Da bakstekjerringa skulle ta ferie

Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.

Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.

Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.

Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.

Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn  Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.

Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).

Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.

Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.

Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!

Why so serious?

Når jeg ser på de siste innleggene jeg har publisert her på Digresjonsbloggen, blir jeg litt trist. Ikke fordi det er noe galt med innleggene, men fordi de forteller meg noe om meg selv. Jeg er i ferd med å bli voksen på den litt småkjipe måten. Det er jo egentlig bare positivt - jeg har fått seriøse ting å tenke på og glede meg over, som møbler, rengjøring og og generelt husstell, og jeg har fått mindre tid til vås. Men samtidig elsker jeg jo vås, og de til tider gjennomillustrerte innleggene jeg har hatt så stor glede av å skrive, der jeg skildrer ublide møter med harde overflater og skarpe kanter, hytter med neven mot ting jeg ikke liker eller bare smaker på ord, har gitt meg mye glede. Og jeg har jo ikke sluttet å kollidere med verden rundt meg (jeg har visst en litt underutviklet propriosepsjon), eller sluttet å bli sint, eller sluttet å smake på ord. Faktisk har jeg gjort alle disse tre tingene denne uken - jeg har mistet en avbitertang på en tå, klippet meg i pekefingeren og skåret meg til blods på bilderammer, jeg har blitt ordentlig sint på en vilt fremmed i telefonen, og jeg har prøvd å overbevise kolleger om at "boble" er et ord som smaker veldig godt.

I sommer så jeg blå gjær for første gang. Jeg skal aldri, aldri
kjøpe gjær uten å sjekke at den ikke har gått ut på dato igjen.

Så hva har forandret seg? Har noe egentlig forandret seg? Livssituasjonen min har naturligvis forandret seg, men det har den gjort ganske jevnt siden jeg begynte å blogge, og jeg har faktisk mer fritid nå enn da jeg var fersk student, og, uten at jeg helt forstår logikken bak, også mer enn da jeg jobbet deltid og lette etter jobb. Det burde vel strengt tatt vært motsatt? Kanskje er den egentlig endringen at jeg ikke er så frustrert lenger. Jeg mener absolutt at jeg har et jevnt over godt humør - jeg er sjelden sint, jeg smiler og ler mye, og jeg har forsøkt å tenke positivt gjennom den motgangen jeg har møtt. Men det har jo vært noen perioder som har vært tyngre enn andre, perioder med sykdom og død i familien, perioder med leting etter jobb, semestre med stor arbeidsmengde og mye stress, frustrasjon rundt studier og bekymring med tanke på boligkjøp, og selv om humøret har vært ganske jevnt, har det naturligvis tatt på, og det har nok fungert som næring for mine små utbrudd av både irritasjon og entusiasme her inne.

Men Renate har ikke vært ordentlig stresset siden i vinter. Da Bestefar døde i begynnelsen av mars, var det vondt, men det var mest av alt avslutningen på en vond periode preget av sykdom og elendighet, og da han fikk slippe å leve mer, fikk vi andre puste ut og bearbeidet en sorg som hadde fått utvikle seg over flere måneder. Det var en vond sorg, men den var uten store overraskelser. Vi visste at den ville komme. Etterpå kom våren, livet gikk videre, og leiligheten min og jeg ble bedre og bedre venner.

Og nå har jeg ikke noe å være sint eller stresset over, og den sterkeste entusiasmen jeg har opparbeidet meg siden jeg flyttet inn, har vært over mikrofiberkluter og oppskrifter. Jepp, jeg har blitt en sånn en. Uten at jeg helt vet hva det innebærer. Men jeg har det forbasket bra. Jeg eier min egen leilighet, jeg mestrer hverdagens små utfordringer uten problemer, jeg kan gå til en jobb jeg stortrives med (og der jeg har kolleger jeg forguder) og jeg føler meg vel.

