Listen over innleggskladder er omtrent like lang som et vondt år, og tro meg, det står ikke på formidlingsviljen. Gjennomføringsevnen, den er det dog verre med, og dermed har jeg ennå ikke kunnet glede min enorme tilhengerskare med beretningene fra de mange polferdene i 2022. Jeg har dog fullført andre ting –som tullete svenske sangtekster, handlenett, kopper og andre prosjekter som gir klingende mynt hos Canva – men som er så interne at det blir meningsløst å forklare dem her.
2022 begynte som et realt "året det var så bratt", og egentlig føltes årsskiftet, som det er så enkelt å innbille seg at er noe annet enn et tilfeldig valgt tidspunkt som skal skille fortid fra fremtid, i liten grad som noe skille. Om noe, begynte året i juli 2021 og varte til juli 2022, da ting endelig snudde. For det faktiske 2022. For selv om 2022, fra januar til godt uti juli, var slitsomt og dominert av sykdom og utmattelse, var den andre delen preget av glede og optimisme. Nye erfaringer, nye rutiner. Ny duk. En ansamling av uforholdsmessig dyre antikklys som varer lenger enn et Duracell-batteri. Og for første gang svarer jeg ikke bare at jeg har det bra når folk spør, jeg må presisere at jeg har det veldig bra.
Delvis handler det om at det å gå rundt og gradvis, over flere år, blir sykere og får mindre og mindre å gå på, så merker du egentlig ikke at du er mer sliten enn du pleide å være. Det er ingen som skrur av lyset, de bare dimmer det, gradvis. Du ser ingen forskjell fra dag til dag eller uke til uke, men hadde du hoppet tre måneder frem i tid, ville det vært en veldig klar forskjell. Og så innser du jo til slutt at det er jævlig mørkt og får bekreftet at joda, du er syk og kroppen din har det ikke noe særlig, men på det tidspunktet er du uansett så vant til at det er relativt dunkelt på energifronten, så når du orker det mest elementære, føler du deg frisk og opplagt, selv om du ikke orker å gjøre rent. Selv om det å gå på butikken føles uoverkommelig. Og derfor var kontrasten desto større da jeg faktisk begynte å bli bedre og fant igjen energien jeg ikke hadde hatt på så lenge, og plutselig orket ALT. Jeg orket å ha storrengjøring. Jeg orket å rydde i rotet mitt og omorganisere klesskapet. Jeg orket å gå turer, og det å gå på butikken ble igjen noe jeg kunne gjøre med den største selvfølge. Og dette var den andre delen av året. Kontrasten er så massiv at jeg sliter litt med å skjønne hvor utrolig sliten jeg faktisk var. Og kanskje henger det også sammen med at jeg – og den kreden gir jeg meg selv – er rimelig motstandsdyktig. Jeg har fleipet med leger på akuttmottaket på Ahus og fått høre at jeg er uforholdsmessig pigg med tanke på hvor høy feber og CRP jeg har. Jeg har blitt kjørt til samme sykehus for å innlegges etter en natt uten søvn der aktivitetsmåleren min har rost meg for at jeg har vært så aktiv fordi pulsen min har flydd, vel vitende om at jeg er skikkelig syk, og konkludert med at jeg føler meg helt fin, selv om jeg kjenner at jeg har litt feber. Jeg har stått omgitt av tre bekymrede leger som prøver å finne ut hvorfor kroppen min tilsynelatende forsøker å klappe sammen og vært storfornøyd. Jeg har fått ros fra leger som påpeker at de fleste går i kjelleren av langt mindre motgang.
Og jeg tenker at den optimismen – eller kanskje heller aksepten av status quo – gjør at jeg nå, med langt mindre motgang på timeplanen, føler meg lettere uovervinnelig. Jeg har orden i sysakene, både bokstavelig og i overført betydning, jeg har entret 2023 med masse nye erfaringer og gode minner, og jeg har troen på at dette året vil gi mange nye opplevelser og høydepunkter. Men helst ikke flere antikklys og duker. Det er fullt nå!
Jeg er forelsket. Det har jeg vært siden november, og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at dette er ekte kjærlighet. Jeg har fått meg fryser.
Jeg hadde teknisk sett fryser før også, i form av tre små skuffer nederst i kombiskapet mitt, men de rommer ikke mye. Ikke bare er det totale volumet beskjedent, det er umulig å fryse ned noe som helst med et visst volum. Jeg mener ikke at jeg hadde forventet å kunne fryse ned en halv lammeskrott, altså, men en vanlig frossenpizza hadde jo vært fint å kunne ha i bakhånd. Istedenfor har jeg i seks år tatt til takke med å i teorien ha plass til én liten porsjonspizza. I praksis hadde jeg aldri plass fordi fryseren var for full.
Og man får fort full fryser når man kan krysse av for at man er "enslig" og "sparsommelig", for det er dyrt å være alene. Skal du kjøpe kyllingbryst? Da gir de minste pakkene høyest kilopris. La oss ta et eksempel fra Meny, ettersom de har prisene sine på nett.
Hele kyllingfileter fra Kyllinggården finnes i disse størrelsene:
400 g (187,25 kr/kg)
650 g (178,46 kr/kg)
950 g (165,93 kr/kg)
1400 g (132,14 kr/kg)
Det er to fileter i den minste pakken, så da kan vi anslå at det er syv i den største. Om jeg spiser halvannen kyllingfilet à 200 g per uke, og har mulighet til å konsekvent kjøpe den største pakken og fryse ned overskuddet, sparer jeg nesten 900 kr per år, bare på kyllingfilet. Det er ganske mye penger på bare én proteinkilde. Det er faktisk så mye at jeg på to år vil ha tjent inn det jeg brukte på fryseren.
La oss legge til at det dessuten er en hel del ting man gjerne ikke får kjøpt i mindre kvanta, som pølsebrød og hamburgerbrød. Det er sikkert fint med 6-8 pølsebrød når man er flere, men om jeg spiser to pølser til middag en dag, har jeg i beste fall en eller to pølser og fire pølsebrød til overs, og de må i fryseren, for jeg vil virkelig ikke spise pølser til middag tre dager i uka.
Dette er forklaringen på mitt fryserproblem, og selv om jeg har levd greit med det, har savnet etter en fryseboks vært stort. Og i høst fikk jeg endelig skaffet meg en liten, rimelig fryser.
Timingen var dessuten perfekt, for jeg hadde nettopp begynt å handle (for mye) via REKO, og der selges veldig mye i et volum som de tre små skuffene mine ikke kunne takle. Det var ikke realistisk for meg å kjøpe en hel indrefilet på tilbud og skjære den opp i skiver sånn at jeg hadde nydelig biff med en god kilopris i mange uker fremover, men nå blir det andre boller!
Jeg har rett og slett ikke ord for hvor lykkelig fryseren gjør meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter en noe overraskende innleggelse i slutten av november, og tilbragte flere uker ute av stand til å stå oppreist i mer enn noen minutter, var det en real velsignelse å kunne ha pizza og rundstykker i fryseren. Jeg kunne kjøpe en hel entrecôte av elg til 300 kr/kg, dele den opp i 11 små biffer, og skaffe meg like mange søndagsmiddager til under 40 kr/stk. Jeg kunne spleise med moren min på en pakke med 9 singelpakkede kyllingbryst med skinn fra Norges første dyrevermerkede kyllingprodusent. Jeg kunne kjøpe hel and på tilbud hos Meny og fryse den ned til jeg skulle få lyst til å helsteke den. Og jeg kan ha fisk, aspargesbønner og halvstekte rundstykker i bakhånd, kjøpt på tilbud.
