Himmelretningssans

"Jeg skal endelig slå min personlige nord-rekord," sa hun entusiastisk, og fortalte at hun skulle til Bergen. "Bergen er ikke særlig langt nord," påpekte han, og knuste alle hennes illusjoner.

Jeg er særdeles lite bereist, i alle fall i eget hjemland. Ikke så mye i utlandet heller, jeg har aldri vært utenfor Europa, men har i det minste besøkt 12-13 land (avhengig av om man regner Skottland og England som separate land, eller gir ett poeng for Storbritannia), så helt håpløs er jeg ikke, men Norge? Det er en annen historie. Jeg er elendig på geografi, og selv om jeg vet bedre, synes jeg Moss burde ligge i Vestfold. Om jeg ikke ser på et kart, skjønner jeg ikke helt hvor Telemark gjør av seg, og jeg blir jevnlig overrasket over hvor langt nord Buskerud faktisk strekker seg. Og alt dette henger i stor grad sammen med at jeg ikke er spesielt begeistret for mitt nærmeste ferieland - eller ferie generelt. Sånn er det når man er en hjemmekjær innespeider. Før Linnéa og jeg dro på tur, var derfor dette mine rekorder i ulike himmelretninger:

Et lite stykke Norge

Syd er ikke så verst - jeg har tross alt bodd i Arendal og vært på familiebesøk i Kristiansand. Det er klart, man kan komme lengre syd enn Kristiansand, men ikke så mye, så det kan jeg stå for. Men rekorden for syd var også rekorden for vest. Det er mindre imponerende. Så hva med øst? Det kommer litt an på hva betingelsene er - personlig synes jeg at det å ha mellomlandet i Frankrike ikke er godt nok om man vil påstå at man har vært i Frankrike, og dermed er ikke Kongsvinger kvalifisert, ettersom jeg bare har vært på gjennomreise. Istedenfor blir det Hamar som får den tittelen. Og så var det nord, da. Og det er her det blir deprimerende. Jeg har vært på Gol og oppover et eller annet sted i Hemsedal, men jeg aner ikke hvor i Hemsedal det var, alt jeg vet er at det var en hytte og at det var et vann der. Det var muligens rekorden min. Hvis ikke, slår Hamar til igjen. Jeg hadde nemlig en grandtante og grandonkel som bodde på Ottestad syd for Hamar da jeg var liten, og vi besøkte dem og reiste med Skibladner. Jeg kan ikke på noen måte huske dette, men jeg har bildebevis. Så for å oppsummere: jeg hadde altså ikke vært lengre syd eller vest enn Kristiansand, og ikke lengre nord eller øst enn Hamar.

Dermed var det veldig greit at svensken og jeg dro på miljøvennlig Norgesferie, sånn at rekordene kunne justeres litt. To av dem, i alle fall.

Vi startet ferden i Oslo, og tok Bergensbanen opp til Myrdal, hvor vi byttet til Flåmsbana. Etter en liten stopp i Flåm gikk turen videre med båt ut Aurlandsfjorden og inn Nærøyfjorden inn til Gudvangen, før vi tok buss opp til Stalheim hotel, hvor vi overnattet før vi tok buss videre til Voss og Bergensbanen inn til Bergen. Dermed ble Stalheim ny nord-rekord (igjen, jeg synes liksom ikke gjennomreise uten opphold er godkjent) og Bergen ny rekord for vest. Jeg bør åpenbart komme meg lengre nord på et senere tidspunkt.

Men turen handlet naturligvis ikke bare om å slå personlige rekorder av den begredelige typen, eller å ta med Kvikk Lunsj på ferie for å kunne ta et slags ordspillbilde. Neida! Det handlet også om å se fantastisk natur, og det gjorde vi virkelig. Som vertikalhemmet er jeg vant med å føle meg liten, men jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde på de første etappene av turen. Og bergensere, jeg skal gi dere dette: Dere har faktisk en fin by, og jeg kommer gjerne tilbake. Neste gang skal jeg dog ikke ta båt deler av veien - to timers båttur på helt rolig sjø var nemlig nok til at jeg følte at det gynget under føttene mine i godt over en uke. Jeg regner med at mine fiskerforfedre snur seg i graven i ren skam.

Uansett, jeg kom meg hjem i ett stykke, med mobilens bildegalleri fullt av flere bilder jeg aldri kommer til å se på. Og jeg har lært nye ting, som for eksempel at jeg ser mer ut som en person man kan be om å ta bilder av seg enn det Linnéa gjør, mens hun ser mer ut som en person en som har lagt igjen en øredobb på hotellrommet. Dessuten bekrefter hun den fine fordommen om at alle vestlendinger egentlig er svensker i forkledning - da hun snakket svensk til den vestlandske bussjåføren, svarte han på norsk. Da jeg like etter stilte et spørsmål på norsk, svarte han på engelsk.

Ut på eventyr

Det var en litt rar følelse da jeg i våres var på jobbreise til Sverige og innså at de eneste reisedøgnene mine de siste 4 årene hadde vært tilbragt nettopp der. Jeg, som vokste opp med at man reiste på ferie til utlandet minst en gang i året, hadde brått stoppet. Det er ikke noe jeg savner - jeg er ekstremt hjemmekjær, og når jeg først har fri, har jeg mer behov for å lade opp batteriene enn å oppleve nye ting. Men så fikk jeg en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg: jeg kunne dra til London og være publikum på en innspilling av en podcastepisode med favorittpodcasterne mine (God Awful Movies - anbefales for alle som synes latterliggjøring av religiøse filmer er gøy, og som har høy toleranse for vulgær og småsyk humor fra en gjeng med utrolig sympatiske fyrer). Så da bestilte jeg billett og begynte prosessen med å finne ut når jeg skulle reise, hvem jeg skulle fly med og hvor jeg skulle bo.