Når jeg møter slektninger og gamle naboer som spør meg hvordan det går med meg og leiligheten, hører jeg gjerne et hint av bekymring i stemmene deres, som om de forventer at jeg skal fortelle dem at jeg vantrives og lever på Fjordland-middager. Og alt jeg har å fortelle dem, er at jeg stortrives, og at jeg synes livet er herlig. Og jeg innser naturligvis at underholdningsverdien hadde vært så mye større om jeg hadde hatt det verre. Neste gang noen spør, får jeg fortelle dem at jeg ikke mestrer voksenlivet, at jeg må kjøpe nye klær hver uke fordi vaskemaskinen og jeg ikke forstår hverandre, og at jeg har startet profesjonelt oppdrett av hybelkaniner. Når de blir store nok, skal jeg prøve å blande dem med små veskehunder, og skape en ny art av trendkjæledyr, som kanskje kan hjelpe meg med å betale for all ferdigmaten som er i ferd med å ruinere meg. Eller noe sånt.

Så for å konkludere: jeg er like klønete og forfjamset som før, men jeg har andre ting å tenke på og andre ting å glede meg over. Og jeg har muuuligens nedprioritert bloggen litt. Jeg lover ikke å skjerpe meg, men jeg lover å prøve. Æresord! Og jeg vil prøve å illustrere litt mer.

Katteplaner

Om rundt to uker reiser vi til Sandefjord for å hente en firbent, grå frøken ved navn Argentum's Little Ball of Fur (jepp, referanse til sangen "Soft Kitty" fra The Big Bang Theory)! Til hverdags blir hun hetende Adina, og vi håper at hun og Aspik blir fine venner, eller i det minste at hun lar ham være ifred...! Det skal la seg gjøre, så vi satser på at familieforøkelsen ikke skaper for store problemer. Adina er forøvrig en Russian Blue, hvilket vil si at hun i voksen alder vil være en slank og spenstig katt med sølvblå, plysjaktig pels og smaragdgrønne øyne. :-) Hun er en av to jenter i et kull på fire, og har svensk far og norsk mor, og er helt skjønn!

Bilde tilsendt fra oppdretter

Mamma hadde tenkt mye på katter og mulighetene for kattehold mens jeg var i Praha sammen med Therese, og tok meg virkelig på sengen med sitt forslag om å undersøke mulighetene for at vi kunne ha katt! Mamma har nemlig alltid vært allergisk, så katt har aldri vært noe alternativ, men vi begynte å se på raser som kan være mindre allergifremkallende enn andre (deriblant sibirkatt og russian blue) mens vi ventet på at hun skulle få svar på allergitesten sin. Samtidig kontaktet vi Bodil Schmidt i Sandefjord, som hadde et kull på fire nøster som er leveringsklare ved neste månedskifte, og innen vi dro på besøk for å hilse på kattungene, hadde vi fått svar på allergitesten: hun var ikke allergisk mer! Etter å ha snakket med Bodil og lekt med kattungene, var vi heller ikke i tvil: det skulle bli en russian blue på oss!

Adina (gult halsbånd) leker med den ene broren sin

Så, siden søndag har det gått i ett her hjemme. Jeg har tilbrakt 34 timer på jobben, så vi har ikke hatt allverdens med tid, men likevel har vi rukket å kvitte oss med entrémøblementet, bestille gigantisk klorestativ (som erstatter entrémøblementet), do og leker, samt en hel haug med kattebøker, deriblant to relativt gamle som handler om rasen. Idag dro vi til Buster zoo på Haugenstua og kjøpte halsbånd, bur og iglo, før vi dro til Alna og kjøpte noen pakker våtfôr de hadde på tilbud på Tam. Deretter ble det en tur innom Maxbo for å kjøpe trevirke, hønsenetting og maling. Jeg skal nemlig snekre en treramme vi kan feste foran vinduene på balkongen slik at Adina ikke skal kunne falle ut gjennom dem når vi lufter, men samtidig unngå at ordningen er skjemmende fra utsiden. Jeg fikk tak i det jeg trengte, men det var unektelig litt frustrerende å lese "alt listverk i ubehandlet furu (eller hva det nå var) -30%" og "eksteriørmaling -40%" og tenke "hurra!", før betjeningen opplyser om at det tilsynelatende generelle tilbudet ikke omfatter det jeg skal ha, og at det ville blitt dyrere å velge de nedsatte varene... Stakkars lommeboken min!