Kort sagt: fryseren har gitt meg muligheten til å kjøpe bedre mat billigere, og til å spise mer variert. Og jeg har omsider mulighet til å bake (når nå enn den lysten kommer over meg igjen) og fryse ned boller, horn, pizzasnurrer eller noe annet godt. Dessuten blir det enklere å fryse ned nyinnkjøpt mel for å være sikker på at eventuelle ubudne gjester ikke overlever.
Mange av mine idéer og innfall ender opp med uforutsette og innimellom lettere katastrofale konsekvenser, omtrent som da Donald Trump bestemte seg for å stille til valg. Men i motsetning til Trump, påvirker ikke mine dumme innfall andre enn meg selv.
Ifjor bestemte jeg meg, som du kanskje vet, for å se hvor høy dødelighet jeg ville oppnå på balkongen dersom jeg begynte å ha planter der ute. Jeg ble imidlertid bitt av basillen underveis, og brukte deler av høsten på å legge planer for å så egne planter til denne sesongen. Samtidig bestemte jeg meg også for å droppe den ene, relativt store potta og erstatte den med en plantekasse, noe som ville gi meg et større areal, samt å gi opp jordbærplanter i balkongkasser. Resultatet ville da være ca 80x40 cm ekstra areal å dyrke på, og ettersom jeg hadde kastet sommerblomstene og et par stauder, og regnet (og fremdeles regner) med at i alle fall noen av plantene som overvintrer vil være ganske triste når våren kommer, burde det gi rikelig med plass til nye planter. Imidlertid endte jeg opp med å bruke opp mesteparten av plassen på tulipaner og andre løkplanter før vinteren kom, og kombinert med nok en runde med frøshopping, sitter jeg nå her og klør meg litt i hodet.
Planen var nemlig den at jeg skulle så noe sånt som 20-30 frø, og regne med minst 75 % svinn. Dette skulle gjøres på kjøkkenbenken under plantelyset jeg installerte der for flere år siden i håp om å holde liv i en basilikumplante (den døde). Så bestemte jeg meg for å investere i et ordentlig såbrett. Og vanningsmatter. Og varmematte. Og tre sett med plantelys. Deretter en hel reol.
Faktum er at det jeg trengte å så, var et nytt blodbeger, og kanskje en og annen hengeplante til den store ampelen. Og "trenge" er jo uansett feil ord, for jeg burde kanskje heller kjøpt de blomstene som manglet når alt annet var på plass og jeg så hva jeg hadde plass til. Dessuten var jeg ikke fornøyd med det antallet frø jeg hadde samlet før nyttår! Neida, jeg kjøpte flere frø! Da jeg til slutt skulle begynne å så i slutten av januar, hadde jeg åtte ulike chilislag. ÅTTE! Jeg som ikke engang liker sterk mat... Så nei, jeg har ingen anelse om hva jeg driver med, men én ting er sikkert: dette er skremmende moro!
Jeg liker ikke å drepe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har et velutviklet drapsinstinkt - jeg drepte årets første husflue i forrige uke, og ble grepet av dårlig samvittighet like etterpå. Dessverre strekker denne i utganspunktet sunne evnen til empati og respekt for levende liv seg til planter, noe som gjør at jeg får oppriktig vondt inni meg når jeg forkaster spirer. Det er nok delvis derfor jeg nå sitter her med fem småplanter av den ene chilitypen, og tre av flere av de andre. Og jeg aner ikke når jeg skal knerte overskuddet. Dessuten har jeg nettopp bestilt rundt 1000 fuchsiafrø, for det trengte jeg jo åpenbart.
Aspirerende chiliplanter
Når jeg ser på plastreolen som får kjøkkenet mitt til å se helt grusomt ut, er det med en viss stolthet. Jeg har gjort en skikkelig innsats, og selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg gjør, og har vært livredd for at jeg er i ferd med å drepe all chilien fordi de slipper bladene sine, for så å få vite at det er helt normalt at det første bladparet ramler av, så har jeg enn så lenge hatt ganske stor suksess!
Ikke alle frøene har begynt å spire, selvfølgelig, og tre-fire slag glimter med sitt fravær, det ene etter fem uker, de andre etter tre, men jeg har åtte slags chili, tomater, to klatreplanter og en haug med ulike sommerblomster som har kommet ut av frøene sine og som i varierende grad begynner å ligne planter. I tillegg har jeg klart å unngå å forveksle spirene mine, selv om det holdt hardt ta jeg skulle ta ut seks frø av åtte poser med chilifrø, la dem trekke i svart te og deretter så dem i totalt 24 briketter, uten å blande dem.
Oppsettet fungerer også veldig bra - reolen er av plast, veier omtrent ingenting og kan demonteres når plantene har flyttet ut. Billig var den også! Jeg har satt opp to typer plantelys, den første er fra plukkselv.no og består av fire slanke lister med magnetfeste (alt av brett, potter og annet utstyr er også derfra). Ved å skru inn noen skruer i hullene under hylleplatene i reolen, kunne jeg enkelt smekke på plass lysene der. Den andre typen er fra Spireglede, og de to ble det litt mer jobb med - de er nok enkle å få opp under en hylle i tre, men ikke fullt så enkle under plasthyller av tynt gods og med masse "avstivere", men det var ikke noe som ikke kunne fikses med blindnagler og patentbånd. Og ja, jeg ELSKER blindnagletangen min.
Det er kun chilien som har fått varmematte - den kjøpte jeg hos Mat & Hage.
Kablene ble festet med strips og jeg gledde baksiden av reolen og den ene kortsiden med svarte søppelsekker - dette var mest for å unngå naturlig sollys, slik at jeg kunne ha kontroll på når de fikk lys og når det var mørk. Med trafoer, ekstra potter og annet ræl øverst og jord, vermikulitt og perlitt nederst, har jeg i praksis mitt perfekte minidrivhus!
Og mens jeg venter på at alle akeleiene mine skal begynne å titte frem fra vekstbrikettene, kaster jeg jevnlig blikk ut på balkongen mens jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal få plass til alle blomstene. Det kan hende jeg må droppe utemøblene...
(har du lyst til å lese hele sagaen om Renates balkonghage? Jeg har tagget samtlige innlegg med hortikultur, et ord som alltid får meg til å tenke på Ole Brumm og vennene hans - spesifikt da Sprett forsøkte å forklare de andre at han var interessert i hagebruk)
I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!
Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!
Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?
Konklusjonen var å innføre det følgende:
ny grill
mer lys
planter
Ja, dette er en helt realistisk fremstilling
De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.
Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.
Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.
MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.
For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives. Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.
Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.
Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.
Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.
Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:
Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.
Jeg har gått fullstendig øyenskyggebananas. Vi snakker ren, skjær galskap. Det finnes absolutt ingen unnskyldning, så da får jeg satse på en slags apologi istedenfor.
Jeg har et komplisert forhold til sminke. Jeg synes både menn og kvinner skal få gjøre som de vil, men jeg synes likevel menn med sminke er merkelig. Jeg forstår den artistiske delen av det - at det er morsomt og spennende å leke med farger og skygger og effekter, men for meg er sminke så feminint kodet at jeg blir litt stuss når jeg ser en mann med sminke. Alle må naturligvis få uttrykke kjønnsidentiteten sin akkurat slik det er naturlig for dem, og historisk sett har jo sminke vært mer knyttet til status enn kjønn. Kanskje handler det om at det i stor grad forventes at kvinner bruker sminke, og at det på et vis føles litt som et overgrep at "det sterke kjønn" kler seg ut i vår tvangstrøye, samtidig som det også er noe solidarisk over det, og da sitter man der og er ikke helt sikker på hva man skal føle?
