Lange dager, korte uker

 Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på hortikulturell.no, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?

Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.

Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.

På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!

Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. 

Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.

Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. 

Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.

Solidaritet, del 2

"dom som sier at andre er dumme, dom er dumme, dom"

Dette er et av de ofte siterte sitatene i min familie, og jeg aner ikke hvor det kommer fra, og jeg er vel i grunnen ikke helt enig - det betyr jo i praksis at du ikke kan påpeke en egenskap ved et annet menneske uten at du enten er dum, eller har samme egenskap selv, altså enten et slags addendum til Janteloven eller en ekstrem variant av "på seg selv kjenner man andre".Dette innlegget skal handle om noen av de menneskene jeg synes er dumme, og om du ved innleggets slutt sitter igjen med et klart inntrykk av at jeg er den dumme, så får det bare være.

Dumhet er vel egentlig litt som klokskap, det er ikke et grunnstoff, der er en kjemisk forbindelse som krever flere ulike elementer for å fungere som det skal.
Jeg vil tro de fleste er enige om at det finnes ulike former for intelligens, og at vår evne til å utnytte kapasiteten vi har på ulike områder, og de erfaringer og verdier vi har, vil påvirke hvorvidt vi oppleves som kloke av våre medmennesker. Det kreves for eksempel veldig lite "åndelig intelligens" for å akseptere det du blir fortalt om at en eller flere guder finnes eller ikke, og leve resten av livet som religiøs eller ikke-religiøs, men det krever mer for å ta en bevisst og reflektert avgjørelse i den ene eller andre retningen der du har satt deg inn i begge siders perspektiver og resonnementer.

Hvordan var det nå man fikk opp døra igjen?

Men la oss snakke litt mer om hva jeg mener med dumhet i dette innleggets kontekst. Jeg tenker ikke på hvorvidt du er i stand til å skjønne hvordan et dørhåndtak virker, eller om du var i stand til å fullføre videregående skole. Det handler heller ikke om din evne til å forstå komplekse idéer eller følge et logisk resonnement. Neida, dette handler om slem eller usolidarisk dumhet.

Lav IQ er ikke farlig, men en manglende forståelse for andres menneskelighet, er forbasket skremmende. Det kan handle om å ikke akseptere andre fordi de har et annet virkelighetsbilde enn en selv, en annen selvforståelse eller en annen bakgrunn. Det kan handle om å mene seg bedre enn noen fordi man har en bedre betalt jobb eller høyere utdannelse, eller fordi man har god lønn uten utdannelse. Det kan handle om å forherlige seg og sine og forakte det man oppfatter som svakhet hos andre.

Jeg er kanskje ikke bedre enn dem, for det er sjelden jeg kan føle stemmen min dryppe med mer forakt enn når jeg gjenforteller en anekdote om et menneske av denne typen, men jeg føler at jeg ved å bli eksponert for dem, får en slags jevnlig immunitetsboost mot det jeg oppfatter som farlige holdninger, så kanskje jeg burde takke disse menneskene?
Nei, jeg tror jeg står over akkurat det, men jeg tror de har samme effekt på meg som Trump, i en helt annen skala, har på den mentalt oppegående delen av USAs befolkning: når du stirrer den store Dumheten i hvitøyet, skjønner du at du må reise deg opp og si at nei, dette her er faktisk ikke greit.
Og mens voldsforherligende, populistiske, fremmedfiendtlige nasjonalistbevegelser får mer luft under flaggermusvingene (unnskyld, flaggermus, assosiasjonen flaggermusvinger=ondskap er et overgrep mot dere), og jeg begynner å frykte for Europas fremtid, ikke på grunn av dem som vil inn, men på grunn av dem hvis familier har bodd her i uminnelige tider, hjelper sosiale medier meg med å se ugresset som stikker opp i den ellers fine plenen av "venner".

De menneskene som gir meg nevnte immunitetsboost, er ikke mine venner på Facebook. Jeg velger ikke å forholde meg til dem, jeg er bare pent nødt til det, og stenger dem ute om og når jeg kan, fordi jeg ikke vil at de skal forpeste luften jeg puster i. Og jeg liker å tro at menneskene jeg regner blant mine "venner" på sosiale medier, har gode holdninger. Du vet, tro det beste om folk inntil de klart å tydelig demonstrerer at de er fullstendig ubrukelige. Jeg er naturligvis fullt innforstått med at det i denne gruppen av mennesker er folk som stemmer på og engasjerer seg i ulike politiske partier, folk som er religiøse og anti-religiøse, folk som bryr seg mest om sitt eget og folk som bryr seg mest om andre, folk som deler for mye og folk som aldri deler noe. Og det er fint. Det er godt med variasjon, med ulike stemmer, ulike perspektiver. Men Facebook gir meg også innsyn i sider ved noen av mine "venner" jeg skulle ønske jeg slapp å se, ikke fordi jeg ikke tåler å se at mennesker er noe mer eller noe annet enn det jeg trodde de var, men fordi jeg blir oppriktig lei meg over at de mener det de gjør. Dette er aldri mennesker som har noen reell relevans for meg, dem vet jeg rimelig godt hvor jeg har, men det er like fullt mennesker jeg har trodd godt om.

 Når du (ukritisk) deler et bilde eller en artikkel som ble publisert av en kvakksalver, rister jeg på hodet og ber Facebook vise meg færre slike innlegg. Det er greit, du vet ikke bedre, og om du har lyst til å drikke kolloidalt sølv til du ser ut som en smurf, så kan du egentlig bare ha det så godt. Men når du viser sympati med politikere, rikssynsere eller andre offentlige personer som har et menneskesyn eller et verdisett som jeg finner så motbydelig at jeg får lyst til å kaste opp både binyrebark og menisk, så vet jeg at joda, du er kanskje hyggelig mot meg, men du er enten for dum til å faktisk forstå hva denne meningsfellen din faktisk sier, eller du synes at menneskerettigheter kun gjelder for sånne som deg og meg.

