onsdag 22. august 2018

Ikke sint, bare veldig, veldig oppgitt

Denne sommeren skulle jeg fikse ting. Jeg skulle omsider bytte kjøkkenvifte, jeg skulle prøve å gjøre soverommet mer koselig, og mer praktisk, jeg skulle forbedre oppbevaringsløsningene på badet. Jeg skulle gjøre en skikkelig innsats. Kall det leilighetsløftet 2018.
Den første utfordringen kom i form av sommervarmen. Jeg fungerer særdeles dårlig i varmt vær, så både planlegging og utføring gikk sakte i ferien, men jeg fikk da i alle fall bestilt inn forferdelig mange ting fra IKEA, investert i nytt sengetøy og blitt enig med meg selv om at nei, jeg skal ikke begynne å male soverommet. Jeg stilte også meg selv følgende spørsmål:
"Er det en god idé å kjøpe sengetøy til 3000 kr som må vaskes med spesialvaskemiddel, og som må drypptørke?"
Heldigvis kom jeg frem til at svaret var et rungende NEI, og kjøpte pent sengetøy fra Høie istedenfor. Og mens ferien min begynte å gå mot slutten, begynte også omtrent alt å gå til helvete.
Det begynte med PostNord, som dessverre hadde fått i oppdrag å levere pakken med sengetøy. Prosessen kan oppsummeres slik:

  • PostNord synes nærmeste hentested er 3 km unna istedenfor 700 m, så jeg betaler 59 kr for å få pakken til rett sted
  • Etter nesten en uke uten at pakken har beveget seg, etterlyser jeg den via portalen deres, og får til svar at de skal undersøke
  • Senere i uken purrer jeg, og får beskjed om at de ikke vet noe mer
  • Over helgen er korrespondansen borte, og jeg oppretter ny sak
  • Neste dag kommer det varsel i app og per SMS om at pakken er fremme. Appen sier den er på feil utleveringssted, SMS-en sier den er på riktig sted. Så får jeg svar på henvendelsen min med beskjed om at den er på riktig sted, og hvilken hylle den ligger på
  • Utleveringsstedet har aldri fått pakken, og jeg må dra hjem med uforrettet sak, og skriver et oppgitt svar til PostNord. PostNord stenger saken uten å svare
Enden på visa var at avsender måtte sende meg nye varer, og så, etter en måned, fikk jeg brev fra PostNord. De lurte på om jeg hadde fått pakken min, fordi de tydeligvis ikke vet hvor de gjør av noen ting... Oppgitt? Jeg? Neeeeida...

Men jeg er mer oppgitt over IKEA, og her kommer sagaen om dem:
Da jeg bestilte varer, valgte jeg levering den siste fredagen i ferien min. Fredag morgen var jeg klar for å ta imot varene, men ingen sjåfør kom. Da det hadde passert fristen, kontaktet jeg kundeservice på chat, og fikk beskjed om at de hadde sendt meg SMS dagen før om at leveringen var utsatt til torsdag uken etter. Jeg påpekte at a) jeg hadde ikke fått noen SMS og b) det er uholdbart å varsle om en ukes forsinkelse en dag i forveien. Dette var moroa som fulgte:

Fredag 13. juli: Jeg får avklart at pakken ikke kommer som avtalt, men vil bli kjørt ut torsdag mellom 13 og 17. Jeg sier at jeg ikke er hjemme da, og får flyttet leveringen til 17-23. Jeg ber om kompensasjon på bakgrunn av forsinket levering og manglende varsling (og ulempene som fulgte), vedkommende jeg snakker med, avslutter samtalen uten å svare.
I helgen: Blir enig med moren min om å endre tilbake til 13-17 slik at hun kan dra hjem til meg og ta imot varene
Tirsdag: Chatter med IKEA og får avtalt endring av leveringstidspunkt og telefonnummer for varsling, slik at de ringer henne, ikke meg. En times tid senere får jeg SMS om at pakken vil bli levert 17-23. altså det gamle tidspunktet.
Endelig!
Onsdag: Chatter igjen med IKEA for å få bekreftet at leveringstiden faktisk hadde blitt endret. Det hadde den ikke blitt, men person nr 3 jeg snakker med hos dem lover å fikse, og bekrefter at min mors mobilnummer er registrert i tillegg til mitt. Etter et par timer ringer person nr 4 og forteller at det ikke er mulig å endre leveringstid så sent som jeg gjorde, og at pakken min vil komme 17-23. Hun bekrefter også at sjåfør vil ringe moren min først, og meg dersom de ikke får tak i henne. Jeg orker ikke å mase med å få endret tid igjen. På dette tidspunktet vet jeg i alle fall at jeg ikke trenger å dra tidlig fra jobb eller få noen til å passe huset mens jeg er borte. Greit nok, om enn forvirrende.
Torsdag: Telefonen ringer kvart på tre. Det er sjåføren (som ikke har ringt moren min først), han kommer om 40-50 minutter, altså før 15. Det er over 2 timer før avtalt tid.
Søndag 22. juli: Finner frem til IKEAs god skjulte e-postadresse og sender dem en lang e-post om hvordan jeg opplever kundebehandlingen deres, og gjentar forespørselen om kompensasjon i form av fri frakt.
Mandag 6. august: Det har gått 2 uker uten at jeg har fått svar. Jeg prøver meg på facebook, der man kun kan poste på vegg, ikke sende direktemelding, og spør hvor lenge de synes man skal vente. Får et vagt svar neste dag om at de har stor pågang og at jeg vil få svar så raskt som mulig

Og nå kan vi spole frem til idag, 22. august. Det har gått en måned siden jeg sendte e-posten, og de har fremdeles ikke klart å svare meg. Så jeg har purret, og lurer veldig på hva i helvete de driver med.

Og mens jeg har gått rundt og ventet på svar, gikk jeg jo like godt på nesa, før jeg tydeligvis tok knekken på ryggen min, og dermed har jeg ikke fått gjort noe fornuftig med prosjektene mine de siste 2,5 ukene. Alt stoppet liksom helt brått opp, og jeg vurderer å sende en krass e-post til meg selv og klage over at jeg ikke klarer å holde meg på beina. For ikke nok med at det er frustrerende å ikke kunne rydde opp i rotet jeg genererer ved å miste ting på gulvet og ikke klare å plukke dem opp, jeg får jo ikke fullført noen av planene mine! Soverommet har fått bedre skapinnredning, jeg har omsider fått nattbord og nye gardiner, og kommoden har fått gylne detaljer. Hodegavlen er på plass, og det er kjøkkenventilatoren også, men resten er det verre med, og det irriterer meg. Jeg vil ferdigstille Leilighetsløftet 2018 og skrive rapport om gjennomføringen. Det er nok nå.

fredag 17. august 2018

Det er noen muffins her

Jeg har et positivt forhold til muffins og et anstrengt forhold til cupcakes. Jeg har i grunnen også et slags anspent forhold til muffins, når jeg tenker etter, ettersom det er vanskelig å bøye sånne rare, engelske fremmedord, og jeg er helt uenig med ordboka om at det heter muffinsen og muffinser. Cupcakes er en annen historie. Upraktiske, jålete og overdådige småkaker er liksom ikke helt meg. Men muffins er altså noe jeg har sansen for.

muffins med sitron, ferske blåbær og ostekrem,
toppet med kanelsukker
For noen år siden laget jeg en god del muffins, men så sluttet jeg ganske brått, og det er først nå i sommer at entusiasmen har fått en oppsving i forbindelse med at jeg fikk en ny oppskrift fra moren min, og at disse holder seg helt fint på kjøkkenbenken over natten. Kombinert med muffinsbrett fra Clas Ohlson og muffinsformer fra Normal gir den høye, saftige muffins som har slått godt an på jobben. Basisoppskriften er egentlig for en langpannekake med jordbær, men den passer supert med bringebær, blåbær eller sitron, og sikkert de fleste andre smaker også.