Uansett, i mange situasjoner og i store deler av samfunnet forventes det at kvinner bruker sminke,
og skjønnhetsstandardene vi måles etter, er uoppnåelige for både skjønnhet og udyr, fordi perfeksjon forutsetter plettfri hud, fyldige lepper, usannsynlig lange øyenvipper og perfekt symmetri. Uten sminke ser vi kvinner visstnok syke, trøtte og blasse ut, med porer og rynker og ujevn hudtone og andre grusomheter som naturligvis må fylles og jevnes ut med både sparkel og kvistlakk før vi kan gå ut døra, mens menn åpenbart ikke har noen av disse utfordringene og er naturlig perfekte.
Og det er jo ikke bare å sminke seg og så er alt bra, heller. Sminke koster penger og krever kunnskap. Du skal vite hva du gjør, for om du gjør noe feil, vil folk som vet bedre kunne dømme deg for din inkompetanse, og de vil uansett dømme deg om du gjør for mye eller for lite, avhengig av hva de mener er korrekt mengde og type for situasjonen du befinner deg i. Og det tar tid. Tid å påføre og tid å fjerne. Det gjør sikkert at huden eldes raskere, fuktighet fjernes fra huden og tungmetaller, ftalater og parabener gnis inn. For ikke å glemme at det setter visse begrensninger for hva du kan foreta deg, ettersom du ikke ønsker å se ut som en vaskebjørn eller tragisk klovn fordi du har grått, svettet eller spist noe mens du hadde maskara eller rød leppestift på. Og ikke glem at sminke ikke er konfliktfritt heller - glimmer (mica ) til kosmetisk bruk utvinnes i hovedsak i India, og arbeidet utføres delvis av barn. Store mengder kosmetiske produkter testes på dyr - ikke nødvendigvis fordi man er usikre på om produktene er trygge, men fordi selskapet bak vil selge det i Kina, og myndighetene i Midtens rike krever at all kosmetikk som skal selges der, må testes på dyr. Menneskerettigheter er ikke Kinas sterke side, men de bryr seg, som de fleste vel allerede visste, ikke stort om dyrenes rettigheter heller. Og så har vi alle ingrediensene som kan gi utslett og uren hud og tette porer og masse annet morsomt, sånn at man må kjøpe enda flere produkter for å bøte på skadene andre produkter har påført vårt største organ. Og så var det dette med glitter i verdenshavene... Sminke er en sann velsignelse!
(Det er naturligvis fullt mulig å kjøpe kosmetikk som er "cruelty free", snill mot huden og basert på et kjemisk fremstilt glimmersubstitutt med et veldig langt og fint navn, samt glitter som er biologisk nedbrytbart, men det forutsetter jo at man har tid, interesse og vilje til å sette seg inn i det)
Derfor er jeg veldig glad for at det er så mange norske kvinner som går rundt uten sminke til hverdags, eller med så lite at ingen ville sett forskjellen dersom de gikk uten. For det gjør det enklere for andre å si at vet du hva? Jeg har lyst til å se ut som jeg gjør, jeg har ikke noe behov for å gjøre meg til, og jeg er bra nok som jeg er." For det trenger vi mer av.
Renate vs. høy gaffel
Personlig aksepterer jeg at jeg ser ut som jeg gjør - det er ingen entusiasme inne i bildet - jeg blir ikke spesielt glad av å se meg selv i speilet, men jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg risikerer ikke å bli berømmet for min utenomjordiske skjønnhet på vei til jobb, men jeg blir heller ikke jaget av hysteriske landsbybeboere med fakler og høygafler, og det er jo det viktigste, særlig ettersom det antageligvis ville resultert i at jeg kom for sent på jobb. Men ja, jeg aksepterer at jeg ser ut som jeg gjør, og jeg kan fint vise mitt sanne ansikt uten å få nervesammenbrudd, men det betyr ikke at jeg har noe særlig lyst.
For om jeg ikke er syk, har forsovet meg eller har en dag der jeg gir fullstendig beng i alt og alle, vil jeg stå på hodet i sminkeskrinet mitt i 15-30 minutter dersom jeg skal lengre av gårde enn til matbutikken. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det er naturligvis et element av det jeg mener er et ganske sunt nivå av forfengelighet inne i bildet, men den dominerende årsaken er at jeg elsker sminke.
Og når jeg elsker noe, elsker jeg det med minst tusen strålende solers intensitet (nei, jeg har ikke lest boka ennå), noe som jo forklarer hvorfor jeg bor sammen med 1200 bøker (hvorav 7 ulike utgaver av Dracula) og 160 flasker neglelakk. Moderasjon? Nope!
Men kvalitet er viktigere enn kvantitet, og ettersom jeg har pålagt meg selv å holde meg til kosmetikkprodusenter som ikke tester produktene sine på dyr, kan jeg ikke bare slenge innom Vita og raske med meg noe fra L'Oreal. Jeg kan rett og slett ikke impulshandle kosmetikk fra merker jeg ikke har lest meg opp om i forkant, noe som jo passer fint når jeg tross alt hater å gå i butikker og er veldig skeptisk til folk som forsøker å selge meg ting. Og jeg tror lommeboken min har godt av det også, ettersom jeg blir distrahert av alt som glitrer.
Jeg tror ikke på reinkarnasjon, men om jeg hadde gjort det, ville jeg bannet på at jeg var ei skjære i mitt forrige liv. I virkeligheten er det vel heller snakk om at våre forfedre som ble tiltrukket av glitrende ting var flinke til å oppdage vann som glitret i solskinnet, og dermed ikke tørstet ihjel. Hos meg, et moderne menneske, er dette delt i to: 1) glitter og 2) vannkoker som kan gi meg min daglige te. Jeg vil ikke ha glitter i teen.
Men ja, det er greit at jeg ikke kan kjøpe absolutt alt som har glitter i seg, for da ville jeg ha vært ruinert for lengst. Istedenfor sitter jeg og sikler over sminke fra Anastasia Beverly Hills, Tarte, Urban Decay, Makeup Geek og BareMinerals og er veldig fornøyd med at jeg for lengst har kommet over "øyenskygge skal få frem øyenfargen din, så bruk farge a for brune øyne, b for grønne og c for blå" og frustrasjonen som fulgte når jeg innså at reglene ikke var laget for oss med grå øyne. Det er liksom litt frustrerende å få beskjed om at du ikke finnes, eller i alle fall ikke er relevant. Eller kanskje det handler om at kalde, grå øyne ikke skal fremheves? Ikke vet jeg, men jeg har konkludert med at jeg kan bruke alle fargene.
Det er nok også min forkjærlighet for alt som glitrer som har fått meg til å kjøpe uforholdsmessig mye øyenskygge i det siste, for selv om jeg har vært flink til i stor grad å holde meg til matte, naturlige farger i mange år, banker hjertet mitt for glitter og skimmer og duochrome, og da jeg innså at jeg faktisk kan inkorporere både rødt, rosa, lilla, blått og grønt i øyesminken min uten å se ut som et mareritt fra 80-tallet eller en forvirret dragqueen, åpnet en helt ny verden seg for meg.
Dessuten kastet jeg jo all den gamle, utgåtte sminken jeg hadde lagret i flere år uten å bruke (inkludert en øyenskygge jeg tror jeg overtok av moren min rundt år 2000, og som sannsynligvis var minst 5 år gammel på det tidspunktet), og det er naturligvis viktig å vedlikeholde mengden, så da var jeg pent nødt til å gå bananas på Black Friday.
Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.
Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!
Grrr
Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.
Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.
