søndag 22. september 2019

Voksenpoeng

I The Fault in our Stars sier den ene hovedpersonen følgende:
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!

Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!

lørdag 14. september 2019

Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.

mandag 9. september 2019

Det vanskelige valget

Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?

Uansett, godt valg, folkens.