Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.

Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.

Øyenskyggenes dal

Jeg har gått fullstendig øyenskyggebananas. Vi snakker ren, skjær galskap. Det finnes absolutt ingen unnskyldning, så da får jeg satse på en slags apologi istedenfor.
Jeg har et komplisert forhold til sminke. Jeg synes både menn og kvinner skal få gjøre som de vil, men jeg synes likevel menn med sminke er merkelig. Jeg forstår den artistiske delen av det - at det er morsomt og spennende å leke med farger og skygger og effekter, men for meg er sminke så feminint kodet at jeg blir litt stuss når jeg ser en mann med sminke. Alle må naturligvis få uttrykke kjønnsidentiteten sin akkurat slik det er naturlig for dem, og historisk sett har jo sminke vært mer knyttet til status enn kjønn. Kanskje handler det om at det i stor grad forventes at kvinner bruker sminke, og at det på et vis føles litt som et overgrep at "det sterke kjønn" kler seg ut i vår tvangstrøye, samtidig som det også er noe solidarisk over det, og da sitter man der og er ikke helt sikker på hva man skal føle?
Uansett, i mange situasjoner og i store deler av samfunnet forventes det at kvinner bruker sminke,
og skjønnhetsstandardene vi måles etter, er uoppnåelige for både skjønnhet og udyr, fordi perfeksjon forutsetter plettfri hud, fyldige lepper, usannsynlig lange øyenvipper og perfekt symmetri. Uten sminke ser vi kvinner visstnok syke, trøtte og blasse ut, med porer og rynker og ujevn hudtone og andre grusomheter som naturligvis må fylles og jevnes ut med både sparkel og kvistlakk før vi kan gå ut døra, mens menn åpenbart ikke har noen av disse utfordringene og er naturlig perfekte.

Og det er jo ikke bare å sminke seg og så er alt bra, heller. Sminke koster penger og krever kunnskap. Du skal vite hva du gjør, for om du gjør noe feil, vil folk som vet bedre kunne dømme deg for din inkompetanse, og de vil uansett dømme deg om du gjør for mye eller for lite, avhengig av hva de mener er korrekt mengde og type for situasjonen du befinner deg i. Og det tar tid. Tid å påføre og tid å fjerne. Det gjør sikkert at huden eldes raskere, fuktighet fjernes fra huden og tungmetaller, ftalater og parabener gnis inn. For ikke å glemme at det setter visse begrensninger for hva du kan foreta deg, ettersom du ikke ønsker å se ut som en vaskebjørn eller tragisk klovn fordi du har grått, svettet eller spist noe mens du hadde maskara eller rød leppestift på. Og ikke glem at sminke ikke er konfliktfritt heller - glimmer (mica ) til kosmetisk bruk utvinnes i hovedsak i India, og arbeidet utføres delvis av barn. Store mengder kosmetiske produkter testes på dyr - ikke nødvendigvis fordi man er usikre på om produktene er trygge, men fordi selskapet bak vil selge det i Kina, og myndighetene i Midtens rike krever at all kosmetikk som skal selges der, må testes på dyr. Menneskerettigheter er ikke Kinas sterke side, men de bryr seg, som de fleste vel allerede visste, ikke stort om dyrenes rettigheter heller. Og så har vi alle ingrediensene som kan gi utslett og uren hud og tette porer og masse annet morsomt, sånn at man må kjøpe enda flere produkter for å bøte på skadene andre produkter har påført vårt største organ. Og så var det dette med glitter i verdenshavene... Sminke er en sann velsignelse!
(Det er naturligvis fullt mulig å kjøpe kosmetikk som er "cruelty free", snill mot huden og basert på et kjemisk fremstilt glimmersubstitutt med et veldig langt og fint navn, samt glitter som er biologisk nedbrytbart, men det forutsetter jo at man har tid, interesse og vilje til å sette seg inn i det)

Derfor er jeg veldig glad for at det er så mange norske kvinner som går rundt uten sminke til hverdags, eller med så lite at ingen ville sett forskjellen dersom de gikk uten. For det gjør det enklere for andre å si at vet du hva? Jeg har lyst til å se ut som jeg gjør, jeg har ikke noe behov for å gjøre meg til, og jeg er bra nok som jeg er." For det trenger vi mer av.

