibelen til engelsk. Ingen treff. "bible quotes about god being close to us" og lignende ga heller ingen relevante treff som jeg kunne slå opp i norsk språkdrakt. En smule frustrert vendte jeg meg til det (hovedsakelig amerikanske) ateistiske miljøet jeg er en del av, for der er det mange ekskristne som har brukt uforholdsmessig mye av sine yngre år på bibelpugging. Og det bar frukter!

For vi kan jo allerede konkludere med at nei, "Der du er, der vil jeg også være" står ikke i Bibelen. Ikke i den formen. Men hvilke kandidater finnes det?

Jo, først har vi samme kapittel som dette med huset med alle rommene: Joh 14,3-4 lyder "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien." Dette er 2011-versjonen, men de eldre versjonen avviker ikke nevneverdig fra denne. Litt senere i samme bok (Joh 17,24)  kommer "Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." Problemet er bare at disse to versene, i tillegg til å ikke være ordrett det Koht oppgir å være et bibelsitat, ikke handler om at Gud vil være hos oss, men at Gud vil at vi skal være hos ham. Altså motsatt. 

Men så har vi et annet alternativ, som kommer fra Ruts bok (1,16). For Rut sier til sin svigermor at "Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo." - og det høres unektelig mer ut som det Koht mener, både i ordlyd og betydning, men det er jo ikke Gud som sier dette, Det er Rut. Og Rut er ikke engang jøde, hun er en mohabitt.

Jeg vet ikke hvor Koht har fått det forvrengte sitatet sitt fra. Kanskje er det fra en av disse merkelige facebooksidene som spyr ut sentimentaliteter på bakgrunner som kommer rett fra 2003s webgrafikk. Kanskje forvekslet hun Bibelen og The Calling-låta "Wherever you will go." Kanskje har hun hørt det blitt sagt, og bare antatt at det er riktig. Og nei, det er ikke det viktigste i verden når du har vært kjempesyk og deretter har mistet et kjært kjæledyr, men likevel. Å være nøyaktig med kildene sine, er viktig. Når du skriver noe som kommer på trykk hos en av landets største aviser, så er det viktig å være presis - eller å i det minste være tydelig på at man tror noe er et bibelsitat eller at man tror det gikk omtrent som så. Og det tar bare et par minutter å søke opp det man tror er riktig formulering for å verifisere påstanden sin - eller bare anerkjenne at man faktisk ikke er bombesikker på hvor det kommer fra, eller hvem som sa det. 

Men for min del endte dette godt. For nå har jeg enda et bibelsitat å bruke, og det er attpåtil noe så eksklusivt som et sitat fra en navngitt kvinne til en annen navngitt kvinne, som viser selvstendighet, troskap og kjærlighet, og det er vel et av de få tilfellene der Bibelen består Bechdel-testen.

tirsdag 25. april 2023

En forvirret polfarer


 Jeg ble voksen sent, men samtidig veldig fort, og kanskje ikke helt fullstendig. En del erfaringer, både negative og positive, som det store flertallet har på plass når de skal klare seg selv, manglet jeg da jeg flyttet hjemmefra, og noen mangler fremdeles. Et eksempel på dette er at jeg ikke drikker alkohol, og fordi hjernen min av og til gjør litt rare ting, har den på en måte konkludert med at jeg ikke har lov til å kjøpe alkohol – at jeg ikke er voksen nok. Misforstå meg rett her, jeg er fullt klar over at jeg er voksen og at jeg ser voksen ut. På et rasjonelt nivå vet jeg at det neppe finnes den polansatte som vil tro at jeg ikke er gammel nok til å handle der, men hva skal man vel med rasjonelle nivåer? Istedenfor føler jeg at jeg gjør noe galt når jeg kommer for å hente bestillingene mine eller betale i kassen, og jeg klarer på et eller annet vis å bli like satt ut hver gang jeg blir spurt om alderen min eller om jeg er over 25. Er jeg riktig heldig, blir jeg spurt om det ene av den som gir meg varene jeg har bestilt og det andre av den som følger med på selvutsjekkingen. 

