Et balkongerike for en hærmygg

Jeg burde skjønt at dette kom til å skje. Det lå i kortene. Ja. jeg har utviklet følelser for plantene mine. Jeg tror de fleste som kjenner meg, ser på meg som ganske følelseskald. Jeg blir jevnlig beskyldt for å hate barn av folk som ikke forstår at det å ikke gi seg ende over hver gang noen sier ordet "baby" eller holder frem det siklende og snørrete avkommet sitt, ikke betyr at du er en barnehater. Det betyr bare at jeg er akkurat like interessert i ungen din som du er i kattene mine - d.v.s. ikke i det hele tatt, med mindre vi bryr oss om hverandre.Jeg vil at barn skal ha det bra, og vil naturligvis hjelpe et barn som har kommet seg bort fra foreldrene sine, men jeg kommer ikke til å gå helt i oppløsning og gurgle euforisk av den grunn. Men min manglende fascinasjon for små mennesker og, om vi skal være fryktelig ærlige, begrensede fascinasjon for de fleste større mennesker, betyr ikke at jeg mangler evnen til å bli glad i andre. Neida. Og jeg diskriminerer ikke på bakgrunn av art. Renate 8 år hadde en foruroligende velutviklet evne til å bli glad i insekter. Renate 24 år begynte å gråte fordi hun måtte avlive en akvariefisk. Og Renate 30 år har nå blitt glad i plantene sine (så kan vi naturligvis også trekke inn at Renate 8 tok vare på museknokler og at Renate 30 år forleden dag kastet en snegle ut fra balkongen i 2. etasje - ingen er perfekte!). Og i likhet med en velmenende, alkoholisert døgenikt med 9,5 barn og halve Norges BNP i forbruksgjeld, har jeg mine begrensninger til tross for gode intensjoner. Jeg har hatt balkonghage i fire uker, og de aller fleste plantene lever ennå. Den ene million bells-planten har skrantet lenge, så jeg avlivet den igår, og den fikk følge over i de evige blomsterenger av det jeg tror var timian - den hadde det tydeligvis ikke så bra, og jeg er en stor tilhenger av barmhjertighetsdrap, så den gikk ut or soga, den også. Den ene storkenebbplanten sturer litt, og to av lavendelplantene har sett bedre dager, men jeg velger å ikke føle at dette er min skyld - det har jo knapt vært sol de siste ukene, det har regnet og blåst som bare faen, så hvordan i all verden skulle jeg kunne forvente noe annet? Men jeg håper det snart snur nå - og jeg lover å ta ansvar for dødsfall som inntreffer etter at sommeren har kommet på ordentlig.

Men selv om det stures litt her og der, er jeg ikke bekymret for massedød. De tre rosene, som tross alt er plantene jeg bryr meg mest om, har vokst masse, har friske, fine blader og knopper som er på vei til å briste. Men det skal jo alltid være noe som ikke går veien, ikke sant? Så la meg presentere min nye nemesis: hærmyggen. De  kom sammen med jordbærplantene jeg bestilte på nett, og nå har både moren min og jeg et hærmyggproblem, men mitt er størst. Og myggen er en ting. Larvene som tydeligvis spiser på planterøttene mine er det som virkelig plager meg. Jeg haaater alt av mark og larver (ikke ruglete eller hårete sommerfugllarver og sånt - de er ekle, men fascinerende. Jeg mener beinløse larver), og tanken på at det bor masse bittesmå mark like under jordskorpa i balkongkassen min, er nok til å få meg til å ville sprenge hele dritten.

Og mens jeg venter på sola, går jeg rundt og kikker på plantene flere ganger om dagen, justerer oppbindingstrådene som gir sukkerertene litt ekstra støtte og ser spent på de små spirene jeg ikke er sikker på hva er - og er fullt klar over at jeg antageligvis vil bli glad i ugress også. Ja, det har gått så langt at jeg merker at jeg er på nippen til å begynne å gi plantene navn. Jeg har allerede konkludert med at hærmyggen er en del av Luftwaffe. De får ikke individuelle navn, men de er noen forbanna nazisvin, hele hurven. Og ja, jeg har bestilt nematoder som skal spise opp de små larvene. Nematodene kaller jeg enn så lenge for gutta på skauen. De skal redde balkong(e)riket mitt - håper jeg. Og det trengs, for igår kveld oppdaget jeg at det kravlet noen hærmygg rundt i plantekassen også, så de sprer seg. Og det er liksom ikke så enkelt å unngå å overvanne planter som blir druknet i regnvann annenhver dag heller. Heldigvis har markjordbærplantene - som er opphavet til problemet, og som var veldig ynkelige i starten, begynt å ta seg opp, og igår skaffet jeg meg enda en jordbærplante. Frykten for å ende opp uten jordbær var så stor at jeg kjøpte en ampel med navnløse jordbærplanter (eller er det én gigantplante? Jeg aner ikke) som skal gi avling gjennom hele sommeren, i alle fall i teorien. Jeg har ikke tenkt å henge opp flere ampler i taket, så jeg plantet den over i en potte, så nå er bordet på balkongen også overfylt. Gjøre noe halvveis? Aldri i verden!

Og ikke si det til noen, men jeg har til og med kjøpt meg bokashibøtte. Jeg lurer på hvor jeg kan lage en jordfabrikk i leiligheten uten at det ser for dumt ut. Og ja, jeg har hatt denne samtalen med moren min:

Meg: jeg skal begynne med bokashi og ha jordfabrikk i leiligheten!
Mamma: ...
Meg: ...
Mamma: ...
Meg: Dette kommer til å gå kjempebra!

Og dette, DETTE, er grunnen til at jeg aldri skulle begynt å leke hobbygartner. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Har jeg ikke nok hobbyer og interesser? Kunne jeg ikke heller begynt å fokusere på slektsforskning igjen. Eller heraldikk. Eller norrøn mytologi. Det er en verden av muligheter der ute, og jeg valgte å bli bitt av plantebasillen.
Og ja, jeg tror fremdeles at prosjektet vil mislykkes. Men jeg tror jeg har kommet såpass langt at jeg ikke vil gi opp når den tid kommer. Jeg kommer til å sørge over de døde plantene og få dårlig samvittighet. Men først skal hærmyggen utryddes!