Det var egentlig veldig praktisk å omsider reise av gårde, for jeg har spart opp cashpoints hos Norwegian i fire år, og det var ganske frustrerende å ha tilsvarende 1000 kr stående ubrukt hos dem. Og jeg moret meg naturligvis med prosessen. Som at hotellrom kun var for ikke-røykere (det virker jo veldig fordomsfullt, hvis jeg hadde begynt å røyke, men kun gjorde det utendørs, ville jeg fremdeles vært en røyker, ikke sant?) og at Norwegian ba meg bestille overvekt - noe jeg jo har mer enn nok av fra naturens side.

Men oppi alt dette satt en slags frykt - ikke av den lammende typen, bare en slags vag følelse, fordi jeg er redd for å glemme noe. Redd for å strande på en øde ... eh... flyplass, redd for å feilberegne og innse at jeg ikke har noe sted å bo den siste natten. Den følelsen har jeg omtrent hele tiden om alt, og jeg har lært å bruke den til min fordel - jeg har alltid paraply med meg. Jeg skriver lister og planlegger hver gang jeg skal noe som er viktig, og når man er såpass distré som jeg er, er det verdifullt. Så da får jeg heller dobbel, trippel og kvadruppelsjekke avreise- og hjemkomstdatoene.
Og jeg overlater ingenting til tilfeldighetene, i alle fall ikke med vilje. Jeg sjekker gangavstand mellom A og B, forhåndsbestiller buss- og togbilletter og gjør alt jeg kan for å være forberedt, ikke bare på det jeg vet kommer, men også på det uvisse.
Jeg vet naturligvis at man ikke kan forberede seg på alt. Ting kan skje. Men om jeg er godt forberedt på alt som kan planlegges, blir det i det minste færre ukjente i regnestykket, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg fant tjenesten Travefy som lot meg opprette en reiseplan, komplett med koordinater og mulighet for å laste opp billetter og sånt. Det var helt perfekt!

Først fikk jeg det for meg at jeg skulle ta en tur for å se Stonehenge en av dagene i London, men tanken på fire timer i buss sammen med en vilt fremmed tiltalte meg egentlig ikke, og heller ikke tanken på å stå opp grytidlig og bruke godt over halve dagen og mangfoldige hundrelapper fristet heller ikke noe videre. Dermed ble det tre dager i London, og de skulle tilbringes som følger:

• Lørdag: show og valandering rundt i stoffbutikken MacCulloch & Wallis
• Søndag: British Museum og Tate Modern
• Mandag: Victoria & Albert, Harrods (kun på grunn av juletrepynten) og Clas Ohlson.

Og jeg skulle sørge for å få spist både britisk, italiensk og gresk mat mens jeg var der.

Dette var altså planen. Og så var det gjennomføringen.

Lørdag morgen rant og jeg forsov meg ikke. Det var en god start! Jeg hadde imidlertid klart å rote bort hårbørsten min på fredag, og lett frenetisk hele kvelden (teknisk sett halve kvelden - jeg prioriterte selvfølgelig fornuftig og brukte halvannen time på å fikse neglene mine). Det er rimelig godt gjort med tanke på at jeg bruker den hver morgen og legger den på samme sted hver dag, men den har likevel ikke kommet til rette igjen ennå. Så da reiste jeg med en flokefjernerbørste istedenfor og kom meg til Gardermoen. Etter mye venting og tommeltvinning befant jeg meg på flyet - som ble stående i nesten en time fordi det var tåke på Gatwick. Flyturen gikk fint med unntak at jeg presterte å partere hodetelefonene mine og miste en øredobb underveis, og etter å ha gått og gått og gått og gått, fikk jeg omsider kommet meg gjennom passkontrollen og inn i ankomsthallen. Neste utfordring var å komme på toget til London. Jeg hadde kjøpt billetter og lastet dem opp til Travefy, og HELDIGVIS hadde jeg også drept et tre og skrevet ut alt av papirer for å ha en fysisk kopi i tilfelle noe gikk galt. For noe gikk galt, og PDF-leseren bestemte seg spontant for at den ikke likte meg og billettene mine. Så gikk ting ganske greit helt til jeg kom til hotellet og skulle sjekke inn. Jeg ble tatt godt imot, bevares, men de klarte ikke å belaste kortet mitt for oppholdet, men det ble skapt en reservasjon, og to reservasjoner var over kredittgrensen på kortet (som jeg også hadde reiseforsikring gjennom), så vi måtte bruke et annet. Innen jeg hadde fått installert meg på hotellrommet var jeg så sliten og forsinket i forhold til planen at jeg droppet lunsj og handling av stoff, og heller lå rett ut og ventet på at kveldens sosialisering skulle nærme seg.

Showet var kjempemorsomt og sosialiseringen i forkant var koselig. Som en ekstra bonus opplevde jeg for første gang i mitt liv å bli borderline starstruck, spesielt fordi de hadde invitert Michael Marshall fra (bl.a.) the Merseyside Skeptics Society og Skeptics with a K, og det var noe ganske eget ved å komme inn på en restaurant og høre en av favorittstemmene mine, særlig når jeg ikke hadde ventet det. Andy Wilson var også med på selve liveshowet, som ble åpnet med Eli Bosnick som kom ut på scenen utkledd som et av tvillingtårnene (filmen de snakket om handlet om folk som tror at terrorangrepet 11. september var en inside job). Kostymet besto av sølvfolie og hadde en strategisk plassert glippe over baken hans - slik man kan forvente fra ham. Etter masse latter og moro stakk jeg hjem til hotellet og avsluttet kvelden med en knekkebrødsandwich og en kopp te.