I skrivende stund er jeg 34, men jeg glemmer ofte det - på samme måte som jeg ofte sa at jeg var 33 da jeg var 32. Så da tar det litt tid å komme frem til riktig svar, noe som får meg til å tenke at polmannen eller -damen nå mistenker at jeg er tre fem år gamle gutter i en frakk. Og hvis de formulerer spørsmålet som "du er over 25?", så svarer jeg "jaaaa?" i en like spørrende tone, som åpenbart virker like suspekt.

Andre ganger har jeg prøvd meg med et spørrende: "jeg er 34?", som om det er noe de må bekrefte, fordi jeg ikke vet helt selv. Jeg har også kjørt på med "jeg er voksen" og presisert, helt uoppfordret, at alt jeg kjøper ikke er til meg, for så å heldigvis klare å stoppe meg selv før jeg legger til at det ikke er til mindreårige heller. Det er en sann fryd å være meg på polet, rett og slett.

Og jeg var naturligvis like smooth da jeg skulle ta imot en leveranse som inneholdt øl, og det stakkars budet fra Bring måtte hake av for at jeg ikke var mindreårig, full eller så ut til å ville gi alkohol til mindreårige. Jeg tror ikke han kunne lese, eller at han i alle fall ikke forsto alle disse bonusspørsmålene som dukket opp, så han endte opp med å gi meg den lille håndterminalen sin og ba meg krysse av på de rette stedene. Det førte til at jeg kjørte igang med et slags kryssforhør av meg selv, der jeg ba ham bekrefte at jeg så voksen ut, at jeg virket edru og at han ikke kunne se noen tørste barn bak meg. Det var fullstendig absurd, og jeg mistenker at jeg ikke fremsto som helt normal. Kanskje ikke edru heller. Det er vanskelig å si når man aldri har vært beruset, og attpåtil påstås å være naturlig høy på livet.

Jeg er selvfølgelig nøyaktig like håpløs når jeg skal kjøpe øl i matbutikken. Jeg klarer nemlig ikke å la være å se meg konspiratorisk rundt før jeg tar øl fra hylla, som om jeg er redd for å bli tatt på fersken. Jeg er også redd for å kikke for lenge på utvalget, uten at jeg helt vet hvorfor – jeg er jo ikke redd for å bli mistenkt for å ha beslutningsvegring når jeg stirrer på spekeskinke. Kanskje handler det om at sjansen for å bli lagt merke til øker dess lenger jeg står der, og at jeg tror at en vekter vil bli tilkalt for å eskortere meg ut? 

Og vet dere hva som gjør dette ekstra absurd? Det hjelper ikke med eksponering! Frem til august i fjor hadde jeg en slags unnskyldning, for jeg var maks innom polet to ganger i året, hvis/når jeg kjøpte julegaver der. Siden i fjor høst har jeg imidlertid vært der talløse ganger fordi jeg har gått til anskaffelse av en kjæreste som drikker alkohol, og jeg får utløp for min nær sagt livslange fascinasjon for disse kategoriene av drikke som jeg absolutt ikke, under noen omstendigheter, har lyst til å smake på, gjennom ham. Så på den ene siden kan jeg entusiastisk spørre om han kjenner tanninene i oransjevinen eller spørre meg selv om det vil være ok å servere Manzanilla fra portvinsglassene jeg naturligvis har (nei, definitivt ikke), om de små rødvinsglassene er adekvate (egentlig ikke), eller om jeg faktisk bør investere i enda mer glass (jeg bør nok det), mens jeg på den andre er usikker på om jeg faktisk får lov til å kjøpe øl på butikken.