Renate vs. høy gaffel

Personlig aksepterer jeg at jeg ser ut som jeg gjør - det er ingen entusiasme inne i bildet - jeg blir ikke spesielt glad av å se meg selv i speilet, men jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg risikerer ikke å bli berømmet for min utenomjordiske skjønnhet på vei til jobb, men jeg blir heller ikke jaget av hysteriske landsbybeboere med fakler og høygafler, og det er jo det viktigste, særlig ettersom det antageligvis ville resultert i at jeg kom for sent på jobb. Men ja, jeg aksepterer at jeg ser ut som jeg gjør, og jeg kan fint vise mitt sanne ansikt uten å få nervesammenbrudd, men det betyr ikke at jeg har noe særlig lyst.
For om jeg ikke er syk, har forsovet meg eller har en dag der jeg gir fullstendig beng i alt og alle, vil jeg stå på hodet i sminkeskrinet mitt i 15-30 minutter dersom jeg skal lengre av gårde enn til matbutikken. Jeg gjør det fordi jeg har lyst. Det er naturligvis et element av det jeg mener er et ganske sunt nivå av forfengelighet inne i bildet, men den dominerende årsaken er at jeg elsker sminke.

Og når jeg elsker noe, elsker jeg det med minst tusen strålende solers intensitet (nei, jeg har ikke lest boka ennå), noe som jo forklarer hvorfor jeg bor sammen med 1200 bøker (hvorav 7 ulike utgaver av Dracula) og 160 flasker neglelakk. Moderasjon? Nope!
Men kvalitet er viktigere enn kvantitet, og ettersom jeg har pålagt meg selv å holde meg til kosmetikkprodusenter som ikke tester produktene sine på dyr, kan jeg ikke bare slenge innom Vita og raske med meg noe fra L'Oreal. Jeg kan rett og slett ikke impulshandle kosmetikk fra merker jeg ikke har lest meg opp om i forkant, noe som jo passer fint når jeg tross alt hater å gå i butikker og er veldig skeptisk til folk som forsøker å selge meg ting. Og jeg tror lommeboken min har godt av det også, ettersom jeg blir distrahert av alt som glitrer.

Jeg tror ikke på reinkarnasjon, men om jeg hadde gjort det, ville jeg bannet på at jeg var ei skjære i mitt forrige liv. I virkeligheten er det vel heller snakk om at våre forfedre som ble tiltrukket av glitrende ting var flinke til å oppdage vann som glitret i solskinnet, og dermed ikke tørstet ihjel. Hos meg, et moderne menneske, er dette delt i to: 1) glitter og 2) vannkoker som kan gi meg min daglige te. Jeg vil ikke ha glitter i teen.
Men ja, det er greit at jeg ikke kan kjøpe absolutt alt som har glitter i seg, for da ville jeg ha vært ruinert for lengst. Istedenfor sitter jeg og sikler over sminke fra Anastasia Beverly Hills, Tarte, Urban Decay, Makeup Geek og BareMinerals og er veldig fornøyd med at jeg for lengst har kommet over "øyenskygge skal få frem øyenfargen din, så bruk farge a for brune øyne, b for grønne og c for blå" og frustrasjonen som fulgte når jeg innså at reglene ikke var laget for oss med grå øyne. Det er liksom litt frustrerende å få beskjed om at du ikke finnes, eller i alle fall ikke er relevant. Eller kanskje det handler om at kalde, grå øyne ikke skal fremheves? Ikke vet jeg, men jeg har konkludert med at jeg kan bruke alle fargene.

Det er nok også min forkjærlighet for alt som glitrer som har fått meg til å kjøpe uforholdsmessig mye øyenskygge i det siste, for selv om jeg har vært flink til i stor grad å holde meg til matte, naturlige farger i mange år, banker hjertet mitt for glitter og skimmer og duochrome, og da jeg innså at jeg faktisk kan inkorporere både rødt, rosa, lilla, blått og grønt i øyesminken min uten å se ut som et mareritt fra 80-tallet eller en forvirret dragqueen, åpnet en helt ny verden seg for meg.
Dessuten kastet jeg jo all den gamle, utgåtte sminken jeg hadde lagret i flere år uten å bruke (inkludert en øyenskygge jeg tror jeg overtok av moren min rundt år 2000, og som sannsynligvis var minst 5 år gammel på det tidspunktet), og det er naturligvis viktig å vedlikeholde mengden, så da var jeg pent nødt til å gå bananas på Black Friday.