Så var det søndag og jeg fikk kose meg med en solid engelsk frokost før jeg dro på British Museum og følte meg håpløs fordi jeg egentlig ikke var så engasjert. Jeg velger å skylde på at kombinasjonen av at jeg var litt sliten etter dagen før, at jeg hadde vært på museet og sett de store tingene før og at det var utrolig folksomt med mye støy gjorde sitt for å redusere gleden ved besøket for meg. Det å entre museet var en utfordring i seg selv - først måtte jeg gjennom en hinderløype av sperringer, så måtte jeg få veska mi undersøkt og så ble jeg sendt til bod nummer 4 for å bli spurt om jeg ville donere penger, noe jeg gjorde fordi det ville blitt veldig kleint å si nei, og fordi, vel, det jo er en god sak. Jeg er dog ingen stor fan av at folk eller institusjoner forsøker å presse folk til å gi dem penger - da synes jeg heller de skal begynne å ta betalt av alle gjester, eller øke prisene på det de selger i gavebutikken.
Da jeg var ferdig med å ta rare bilder gikk jeg av gårde for å finne puben hvor jeg egentlig skulle spist fish & chips dagen før, og oppdaget at de var søndagsstengt. Noe betuttet trasket jeg hjemover igjen og fikk underveis kjøpt meg en hårbørste, en flaske vann og litt ræl jeg fikk lyst på, og konkludert med at det ene kredittkortet mitt plutselig ikke fungerte. På det tidspunktet var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt med flere kort enn jeg trodde jeg trengte! Så fikk jeg spist en helt grei lunsj på Pane Cunzato like ved hotellet før jeg bestemte meg for å droppe Tate Modern og heller gå opp Oxford Street til Selfridges. På vei tilbake spiste jeg en lett middag på The Real Greek, som har veldig god tzatziki og godt brød, og helt ok kylling på spyd.

Mandagen var definitivt den beste dagen - jeg begynte med å ta tuben til South Kensington for å besøke Victoria & Albert Museum, og jeg skulle veldig gjerne tilbragt hele dagen der. Dessverre hadde jeg ikke tid til det på timeplanen min, og etter å ha kost meg i to-tre timer gikk jeg videre til Harrods, hvor jeg kjøpte tre overprisede juletrekuler (500 kr er litt i overkant) og motsto fristelsen til å gå inn på sjokoladekaféen. Så gikk jeg tilbake samme veien som jeg kom, gikk innom Marks & Spencer og kjøpte en boks med fullstendig magisk, kullsyreholdig vann med hylleblomstsmak (jeg har litt lyst til å reise tilbake med tom koffert og fylle den med hylleblomstdrikke) og spiste en god lunsj på Orsini - først veldig god bruschetta og deretter en rimelig hissig penne all'arrabiata og presterte å søle oljete tomatsaus på toppen min. Det er derfor jeg ikke kan ha fine ting.
Så tok jeg tube til Piccadilly Circus og så Body Worlds-utstillingen der de viser frem "plastinerte" menneskelik (og en hest), både uten hud og med indre organer eksponert. Og la oss ikke glemme det meste av et menneskes sentralnervesystem og alle blodårene i hjernen. Det er definitivt noe morbid over det, og en veldig spesiell opplevelse å se en "statue" som en gang var et levende menneske. Så gikk jeg oppover mot Oxford Street og gikk innom MacCulloch & Mason der jeg faktisk ikke kjøpte noe. Istedenfor gikk jeg innom Marks & Spencer og kjøpte litt sukker (hvorfor ikke, liksom?) før jeg dro hjem til hotellet for å avslutte dagen og pakke kofferten.

Det ble med andre ord ingen tur til Clas Ohlson i Ealing, men jeg følte at menneskelik, røykelunger og hjerner var viktigere, tross alt.

Hjemreisen var uten de store begivenhetene - jeg forbannet den nye innpakningen på røykpakker fordi jeg, i et forsøk på å gjøre en vennetjeneste, fant meg selv ansikt til ansikt med en vegg av brungrønne kartonger jeg ikke så forskjell på, og etter å ha smakt den ene teen jeg hadde kjøpt på Gatwick angret jeg bittert på at jeg ikke hadde kjøpt mange, mange pakker av den, men ellers gikk alt veldig bra.

Jeg merker at jeg har vært litt ekstra sliten de siste tre dagene - jeg sto opp altfor tidlig en dag fordi jeg ikke klarte å tenke ordentlig, delte en kake som skulle fylles feil vei og har gjort et og annet annet rart, men jeg er likevel veldig fornøyd med meg selv. For jeg forlot komfortsonen min i tre døgn, og det var akkurat like uproblematisk som det burde være. Og jeg tror ikke det kommer til å gå fire år til før jeg reiser på ferie.

Momsfritt i Praha (og andre steder)

Etter seks turer til Praha med betydelig tyngre koffert ved avreise enn ved ankomst, har jeg fått god trening i utfylling og innlevering av momsrefusjonsskjemaer, og ettersom dette er et av godene ved å være nordmann og utenfor EU, og en god innsparingsmulighet, tenkte jeg at jeg skulle gjennomgå det her på bloggen - før man har handlet ting av en viss verdi i utlendighet, er dette nemlig noe man gjerne ikke tenker noe særlig på, og kanhende ikke engang vet om, og selv om det finnes noen variasjoner mellom selskaper og land, er det meste jeg her vil skrive om like aktuelt i alle land. Kanskje kan min erfaring komme andre til gode?

Generell info

Først og fremst, alle som har permanent bosted i et land utenfor EU (eller som bor i et EU-land, og reiser til et land utenfor), har rett til å få refundert moms på kjøp av varer når de forlater landet de har besøkt. Dette gjelder, såvidt jeg vet, ikke nordmenn i Sverige, men ellers skal det gjelde så godt som overalt. Rusmidler og andre forbruksvarer, samt enkelte andre varekategorier, gir ikke rett til momsrefusjon, men klær, sko, interiørartikler, smykker og elektronikk (o.s.v.) omfattes av godet. Før man får refundert momsen på disse varene, er det ytterligere to betingelser som må møtes, og det er at bedriften er tilknyttet et av momsrefusjonsselskapene (de største er Global Blue og Premier Tax Free), og at vareverdien overstiger en viss sum. I Tsjekkia er denne magiske grensen satt ved 2000CZK, tilsvarende i underkant av 600NOK. Bedrifter tilsluttet et momsrefusjonsselskap, vil normalt ha plakater, skilt eller informasjonsbrosjyrer tilgjengelig i kasseområdet eller i butikkvinduet, og dermed signalisere at momsrefusjon er mulig, og hvilket selskap de er tilknyttet. Det er langt fra alle bedrifter som har momsrefusjonsskjemaer, og om bedriften har mistet tillatelsen til å fylle dem ut (f.eks. som en følge av mislighold av regelverket) men likevel gjør det, er svaret fra momsrefusjonsselskapene et likegyldig "synd for deg". Hvis ikke selger er godkjent, blir det ingen penger på deg.