For de som poster disse tingene, har en tendens til å tilhøre den beskyttede majoriteten. De er hvite, de har en tilstrekkelig kristelig bakgrunn til å døpe ungene sine, men ikke kristelig nok til å være gode samaritaner, elske sin neste som seg selv eller ta imot den fremmede og gi ham mat og drikke (jeg kan dog se for meg at de gjerne ville forbannet et fikentre for ikke å bære frukt på feil årstid, så kanskje de følger Jesu liv og lære likevel?), de har klart seg greit, til tross for at de føler at de har artium fra Livet's Harde Skole, og synes for pokker at andre får ta seg sammen og gjøre det samme (apropos det, vi har åpenbart hatt det helt jævlig hele gjengen, så hvorfor har vi ikke mer sympati for hverandre?).

Jeg tror disse menneskene utgjør bunnslammet i kategorien "mennesker som bare ser sine egne behov og utfordringer i øyeblikket, og gir en god dag i de behov og utfordringer andre har" - typ de som stemmer på partier som satser på barnehager når ungene er små, på skoler når de blir litt eldre, på pensjonister når foreldrene deres blir gamle. Sammenlign dem gjerne med den delen av den amerikanske befolkning som trekker på skuldrene og sier at det sikkert blir greit med Trump som president, fordi han ikke kommer til å ødelegge deres liv. Neida, i beste fall vil han ikke det. Men han og en rekke av hans republikanske partifeller vil jobbe aktivt for å gjøre livet surere for fattige, for minoriteter, for homofile og for kvinner som ønsker abort. Hvorfor skulle en ciskjønnet, heterofil, hvit mann i middelklassen bry seg det spøtt om det? (svaret på dette retoriske spørsmålet er forøvrig: "SOLIDARITET !!!", i tilfelle du lurte. 5 ekstra poeng om du gjettet bruk av versaler og korrekt tegnsetting). Dette er en stor gruppe, men det er altså bunnslammet jeg bekymrer meg for. Og jeg skulle gjerne forstått hva som driver deg, du som publiserer grums på Facebook. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at du delte dine egne tanker, ikke bare andres, og at du viste meg at du hadde tenkt nøye over dette. At du faktisk hadde reflektert over hvorfor det du delte, var sant og riktig i dine øyne. For jeg liker å tro at vi alle på sett og vis har et felles mål. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi alle ønsker mest mulig lykke for flest mulig mennesker, men vi har ulike tilnærminger og kanskje en litt ulik forståelse av hvor vi står i forhold til "flest mulig", og hvorvidt mengden lykke eller andel av befolkningen bør være høyest, dersom man ikke kan få full pott på begge fronter (si f.eks. at du må velge mellom 30 % lykke til 90 % av befolkningen eller 90 % lykke til 30 % av befolkningen), og noen vil følge en vei som ikke leder til Rom, men utfor en skrent og ned i et tornekratt, og om vi har en åpen dialog og prøver å forstå hverandre, vil vi kanskje kunne ta det beste fra alle leire, luke ut ugresset og finne et slags kompromiss.

Og for å få til det, må vi, som John Green på en eller annen måte i en eller annen kontekst sa, se hverandre som komplekse skapninger. Vi må ta innover oss at selv om det er en teoretisk mulighet for at det livet vi lever begynte for en time siden og at alle minner om livet før det, er fiktive, og at alle andre mennesker er fantasifostre skapt for å bringe oss videre i handlingen. Alle har mål, hensikter bak sine handlinger og en historie å bære på. Noen er fascinerende dårlige til å definere, sikte mot og nå målene sine, noen handler mer basert på intensjon enn potensiell konsekvens og noen har litt mer problematiske historier enn andre. Om vi klarer å se hverandres menneskelighet, blir det kanskje litt enklere å ikke hate og frykte så mye?

For det er noe med denne menneskeligheten. Det å evne å føle empati. Det er ikke snakk om å slippe alle flyktninger inn i Norge, eller å gi til alle tiggere. Det vet vi at ikke er mulig. Jeg tenker ofte på det når jeg aktivt sier nei til tiggerne som krysser min vei mellom jobben og t-banen. Det stikker når jeg sier nei, selv om jeg i mange tilfeller blir mer irritert enn noe annet, ettersom de gjerne griper tak i meg eller nærmest går på meg og begynner å fortelle meg hvor fælt de har det. Jeg vil egentlig ikke høre. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant, og uansett om det er helt sant, litt sant eller blank løgn, føler jeg noe. Ingen i min situasjon ville valgt å tigge, så uansett om det er sant at de sover utendørs eller ikke, uansett om de har syv sultne barn i Bulgaria eller ikke, uansett om de er blakke eller ikke, så er de i en situasjon der det å gå gatelangs i Oslo i februar, fremstår som det beste alternativet. Jeg gjør meg hard og sier nei, fordi jeg velger det jeg føler er det beste alternativet, men jeg føler at jeg samtidig gir opp litt av menneskeligheten min. Heldigvis er jeg omtrent 100 % menneske, og det er ganske mye av meg, så jeg overlever.
Så uavhengig av hvor grensen settes av myndighetene når det gjelder hvor mange som skal slippes inn, hvor mye penger som skal brukes til nødhjelp der kriser rammer, hvor mange som skal kastes ut, mener jeg at vi har en fordømt plikt til å kjenne etter, ta innover oss en liten bit av den lidelsen vi har sagt nei til å lindre, og prøve å bruke den innsikten til å bli litt snillere, litt mer ydmyke, litt mer takknemlige for hva vi har og litt mer empatiske. Og ideelt sett spørre oss selv hva vi kan gjøre og hva vi er villige til å ofre for å tilby litt mer lindring, hvor mye av vår egen "lykke" vi kan ofre for at noen flere mennesker skal få et verdig liv. Det vil ikke hjelpe småbarnsfamilien som blir kastet ut av landet, men kanskje det vil hjelpe noen i fremtiden?

