Når nettene blir lange og kulden setter inn

da trekker Renate i skaut. Eller hijab, som det også kalles av mine kollegaer. Det anbefales virkelig!
Man kan ha akkurat de holdningene man vil til hodeplagget mange muslimske kvinner bærer, man kan se på det som et uttrykk for bluferdighet, religiøsitet eller tvang, men tro meg: med et sjal over hodet og rundt halsen, fryser du ikke på ørene!
Og når det først er snakk om frysing - hva er det folk klager så fælt over nå om dagen?
Vi har vinter! Det er snø, hvite bakker, idyll! Vi går julen i møte med alt som julete er, naturen har gitt oss alt den kan av julestemning, og vi klager?

Varm kakao, dog hverken fjernkontroll eller "Fantomet"

Det er synd på uteliggere og det er synd på gamle mennesker som ikke våger å fyre skikkelig av økonomiske hensyn, men vet dere hva? Det er ikke dem man spør. Det er aldri de svake som blir spurt, for de svake har nok med sitt - det koster nemlig forferdelig mye å være svak, nettopp fordi storsamfunnet aldri er interessert i deg med mindre det er for å vise kontraster. De pene menneskene på Tåsen blir ikke intervjuet for at alle skal forstå at de er i en særstilling, at de er avvikere. De blir intervjuet om kakebakst, politikk og barnehager. Og ja, dette er en fordom. Ikke mot Tåsen, mot verden.

Altså, det er kun de svake som har noe å klage over. Resten av oss bør heller nyte den norske vinteren, nyte raggsokker, pledd og varm te. Verdsette gleden ved å sette de første sporene i nysnø, nyte lyden av skare som brister. Se hvor vakkert det er ned rimkledde grener, kjenne den kalde og (tilsynelatende) rene luften som renser opp hele rørsystemet når man trekker pusten skikkelig. Verdsette følelsen av en lue som begynner å klø fordi den er litt for varm, triumfen det er å putte kalde og våte fingre i kalde votter og bli varm. Kaste seg hodestups ned i en halvfrossen vinterdyne og sovne med en følelse av å ligge i en hule midt i vinterland. Dessuten er kaldt vær en fantastisk unnskyldning for å drikke kakao.

Apropos (det er også navnet på en snasen interiørbutikk i Praha) det, nå skal jeg snart stupe inn i min egen dyne. Eller legge meg ganske pent, ettersom stuping i sengen gjerne fører til diverse former for mild smerte - de nye hyllene jeg skrev om i innlegget "Første soveromskrig" er fremdeles et problem, og når jeg bevisst holder meg unna den nedre hylleplaten, ender jeg gjerne opp med å stange i hodegjerdet istedenfor. Klarer jeg å huske at både for langt ned og for langt opp fører til ubehag, satser jeg gjerne litt for sterkt på midt imellom, og slenger hodet, armen eller noe annet inn i veggen istedenfor. Vondt blir det okke som. Jeg må finpusse teknikken min, tror jeg... Sove bør jeg uansett snart, for imorgen skal jeg relativt tidlig opp og hjelpe mamma med å presse sandkakedeig ned i sandkakeformer med haiketommelen min. Jeg har selvfølgelig to haiketomler, ikke bare én, men jeg får antageligvis bare nyttegjort meg av den ene. Det er faktisk ganske herlig å innse at haiketomler har en funksjon foruten å se litt rare ut. Kanskje jeg bør satse på en karriere som deigutpresser? Det passer egentlig ganske fint, for til å ikke å huske hvilken skuff knivene ligger i på kjøkkenet, er jeg faktisk veldig god til å kjevle! Da jeg var på Langedrag fikk vi beskjed om at et godt koneemne kunne kjevle leivene så tynne at man kunne lese avisen gjennom dem, og gjett hva: det klarte Renate! Så kanskje jeg burde satse på en karriere som bakstekone?

Nissekone som aldri blir ferdig

Nå har jeg forresten bestemt meg for ikke å levere inn semesteroppgaven min.
Jeg har lekt med tanken i noen dager nå - det er snakk om et fag jeg ikke trenger, et bonusfag jeg valgte fordi det så veldig morsomt ut. Det var også et fag som skuffet på alle tenkelige områder, både i forhold til undervisningsmetoder og faglærernes holdning til studentene. Det er litt bittert at jeg har brukt forferdelige summer på å anskaffe en omfattende samling pensumbøker og faktisk gledet meg til å skrive denne oppgaven, men jeg trenger fri. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi jeg er sliten. Jeg er sliten av å vente på en e-post fra Blindern jeg burde fått for 5 mnd. siden og jeg er sliten av å savne Oscar hele tiden. Jeg synes ganske enkelt at jeg fortjener litt tid hvor jeg ikke trenger å tenke på innleveringer og prestasjoner, en liten lomme hvor jeg kan kose meg med å lage ting. For det skal jeg begynne med imorgen: lage en julenisse. Og jeg gleder meg veldig - jeg kan vanskelig få uttrykt hvor mye jeg gleder meg - jeg elsker å forme ting, leke meg med materialer og ideer, og det har jeg ikke hatt tid til det siste året (!), noe den uferdige nissekona som står og slenger sammen med pavedukken jeg lagde på ungdomsskolen oppå filosofibøkene mine er et tydelig eksempel på. Men nå skal det bli andre rosinboller, og jeg skal leke meg med litt nyinnkjøpt papirleire fra Clas :-D

Kos dere med vinteren, alle sammen - den blir ikke bedre enn nå!