Prosedyre

Når du så har plukket ut varene du vil ha, og ser at summen overstiger den magiske grensen, må du informere selger om at du ønsker et momsrefusjonsskjema, og h*n vil muligens spørre hvilket land du kommer fra (ettersom det er meningsløst å fylle ut et sånt skjema for en svenske i Tyskland). Så vil skjemaet fylles ut, og kvitteringen din stiftes eller tapes på. Om du ønsker en egen kvittering, må du enten be om en kopi, eller avfotografere/scanne originalen før du reiser hjem, da originalen MÅ forbli festet til skjemaet. Om du handler for mindre enn minimumssummen, for deretter å gjøre et kjøp senere samme dag i samme butikk, og dermed handle for en tilstrekkelig høy totalsum, kan du be selger om å føre begge kjøp opp på ett skjema (forutsatt at du kan fremvise kvitteringen fra tidligere), og få refundert moms for begge de opprinnelig ukvalifiserte kjøpene.

Når ferien nærmer seg slutt, kan du sitte på en større mengde skjemaer fra begge selskaper, og disse må du nå selv møysommelig fylle ut. Postene er gjerne navn, hjemland og passnummer, i tillegg til et felt for kortnummer. Refusjonen kan nemlig, avhengig av hva selskapet tilbyr i det aktuelle landet, foretas på tre vis:

1. kontanter fra lokalt refusjonspunkt
2. kontanter fra refusjonsskranke på flyplass
3. pengeoverføring til kort

Dersom du har til hensikt å ta ut kontanter, må du ikke under noen omstendigheter skrive kortnummeret ditt på skjemaet - det hjelper ikke om du har ombestemt deg ved utreise - gjort er gjort!

I de fleste tilfeller er refusjonsprosedyren som så: ved utreise pakkes varene det skal refunderes moms på i håndbagasjen. Du kan ha dem i bagasje som skal innsjekkes også, men her kan du møte et potensielt hinder: for å få refundert momsen din, må du oppsøke tollskranken og informere om at du har til hensikt å føre de aktuelle varene ut av landet. For å gjøre dette, skal du fremvise momsrefusjonsskjema, pass og boarding pass som viser at du skal reise tilbake til hjemlandet ditt, og du må gjerne vise tollbetjenten alle eller noen av tingene du skal fortolle. Ofte får man jo ikke boarding pass før man har sjekket inn bagasjen, og om du har alt du har kjøpt i en innsjekket koffert, får du neppe noe stempel i skjemaet ditt. Normalt bør en utskrift fra flyselskapets billettsystem gjøre susen, men det enkleste er altså å ha alt, eller i det minste noe fra hvert skjema, i håndbagasjen, og møte opp ferdig innsjekket.
Når tollbetjenten har gitt deg sitt stempel, er det straka vegen til refusjonsskranken. Her viser du pass og leverer inn skjema, og får tilbake momsen din. Om du ender opp på en underutviklet terminal uten en slik skranke, vil du uansett kunne finne en postkasse fra refusjonsselskapet hvor du kan sende skjemaene dine (du får utlevert en konvolutt sammen med skjemaet, og kan sende alle skjemaer fra samme selskap i én konvolutt), men sørg da for å få skrevet ned kortnummeret ditt først!

Alternative løsninger

Om du ønsker å få pengene på kort (gjerne aktuelt om du skal ha tilbake store summer), bør du huske å notere ned skjemaets ID-nummer, som gjerne står helt øverst. Dette trenger du dersom du senere skal søke opp saken din, eller henvende deg til et refusjonsselskap angående det aktuelle skjemaet. Vær også klar over at gebyrer kan påløpe, og at behandlingstiden kan være på mangfoldige uker.
Det enkleste er derfor å ta kontanter, og om du er heldig, kan du faktisk få ut pengene dine før du reiser fra feriestedet! I Praha finnes det f.eks. to refusjonspunkter for Premier Tax Free, ett i tredje etasje av den gigantiske og vidunderlige krystall- og granatforhandleren Celetná Crystal, og ett hos gullsmeden U České Orlice (begge i Celetná-gaten som går fra Staroměstské náměst til Praška brana, så det er svært tilgjengelig for turister! Sistnevnte tar alle Premier Tax Free skjemaer, unntatt de utstedt av Celetná Crystal). Møt opp med utfylte skjemaer, et kredittkort og pass. De tar kopi av kort og pass, stempler skjemaet ditt og gir deg det og pengene dine tilbake. Deretter er det ditt ansvar å tollklarere og postlegge skjemaet på flyplassen - om Premier Tax Free ikke mottar skjemaet ditt, belaster de kortet ditt for summen du har fått refundert.

Til slutt

Du får som regel ikke tilbake hele momsen, og det oppgis ikke hvorvidt den prosentandelen du ikke får blir igjen hos myndighetene, eller om det regnes som et behandlingsgebyr til momsrefusjonsselskapet, men i Tsjekkia er det ihvertfall slik at de fleste varer er ilagt 20% moms, og at du i praksis får tilbake 14 % av vareverdien (altså 70 % av momsen, som utgjør 17% av bruttopris). Det kan kanskje se ut som om det er en del jobb med disse skjemaene, men når man vet hva man gjør, og hvorfor man gjør det, er det egentlig ganske rett frem. Dessuten kan man spare en god del penger dersom man har svidd av tilstrekkelig på handleturen - da jeg nylig var i Praha med familien, fikk vi tilbake over 1000NOK, og det er vel ikke penger noen har lyst til å kaste ut av vinduet?

