La livmoren leve

Jeg deltok ikke på noen demonstrasjon idag, og jeg skammer meg litt. Det burde vel i grunnen alle vi som ikke har gyldig fravær gjøre.
Men dette burde ikke være nødvendig. Denne kampen har vært kjempet og vunnet for lengst, og nå har det lille møkkapartiet KrF av en eller annen merkelig grunn fått sette det på dagsorden igjen, bare fordi Høyre er villig til å hore seg ut og ofre kvinners og familiers frihet på maktens alter.

Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente at KrF hadde noe å fare med, fordi Jesuspartiet og ateist-Renate ironisk nok hadde noen felles verdier. Men så ble jeg voksen, og kom frem til at mine noe konservative holdninger faktisk ikke skal diktere hva andre gjør med livene sine. Så klart, man kan legge føringer som forhindrer at røykere forgifter andre på spisesteder, eller begrense tilgangen til alkohol ved å operere med skjenkebevilgninger, vinmonopol og tidsbegrenset ølsalg. Det nekter ikke folk å drikke seg drita eller å ta et glass vin akkurat når de vil, det bare legger visse føringer.
Men dessverre er jo KrF en gjeng med gufne mørkemenn og -kvinner som ikke synes at folk skal få lov til å velge, i alle fall ikke så lenge de velger noe de selv ikke støtter. "Her er det ingen tvang - vil du ikke, så skal du," som det så fint heter.

Nå er det jo i første omgang tvillingaborter og abort av fostre med påviste skader/feil som skal til pers (og kjære Erna som definitivt ikke leser dette: om du horer deg ut til KrF, tror jeg nesten vi får tilbakekalle din rett til å kalle deg kvinne, for fy faen, så usolidarisk er det ikke lov å være. Ikke for et opplyst, utdannet menneske i et relativt sivilisert land som Norge. Jeg er litt usikker på hva du blir om vi tar fra deg kvinnestatusen, men jeg tror det blir noe sånt som slimklyse eller snerkfille), men KrF vil jo helst hele abortkonseptet til livs. Hva som egentlig er motivasjonen - om det er snakk om moralisme og et behov for å kontrollere kvinner, eller om det er snakk om en overbevisning om at livet starter ved befruktningen og deretter er ukrenkelig, vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg om det er en blanding av de to.

Og sannelig, sannelig sier jeg dere: om Ola og Kari Nordmann har lyst til å erstatte det å gå julebukk med å gå horebukk, og bytte sengekamerater hver natt, så er det kanhende et usunt tegn, men det er likevel ikke noe som angår regjeringen eller resten av oss. Driv holdningskampanjer om alle sykdommene man ikke vil ha, om prevensjon og om samtykke, og slutt å legge dere opp i hva andre gjør, så lenge de ikke skader seg selv eller andre. Herlighet, dette er da ikke noe nytt? Og om Kari blir gravid og ikke vil ha ungen, så la henne da for Guds skyld bli kvitt fostret, heller enn å bære frem et uønsket barn. For det er allerede masse uønskede barn her i verden å ta av, og utrolig mange foreldre som aldri burde fått lov til å formere seg fordi de er totalt ubrukelige. Og så kan vi legge til de som ikke er ubrukelige, men som grunnet sin livssituasjon ga barna sine et dårlig utgangspunkt i livet. Vil vi ha flere av dem? (om du har litt tungt for det, er altså svaret på disse spørsmålene: "NEI !!")

Jeg må jo innrømme at jeg synes konseptet tvillingabort er litt merkelig, men så tenker jeg som så:

1. Det utgjør en økt risiko for det andre barnet. Mor tar ikke valget om å fjerne foster nr. 2 og risikere foster nr. 1 dersom hun ikke mener at hun er ute av stand til å ta vare på flere barn
2. Jeg sliter med å takle flerlinger når jeg spiller The Sims. Jeg har full forståelse for at ekte foreldre synes det er nok med 1 stk skrikerunge.