Frøken neglelakk og taklampegalskapen

Gjorde du noen reale black friday-kupp? Jeg kjøpte mer neglelakk. Masse neglelakk. Antageligvis for mye neglelakk.
Jeg har skrevet om neglelakk her tidligere. Som da jeg naivt erklærte at jeg hadde funnet neglelakken i mitt liv, eller da jeg begynte å ane at lakkering av negler ikke var verdens mest konstruktive hobby. Men jeg lar meg ikke stoppe, i alle fall ikke ennå.
Jeg tror min neglelakkdilla er litt som 1. verdenskrig - det var en utløsende årsak, men en rekke bakenforliggende årsaker som viste seg å være eksplosive så snart lunten ble tent. Jeg tror det er en kombinasjon av forfengelighet, lekenhet, mestringsfølelse, ekstrem fascinasjon for alt som glitrer og skinner og et barndommens neglerotbefengte negler med melkeflekker (som jeg nå vet kalles "leukonyki" og normalt skyldes mekanisk skade på neglen, men som også muligens er koblet mot bly- og arsenikkforgiftning. Takk, Internett)

Uansett grunn, er neglelakkdilla en slik hobby som medfører et kontinuerlig behov for nye ting. Nå har jeg for eksempel sprengt kapasiteten foran filmer og spill i det ene skapet mitt, og "måtte" derfor bestille et stativ i akrylplast som kan romme inntil 65 flasker neglelakk. Perfekt for de rundt 50 flaskene jeg har fått i hus siden i sommer!

Og litt moro må man jo unne seg, ikke sant?
Men jeg lurer litt på hvor dette skal ende. Jeg skal definitivt ikke begynne å støpe falske negler - det er juks i min bok, men er det ellers noen grenser? Jeg mener, det er ikke uvanlig at jeg bruker en times tid på å fikse neglene mine, og takket være baselakken som er superenkel å skrelle av, holder som regel ikke manikyren mer enn en arbeidsdag - ofte mindre. Det er noe mildt forstyrrende over det å komme borti noe med den ene neglen, høre et "popp" og se  et hardt skall av fire-fem strøk med neglelakk fly bortover gulvet. så 4-5 økter per uke, det er ganske mange timer med uendelig meningsløs aktivitet per år, ikke sant? Helt meningsløst er det kanskje ikke, for jeg slapper godt av og har det gøy mens jeg holder på, men det er definitivt ikke en spesielt konstruktiv fritidssyssel.

Dessuten, noen ganger går det riktig galt. Det er for lengst avklart at jeg er rimelig slepphendt - det ligger til familien, og selv om jeg ikke akkurat er direkte stolt over det, gjør det meg ganske trygg på at moren min faktisk er moren min, og at hun ikke fant meg forlatt ute i skogen etter at noen satt meg ut der for å dø. Men slepphendthet og neglelakk er åpenbart ikke verdens beste kombinasjon, og overmodig som jeg er, gikk jeg for flere år siden bort fra det å bruke et blad eller lignende som underlag. Pff, hvem trenger vel det? Jeg kjører ufortrødent på. Og noen ganger går det galt.

Du lurer kanskje på hvordan kappen min kan blåse bakover
ute i verdensrommet?
Stikkord: vindmaskin og laaang skjøteledning!

Som på torsdag, da jeg satt ved skrivebordet og lakkerte neglene blodrøde og tenkte for meg selv at korken på Cirque-neglelakken er veldig slank og glatt. Da siste strøk var lagt på den siste neglen, glapp korken, traff den nye, blå kjolen min og forsvant i mørket under skrivebordet. Jeg var i villrede, for hva skulle jeg egentlig prioritere? For å unngå ødelagt neglelakk måtte jeg lokalisere korken, ev. tørke av kosten og skru igjen flaska. For å unngå å måtte lakkere neglene på nytt, måtte jeg være forsiktig med den fremdeles våte lakken på alle ti fingre, og for å unngå ødelagt kjole, måtte jeg finne flekken, tørke vekk lakken og fjerne restene med neglelakkfjerner, forhåpentligvis uten å skade stoffet. Jeg tar det som en klar indikator på at jeg har overnaturlige krefter at jeg klarte å gjøre alle tre tingene omtrent samtidig. Noen burde åpenbart lage en superheltfilm om meg.
Frøken Neglelakk, kanskje?

Tidligere i uken var jeg frøken cape og Rødhette, uten at jeg følte meg spesielt superheltaktig. Eller eventyrlig.
Jeg har sydd meg en cape i rød ull som jeg er relativt fornøyd med, sånn bortsett fra at den ikke er videre varm og at hetten er så stor at en kriminell trio gjerne kan stikke hodene sammen og konspirere inni den. Det er derfor ganske vanskelig å få den til å fungere som hette uten at det ser ut som om jeg enten jobber som bøddel eller forsøker å lansere en slags kommunistversjon av Ku klux klan. På onsdag møtte jeg opp på jobb med scones, og dem hadde jeg naturligvis med meg i kurven min. Det føltes helt normalt å traske i vei mot t-banen i rød cape med kurv på armen, men da jeg kom til sentrum, snødde det. Snø betyr hette, og jeg innså der og da at det så ut som om jeg drev med en eller annen form for rødhette-cosplay. Det var det visst flere som tenkte, for jeg fikk en del undrende blikk og tilfeller av folk som snudde seg, noe jeg ikke var ekstremt overbegeistret for.