Jeg nyter å ha ferie. Jeg ligger riktignok flere dager på etterskudd når det gjelder planene om å gjøre alt jeg ikke har fått gjort på en god stund, uten helt å forstå hvor tiden ble av. Antageligvis brukte jeg dem på å sove. Jeg er ikke sikker på hvordan min naturlige døgnrytme er lenger, for hjernen min har akseptert at det er lunsjtid rundt 12, middagstid rundt 17 og at man kan ta det veldig rolig fra 18, og det fungerer ikke helt når jeg står opp kl 11 og ikke gjør noe fornuftig før bortimot 13. Det blir lite dag igjen, for å si det sånn.
Men jeg gjør mye spennende, altså. Igår begynte jeg dagen med å lage frokost, og klarte å skjære meg til blods på brødkniven, for så å skave av litt tommel med ostehøvelen. Etter et par timers apati dro jeg frem støvsugeren og skulle bytte pose, bare for å oppdage at jeg hadde kjøpt feil modell. Med tanke på at jeg nesten daglig hjelper kunder med å finne rett støvsugerpose, er dette ganske flaut. Så var det bare å putte den allerede fulle posen tilbake i støvsugeren og håpe på det beste, og jeg fikk faktisk støvsugd nesten hele leiligheten, så hurra for meg. Til slutt kom jeg meg faktisk i butikken for å kjøpe gjær også, slik at jeg, da klokken nærmet seg 21, kunne sette gjærdeig. Og vet dere hva? Det ble en fabelaktig gjærdeig. En av de beste. Den var så fin at jeg hadde lyst til å synge ut fra hustakene om den. Jeg skulle ønske at det ble skrevet viser om den, at historien om denne gjærdeigen ble fortalt rundt leirbålene i Nangijala. Så bra var den. Så kjevlet jeg inn smør, laget roseboller og satte dem i smurte muffinsbrett. Det var storartet. Det som ikke var fullt så storartet, var at jeg underveis begynte å lage tzatziki. Jeg er ikke så dum at jeg går fra hvitløk til gjærdeig (litt har man jo lært av Semmelweiz), men jeg tilstrekkelig dum til å prøve meg på slik multitasking. Det gikk faktisk overraskende bra, om man ser bort fra at klokken ble bortimot 2 før jeg kom meg i seng, noe som ikke var helt optimalt med tanke på at jeg ikke kunne sove kjempelenge nå idag.
Litt før 8 drømte jeg at alarmen hadde gått, så jeg kjempet en lang og hard kamp mot søvnen før jeg satte meg opp, lurte på hvilket århundre jeg var i, og innså at alarmen ikke skulle gå før om en time. Da var det imidlertid allerede varmt og ekkelt, så jeg konkluderte med at det var bedre å stå opp og få litt mer ut av dagen, for så å bruke de neste 3 timene på å komme over en sjarmerende kombinasjon av utmattelse og hodepine.
Jeg har rundet Instagram
Og kjære leser, du og jeg er sikkert enige om at den beste måten å kvikne til på om morgenen er å få litt vann i ansiktet, sette seg ned med en avis eller noe og spise en god frokost. Eller noe sånt. Jeg hadde ikke en sånn morgen. Etter å ha veltet meg selv over i stående posisjon, bearbeidet jeg meg ut på stua, ettersom jeg skulle ta ut brettene med roseboller og sette dem til temperering. Det var rimelig varmt i rommet, og jeg forsto snart at det skyldtes at Renate fra lørdag ikke hadde trukket ned plisségardinene etter å ha vasket vinduene, fordi det var så hyggelig å se ut. Tirsdags-Renate visste jo at grunnen til at plisségardinene er nede hele sommeren, er at det blir veldig varmt uten. Det er vel ikke noe problem, tenker kanskje du? Det er jo bare å ta dem ned. Hehe, jeg må le. Jeg har veldig fine, skrekkelig dyre plisségardiner. Eller, det kan hende de er helt normalt priset, alt jeg vet, var at det er få ting som er mindre tilfredsstillende enn å bruke noe du føler er en stor sum penger på noe skrekkelig kjedelig. Det er som å være barn og få en 20-kroning og tvinges til å kjøpe purre for hele pengen.
Uansett, mine fine, dyre plisségardiner er "designet med tanke på sikkerhet", og har "sikkerhetsfunksjoner som minimerer risikoen for barn". Det er litt som et prevensjonsmiddel, med andre ord, og i likhet med de fleste andre ting som er oppsatt med barnesikring, gir de meg en del utfordringer i hverdagen. Nå skal jeg ikke være unødvendig hard mot meg selv - det er definitivt noe med mekanismen som ikke er 100 %, for av de tre plisségardinene er den ene helt fin, den andre oppfører seg omtrent 30 % av tiden mens den siste (og største) kan ta seg en bolle.
Så der sto jeg, etterhvert på en trappestige fordi gardinen var på vei ut av kassetten sin, i stekende sol og følte meg lettere døende. Til slutt ga jeg opp, og etter en tur i dusjen var jeg klar for å begynne å steke gjærbaksten min.
Det skal her nevnes at jeg er selektivt lat. Jeg velger ut enkelte fullstendig idiotiske ting å spare tid og energi på, og et av disse merkelige valgene går ut på å bruke risten i stekeovnen så mye som mulig, slik at jeg slipper å bytte den ut med et brett. Det er helt meningsløst, og når man steker noe med mye smør og det ender opp med å lekke på et eller annet vis, blir det røykutvikling i ovnen. Resultat? Jeg åpnet ovnsdøren for å ta ut det første brettet, og røyk vellet ut. Lettere ihjelgasset fikk jeg satt fra meg brettet og før jeg rakk å tenke ferdig: "faen, røykvarsleren", gikk røykvarsleren. Og som den gikk. Jeg for naturligvis opp på trappestigen (etter å ha løpt bort til vinduet, røsket den med meg og satt den opp under røykvarsleren) og utførte det jeg anser for mitt høyeste nivå av akrobatikk, nemlig å stå på tå på trappestigen, holde meg i veggen og såvidt få tak i røykvarsleren uten å ramle ned.
Jeg tror som regel at jeg skal falle ned og slå meg fordervet når jeg står der og balanserer, og jeg må gjøre det ganske ofte, ettersom røykvarsleren må tas ned for å slutte å ule. Hver gang jeg gjør det, lurer jeg på hvordan det vil gå for seg den gangen jeg faller ned. Vil jeg miste balansen og ramle forover, slik at jeg tar med meg stigen i fallet? Vil jeg ramle bakover? Vil hele trappestigen bryte sammen, slik at jeg ikke bare faller, men skjærer meg opp på skarpt metall? Vil jeg måtte gjemme meg i et klokketårn etterpå? Du vet, de vanlige spørsmålene vi alle stiller oss i hverdagen.
Jeg fikk i alle fall ned røykvarsleren, og resten av prosessen med å få med seg bakverket til jobben, snakke med kolleger, og kjøpe støvsugerposer som passer gikk strøkent. Jeg fikk endatil kjøpt spillet "Secret Hitler", og plassert det langt unna boka The Nazi Ancestral Proof. En del av meg er litt redd for at politiet skal buse inn og beskylde meg for å være nazisympatisør uten å forstå at boka ikke er propaganda, men fagprosa om hva nazistene brukte som "dokumentasjon", og at spillet handler om parlamentarisme og hvorfor facisme kan vinne frem selv om de fleste egentlig er enige om at facisme ikke er bra. Når det er sagt, tviler jeg egentlig på at politiet kommer til å ringe på, men om de gjør det nå, er det i det mindre ryddigere enn på lenge.