Basisoppskriften er:

  • 250 g smør
  • 6 egg
  • 4 dl sukker
  • 6 dl hvetemel
  • 1 ss vaniljesukker
  • 1 ts bakepulver
Smelt og avkjøl smør, pisk eggedosis, vend smøret og det tørre inn i eggedosisen og fyll muffinsformer 2/3 fulle. Stekes midt i ovnen ved 175 grader i ca 20 minutter. Kan pakkes i plast og oppbevares i romtemperatur over natten. Det gir ca 30 middels store muffins - uten muffinsbrett bør man bruke ganske faste papirformer, helst doble - ellers siger de bare utover.

Originalen gikk ut på å legge bringebær i bunnen av hver form og strø over en blanding av kokos og sukker oppå, og det blir skikkelig godt, men denne varianten er heller ikke dum:

Tilsett revet skall av 1 sitron i eggedosisen. Pisk så sammen 200 g Philadelphia, 1 eggeplomme, 1 ts vaniljeessens og 3/4 dl sukker til en jevn ostekrem og bruk en kakesprøyte til å sprute krem inn i muffinsene før steking. Eller hva med ferske blåbær istedenfor bringebær sammen med sitron og ostekrem, med en blanding av brunt og hvitt sukker og litt kanel som strøssel? Ikke dumt i det hele tatt!

En dag jeg hadde fryktelig dårlig tid og fikk det for meg at jeg skulle lage en dobbel porsjon, rørte jeg frosne blåbær rett inn i røra, mot eget forgodtbefinnende. Jeg visste at det var dumt, men jeg fikk det liksom for meg at det var mer effektivt enn å prøve å skille de frosne bærene (som jeg ikke hadde tid til å tine) og legge dem i formene. Og jeg ville spare meg selv for blåbærflekkede negler. Istedenfor fikk jeg blåbærflekkede, groteske muffins som var så lite pene at jeg vurderte å kaste dem, men så tok jeg heldigvis til fornuft og tok dem med på jobb, der de ble spist opp fordi kollegene mine vet at det er det indre som teller.

lørdag 11. august 2018

Stå for fall

Det har vært litt av en uke, som Finn og Yan i "Herreavdelingen", programmet som forhåpentligvis gjenoppstår utenfor NRK til høsten en gang, pleide å si. Lang setning.

Håper snart jeg finner denne
Mandag gjenskapte jeg det idiotiske fallet fra tidligere i sommer, som beskrevet her, og beviste en gang for alle at det er mye enklere å tryne etter Renate enn å hoppe etter Wirkola. Og resultatet var omtrent som sist, muligens med enda litt dårligere stilkarakter. Eller kanskje bedre, jeg er usikker på hvordan man bedømmer fall, og om jeg får poeng for å ikke ha gjort noen komiske bevegelser først, eller om det tvert imot trekkes fra poeng for manglende innlevelse. Uansett slo jeg meg ordentlig, og har hatt noen vonde dager, delvis fordi det naturlig nok ER vondt å slå seg og delvis fordi jeg har insistert på å gå på jobb hver dag. Og det er liksom noe eget ved å ligge med beinet høyt, slik at man ikke kan sove i den stillingen man vil, og heller ikke kan snu seg i løpet av natten. Så våkner man, gjerne før klokka ringer fordi beinet verker og ryggen protesterer, men er likevel ute av senga senere enn normalt fordi alt gjør vondt. Så opp av senga, vralting inn på kjøkkenet for å finne det nærmeste man kommer manna fra himmelen - paracet. Og det er i løpet av disse tidlige morgentimene at jeg virkelig forstår hvorfor folk blir ugreie når de har det vondt. Jeg vet utmerket godt at det ubehaget jeg går rundt med om dagen ikke kan sammenlignes med kroniske smerter. Det er ikke barnemat engang, det er knapt nok smuler. Men det er ille nok i massevis, og nok til at jeg har vært i et bedritent humør hver morgen denne uka.