Men nå skal jeg se lyst på tilværelsen, bokstavelig talt.
Jeg får nemlig nye lamper snart. Man skulle tro det var uproblematisk å kjøpe seg lamper, og at man kunne beholde dem i mange år. Og jeg skulle virkelig ønske at det var slik for meg også, men jeg føler at jeg har gjort veldig dumme lampevalg, og nå tar jeg (for tredje gang) konsekvensene og bytter. Jeg er fornøyd med de fleste lampene mine, men taklampa på TV-stua, som debuterte i stua og som er så krøkkete å montere at jeg sist måtte ta meg en lur underveis, gir et litt ubehagelig og slitsomt lys (sikkert pærene), og taklampa jeg byttet til i stua, slukker på den ene armen etter ca 20 sek. Det er litt mystisk, men heller ikke den klarte å gjøre meg til lags, så nå skal den byttes ut med en taklampe bestilt fra England. Jepp, jeg er så sær at jeg ikke finner lampen i mitt liv i Norge, jeg må importere den...

Og det har vært overraskende vanskelig. Ettersom jeg bestilte for både moren min og meg, og hun er hjemme på dagtid, oppga jeg hennes adresse som leveringsadresse da jeg bestilte. Sporingen viste at pakken skulle komme 18. desember, og det var egentlig helt greit, selv om det var 3 uker etter at jeg bestilte. Men på torsdag (14.) ringte en sjåfør og spurte om jeg var hjemme. Etter å ha fått et slags sporingsnummer av ham, skjønte jeg at dette måtte være lampene, men med min adresse som leveringsadresse. Noe forvirret sa jeg at nei, jeg var ikke hjemme, og jeg var heller ikke mottager, og fikk beskjed om å ringe kjørekontoret. Det gjorde jeg, og fikk endret adressen og samtidig bekreftet at pakken skulle komme på mandag, ettersom de ikke fikk omadressert på samme dag (litt rart når det tar 3 min å kjøre mellom dem, men ok). Det var avgjørende at den ikke kom på fredag, for da var ikke moren min hjemme. Men hva skjedde fredag? Ny sjåfør ringte og sa at han hadde ringt på men ikke fått svar. Litt forvirret spurte jeg: "men... det er fredag idag?". Det var han helt enig i, men hadde ikke fått beskjed om at pakken min ikke skulle ut den dagen. Nå krysser jeg fingrene for at pakken faktisk kommer mandag og at TNT avstår fra å belaste meg noen rare gebyrer fordi enten de eller selger rotet til adresse, og fordi pakken derfor har vært forsøkt utlevert to ganger og satt på lager. Meg bekjent er gebyrer det beste slike selskaper vet, men jeg håper å kunne bli positivt overrasket. Jeg vet at mye kan gå galt med EDI og sånt, men det føles jo litt håpløst når man oppgir separat leverings- og betalingsadresse og alt er riktig i både ordre- og sendingsbekreftelsen, mens transportør tydeligvis bare forholder seg til betalingsadressen... Uansett, det blir forhåpentligvis ny taklampe snart. Yay!

Negleroten til alt godt?

Jeg trodde virkelig ikke det var mulig, men joda, det er det visst: jeg har blitt forelsket i en flaske neglelakk.
Jeg trodde i mange år at pen neglelakk var en slags uoppnåelig drøm - enten ble det søl under påføring, eller så ble lakken slitt av, ødelagt før den tørket, eller det viste seg at fargen fikk hendene mine til å se merkelige ut. Problemer på nivå med krig og hungersnød, altså.