Det er dog diskusjonen rundt abort av fostre med kromosomfeil og lignende defekter som virkelig provoserer meg. Dette har vært glimrende belyst av mødre med barn som sliter med det ene eller det andre, og motsvaret fra de nedrige politikerne som forsvarer et forbud, ser i all hovedsak ut til å være en kombinasjon av "vi trenger et samfunn med alle slags mennesker", "alle er like mye verdt" og "hvordan ville du likt å bli abortert?"

Og det er dette jeg vil skrike ut om i sinne i dette innlegget.

For ja, vi trenger et samfunn med alle slags mennesker, men det skal da for pokker ikke gå på bekostning av disse menneskene. Dersom du føder et barn som er vrengt, er det definitivt et anderledes menneske, men det er også et menneske som antageligvis vil få det rimelig kjipt her i livet, ha det vondt og dø tidlig. Skal det barnet ofres på toleransens alter? 

Jeg synes ikke det. Alle vordende foreldre ønsker et barn som har det beste utgangspunktet. Om de finner ut at fosteret, uansett hvor etterlengtet det er, har en kromosomfeil eller en annen defekt som gjør at det etter all sannsynlighet vil få et dårligere liv enn et normalt barn, og derfor velger å stoppe utviklingen før det har blitt et ferdig barn, mener jeg det rt både edelt og uselvisk. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i at foreldre velger å bære frem barn selv om de tror eller vet at noe er feil, men det gjør dem da virkelig ikke til bedre mennesker enn de som velger abort. 

For det er noe feil med deg om du har et annet antall kromosomer enn det store flertall. Eller om du mangler en sans de fleste av oss har. Eller har et bein for lite. Det gjør deg ikke mindre verdt, det reduserer ikke din rett til å ha et godt liv, men om man skal påstå at det ikke er en feil, bruker man ordene sine - ja, nettopp: feil. Noen av oss har feil alle ser med en gang, noen har feil man ikke ser. Noen har feil som kan skjules, andre ikke. Og det er fordømt vanskelig å gi en objektiv vurdering av hvorvidt man er glad for at man har feilen eller ikke, for ingen har jo levd livet sitt uten noe som er medfødt, og da vet man jo heller ikke hvordan man ville vært eller hvordan man ville hatt det dersom man ikke hadde denne feilen. Derfor mener jeg også spørsmålet er meningsløst.

Og selv om alle er like mye verdt (iboende menneskeverd og alt det der), bør vi kunne holde oss for gode til å bruke mennesker med utviklingsforstyrrelser, hjerneskader og andre problemer til Polyanna-lignende gallionsfigurer som vi kan se til når vi trenger litt ekstra motivasjon eller innsikt. Man er ikke mindre verdt eller har dårligere rettigheter til et verdig liv om man ble født med litt mindre håndbagasje, men det er vanskelig nok å være menneske som det er, man trenger ikke masse ekstra utfordinger som sliter ut den det gjelder og hele familien også, om man kan slippe. 

Det er dessuten viktig å huske at det ikke er snakk om å abortere folk som allerede er født. Vi snakker om et foster. Et potensial for liv. Med mindre du er mormon eller har en annen merkelig religiøs overbevisning som strider imot sunn fornuft, vet du at det ikke sitter ferdigproduserte mennesker på en sky og venter på å bli født, og at det å tenke at "hvis ikke oldefaren min hadde satt barn på oldemoren min, så ville ikke jeg vært her jeg er idag" er et sykelig egosentrisk perspektiv, som om hele verdenshistorien handlet om å få alle brikkene i riktig posisjon slik at du kunne bli deg. For om du ikke hadde vært deg, hadde jo noen andre vært eller ikke vært der i ditt sted, og ingen ville noen gang tenkt over at du kunne vært, ettersom du aldri var. Foreldre er programforpliktede til å være glade i barna sine, men om du spør moren til et thalidomidbarn om hun er glad for at hun tok tablettene som gjorde at hun fødte et barn uten armer, fordi barnet hennes har klart seg bra til tross for det dårlige utgangspunktet, er det heller tvilsomt at hun ville sagt ja. Og hadde hun sagt ja, og lirt av seg noe om at hun mente utfordringene lille Ole hadde vokst opp med, hadde gitt henne større innsikt og nye perspektiver, ville jeg nok begynt å lure på hvor lite innsikt hun hadde før lille Ole ble født, og om hun faktisk mener at utbyttet hun sitter igjen med er verdt alt barnet hadde gått igjennom.