Og apropos rydding: Mens jeg lå og forsøkte å sovne i natt, tenkte jeg en tanke jeg skulle ønske jeg tenkte for tre år siden. Da rotet jeg nemlig bort en brosje jeg hadde kjøpt brukt, og jeg har jevnlig hatt leteaksjoner i leiligheten (uten helikopter og manngard), men uten hell. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og selv om det ikke var noe stort tap med tanke på pengeverdi, var det jo en grunn til at jeg kjøpte den, og det var kjipt å ha mistet den. Så mens jeg lå der og tenkte på kommodene mine, funderte jeg over om jeg kunne bruke det stoffkledde rommet under topplaten til noe fornuftig. Det er et i teorien praktisk rom til smykker og sånt, med speil og greier. Veldig fint dersom du ikke fyller toppen med rot. Og så slo det meg: tenk om jeg hadde lagt brosjen der? Eller noe annet? Det var vel i praksis det eneste stedet jeg ikke hadde lett. Så sovnet jeg, slik helten i enhver krimfortelling naturligvis gjør når han tror han har funnet morderen (eh...), og jeg kom ikke på dette gjennombruddet i etterforskningen før jeg satt i stua og stirret apatisk ut i løse luften. Så reiste jeg meg naturligvis og sjekket, og joda, der lå brosjen min. Jeg er usikker på om jeg er mest stolt og glad eller mest oppgitt over meg selv, men det er lov å føle flere ting samtidig, ikke sant?
Jeg bestemte meg for å feire gjennombruddet med noen kyllingvinger av den typen som egentlig ikke ser stekt ut selv om de har stått i ovnen lengre enn Rema påstår at de skal. Full av overmot etter gjennombruddet skrudde jeg på ovnen, og glemte helt at jeg ikke hadde vasket den etter morgendagens røykutvikling. Og hva skjedde da, tror du?
Jeg kikket inn i den varme ovnen og så at alt var grått, og innså hva som hadde skjedd. Og her hadde jeg to valg - jeg kunne gå ut i gangen og ta ned den andre røykvarsleren og så åpne døra, eller jeg kunne håpe at røyken ikke nådde helt ut i gangen. Og det var i praksis det siste alternativet jeg valgte, hvilket førte til at jeg, lettere røykforgiftet, måtte løpe med trappestigen etter meg ut i gangen, få fullstendig hetta en gang til og så begynne prosessen med å tørke vekk fett fra bunnen av en brennvarm stekeovn. Det var kjempegøy!
Men akkurat som i eventyrene, endte også denne dagen godt. Jeg fikk ikke halve kongeriket, men jeg klarte omsider å få ned plisségardinene - etter solnedgang. Et lite skritt for menneskeheten, et stort sprang for Renate.
Noen ganger blir veldig enkle ting utrolig vanskelige. Idag, for eksempel, da jeg, fordi det er sommerferie her i gården, skulle stå opp kl 10, satte meg opp i senga, skrudde av alarmen og sovnet igjen, sittende fremoverlent i senga. Eller da jeg skulle bruke reiseplanleggeren for å finne ut når jeg skulle dra til byen, og Ruter anbefalte meg å ta en buss som, ifølge varselikonet i appen, ikke stoppet på holdeplassen appen anbefalte at jeg tok den fra. Jeg tror kanskje det betydde "kun påstigning", men det sto det jo ikke noe om, så jeg siktet meg inn på en annen. Da jeg var 2 minutter og ca 10 meter unna holdeplassen, innså jeg at denne anbefalingen gjaldt en annen holdeplass, hvilket betydde at mine 2 minutter i beste fall var 1 minutt. Jeg spurtet oppover en veldig bratt skråning, oppdaget at det var blitt satt opp et autovern der i nyere tid, måtte gå omvei og rakk bussen i siste liten fordi sjåføren var snill. Bussen var imidlertid ikke snill, den var varm som Helvetes forkammer, og jeg spurte meg selv gjentatte ganger om vi var fremme snart. Det var vi ikke.
Det er egentlig fascinerende hvor lang en busstur på en knapp halvtime kan bli når man synes innmari synd på seg selv, men heldigvis kunne jeg etterhvert distrahere meg selv med et av livets store spørsmål: om noe er ubehagelig/vondt, kan man da, med ren viljekraft, stenge det ubehagelige/vonde ute, og ha det tålelig greit inntil det enten går over eller eskalerer? For min erfaring tilsier at det på sett og vis fungerer, i alle fall tidvis, men det kan jo være at det er kilden til ubehaget/smerten som reduseres, og at jeg likevel ikke har viljestyrke nok til å bestemme meg for at jeg har det aldeles utmerket. Så da 20 minutter hadde gått, og jeg fremdeles følte at jeg holdt på å bre opp, samtidig som jeg var takknemlig for at det føltes mer som 180 grader midt i ovnen på over- og undervarme istedenfor 250 grader på øverste rille på grillfunksjon, skulle jeg gjerne hatt et termometer på meg for å sjekke om bussen var litt mindre brennhet, eller om jeg hadde akklimatisert meg. Og det er åpenbart derfor Renate 8 år kjøpte seg en nøkkelring mede termometer på ferie i Hellas. Renate 8 år la gode planer, men dessverre forutså hun ikke at Renate 14 år ville rote den bort og Renate 20 år finne den igjen og spørre hvem i all verden som har plass til en svær klump på nøkkelknippet. Renate 8 år visste heller ikke at Renate 29 år ville være helt enig i resonnementet, så da var det i grunnen litt bortkastet.
Uansett, jeg kom meg til Brugata uten å smelte. Og jeg synes jeg fortjener en premie for den prestasjonen.
Så opplevde jeg 2 timers veldig hyggelig opphold i motgangen i form av en god middag og koselig samvær, før jeg, da jeg skulle betale for maten min, innså at jeg ikke husket PIN-koden på kortet mitt. Den var HELT borte. Eller, jeg husket halvparten, men a) det hjelper fint lite, og b) jeg husket ikke om de sifrene jeg husket, skulle komme først eller sist. Da er det ganske mange muligheter. Jeg visste egentlig også at minst tre sifre ikke var involvert i moroa, men igjen, det hjalp ikke stort. Jeg gjorde et fåfengt forsøk som ble avvist av den lite samarbeidsvillige betalingsterminalen, og var veldig, veldig glad for at jeg var oppsatt med venn som kunne legge ut for meg.
Måpende hjernecelle
Hurra!
På vei hjem forsøkte jeg gang på gang å komme på hva koden var. På et tidspunkt var jeg nesten helt sikker, men heldigvis hadde jeg ikke tilstrekkelig stor tillit til meg selv, så jeg dro hjem for å sjekke istedenfor å dra på butikken for å handle, og det viste seg å være lurt, for koden jeg trodde jeg husket, var feil. Bare ett siffer, men jeg regner med at betalingsterminalen på matbutikken ville vært like lite forståelsesfull som den på restauranten, så jeg er glad for at jeg på daværende tidspunkt hadde mistet all tiltro til min egen hukommelse. Men jeg ble så satt ut. Jeg har aldri glemt PIN-koden min før. Min spontane forklaring var veldig tidlig aldersdemens (noe jeg vet man egentlig ikke skal tulle med, for det er få ting som er verre enn at en du er glad i forsvinner fra deg mentalt, og det er neppe særlig moro å være den som forsvinner heller), men mor visste råd (typisk mødre), og mente jeg kunne skylde på varmen. Som 50 % nordlending og med en kropp som er bygget for vinterføre, er det en veldig god bortforklaring, og jeg kommer til å holde fast ved den. Alternativt var jeg så utrolig satt ut over at jeg hadde gått over gaten på rød mann og spist en hamburger med dressing at alle hjernecellene var opptatt med å stå i en ring og måpe.
Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.
En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.
Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.
Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet
Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.
Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.
Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.
Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.
