tag:blogger.com,1999:blog-41646098292165478812024-03-29T04:27:51.918+01:00Digresjonsbloggen.comNår man er en Bjørn med Bare Liten Forstand, og man ofte Tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den. //Ole BrummRenatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.comBlogger328125tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-92133736126652678592023-08-03T20:44:00.001+02:002023-08-03T20:44:18.457+02:00Parafraserte bibelsitater<p> Jeg er veldig glad i å sitere Bibelen, og det går som regel i "I min fars hus er det mange rom" (om noen spør hvor(dan) pappa bor eller "meg fattes intet" (om noen spør om jeg trenger noe), etterfulgt av "han lar meg ligge i grønne enger". Noen ganger går jeg for hele "Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann," særlig om jeg vil være litt i overkant irriterende. Men selv om jeg hopper litt mellom bibelversjoner og tar meg den frihet å ikke si "meg" og ikke "mig" (som det teknisk sett skal være), så føler jeg det er viktig å være nogenlunde presis når man siterer. Eller blir det parafrasering, og da må man være tydelig på at det er det man driver med.</p><p>Og dette tar oss til Christine Kohts sjarmerende <a href="https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/8JVEw1/christine-koht-en-himmel-full-av-poelser" target="_blank">tekst i A-magasinet om hunden Lille</a>. Det er vondt å miste et dyr, og det er en fin tekst om hvem hunden hennes var og hvordan livet hennes ble avsluttet, men jeg valgte å henge meg opp i de innledende ordene - som også gikk som en rød tråd gjennom resten av teksten. Koht begynner nemlig teksten sin som følger: "Der du er, der vil jeg også være. Vakrere setning finnes ikke, den står i Bibelen og det er selveste Gud som sier det."</p><p>Og det er jo en vakker setning, og som den håpløse kleggen jeg er, kjenner jeg meg igjen. Der Julian er, vil jo jeg også være. Og der Adina er, der vil Evita være, tidvis til Adinas store frustrasjon. Men er dette virkelig et bibelsitat?</p><p>Jeg gikk til et av mine favorittnettsteder, bibelen.no. Det er hovedsakelig en favoritt fordi jeg liker å søke på merkelige ting eller fordi jeg glemmer hvor i Bibelen det står om knusing av barn mot steinene. De vanlige tingene. Men jeg fikk ingen treff på det Koht påsto at Gud hadde sagt (til menneskene?). Jeg prøvde Google. De eneste treffene for "Der du er, der vil jeg også være", var gjengivelser av hennes tekst. Jeg prøvde fragmenter. Fremdeles ingenting relevant. Jeg prøvde meg på en vag oversettelse til engelsk, ettersom det finnes så grusomt mange oversettelser av Bibelen til engelsk. Ingen treff. "bible quotes about god being close to us" og lignende ga heller ingen relevante treff som jeg kunne slå opp i norsk språkdrakt. En smule frustrert vendte jeg meg til det (hovedsakelig amerikanske) ateistiske miljøet jeg er en del av, for der er det mange ekskristne som har brukt uforholdsmessig mye av sine yngre år på bibelpugging. Og det bar frukter!</p><p>For vi kan jo allerede konkludere med at nei, "Der du er, der vil jeg også være" står ikke i Bibelen. Ikke i den formen. Men hvilke kandidater finnes det?</p><p>Jo, først har vi samme kapittel som dette med huset med alle rommene: Joh 14,3-4 lyder "Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så <b>dere skal være der jeg er</b>. Og dit jeg går, vet dere veien." Dette er 2011-versjonen, men de eldre versjonen avviker ikke nevneverdig fra denne. Litt senere i samme bok (Joh 17,24) kommer "Far, du har gitt meg dem, og <b>jeg vil at de skal være der jeg er</b>, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." Problemet er bare at disse to versene, i tillegg til å ikke være ordrett det Koht oppgir å være et bibelsitat, ikke handler om at Gud vil være hos oss, men at Gud vil at vi skal være hos ham. Altså motsatt. </p><p>Men så har vi et annet alternativ, som kommer fra Ruts bok (1,16). For Rut sier til sin svigermor at "<b>Dit du går, vil jeg gå</b>, og hvor du bor, vil jeg bo." - og det <i>høres </i>unektelig mer ut som det Koht mener, både i ordlyd og betydning, men det er jo ikke Gud som sier dette, Det er Rut. Og Rut er ikke engang jøde, hun er en mohabitt.</p><p>Jeg vet ikke hvor Koht har fått det forvrengte sitatet sitt fra. Kanskje er det fra en av disse merkelige facebooksidene som spyr ut sentimentaliteter på bakgrunner som kommer rett fra 2003s webgrafikk. Kanskje forvekslet hun Bibelen og The Calling-låta "Wherever you will go." Kanskje har hun hørt det blitt sagt, og bare antatt at det er riktig. Og nei, det er ikke det viktigste i verden når du har vært kjempesyk og deretter har mistet et kjært kjæledyr, men likevel. Å være nøyaktig med kildene sine, er viktig. Når du skriver noe som kommer på trykk hos en av landets største aviser, så er det viktig å være presis - eller å i det minste være tydelig på at man <i>tror </i>noe er et bibelsitat eller at man <i>tror </i>det gikk omtrent som så. Og det tar bare et par minutter å søke opp det man tror er riktig formulering for å verifisere påstanden sin - eller bare anerkjenne at man faktisk ikke er bombesikker på hvor det kommer fra, eller hvem som sa det. </p><p>Men for min del endte dette godt. For nå har jeg enda et bibelsitat å bruke, og det er attpåtil noe så eksklusivt som et sitat fra en navngitt kvinne til en annen navngitt kvinne, som viser selvstendighet, troskap og kjærlighet, og det er vel et av de få tilfellene der Bibelen består Bechdel-testen.