Sånn, nå er jeg ferdig med å være sint. Men jeg lover å bli sint igjen dersom Høyre bestemmer seg for å ta et usolidarisk skritt bakover i tid for å tekkes de vemmelige moralistene i KrF. Og la meg få avslutte med dette: Det finnes meg bekjent to eksplisitt kristne partier i Norge - KrF og De kristne. I tillegg har vi FrP, som konstant frir til de samme velgerne. Hva sier det egentlig om kristendommen at tre av de mest intolerante, fordomsfulle og usmakelige politiske partiene i Norge har så sterke bånd til miljøer med en sterk tro på den hellige treenighet? Det tegner ikke akkurat et flatterende bilde av såkalte kristne verdier.

Alkohol

"Такого как Путин полного сил
Такого как Путин чтобы не пил
Такого как Путин чтоб не обижал
Такого как Путин чтоб не убежал" 

Den ganske fantastiske og skremmende catchy russiske propagandasangen "Takogo kak Putin" handler om hva slags mann en russisk kvinne ønsker seg. Og det, det er visstnok en mann som Putin. Jeg føler det sier veldig mye om hva russiske kvinner må ha å stri med på mannefronten. Og refrenget, som gjengitt ovenfor, oppsummerer det ganske greit: "en som Putin som er sterk, som ikke drikker, som ikke vil såre meg eller stikke av". Og dette innlegget, som du nå kanskje tror skal handle om vold i nære relasjoner, Russisk politikk eller noe annet viktig, skal handle om noe så navlebeskuende og irrelevant som mitt forhold til alkohol.

For mens ingen spør hvorfor Jeppe drikker, er det mange som spør Renate hvorfor hun ikke drikker. Og grunnene, de er mange og sammensatte. Og det finnes jo noen godkjente grunner til å ikke drikke. Religiøsitet, for eksempel. Men Renate er ikke religiøs. Graviditet. Men Renate er ikke det minste gravid, selv om noen mener det ser litt sånn ut. Tidligere alkoholisme. Men Renate har aldri drukket. Familiebakgrunn med fyll og fanteri. Men Renate kommer fra en familie med et helt normalt, moderat alkoholkonsum. Og likevel drikker ikke Renate. Jeg tok valget i ung alder - jeg tror det var helt i begynnelsen av tenårene, like før klassekameratene mine begynte å bryte loven ved å drikke. For meg var valget egentlig utrolig enkelt - jeg ville ikke gjøre noe som ikke var lovlig, så jeg ville uansett ikke drikke før jeg var gammel nok, jeg syntes alt jeg hadde vært i nærheten av som var alkoholholdig luktet fullstendig motbydelig, og jeg har aldri vært tilbøyelig til å putte ting i munnen som jeg allerede har erfart at smaker pyton. Derfor drikker jeg heller ikke kaffe. Jeg har prøvd, det smakte vondt, og jeg ser ikke noen grunn til å lære meg å like noe som uansett ikke er sunt for meg.