Men uansett, vi har to uker på oss til å gjøre heimen katteklar, og jeg føler på meg at det vil bli travelt og veldig spennende!

Den enkle løsningen og problemene som følger

For en stund siden skrev jeg om mine planer om å forsøke å forbedre det noe anstrengte forholdet jeg en stund har hatt til min (opprinnelig høyt elskede) stasjonære datamaskin gjennom å gi den en ny prosessorkjøler. Jeg kjøpte fine ting og brukte masse penger, eller ihvertfall en del penger, kjøpte monsterkjøler, kabinettvifte og Dust-off.
Sistnevnte hentet jeg på Digital Impuls i Møllergata etter en svært hyggelig kafétur med Meaghan på torsdag (etter siste eksamensinnlevering, hurra!), og vel hjemme fra jobb igår bestemte jeg meg derfor for å sette igang det som bokstavelig talt så ut til å skulle bli en møkkajobb. Saken er nemlig den at jeg frem til neste mandag skal skrive en ti sider lang semesteroppgave om ondskap, noe jeg selvfølgelig ville sett frem til om jeg ikke hadde hatt så begrenset med tid på meg. Så da tenkte jeg at det var best å bli venn med datamaskinen før jeg begynte å skrive oppgavebesvarelse heller enn å oppleve at den vendte meg ryggen og døde fra meg dagen før innleveringsfristen. Det har hendt meg før, og anbefales ikke.

Av og til er det vanskelig å beholde en god tone...

Ettersom jeg har dårlige (les: smertefulle) erfaringer med bytting av prosessorkjølere fra før av, var ikke dette noe jeg så frem til, men etter middag en gang satte jeg da igang med å åpne kabinettet og ta beistet i nærmere øyesyn. Ettersom den fancy kjøleren skulle festet oppå prosessoren ved hjelp av en bakplate, måtte jeg løsne skjermkortet fra hovedkortet og løsne hovedkortet fra kabinettet. Alt gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skulle starte opp maskinen igjen. Piiiiiiiiip, sa det, definitivt i et volum som ikke egnet seg halv tolv om kvelden, etter en stund akkompagnert av fire kortere pip. Det var gøy, kan dere tro! Etter å ha klaget til Anders, konfererte jeg med den store kloke boken, også kjent som hovedkortets bruksanvisning, som ga følgende, oppmuntrende beskjed: "hardware failure".

Så da gikk jeg og la meg, jeg!

Dagen idag begynte følgelig med en begrenset grad av feilsøking - en eller annen komponent er gåen, sannsynligvis prosessoren, muligens skjermkortet. Ikke RAM, harddisk eller optiske drev (heldigvis). Men å kjøpe en ny prosessor av samme kaliber som den gamle blir ganske dyrt, og jeg er ærlig talt møkk lei av termisk pasta.

Så nå har jeg bestilt en ny stasjonær fra Dell - en Alienware Aurora med 9 gb ram og en snasen i7-prosessor! Når det er sagt, aner jeg ikke når det lille monsteret (på en fin måte, ikke sånn som den gamle!) kommer, og jeg skal levere inn semesteroppgaven min om en ukes tid....
Det er imidlertid noen fordeler ved å være meg, og en av dem er at man har en stasjonær datamaskin til i heimen som kan være en slags "rebound"-datamaskin. Denne er imidlertid liten og svak, og jeg får bare brukt én skjerm :-( Men alt er bedre enn ingenting når man skal skrive ti fornuftige sider på en uke, så egentlig får jeg vel la være å klage, og heller se fremover mot den dagen jeg kan starte det nye monsteret som sannsynligvis blir en langt mer trivelig samboer enn den gamle maskinen... ;-)

Og sånn for ordens skyld: jeg vet at man ikke vraker en datamaskin etter 1 år, men jeg er ganske sikker på at denne maskinen hater meg, og den har ytt gradvis dårligere i det siste. Jeg synes jeg fortjener å få starte med blanke ark og fargestifter nå som julen snart er over oss :-)

Med huet under armen og armen i bind...

