En forvirret polfarer

 Jeg ble voksen sent, men samtidig veldig fort, og kanskje ikke helt fullstendig. En del erfaringer, både negative og positive, som det store flertallet har på plass når de skal klare seg selv, manglet jeg da jeg flyttet hjemmefra, og noen mangler fremdeles. Et eksempel på dette er at jeg ikke drikker alkohol, og fordi hjernen min av og til gjør litt rare ting, har den på en måte konkludert med at jeg ikke har lov til å kjøpe alkohol – at jeg ikke er voksen nok. Misforstå meg rett her, jeg er fullt klar over at jeg er voksen og at jeg ser voksen ut. På et rasjonelt nivå vet jeg at det neppe finnes den polansatte som vil tro at jeg ikke er gammel nok til å handle der, men hva skal man vel med rasjonelle nivåer? Istedenfor føler jeg at jeg gjør noe galt når jeg kommer for å hente bestillingene mine eller betale i kassen, og jeg klarer på et eller annet vis å bli like satt ut hver gang jeg blir spurt om alderen min eller om jeg er over 25. Er jeg riktig heldig, blir jeg spurt om det ene av den som gir meg varene jeg har bestilt og det andre av den som følger med på selvutsjekkingen. 

I skrivende stund er jeg 34, men jeg glemmer ofte det - på samme måte som jeg ofte sa at jeg var 33 da jeg var 32. Så da tar det litt tid å komme frem til riktig svar, noe som får meg til å tenke at polmannen eller -damen nå mistenker at jeg er tre fem år gamle gutter i en frakk. Og hvis de formulerer spørsmålet som "du er over 25?", så svarer jeg "jaaaa?" i en like spørrende tone, som åpenbart virker like suspekt.

Andre ganger har jeg prøvd meg med et spørrende: "jeg er 34?", som om det er noe de må bekrefte, fordi jeg ikke vet helt selv. Jeg har også kjørt på med "jeg er voksen" og presisert, helt uoppfordret, at alt jeg kjøper ikke er til meg, for så å heldigvis klare å stoppe meg selv før jeg legger til at det ikke er til mindreårige heller. Det er en sann fryd å være meg på polet, rett og slett.

Og jeg var naturligvis like smooth da jeg skulle ta imot en leveranse som inneholdt øl, og det stakkars budet fra Bring måtte hake av for at jeg ikke var mindreårig, full eller så ut til å ville gi alkohol til mindreårige. Jeg tror ikke han kunne lese, eller at han i alle fall ikke forsto alle disse bonusspørsmålene som dukket opp, så han endte opp med å gi meg den lille håndterminalen sin og ba meg krysse av på de rette stedene. Det førte til at jeg kjørte igang med et slags kryssforhør av meg selv, der jeg ba ham bekrefte at jeg så voksen ut, at jeg virket edru og at han ikke kunne se noen tørste barn bak meg. Det var fullstendig absurd, og jeg mistenker at jeg ikke fremsto som helt normal. Kanskje ikke edru heller. Det er vanskelig å si når man aldri har vært beruset, og attpåtil påstås å være naturlig høy på livet.

Jeg er selvfølgelig nøyaktig like håpløs når jeg skal kjøpe øl i matbutikken. Jeg klarer nemlig ikke å la være å se meg konspiratorisk rundt før jeg tar øl fra hylla, som om jeg er redd for å bli tatt på fersken. Jeg er også redd for å kikke for lenge på utvalget, uten at jeg helt vet hvorfor – jeg er jo ikke redd for å bli mistenkt for å ha beslutningsvegring når jeg stirrer på spekeskinke. Kanskje handler det om at sjansen for å bli lagt merke til øker dess lenger jeg står der, og at jeg tror at en vekter vil bli tilkalt for å eskortere meg ut? 

Og vet dere hva som gjør dette ekstra absurd? Det hjelper ikke med eksponering! Frem til august i fjor hadde jeg en slags unnskyldning, for jeg var maks innom polet to ganger i året, hvis/når jeg kjøpte julegaver der. Siden i fjor høst har jeg imidlertid vært der talløse ganger fordi jeg har gått til anskaffelse av en kjæreste som drikker alkohol, og jeg får utløp for min nær sagt livslange fascinasjon for disse kategoriene av drikke som jeg absolutt ikke, under noen omstendigheter, har lyst til å smake på, gjennom ham. Så på den ene siden kan jeg entusiastisk spørre om han kjenner tanninene i oransjevinen eller spørre meg selv om det vil være ok å servere Manzanilla fra portvinsglassene jeg naturligvis har (nei, definitivt ikke), om de små rødvinsglassene er adekvate (egentlig ikke), eller om jeg faktisk bør investere i enda mer glass (jeg bør nok det), mens jeg på den andre er usikker på om jeg faktisk får lov til å kjøpe øl på butikken.