Historieløs?

Historietime i samsvar med læreplanen?

Jeg har akkurat lest ut Anil's Ghost, og nok en gang fått en påminnelse om hvor lite jeg vet. Selv om jeg kjenner til Kosovo-krigen og Srebrenica-massakren, Pol Pot og Røde Khmer og Che Guevara og Castro, kan jeg ikke si at jeg har oversikt over hva som ledet til hver enkelt tragedie. Jeg kjenner ingen detaljer, har ingen egentlig kompetanse. Dette er historie, VÅR historie. Historie som preger verden idag, menneskene rundt oss. Forklaringen til så mange problemer og konflikter. Men det vet ikke vi unge - vante som vi er til å få alt som er verdt å lære på vei mot noe som skal ligne allmenndannelse servert av lærere fra læreplanenes innskrenkede Dagens meny (tre retter, 98kr!). Jeg tror at jeg har hatt gode lærere i historie, og jeg likte faget. Jeg begynte å studere det etter videregående, så det burde være bevis nok på et visst engasjement? Likevel husker jeg en navlebeskuende og Norgessentrert historieundervisning som kun rommet internasjonale hendelser dersom de hadde direkte innvirkning på Norge og nordmenn. Og misforstå meg rett: det er viktig å lære om eget hjemland, og det er viktig å kjenne sin egen historie, men idag mer enn noen gang tidligere har vi en plass i verden, ikke på sidelinjen, og vi må kunne forstå hva som foregår rundt oss. Likevel lærte vi i nyere historie mest om norsk sjøfart, verdenskrigene og Holocaust. Litt om den kalde krigen og jernteppet, murens fall. Alt dette er jo viktig, men hvor er VERDEN? Skolen skal forberede oss på virkeligheten, gjøre barn til samfunnsnyttige mennesker, men hvordan skal vi bli brukbare voksne når vi ikke har en grunnleggende forståelse av de begivenhetene som har formet den verdenen vi er dømt til å leve i? Hvordan skal dagens unge forstå flyktningers krigstraumer når de knapt har hørt om konflikten disse menneskene har flyktet fra?

Man kan selvfølgelig si at dette er foreldrenes, eller elevens, ansvar å sørge for slik grunnleggende kunnskap, men dette argumentet er da ingenlunde gyldig i forhold til grammatikk (selv om vi ikke lærer det på skolen heller...), multiplikasjon eller de tektoniske platenes bevegelser, så hvordan kan det være gyldig her?
Når vi på ett tidspunkt er store nok til å se Dagsrevyen med sterke scener og det som er, har vi gått glipp av, gjennom sunn skånsel, kanskje opptil 14 år med katastrofer og referanser til katastrofer som ligger bak dem igjen. Vår morsomme oppgave er følgelig å følge så godt med som mulig, men hvordan skal det la seg gjøre? Se for deg at du har kjøpt en utrolig spennende film, bare for å oppdage at de første 45 minuttene av handlingen ikke lar seg spille av. Det viser seg at denne feilen gjelder alle utgavene av filmen, og valget ditt står mellom å se filmen og følge med så godt det kan, vel vitende om at du ikke kommer til å forstå noe særlig, og sannsynligvis ende opp med en mangelfull eller fullstendig gal tolkning av slutten, eller å slå opp filmen på imdb.com og lese tredve detaljerte referater fra noen særinger som så filmen da den gikk på kino, inkludert de første tre kvarterene. Alternativt kan du ta rennafart og drite i hele filmen, og gjøre noe annet - klippe tåneglene dine, f.eks., eller slå kobberspiker inn i naboens stolthet, en gigantisk furu. Om du ikke er hellig overbevist om at filmopplevelsen vil være verdt timesvis med referatlesing, kommer du sannsynligvis til å ende opp med ett av de to siste alternativene, og det er vel egentlig slik det er for enhver ungdom som skal begynne å se nyheter og engasjere seg - de kastes inn i en kaotisk handling hvor enhver ny hendelse inneholder tusen referanser til noe de ikke kjenner til fordi de er for unge. Noen er kanskje så engasjerte, eller har så flinke foreldre at de sakte men sikkert opparbeider seg en god innsikt i den enkelte konflikts eller katastrofes indre vesen, mens resten, som ikke er så fryktelig engasjerte, faller helt ut, eller får en svært mangelfull forståelse.
Og det er ikke bra!