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-85071993624361360342023-04-25T18:35:00.003+02:002023-04-25T18:35:42.703+02:00En forvirret polfarer<p><br /> Jeg ble voksen sent, men samtidig veldig fort, og kanskje ikke helt fullstendig. En del erfaringer, både negative og positive, som det store flertallet har på plass når de skal klare seg selv, manglet jeg da jeg flyttet hjemmefra, og noen mangler fremdeles. Et eksempel på dette er at jeg ikke drikker alkohol, og fordi hjernen min av og til gjør litt rare ting, har den på en måte konkludert med at jeg ikke har lov til å <i>kjøpe</i> alkohol – at jeg ikke er voksen nok. Misforstå meg rett her, jeg er fullt klar over at jeg er voksen og at jeg ser voksen ut. På et rasjonelt nivå vet jeg at det neppe finnes den polansatte som vil tro at jeg ikke er gammel nok til å handle der, men hva skal man vel med rasjonelle nivåer? Istedenfor føler jeg at jeg gjør noe galt når jeg kommer for å hente bestillingene mine eller betale i kassen, og jeg klarer på et eller annet vis å bli like satt ut hver gang jeg blir spurt om alderen min eller om jeg er over 25. Er jeg riktig heldig, blir jeg spurt om det ene av den som gir meg varene jeg har bestilt og det andre av den som følger med på selvutsjekkingen. </p><p>I skrivende stund er jeg 34, men jeg glemmer ofte det - på samme måte som jeg ofte sa at jeg var 33 da jeg var 32. Så da tar det litt tid å komme frem til riktig svar, noe som får meg til å tenke at polmannen eller -damen nå mistenker at jeg er tre fem år gamle gutter i en frakk. Og hvis de formulerer spørsmålet som "du er over 25?", så svarer jeg "jaaaa?" i en like spørrende tone, som åpenbart virker like suspekt.</p><p>Andre ganger har jeg prøvd meg med et spørrende: "jeg er 34?", som om det er noe <i>de</i> må bekrefte, fordi jeg ikke vet helt selv. Jeg har også kjørt på med "jeg <i>er</i> voksen" og presisert, helt uoppfordret, at alt jeg kjøper ikke er til meg, for så å heldigvis klare å stoppe meg selv før jeg legger til at det ikke er til mindreårige heller. Det er en sann fryd å være meg på polet, rett og slett.</p><p>Og jeg var naturligvis like smooth da jeg skulle ta imot en leveranse som inneholdt øl, og det stakkars budet fra Bring måtte hake av for at jeg ikke var mindreårig, full eller så ut til å ville gi alkohol til mindreårige. Jeg tror ikke han kunne lese, eller at han i alle fall ikke forsto alle disse bonusspørsmålene som dukket opp, så han endte opp med å gi meg den lille håndterminalen sin og ba meg krysse av på de rette stedene. Det førte til at jeg kjørte igang med et slags kryssforhør av meg selv, der jeg ba ham bekrefte at jeg så voksen ut, at jeg virket edru og at han ikke kunne se noen tørste barn bak meg. Det var fullstendig absurd, og jeg mistenker at jeg ikke fremsto som helt normal. Kanskje ikke edru heller. Det er vanskelig å si når man aldri har vært beruset, og attpåtil påstås å være naturlig høy på livet.</p><p>Jeg er selvfølgelig nøyaktig like håpløs når jeg skal kjøpe øl i matbutikken. Jeg klarer nemlig ikke å la være å se meg konspiratorisk rundt før jeg tar øl fra hylla, som om jeg er redd for å bli tatt på fersken. Jeg er også redd for å kikke for lenge på utvalget, uten at jeg helt vet hvorfor – jeg er jo ikke redd for å bli mistenkt for å ha beslutningsvegring når jeg stirrer på spekeskinke. Kanskje handler det om at sjansen for å bli lagt merke til øker dess lenger jeg står der, og at jeg tror at en vekter vil bli tilkalt for å eskortere meg ut? </p><p></p><div style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi1MUCZyy9D6U2GjKDSD2YzGeYay_kztSwhh4PaaOAQfI3ghl2ShpMS9IGSofDuWYbJYpAnZZV2PKwHIDDXr6azSc3y6sWfolkVetsyU-j-Qr-dV9cp_0dPhcrp-e2nAWAwfkM_DT5pIJINELC2exbaZQK4yE60SCSgdcZhWJFZhcvWxP8xIciklvbI0A/s650/polferd.png" imageanchor="1"><img border="0" data-original-height="564" data-original-width="650" height="347" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi1MUCZyy9D6U2GjKDSD2YzGeYay_kztSwhh4PaaOAQfI3ghl2ShpMS9IGSofDuWYbJYpAnZZV2PKwHIDDXr6azSc3y6sWfolkVetsyU-j-Qr-dV9cp_0dPhcrp-e2nAWAwfkM_DT5pIJINELC2exbaZQK4yE60SCSgdcZhWJFZhcvWxP8xIciklvbI0A/w400-h347/polferd.png" width="400" /></a></div><p></p><p>Og vet dere hva som gjør dette ekstra absurd? Det hjelper ikke med eksponering! Frem til august i fjor hadde jeg en slags unnskyldning, for jeg var maks innom polet to ganger i året, hvis/når jeg kjøpte julegaver der. Siden i fjor høst har jeg imidlertid vært der talløse ganger fordi jeg har gått til anskaffelse av en kjæreste som drikker alkohol, og jeg får utløp for min nær sagt livslange fascinasjon for disse kategoriene av drikke som jeg absolutt ikke, under noen omstendigheter, har lyst til å smake på, gjennom ham. Så på den ene siden kan jeg entusiastisk spørre om han kjenner tanninene i oransjevinen eller spørre meg selv om det vil være ok å servere Manzanilla fra portvinsglassene jeg naturligvis har (nei, definitivt ikke), om de små rødvinsglassene er adekvate (egentlig ikke), eller om jeg faktisk bør investere i enda mer glass (jeg bør nok det), mens jeg på den andre er usikker på om jeg faktisk får lov til å kjøpe øl på butikken.</p><p>Lenge leve galskapen?</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-15067105517236083602023-01-14T20:16:00.004+01:002023-01-14T20:16:31.348+01:00Nesten et halvt helt år<p> Listen over innleggskladder er omtrent like lang som et vondt år, og tro meg, det står ikke på formidlingsviljen. Gjennomføringsevnen, den er det dog verre med, og dermed har jeg ennå ikke kunnet glede min enorme tilhengerskare med beretningene fra de mange polferdene i 2022. Jeg har dog fullført andre ting –som tullete svenske sangtekster, handlenett, kopper og andre prosjekter som gir klingende mynt hos Canva – men som er så interne at det blir meningsløst å forklare dem her.</p><p>2022 begynte som et realt "året det var så bratt", og egentlig føltes årsskiftet, som det er så enkelt å innbille seg at er noe annet enn et tilfeldig valgt tidspunkt som skal skille fortid fra fremtid, i liten grad som noe skille. Om noe, begynte året i juli 2021 og varte til juli 2022, da ting endelig snudde. For det faktiske 2022. For selv om 2022, fra januar til godt uti juli, var slitsomt og dominert av sykdom og utmattelse, var den andre delen preget av glede og optimisme. Nye erfaringer, nye rutiner. Ny duk. En ansamling av uforholdsmessig dyre antikklys som varer lenger enn et Duracell-batteri. Og for første gang svarer jeg ikke bare at jeg har det bra når folk spør, jeg må presisere at jeg har det <u>veldig </u>bra. </p><p>Delvis handler det om at det å gå rundt og gradvis, over flere år, blir sykere og får mindre og mindre å gå på, så merker du egentlig ikke at du er mer sliten enn du pleide å være. Det er ingen som skrur av lyset, de bare