Så bearbeider jeg meg sakte til t-banen mens jeg aktivt skammer meg over ganglaget mitt, som er på sitt mest patetiske på morgenen før ting har gått seg til og sent på ettermiddagen når beinet mitt ber meg dra til helvete på den eneste måten det kan. Og så heisturer opp og ned på jobben, en eller to etasjer. Jeg skammer meg. Jeg vet at det er fornuftig av meg å ta heisen, og at jeg gjør vondt verre om jeg går i trappene, men livet som tjukk har lært meg at man skal skamme seg over å fremstå som lat, uansett om noen bryr seg eller ikke, og selv om det er totalt likegyldig hva folk tror om latskapen min. Og jeg er jo lat. Eller nei, ikke lat. Bedagelig. Sedat.

Og sånn går no dagan. Helt til idag. Idag våknet jeg litt over 7, noe som er grunnleggende feil. Det strider imot alt jeg er og alt jeg tror på. Det er lørdag, for svarte! Men både rygg og legg sa klart ifra om at jeg fikk se å pelle meg opp om jeg hadde livet kjært. Og det var da jeg innså at ryggen hadde bestemt seg for å slå seg vrang etter å ha blitt behandlet så dårlig i dagevis. Kombinert med at beinet er på sitt verste, har jeg derfor gått rundt og følt meg omtrent 120 år gammel hele dagen. Og man blir ikke bare gretten av å ha vondt, man blir sliten. Så når jeg ikke orker å ligge mer på sofaen med beinet høyt, tusler jeg rundt litt og prøver å gjøre noe fornuftig. Så innser jeg at jeg blir nødt til å bøye meg, og har denne indre dialogen:

Renate: "Jeg får vel bøye meg litt."
Renate: "Neineineinei, ikke gjør det, det er vondt!"
Renate: "Det gjør åpenbart ikke sååå vondt. Du gjorde det jo for en halvtime siden"
Renate: "Og det var vondt."
Renate: "Javel, det var vondt, men du har hatt mye mer vondt før. Dette er ikke første gang du har vondt i ryggen, du er et voksent menneske, du klarer dette"
Renate: "Men jeg vil ikke..."
Renate: "Bøy deg!"

Og hver gang resulterer dette i lyder og grimaser som ikke hører hjemme hos noen under pensjonsalder, før jeg sverger å aldri bøye meg igjen, i alle fall ikke idag. Før det hele gjentas, som en patetisk versjon av "Vente på Godot".

Det hele toppet seg da jeg bestemte meg for å henge på plass sengegavlen jeg har laget. Jeg ville bli ferdig med prosjektet, få den opp fra gulvet og pakke vekk verktøy og skruer. Og jobben i seg selv var enkel - bore fire hull, skru inn skruer og hekte gavlen på dem, men jeg be så utmattet at det første jeg gjorde etter å ha satt meg i sofaen etterpå, var å sovne. Etter halvannen times tid våknet jeg og lurte på hvilken dag det var og hvor jeg var. Jeg var heldigvis fremdeles hjemme.

Så ja, jeg sutrer og bærer meg. Jeg fokuserer, som dette innlegget illustrerer, veldig mye av oppmerksomheten min på at jeg har vondt. Og så tenker jeg på de som har vondt hele tiden, og de som har smerter som ikke er synlige for resten av oss - tross alt, om noen skulle lure på hvorfor jeg går litt rart eller skjærer grimaser, kan jeg peke på mitt hovne, blåflekkede bein, og ytterligere forklaringer er overflødige. Og jeg vet det går over. Om jeg klarer å holde meg på beina fremover, trenger jeg ikke engang bekymre meg for at det skal skje igjen. Jeg vil tro både venner og kolleger er møkk lei av meg og beinet mitt i god tid før det blir bra, men det er jo ingenting i forhold til de som har vondt hver dag, og vet at alle rundt dem er lei av å høre om det.