Og dersom du drar til Praha og ønsker å spare litt ekstra, kan det kanskje friste med rabattkuponger på 5% hos Erpet (forhandler av krystall, porselen og smykker fra eksklusive, tsjekkiske produsenter) og Celetná Crystal? Takket være dem, var den totale innsparingen vår på over 1300NOK, og gratis penger skal man ikke si nei til (med mindre de er skitne. Da bør man si nei)!

Online i Praha

Nå er jeg hjemme igjen fra en hyggelig tur til Praha som resulterte i en ødelagt håndveske og innkjøp av muligens verdens peneste karaffel, samt diverse andre ting jeg heller ikke har plass til. For ikke å glemme den dype samtalen jeg førte med fem-seks beduggede polske fotballsupportere som snakket en interessant blanding av polsk, tysk og engelsk, og la sin elsk på meg og mine begrensede polskkunnskaper. En absolutt interessant opplevelse! Adina har gjort det veldig klart at hun faktisk liker oss, ved å være ekstra kosete etter at barnevaktene, min tante og hennes mann, ble erstattet med hennes vante tjenere (det tok et par dager før hun ville snakke med dem, men heldigvis kom hun ut av skallet sitt da sjokket hadde lagt seg), og det har vært unormalt mye "prating" og maling etter at vi kom hjem.
Før vi dro klekket jeg ut en ond plan, slik jeg ofte gjør, og som ellers var ikke den onde planen videre ond. Vi skulle nemlig bo på et hotell som bare hadde kablet nettilgang, og det fungerer rimelig dårlig når man skal bruke iPaden til å snakke med kattevakter. Så jeg bestemte meg for å ta med laptopen, som i det minste er ganske liten og nett, og finne ut hvordan jeg kunne sette opp et ad hoc-nettverk (en måte å dele nettverk mellom enheter innenfor et begrenset område, f.eks. ved at en maskin har kablet nettverkstilgang, og deler tilgangen ved å bruke det trådløse nettverkskortet som kringkaster av det kablede signalet).
Som gammel latinelev tenker jeg alltid "hic-haec-hoc" når jeg hører "ad hoc", også blir jeg litt lykkelig og nostalgisk, før jeg angriper nettet med stor iver etter å lære mer.

forræderisk liten tekst som lover ting den ikke kan holde

en verden av muligheter, men hvor er ad hoc?

Det jeg fant ut, var at ad hoc-nettverk var enklere i vista. Omtrent alt Microsoft ville si om saken, gjalt nemlig dette forbaskede operativsystemet, og ikke vakre og vidunderlige Windows 7 (jeg fant imidlertid denne). I diverse fora ble det foreslått at manglende valgmuligheter for ad hoc kunne skyldes begrensninger i routeren (hvilket forekommer meg noe underlig, med tanke på at man ikke går via routeren når man gjør en kablet forbindelse trådløs via datamaskin), så etter en stund ga jeg opp, og bestemte meg for å prøve å finne programvare som kunne gjøre jobben for meg.
Det lå imidlertid flere skjær i sjøen, nærmere bestemt noenogsytti, og samtlige var oppdateringer som Windows syntes jeg burde installere, som straff for ikke å ha brukt laptopen på over 1 år. I bunn og grunn en akseptabel straff, hadde det ikke vært for at det var kul umulig å installere SP1, som lå der og lurte sammen med alle de andre "viktige oppdateringene". Jeg vurderte å vente med hele servicepack-en, men da drømmeprogrammet, Connectify(det er i skrivende stund noe galt med nettsiden, men programmet kan lastes ned her). åpenbarte seg, og formante meg om å installere SP1 (ellers hadde det nemlig ingen konkrete planer om å virke ordentlig), måtte jeg innse at det enten ble SP1 eller iPad uten nett i Praha.
Etter litt roting rundt fant jeg selve oppdateringen som en .exe-fil hos Microsoft(jeg blir alltid litt forvirret når jeg ser at noe kun er for avanserte brukere - jeg er intet datageni, men jeg kan unektelig mer enn gjennomsnittet, takket være en generell datainteresse. Samtidig tenker jeg som så at ordentlige n00ber aldri ville forsøkt å finne programmene eller installeringsalternativene som krever høy kompetanse, og da heves vel automatisk grensen for hva som er avansert og ikke også? Nuvel, jeg visste jo at min lille Asus eee-ettellerannet kjørte 32bit, og at jeg burde bruke en fil som inneholdt x86, så da satset jeg på .exe-varianten med dette i navnet), og alt gikk omsider min vei.

Og Connectify ble virkelig min venn i nøden! Etter installering popper det opp et panel til høyre på skjermen, og man kan velge tilkoblingstype, hvilken nettverkstilkobling som skal deles og hvilken nettverkstilkobling nettverkstilgangen skal deles over (i mitt tilfelle fra kablet til trådløst, men jeg antar man kan snu på det, og dermed gi en enhet uten trådløst nettverkskort nettverkstilgang dersom man har en LAN-kabel og en annen enhet med både trådløst og trådbundet kort). Så velger man krypteringstype, SSID (nettverksnavn) og passord i henhold til den valgte krypteringstypen (jeg fikk ikke WPA til å fungere, og måtte slukøret godta WEP), og starter hotspot. Når den er igang, kan alle som kjenner nettverksnavnet (jeg tror ikke det kringkaster, men mulig jeg tar feil) og passordet logge seg på!
Denne løsningen fungerte utmerket, og kun i et svært begrenset området - besteforeldrene mine bodde to-tre rom bortenfor oss, og hadde bare tilgang i halve rommet. Grunnen til at dette var optimalt, er det faktum at hotellets ledelse neppe ville vært ekstatiske over løsningen min - ingen kan bryte seg inn på et kablet nett, men om noen gjør nettet trådløst, kan det utgjøre et potensielt sikkerhetshull. Jeg lot derfor ikke Connectify kjøre så lenge av gangen, og ettersom rekkevidden var så begrenset, regnet jeg risikoen for å være mikroskopisk. Dessuten hadde hotellet sitt eget trådløse nettverk i resepsjonen, så da var uansett innbruddsrisikoen der i mine øyne...