dimmer det, gradvis. Du ser ingen forskjell fra dag til dag eller uke til uke, men hadde du hoppet tre måneder frem i tid, ville det vært en veldig klar forskjell. Og så innser du jo til slutt at det er jævlig mørkt og får bekreftet at joda, du er syk og kroppen din har det ikke noe særlig, men på det tidspunktet er du uansett så vant til at det er relativt dunkelt på energifronten, så når du orker det mest elementære, føler du deg frisk og opplagt, selv om du ikke orker å gjøre rent. Selv om det å gå på butikken føles uoverkommelig. Og derfor var kontrasten desto større da jeg faktisk begynte å bli bedre og fant igjen energien jeg ikke hadde hatt på så lenge, og plutselig orket ALT. Jeg orket å ha storrengjøring. Jeg orket å rydde i rotet mitt og omorganisere klesskapet. Jeg orket å gå turer, og det å gå på butikken ble igjen noe jeg kunne gjøre med den største selvfølge. Og dette var den andre delen av året. Kontrasten er så massiv at jeg sliter litt med å skjønne hvor utrolig sliten jeg faktisk var. Og kanskje henger det også sammen med at jeg – og den kreden gir jeg meg selv – er rimelig motstandsdyktig. Jeg har fleipet med leger på akuttmottaket på Ahus og fått høre at jeg er uforholdsmessig pigg med tanke på hvor høy feber og CRP jeg har. Jeg har blitt kjørt til samme sykehus for å innlegges etter en natt uten søvn der aktivitetsmåleren min har rost meg for at jeg har vært så aktiv fordi pulsen min har flydd, vel vitende om at jeg er skikkelig syk, og konkludert med at jeg føler meg helt fin, selv om jeg kjenner at jeg har litt feber. Jeg har stått omgitt av tre bekymrede leger som prøver å finne ut hvorfor kroppen min tilsynelatende forsøker å klappe sammen og vært storfornøyd. Jeg har fått ros fra leger som påpeker at de fleste går i kjelleren av langt mindre motgang. </p><p>Og jeg tenker at den optimismen – eller kanskje heller aksepten av <i>status quo</i> – gjør at jeg nå, med langt mindre motgang på timeplanen, føler meg lettere uovervinnelig. Jeg har orden i sysakene, både bokstavelig og i overført betydning, jeg har entret 2023 med masse nye erfaringer og gode minner, og jeg har troen på at dette året vil gi mange nye opplevelser og høydepunkter. Men helst ikke flere antikklys og duker. Det er fullt nå!</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-65422390443192682892022-04-29T23:58:00.001+02:002022-04-29T23:58:05.841+02:00Ellos' avlatsbrev<p>Hjelp til selvhjelp er en fin ting, og sjelden er det bedre enn når en bedrift vil hjelpe seg selv ved å grønnvaske samvittigheten sin i sine kunders synder. Det er rett og slett få ting som kan måle seg med en butikk som kritiserer deg som kunde fordi din adferd er en direkte respons på deres tilbud!</p><p>Er dette sånn passe vagt? La oss bli konkrete. Jeg handlet nylig hos Ellos. Det er noe jeg gjør av og til, med svært begrenset entusiasme. Ingen entusiasme, faktisk, når jeg tenker etter, men de har fått ganske mye penger av meg oppigjennom årene. De har tross alt klær i store størrelser og de er en nettbutikk, så jeg slipper å forholde meg til butikkansatte som helst skulle ønske at jeg ikke hadde kommet inn døren fordi de (og vedkommende som har bestemt butikkens layout) helst ikke vil ha tykke kunder på besøk. Vi kan jo komme til å bli sultne mens vi leter oss gjennom formløse sekker og klovnekostymer, og spise opp eller skremme bort de slanke og attraktive kundene som har så mye bedre penger enn oss. Men dette handler ikke om mitt liv som tykk, det handler om det lille stykket med silkematt papir Ellos hadde lagt ved (sammen med et tilbud om et forferdelig dyrt privatlån av typen "uetisk og ganske kvalmt") min siste ordre, som skulle hjelpe meg med å bli en bedre forbruker på klesfronten. Og det var her jeg ble en smule vred.</p><p>Det er naturligvis bra og riktig at vi som forbrukere tenker over hva vi kjøper og hvordan vi behandler det vi har kjøpt. <u>Ingen</u> burde kjøpe fast fashion. <u>Ingen</u> burde kjøpe plagg de bare har tenkt å bruke én gang. <u>Ingen</u> burde kjøpe mer klær enn de trenger. Alt det der er veldig greit, men det lyder en smule hult om den ansatte i kassen på Zara eller H&M kjefter på Helga og Turid-Laila fordi de kjøper de forferdelige FLDS-/amish-kjolene som er kjempetrendy og som de har avertert for i flere måneder fordi de vil selge flest mulig før folk tar til vettet igjen og slutter å kle seg ut som amerikanske kristenfundamentalister (hvis du som leser dette føler deg truffet, er sikkert kjolen din kjempefin og superkledelig og det er åpenbart ikke deg jeg mener). Ellos, derimot, skjønner ikke hvor dumt dette blir, og kjører på med noen gode råd til deg som kunde. Først har vi <b>think before you act</b> – du skal unngå impulskjøp og ufornuftige kjøp. Et godt råd, i alle fall om man ser bort fra at nettbutikken deres er ment for å få deg til å handle mest mulig, gjerne på impuls. Så kommer <b>do your research</b>, og det er den som virkelig gjorde meg forbanna. Du skal nemlig ikke bestille flere størrelser for å prøve hjemme, for du er <i>ikke </i>i en fysisk butikk med et prøverom, og du skal tydeligvis kunne unngå å kjøpe feil størrelse ved å lese størrelsesguider. Skjønner du vel.</p><p>Og kjære Ellos. La meg fortelle dere noen ting dere som klesbutikk burde vite veldig godt: </p><p></p><ol style="text-align: left;"><li>Størrelse 40 i ett merke er ikke nødvendigvis størrelse 40 i et annet merke</li><li>Størrelse 40 er ikke nødvendigvis det samme innad i samme merke</li><li>Passform kan være veldig vanskelig å avgjøre basert på et bilde av en person med en helt annen størrelse og fasong enn deg, uansett om du er tykk eller tynn</li><li>Denne magiske størrelsesguiden deres tar utgangspunkt i at alle kvinner er timeglassformede. Det er vi ikke, og det er dermed fullt mulig å ende opp med å være smurt utover tre forskjellige størrelser. Ifølge guiden deres er jeg 3-4 størrelser større enn noen av klærne jeg har og bruker skulle tilsi</li></ol><div>Med utgangspunkt i dette er det ofte vill gjetning når man skal bestille klær på nett, med mindre det er et merke man kjenner godt, et veldig "tilgivende" snitt og materiale, eller man safer en størrelse oppover. Og det er jo faktisk mye vanskeligere å vurdere om et plagg passer når man ser det på nett enn når man står i butikken og holder det opp foran seg. Og la oss ikke glemme at Ellos faktisk tar seg betalt for å i det hele tatt håndtere returer, så det er neppe folk som bestiller ekstra størrelser for å være morsomme. Og hva er egentlig best/verst? At kunden bestiller tre forskjellige plagg, to i to forskjellige størrelser, returnerer de to størrelsene som var feil og det tredje plagget som så helt gyselig ut i virkeligheten (og betaler 59 kr for å få lov til det), eller at kunden bestiller i én størrelse, sender tilbake hele ordren og må legge inn en ny ordre på de to produktene i det som viser seg å være riktig størrelse? Det lønner seg ikke for kunden, og selv om kunden skulle treffe på størrelsene og bare sende tilbake det gyselige plagget, så er det ikke der skoen trykker når det er snakk om å redde jorda fra å bli kokt.</div><div><br /></div><div>Neste morsomme tips er at du skal <b>care for your wear</b>, altså at du, når det kommer til klær, skal dampe, lufte, reparere og vaske klærne dine med et godt vaskemiddel. Jeg har to ankepunkter mot dette, og dette kommer fra en person som bruker klærne sine til de går i stykker, og vanligvis pensjonerer dem til "hjemmeklær" når de ikke lenger er presentable. Ellos, dere selger for mye klær i dårlig kvalitet til å gi dette tipset, og dere selger for mye klær som kommer til å flasse mikroplast ved hver vask. Og la oss ikke glemme alle de ytterjakkene jeg har kjøpt hos dere oppigjennom årene som faktisk ikke <i>kan</i> vaskes. De tåler kun rens, og ifølge Internett koster en tur til renseriet omtrent en halv jakke. Det er godt jeg ikke søler så mye på meg ikledd yttertøy. Nå ser det heldigvis ut til at kvaliteten har bedret seg noe og at konseptet maskinvask har blitt introdusert for innkjøperne deres, så det er veldig fint, men igjen, det lyder noe hult.</div><div><br /></div><div>Den neste fikk meg faktisk til å le høyt, for under <b>let it go</b> oppfordres du til å gi bort det du ikke trenger til gjenbruksbutikker som visstnok ofte blir overlykkelige for ethvert bidrag. At disse butikkene renner over av klær, og at det som antageligvis er minst attraktivt for både dem og bruktkundene er fjorårets fast fashion, se det er det ikke så farlig med. Send samvittigheten din på renseri, du, og lytt til disse dumme løgnene.</div><div><br /></div><div>Det siste tipset er å ha klesbyttedag med venner. Jeg lurer litt på hvem disse menneskene er som har en hel gjeng med venner som alle har samme smak, samme kroppsfasong og samme størrelse – kjøper man dem på butikken? Må man følge en størrelsesguide, og er den mer pålitelig enn Ellos' egen? Det er naturligvis et supert konsept, det er meg bare så fullstendig fremmed – litt som å bli oppfordret til å arrangere en fest for mine 100 nærmeste venner. Det noe ironiske er jo at det mest matnyttige tipset hva gjelder å skille seg fra klær man har gått lei (eller som ikke passer mer), vel strengt tatt er å legge dem ut for salg eller gi dem bort på Finn, Tise eller Facebook Marketplace. Men det var det tydeligvis ikke plass til på denne lille biten med papir, hvis bakside lover deg 20 % rabatt på neste kjøp (utenom en liste over merkevarer som ikke omfattes som er like lang som et vondt år), sånn at du skal føle deg fristet til å handle mer. Så kan heller du som kunde sitte der med den dårlige samvittigheten for miljøpåvirkningen, Ellos selv står bare på sidelinjen med glorien på snei.</div><div><br /></div><div>Heldigvis frister Ellos generelt like mye som en munnfull stangselleri. </div><p></p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-58439062367857100122022-02-28T20:33:00.003+01:002022-02-28T20:33:13.636+01:00Ute var det sol<p> Det går mot vår, og jeg vurderer å omfavne årstidsskiftet. Noen vil kanskje påstå at jeg allerede har gjort det, ettersom jeg nylig var utendørs i en kortermet sommerkjole med bare legger og småsko, men det handler vel strengt tatt mer om min iboende aversjon mot å bruke tid på å skifte før jeg går ut døra. Latskap er en forbanna dyd.</p><p>Jeg må snart begynne å legge konkrete planer for hva jeg skal gjøre med alle frøene jeg ikke skulle kjøpe, men som jeg kjøpte likevel. Jeg må konvertere vintergarderoben til en vårgarderobe, og jeg må forberede meg på at det blir sol. </p><p>Solen får meg alltid til å tenke på syfilis. Det skyldes utelukkende <i>Gjengangere</i> og "Ser du solen, mor?", og så blir jeg sint på pastor Manders. Igjen. Det er enkelte litterære karakterer som klarer å gjøre meg eitrende forbanna, flere år etter at jeg møtte på dem i en bok. Manders og Baby Kochamma fra <i>The God of Small Things</i> troner øverst og burde tatt seg en bolle, begge to. Men selv om solen og syfilis liksom henger sammen, så henger solen også sammen med andre ting. Som kreft og solbrun hud. Jeg vil ikke ha noen av delene (men definitivt heller solbrun hud enn kreft), så da kreves det solkrem, men når du egentlig ikke har vært ute på to år, er all solkremen din utgått på dato for lengst. Det positive med all innetiden er at jeg nå begynner å nærme meg et punkt hvor jeg faktisk blir gjennomsiktig. Tre opphold på Ahus har lært meg at jeg har veldig reserverte blodårer som ikke er særlig samarbeidsvillige når velmenende sykepleiere enten ville forsyne seg av blodet mitt eller stikke en slange inn i en åre for å gi meg diverse spennende blandinger i væskeform. Man skulle jo tro at jeg i det minste hjalp litt til ved å være så blek som jeg er, men neida! Stikk alt dere vil, alt jeg har er lureårer! Eller er det lurevener? </p><p>Ikke vet jeg. Jeg vet at PVK er et perifert venekateter, så da må det vel være venene som er så sjenerte? Pleierne som har satt vaksiner på meg under pandemien har tydeligvis operert ut fra en antagelse om at alle har sprøytevegring, så alle ble, til min store frustrasjon, satt fra en slik vinkel at jeg ikke kunne se hva som skjedde. Jeg synes nemlig det er kjempemoro å se en kanyle bli stukket inn, uten at jeg