lørdag 11. november 2017

Operasjon julebordkjole, del 3

Du har lest del 1 og del 2, ikke sant? Det blir litt rart ellers.

Evita ville hjelpe til
Mandag var den ordentlige klippedagen, og etter å ha låst kattene inne på soverommet (for å unngå at de skulle starte brytekamp på satengen min), la jeg stoffet utover. 6 yards er cirka 5,4 m, og det viste seg å være i overkant mye stoff. Jeg vet ikke helt om jeg tror jeg er dobbelt så høy som jeg er, eller om jeg var mentalt bortreis mens jeg gjorde beregningene, men det var definitivt mer enn nok. Jeg innså at jeg i det minste ikke ville trenge å stresse med å ha nok stoff, og begynte å tegne opp de ulike delene. Da jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg hadde gitt meg selv et problem; de to stofflagene skulle monteres med baksiden mot hverandre, og jeg hadde tegnet med lyst kritt på baksiden av det grønne stoffet, mens jeg egentlig burde tegnet på forsiden av det lyse, fortrinnsvis med en mørk merkepenn jeg ikke har. Løsningen ble å sy frontene mot hverandre med en halv sømfots avstand fra kanten (som en erfaren slurvesyerske er jeg vant med å beregne avstander i hele og halve sømføtter), vrenge og stryke.

Da jeg hadde gjort dette på syv paneler (jeg fant en mystisk flekk på det ene, og måtte lage et nytt), og sydd sammen (men ikke vrengt) delene til kjolelivet, innså jeg at dette ville bli innmari klumpete om jeg skulle bruke samme metode i kjolelivet, så jeg satt resten av kvelden og sprettet opp sømmer. Heldigvis hadde jeg ikke både sydd rettsøm og sikset rundt kantene, så det ble litt mindre jobb enn det kunne vært, men det føltes likevel ganske bortkastet, og jeg innså underveis at sprettekniven min var veldig sløv. Jeg skal imidlertid ikke kjøpe en ny - jeg har to-tre til liggende, jeg gadd bare ikke reise meg og gå helt inn på soverommet. Latskapen lenge leveDette inntraff etter at jeg hadde løpt rundt som en hodeløs høne og let etter det sjette livstykket - det hadde jeg enten rotet bort eller glemt å klippe ut. Neste morgen gjentok jeg suksessen og lette som en gal etter et annet stykke fra kjolelivet, og da jeg nesten hadde slått meg til ro med at det hadde rablet for meg, fant jeg det heldigvis igjen.

Så var det bare å sy dem sammen. Skjønt "bare" og "bare". Livet består som sagt av seks deler - for- og bakstykket og to sidestykker til hver som skaper en kurve for rygg og pupper. Og når den kurven skal sys, blir det jo ikke glatt (du kan ikke legge det ferdige kjolelivet flatt på et underlag - det vil bulke seg og være litt tredimensjonalt), så det er den desidert vanskeligste delen, ettersom de verste sømmene (de foran) også er de mest synlige. Det gikk dog på sett og vis, og jeg hadde i det minste vett til å bruke knappenåler denne gangen... Og så var det bare å sy sammen skjørtepanelene og deretter montere dem til livet. Og det gikk faktisk bra!