Så for å oppsummere: om du ønsker å koble en enhet som kun aksepterer trådløs tilkobling til et kablet nettverk, kan du bruke en laptop som mellommann og lage en hotspot med Connectify - programmet er gratis, proffversjonen billig og kundebehandlingen utmerket!

Gå, gikk, snubla, datt, reiste seg og gikk videre

Idag har jeg gjort fryktelig mye, med begrenset grad av hell. Det har, teknisk sett, vært en ordentlig møkkadag på en god del måter (ikke at jeg klager!), og den vil jeg selvfølgelig gjerne dele med dere! :-D
Først litt bakgrunnsinfo: jeg skal skrive en oppgave om en utdødd litteraturteoretisk retning innen fredag. Jeg har brukt tiden fra jeg fikk oppgaven på torsdag til søndag ettermiddag på å begynne på fire av seks oppgavealternativer, og sløste følgelig bort masse nyttig tid. Da jeg våknet idag, var det i visshet om at jeg hadde fire dager på meg, og at jeg skulle jobbe tre av dem, og delta på undervisning to av dem. Akkurat der har jeg med andre ord statistikken imot meg...! Likevel begynte dagen helt utmerket - jeg skulle stå opp litt i forkant av kl. 7, og våknet så smått ved 5-tiden, og tilbrakte de neste to timene med å slumre, drømme og sørge over mitt snart avdøde putevar (jeg elsker ting til døde - eller rettere sagt, til de er slitt ut av overdreven bruk - derfor har jeg veldig mange stygge, gråmelerte t-skjorter med hull i - de er innmari gode! Stygge, og definitivt ikke noe jeg ville gått med utendørs, men akk så gode! Putevaret jeg har lagt min elsk på har nå 12 hull, så mamma kommer sannsynligvis til å kaste det snart, og det er forferdelig synd, for det er virkelig verdens mykeste putevar!). Da vekkerklokka (Les: Nintendo DS-en) ringte, var jeg derfor våken, opplagt og ganske harmonisk, hvilket førte til at jeg sang alle hundre versene av "Fiskebolla" (Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, dette var det første verset, nå er det nittini igjen, å-å-å, fiskebolla bor i havet... osv...) og hadde det aldeles fremragende. Problemene begynte imidlertid da jeg forlot mitt kjære hjem og bommet på t-banen med omtrent tre sekunder. Auda! Så måtte jeg vente, bytte bane og småspringe til seminaret hvor jeg skulle ha en fremføring om Poes "The Fall of the House of Usher", hvilket gikk helt bra.

Mitt elskede putevar og en av mine forhatte visdomstenner

Deretter skulle jeg til Odontologisk fakultet, som det så fint heter, eller Tannlegehøyskolen, som alle kaller det. Der skal nemlig mine resterende tre visdomstenner og jeg få innvilget skilsmisse fordi vi ikke elsker hverandre mer, har vokst fra hverandre og ønsker noe ut av forholdet som den andre parten ikke kan gi oss (og nei, visdomstennene mine får ikke det myke putevaret - det er MITT!). Uansett, jeg måtte gå litt tidligere for å rekke trikken, småløp mot trikkestoppet, gled i vått gress og gikk på nesa(=skitten bukse), reiste meg og løp videre og rakk en tidligere trikk. Det skal også være nevnt at jeg hadde skrevet ut en detaljert reisebeskrivelse, men en litt merkelig gjengivelse av trikkestoppets plassering på kartet ledet meg derfor laaangt nedover sognsveien, så jeg endte opp på Adamstuen, som jeg bare forbinder med et antikvariat og et drap (jeg liker antikvariater veldig godt, men jeg liker drap veldig dårlig, og dermed går Adamstuen litt i minus hos meg), og måtte tilbake igjen, men da en litt annen vei, slik at jeg fikk se at folk på Ullevål også kan ha biler med tyve grantrær i frontruta, før jeg omsider fikk rotet meg frem til destinasjonen.

Det tok lang tid å bli ferdig hos tannlegene, men studenten hvis forsøkskanin jeg var, var veldig hyggelig og flink, og jeg hadde det så bra, atte! Dessuten fikk jeg ligge i god tannlegestol, og holdt på å sovne gang på gang. Neste nedtur kom imidlertid kort tid senere, da jeg, i den tro at 37-bussen følger samme trasé begge veier, endte opp på Helsfyr når jeg skulle til Carl Berner. Det var ikke så fryktelig moro, men absolutt en opplevelse, og jeg fikk sett en slags boms som jeg syntes synd på, samt en mann med så høyt hår at han blokkerte hele den tavla som henger foran i bussen og viser de neste stoppestedene... Det var ganske fancy!

Så kom jeg meg omsider hjem, og alt ble bra! Konklusjon: gærne ting skjer utendørs, harmoni hersker innendørs. God lærdom? Neppe...

Takk for seg!

Idiotsikker?

Frustrasjonspiller: barnesikker åpningsmekansime
forhindrer at barn, frustrerte og andre
får tilgang til legemiddelet

Jeg tror det verserer to tolkninger av uttrykket "idiotsikker"; en som går ut på at noe er så enkelt at selv en idiot får det til, og en annen som går ut på at noe er sikret mot idioter, som f.eks. et pilleglass med barnesikring. Hvilket gjør det desto mer fascinerende at stadig flere produkter som skal være idiotsikre i den første, og egentlige, betydningen, ender opp med å være idiotsikre på den andre måten istedenfor. Det pøses på med teknologiske nyvinninger og geniale systemer som er laget av og for teknologinerder, men som markedsføres for allmennheten. Dingser slippes ut på markedet med store muligheter innenfor deksler og bak knapper, men brukerne kjenner ikke til de avanserte kreftene som ligger bak, og betaler dermed i praksis for veldig mye de ikke bruker. Et godt eksempel er smarttelefoner. Undertegnede, f.eks., har sin andre "smarttelefon light", med mulighet for surfing med turbo-3G, synkronisering av e-postkonti og Gud-vet-hva. Jeg kunne helt fint klart meg med en basistelefon som jeg kunne sende SMS og ringe med, samt, fortrinnsvis, ta tålelig gode bilder med. Jeg trenger ikke et gigantisk internminne for musikk - det har jeg plass til på iPoden. Jeg trenger ikke mulighet for å synkronisere kalenderen min - det ordner iPoden. Jeg trenger ikke muligheten til å surfe på nettet på mobilen - også det ordner iPoden, endatil uten å koble meg til mobilnettet istedenfor 3G/Edge etter eget forgodtbefinnende.
Jeg har gått i akkurat den samme fella som så mange andre gjør - jeg kjøper et fancy og morsomt produkt som overgår behovet mitt.