Lenge leve galskapen?

Nesten et halvt helt år

 Listen over innleggskladder er omtrent like lang som et vondt år, og tro meg, det står ikke på formidlingsviljen. Gjennomføringsevnen, den er det dog verre med, og dermed har jeg ennå ikke kunnet glede min enorme tilhengerskare med beretningene fra de mange polferdene i 2022. Jeg har dog fullført andre ting –som tullete svenske sangtekster, handlenett, kopper og andre prosjekter som gir klingende mynt hos Canva – men som er så interne at det blir meningsløst å forklare dem her.

2022 begynte som et realt "året det var så bratt", og egentlig føltes årsskiftet, som det er så enkelt å innbille seg at er noe annet enn et tilfeldig valgt tidspunkt som skal skille fortid fra fremtid, i liten grad som noe skille. Om noe, begynte året i juli 2021 og varte til juli 2022, da ting endelig snudde. For det faktiske 2022. For selv om 2022, fra januar til godt uti juli, var slitsomt og dominert av sykdom og utmattelse, var den andre delen preget av glede og optimisme. Nye erfaringer, nye rutiner. Ny duk. En ansamling av uforholdsmessig dyre antikklys som varer lenger enn et Duracell-batteri. Og for første gang svarer jeg ikke bare at jeg har det bra når folk spør, jeg må presisere at jeg har det veldig bra. 

Delvis handler det om at det å gå rundt og gradvis, over flere år, blir sykere og får mindre og mindre å gå på, så merker du egentlig ikke at du er mer sliten enn du pleide å være. Det er ingen som skrur av lyset, de bare dimmer det, gradvis. Du ser ingen forskjell fra dag til dag eller uke til uke, men hadde du hoppet tre måneder frem i tid, ville det vært en veldig klar forskjell. Og så innser du jo til slutt at det er jævlig mørkt og får bekreftet at joda, du er syk og kroppen din har det ikke noe særlig, men på det tidspunktet er du uansett så vant til at det er relativt dunkelt på energifronten, så når du orker det mest elementære, føler du deg frisk og opplagt, selv om du ikke orker å gjøre rent. Selv om det å gå på butikken føles uoverkommelig. Og derfor var kontrasten desto større da jeg faktisk begynte å bli bedre og fant igjen energien jeg ikke hadde hatt på så lenge, og plutselig orket ALT. Jeg orket å ha storrengjøring. Jeg orket å rydde i rotet mitt og omorganisere klesskapet. Jeg orket å gå turer, og det å gå på butikken ble igjen noe jeg kunne gjøre med den største selvfølge. Og dette var den andre delen av året. Kontrasten er så massiv at jeg sliter litt med å skjønne hvor utrolig sliten jeg faktisk var. Og kanskje henger det også sammen med at jeg – og den kreden gir jeg meg selv – er rimelig motstandsdyktig. Jeg har fleipet med leger på akuttmottaket på Ahus og fått høre at jeg er uforholdsmessig pigg med tanke på hvor høy feber og CRP jeg har. Jeg har blitt kjørt til samme sykehus for å innlegges etter en natt uten søvn der aktivitetsmåleren min har rost meg for at jeg har vært så aktiv fordi pulsen min har flydd, vel vitende om at jeg er skikkelig syk, og konkludert med at jeg føler meg helt fin, selv om jeg kjenner at jeg har litt feber. Jeg har stått omgitt av tre bekymrede leger som prøver å finne ut hvorfor kroppen min tilsynelatende forsøker å klappe sammen og vært storfornøyd. Jeg har fått ros fra leger som påpeker at de fleste går i kjelleren av langt mindre motgang. 

Og jeg tenker at den optimismen – eller kanskje heller aksepten av status quo – gjør at jeg nå, med langt mindre motgang på timeplanen, føler meg lettere uovervinnelig. Jeg har orden i sysakene, både bokstavelig og i overført betydning, jeg har entret 2023 med masse nye erfaringer og gode minner, og jeg har troen på at dette året vil gi mange nye opplevelser og høydepunkter. Men helst ikke flere antikklys og duker. Det er fullt nå!