Chinchilla som har vært sent oppe kvelden før.

Idag har det gått fort. Veldig fort. Det begynte like over kl. 8 idag, da jeg ble vekket av at mobilen ulte for fullt. Ettersom jeg satt oppe til omtrent kl. 2 igår og gjorde ting (jeg har ærlig talt glemt hva jeg gjorde... men det var sikkert fryktelig viktig), var det å vekkes av at noen ringer ved 8-tiden ganske ubehagelig. Misforstå meg rett: jeg vet at det er lov å ringe folk såpass tidlig, og at de fleste har stått opp da. Vedkommende som ringte visste selvfølgelig ikke at jeg har døgnrytmen til en chinchilla, så jeg er selvfølgelig ingenlunde irritert på ham. Men det var en ganske ubehagelig måte å våkne på, særlig fordi jeg dagen før hadde skrudd ringevolumet til maks (sånn for moro skyld, liksom), og fremdeles ikke har lært å gjenkjenne ringetonen min, som ble endret til standard etter at jeg oppgraderte mobilens operativsystem fra Android 1.6 til 2.0. Lyden som virkelig ljomet, dog på spinkel mobilmanér, fra datapulten, var med andre ord fremmed og øredøvende, og det tok en god stund før jeg klarte å identifisere den. Jeg var fremdeles ikke våken da jeg endelig fant mobilen og fikk tatt av røret (noe som ikke er verdens enkleste operasjon på en Xperia mini når skjermen er slått av), og klarte omsider å snøvle noe usammenhengende til den som ringte. Han (eller var det en hun?) opplyste om at UPS ville komme i løpet av dagen med en pakke til meg, og håpet at jeg var hjemme i tidsrommet 12-16. Ved å si ja ga jeg i praksis mamma husarrest, så det var selvfølgelig fryktelig snilt av meg.

Deretter la jeg meg til å sove igjen, sto opp ved 9-tiden og spiste frokost mens jeg leste i "Siamesisk" av Sæterbakken, som jeg kan få i oppgave å skrive om under neste ukes hjemmeeksamen. Nå har det seg slik at jeg i løpet av helgen fikk en idé, slik jeg ofte gjør, og denne ideen dreide seg om rommet mitt. Jeg fant ut at jeg ville ha en sofa. Enhver som har sett rommet mitt, vet at det er til de grader overfylt, så å lempe et ruvende møbel inn, virker neppe som en spesielt god plan, men det har aldri hindret meg før, så jeg begynte å måle opp, og fant på søndag ut at jeg godt kunne få plass til en liten toseter ved sengen dersom jeg flyttet den lille kommoden jeg bruker som nattbord og kvittet meg med lenestolen som står nærmest ubrukt i det ene hjørnet (den er dekket av puter og kosedyr, ettersom det egentlig ikke er plass til den der den står, hvilket nødvendigvis gjorde den langt mindre anvendelig enn planlagt...), ville jeg kunne kjøpe en sofa og få et fint sted å ligge og lese eller sitte og se på TV. Dessuten hadde jeg ikke behov for noe nattbord lenger heller - jeg vekkes aldri av vekkerklokken min, en Logitech Pure-Fi Anytime (iPod-høyttaler, radio og vekkerklokke med mulighet til å bruke de to førstnevnte som lydkilde) som har oppført seg høyst besynderlig i lengre tid, og mobil, iPod og andre ting med alarm som gjør vekkerklokkens jobb, legger jeg bevisst langt fra sengen, i håp om at jeg skal være våken innen jeg får slått spetakkelet av. (Pakken jeg ventet fra Logitech som UPS skulle levere var en erstatning for den merkelige vekkerklokken, dog uten alarmfunksjonen som var hele poenget med den...)

EKSTREM overdrivelse.

Uansett, jeg har kikket en del på sofaer de siste dagene, og fant én hos Skeidar som jeg fikk lyst på, men den hadde de hverken utstilt eller på lager, så inntil idag tidlig var jeg innstilt på å legge planen på vent til etter jul. Jeg kikket likevel innom skeidar.no en siste gang etter frokost idag, mamma har nemlig kjøpt et nytt garderobeskap som skal leveres ikveld, og ettersom det tydeligvis er kostbart å flytte et flatpakket skap tvers over Groruddalen, hadde jeg et lite håp om likevel å finne en sofa som vi kunne få sendt sammen med garderobeskapet, slik at både mamma og jeg slapp unna med halvparten av fraktavgiften. Denne gangen fant jeg en sofa (jeg hadde sett på stoffsofaer fordi jeg innbilte meg at skinn var veldig mye dyrere), fant en finfin en som både passet i størrelsen, hadde en farge som passet inn på rommet mitt (svart) og var relativt rimelig. Dermed ble det en telefon til Skeidar og reservering av sofa, hastetur til Alna for å betale, full fart hjem før jeg måtte hive i meg en yoghurt og spurte til bussen. Jeg skulle nemlig operere ut den siste visdomstannen min idag, og i skrivende stund sitter jeg med ganske vondt i munnen og synes synd på meg selv fordi jeg ikke kan spise noe ennå. Når det eneste man har spist inneværende dag er et speilegg, en tynn skive brød og et yoghurtbeger og klokken er nærmere 17, er "middag" et svært tiltalende ord.

Nå er dessuten høyttaleren kommet, og jeg har fått en pakke fra mytrendyphone.no med sort bakdeksel til mobilen min (den ble levert med hvitt og grønt deksel, noe jeg syntes ble litt for fargerikt), ny displayfolie (den originale falt bare av en dag) samt en bæreveske. Inkludert frakt kom dette på like over 200kr, så jeg skal ikke klage, men derimot bare være glad og fornøyd. Nå er jeg bare spent på når sofaen kommer, og hvordan rommet mitt blir seende ut...

Gå, gikk, snubla, datt, reiste seg og gikk videre

Idag har jeg gjort fryktelig mye, med begrenset grad av hell. Det har, teknisk sett, vært en ordentlig møkkadag på en god del måter (ikke at jeg klager!), og den vil jeg selvfølgelig gjerne dele med dere! :-D
Først litt bakgrunnsinfo: jeg skal skrive en oppgave om en utdødd litteraturteoretisk retning innen fredag. Jeg har brukt tiden fra jeg fikk oppgaven på torsdag til søndag ettermiddag på å begynne på fire av seks oppgavealternativer, og sløste følgelig bort masse nyttig tid. Da jeg våknet idag, var det i visshet om at jeg hadde fire dager på meg, og at jeg skulle jobbe tre av dem, og delta på undervisning to av dem. Akkurat der har jeg med andre ord statistikken imot meg...! Likevel begynte dagen helt utmerket - jeg skulle stå opp litt i forkant av kl. 7, og våknet så smått ved 5-tiden, og tilbrakte de neste to timene med å slumre, drømme og sørge over mitt snart avdøde putevar (jeg elsker ting til døde - eller rettere sagt, til de er slitt ut av overdreven bruk - derfor har jeg veldig mange stygge, gråmelerte t-skjorter med hull i - de er innmari gode! Stygge, og definitivt ikke noe jeg ville gått med utendørs, men akk så gode! Putevaret jeg har lagt min elsk på har nå 12 hull, så mamma kommer sannsynligvis til å kaste det snart, og det er forferdelig synd, for det er virkelig verdens mykeste putevar!). Da vekkerklokka (Les: Nintendo DS-en) ringte, var jeg derfor våken, opplagt og ganske harmonisk, hvilket førte til at jeg sang alle hundre versene av "Fiskebolla" (Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, dette var det første verset, nå er det nittini igjen, å-å-å, fiskebolla bor i havet... osv...) og hadde det aldeles fremragende. Problemene begynte imidlertid da jeg forlot mitt kjære hjem og bommet på t-banen med omtrent tre sekunder. Auda! Så måtte jeg vente, bytte bane og småspringe til seminaret hvor jeg skulle ha en fremføring om Poes "The Fall of the House of Usher", hvilket gikk helt bra.