Det handler ikke om å si at vi skjønner at enkelte unge, vestlige muslimer føler seg fremmedgjorte og rotløse, og romantiserer en farlig ideologi, og at IS derfor er uproblematisk. Det handler ikke om å si at det er husrom der det er hjerterom, og slippe alle inn i Norge. Det handler ikke om å sy puter under armene på ungdommer, om å sykeliggjøre normalitet eller normalisere sykelighet. Men det handler om å se at a) vi formes av våre opplevelser og den virkeligheten vi vokser opp i, og b) vi ønsker alle lykke, og fraværet av lykke og jakten på den, kan drive oss til å gjøre ting som er gale, ukloke eller destruktive. Og vi må vite at selv om vi må si nei, selv om vi må gjøre oss harde i mange situasjoner, så rettferdiggjør ikke det at vi slutter å føle på effekten våre handlinger har på andre mennesker, at vi latterliggjør deres smerte, at vi viser forakt eller at vi forherliger en apatisk tilnærming til andres menneskelighet.

Og om du har kommet deg så langt som dette i denne veggen av tekst, ønsker du kanskje å si at "Renate, du er ikke noe bedre selv, du dømmer jo disse Facebookvennene dine for deres holdninger, og du blokkerer dem istedenfor å invitere til dialog. Dust."
Og jeg vil gi deg rett, i alle fall delvis. Men jeg føler at jeg gjør så godt jeg kan for å forstå hvorfor de deler det de gjør. Jeg prøver å tolke det i lys av det jeg vet om deres bakgrunn og livssituasjon. Jeg prøver å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg kunne gjerne gått i dialog med dem, men jeg synes ikke folks Facebookvegg er stedet for lange diskusjoner. Ikke korte heller, egentlig, med mindre man kjenner folk godt.

Bernt-Kåre og du

Sammenlign det med å gå nedover en gate og se huset til Bernt-Kåre, din gamle klassekamerat. Dere sier hei når dere møtes på butikken, og haster deretter raskt videre, fordi dere virkelig ikke har noe å prate om. Det er ikke det at dere misliker hverandre, det er bare det at Venn-diagrammet over deres interesser er to separate sirkler. Tror du. Men så, mens du kikker mot Bernt-Kåres hus, ser du en plakat i vinduet med teksten "slipp fangene fri" og tenker "oi, vi har visst en felles interesse likevel, han er også tilhenger av en snillere kriminalomsorg!". Du småløper mot døren, men midtveis i innkjørselen ser du at det står "og skyt dem mens de løper sin vei" med litt mindre skrift nederst på plakaten. Oisann, dere var visst ikke enige likevel.

Hva gjør du? Bernt-Kåre har ikke dyttet meningene sine på deg personlig, men han har offentliggjort dem. Men det var ditt valg å ikke ignorere plakaten. Skal du ringe på og starte en dialog eller bare gå videre?
Bernt-Kåre snakker ikke til deg, du er ikke en del av det publikumet han aktivt henvender seg til, han har ikke invitert deg på besøk, men han aksepterer at du ser på huset hans, og kringkaster relativt passivt sine meninger for alle vilkårlige forbipasserende.

I min verden må Bernt-Kåre få lov til å ha plakaten sin i vinduet sitt. Men i det øyeblikket han begynner å ta opp sitt ønske om å avlive kriminelle når dere møtes på Rema, eller legger brev om dette i postkassen din, eller begynner å predike høylydt, eller aktivt oppfordrer til vold, er jeg tilbøyelig til å tenke at han må få gå i fred. Han har ikke bedt om debatt, og om du prøver å starte en debatt han ikke prøvde å starte (og ikke med deg), blir det fort skyttergravskrig, fordi han føler seg angrepet, selv om det ikke var din intensjon. Så jeg lukker døren til ekkokammeret mitt, setter på en podcast publisert av noen som i stor grad er mine meningsfeller. Er det rett? Jeg vet ikke. Men jeg sender et signal, og jeg kan se for meg at Facebook, om mange nok skjuler en og samme person fra egen feed, automatisk vil redusere frekvensen av vedkommendes innlegg i feeden hos andre brukere som ikke interagerer aktivt med ham. En slags sensursmitte, om du vil, eller bullshitvaksine. Dessverre finnes det mange som ikke er immune mot bullshit, og jeg er hverken kvalifisert for eller engasjert nok til å kjempe mot dem. Men betrakt gjerne dette som min noget dempede protest. Og sann mine ord, I delere av dritt: Jeg har sett dere. Jeg vet hvem dere er. Og en dag, når den uretten dere nå tåler så inderlig vel, omsider rammer dere selv, kommer jeg ikke til å stå klar for å sende hjerter eller triste fjes, fordi jeg har lukket deg ute. Du er det flatulente vortesvinet på min Facebookfeeds savanne, og jeg er ikke interessert i dine utslipp av metan og svovel. Men banker du på min dør og vil fortelle meg at vi må stoppe snikislamiseringen av Norge, at det eneste som feiler "psyke" mennesker er vondt i viljen, at Jorden er flat eller klimaforandringer noe tull fordi det var fint vær i sommer (var det det, forresten? Jeg husker ikke), så vil du få beskjed om at det tullet der må du lengre inn i jungelen med.