Så ja, egentlig er jeg ganske heldig.

mandag 6. august 2018

Effektiv

Jeg er fryktelig doven i sommervarmen, men egentlig har jeg likevel vært ganske effektiv etter ferien. To av de tre søndagene har jeg sydd meg en ny kjole (litt juks denne gangen, ettersom jeg ikke rakk å legge opp skjørtekanten igår). Forrige lørdag fikset jeg nytt hodegjerde til senga (minus oppheng), og denne lørdagen... ehm... kunne jeg rukket å gjøre noe dersom ikke "jeg sover til jeg blir uthvilt" hadde betydd "oi, har jeg sovet i over 12 timer?" Og ja, jeg burde visst bedre. Igår sto det altså ny kjole for tur, og jeg begynner å føle at jeg har gjort opp for treg oppstart av sommerens sømprosjekter ved å sy tre kjoler på fire uker. Og det er så mye enklere med sømbyste! Jeg slipper å bruke målebånd, liksom. Jeg hater å måle og beregne, mye bedre å bare klippe i vilden sky, ikke sant? Så jeg kjøpte blått linstoff på Stoff & Stil og oppdaget at a) det var en blanding av lin og viskose og b) det støvet som bare pokker, selv etter vask. Halve leiligheten er derfor dekket i et fint lag av kongeblått støv. Kunne vært verre, kunne vært snørrfarget.

Så jeg følte meg effektiv igår, og idag skulle jeg ikke være noe dårligere. Jeg var effektiv om morgenen, kom meg ut døra litt tidligere enn ellers og syntes alt gikk strålende helt til jeg gikk på snørra like ved t-banen, vel vitende om at jeg ikke hadde tid til å stoppe for å inspisere skaden, ettersom jeg da ikke ville rekke banen. Så da vraltet jeg oppover trappene og fikk heldigvis sitteplass. Jeg er dog noe usikker på om jeg egentlig var heldig, for det hadde muligens vært mer behagelig å stå. Men det er en av disse tingene det ikke nytter å dvele ved, for jeg får jo aldri vite om livet mitt ville blitt anderledes om jeg hadde valgt å stå. Så der satt jeg og lurte veldig på hvordan kne og legg så ut. Sist jeg gikk på trynet hadde jeg slått den andre leggen, helt uten å få en skramme, og jeg var derfor veldig fokusert på følgende spørsmål:

  1. Slo jeg meg like hardt nå som sist? Jeg kan ikke bli sykemeldt igjen
  2. Hva feiler det lillehjernen min? Det er snart 30 år siden jeg lærte å gå, jeg burde være ganske flink til det!
  3. Blør jeg? Ja, jeg tror jeg blør, men ikke så mye. Håper jeg har rett, sånn at jeg ikke får blod på skoene mine og ser ustelt ut.
De store spørsmålene, altså. Jeg kom meg på jobb, konkluderte med at jeg nå hadde slått hull på albue og kne og tommel og raspet opp mye av leggen, og at det var vondt. Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det utover å ta et par smertestillende og kjøle ned leggen, og i skrivende stund er jeg svært optimistisk. Min allerede tykke legg har begynt å hovne opp og få fine, blå flekker, så den er tydeligvis også effektiv, men jeg lar meg naturligvis ikke stoppe av en liten skramme, hvem har vel tid til det?
Så etter å ha vært i to matbutikker og stått i kø bak en fyr som tydeligvis ikke vet hvordan man sender en pakke, spiste jeg middag, bakte tre brett med sitronmuffins, sydde den siste sømmen på kjolen og vasket den for å få vekk eventuelle streker fra skredderkrittet. Så kontaktet jeg IKEA på facebook og etterlyste svar på e-posten jeg sendte dem for to uker siden, før jeg omsider lente meg tilbake og berømmet meg selv for å være noe inni granskauen effektiv.