helt kan forklare hva appellen er. Muligens er det så enkelt som at det føles rart at det å få et metallrør stukket gjennom huden ikke gjør vondt? Sånn sett har det vært veldig fint å få være nålepute på sykehuset, og jeg er rimelig sikker på at jeg siden slutten av november har blitt stukket flere ganger enn i løpet av de 33 foregående årene til sammen. Med årer som mine er jeg glad jeg ikke synes sprøyter er skumle! </p><p>Uten at jeg skal gå inn på detaljer, så har ikke helsen min og jeg vært så gode venner det siste halvåret. Kanskje ikke de siste to årene, om jeg skal være ærlig, men siden slutten av juli har det jevnt over vært lite moro å være meg. En konsekvens av det har vært at jeg har fått gjort fryktelig lite fornuftig, og egentlig ikke så voldsomt mye ufornuftig heller. Det har vært mye apatisk stirring ut i luften fordi det har vært tomt for energi, eksepsjonelt mye stillesitting og en overdøvende mangel på tiltakslyst. Nå føles det imidlertid som om det går mot lysere tider – kroppen friskner tilsynelatende til og energinivået begynner å ta seg opp, så jeg har begynt å rydde. Naturligvis velger jeg da å rydde i det som ikke synes, så nå har jeg kastet klær, sko og gammel kosmetikk, som jo er vel og bra, men det har ikke blitt noe mer ryddig av den grunn, med mindre man åpner en skuff som før rommet noen flasker utgått solkrem, eller kanskje klatrer opp på gardintrappa på soverommet og ser at det er et par skoesker mindre oppå klesskapet.</p><p>Klesskapet mitt og jeg har forøvrig også vært gjennom noen runder i forbindelse med turene til Ahus, for det krever tross alt en noe særegen garderobe å være innlagt. Spesielt når du er oppsatt med en såpass rotund figur som meg, for da får du ikke plass i sykehusets pysj (jeg hørte rykter fra en medpasient om noen myteomspunne nattskjorter som faktisk var romslige, men dem var det visst så godt som umulig å slå klørne i). For min del var det egentlig like greit, for selv om jeg er veldig klar over at sykehusopphold ikke er konkurranser i å se mest mulig fresh ut, så er man da såpass godt oppdratt at man er programforpliktet til å forsøke å se ut som folk dersom det er gjennomførbart. For min del betyr det strømpebukser og kjole, men det er åpenbart ikke forenlig med sykehusopphold. Noe resignert har jeg derfor vært nødt til å akseptere å gå kledd i kosebukse og diverse topper innenfor kategorien "kort erme eller så løstsittende erme at det er enkelt å legge til rette for blodprøvetaking og blodtrykksmåling", en kategori jeg aldri har tenkt på når jeg har kjøpt klær. </p><p>Jeg vet naturligvis at det er folk der ute som er uenige med meg, men jeg mener no engang at det bør være straffbart å gå i joggebukse (eller lignende) utendørs dersom man ikke er syk eller tilhører en annen kategori mennesker som er fritatt fra en del av samfunnets uskrevne regler, og selv om jeg definitivt tilhørte kategorien "syk" (det er jo tross alt en forutsetning for å bli tildelt en sykehusseng), så var jeg ikke syk nok til at ikke verdigheten min fikk seg en knekk. Det handler for ordens skyld ikke om forfengelighet, men om respekt for folk rundt meg. I min bok (som jeg nok har arvet etter mamma) handler det å se ut som folk mest om å vise respekt ved å følge regler. <i>O fremmede, jeg respekterer deg og samfunnet du er en del av tilstrekkelig til at jeg dro en børste gjennom håret i dag og tok på meg øredobber.</i> Noe sånt. Jeg er ikke helt sikker på hva dette sier om meg, men jeg velger å tolke det som at jeg a) ønsket å vise sykepleierne og legene respekt ved å se ut som folk og b) ikke var mentalt innstilt på å være syk. Sistnevnte kan muligens settes i sammenheng med min tendens til å insistere på at jeg er helt frisk dersom jeg klarer å stå oppreist og ikke fyser på smertestillende.</p><p>Men det går fremover, og det går mot vår. Frø jeg har kjøpt for mange av skal i jorda jeg ennå ikke har kjøpt, ullskjørt og vintersko skal vike til fordel for kjoler og lette støvletter når jeg skal ut og flanere og huden skal snart beskyttes med solfaktor. Og snart, snart, blir det ekkelt og varmt igjen.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-85112623622509161802022-01-23T16:21:00.007+01:002022-01-23T16:21:43.993+01:00Fryserdrømmen<p>Jeg er forelsket. Det har jeg vært siden november, og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at dette er ekte kjærlighet. Jeg har fått meg fryser.</p><p>Jeg hadde teknisk sett fryser før også, i form av tre små skuffer nederst i kombiskapet mitt, men de rommer ikke mye. Ikke bare er det totale volumet beskjedent, det er umulig å fryse ned noe som helst med et visst volum. Jeg mener ikke at jeg hadde forventet å kunne fryse ned en halv lammeskrott, altså, men en vanlig frossenpizza hadde jo vært fint å kunne ha i bakhånd. Istedenfor har jeg i seks år tatt til takke med å i teorien ha plass til én liten porsjonspizza. I praksis hadde jeg aldri plass fordi fryseren var for full. </p><p>Og man får fort full fryser når man kan krysse av for at man er "enslig" og "sparsommelig", for det er dyrt å være alene. Skal du kjøpe kyllingbryst? Da gir de minste pakkene høyest kilopris. La oss ta et eksempel fra Meny, ettersom de har prisene sine på nett.</p><p>Hele kyllingfileter fra Kyllinggården finnes i disse størrelsene:</p><p></p><ul style="text-align: left;"><li>400 g (187,25 kr/kg) </li><li>650 g (178,46 kr/kg) </li><li>950 g (165,93 kr/kg) </li><li>1400 g (132,14 kr/kg)</li></ul><div>Det er to fileter i den minste pakken, så da kan vi anslå at det er syv i den største. Om jeg spiser halvannen kyllingfilet à 200 g per uke, og har mulighet til å konsekvent kjøpe den største pakken og fryse ned overskuddet, sparer jeg nesten 900 kr per år, bare på kyllingfilet. Det er ganske mye penger på bare én proteinkilde. Det er faktisk så mye at jeg på to år vil ha tjent inn det jeg brukte på fryseren.</div><div><br /></div><div>La oss legge til at det dessuten er en hel del ting man gjerne ikke får kjøpt i mindre kvanta, som pølsebrød og hamburgerbrød. Det er sikkert fint med 6-8 pølsebrød når man er flere, men om jeg spiser to pølser til middag en dag, har jeg i beste fall en eller to pølser og fire pølsebrød til overs, og de må i fryseren, for jeg vil virkelig ikke spise pølser til middag tre dager i uka. </div><div><br /></div><div>Dette er forklaringen på mitt fryserproblem, og selv om jeg har levd greit med det, har savnet etter en fryseboks vært stort. Og i høst fikk jeg endelig skaffet meg en liten, rimelig fryser. </div><div>Timingen var dessuten perfekt, for jeg hadde nettopp begynt å handle (for mye) via REKO, og der selges veldig mye i et volum som de tre små skuffene mine ikke kunne takle. Det var ikke realistisk for meg å kjøpe en hel indrefilet på tilbud og skjære den opp i skiver sånn at jeg hadde nydelig biff med en god kilopris i mange uker fremover, men nå blir det andre boller!</div><div><br /></div><div>Jeg har rett og slett ikke ord for hvor lykkelig fryseren gjør meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter en noe overraskende innleggelse i slutten av november, og tilbragte flere uker ute av stand til å stå oppreist i mer enn noen minutter, var det en real velsignelse å kunne ha pizza og rundstykker i fryseren. Jeg kunne kjøpe en hel entrecôte av elg til 300 kr/kg, dele den opp i 11 små biffer, og skaffe meg like mange søndagsmiddager til under 40 kr/stk. Jeg kunne spleise med moren min på en pakke med 9 singelpakkede kyllingbryst med skinn fra Norges første dyrevermerkede kyllingprodusent. Jeg kunne kjøpe hel and på tilbud hos Meny og fryse den ned til jeg skulle få lyst til å helsteke den. Og jeg kan ha fisk, aspargesbønner og halvstekte rundstykker i bakhånd, kjøpt på tilbud. </div><p></p><p>Kort sagt: fryseren har gitt meg muligheten til å kjøpe bedre mat billigere, og til å spise mer variert. Og jeg har omsider mulighet til å bake (når nå enn den lysten kommer over meg igjen) og fryse ned boller, horn, pizzasnurrer eller noe annet godt. Dessuten blir det enklere å fryse ned nyinnkjøpt mel for å være sikker på at eventuelle ubudne gjester ikke overlever.</p><p>Er det rart jeg er forelsket?</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-63303099462123459972022-01-03T15:25:00.000+01:002022-01-23T16:22:08.676+01:00Den hvite julen og polfareren<p> Jeg er overbevist om at jeg har et veldig sunt forhold til alkohol. Jeg holder meg nemlig langt unna. Eller, jeg gjør vel egentlig ikke det, for jeg elsker å handle på polet, men jeg rører ikke alkohol selv. Jeg husker at jeg ved noen anledninger forsøkte å bestille sprit mens jeg var ute på restaurant med familien som barn, men lenge før det ble aktuelt for mine jevnaldrende å begynne å drikke, hadde jeg bestemt meg for å avstå fra alkohol. Gjennom årene har grunnene til å holde seg unna bare blitt flere, og selv om jeg i godt voksen alder har smakt på øl (æsj), så har jeg absolutt ingen planer om å gjøre en vane av det.</p><p>Jeg mener at alkohol, ettersom så mange ikke klarer å håndtere det på en fornuftig måte, er et onde, og jeg ønsker slik sett hele rusmiddelet dit pepperen gror. Jeg har aldri forstått hvordan godt voksne mennesker kan gå aktivt inn for å miste kontrollen, og noe av det tristeste jeg har opplevd, var å skulle delta i en middag der vertinnens niåring, som skulle overnatte hos en venninne, kom bort til meg og spurte om jeg kunne forhindre at moren drakk for mye denne kvelden. Ingen barn skal ha det sånn.</p><p>Selv har jeg vært heldig og vokst opp i et hjem og en familie med et fornuftig alkoholkonsum. Fyll har ikke hatt noen plass hos oss, og alkohol har aldri vært drukket for å gi rus, bare for smakens og hyggens skyld. Derfor synes jeg det er litt trist at det hvert år må kjøres kampanjer om hvit jul. På den ene siden forstår jeg ikke hva folk driver med som tydeligvis tyller innpå og ødelegger feiringen for ungene sine. På den andre synes jeg det blir litt håpløst at voksne folk som har kommet i skade for å ha barn i familien skal fratas muligheten til å ta seg en akevitt når julen ringes inn og drikke en øl til juleribba. </p><p>Mmmoderasjon ... smak på ordet! Behersker du ikke moderasjon, ja, så får du ligge unna både juleøl og juleakevitt. Ja, da bør du vel strengt tatt tørrlegge deg permanent. Men om du er en ansvarlig voksen, så må du da vel for svarte svingende kunne kombinere det å holde deg nogenlunde likevektig med å nyte godt drikke? </p><p>For meg fremstår det som sunt at barn blir eksponert for alkohol som et nytelsesmiddel - ikke at de tar del i det, men at de forstår alkoholens plass i livet til voksne som velger å bruke det. At alkohol er noe man kan hygge seg med - voksenbrus, i praksis, heller enn at det er nøkkelen til fyll, fanteri og uønskede graviditeter. Kanhende er det nøkkelen til et sunt alkoholkonsum i voksen alder? Jeg tror ikke det er noen store sannheter som skjuler seg i vinen, men kanskje er det å avdramatisere alkohol, og behandle det på samme måte som bilkjøring og valgdeltagelse, veien å gå? Ingen kommer til å tvinge deg til å ta lappen eller stemme, og om du har tenkt å kjøre idiot eller stemme på Lysglimt, så bør du, på lik linje med om du har tenkt å ha et problematisk alkoholkonsum, avstå fra rettigheten du har blitt innrømmet fordi du er voksen. Og la oss ta denne parallellen litt lengre. Om du er fullstendig ubrukelig som foresatt for et barn - noe en del dessverre er, så kan det jo tenkes at du synes det er rasende festlig å skryte til lille Kevin om at du har stemt på Donald Duck ved hvert valg siden du ble 18. Eller kanskje du liker å kjøre i 160 km/t med Kevin på fanget, og Kevin tenker at dette er storartet, for det går fort og pappa er glad og en dag skal han selv få lappen og kjøre like fort, men alle som er nogenlunde oppegående i hodet vil tenke at Barnevernet bør ta seg et alvorsord med Kevins pappa. Men det er jo ikke sånn flesteparten oppfører seg. Normale, nogenlunde velfungerende voksenpersoner som gjør sin borgerplikt på valgdagen, forteller barna at dette er en viktig ting man gjør når man er voksen, at man overholder fartsgrensene og kjører etter forholdene. Burde det ikke da være naturlig å drikke med måte og fortelle barna at voksne smaksløker ofte liker andre ting enn barns smaksløker, og at voksenbrus påvirker kroppen på en annen måte enn Fanta, og at man derfor må være forsiktig med hvor mye man får i seg?</p><p>Når jeg av og til kommer over diskusjoner om alkohol vs avhold i sosiale medier - eller alkohol vs. alkoholfrie alternativer, så er det besynderlig mange som i en eller annen form påstår det følgende:</p><p></p><ol style="text-align: left;"><li>Det er krenkende at noen velger å ikke drikke. De er mindreverdige mennesker, de vet ikke hvordan man har det gøy og de ødelegger for alle andre.</li><li>Det er meningsløst med alkoholfrie alternativer til sprit fordi sprit smaker vondt og skal bare drikkes for å få mest mulig promille med lavest mulig væskeinntak.</li></ol><div>Og dette gjør meg litt trist. For det første er det litt ugreit å bli fortalt at man er et søppelmenneske fordi man avstår fra å ruse seg, selv om påstanden får litt mindre slagstyrke når den fremsies av et åpenbart søppelmenneske. For det andre føler jeg ikke at jeg ødelegger for alle andre - jeg går tross alt ikke rundt og forteller brisne mennesker at de bør gå over til å drikke vann, selv om jeg ofte skulle ønske at de tenkte tanken selv. Det er nemlig litt kjedelig å være i festlig lag med folk som drikker mye, for når de begynner å få det VELDIG gøy, blir de betydelig mindre morsomme å være sammen med. De mister evnen til å føre intelligente samtaler, de mister evnen til å fokusere, og de begynner å søle og grise. Kort sagt begynner de å oppføre seg som den typen barn ingen andre enn foreldrene liker. Det er litt mindre snørr involvert, men de er like klissete og seige, og de husker svært lite dagen derpå. </div><div><br /></div><div>Og så var det dette med drikking for promillens del. Alkoholfri "alkohol" er ikke noe som appellerer til meg, ettersom jeg synes det meste av polvarer lukter død og fordervelse, men jeg ser jo at disse produktene har et veldig positivt potensial i den forstand at de kan gjøre det lettere å delta i "alkoholkultur" for folk som av ulike grunner ikke skal eller bør drikke, som gravide eller folk med alkoholproblemer, samtidig som de gjør det mulig å nyte "voksenbrus" uten rus og uten en kjip dagen derpå. Burde ikke det være kjempepositivt for alle at den muligheten er der?</div><div><br /></div><div>Nå skal jeg ingenlunde påstå at alle alkohol-likere kommer med påstandene jeg har parafrasert her - jeg har i voksen alder aldri opplevd negative reaksjoner fra venner eller kjente for valget jeg har tatt, selv om ganske mye spøking om å skjenke meg har gjort meg veldig var på å ta imot drikke fra folk jeg i utgangspunktet stoler på, men som kanskje vil kunne forsøke å være "morsomme", eller som er nysgjerrige på hvordan Renate uten hemninger er. </div><div>Men jeg synes det er trist at kommentarfeltnissene er der ute, og at de tydeligvis er mange nok til at de dukker opp i grupper som ikke har noe som helst med alkohol, festing eller rus å gjøre. Og jeg synes det er trist at det ikke er noen alkoholdrikkere i disse gruppene som tar oss avholdsfolk i forsvar. Det er nemlig ganske vanskelig å forsvare seg selv mot påstander om at man er en grinete partypooper som aldri har blitt voksen.</div><p></p><p>Er det noe jeg ønsker meg for barn fra nord til sør, så er det ikke en hvit jul, men et moderat år. Det hjelper ikke at Håkon og Kristin feiret jul med barna uten akevitt i 2021 hvis Kristin har høylytte venninnefester med i overkant mye cava hver fjortende dag gjennom hele 2022, og barna merker at mamma er anderledes og rar og sier merkelige ting, eller hvis Håkon er litt for glad i å ta seg en øl med gutta en gang i blant når "en øl" er flere og får følge av flere shots og "en gang i blant" er minst en gang i måneden, og barna våkner av at han kommer sjanglende inn døra og vet at det betyr at pappa kommer til å ligge på sofaen mesteparten av neste dag.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-26502030205283936542021-12-11T19:35:00.000+01:002021-12-11T19:35:09.619+01:00Måtte masken falle<p> Det er viktig å ha noe å glede seg til, og jeg er flink til å glede meg. Jeg setter hele tiden små mål som jeg kan glede meg til. Når jeg står opp, gleder jeg meg til frokost. Etter lunsj gleder jeg meg til arbeidsdagen er over. Utover kvelden gleder jeg meg til å legge meg. Fra mandag til torsdag gleder jeg meg til fredag, og på fredag begynner jeg å glede meg til mandag. 25. desember begynner jeg å glede meg til advent, og fra 1. desember begynner jeg å glede meg til jul. Og sånn går no dagan. De siste ukene har jeg imidlertid fått et nytt punkt på kalenderen å glede meg til: Jeg gleder meg til <i>Maskorama </i>er over.</p><p>I fjor gjorde jeg ikke noe forsøk på å få med meg noe som helst av dette merkelige konseptet, jeg bare konkluderte med at det virket teit, oppkonstruert og meningsløst, og ignorerte det etter beste evne - noe som var vanskelig, ettersom NRK frenetisk pushet stoff relatert til det. I år fikk jeg imidlertid for meg at jeg kanskje ville forstå appellen dersom jeg ga programmet en sjanse. Det viste seg å være feil. For det er mye å mislike ved <i>Maskorama</i>. Først og fremst innpakningen. Jeg kan definitivt se at kostymene er imponerende og kreative. Men for meg er dette litt som med maleriene til Munch: jeg kan anerkjenne at det er kunst og samtidig synes det er fryktelig stygt. Og da jeg så Nøkken, Frosken og de andre vanskapningene entre scenen under den første episoden, vekket det lite annet enn avsky. Tilgjorte stemmer gjorde ikke saken noe bedre, og før vi var halvveis, begynte jeg å lure på om det var noe jeg kunne gjøre for å sikre at alle røk ut i første episode.</p><p>Omtrent samtidig begynte jeg å lure på hvem målgruppen for dette programmet egentlig var. Som barn tror man jo at verden er skapt for en selv, og jeg husker at jeg en periode var dypt frustrert over at <i>Dansebandjukebox </i>og <i>Norge rundt</i> var ting som eksisterte, for hvem i helvete kunne se på noen av delene uten å bli tappet for livsvilje? Men så skjønte jeg at rikskringkasterens formål er å lage noe for alle, og at noen faktisk har stor glede av programmene som ikke treffer meg, og at jeg kan velge å se på noe annet. Så var det dette som var greia med <i>Maskorama </i>også? Var det egentlig barne-TV?