(har du lest alt dette? Jeg tar av meg den imaginære hatten min for deg)

Tiggerne angriper

Idag fikk jeg kjeft. Tror jeg. Om ikke kjeft, så i alle fall en slags kombinasjon av en trussel og kritikk, servert av en vilt fremmed. På Mega.
Kong Triton så på seg selv som en rettferdig havmann, og jeg ser på meg selv som et stillferdig menneske, i alle fall når jeg er ute i det offentlige rom. Jeg plager ikke andre, og forventer å ikke bli plaget tilbake. Det er liksom en del av den kollektive avtalen byfolk har inngått for å gjøre tilværelsen tett innpå så mange andre artsfrender utholdelig. Noen vil alltid bryte denne avtalen, og ofte er denne formen for noen en irriterende selger som enten vil prakke på deg treningsstudiomedlemskap, krill, billig strøm eller god samvittighet. Det er irriterende, delvis fordi det er en forstyrrelse og delvis fordi jeg hater det når folk forsøker å selge meg ting. Jeg vil finne ut av hva jeg vil ha selv, og skulle jeg trenge hjelp til å ta et valg, er jeg fullt i stand til å spørre om hjelp.
Men så er det disse som ikke selger, de som vil ha uten å gi noe igjen. Jeg har et noe anstrengt forhold til tiggere, muligens som en konsekvens av at jeg både misliker tigging og synes synd på tiggerne. Uansett hva motivasjonen for å komme til Norge for å tigge er, sier det vel egentlig seg selv at det hverken er lukrativt, komfortabelt eller verdig å sitte langs husvegger og på parkeringsplasser og tigge. De hadde ikke gjort det om de hadde gode muligheter til å leve et verdig liv der de kommer fra. Og jeg vil ikke nekte dem å sitte der, om ikke for annet, så for at vi som bor her, skal måtte forholde oss til nøden vi er forskånet fra å oppleve på nært hold. og faktisk ta et aktivt valg når det kommer til å vise medmenneskelighet.

Jeg tar det valget flere ganger hver dag, og jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å bli minnet på at jeg har penger jeg kunne gitt til dem. Jeg gir litt penger til veldedige organisasjoner hver måned, og vet jeg kunne gitt mer. Og jeg vet at det for hver enkeltperson jeg sier nei til, er det totalt likegyldig at jeg gir penger til Leger uten grenser. De får ikke mer mat i magen eller mer penger å sende hjem til Romania av den grunn. Samtidig vet jeg at jeg, om jeg skulle gitt mer penger per måned, heller ville økt mine bidrag til organisasjonene jeg allerede støtter, fremfor å gi til tiggere. Fordi jeg sånn halvveis vet hva pengene går til, fordi jeg tror de har en større effekt på å redusere det John og Hank Green refererer til som "World Suck" enn enkeltbidrag til tiggere, og fordi jeg ikke ønsker å oppmuntre til negativ adferd.

Jeg har oppdratt en hund og to katter, så positive og negative forsterkere er konsepter jeg er godt kjent med. Og om noen skal belønnes, er det naturligvis tiggerne som sitter stille og bare smiler og hilser, ikke tiggerne som nærmest kaster seg over deg og insisterer på at du skal gi dem penger eller mat. Belønner du uønsket adferd, straffer du samtidig god adferd. Dessuten fungerer forsøk på tvang veldig dårlig på meg. Jeg gikk tydeligvis aldri gjennom trassalderen som barn, så jeg tar igjen det tapte ved å være veldig trassig når folk prøver å tvinge meg til noe, uansett om det er å drikke mer vann, kjøpe noe eller gi bort pengene mine. Så da en vilt fremmed kom bort til meg mens jeg sto og spekulerte på om jeg skulle sløse bort penger på fancy kakestrøssel eller være fornuftig og la være (ettersom den avgjørelsen er helt irrelevant for historien, kan jeg like godt avsløre at jeg endte opp med å være fornuftig) og begynte å snakke til meg, valgte han feil strategi. Vi har vel alle snakket med den telefonselgeren som etter 2 sek har tapt kampen, men som snakker på inn- og utpust i håp om å slite deg ut med sine gode salgsargumenter, og som, når han omsider må ta en bitteliten pause, blir tydelig provosert over at man ikke har latt seg overbevise. Denne mannen kunne nok gjort karriere på det området. Han la ut i det vide og det brede om hvordan hans kone og han hadde kjørt fra Moldova til Norge for så å innse at Moldova ikke var en del av Europa (på daværende tidspunkt hadde jeg begynt å stusse veldig, for meg bekjent er Moldova et lite land som grenser til Romania, og definitivt en del av Europa. Wikipedia avslører at jeg tydeligvis har bedre greie på hvor mannens hjemland befinner seg enn han selv gjør, noe som er litt foruroligende), og at han ikke kunne norsk. Problemstillingen han presenterte, var at de nå ikke kom seg hjem igjen, ettersom de ikke hadde penger (til bensin?) og han var villig til å ta imot hva som helst - han tok gjerne både mat og kontanter. Og omtrent der gikk Renate i vranglås. Det passet fint med at ordstrømmen hans hadde en midlertidig pause, og jeg fikk sagt at det var leit å høre om situasjonen hans, men at jeg dessverre ikke kunne hjelpe.
Det var naturligvis en løgn, og vi visste det begge to. Jeg kunne hjelpe. Naturligvis kunne jeg det. Men jeg ønsket ikke å hjelpe ham, delvis fordi jeg var skrekkelig ukomfortabel med å bli pratet halvveis i senk av en vilt fremmed i matbutikken, delvis fordi jeg var provosert fordi jeg var kjempesliten og ikke ville ha kontakt med noen mennesker, spesielt ikke fremmede, delvis fordi jeg ikke ante hvordan jeg eventuelt skulle håndtert en donasjon til vilt fremmed i matbutikken (skulle han fulgt meg til kassen?) og delvis fordi han, ved å insistere på at jeg ga nettopp ham penger/mat, mente at hans velbefinnende var viktigere enn andre trengendes. Det er litt som å jukse seg fremover i sykehuskøen. Du overlever kanskje, men du er et rasshøl. Og det er naturligvis enklere å si at man ikke kan hjelpe enn å si at man ikke vil hjelpe. Men det som så skjedde, var ganske fascinerende. Jeg har vært nødt til å bli vant med at vilt fremmede damer griper meg i armen og forteller at jeg MÅ gi dem mat eller penger, og selv om de åpenbart blir sure på meg når jeg sier nei, pleier de å gi opp da. Eventuelt prøver de å gjenta argumentet sitt en gang til, og når jeg kontant sier nei enda en gang, er vi ferdige. Men ikke denne karen! Neida. Han begynte istedenfor å legge ut i det vide og brede om at han alltid hjalp folk, uansett hvor lite han hadde (beundringsverdig) og at jeg burde gjøre det samme, og at jeg en dag også ville trenge hjelp, og når jeg ikke hjalp ham idag, ville ingen hjelpe meg i fremtiden. Han var dypt indignert over min manglende vilje til å hjelpe, og det var tydelig at han ønsket meg dit pepperen gror (han snakket endatil om at jeg brukte penger på å reise på ferie, noe jeg (for døve ører) forsøkte å poengtere at jeg ikke hadde gjort på over 2 år, men det var selvfølgelig høyst irrelevant for ham).