Neste trinn var å fikse utringningen. Ettersom jeg hadde vært litt mer tålmodig mens jeg tilpasset mønsteret, hadde jeg klart å få overdelen til å passe, slik at det ikke ble noen gapende åpninger noe sted, så det var en god start.
Jeg er imponert over meg selv
Prosessen ble nøye
overvåket av inspektør
Jeg hadde funnet en guide som forklarte hvordan man sydde inn "facing" (det er en utfordring å ikke vite hva ting heter på norsk - facing er et stykke stoff som ligger innenfor hals- og ermeåpning, men jeg trooor ikke det er det samme som en halslinning, ettersom det ikke er en forsterkning, men et slags veldig kort fôr i samme stoff som plagget, som gjør det mulig å fullføre en bluse/kjoleliv uten synlige sømmer, samtidig som stoffet faller penere).
Metoden er ikke akkurat intuitiv, og jeg satt lenge og stusset på hvordan kjolen jeg baserte mønsteret på, egentlig var laget. Jeg fulgte en guide som ligger her, og etter å ha bommet litt og ødelagt litt, endte jeg faktisk opp med et resultat jeg var ganske imponert over (av og til skal det ikke så innmari mye til for å imponere meg). Det var ikke perfekt, men det var faktisk ganske bra, og jeg har samtidig omsider forstått hva slags trolldom som er brukt på kjolen jeg baserte malen min på, og kan bruke den på nye prosjekter i fremtiden.

Internett (eller en bok - jeg husker ikke helt) har lært meg at man ikke skal legge opp skjørtekanten med det samme - man skal la kjolen henge i et døgn eller så, slik at stoffet får strukket seg (om det har lyst til det), og deretter påse at kanten blir jevn når kjolen er på, istedenfor når den henger på hengeren - om man f.eks. har mye rumpe, vil det gjøre at kjolen må være lengre bak enn foran for å se ut til å være like lang rundt hele. De øvrige kjolene jeg har sydd, har blitt ganske ujevne i lengden, delvis fordi jeg innen det er tid for å sy opp kanten, er veldig mange andre ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å sy enda en søm (listen omfatter slagere som "vaske opp" og "rydde"), og delvis fordi akkurat slike jobber antageligvis bør gjøres med en medhjelper.Men jeg skal jo klare alt selv, so no help for me! En annen ting jeg antageligvis burde hatt hjelp med, var montering av blonder og belte, men er man sta, så er man sta.

Beltet monteres på kjolen
Limteip gjør livet enklere
Akkurat dette med blondene var litt vanskelig, for jeg ville egentlig ikke sy dem fast, ettersom jeg var usikker på om de ville tåle en ev omgang i vaskemaskinen, og om de ville farge av. Jeg hadde ikke mulighet til å testvaske dem, ettersom jeg ikke ville rekke å få tak i nytt i tide om de skulle bli redusert til løse fjon, men fant ut at det bare fikk stå til. De skulle festes midt foran og midt bak, og fungere som korte ermer - ikke så enkelt å få til på egenhånd, men jeg fikk på sett og vis markert hvor jeg ville ha dem. Etter å ha lagt opp kjolen med stryketeip istedenfor søm, fant jeg ut at det antageligvis ville være effektiv til å feste blonder og bånd også, og der hadde jeg overraskende rett. Jeg fikk også full pott av meg selv for å tenke før jeg handlet, for stryketeipen smelter til lim (det er hele poenget), og når det ikke er to stykker stoff, men stoff og blonder fulle av hull som skal føyes sammen, er risikoen for lim på strykejernsålen overhengende. Jeg brukte et stykke matpapir for å unngå problemet, og det fungerte som bare det!


Så var det bare å måle opp og finne riktig posisjon for båndet og feste det rundt livet med knappenåler og sy rundt.
Etter litt krangling med symaskinen, var alt på plass, og jeg kunne henge kjolen opp og beundre resultatet. Det var kanskje ikke direkte vakkert, men jeg var likevel fordømt stolt over meg selv.

Jeg har lært flere nye teknikker gjennom dette prosjektet, og jeg er nok et trinn nærmere å kunne lure folk til å tro at jeg vet hva jeg driver med.

Operasjon julebordkjole, del 2

Ikke noe juks - les del 1 først!