Men i motsetning til de store problemene her i verden, lot faktisk dette seg løse da jeg fant den rette. Dere som kjenner meg, vet at jeg er klønete og ukoordinert. Jeg snubler i mine egne bein mens jeg står stille og bommer på munnen når jeg drikker. Det faktum at jeg klarer å påføre maskara hver dag uten å stikke kosten inn i øyet og blinde meg selv, er et lite under. Så å forvente at jeg skulle kunne lakkere neglene mine uten samtidig å påføre et tykt lag på fingrene og underlaget, ville vært litt i overkant (bevis på dette: jeg presterte å miste en flaske med neglelakk i fanget på meg selv i helgen. Selvfølgelig). Likevel klarer jeg på mystisk vis å få til dette uten større vansker når jeg bruker neglelakk fra Nubar. Bruker jeg lakk fra OPI eller Nails Inc., er historien en ganske annen, uten at jeg forstår om det er lakken, penselen eller korken/skaftet som utgjør forskjellen. Fåglarna vet. Uansett, lakken er bra og holdbar, prisen er akseptabel og produktet er ikke testet på dyr. Det eneste problemet er at nettbutikken der jeg tidligere kjøpte den, har sluttet å føre den (jeg mistenker at de har en personlig vendetta mot meg, kun på bakgrunn av at jeg ser på meg selv som universets sentrum).

Bjarne visste ikke at sommerfugllarven han hadde
svelget ville forpuppe seg i hans ikke helt anatomisk
korrekte indre, og at han snart ville få sommerfugl
i magen.

Heldigvis kunne ebay hjelpe, og etter litt om og men fant jeg endatil en farge som så spennende ut, og med alle de sommerfugler som følger med når man bestiller noe på nett uten å være helt sikker på om fargen på skjermen er en tro gjengivelse av det faktiske produktet, ventet jeg på pakken fra la France. Og i forrige uke kunne jeg synge "le jour du glorie est arrivé," pakke ut en hel og fin flaske med Nubar neglelakk i fargen Terra-cotta. Og det var kjærlighet ved første påføring. Jeg har funnet neglelakken i mitt liv, min røde neglelakk! LYKKE!

Så får det bare være at dette virker overfladisk og litt teit. Jeg har masse overflate, så jeg kan ikke bare tenke på det indre. Særlig når det siste "indre" jeg tenkte på var en slags tarmdispenser. Fascinerende, men unektelig en smule morbid, og neppe noe noen har lyst til å lese om her på bloggen.

Eller...?

Krigsmaling

Bloggen min har fått en ansiktsløftning, og en artikkel som ble delt via facebook kombinert med med gårsdagens glede over at en nettbutikk omsider hadde fått min favorittfoundation på lager igjen, fikk meg til å ville skrive litt om kosmetiske endringer vi gjerne gjør. Helt konkret: Renate og sminke.
Men frykt ikke, bloggen er ikke i ferd med å bli rosa, og jeg skal ikke fortelle noen hva de bør gjøre for å endre eksteriøret sitt. Istedenfor vil jeg fortelle litt om mitt eget forhold til sminke.

Jeg burde kanskje begynt med begynnelsen, men problemet er at jeg ikke husker når begynnelsen var, eller hva den var. Antageligvis hadde begynnelsen noe med mammas sminkepung å gjøre, og det involverte nok blå mascara og leppestift i halve ansiktet. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å lese jentebladet "Girls" (hvis fremste - og eneste, kvalitet var de tidvis morsomme Luanne-stripene), og den lille gaven som fulgte med hvert nummer var ofte øyenskygge eller lignende i farger som vel strengt tatt kun var brukbare om man skulle stille i drag. Og det har aldri helt vært min greie. Jeg husker godt frustrasjonen som følger med det å begynne å sminke seg: du må slutte å plukke deg selv i ansiktet hele tiden, du kan ikke gni deg i øynene, du vil angre i etterkant om du gråter eller går rundt i regnet uten paraply fordi du vil ende opp med å se ut som en vaskebjørn. Eller "vaskehjelp", som mobilen min liker å foreslå. Men ettersom årene går, slutter dette å være et problem. Man skal ikke plukke seg i ansiktet, og hvorfor gni seg i øynene? Med mindre man skal simulere trøtt eller vantro, finnes det vel nødig noe behov for den gesten? Gråte må man av og til, men etter å ha grått ser man grusom ut uansett, så vaskebjørntryne kan i det minste gi en interessant effekt. Og om man går ute i regnet uten paraply blir man våt i håret, og det vil man vel ikke bli? Og vil man bli det, dropper man maskaraen den dagen, eller går for vannfast. Enkelt som bare det!