Han hadde naturligvis et poeng. Vi bør hjelpe våre medmennesker, men jeg er såpass normal at jeg hjelper meg selv først, deretter mine nærmeste og til slutt vilt fremmede. Trenger du hjelp til å finne veien? Om GPS-en på mobilen min er samarbeidsvillig, hjelper jeg deg gjerne. Vil du ha pengene mine, er det litt verre.
Dette har jeg jo skrevet om før også, for jeg synes det er vanskelig med tigging. Det er ubehagelig å se fattigdom så nært på rikdom, og selv om min inntekt er godt under gjennomsnittet, selv om jeg bor alene (og dermed lever dyrere enn par med to inntekter gjør) og har både studielån og boliglån, er jeg uansett rik i forhold til tiggerne. Jeg kunne godt funnet en hundrelapp et sted i budsjettet mitt og gitt det til mannen. Eller til en av de slitsomme damene. Eller til en av damene som sitter tålmodig og venter på veldedighet. Selvfølgelig kunne jeg gjort det. Men jeg går forbi de samme menneskene hver dag, og de kjenner meg igjen, slik jeg kjenner dem igjen. Gjør jeg noe vennlig´én dag, forventes det at jeg gjør det igjen. Og slik gjør jeg min egen medfølelse til en luksusvare, regulerer tilbudet mer enn nødvendig, selv om det uansett er mindre enn etterspørselen. Og jeg føler meg som en dritt. Samtidig er jeg glad, både for at de får meg til å føle meg som en dritt (da er jeg åpenbart ikke helt kald) og for at jeg klarer å si nei. Og jeg er glad for at jeg føler at jeg bør gi mer. Det kommer ikke til å gavne tiggerne i Oslo, men det vil gavne andre.

Solidaritet !!

Jeg er ikke et veldig politisk dyr. Jeg gjør min borgerplikt annethvert år, men ellers har jeg ikke så mye å fare med. Jeg har arbeiderklassebakgrunn, så selv om ingen i min nære familie har vært politisk aktive, er jeg vokst opp med en sterk solidaritetsfølelse. Min ungdomsflørt med partipolitikk var et halvt års medlemskap i AUF som ble avsluttet fordi jeg følte at det var en smule hyklerisk å være medlem i noe jeg ikke engasjerte meg i og fordi jeg fikk frysninger av at medlemmene ble tiltalt som "kamerater", et ord som stinket kommunisme, 1984 og Animal Farm.

Jeg synes egentlig vi nordmenn er ganske dårlige på solidaritet. Vi stemmer på det partiet som vil hjelpe den demografiske gruppen vi tilhører, eller mennesker som er i omtrent samme livssituasjon som oss. Vi forventer at de rundt oss skal gjøre like gode valg som vi gjør, og at mennesker i en dårligere livssituasjon åpenbart gjør noe feil.
Og kanskje gjør de det. Det er sannsynlig at den sprøytenarkomane som sitter sammenkrøket i Oslo sentrum har tatt et eller flere dårlige valg i livet sitt. Vi tar alle dårlige valg innimellom. Vi velger sjokolade istedenfor brokkoli, TV istedenfor trim, øl istedenfor vann, snus istedenfor tyggegummi, gaming istedenfor pugging, håndveske istedenfor sparing... hele veien gjør vi små, dumme valg basert på hvem vi er, hvilke svakheter vi har, hva slags omgivelser vi har og hva vi har erfart tidligere i livet. Joda, vi er ansvarlige for våre valg og vi må leve med konsekvensene av dem, og de fleste av oss gjør det, fordi vi er forbasket ressurssterke. Gjør det oss bedre enn den sprøytenarkomane på gata? Eller, for å ta et litt mindre forslitt og ekstremt eksempel, er jeg, som fikk bo gratis hjemme mens jeg studerte, som hadde et så greit forhold til moren min at det var uproblematisk å bli boende, som hadde lært såpass mye om god privatøkonomi hjemmefra at jeg kunne ta fullt studielån og spare hele summen, og som i kraft av å være familiens eneste "barn", fikk økonomisk hjelp da jeg skulle kjøpe mitt første hjem, bedre enn en som måtte flytte til den andre enden av landet for å studere, og som dermed måtte bruke studielånet og inntektene fra deltidsjobben til å betale husleie og mat, og som derfor var omtrent blakk etter endt studietid? Snarere tvert imot. Jeg har hatt det utrolig enkelt på det området.