Etter å ha fått alle delene til kjolen i hus, innså jeg at det snart var på tide å begynne på det faktiske arbeidet. Jeg investerte i deler til nytt underskjørt og kjøpte samtidig litt ubleket bomullslerret (billig), ettersom passformen på kjolelivene jeg har sydd tidligere, ikke var helt optimal. Denne gangen ville jeg ikke risikere at noe ble feil, og jeg måtte uansett justere halslinningen både foran og bak. Planen var å sy en kopi av livet med litt ekstra stoff her og der, og tegne endringer direkte på stoffet, slik at jeg kunne bruke det som mal for det nye kjolelivet. Samtidig kan jeg da avgjøre om jeg vil trenge en glidelås (som jeg har sydd inn i de andre kjolene, uten at det egentlig hadde vært nødvendig).
Men før jeg kunne begynne på den delen av jobben, sto underskjørtet for tur. Jeg modifiserte en oppskrift fra Me Likes Tea (justerte livvidde og lengde, brukte bløt tyll istedenfor stiv) og satte igang. Takket være justeringen av livvidden (som jeg nok overdrev en god del - den ble nemlig doblet...), endte jeg opp med en remse på 12 meter, og bestemte meg for ikke å kante hele faenskapen med blonder, delvis fordi jeg tidligere i uken hadde demonstrert min totalt fraværende evne til å regne og kjøpt 6 m blonde (som da skulle kante totalt 24 m. Hadde jeg vært Jesus, hadde jeg antageligvis klart å firedoble mengden, men da hadde jeg uansett ikke trengt underskjørt, og vært like langt), og delvis fordi jeg har tilstrekkelig med selvinnsikt til å vite at jeg ville ha mistet enhver form for livsglede før jeg var halvveis på 12 m-strekket. Jeg er egentlig veldig glad i monotone oppgaver, men litt selektiv må man få lov til å være.

Etter rundt seks timer var skjørtet ferdig, og så egentlig bedre ut enn fryktet. Jeg kan, om behovet melder seg, legge til mer tyll for økt volum, men jeg tror det er tilstrekkelig slik det er nå. Dersom det er langt nok, da - noe jeg har utsatt å finne ut fordi jeg frykter at sannheten ikke vil sette meg fri, men tvert imot gi meg masse ekstraarbeid.

Og mens klokken tikker mot deadline, blir jeg mer og mer nervøs, for når stoffet er klippet opp, er det for sent å snu. Hva om jeg gjør feil? Tenk om jeg finner en mye bedre løsning, men først ETTER at jeg er ferdig?

Så rant første ordentlige sydag. Eller vaske- og mønsterjusteringsdagen, som det i praksis var. Stoffet ble kjørt på 30 grader for å få unnagjort eventuell krymping, for å vaske ut overflødig farge (det er ikke så sannsynlig at kjolen vil bli vasket, men om den blir det, vil jeg ikke ødelegge den), og samtidig få vekk eventuelle kjemikalier som har vært tilsatt under produksjonen - dersom de kan vaskes ut, da. Det er egentlig litt merkelig at kjolene jeg har sydd hittil, har passet sånn relativt bra, for metoden min har vært å tegne av "mønsteret" (som er basert på en butikkjøpt kjole, og som jeg idag oppdaget at var alt annet enn symmetrisk) for så å klippe rundt slik at jeg hadde cirka 1 cm sømmonn. Min oppfatning av hva 1 cm er, varierer mellom 8 mm og 1", og når jeg underveis gir opp å få nålen til å treffe rett på begge sider av stoffet, kunne sømmen havne litt feil her og der. Det er slik livet er for en slurver. Men nå skulle jo ting bli riktig, så jeg bestemte meg for å kopiere over mønsteret til lerret og gjøre justeringene som trengtes på det, før jeg brukte det som mal for kjolelivet. Da kunne jeg samtidig justere utringningen, og finne ut om jeg kunne slippe unna glidelås.