Nå er det under 11 måneder til jul, gitt, og det føles som om det er lenge siden nyttår. Listen over ting jeg skulle ha gjort er fremdeles lang som et vondt år (og vel så det), men samtidig føler jeg at 2018 har vært relativt innholdsrikt. Jeg har omsider fått ut fingeren og bestilt meg mer greier fra Royal Design (ja, jeg er den typen person som kjøper fancy dorullholder til flere hundrelapper, men jeg er også den typen person som, etter å ha innsett at det koster omtrent like mange hundrelapper å erstatte et knust tannglass, først går flere uker uten tannglass ("det går helt fint å samle vann i hendene og drikke, slik man gjorde da je å'n bæssfar var småjinter"), for deretter å relokere et av kjøkkenglassene til badet), slik at verdens beste stekespade som åpenbart ikke er av verdens beste kvalitet, ettersom den røk inni håndtaket etter noen få gangers bruk, kan få sin erstatter. Det var egentlig ikke her jeg ville avslutte den setningen, men den ble så lang og omfattende at jeg begikk barmhjertighetsdrap.
Men jeg har gjort mye mer også! Jeg har fått midlertidig blått hår (som nå begynner å bli rosa - en noe uventet effekt), jeg har kreert en kentaur som er halvt dalahest og halvt Clas Ohlson-ansatt, sett alle sesongene av Black Mirror og blitt både beveget, skremt og forstyrret, spist middag ute (ute inne, ikke ute ute - det ville vært veldig kaldt), dyttet en bil som slet med å komme seg opp en bakke, sydd en topp og et skjørt og sett The Book of Mormon i nynorsk språkdrakt og lurt på om de må oppdatere referansen til Thomas S. Monson ettersom han har vandret heden og blitt erstattet av en ny "profet". Og innsett at jeg antageligvis bruker litt for mye av min mentale harddisk på mormonertrivia.
Jeg har også hengt opp en vegglampe slik at jeg omsider, etter nesten tre år, faktisk har godt arbeidslys ved dataen. Jeg liker å skryte av at jeg er løsningsorientert, og det medfører jevnlig at jeg tar kompliserte omveier for å nå målet mitt. I dette tilfellet var utfordringen at den gamle lampen var skrudd fast i betongveggen med to skruer, og at avstanden mellom disse var så stor at jeg hverken kunne skru inn den nye lampens monteringsbrakett i de gamle hullene eller kamuflere dem med lampen. Tanken på å måtte gå ut i naborommet og hente borhammeren var veldig lite fristende, så jeg fant min egen løsning: jeg ville uansett ikke kunne kamuflere det overflødige hullet i den mørkeblå veggen, så hvorfor ikke bruke det? Så da brukte jeg to av mine favoritter fra Clas Ohlsons jernvareavdeling; en blindnagle og noen cm med patentbånd, og laget enkelt og greit en forlengelse av braketten. Jeg skal ikke påstå at det ble pent, for det ble det ikke, men mitt argument for løsningen er at det ikke ville blitt pent uansett, og at jeg slapp å bore enda et hull i veggen. Og blindnagler er tross alt det beste noen sinne. Nesten.
Det påfølgende prosjektet var å dekke hyllen over sisternen på toalettet i dekorplast. Det er antageligvis et helligbrøde å skjule en eikeplate, men jeg har aldri likt den - jeg har separat bad og WC, og sistnevnte er et lettere klaustrofobisk rom det er vanskelig (og ikke spesielt interessant) å gjøre "koselig". Jeg har imidlertid siden starten hatt lyst til å male platen i en farge som harmonerer med de grå gulvflisene, slik at antallet farger reduseres, men etter et uhell med det jeg tror var Liquisole, et flytende tetningsmiddel for å reparere skosåler og sånt med, er deler av treet dekket av et gummiaktig belegg, så jeg visste at en eventuell oppussing av platen ville medføre sliping og pussing i tillegg til maling, og ja, jeg er litt lat. Men så oppdaget jeg at vi hadde fått inn dekorplast på Clas, og etter å ha brukt en valnøttvariant på mammas nye hylle, bestemte jeg meg for å gi treplaten min samme behandling, men i stein. Og jeg er kjempefornøyd. Det var fort gjort, det ble pent (jeg kunne gjort en bedre jobb, men det var ikke dagen for det), det ser overbevisende ut og er full reversibelt.
Så ja, jeg synes jeg har fått gjort mye på fire uker, og det er litt godt å kunne bevise det for seg selv når man har brukt syv timer på å komme seg på matbutikken en lørdag, og har vært usannsynlig tiltaksløs og bedagelig hele dagen. For snittet, det er ikke så verst når alt kommer til alt.
Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.
Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft. Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.
Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).
Jeg har tydeligvis en fin kjole. Jeg liker den godt og har brukt den som mal for kjolemønsteret mitt, og den har dermed fått tre kjolebarn og ett skjørtebarn. Og denne kjolen har vist seg populær.
La meg først understreke noe jeg tror alle som kjenner meg, vet ganske godt: jeg liker ikke fremmede. Jeg er veldig norsk i den forstand at jeg ikke vil møte blikket til en fremmed eller snakke til noen jeg ikke kjenner, og jeg vil heller ikke bli tilsnakket. Jeg vil aller helst bli fullstendig oversett, og jeg får litt hetta dersom fremmede snakker til meg og sier at de har sett meg før. Jeg vil være usynlig. Denne innstillingen kombinerer jeg med å reise til jobb med en kaketine flere ganger i uka, tidvis rosa hår og kjoler i sterke farger og med støyende mønstre, noe som kanskje virker ulogisk, men jeg vil ikke la de 90 minuttene av dagen min som brukes på vei til og fra jobb påvirke hvordan jeg kler meg for de 8 timene av dagen jeg er på jobb.
For det meste blir jeg ignorert. Fordi de jeg møter på min vei, også er veldig norske og ikke snakker til fremmede. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg tidligere i sommer ble stoppet av en dame som syntes jeg hadde fin kjole. Og en til. Og enda en. Og enda en. Til og med tiggeren jeg alltid sier hei til på vei til jobb, pekte og ga meg tommelen opp. Jeg kan selvfølgelig velge å tolke det sistnevnte som et tegn på at hun forsøker å overbevise meg om å gi henne penger, men vi har hilst på hverandre i et halvt år og vel så det uten at hun har fått noe, så jeg velger å ta det som en genuin kompliment (det er både hyggeligere gjort mot henne og hyggeligere for meg). Sist jeg passerte henne i denne kjolen, fikk jeg både tommelen opp og noen ord på et språk jeg ikke forstår, kombinert med peking opp mot himmelen. Jeg smilte og gikk videre, mens jeg lurte veldig på om hun advarte meg mot kommende nedbør, eller om hun syntes jeg lignet på en sky.
Uansett, på torsdag fikk jeg nok en kjolekommentar, denne gangen fra en dame som skremte livskiten ut av meg fordi jeg ikke forventet å bli snakket til bakfra, spesielt ikke siden jeg var midt i en samtale i motsatt retning, og hadde mer fokus på kameraten min enn omgivelsene (hadde hun planlagt å rane meg, ville dette vært det perfekte tidspunktet for å forsyne seg av innholdet i vesken min. Hun kunne kommet seg av gårde med en paraply hvis håndtak må limes fast med jevne mellomrom, og som nekter å folde seg ut ordentlig hver 6. til 7. gang). Og det var selvfølgelig utrolig hyggelig (og skummelt) gjort av henne, spesielt ettersom hun gikk fra å skulle si noe hyggelig til å måtte unnskylde seg for å ha skremt meg. Stakkars dame.
