Historietime i samsvar med læreplanen? |
Man kan selvfølgelig si at dette er foreldrenes, eller elevens, ansvar å sørge for slik grunnleggende kunnskap, men dette argumentet er da ingenlunde gyldig i forhold til grammatikk (selv om vi ikke lærer det på skolen heller...), multiplikasjon eller de tektoniske platenes bevegelser, så hvordan kan det være gyldig her?
Når vi på ett tidspunkt er store nok til å se Dagsrevyen med sterke scener og det som er, har vi gått glipp av, gjennom sunn skånsel, kanskje opptil 14 år med katastrofer og referanser til katastrofer som ligger bak dem igjen. Vår morsomme oppgave er følgelig å følge så godt med som mulig, men hvordan skal det la seg gjøre? Se for deg at du har kjøpt en utrolig spennende film, bare for å oppdage at de første 45 minuttene av handlingen ikke lar seg spille av. Det viser seg at denne feilen gjelder alle utgavene av filmen, og valget ditt står mellom å se filmen og følge med så godt det kan, vel vitende om at du ikke kommer til å forstå noe særlig, og sannsynligvis ende opp med en mangelfull eller fullstendig gal tolkning av slutten, eller å slå opp filmen på imdb.com og lese tredve detaljerte referater fra noen særinger som så filmen da den gikk på kino, inkludert de første tre kvarterene. Alternativt kan du ta rennafart og drite i hele filmen, og gjøre noe annet - klippe tåneglene dine, f.eks., eller slå kobberspiker inn i naboens stolthet, en gigantisk furu. Om du ikke er hellig overbevist om at filmopplevelsen vil være verdt timesvis med referatlesing, kommer du sannsynligvis til å ende opp med ett av de to siste alternativene, og det er vel egentlig slik det er for enhver ungdom som skal begynne å se nyheter og engasjere seg - de kastes inn i en kaotisk handling hvor enhver ny hendelse inneholder tusen referanser til noe de ikke kjenner til fordi de er for unge. Noen er kanskje så engasjerte, eller har så flinke foreldre at de sakte men sikkert opparbeider seg en god innsikt i den enkelte konflikts eller katastrofes indre vesen, mens resten, som ikke er så fryktelig engasjerte, faller helt ut, eller får en svært mangelfull forståelse.
Og det er ikke bra!
Det er nettopp der lærere, og kanskje også media, har en viktig oppgave: å samle opp og porsjonere ut et referat av hva som har skjedd i verden etter krigen - for det har faktisk ikke stått bom stille! (Etterkrigstiden fra et norsk perspektiv ser vel omtrent sånn ut: vi var redde for russerne, vi fant olje og ble verdens navle, Gro kom, Osloavtalen fungerte nesten, og her er vi, verdens beste land! Hurra for oss!) Slik barn og ungdom blir guidet gjennom det grunnleggende innenfor en rekke felter med mye avansert tenkning og historie (hva er vel "KRL", "religion" eller "religion og etikk", eller hva nå dette faget heter idag, sammenlignet med de utallige teologer og filosofers tankevirksomhet og litterære produksjon gjennom de siste årtusener? Kun en komprimert introduksjon, men en nødvendig en (selv om det er begrenset hvor mange ganger vi trenger å lære om Jesu ditt og Jesu datt). En slik introduksjon som undervisningen om verdenskrigene, merkantilismen og apartheid var utarbeidet som.
Moren min har alltid mast om at jeg må følge med i nyhetsbildet, noe jeg, noe motstridende, har gjort. Samtidig har jeg en genuin interesse for historie (nok en gang: jeg begynte å studere det), men det er mange andre som hverken har masende mødre eller historiedilla, uten at det burde frata dem retten til å tvangsfores med viktig lærdom.
Vi lærer om krigen, om Holocaust. Vi blir ikke spart for detaljer når det gjelder nazistenes grusomheter, så hvorfor skal vi ikke bli flasket opp med Kambodsja og Rwanda?
Jeg bare spør...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar