Nå er siste julegave pakket inn her i huset. Gavebånd er blitt tatt fra en overivrig katt, etiketter prydet med min alt annet enn prydelige håndskrift og herlighetene er blitt lagt unna i påvente av den store dagen.
Jeg liker å kjøpe julegaver. Jeg synes det er utrolig morsomt og koselig å finne noe til venner og familie som de enten ønsket seg, eller ikke visste at de trengte. Men det er selvfølgelig noen utfordringer, som f.eks. å holde seg innenfor mer eller mindre veldefinerte verdiregler. Det er jo engang slik at det ikke er så veldig moro å få en gave til 500kr når du vet at giveren i samme stund åpner en liten sak til en knapp femtilapp fra deg, selv om både giver og mottager vet at det ligger den samme omtanken bak. Sannsynligvis bryr ikke den som punget ut med mest seg så veldig om dette spriket - gaven skal vise at du kjenner mottageren, at du har tenkt på vedkommende og at du setter pris på ham/henne. Klarer du å få frem det i gaven, gjør det vel egentlig ikke noe om vedkommende allerede har akkurat det du pakket inn i to eksemplarer fra før, og derfor må ta turen til butikken for å bytte herlighetene, eller om du egentlig bommet litt med innkjøpet. Det er jo faktisk tanken som teller, og om tanken skinner igjennom, bør mottageren holde jul i sitt hjerte og si tusen takk. Selv om han/hun ønsket seg noe annet.
Men det er en ting jeg har litt problemer med når det gjelder julegaver, og det er alle disse veldedige organisasjonene som lar deg kjøpe en god gjerning til noen. Det er sikkert forferdelig upassende å mene dette, men jeg gjør det nå likevel: Veldedighet er flotte greier (unntatt når herr Redd de svakeste ringer minstepensjonisten Ågot på 92 år og presser henne for penger. Da er det misbruk av folks godhet), og det er utrolig viktig at vi husker på dem som ikke har det så greit, både i jula og gjennom året ellers. Men jeg synes det er både lettvint og feil å gi en geit eller et fadderbarn til familie og venner, med mindre disse spesifikt har ønsket seg akkurat det, eller dersom den konkrete saken ligger mottagerens hjerte nær.
Kall meg gjerne en bortskjemt og hjerteløs materialist, men slik jeg ser det, er det å gi en gave til en organisasjon som julegave til noen som ikke ønsker seg dette, det samme som å kjøpe seg god samvittighet med penger som var reservert noen andre. Er det ikke mer realt å se på den organisasjonen som tilbyr disse gaveløsningene som en venn som skal ha en egen gave, og kjøpe en halv ku eller et helt års skolegang som en gave til organisasjonen?
La meg trekke en parallell: Per og Kari er søsken, og bor i Akrylgata, hhv. hus 35 og 39. I hus 37 bor herr Surkledahl med det dårlige beinet og den isete innkjørselen. Herr Surkledahl har ingen familie i nærheten, og både Per og Kari hjelper ham innimellom med innkjøp, vedlikehold av eiendommen og diverse andre saker. Så nærmer julen seg, og Per og Kari skal kjøpe julegaver til hverandre, slik de alltid gjør. Per vet at Kari samler på glitrende, rosa hagenisser som blinker og spiller "vakker" musikk, og klarer omsider å spore opp den ene grusomheten som mangler i Karis samling. Han får den fraktet hele veien fra restlageret i Taiwan, og kan fornøyd konstatere at han har funnet den perfekte gaven. Kari, derimot, ringer på hos Klaus Crantzekaacke i nr. 41, og betaler ham for å kjøpe inn strøsalt og strø herr Surkledahls isete innkjørsel. På julaften, når Per ringer på hos Kari iført nissekostyme for å dele ut gaver til Karis 18 barn (med 19 forskjellige menn) og fire gullfisker, gir han henne hagenissen, som selvfølgelig faller i smak. Hun stikker til ham en kovolutt hvor det står "God jul", og inni konvolutten ligger et pent julekort hvor det står "Kjære bror, i år gir jeg deg godhetens gave i form av å ha sørget for at noen har strødd herr Surkedahls isete innkjørsel. Filantropisk hilsen fra din søster".
Så spør vi oss: har Kari gjort noe galt? Bør Per bli skuffet eller glad?
Man kan selvfølgelig si at Kari gjorde noe godt ved å sørge for at herr Surkledahls innkjørsel ble sklisikret. Og Per burde jo bli glad for det. Men burde ikke dette vært noe hun gjorde uten å blande inn Pers julegave? Kunne hun ikke gjort denne tjenesten som en julegave til herr Surkledahl, og gitt Per noe som gavnet ham? I praksis har ikke Kari gitt Per noe annet enn en beskjed om hva hun har gjort for herr Surkledahl
Jeg antar det jeg forsøker å si er noe i retning av dette: julen er tiden for å være snill med andre, men dersom du ønsker å lette din dårlige samvittighet eller gjøre noe godt for andre mennesker, er ikke julegaven til lille Teodor eller til tante Turid rett arena. Penger som er øremerket julegaver, er nettopp det. Øremerket. Når du gir en gave til en organisasjon fra disse pengene, er du snill på den tiltenkte mottagerens vegne, istedenfor selv å ofre noe for sultne barn, truet regnskog eller noe annet som er viktig. Den antimaterialistiske godheten som det ropes om fra alle kanter rundt jul, burde være et helårsengasjement på egne vegne, ikke noe man tyr til for å være korrekt eller fordi man ikke gidder å legge ettertanke i gavene. Gjør gjerne en god gjerning, men gjør det da på egne, og ikke andres, vegne. Eventuelt kan man jo bare ønske seg noe til noen andre til jul?
(og nei, jeg er ikke bitter over å ha fått en geit eller en adoptivtorsk i gave. Men jeg kommer ikke til å gi det bort heller, med mindre noen av dem jeg gir gave til, ber om det. Og nei, jeg mener ikke at man er et dårlig menneske dersom man gir bort en veldedig handling til jul. Men man kan kanskje tenke seg om to ganger før man gjør det, slik at man har det klart for seg hvorfor man gir det.)