Det er nettopp der lærere, og kanskje også media, har en viktig oppgave: å samle opp og porsjonere ut et referat av hva som har skjedd i verden etter krigen - for det har faktisk ikke stått bom stille! (Etterkrigstiden fra et norsk perspektiv ser vel omtrent sånn ut: vi var redde for russerne, vi fant olje og ble verdens navle, Gro kom, Osloavtalen fungerte nesten, og her er vi, verdens beste land! Hurra for oss!) Slik barn og ungdom blir guidet gjennom det grunnleggende innenfor en rekke felter med mye avansert tenkning og historie (hva er vel "KRL", "religion" eller "religion og etikk", eller hva nå dette faget heter idag, sammenlignet med de utallige teologer og filosofers tankevirksomhet og litterære produksjon gjennom de siste årtusener? Kun en komprimert introduksjon, men en nødvendig en (selv om det er begrenset hvor mange ganger vi trenger å lære om Jesu ditt og Jesu datt). En slik introduksjon som undervisningen om verdenskrigene, merkantilismen og apartheid var utarbeidet som.
Moren min har alltid mast om at jeg må følge med i nyhetsbildet, noe jeg, noe motstridende, har gjort. Samtidig har jeg en genuin interesse for historie (nok en gang: jeg begynte å studere det), men det er mange andre som hverken har masende mødre eller historiedilla, uten at det burde frata dem retten til å tvangsfores med viktig lærdom.

Vi lærer om krigen, om Holocaust. Vi blir ikke spart for detaljer når det gjelder nazistenes grusomheter, så hvorfor skal vi ikke bli flasket opp med Kambodsja og Rwanda?
Jeg bare spør...

Nedtelling

Om ganske nøyaktig 5t er min tid som tenåring offisielt over. Jeg har ikke tenkt så mye over det før nå - jeg er voksen, ikke bare myndig. Jeg er ikke ungdom lenger. På en måte er det utrolig deilig å kunne legge den delen av livet bak seg, i alle fall teoretisk sett, men samtidig vet jeg at den tiden er forbi for alltid. Jeg har kommet meg gjennom tenårene uten å bli gravid, narkoman, alkoholiker eller noe annet lugubert. Jeg er student, i jobb og innehaver av tillitsverv. Og jeg er veldig fornøyd med det - tro meg! Samtidig er det litt bittert at jeg aldri tok del i den moroa som majoriteten av mine jevnaldrende har tatt som en selvfølgelig del av ungdomstiden. Jeg har sluppet unna arrene, men mangler like selvfølgelig kunnskapen om hva som forårsaker dem.
Da jeg var 15, altså for ca 5 år siden (ja, jeg behersker både addisjon og subtraksjon), fikk klassen min følgende spørsmål: "Når er livets høydepunkt?" De fleste svarte "nå," jeg svarte "i 30-årene". Og jeg står ved det. Om jeg ikke har kludret det til innen den tid, har jeg lyktes. Da har jeg forhåpentligvis både arbeids- og livserfaring nok til å klare meg selv på alle vis - kanskje rekker jeg å lære hvordan man bruker en oppvaskmaskin innen den tid? Fåglarna vet.
Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at jeg fyller 20 i morgen, og at dette er det siste blogginnlegget jeg skriver som tenåring. Som om det skulle ha noen praktiske konsekvenser!

Ferdig!

Det er en underlig følelse; jeg er ferdig! Ferdig med videregående, med Katta!
Ferdig med eksamen, ferdig med lærere, ferdig med hele sulamitten! Det er så utrolig deilig, og 6-eren på muntlig eksamen var en flott avrunding! Kommer jeg til å savne disse tre årene som så plutselig var forbi? Jeg tror egentlig ikke det... De har vært slitsomme, og ikke utpreget hyggelige (Jeg er helt klart den mest overskyede solstrålen klassen har hatt, jfr. Årboka), og nå er det egentlig bare deilig å være ferdig! Jeg er ikke å finne blant dem som sørger over at tiden med teater og hundrevis av elevlag er over, og de menneskene jeg er i stand til å opparbeide et savn etter, vil jeg jo holde kontakten med nå også (nettopp, dere det gjelder blir altså ikke kvitt meg med det første - jeg skal henge på dere som en flått bak Oscars øre!). Så hva er det egentlig jeg skal savne? Både barnehage, barneskole og ungdomsskole er avsluttede kapitler jeg ser tilbake på med både vemod, glede og savn. Om et par år vil kanskje også årene på Katta føres inn blant de korte epoker av livet som jeg kan se tilbake på med blandede følelser?
Det gir jeg ganske enkelt en god dag i nå - det er sommer, det er praktisk talt ferie, og med mindre jeg strøk på en av de skriftlige eksamener, har jeg tatt artium!

(I sann Renate-stil feires selvfølgelig dette med sene kvelder fylt med slektsgransking og Facebook. Det er godt å være slektsgranskernerd på digitalarkivet!)

God sommer, alle som én - Nå er det UiO neste!

Muntlig eksamen

Da ble det engelsk!
Ikke noe stress, egentlig - jeg må jo lese en del, men jeg frykter ikke stryk!
Skal utarbeide en stooor perm med notater, så går det helst bra:-)

Det fantastiske været ser ut til å snu, og jeg er sjeleglad!