Mitt elskede putevar og en av mine forhatte visdomstenner

Deretter skulle jeg til Odontologisk fakultet, som det så fint heter, eller Tannlegehøyskolen, som alle kaller det. Der skal nemlig mine resterende tre visdomstenner og jeg få innvilget skilsmisse fordi vi ikke elsker hverandre mer, har vokst fra hverandre og ønsker noe ut av forholdet som den andre parten ikke kan gi oss (og nei, visdomstennene mine får ikke det myke putevaret - det er MITT!). Uansett, jeg måtte gå litt tidligere for å rekke trikken, småløp mot trikkestoppet, gled i vått gress og gikk på nesa(=skitten bukse), reiste meg og løp videre og rakk en tidligere trikk. Det skal også være nevnt at jeg hadde skrevet ut en detaljert reisebeskrivelse, men en litt merkelig gjengivelse av trikkestoppets plassering på kartet ledet meg derfor laaangt nedover sognsveien, så jeg endte opp på Adamstuen, som jeg bare forbinder med et antikvariat og et drap (jeg liker antikvariater veldig godt, men jeg liker drap veldig dårlig, og dermed går Adamstuen litt i minus hos meg), og måtte tilbake igjen, men da en litt annen vei, slik at jeg fikk se at folk på Ullevål også kan ha biler med tyve grantrær i frontruta, før jeg omsider fikk rotet meg frem til destinasjonen.

Det tok lang tid å bli ferdig hos tannlegene, men studenten hvis forsøkskanin jeg var, var veldig hyggelig og flink, og jeg hadde det så bra, atte! Dessuten fikk jeg ligge i god tannlegestol, og holdt på å sovne gang på gang. Neste nedtur kom imidlertid kort tid senere, da jeg, i den tro at 37-bussen følger samme trasé begge veier, endte opp på Helsfyr når jeg skulle til Carl Berner. Det var ikke så fryktelig moro, men absolutt en opplevelse, og jeg fikk sett en slags boms som jeg syntes synd på, samt en mann med så høyt hår at han blokkerte hele den tavla som henger foran i bussen og viser de neste stoppestedene... Det var ganske fancy!

Så kom jeg meg omsider hjem, og alt ble bra! Konklusjon: gærne ting skjer utendørs, harmoni hersker innendørs. God lærdom? Neppe...

Takk for seg!

Sommer: å legge baken i fortida

Det er det sommeren handler om! En velfortjent pust i bakken hvor man har en ekte mulighet til å forandre på ting, få gjort det man har hatt lyst til siden september, finne nye muligheter og legge gamle tap bak seg.
Dette er det jeg liker med sommeren! Hadde det ikke vært for veps, mygg, storstankelbein, munkelus, tidvis ekstrem hete og mennesker med for lite klær, ville sommeren sannsynligvis vært min favorittårstid. Istedenfor får den bunnplasseringen, noe som kanskje sier mest om hvor glad jeg er i alle årstider?
For meg begynner sommeren neste tirsdag - da er det undervisnings- og eksamensfri frem til langt uti august, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg!
Dette kunne blitt et langt og dypt innlegg, men jeg har ikke tid - om noen timer åpner etter sigende Studentweb dørene for søking til høstsemesteret, og jeg vet ikke hva jeg vil lære om. I tillegg skal jeg lese ut Alberte og friheten før jeg legger meg (prøve, i det minste!), og de neste dagene skal jeg gjøre mitt beste for å komme gjennom pensum før fredagens eksamen, slik at jeg er våken og opplagt nok til å komme meg gjennom pensum til mandagens muntlige eksamen, hvis pensum er mindre i omfang, men langt mer krevende... Men alt for å få sommerferie, eller hva?

D'er ingenting som funker på en freda' etter seks...