Mose med ugler i

Og det var enkelt å la være fordi jeg ikke var en del av noe miljø med mye festing. Jeg var vel strengt tatt ikke en del av noe miljø i det hele tatt, og jeg tror aldri det falt noen av de festglade medelevene mine inn å invitere meg med på hyss. Og hadde de gjort det, hadde jeg nok ant ugler i mosen og holdt meg langt unna. Så ja, valget var enkelt. Men det var også et bevisst valg tatt på et etisk grunnlag - jeg mente, og mener, at rus ikke er en god ting. Jeg vil ikke slippe hemningene mine, for det er en grunn til at de er der. Jeg vil ikke sette meg selv i en situasjon der jeg ikke husker hva jeg har gjort eller kan stå for ting jeg har sagt. Dessuten ser jeg på fyll på samme måte som jeg ser på folk som slår knute på gardinene sine eller stemmer FrP - altså med misbilligelse og avsmak. Jeg har absolutt ingen problemer med at folk tar seg et glass vin til maten, nyter en cognac eller drikker noen øl sammen og blir litt brisne, men jeg synes det er vemmelig at folk drikker for å bli fulle, er berusede rundt barn eller generelt demonstrerer en manglende evne til å kontrollere sitt eget alkoholkonsum. Men, voksne folk får passe på seg selv, og så lenge de tar konsekvensene av sin egen dumhet og det ikke går ut over andre, legger jeg meg ikke opp i det. Det angår ikke meg.

Og så skjedde det noe.
Jeg var ute og spiste med en kamerat som tok seg en øl, og han tilbød meg å smake. Og det oppsto i ekspressfart en slags borgerkrig med opptil flere militser i hodet mitt, og jeg brukte flere dager på fredsmeglingen i etterkant. For dette enkle ja og nei-spørsmålet var tydeligvis ikke så enkelt som det burde være.
Folk har spurt meg om jeg vil smake på alkoholholdig drikke før, og det har alltid resultert i et kontant "nei takk", og det moderate drikkepresset jeg har opplevd ved noen anledninger, har vært svært enkelt å motstå, fordi jeg ikke har vært fristet. Men denne gangen var det anderledes, og derfor ble det krig i den demokratiske republikken Renate. For jeg følte meg faktisk fristet. Jeg var nysgjerrig. Jeg satte pris på tilbudet.

Og så kan man naturligvis si at det vel bare var å takke ja, ikke sant? Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan opparbeide seg promille av en slurk øl. Jeg visste at sjansen for at jeg ville like det var omtrent lik 0, og at jeg uansett ikke ville bli noen ravende alkoholiker av å smake. Jeg stolte 100 % på han som kom med tilbudet. Og likevel var det en veldig sterk, indre stemme som ropte "SHAME, SHAME, SHAME".
Det er ikke prestestyre i den demokratiske republikken Renate. KrF er ikke representert, og hadde de stilt til valg, ville de blitt stemt ut av republikken. Men faktum var at jeg skammet meg over å vurdere å takke ja. Det var som om jeg hadde blitt tilbudt å kaste kaffegrut på fremmede, og av en eller annen pervertert grunn følte meg fristet til å gjøre noe jeg visste var galt. Samtidig som jeg jo var fullt klar over at dette ikke var kaffegrutkasting, men noe helt harmløst og helt lovlig, og jeg skammet meg litt over at jeg skammet meg, i tillegg til at jeg ble ganske utmattet av å ha så mange forvirrende tanker på en gang.

Så jeg takket nei, og etter å ha fått bukt med den interne stridigheten og det igjen hadde blitt fred i republikken, forklarte jeg denne fantastiske artsfrenden min at det av og til er litt komplisert å være meg (det visste han fra før av) og at jeg som en del av fredsavtalen jeg hadde inngått med meg selv hadde bestemt at dersom han spurte igjen, skulle jeg takke ja. Det var ikke akkurat de ordene jeg brukte, ettersom hele metaforen med at jeg er en republikk er en dagsfersk oppfinnelse, men det var essensen. Og nå, før helgen, gjorde jeg alvor av løftet da han igjen tilbød meg å smake.

Og det er historien om da Renate 30 år smakte alkohol for første gang, og konkluderte med at det aktuelle ølet smakte som tam, emmen hylleblomstsaft blandet med håndsåpe. Det var en interessant erfaring og opplevelse, men det ga ikke mersmak. Tvert imot ga det ettersmak, og det av den beske typen, men den lot seg heldigvis skylle vekk med litt Solo, og jeg overlevde uten varig men, og egentlig er jeg ganske fornøyd.

Greia med vampyrer

Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.

Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!

Grrr

Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.

Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.