Pungulv og vennene hans

Dette har vært en god dag for latterkramper. Det skal nemlig ikke så mye til - ikke mer enn fredagens samtale om tasmanske pungdjevlers smittsomme ansiktskreft, og gleden over å ha kommet på at utgangspunktet for avsporingen (som naturligvis var min), var at jeg hadde valgt bort frokosten til fordel for sminke den morgenen. Helt naturlig overgang, ikke sant?
Aha-øyeblikket førte til at jeg holdt mange små foredrag om tasmanske pungdjevler (stakkars kollegene mine, og stakkars de tasmanske pungdjevlene. Jeg vil ikke på noen måte latterliggjøre DFTD eller trusselen sykdommen utgjør mot en allerede sårbar populasjon), etterfulgt av digresjoner om andre pungdyr. Wombaten har nemlig pungen "feil vei", altså med åpningen bakover istedenfor fremover, noe som hindrer at jord og sånt havner i pungen mens den graver (ifølge wikipedia mangler den "a meaningful tail". Selv om jeg forstår hva de mener, synes jeg det virker litt trist å få halen sin karakterisert som meningsløs). Jeg synes egentlig bakovervendt pung (hva er egentlig foran og bak på en pungdyrpung?) virker mye smartere på et firbeint dyr (eller firkantet, som jeg sa. Til mitt forsvar er wombaten ganske firkantet av seg - hvis jeg har eplefasong, har wombaten mursteinfasong), men evolusjonen føyer seg av en eller annen grunn etter mine innfall.

"... they have an unpleasant odour and neither demonstrate nor respond to affection." 

Wikipedia om hvorfor tasmanske pungdjevler er uegnet som kjæledyr

Kenguru med frampølse

Den forvirrende digresjonen ledet meg til kenguruen Hoppsasa, som gjorde stor lykke i min barndom med både bøker ("En kenguru med baklomme") og sendinger på Barnetimen. Men tydeligvis ikke hos de av mine kolleger jeg diskuterte pungdyr med, noe som gjør meg litt trist. Nuvel. Kenguruen Hoppsasa er født med pungen bak, og jobber hardt med å prøve å få snudd den, før hun til slutt lærer å akseptere seg selv og avviket sitt. Noe som ikke ble nærmere problematisert i bøkene, var hvordan Hoppsasa ville sett ut dersom hun hadde klart å snu seg i skinnet sitt. Det at hun ikke ville vært i stand til å se, ettersom øyehullene ville vært i bakhodet hennes, er en ting (det gir dog "øyne i nakken" en ny betydning), men hva med halen? Virvlene og musklene ville jo blitt foldet opp som en slags ryggkam på innsiden av det som før var mageskinnet, og hun ville hatt en lang, flat skinnpølse hengende ned mellom beina (hørte jeg et "æsj"?. I kjenningsmelodien sang Hoppsasa at "det må da være lov å ha hver sin smak", men ett sted må da grensen gå...

Etter at jeg hadde slengt sammen et par kaker begynte jeg å lese meg opp på pungdyr, ettersom jeg ville ha mitt på det rene før jeg skrev dette innlegget, og jeg har allerede lært mye nyttig - som at det finnes lokomotivkenguruer (nå lyver jeg, og det er ikke pent. Men Wikipedia skriver om"locomotive kangaroos") - jeg forstår ikke helt hvorfor det må spesifiseres at disse kenguruene kan bevege seg, eller om de mener "kenguru på walkabout", og wikipedia var særdeles lite hjelpsom på dette området. Jeg fikk dog vite at hunnkenguruer er omtrent kronisk gravide (unntatt den dagen de føder), noe som høres slitsomt ut. Forresten, om noen hadde fortalt meg at kenguruen er et genetisk eksperiment fra nazitiden der det ble skapt en hybrid mellom hare, hjort og menneske, ville jeg vurdert å  ta dem seriøst. Og det er ikke bare fordi jeg er veldig godtroende.

Jeg kan ikke si jeg er overrasket (kilde:ssb.no/navn)

Jeg får innimellom reaksjoner på at jeg vet rare ting, noe som nok skyldes kombinasjonen av relativt god hukommelse, stor entusiasme for ganske mye og viljen til å sette meg inn i ting. Pungdyr har vært en naturlig ting å interessere seg for for min del, ettersom jeg hadde en kosedyrwombat da jeg var liten, var redd for tasmanske pungdjevler (jeg var et fryktsomt lite barn) og levde i håpet om at den tasmanske pungulven ikke skulle være utdødd likevel (jeg var også et besynderlig lite barn). "Pungulv" høres forresten litt ut som et godt, norsk mannsnavn, på lik linje med Arnulv og Bjørgulv. "Pungulv Knutsønn, Syltevorpas store sønn". Og nå, om du ikke visste det jeg har fortalt, og har en relativt grei hukommelse, har du også lært noe nytt om pungdyr. Og hvis du har gode pungdyrkunnskaper eller dårlig hukommelse, kan du trøste deg med at uansett hvor kjipt det til tider er å være menneske, så slipper du i alle fall å være en "fathead minnow" (eller storhodet ørekyt) - det må tross alt være ganske leit å ha et navn som høres ut som en fornærmelse, ikke sant?

Og som en liten bonus: her er en video av to koalaer som krangler. Du kan takke meg siden!