Når det er sagt, hadde jeg lenge et litt anspent forhold til sminke, og mye av det hadde med utvalg og tilgjengelighet å gjøre. Takket være Internett har jeg ikke kjøpt sminke i i en fysisk butikk her til lands på flere år, og jeg har vel aldri vært mer fornøyd. Nå får jeg tak i produkter fra produsenter jeg til en viss grad stoler på, og som ikke tester produktene sine på dyr (det er vanskelig å unngå testing av medisiner og slikt på dyr, men kosmetikk og hårpleie og andre unødvendigheter får man teste på folk), og jeg slipper grisete maskara, guffen foundation og bitter leppestift. Istedenfor har jeg en maskara som hverken klumper, klør eller drysser, en lett foundation som er veldig drøy og holdbar leppestift som er helt uten smak. Da er det jo ikke noe problem!

Og jeg kan gå uten. Det er ikke noe problem, og om jeg ikke skal noe sted, går jeg usminket. Gå på butikken? Ha en venninne på besøk? Null stress å være uten sminke! Gå på jobb? Joda, jeg kan gjøre det også. Og jeg har gjort det, både da jeg jobbet i butikk og nå når de eneste som ser på meg er kollegaer og folk jeg møter på T-banen. Men jeg har det mye bedre når jeg har "fått på meg ansiktet mitt" fordi jeg vet at jeg ser bedre ut. Noen skjønnhet blir jeg aldri, og det plager meg ikke, men jeg liker å vite at jeg gjør det beste ut av det jeg har - at øynene mine fremheves litt og at hudtonen er jevnere. At øyenbrynene mine ligger der de skal, at neglene er nogenlunde like lange, og fortrinnsvis har et strøk eller tre med neglelakk. For meg er dette en luksus jeg kan unne meg. Jeg har ingen skrikerunger eller andre distraksjoner som hindrer meg i å bruke et kvarter hver morgen på å gjøre det beste ut av det genene mine ga meg, og jeg tar det heller ikke spesielt tungt at jeg er pent nødt til å vaske ansiktet hver kveld for å unngå å lage flekker på hodeputen. Det bør man tross alt gjøre uansett.

Mine venner og kollegaer gir naturligvis blanke i hvordan jeg ser ut, og om jeg ser anderledes ut på mandag enn på tirsdag. Jeg velger ikke å kombinere øyenskygger i tre ulike nyanser av purpur samt auberginefarget eyeliner en dag fordi jeg vil understreke overfor dem at øynene mine er grå, jeg gjør det fordi jeg synes det er utrolig morsomt å se hvordan farger påvirker hverandre. Og jeg lar være å bruke dobbelt så lang tid på å sminke meg ved ikke å bruke tre nyanser av purpur omtrent hver eneste dag fordi jeg er fornøyd med effekten de to beigebrune tonene jeg foretrekker har på oppsynet mitt.

Men kudos til dere som møter verden uten sminke hver eneste dag. Deres valg er like gyldig som mitt, og jeg ser definitivt fordelene ved det - ingen synes du ser trøtt ut, slik jeg tydeligvis gjør hvis jeg ikke har sminket meg. Og du slår et slag for at mennesker skal få lov til å se ut som de gjør.

For det er et enkelt faktum at sminke er juks, akkurat som alt annet vi gjør for å forbedre utseendet vårt. Om vi forestiller oss en slags drømmetid der ingen kunne eller ville jukse seg til et bedre utseende, er det naturlig å tenke seg at Lise, som var helt ordinær og hadde en litt skjev nese, likevel fikk komplimenter fordi øynene hennes var omkranset av uvanlig lange og tykke vipper. Unni var ingen skjønnhet, men som den eneste blondinen i gruppen, skilte hun seg ut. Men i dagens samfunn jukser vi oss til lange og fyldige vipper og lange, blonde lokker. Er håret ditt tynt? Volumprodukter eller løshår "fikser" det, og "normalt" hår blir plutselig avviket. En tanngard som er svakt gultonet (fordi det er det tenner er) blir ekkel fordi flere og flere bleker tennene sine blåhvite. Det kreves en god del styrke for å motstå omgivelsenes økende forventninger til vårt ytre, og ved å farge hår (som jeg ikke gjør) eller ved å bruke sminke, påvirker vi i praksis samfunnets oppfatning av hvordan kvinner skal se ut, og gjør det dermed gradvis vanskeligere og vanskeligere for oss selv å få aksept for å vise oss slik vi faktisk ser ut.

Og det er vel egentlig litt sånn synd?

Blåblogger? Lillablogger?

Den dagen noen kaller Digresjonsbloggen rosa, går jeg og legger meg under en stein. Sannsynligvis får jeg Oda (som offisielt hater meg, men på en god måte - tror jeg) og Therese til å løfte steinen for meg før jeg kryper ned, slik at jeg slipper å ligge der med vond rygg. Også vil jeg nok helst legge en presenning og et teppe der, for det pleier å kry av skrukketroll og mark under steiner, og jeg avskyr begge deler. Generelt avskyr jeg alt som skjuler seg i hulrom som nesten ikke er der, og jeg vil ingenlunde ligge ved siden av ekle ting.