Etter å ha klippet til delene, tråklet jeg dem sammen og trakk dem over hodet. Det ble trangere enn forventet (antageligvis fordi jeg har lagt på meg), og passformen var ikke akkurat storveis. Så da flyttet jeg alle sømmene litt utover (jeg er uendelig glad for at jeg lever i symaskinenes tid, for tråklesøm er kjedelig), kontrollerte målene på skulderstroppene (for å sørge for at de ble like brede, og havnet like langt ut på skulderen) og brettet herligheten på midten, slik at jeg kunne kontrollere at alt var riktig. Og gjett hva! Alt var ikke riktig.
Noe var definitivt riktig, men veldig mye var ikke det minste riktig. Det fine med å ha en uke på seg istedenfor to dager, er at man kan dobbeltsjekke og kontrollmåle.

Dør du nesten av spenning der du sitter? Redningen er her - også kjent som del 3!

Operasjon julebordkjole, del 1

Det skjedde i de dager da symaskinen min sto og var ødelagt og jeg ventet på at jeg skulle få ut fingeren og bestille ny, at en ny idé ble unnfanget i mitt sinns mørke irrganger: Jeg burde sy min egen julebordkjole!
Jeg føler at jeg gjentar dette hver gang jeg skriver om noen av hobbyene mine, eller om noe som helst annet der jeg lager noe, men jeg liker å gjenta meg selv, so here we go again, som de sier: Jeg  er en slurvete amatør. Jeg liker ikke å måle eller justere. Omhyggelighet ligger ikke helt for meg når jeg har begynt på et kreativt prosjekt, og jeg er er veldig tilgivende når det kommer til slurvefeil. Kanskje er det en slags mekanisme for å unngå å bli såret, fordi jeg vet at ting kan gå lukt åt skogen uansett hvor forsiktig og nøyaktig jeg er, enten fordi jeg har gjort en feil eller fordi maskinen bestemmer seg for å vise meg fingeren. Da er det litt tryggere om ting uansett ikke blir perfekt. Sånn, da var det unnagjort.

Jo, julebordkjole. Jeg har sydd tre kjoler, et skjørt og en bluse i sommer, og jeg vil selvfølgelig ha nye utfordringer. Dessuten er det snart julebord, jeg er betydelig tykkere enn ifjor, og dermed trenger jeg kjole, så hvorfor ikke sy drømmekjolen? Det er naturligvis mange grunner til at jeg ikke kan sy drømmekjolen. Jeg har ikke evnene til det, og det ville blitt veldig upassende på et julebord, ettersom jeg har en form for prinsessekompleks som medfører at jeg omtrent begynner å sikle av ballkjoler og overdådige smykker. Heldigvis får jeg utløp for den noe sykelige forkjærligheten for alt som glitrer ved å stirre på bilder av glitrende ting, ved å lakkere neglene med glitrende neglelakk og ved å kjøpe veldig glitrende juletrepynt - det er i praksis den samme estetikken. Så jeg må tone det ned. Det er bare et julebord med jobben, liksom. Så kommer utfordringen med at de fleste klær er laget for relativt slanke mennesker, og min kroppsfasong er ikke akkurat enkel å kle på en flatterende måte (tro meg, jeg kler på den hver morgen). Derfor var jeg veldig fornøyd da jeg fant en utrolig fin kjole inspirert av sen-Edwardiansk mote og innså at jeg kunne bruke kjolemønsteret jeg har laget basert på en sommerkjole, justere litt på utringningen, og ved hjelp av litt blonde og et fløyelsbånd få omtrent samme stil -  i alle fall i teorien.