Det som imidlertid er langt verre enn at brukerne ikke får utnyttet en eiendels fulle potensiale, er at de ofte ikke forstår hva de har i hendene, ganske enkelt fordi ingen forteller dem det. Både skrivere, mobiler, mp3-spillere og nettverksharddisker blir sendt ut til forbrukerne med en bruksanvisning som får IKEAs berømmelige  strektegninger til å minne om rene epos! Skal brukeren ha mer informasjon enn det helt, helt enkle, må de logge seg på nett eller lese fra en CD. Og det er selvfølgelig veldig fint for alle trærne som får vokse seg store og sterke, men hva med litt voksne mennesker med begrenset teknoforstand?

Ikke at de behøver å være så fryktelig voksne heller - det er mange av oss unge som heller ikke er de racerne på alle felter innen IT som vi forventes å være, vi er bare reddere for å innrømme det.

Hvor mange mennesker refererer ikke til dataskjermen som "PC-en"? Eller kaller datakabinettet "harddisken"? Eller kaller "USB" for "BSU", "UBS" eller "SUB"? Eller stiller spørsmål i fora som SOL Guru som de kunne fått svaret på dersom de googlet et par nøkkelord. Men dette er intet å skamme seg over - det er bare litt for mye eller litt for krevende for brukere uten tid, interesse eller anlegg for dataanliggende å sette seg inn i.

Men mobil- og dataprodusentene vil ikke hjelpe dem som ikke kan alt, de krever tid og ressurser. Du skal forstå alt med en eneste gang, og om du ikke gjør det, er du dum, og bør klokelig holde kjeft.

Jeg synes dette er forferdelig dumt - det er sunt å innrømme at man ikke er et supermenneske, og dess flere som våger å stå for at de ikke er overmennesker, dess enklere blir det å være åpen om det! I tillegg synes jeg helt ærlig at vi burde bli flinkere til å kreve brukervennlighet av verden omkring oss; hva har alle UiOs studenter til felles? Hat og frustrasjon rettet mot StudentWeb, systemet som ingen forstår, samt mot Fronter, som tilsynelatende blir tyngre å navigere for hver dag som går (jeg husker hvor greit det var da klassen min på ungdomsskolen var blant de første til å prøve ut systemet... Det var faktisk bedre da...), og som hverken faglærere eller studenter har tilstrekkelig kompetanse i å bruke, hvilket igjen gjør det tungrodd for begge parter. Om alle innrømmet sin utilstrekkelighet og ba om hjelp, ville det kanskje blitt bedre?

Et annet eksempel: her om dagen ble jeg den stolte eier av et Flexus-kort. Tja, ikke så stolt, kanskje, men fornøyd, ettersom damen på Trafikanten sa at jeg kunne fylle på kortet på Narvesen, hvilket betyr at jeg ikke lenger må til sentrum eller Blindern for å få nytt månedskort. Men, og dette er et viktig men: når man får kortet, følger det ingen informasjon med om bruk av kortet, om validiering eller påfylling. Det står ingen verdens ting om hva de kryptiske tallkombinasjonene som i et øyeblikk lyser opp på validieringsmaskinens skjerm betyr. Litt forvirret spurte jeg derfor om hvordan man brukte dette kortet, men det fikk jeg ganske enkelt ikke noe svar på, foruten at jeg, som sagt, kunne fylle på kortet på Narvesen, og måtte validiere før bruk.

Nå er jeg såpass om meg at jeg kan google ting jeg lurer på, men det er faktisk ikke noe krav til reisende med Ruter at de har tilgang til Internett, eller at de er teknisk anlagte, og med tanke på hvor mange mennesker som sliter med billettautomatene fra NSB (uten å være synshemmede!)kan jeg ikke helt forstå hvordan Ruter kan få praktisere som de gjør.

Noen andre som av og til føler at teknologien krever litt for mye av dem selv eller deres nærmeste, eller som kjøper utstyr som er myntet på mer avanserte brukere?

Årets hit: naturlig solbrent!

Der var semesteret over (med B som utfall etter muntlig eksamen! Yay!), og sommerferie, ekstra mye jobbing og late dager venter!
I sommer skal jeg bl.a. en liten tur til Hellas, og sitter derfor med en katalog over taxfreevarer som kan bestilles til flyturen. Det er generelt kjedelig lesing, men av og til kommer man over virkelig gode argumenter for hvorfor man burde kjøpe noe, som f.eks. Smashbox Soft lights, som er et "nydelig silkeskimrende pudder som gir et fantastisk løft, med herlig lyster som får deg til å se naturlig solbrent ut". For alle vil jo se naturlig solbrente ut?
Denne katalogen er opplysende og forvirrende lesing for en som ser på sminke som et nødvendig onde som tar tid både morgen og kveld, og som kun morer seg med det før julebord og Halloween... Og det er jo så mange som skal blogge om sminke, sminke de har fått tilsendt gratis, og som er "såååå bra, lizzm". Og jeg lurer litt på hvordan det er å leve et liv sentrert rundt en sminkepalett, og så tenker jeg at de kanskje er kunstnere, at de virkelig ser på ansiktet sitt som et lerret, og da kan man jo ikke annet enn å respektere det? Og misforså meg rett - det er veldig fint at det er så mange jenter der ute som blogger om sminke, og at de kanskje er litt objektive også, for det hjelper slike fortapte sjeler som meg som ikke helt kan forstå hvorfor vi skal betale 400kr for et produkt som løser et problem vi ikke visste vi hadde:-) Takk for det!