Lenge leve galskapen?

lørdag 14. januar 2023

Nesten et halvt helt år

 Listen over innleggskladder er omtrent like lang som et vondt år, og tro meg, det står ikke på formidlingsviljen. Gjennomføringsevnen, den er det dog verre med, og dermed har jeg ennå ikke kunnet glede min enorme tilhengerskare med beretningene fra de mange polferdene i 2022. Jeg har dog fullført andre ting –som tullete svenske sangtekster, handlenett, kopper og andre prosjekter som gir klingende mynt hos Canva – men som er så interne at det blir meningsløst å forklare dem her.

2022 begynte som et realt "året det var så bratt", og egentlig føltes årsskiftet, som det er så enkelt å innbille seg at er noe annet enn et tilfeldig valgt tidspunkt som skal skille fortid fra fremtid, i liten grad som noe skille. Om noe, begynte året i juli 2021 og varte til juli 2022, da ting endelig snudde. For det faktiske 2022. For selv om 2022, fra januar til godt uti juli, var slitsomt og dominert av sykdom og utmattelse, var den andre delen preget av glede og optimisme. Nye erfaringer, nye rutiner. Ny duk. En ansamling av uforholdsmessig dyre antikklys som varer lenger enn et Duracell-batteri. Og for første gang svarer jeg ikke bare at jeg har det bra når folk spør, jeg må presisere at jeg har det veldig bra. 

Delvis handler det om at det å gå rundt og gradvis, over flere år, blir sykere og får mindre og mindre å gå på, så merker du egentlig ikke at du er mer sliten enn du pleide å være. Det er ingen som skrur av lyset, de bare dimmer det, gradvis. Du ser ingen forskjell fra dag til dag eller uke til uke, men hadde du hoppet tre måneder frem i tid, ville det vært en veldig klar forskjell. Og så innser du jo til slutt at det er jævlig mørkt og får bekreftet at joda, du er syk og kroppen din har det ikke noe særlig, men på det tidspunktet er du uansett så vant til at det er relativt dunkelt på energifronten, så når du orker det mest elementære, føler du deg frisk og opplagt, selv om du ikke orker å gjøre rent. Selv om det å gå på butikken føles uoverkommelig. Og derfor var kontrasten desto større da jeg faktisk begynte å bli bedre og fant igjen energien jeg ikke hadde hatt på så lenge, og plutselig orket ALT. Jeg orket å ha storrengjøring. Jeg orket å rydde i rotet mitt og omorganisere klesskapet. Jeg orket å gå turer, og det å gå på butikken ble igjen noe jeg kunne gjøre med den største selvfølge. Og dette var den andre delen av året. Kontrasten er så massiv at jeg sliter litt med å skjønne hvor utrolig sliten jeg faktisk var. Og kanskje henger det også sammen med at jeg – og den kreden gir jeg meg selv – er rimelig motstandsdyktig. Jeg har fleipet med leger på akuttmottaket på Ahus og fått høre at jeg er uforholdsmessig pigg med tanke på hvor høy feber og CRP jeg har. Jeg har blitt kjørt til samme sykehus for å innlegges etter en natt uten søvn der aktivitetsmåleren min har rost meg for at jeg har vært så aktiv fordi pulsen min har flydd, vel vitende om at jeg er skikkelig syk, og konkludert med at jeg føler meg helt fin, selv om jeg kjenner at jeg har litt feber. Jeg har stått omgitt av tre bekymrede leger som prøver å finne ut hvorfor kroppen min tilsynelatende forsøker å klappe sammen og vært storfornøyd. Jeg har fått ros fra leger som påpeker at de fleste går i kjelleren av langt mindre motgang. 

Og jeg tenker at den optimismen – eller kanskje heller aksepten av status quo – gjør at jeg nå, med langt mindre motgang på timeplanen, føler meg lettere uovervinnelig. Jeg har orden i sysakene, både bokstavelig og i overført betydning, jeg har entret 2023 med masse nye erfaringer og gode minner, og jeg har troen på at dette året vil gi mange nye opplevelser og høydepunkter. Men helst ikke flere antikklys og duker. Det er fullt nå!