F. Scott Fitzgerald skrev i The Great Gatsby:

“Whenever you feel like criticizing any one,” he told me, “just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had.”

Og det ligger noe der. Vi er så utrolig dårlige til å se hverandre.
Før jul i fjor diskuterte jeg liberalisme med en veldig hyggelig fyr som dessverre ikke var så solidarisk anlagt, og ettersom jeg gjerne kikker på videoer fra The Young Turks, hører jeg ofte argumenter av typen "folk må få gjøre som de vil, bare de har alle fakta på bordet før de tar en avgjørelse". På overflaten kan det virke solidarisk - jeg ønsker at alle skal ha alle muligheter. Men faktum er jo at et samfunn der alle gjør hva pokker de vil, blir et anarki der de sterke utnytter de svake, fordi alle ikke er like sterke, og de svake må beskyttes mot de sterke. Og mennesker er skremmende korttenkte vesener. Det er derfor vi velger rusmidler, sjokolade og shopping fremfor et glass vann, en tur i skogen og sparing til en regnværsdag. Og selv om enkelte av oss er rustet til å ta den best tenkelige avgjørelsen når vi står overfor et dilemma, vil vi ikke alltid kunne ta det beste valget, og noen har et såpass dårlig utgangspunkt at de vil trå feil oftere enn de opplever suksess.

Ta feriepenger, for eksempel, eller halv skatt i desember. Vi får ikke gratis penger, det er staten og arbeidsgiveren vår som i praksis betaler ut mindre lønn og trekker høyere skatt resten av året, for å være sikre på at vi har råd til å betale for sommerferie og julegaver.

Jeg kunne helt fint fått den samme summen utbetalt hver måned, jeg synes det er så latterlig morsomt å styre med pengene mine at det bare ville vært som et bonusnivå i et dataspill for meg. Men herlighet, jeg forstår da at ganske mange der ute har et dårligere utgangspunkt enn meg på det området, og statens inngripen i min økonomi sikrer at barn som vokser opp med foreldre som er blakke på lønningsdagen og blir like overraskede når TV-lisensen skal betales, likevel får julegaver og ferieturer. I det lange løp gir det en utjevning av sosiale forskjeller.

Av samme grunn er jeg glad for å betale TV-lisens. Det at jeg ikke har brukt TV-en til TV-titting på over et år, er irrelevant - jeg vil være med på spleiselaget som tar sikte på å tilby reklamefri, relativt upartisk underholdning og opplysning til hele folket, uavhengig av hvor attraktiv målgruppen er for kommersielle aktører.

Jeg har aldri sett på meg selv som spesielt snill, men jeg er utstyrt med en lettere militant rettferdighetssans. Vi er alle unike snøfnugg (eller spyttklyser, litt avhengig av menneskesynet) med unike behov, muligheter og drømmer, og vi kan ikke alle bli hjernekirurger med villa i Holmenkollåsen, feriehus i Frankrike og et halvt dusin hytter over det ganske land, og de som presterer å si at alt er mulig bare du tror sterkt nok eller jobber hardt nok, har enten nesa så dypt begravet i sin egen navel etter å ha bedrevet utstrakt navlebeskuelse over flere år, eller en så komplett mangel på innsikt i hva som faktisk kreves for å gjøre suksess (uansett om vi snakker bakgrunn, egeninnsats eller hell), at de strengt tatt burde gå og legge seg, gjerne etter først  å ha tatt seg en tur til en kiropraktor eller en annen form for kvakksalver for å få et slags placebo mot dårlige holdninger.

klatreturen blir enklere, risikoen for å falle utfor mindre
og eventuelle fall mindre prekære jo lengre opp du klatrer.
Og de på bunnen blir mindre og mer ynkelige etterhvert som du
selv klatrer. 

Det jeg på en litt klønete måte prøver å si, er at det er mye vanskeligere å klatre opp et fjell enn å traske opp en slak skråning, dess bedre vårt utgangspunkt er, dess mer solid står vi, med en enklere vei oppover og mindre risiko for å falle nedover.

Så om vi hadde vært litt bedre til å se hverandre, til å anerkjenne andres utfordringer og verdsette deres innsats, til å ta inn over oss at vår egen fremgang ikke nødvendigvis utelukkende er vår egen fortjeneste og at vi ikke automatisk har det moralske overtaket fordi vi har finere tittel eller finere ting enn andre,så kunne vi kanskje gjort verden til et bedre sted. Men bare kanskje.

Det vanskelige emnefeltet

Jeg vil ut av dette forholdet. Jeg orker ikke mer. La meg gå, la meg være i fred! Slutt å be meg om ting, slutt å kreve! Slutt å forvente at jeg skal være en jeg ikke er, at jeg skal gi og gi og gi! Ikke prøv å gi meg dårlig samvittighet, og ikke få meg til å mistro alle andre fordi DU misbrukte tilliten min!