Dette er dessuten en fin mulighet for meg til å sitere mascaraemballasjen min (sminke blogger jeg jo aldri om, og jeg har aldri følt at dette har passet helt inn noe annet sted...) : Der står det nemlig: "In case of eye irritation, discontinue use and see your ophthalmologist at once." Veldig snilt av Clinique å fortelle meg dette, men oppfordringen byr på noen problemer:

1. om øynene mine blir veldig irriterte, klarer jeg neppe å lese det som står på mascaraesken. 
2. jeg klarer ikke å uttale ophthalmologist 
3. Jeg vet ikke hva det er. Ved nærmere undersøkelse finner jeg ut at det er en spesialist på øyelidelser, og at den norske betegnelsen er oftalmolog. Kjekt å vite!, 
4. Jeg kan godt oppsøke frisøren min, fastlegen min eller astrologen min (stryk det siste), men jeg tror ikke jeg har noen oftalmolog...

Tilbake til den nevnte solbrente looken man kan oppnå: jeg er veldig spent på hva slags farge jeg har når sommeren er over!  De siste årene har jeg knapt vært ute mens solen har vært oppe om sommeren pga. arbeidstider og en tendens til å sitte foran dataen når jeg har fri, men i år har jeg planer om å være flink og oppholde meg i sola (selv om jeg neppe gidder å ligge stille og grilles - det er jo så kjedelig!), og se om jeg fremdeles blir brun, slik jeg ble da jeg var liten...
Nei, nå fryser jeg på tærne! Det får bli en tur ut med bikkja på meg nå, så kan jeg komme hjem til en stooor kopp te etterpå!

svensk(e)frelst

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg er blitt forelsket i vårt naboland i øst. Hysj, ikke si det videre - jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg vil vedgå det...
Alt er UiOs skyld. Og Clas Ohlsons!
Det begynte så smått da jeg tok NOR1100 (norsk grammatikk, med litt svensk og dansk innimellom) for et par semestre siden, før det tok seg opp i år med (nordisk) morfologi og syntaks og en fordypning i en artikkel om de syntaktiske forskjellene mellom norsk og svensk. Så fulgte helgens studietur til Stockholm, hvor jeg ble helfrelst! Stockholm er faktisk en europeisk storby - den har sjel, historie og selvrespekt, slik London, Edinburgh, Sevilla og Praha (m.m.) har. Det svir litt når byen sammenlignet med Oslo ikke er så veldig gammel, og at den bare befinner seg 8 timers kjøring fra Tiggerstaden... Misforstå meg rett: jeg elsker Oslo betingelsesløst, men det hindrer meg ikke i å se at størsteparten av byen er sjelløs, kald og uendelig kjedelig!
Nå står forøvrig snart en semesteroppgave i grammatikk foran meg, og jeg skal der sammenligne genustilordning i svensk og norsk, og misbruke mine svenske kollegaers tid, dersom de lar meg få lov! Mellom oppgaven og meg står en kvalifiseringsoppgave i nordisk litteratur, og jeg sitter følgelig krumbøyd over Wergeland idag, og bestiller samtidig ordbøker til semesteroppgaveskrivingen (og blogger!) samtidig... Kanskje jeg kan bli norskprofessor ved et svensk universitet en gang i fremtiden? Det hadde vært saker, det!

Nie mówi po polsku - nie rozumiem!

No er eg komen himatt frå Polen:-)
Turen til Warszawa var veldig fin - det blåste riktignok noe helt forferdelig til tider, men det var vel strengt tatt pga. høyhusene... Vi bodde på Marriott, som jo er et veldig fint hotell, men som helt klart har noen mangler; man skal ikke drikke springvannet i Polen, og på de tre hotellene jeg tidligere har bodd på, har jeg blitt møtt av et par flasker vann, fritt til min disposisjon. Marriott hadde også vann (i minibaren), men det var selvfølgelig pinlig dyrt! Mamma savnet dessuten en kaffemaskin, eller i det minste et alternativ til å ta heisen ned 30 etasjer for å kjøpe en halv kopp middelmådig kaffe på hotellets kafé til en relativt ublu pris. Det er jo ikke det at man går konk av å kjøpe en kopp kaffe til 30 kroner eller å måtte kjøpe vann på butikken, men når et 3-stjerners hotell skaffer deg det nødvendigste av slike ting uten tillegg i prisen, burde du i det minste kunne forvente tilsvarende av et 5-stjerners hotell!

Sengene var i alle fall veldig behagelige, og frokosten god:-)

Vi fikk ikke sett så mye på de dagene vi var der, i stor grad takket være foten min, som jeg forstuvet for noen uker siden, men vi kom oss i alle fall opp til gamlebyen en av dagene. Den var egentlig ganske kjedelig, og jeg fant Nowy Świat-gaten langt mer sjarmerende (tør jeg si 'pittoresk'?).
Mamma insisterte på at vi skulle være høflige, hilse på de ansatte i butikkene, holde opp dører, etc. fordi polakkene var høfligere enn oss; hun hadde tydeligvis fortrengt enkelte aspekter ved forrige Polen-tur (som gikk til Kraków i fjor sommer), nemlig at polakker generelt er akkurat som nordmenn: uhøflige. Generelt går folk rundt med et bistert "ikke-snakk-til-meg-eller-se-på-meg"-uttrykk i ansiktet - akkurat som på Karl Johan! Med andre ord følte jeg meg veldig hjemme, og smeltet et par middelaldrende hjerter i gamlebyen ved å replisére "Dziękuję" da jeg fikk varene mine.
Selvfølgelig er de langt høfligere hva språk og formuleringer angår - alt takkes for, men ellers er de minst like uhøflige som oss:)

Mer senere!