søndag 21. mars 2021

Lange dager, korte uker

 Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på hortikulturell.no, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?

Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.

Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.

På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!

Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. 

Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.

Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. 

Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.

torsdag 14. januar 2021

Året det var så bratt

 2020 er både året som ikke var og som var for mye. Vi vet alle hva som har skjedd og hvorfor det var et skikkelig møkkaår, så det skal jeg ikke dvele så mye ved. Men et anderledesår, det var det sannelig. Jeg har lest litt her og der om at det er feil å kalle det vi driver med for dugnad, fordi alle tvinges med, uansett  om de vil eller ikke og uansett hvor drastisk det går ut over dem. Jeg lurer på om de kanskje misforstår konseptet litt, for det er jo ikke slik at det å miste jobben er dugnad. Hvis det er dugnad i borettslaget fordi et tre har blåst over ende, og et annet tre falt over bilen min slik at den ble knust, så har ikke de materielle tapene mine noe med dugnaden å gjøre. Hvis alle forventes å hjelpe til med dugnaden i 3 timer, og noen får enklere arbeidsoppgaver enn andre, eller blir mer slitne og støle i etterkant enn andre, så er det også en naturlig del av dugnadskonseptet. Kanskje jeg forstrekker noe eller skader meg ordentlig. Dugnad er det like fordømt. Dugnad drives av pliktfølelse (og dertilhørende skam hvis man ikke deltar) fordi man gjør noe man som regel ikke har lyst til, og ofrer seg for fellesskapets beste. For noen er "offeret" å trakte kaffe, mens andre har vondt i ryggen i en uke etterpå. Det jeg vil frem til her, er at dugnad ikke er grunnleggende rettferdig. En dugnad der man skal gjennomføre en oppgave eller femti kan oppfattes som påtvungen, slitsom og urettferdig. For de som egentlig ikke orker å delta, men som like fordømt må (eller som må late som om de ikke er hjemme) er hver dugnad en enorm belastning, selv hvis de knapt gjør noe, og enda mer hvis de trosser kroppens eller sinnets signaler og prøver å delta likevel. Og derfor er kampen mot koronaen som i alle fall teoretisk utkjempes i hus og hytte, en dugnad.

Jeg er enormt privilegert i denne situasjonen. Jeg jobber i en bransje hvor vi har kunnet drive nogenlunde som normalt og hvor jeg ikke på noe tidspunkt har trengt å frykte arbeidsledighet. Jeg har hatt hjemmekontor siden mars og jeg har til og med fått en ny stilling som ga meg mer komfortable arbeidstider, mer frihet og mye mer overskudd. Kombinert med at jeg ikke bruker tid på sminke, fiksing av hår eller reising frem og tilbake, har jeg fått så mye mer fritid og kunnet finne en døgnrytme som er rimelig nær det som ville vært naturlig for meg (å stå opp 5.20 som B-menneske er ikke akkurat noen fryd, men alt går jo). 

Det aller meste som andre mennesker har blitt frarøvet takket være restriksjoner, lever jeg godt uten. Jeg har ikke gått glipp av turer på byen, shopping, fester, konserter, festivaler eller besøk hos frisør eller neglesalong. Jeg måtte skrinlegge de vage planene om å reise til London, og jeg må innrømme at det føles litt merkelig å ha gått 10 måneder uten en klem. Det er også rart å ikke se kollegene sine, og å måtte holde avstand til familie, men alt i alt er jeg altså utrolig heldig.

Men til lengden på året - hvordan kan det ha vart så lenge og så kort på en gang? Ukene flyr forbi, månedene likeså, men det er samtidig helt absurd å innse at jeg sådde mine første chilifrø for under et år siden.

Kanskje skyldes det like mye at jeg fra sensommeren av helt kunne slippe konseptet med skift. Det føltes himmelsk å gå fra 20 ukers turnus med senvakter og lørdagsjobbing til relativt fleksibel 8-16, men med denne kjærkomne overgangen forsvant også mye av strukturen. Nå er alle uker relativt like, og det går overraskende fort fra helg til helg. 

Ja, og så er kanskje en annen grunn til at  ting gikk så fort at jeg holdt meg innendørs hele høsten. Jeg ble forkjølet i slutten av august, og selv om jeg for det meste var i fin form, hostet jeg noe helt enormt i mange uker. Det var først i november at hostingen var såpass redusert at jeg følte at jeg kunne erklære meg selv frisk, og i mellomtiden var det Kolonial og moren min som holdt meg med matvarer. Forkjølelsen ledet også til en negativ koronatest, så da fikk jeg testet det også. Jeg har ingen anelse om hvordan i all verden jeg klarte å bli forkjølet når jeg har holdt avstand og vasket hender til den store gullmedaljen, men jeg er i det minste rimelig sikker på at jeg ikke har smittet noen andre.

Jeg er spent på hva 2021 vil bringe, men jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke. Jeg skal så frø og stelle småplanter mens jeg trakter imaginær kaffe til alle som sliter seg gjennom dugnaden der ute.