Men det må være noe eget ved denne kjolen, for folk snakker ikke til meg når jeg har på meg andre plagg (et unntak er Pac-Man-kjolen, den har folk gått ut av biler for å fortelle meg at er kul, men til mitt forsvar ER den rimelig kul. Dessuten har den lommer), det er kun denne storblomstrete saken som bringer frem denne godviljen hos vilt fremmede (det er naturligvis mulig at disse menneskene ville kommentert noen av de andre antrekkene mine også, dersom jeg hadde møtt på dem iført andre klær, men om jeg bruker tiggeren som mal, er det kjolen som er utslagsgivende - hun har nemlig aldri gitt meg tommelen opp for andre antrekk).
Og jeg lurer på hva som driver disse fremmede til å være hyggelige mot meg, for jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg selv, under noen omstendigheter, ville sagt noe pent (eller stygt) til en fremmed. Det gjør meg muligens til et noe usympatisk menneske, men kombinasjonen av det jeg selv oppfatter som sunn skepsis til alle jeg ikke allerede kjenner og den norskeste verdien av dem alle, nemlig frykten for å forstyrre noen ved å anerkjenne deres eksistens og dermed tvinge dem til å anerkjenne din, gjør at jeg i praksis kun kommuniserer med fremmede dersom det er helt nødvendig.
Men disse kjolekommentatorene gjør meg altså veldig glad.
Jeg har egentlig aldri gått rundt og sultet i Kristiania - jeg har vært sulten i denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den, men jeg har alltid hatt penger og muligheten til å stille sulten. Men jeg har generelt ikke gått så mye rundt i den, og det er litt pinlig, ettersom det er hjembyen min, og jeg lærer om den av innflyttere. På torsdag, for eksempel. Da var jeg på Grünerløkka for femte gang i mitt liv - jeg har konkludert med at jeg har vært på et show på Parkteateret for 11 år siden, og siden det har jeg vært der to ganger med jobben og to ganger med venner (venner som også er eller har vært kolleger og kolleger jeg anser som venner - komplisert, dette her), og med tanke på at tre av disse utfluktene har funnet sted i sommer, og to av dem de siste to ukene, føler jeg at det sier ganske mye om hvordan jeg bruker byen min. Jeg visste ikke at det grønne området jeg kjørte forbi med bussen to ganger om dagen mens jeg gikk på videregående, het Torshovdalen, og jeg ante ikke hvor Sofienbergparken lå. Jeg visste ikke at Sofienberg lå mot Grünerløkka og Rodeløkka, og jeg har aldri riktig forstått hvordan Økern, Hasle, Carl Berner og Tøyen henger sammen. Og det er antageligvis delvis fordi jeg aldri har prøvd ordentlig.
Jeg har klaget over min egen ubrukelighet når det kommer til å vite ting om hjembyen min tidligere. Senest i forrige uke klaget svensken over meg, da vi skulle grille i Sofienbergparken, og MC skulle møte oss på veien, og etter å ha forsøkt å få meg til å avsløre hvor vi befant oss (overraskende komplisert, viste det seg) og forklart hvor han var, hadde jeg denne utvekslingen med svensken:
Linnéa: Vad sa han?
Renate: Eeeh, han skulle møte oss
Linnéa: Var då?
Renate: Det er jeg ikke helt sikker på
Linnéa: Asså...
Det sier kanskje seg selv at jeg ga henne telefonen da han ringte igjen litt senere? For ikke å snakke om hvor mye jeg måtte lete etter Cacas tidligere i sommer - jeg visste at det lå i Øvre Slottsgate, men det var like fullt omtrent umulig å finne gata, til tross for at jeg har vært der mange ganger før. Kvadraturen føles som en slags mystisk labyrint, og selv om jeg burde hatt ganske mange knagger å henge ting på (tross alt er det der de fleste butikkene jeg har frekventert relativt ofte ligger), ender jeg alltid opp med å sose rundt og begynne å tenke på hus og hoteller som brenner i Monopol. Og ja, jeg har fordommer mot de billige gatene. Og de dyre. Fordi jeg er et komplekst vesen, naturligvis.
En del av problemet er nok at jeg ikke fokuserer på omgivelsene når jeg er ute blant folk - går jeg alene, ser jeg meg rundt og absorberer sanseinntrykk aktivt, men i Sentrum? Da ser jeg ned. Jeg vil jo ikke ha blikkontakt med fremmede, det ender som regel med at noen prøver å tvinge meg til å ta ut penger i nærmeste minibank eller tegne abonnement på sultne barn, og det vil jeg ikke. Og jeg tror ikke hjernen min er veldig god på å oversette kart til virkeligheten (eller vice versa) - jeg har alltid hatt en veldig vag forståelse av hvor Grünerløkka er, og da Torsdagens tur gjennom Sofienberg ledet til et av busstoppene 31-bussen passerer, ble jeg genuint overrasket. Og jeg, som passerte Regjeringskvartalet de gangene jeg tok banen til eller fra Katta, og er fullt klar over hvor det lå, ble overrasket over å innse at høyblokka jeg så fra Storgata var, vel, Høyblokka. Jeg er ikke veldig imponert over meg selv på dette området, men samtidig har jeg jo åpenbart forbedret meg litt, og jeg vil selvfølgelig være den første til å rose min egen fremgang, jeg er tross alt min største fan.
Jeg tror svensken er min nest største fan, så vi burde muligens starte en fanklubb.
"Du är awesome"
- Linnéa
Før jeg går til det skritt å faktisk foreslå det, bør jeg kanskje få avklart om jeg, som min største fan, bør være klubbens leder, eller om jeg er inhabil.
Uansett, jeg har altså blitt litt mindre ubrukelig, i all hovedsak takket være at jeg har mennesker som kan eksponere meg for min egen hjemby, ettersom jeg åpenbart ikke klarer det selv. Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for!
Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.
"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"
Buffy i "Earshot"
Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!
Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:
"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."
- Xander i "Potential"
Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.
Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"
- eksdemonen Anya om Joyces bortgang
Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.
Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.
Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.
Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?
Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!
Jeg er glad i å gjøre ting jeg ikke kan, men etterhvert som jeg lærer meg litt, forstår jeg hvor lite jeg kan, hvor mye finesse de som faktisk kan det jeg prøver å gjøre, har. Jeg vet utrolig godt når et eller annet prosjekt jeg har, kanskje er en 4-er på en skala fra 1-10, og av respekt for de som faktisk behersker faget, vil jeg ikke under noen omstendigheter si at jeg kan det jeg gjør. Ulempen med dette, er at jeg fort ender opp med å fremstå som falsk beskjeden. Eller totalt inkompetent.
For et par uker siden utvidet jeg klesbeholdningen med tre retrokjoler fra H&R London, og jeg har fått mange hyggelige kommentarer for dem fra fremmede. Det har gjort meg lettere sjokkert - generelt snakker ikke fremmede til meg (noe jeg i utgangspunktet setter pris på), og selvfølelsen min har definitivt vært bedre, så positive tilbakemeldinger er kombinert uventede og kjærkomne.
Så fikk jeg et innfall: Jeg kan sikkert sy en slik kjole selv også! Det kan vel ikke være så vanskelig?
Men så er det det, da, at ting gjerne virker lett når man ikke har gjort det før. Det er bare noen sting, ikke sant? Men selv om jeg ikke kan sy, har jeg lekt nok med symaskinen min til å vite at det ikke bare er å sy i vei og ende opp med noe som er en dronning verdig. Jeg manet derfor til moderasjon overfor meg selv, sa tydelig ifra at joda, det er en fin idé å sy noe selv, og ja, snittet på disse kjolene er relativt enkelt, men nå må du får all del ikke få det for deg at du har blitt skredder, Renate. Risikoen for at dette vil gå lukt åt skogen, er ganske stor. Jeg har tross alt vært meg selv nærmest i snart 29 år, og jeg vet at jeg har en tendens til å vri litt på vedtatte sannheter. Jeg vil for eksempel heller angre på noe jeg ikke har gjort enn noe jeg har gjort, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det er best å måle to ganger og klippe én, praktiserer jeg jevnt over "måle én gang, klippe to".