Stigmatisert rosablogger.

Men altså, jeg vil ikke kalles rosablogger. Derfor forteller jeg dere ikke om sminken min med mindre det er noe veldig rart med den. Tro meg: det hender jeg har lyst til å fortelle om sminke, for jeg sminker meg nesten hver dag, og noen ganger, når jeg er nødt til å kjøpe noe nytt, eller bare får lyst til å kaste bort pengene mine på noe som lover å få meg til å se ti ganger vakrere ut og som trass mitt medfødte forbedringspotensiale ikke gjør ting det granne bedre (i slike øyeblikk føler jeg meg forferdelig jentete, og det er litt morsomt. Omtrent som å føle seg forferdelig menneskelig, eller forferdelig norsk. Det er ikke en følelse man føler på før man gjør noe som er urtypisk for hva det nå enn er man føler at man er, og tenker på det samtidig. Anbefales!), kommer jeg over smarte ting. Som billig og bra øyenskygge eller en overraskende pen neglelakk som ikke er dyr engang. Men jeg holder det for meg selv.

Kall meg gjerne litt teit, eller veldig teit, dere kan velge. Men jeg føler at det er så grusomt mange jenter som lever i rosa tyggisbobler og skriver om sminke, klær og frisørtimer og hjemmebleking av tenner og jeg-vet-ikke-hva (helt sant, jeg vet ikke, for jeg leser veldig få blogger, nettopp fordi jeg ikke er så skrekkelig interessert i sminke, klær og frisørtimer), som aldri stikker hodet sitt opp av den rosa tyllen og alt glitteret og ser hva som skjer rundt dem, og jeg vil ikke være "sånn".

Jeg vil være meg, med min blå blogg og dingser, Jesusmobbing, milde irritasjon og banale gleder. Jeg vil dele tanker, ikke bare lenker, bilder og dagens dont, jeg vil at bloggen min skal representere det som er Renate, og som skiller Renate fra alle andre, slik den nevnte Oda også gjør (bloggen hennes representerer selvfølgelig det som er unikt Oda, ikke det som er unikt Renate, såpass regner jeg med at dere forstår, men min tendens til å forklare meg litt uklart gjør gjerne ting litt verre enn de allerede er). Jeg har forresten begynt å innbille meg at jeg hører lyden av en kabal som går opp. Det er ganske creepy. Men uansett, jeg vil skrive for glede, ikke for penger, og jeg vil skrive noe meningsbærende.

Når det er sagt, finnes det sikkert seriøse og kompetente rosabloggere. Ett eller annet sted. Jenter som kan sminke, mote og interiør, og som setter sin stolthet i å formidle denne kunnskapen godt og presist, istedenfor å blunke forførerisk til kameraet under den oransje foundationtundraen før de legger ut det ferske bildet i en artikkel som handler om kjøp av sko. Men disse kan neppe kalles rosabloggere?
Det er behov for et skille, tror jeg!

For la oss bli enige en gang for alle (egentlig er det jeg som er enig, men det er et mål i seg selv, det!) om at det ikke er noe mindreverdig i å blogge om jenteting. En interiørblogg eller moteblogg har teoretisk sett samme verdi som en datablogg eller bokblogg, selv om jeg personlig, og mange med meg, ikke helt ser verdien i førstnevnte. Hva man blogger om sier noe om kompetanse, mål og interesser, tre ting som er nært forbundet, og en god blogger som kan sminke, brenner for sminke og studerer til makeupartist, fortjener masse kred.
Men rosabloggere som er like uproffe som meg? Nei. Jeg får meg ikke til det, og det gjør meg sikkert til et dårlig menneske, men skitt au!

Men hva kaller man oss andre? Bloggere som ikke er rosa (dog har noen dotter prestert å omtale Linnéa Myhre som "rosablogger", hvor nå enn de fikk den ideen fra...), som i det minste forsøker å komme med noe nyttig (Linnéa Myhre lover at du ikke lærer noe hos henne, men der tar hun nok ganske feil!), uten å være rene temablogger?