Stoffet jeg endte opp med å bestille
Neste trinn var å finne riktig stoff. Jeg konkluderte med at taft ville være best, og at en relativt mørk, blåtonet grønnfarge (typ jadegrønt) var det beste fargevalget. Neste punkt var å finne stoff, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Litt over en måned burde være nok tid, men da jeg innså at jeg var nødt til å bestille stoff på nett, begynte jeg å bli litt smånervøs - det skal ikke så mye til før noe som ser bra ut på skjerm ikke gjør det i virkeligheten, og det er vanskelig å visualisere en kjole etter å ha sett et kvadratisk utsnitt av stoffet, og man vil jo helst føle seg trygg på selger - mulig noen våger det, men jeg er ikke så lysten på å kjøpe stoff fra zing09222134xi på eBay i håp om at jeg mottar det som har blitt avertert. Heldigvis fant jeg noe som så ut som en svakt blåtonet jadegrønn Peau de Soie polyestersateng (mykere enn taft, stivere og mattere enn vanlig sateng), og etter å ha regnet ut hvor mye jeg ville trenge (veldig på Gefühlen) og bestilt det og tilsvarende mengde elfenbenshvit habutai, også det i polyester, følte jeg at jeg omsider var igang. Fløyelsbånd hadde jeg funnet på Stoff & Stil, og da var det i grunnen bare materialer til underskjørt og blonder til kjolelivet som manglet. Og det sistnevnte våget jeg å kjøpe fra eBay.
Deretter fulgte noen nervepirrende dager mens jeg ventet på at stoffet skulle bli sendt. Etter en uke kontaktet jeg selger, som lovet at det skulle bli sendt samme dag eller senest neste dag. Deretter gikk det nesten en uke til før jeg maste på dem - da var pakken visstnok sendt, og jeg begynte å grue meg, fordi jeg hadde rukket å bli veldig bekymret for fargen jeg hadde valgt, og jeg visste at jeg ikke ville rekke å bestille mer stoff når jeg først hadde fått pakken min.

Men omsider dukket den opp - i form av en veldig lang rull, og jeg kunne begynne å legge konkrete planer!

Spent på fortsettelsen?

fredag 10. november 2017

Skjeletter i skapet og fugler i hånden

Av og til lurer jeg på om Google dømmer meg for søkehistorikken min. Som nå ikveld. Jeg kom hjem, kastet et blikk på det lille kraniet jeg fant på bakken i krattet nedenfor der jeg vokste opp. Jeg tror jeg var 8 eller deromkring da jeg fant det, og jeg tok det naturligvis med meg hjem, slik jeg også gjorde med halvparten av et skjærenebb og noen museføtter. Jeg har sagt det før og sier det igjen: jeg var et besynderlig barn. Kraniet ble vasket og tatt godt vare på, og jeg konkluderte av meg selv med at det må ha tilhørt en mus, men i voksen alder har jeg flere ganger tenkt at det virker ulogisk, ettersom hulrommene der øynene på et tidspunkt var, var veldig store, og snuten bred og flat. Så idag satte jeg meg fore å finne ut hva jeg hadde hatt i skapet i alle disse årene - eller i det minste å finne ut hva det ikke var. Et søk etter "mouse skull" ledet meg til en nettbutikk som blant annet tilbød meg å kjøpe en kopi av en femårings skalle, og min indre morbide faen (antageligvis en slags rest etter den Renate som tok med seg museføtter hjem) fikk spontant lyst til å investere - tenk så kjekk den hadde vært om man ville gjøre gjester veldig ubekvemme! Men det var jo ikke derfor jeg var der, så jeg fortsatte ufortrødent videre, og innså etter litt søking at dette definitivt ikke var en gnager (jeg fant forøvrig også ut at siden med falske barnekranier også solgte ekte kranier, ett ble endatil solgt med egen oppbevaringsboks til den nette sum av 1850 USD. Om det er litt dyrt, kan du sikre deg et bekken til 599 USD eller en venstrefot til 325 USD. Antageligvis kommer sistnevnte fra en som var født med to venstrebein, og byttet ut det overflødige. De har også et byggesett for beverekorn og flaggermusskjelett montert på treplate - sistnevnte må jeg innrømme at appellerte til meg).