...
ja, så sitter jeg her igjen da, uten TV... Som noen av dere kanskje vet, tok min kjære TV kvelden for litt siden, og ble sendt til reparasjon. Idag kom den tilbake, og alle hjerter (eller mitt, i det minste) gledet seg. Den holdt gjennom en episode av "Two and a half men", deretter ble den slått av, som seg hør og bør når man forlater hjemmet for å spankulere litt rundt i nabolaget med vofsen (Tenk å ha det som etternavn: Arne Vofsen! Må være den perfekte parallell til Carl Barks?), for så atter en gang å få livgivende strøm sendt gjennom kabelen... Men det ble liksom med det, da, for nå smiler atter en gang standbylampen skadefro til meg fra apparatets front, og uansett hvor mye jeg trykker på av/på-knappen (som forresten er ganske magisk - den bestemmer virkelig over liv og død, gir og tar like mye... fascinerende!), forblir det satans røde lyset værende, mens skjermen forblir sort... Og dette oppdaget jeg selvfølgelig for en halvtime siden, omlag tre kvarter etter at verkstedet stengte for helgen. Misforstå meg rett: jeg er ikke bitter på verkstedet - de har vært imøtekommende og raske, apparatet ble hentet og levert, og alle kostnader ble dekket av selger, men hvorfor måtte det streike atter en gang? Og hvorfor måtte dette skje ved helgens begynnelse? Og hva er det egentlig som skjer med TV-en min? (dette og mere til får dere høre om i neste episode...)

Sikringen har gått!

Hjernen min er som en sikring - hvis den blir overbelastet, går den. Hukommelsen slår seg av, og jeg blir gjort om til en lallende, likeglad og pseudoharmonisk klump som tar alt med ro. (U)heldigvis slår den seg automatisk på igjen når spenningen reduseres et par hakk, slik at jeg kommer tilbake i normalt modus, men dens lille time-out har antageligvis reddet harddisken min fra overopphetning:-)
Jeg er glad i hjernen min, og jeg setter veldig stor pris på å få være en lallende klump av og til. Selv om den lallende klumpen ikke klarer å tenke helt klart, legge planer eller bekymre seg. Det er veldig, veldig deilig!

10:45

Nå har jeg bare en oppgave igjen; forholdet konge-/pavemakt i middelalderens Europa!
I korte trekk betyr det at jeg skal produsere 4s vettug tekst innen søndag kveld, og i dag er det altså torsdag... (Ja, jeg burde skrive oppgave istedenfor å klusse rundt med bloggen min!) Skal en snartur på Blindern etterpå, på jobb i morgen kveld og i bursdag på lørdag, så jeg har anslagsvis 2,5 dag på meg... Nå har jeg jobbet 91t totalt, og vil runde 100 til uka!

Nå skal jeg være flink pike og skrive mer særemne!

Faneoverflod

Jeg har et vindu med mange faner.
Et firefox-vindu med mange faner. Veldig mange faner.
Så mange faner at jeg må bla for å se alle sammen.
Tre er wikipediaartikler om evolusjonsbiologer. To er bøker om evolusjon og samarbeid i e-tekstutgave, en er "Artenes opprinnelse" i originalform, og resten er artikler om teorier om altruisme.

Klokka er snart ett, og jeg skriver semesteroppgave. I går jobbet jeg fra 16 til 21, og fikk beskjed om at jeg skulle jobbe i dag også, fra 9 til 16. Det ble litt mye på en gang... Så nå er det om å gjøre å ta igjen det forsømte; jeg har morgendagen, og så er det innlevering av førsteutkastet på mandag, mellom forelesning og jobb... så er det to forelesninger, veiledning, en forelesning til... og så en pustepause for å skrive ferdig semesteroppgaven og begynne skikkelig på neste oppgave...
Neida, det er ikke travle dager her i gården...

Men jeg koser meg, da! Det er koselig å jobbe, og nå får jeg snart lønn også! DET blir i alle fall moro!

Nå bokmerker jeg alle fanene mine og tar kvelden... må opp tidlig i morgen og skrive resten av oppgaven!

Prækast!