Jeg synes det er kjedelig å måle, og jeg sørger definitivt ikke for å ha alt jeg trenger før jeg begynner. Jeg dro derfor til Stoff & Stil uten å vite hvor mye stoff jeg trengte (jeg har dermed stoff til en lik kjole til, så om noen har lyst til å kle seg ut som meg, kan de få kjøpe billig stoff), og innså neste morgen at jeg ikke ante hvor brodersaks og trådkutter hadde tatt veien, noe som er litt dumt når man har en tendens til å sy feil. Skredderkritt i en passende farge manglet jeg også, så etter å ha ligget på stuegulvet og kopiert kjoledeler over til matpapir hele lørdag formiddag, måtte jeg ty til blekoransje kritt. Kontrasten var ikke veldig god, for å si det mildt. For å gjøre en lang historie kort: etter litt over en dags arbeid, kunne jeg faktisk ikle meg en hjemmesydd kjole som nesten sitter som den skal, som ser ut som om den er sydd av noen som nesten vet hva de gjør, og som har lommer. LOMMER!
Ikke nok med det: jeg sydde bare feil én gang, husket å vaske stoffet først (pga krymping),OG klarte å finne ut av hvordan jeg skulle sy inn glidelåsen uten å spørre Internett eller bruksanvisningen. Det ble til og med nesten pent. Og nei, jeg brukte ikke målebånd (det hadde jeg dog ikke rotet bort - det lå på skrivebordet, der det har ligget siden jeg målte hodeomkretsen min for å få bekreftet at jeg hadde husket riktig da jeg refererte til hattestørrelsen min i en samtale med en kamerat - som man gjør, og at jeg er relativt tjukk i huet). Nøyaktighet er for pyser og profesjonelle! Og forresten, er det situasjoner der det er like riktig å si at man er nøye som at man er nøyaktig?
Så ja, jeg er ganske stolt av meg selv, samtidig som jeg vet det er en enorm forskjell mellom det jeg klarer og det en som kan sy, kan lage. Men jeg kan faktisk lage noe anvendelig, og nå har jeg mønsterdelene jeg trenger for å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, såfremt jeg ikke går opp eller ned i vekt.
Dette har vært en god dag for latterkramper. Det skal nemlig ikke så mye til - ikke mer enn fredagens samtale om tasmanske pungdjevlers smittsomme ansiktskreft, og gleden over å ha kommet på at utgangspunktet for avsporingen (som naturligvis var min), var at jeg hadde valgt bort frokosten til fordel for sminke den morgenen. Helt naturlig overgang, ikke sant?
Aha-øyeblikket førte til at jeg holdt mange små foredrag om tasmanske pungdjevler (stakkars kollegene mine, og stakkars de tasmanske pungdjevlene. Jeg vil ikke på noen måte latterliggjøre DFTD eller trusselen sykdommen utgjør mot en allerede sårbar populasjon), etterfulgt av digresjoner om andre pungdyr. Wombaten har nemlig pungen "feil vei", altså med åpningen bakover istedenfor fremover, noe som hindrer at jord og sånt havner i pungen mens den graver (ifølge wikipedia mangler den "a meaningful tail". Selv om jeg forstår hva de mener, synes jeg det virker litt trist å få halen sin karakterisert som meningsløs). Jeg synes egentlig bakovervendt pung (hva er egentlig foran og bak på en pungdyrpung?) virker mye smartere på et firbeint dyr (eller firkantet, som jeg sa. Til mitt forsvar er wombaten ganske firkantet av seg - hvis jeg har eplefasong, har wombaten mursteinfasong), men evolusjonen føyer seg av en eller annen grunn etter mine innfall.
"... they have an unpleasant odour and neither demonstrate nor respond to affection."
Wikipedia om hvorfor tasmanske pungdjevler er uegnet som kjæledyr
Kenguru med frampølse
Den forvirrende digresjonen ledet meg til kenguruen Hoppsasa, som gjorde stor lykke i min barndom med både bøker ("En kenguru med baklomme") og sendinger på Barnetimen. Men tydeligvis ikke hos de av mine kolleger jeg diskuterte pungdyr med, noe som gjør meg litt trist. Nuvel. Kenguruen Hoppsasa er født med pungen bak, og jobber hardt med å prøve å få snudd den, før hun til slutt lærer å akseptere seg selv og avviket sitt. Noe som ikke ble nærmere problematisert i bøkene, var hvordan Hoppsasa ville sett ut dersom hun hadde klart å snu seg i skinnet sitt. Det at hun ikke ville vært i stand til å se, ettersom øyehullene ville vært i bakhodet hennes, er en ting (det gir dog "øyne i nakken" en ny betydning), men hva med halen? Virvlene og musklene ville jo blitt foldet opp som en slags ryggkam på innsiden av det som før var mageskinnet, og hun ville hatt en lang, flat skinnpølse hengende ned mellom beina (hørte jeg et "æsj"?. I kjenningsmelodien sang Hoppsasa at "det må da være lov å ha hver sin smak", men ett sted må da grensen gå...
Etter at jeg hadde slengt sammen et par kaker begynte jeg å lese meg opp på pungdyr, ettersom jeg ville ha mitt på det rene før jeg skrev dette innlegget, og jeg har allerede lært mye nyttig - som at det finnes lokomotivkenguruer (nå lyver jeg, og det er ikke pent. Men Wikipedia skriver om"locomotive kangaroos") - jeg forstår ikke helt hvorfor det må spesifiseres at disse kenguruene kan bevege seg, eller om de mener "kenguru på walkabout", og wikipedia var særdeles lite hjelpsom på dette området. Jeg fikk dog vite at hunnkenguruer er omtrent kronisk gravide (unntatt den dagen de føder), noe som høres slitsomt ut. Forresten, om noen hadde fortalt meg at kenguruen er et genetisk eksperiment fra nazitiden der det ble skapt en hybrid mellom hare, hjort og menneske, ville jeg vurdert å ta dem seriøst. Og det er ikke bare fordi jeg er veldig godtroende.
Jeg kan ikke si jeg er overrasket (kilde:ssb.no/navn)
Jeg får innimellom reaksjoner på at jeg vet rare ting, noe som nok skyldes kombinasjonen av relativt god hukommelse, stor entusiasme for ganske mye og viljen til å sette meg inn i ting. Pungdyr har vært en naturlig ting å interessere seg for for min del, ettersom jeg hadde en kosedyrwombat da jeg var liten, var redd for tasmanske pungdjevler (jeg var et fryktsomt lite barn) og levde i håpet om at den tasmanske pungulven ikke skulle være utdødd likevel (jeg var også et besynderlig lite barn). "Pungulv" høres forresten litt ut som et godt, norsk mannsnavn, på lik linje med Arnulv og Bjørgulv. "Pungulv Knutsønn, Syltevorpas store sønn". Og nå, om du ikke visste det jeg har fortalt, og har en relativt grei hukommelse, har du også lært noe nytt om pungdyr. Og hvis du har gode pungdyrkunnskaper eller dårlig hukommelse, kan du trøste deg med at uansett hvor kjipt det til tider er å være menneske, så slipper du i alle fall å være en "fathead minnow" (eller storhodet ørekyt) - det må tross alt være ganske leit å ha et navn som høres ut som en fornærmelse, ikke sant?