Men hva annet kunne det være? Et øyeblikk lurte jeg på om det kunne være en kattunge (det ville vært litt ubehagelig), men i samme øyeblikk slo det meg at det var en særdeles uintelligent tanke - jeg har tross alt tatt imot nyfødte kattunger, og de er betydelig større. En oversikt over ulike kategorier av dyr satte meg på rett spor, og jeg kunne omsider konkludere med at det var et fuglekranium (uten nebb, naturligvis) jeg hadde i hånden. Det rimte godt med den utrolig lave vekten, men jeg visste fremdeles ikke hvor nebbet hadde tatt veien, eller hva slags fugl dette var. Det kunne jo fort være en unge, og dermed fra en art hvis kranium ville vært større i voksen alder, og det var ikke usannsynlig at det hadde vært fuglereder i krattet. Dessuten er det jo gjerne hud og fjær på utsiden av et fuglekranium, så en måke er sikkert betydelig mindre tjukk i huet enn den ser ut til, og jeg har hatt lite nærkontakt med fuglehuer, med unntak av kjøttmeisen jeg hadde på besøk på søndag.
Kjøttmeisen min - den veldig bustete
"dotten" tror jeg var Adinas skyld...

Jeg fikk aldri med meg hva #kjøttmeis på Jodel handlet om, men jeg fikk egentlig mer enn nok spenning da jeg fant Adina i stua med en kjøttmeis i munnen. Jeg tror den må ha krøpet inn gjennom soveromsvinduet som sto på gløtt, flydd inn i stua, krasjet i vinduet (jeg hørte et dunk og trodde det var Adina som hadde flydd inn i vinduet) og blitt plukket opp av en forvirret katt (jaktinstinktene hennes er noget underutviklede, og hun må som regel ha hjelp til å drepe fluer). Det at hun ble stående stille og lot meg ta fra henne byttet, var en god indikasjon på at dette ikke var jakt - når hun har stukket av med en bomullsdott, er hun betydelig mindre villig til å gi den fra seg, og jeg ble, lettere sjokkskadet, sittende med en fugl i hånden. Jeg er veldig uenig i at det er bedre enn å ha ti fugler på taket, og ettersom den lille fjærballen ikke tok til vingene da jeg gikk ut på balkongen med den, og istedenfor bare satt med en fot på fingeren min og en hengende bakover mens den gapte,var jeg oppriktig redd for at den ville måtte bøte med livet. Samtidig fryktet jeg at den ville forsøke å ta til vingene inne i leiligheten, og jeg ville ikke håndtere den for mye, i fall den hadde brukket noe. Heldigvis satt herr Kjøttmeis pent på fingeren min, og syntes å bli beroliget av å bli klappet forsiktig og snakket til med snill stemme. Jeg forsøkte å flytte ham over til et håndkle slik at han kunne slippe kroppskontakt med et skummelt menneske, samtidig som det ville gjøre det litt lettere for meg å finne ut hva jeg skulle gjøre med min nye venn, men det ville han ha seg frabedt - fingeren min var den beste vaglen, tydeligvis. Smått om senn flyttet han foten som hadde hengt bakover over til fingeren min, og fikk et godt grep med begge beina, og lukket nebbet. Så tok han brått til vingene og fløy rett inn i nærmeste vindu, og deiset i gulvet. Jeg fikk heldigvis plukket ham fort opp, men før jeg fikk åpnet vinduet, krasjet han i det igjen (dog fra så kort avstand at han ikke fikk noe fart. Denne gangen fikk jeg heldigvis holdt ham fast inntil vinduet var åpent, og han fløy raskt og uten problemer ut.

Jeg satt igjen med en god følelse av at jeg fremdeles er spontant flink til å håndtere dyr.
Men tilbake til den for lengst døde fuglen i skapet. Hva var den, egentlig? Det er egentlig mest skjærer og måker der jeg vokste opp, ettersom skjærene har fortrengt småfuglene, og størrelsen på øyehulen ser ut til å stemme godt overens med. Og inntil jeg finner det ut, må jeg leve videre med vissheten om at ekorn på sprit, falske barnekranier og skjærekraniesmykker selges på nett, og håpe at google vil forstå at søkene etter "identify skull", "bird skull without beak" og "great tit" var fuglerelatert. For ja, kjøttmeis heter "great tit" på engelsk. Håper google vet det.