Jeg tenkte litt på blåblogger - lyseblått er jo en kontrast til rosa, og bloggen min er veldig blå, men samtidig er det intet som tilsier at min blogg er representativ for ikke-rosablogger. Dessverre har landets politiske konservative annektert ordet, så letingen gikk videre. Hva med lilla? Næh, det er ganske meningsløst uansett, det er jo midt imellom rosa (eller lyserødt, som det så vakkert heter) og blått, så da er det vel snakk om en fjollete fjortis fra Frogner som har fått egen blogg.no-konto av papsen?


Odas blogg er gusjegrønn. Kan det brukes om oss alle? Nei, det er nok Odas farge. Sort, hvitt og grått brukes f.eks. av Linnéa Myhre, Kjersti, min fordums studievenninne Meaghan, min kollega Veronika og tidligere kollega Sanna, men gråtoneblogger? Det høres ikke så veldig koselig ut? Sort, hvitt og grått er fint og gir et sobert uttrykk, men det sier jo like lite om bloggerne som en kontrast til rosabloggere som min blåhet gjør?
Eller kanskje vi bare kan kalle oss bloggere, og håpe at rosabloggerne bestemmer seg til å sogne til f.eks. "fjolleblogger", slik at fargen rosa slipper all denne stigmatiseringen?
Men ikke for det, vi skal ikke bli helt nazi her heller - det er ikke noe særlig koselig (det er egentlig veldig få ting som er mindre koselig enn etniske renskning og blindt hat), og rosabloggerne er like mye verdt som resten av oss. De får bare litt mer oppmerksomhet enn de fortjener.

Årets hit: naturlig solbrent!

Der var semesteret over (med B som utfall etter muntlig eksamen! Yay!), og sommerferie, ekstra mye jobbing og late dager venter!
I sommer skal jeg bl.a. en liten tur til Hellas, og sitter derfor med en katalog over taxfreevarer som kan bestilles til flyturen. Det er generelt kjedelig lesing, men av og til kommer man over virkelig gode argumenter for hvorfor man burde kjøpe noe, som f.eks. Smashbox Soft lights, som er et "nydelig silkeskimrende pudder som gir et fantastisk løft, med herlig lyster som får deg til å se naturlig solbrent ut". For alle vil jo se naturlig solbrente ut?
Denne katalogen er opplysende og forvirrende lesing for en som ser på sminke som et nødvendig onde som tar tid både morgen og kveld, og som kun morer seg med det før julebord og Halloween... Og det er jo så mange som skal blogge om sminke, sminke de har fått tilsendt gratis, og som er "såååå bra, lizzm". Og jeg lurer litt på hvordan det er å leve et liv sentrert rundt en sminkepalett, og så tenker jeg at de kanskje er kunstnere, at de virkelig ser på ansiktet sitt som et lerret, og da kan man jo ikke annet enn å respektere det? Og misforså meg rett - det er veldig fint at det er så mange jenter der ute som blogger om sminke, og at de kanskje er litt objektive også, for det hjelper slike fortapte sjeler som meg som ikke helt kan forstå hvorfor vi skal betale 400kr for et produkt som løser et problem vi ikke visste vi hadde:-) Takk for det!

Dette er dessuten en fin mulighet for meg til å sitere mascaraemballasjen min (sminke blogger jeg jo aldri om, og jeg har aldri følt at dette har passet helt inn noe annet sted...) : Der står det nemlig: "In case of eye irritation, discontinue use and see your ophthalmologist at once." Veldig snilt av Clinique å fortelle meg dette, men oppfordringen byr på noen problemer:

1. om øynene mine blir veldig irriterte, klarer jeg neppe å lese det som står på mascaraesken. 
2. jeg klarer ikke å uttale ophthalmologist 
3. Jeg vet ikke hva det er. Ved nærmere undersøkelse finner jeg ut at det er en spesialist på øyelidelser, og at den norske betegnelsen er oftalmolog. Kjekt å vite!, 
4. Jeg kan godt oppsøke frisøren min, fastlegen min eller astrologen min (stryk det siste), men jeg tror ikke jeg har noen oftalmolog...

Tilbake til den nevnte solbrente looken man kan oppnå: jeg er veldig spent på hva slags farge jeg har når sommeren er over!  De siste årene har jeg knapt vært ute mens solen har vært oppe om sommeren pga. arbeidstider og en tendens til å sitte foran dataen når jeg har fri, men i år har jeg planer om å være flink og oppholde meg i sola (selv om jeg neppe gidder å ligge stille og grilles - det er jo så kjedelig!), og se om jeg fremdeles blir brun, slik jeg ble da jeg var liten...
Nei, nå fryser jeg på tærne! Det får bli en tur ut med bikkja på meg nå, så kan jeg komme hjem til en stooor kopp te etterpå!