Jeg vet ikke hva dette kalles? Brudd? Oppsigelse? Utmelding? Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet når jeg prøver å avslutte det vi aldri har hatt, kjære Veldedige Organisasjon. Du som vil alle vel, og som sannsynligvis bruker mesteparten av midlene folk donerer til deg til å redde liv. Jeg forstår at du gjør en viktig innsats, at vi som har mye, må hjelpe de som har lite. Det var derfor jeg delte av min overflod. Men jeg kviet meg, for jeg fryktet det som ville komme. Tiggingen. Den evinnelige tiggingen. E-poster, SMS-er, brev. Gjennom alle de kanaler du kan nå meg, har du spydd ut bønner om hjelp. Og jeg forstår deg. Du vil hjelpe. Du vil gjøre verden til et bedre sted, prøve å nå inn dit empatien sitter, og du har forstått at man må skrike forbasket høyt for å nå inn dit, for de fleste av oss har nok med oss selv, og har tapetsert innsiden av kraniet med lydisoleringsmatter.

Men har det slått deg at grunnen til at i alle fall noen av oss ikke gir, og at vi sperrer bønnene dine ute, at vi er slitne av alt maset? Av at det aldri er nok, av at du og andre som deg krever og krever og krever?

Du forventer kanskje ikke at din venn Bjartmar sier takk dersom du spanderer en øl på ham fordi han ikke har fått lønn ennå. Eller kanskje du gjør det. Det du i alle fall ikke forventer, er at Bjartmar skal troppe opp utenfor døren din dagen før lønning hver måned og be deg spandere en øl på ham. Kanskje er dette månedens høydepunkt for Bjartmar, kanskje synes du det er helt ok å betale hva nå enn en øl koster (hvorfor valgte jeg øl som metafor? Jeg aner jo ikke hva jeg prater om) fordi du liker Bjartmar og samtalene deres. Men det er ikke OK at han ber deg om dette, fordi det fratar deg muligheten til å være den som gir. Du innfrir et krav fremfor å gi en gave. Av samme grunn er det mye enklere og føles bedre å slippe et par mynter i koppen som står foran en tilsynelatende sovende narkoman enn å gi til den pågående og slitsomme masekråka som du mistenker at reiste hele den lange veien fra Romania utelukkende for å trakassere deg.

Dette er damen som grep fatt i meg og nesten dyttet meg ned
rulletrappen til Rema for å ta ut penger hun kunne sende
hjem til barna sine. Jeg kaller henne "skumle damen"

Jeg ser ikke på meg selv som spesielt kald. Jeg gir generelt ikke til tiggere, delvis fordi jeg sjelden har kontanter, og delvis fordi jeg liker pengene mine litt for godt. Men jeg blir trist av å se folk som sliter, og jeg prøver å gjøre en liten innsats ved å gi litt til to organisasjoner jeg føler at jeg kan stole på. Og jeg skulle ønske at jeg var en mer givende anlagt person. Men faktum er at jeg, på den korte veien mellom banen og jobben min, går spissrotgang mellom tiggere, aggressive selgere av "Folk er folk" og innleide ververe fra to av de større veldedige organisasjonene. Det er ikke uvanlig at jeg blir grepet fatt i, eller får en vilt fremmed rett opp i ansiktet og må forsvare mitt valg om ikke å gå på butikken og kjøpe mat til et menneske, ikke kjøpe et blad, ikke gå på Rema for å ta ut kontanter og gi eller ikke å melde meg som giver ("Har du hørt om Veldedig Organisasjon? Ja, da må du bli giver! Nei, du kan ikke lese om dette på nett, du må melde deg akkurat nå, via denne blanketten, sånn at jeg får vervepoengene mine. Vent, sa jeg det høyt? Glem det. Men seriøst, du må registrere deg. Du kan trekke deg i etterkant om du vil. Bra, ikke sant? Se her, vi setter deg opp med 500 kr som månedlig bidrag, det går på AvtaleGiro, du trenger ikke gjøre noe. Og du kan endre summen i etterkant dersom du synes det er for mye eller for lite. Ingen tvang, du kan til og med hoppe over en måned. Hva, er du ikke interessert? Vil du se et bilde av et sultent barn? Seriøst, går du bare?" eller noe sånt). Det er mildt sagt ubehagelig, og som de jeg kjenner vet, Renate liker ikke å få folk rett opp i ansiktet. Det er ikke der folk skal være, uansett om de er folk eller ikke. Så når jeg kommer hjem, er en konvolutt fra Veldedig Organisasjon med en innstendig oppfordring om å gi enten 374 kr, 449 kr eller 561 kr det siste jeg ønsker å finne i postkassen min.

Men ja, kanskje er jeg et dårlig menneske, fordi jeg vil bruke penger på meg selv. Jeg bruker ikke mye, jeg er nyetablert, har et voksent studielån og et større boliglån. Jeg er virkelig ikke gjort av penger. Men jeg klarer meg fint, jeg sparer til en regnværsdag og jeg har som sagt litt til overs som jeg gir til veldedige formål. Jeg føler egentlig at jeg kan stå inne for de økonomiske valgene jeg tar, at jeg kan forsvare forbruket mitt. Og jeg liker ikke at andre legger seg opp i hvordan jeg styrer min egen økonomi, uansett om de vil at jeg skal kjøpe noe eller at jeg skal gi bort noe. Ikke fordi det ville vært et dårlig valg å kjøpe det som tilbys eller gi det som forespørres, men fordi jeg ønsker å ta valget selv, og fordi jeg virkelig, virkelig ikke liker å bli mast på.

Så derfor, Veldedig Organisasjon, sier jeg herved opp forholdet vårt. Du krever mer enn jeg kan gi, jeg liker ikke det du gjør med meg, og jeg liker ikke følelsen av utilstrekkelighet du etterlater meg med. Og minst av alt liker jeg utakknemligheten din, det at du alltid skal ha mer, og at du alltid vil ha mer enn det jeg kan gi.

Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal skrive i emnefeltet.
Hva med "Gå vekk"? Eller den noe utdaterte referansen "Leave Britney Alone"?

Jasså, sier du det?

Da jeg var liten, hadde jeg Benny Borg-skrekk.

...


Hvor mange kan si det samme? Det er selvfølgelig mulig at dette er det neste store "redd for Hufsa/Pompel og Pilt"-fenomenet, men noe sier meg at det ikke er så veldig sannsynlig. For hva er egentlig skummelt med Benny Borg?
Mamma hadde en Benny Borg-kassett, og den inneholdt blant annet "Den store dagen", som jeg elsket høyt og inderlig, og fremdeles synes er en usigelig trist sang. I tillegg inneholdt den "Balladen om Morgan Kane", og her kommer det absurde: den sangen var skrekkelig skummel! Jeg hadde ikke peiling på hvem Morgan Kane var, jeg forsto minimalt av det vår kjære Benny sa, ettersom jeg ikke forsto svorsk særlig bra. Mulig det var melodien, eller svorsken, ikke vet jeg. Men jeg måtte gjennom Morgan Kane for å komme til den store dagen, og takket være min iherdige motstand mot spoling (alle sanger har like stor rett til å bli spilt!) var jeg pent nødt til å lide meg gjennom det skumle. Vel, nok om det - igår (les: inatt) hørte jeg nemlig "Den store dagen" på radioen igjen, og innså hvor mye jeg hadde savnet den, svorsken til tross. For dere som ikke har hørt den, eller har glemt den, handler det om en gammel dame som forbereder seg til sin egen bursdag. Hun gjør alt klart til bursdagsfesten hun skal ha sammen med sin datter og to sønner, men så ringer den ene sønnen og sier at han hadde glemt hvilken dag det var, og at han ikke kan komme. Den andre sønnen gjør det samme, og til slutt datteren. Den gamle forstår og forstår, tar det så pent så, men det blir ingen bursdagsfest, og hun må feire dagen alene.
Tanken er grusomt trist - å bli glemt av sine nærmeste på en slik dag, å glede seg til en fest som blir avlyst, å bli så gjennomført nedprioritert. Det er trist, det! Så derfor bestemte jeg meg for å finne sangen på nett og laste den ned, slik at jeg kunne bli nedstemt når som helst, og ikke bare når radioen spilte den... Men det er visst umulig, for Benny Borg er visst, i lihet med Øystein Sunde, ikke regnet som mp3-materiale, og det eneste jeg finner, er diverse lugubre utgivelser av artister jeg aldri har hørt om. Det liker vi ikke! Jeg endte opp på google, og tastet inn "den store dagen". Første treff gjalt den aktuelle sangen, andre treff lovte meg råd for den store dagen, servert av selveste Jan Thomas. Og det var da det slo meg at den gamle damens barn sikkert ikke var så forferdelig opptatte som de sa, de trengte sikkert bare litt tid med seg selv. Egenpleie er nemlig det viktigste som finnes, og hvem kan vel laste de tre voksne børnene  for at de droppet sin mors fødselsdag for å dra på spa?

Egoisme

Særemneskriving i exphil står for tur, og mitt tema er "egoisme og fellesskap". Jeg skal diskutere biologiens bidrag til den filosofiske debatt. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men jeg valgte oppgaven selv, og nå er det på tide å ta konsekvensene!

Det er ikke så ille som det høres ut - tror jeg...; jeg skal snakke med seminarlæreren (eller hva slags tittel det nå er han har) til uka, og finne ut om min tolkning av oppgaven er riktig; at jeg skal redegjøre for hvordan biologien forklarer egoisme (handlinger hvis overordnede mål er å tjene til individets beste), altruisme (handlinger som ikke tjener individet, men andre) og samarbeid (ytelser til fellesskapets beste, som igjen hjelper individet), og si min mening om saken.

I mellomtiden leser jeg retningslinjer og skriveråd, og bestiller kilder!
Akkurat det med kilder er ganske irriterende; eldre bøker forsvinner jo ut av hyllene etter en stund, og da jeg f.eks. tenkte å bestille "Egoisme"(Hylland-Eriksen og Hessen), fant jeg ut at nei, ingen av nettbokhandlerne hadde den inne. Borte vekk!
Et relativt oppegående menneske vil da med det samme påpeke at den sikkert finnes på biblioteket, og at jeg uten problemer kan reservere den på universitetet. Det ville vært den lettvinte metoden, den kostnadsfrie.
Jeg liker ikke den metoden. Såfrem det ikke medfører uhorvelig store kostnader, ønsker jeg å ha kildene mine i bohylla. Jeg ønsker å kunne vende tilbake til dem, gjerne tre-fire år etter at jeg skrev oppgaven. Dette er en av grunnene til at rommet mitt renner over av bøker. En av mange.

Uansett, jeg har endelig funnet løsningen:
Antikvariatene!
(Riktignok fylles jeg med plutselig kvalme når jeg tar i en bok jeg ikke vet hvor har vært - det er liksom som å bruke et toalett på McDonald's eller å sove i sengetøy på danskebåten - du vet ikke hvor det du tar i har vært, men du er ganske sikker på at det har blitt stenket i urin, oppkast eller andre stoffer som en fremmed kropp fant det for godt å adskille seg med. Og du kan ikke unngå å ta i det... Dessuten lukter mange eldre bøker usigelig vondt!)

Likevel er altså antikvariatene løsningen! Der finner jeg jo bøker som ikke er i salg hos f.eks. Norli og Tanum, eller som har en leveringstid som ikke ligner noe som helst! Det beste av alt er selvfølgelig at prisen er lavere!

Jeg liker antikvariater. De har rare bøker, sånne som jeg liker:-)