</p><p>Akkurat det er jeg faktisk ikke helt sikker på ennå. Det er visstnok en seermagnet, som det vel kan bli dersom alle småbarnsfamilier ser på, men NRK pleier jo ikke å satse stort på barne-TV midt på lørdagskvelden? Familievennlige programmer, javisst, men en sjarmløs og paljettbefengt krysning av <i>MGP </i>og <i>Sesam stasjon</i>? Nei, det rimer ikke. Likevel klarer jeg ikke å forstå at noen over 10 år kan finne dette underholdende. Jeg mener altså ikke at folk over 10 år som elsker <i>Maskorama </i>nødvendigvis henger igjen rent kognitivt, det er bare det at jeg ikke klarer å sette meg inn i deres sted.</p><p>For hvorfor skal jeg engasjere meg i disse figurene?</p><p>Nå skal det nevnes at jeg ikke har konkurranseinstinkt, hverken for min egen del eller overført til utøvere. Reality fenger meg ikke, kjendiser fenger meg ikke. Det skal med andre ord et rivende godt konsept til før "konkurranse med kjendisdeltagere" treffer (<i>Kongen befaler </i>er et hederlig unntak som reddes av kombinasjonen godt konsept + Atle Antonsen. ALT blir bedre med Atle), og da er det i grunnen likegyldig om deltagerne er kjendiser eller ikke. Skal jeg gidde å se noen stå på en scene og synge, må det faktisk være gode sangere og gode sanger, og det blir åpenbart ganske vanskelig å få til med en random samling av "kjendiser" der noen faktisk er sangere mens de fleste er kjent for noe helt annet (med dertil varierende vokalprestasjoner), og der samtlige påvirkes negativt av at de synger inni et slags telt og har som mål å maskere hvem de er. Hadde det vært vanlige mennesker som skulle forsøke å slå gjennom med sine fantastiske stemmer, eller til og med kjendiser som ikke egentlig kunne synge, men som skulle lære det og konkurrere mot hverandre, så hadde jeg skjønt det, selv om jeg ikke ville vært interessert. Jeg hadde til og med kanskje skjønt det dersom alle deltagerne var profesjonelle artister som skulle kamuflere sine vokale særegenheter og samtidig synge sokkene av de andre mens de var gjemt bak masker. Men dette?</p><p>Nei, dette skjønner jeg meg ikke på. For meg fremstår det bare som veldig mye av alt, i et forsøk på å skjule hvor uendelig tomt det hele er. Det føles som om noen satt i et planleggingsmøte og ble enige om at de hadde 5 punkter der de måtte score 90 % for at det skulle bli bra, for så, fordi utvalget tilgjengelige relevante, folkekjære og kompetente celebriteter tross alt ikke er så stort i vårt lille land, å bestemme seg for at et gjennomsnitt på 30 % var godt nok. "Vi legger til et "fagpanel" bestående av tre tilfeldige "kjendiser", da veier det opp for alle de andre manglene," foreslo en fyr med sånn moderne hitlerungdomsveis, rutete skjorte og midlertidig stilling. Og sånn ble det.</p><p> Inntrykket av at NRK forsøker å maskere <i>Maskorama</i>s uendelige tomhet, forsterkes hos meg av NRKs ekstreme behov for å eksponere serien, slik at forsiden deres mesteparten av tiden er 40 % sjakk, 50 % <i>Maskorama </i>og 10 % nyheter. Det er intervjuer med folk som var inni drakter, folk som muligens er inni drakter og med folk som liker å snakke om hvem de tror er inni draktene. Hvis vi roper høyt nok, kan vi kanskje skape nok oppstyr til at ingen ser bak masken?</p><p>Så ja, jeg gleder meg til at det skal være over. Jeg gleder meg til den siste saken om <i>Maskorama </i>har blitt publisert og dyttet ned i artikkelarkivet hos NRK. Nesten like mye som jeg gledet meg til å komme hjem fra Ahus etter at romkameraten min hadde sett en episode på den satans TV-en uten headset som hver seng av en eller annen mystisk grunn er utstyrt med, for tredje gang på under 24 timer, og jeg hadde vært nødt til å lide meg gjennom en litt forpustet utgave av "This is me", som jo egentlig er en helt adekvat sang, like mange ganger.</p><p><br /></p><p>Good riddance, som det heter på godt norsk.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-72031374519164844182021-11-13T18:26:00.001+01:002021-11-14T19:31:23.761+01:00Hvorfor jeg ikke vil handle hos Royal Design igjen<p> Det kan være moro med imponerende kundeservice, men ikke når den er imponerende dårlig. Som tidligere butikkselger og kundeservicemedarbeider, er jeg veldig var på god og dårlig service - jeg kjenner mine rettigheter, jeg vet hva en kunde bør kunne forvente, og jeg vet hvordan man skal svare folk på en høflig og vennlig måte. Dessverre er det ikke alle som er like gode på dette, og jeg vil fortelle om et eksempel på dette.</p><p>Historien vår begynner en torsdag for fire uker siden. Moren min og jeg skal bestille fire adventsstjerner og fire lysgardiner fra Royal Design. Handlekurven har gitt oss beskjed om at dette kvalifiserer til fri frakt, men når vi kommer til kassen, får vi beskjed om at pakken må leveres hjem på døren som stykkgods, og at det koster 499 kr. </p><p>Jeg hadde naturligvis ikke sett produktene live, men jeg hadde litt problemer med å akseptere dette - papirstjerner tar tross alt minimalt med plass, og lysgardiner, som jo i praksis er vanlige lysslynger, pleier heller ikke å ruve noe særlig. Jeg fant imidlertid fort ut hva jeg trodde var årsaken til denne dramatiske fraktprisen: lysgardinene var klassifisert som "bulkete" fraktklasse, en interessant oversettelse av "bulk". Dette var jo veldig merkelig, men at de var feilregistrert ville forklare to ting: 1) hvorfor jeg fikk feil fraktkostnad og 2) hvorfor tilbudet om fri frakt ikke slo inn. Det omfattet nemlig ikke møbler.</p><p>Jeg har stor forståelse for unntak fra tilbud - det er betydelig dyrere å sende en sofa eller et digert speil enn å sende en kokkekniv eller en liten bolle. Men en lysslynge er definitivt ikke et møbel, så jeg sendte Royal Design en e-post, overbevist om at jeg ville bli møtt på en ordentlig måte. Jeg tok feil.</p><p>I min e-post skrev jeg hva vi ønsket å bestille, hva som var problemet og hva jeg mente det skyldtes. Jeg understrekete også at ordren, ifølge deres betingelser, uansett kvalifiserte til fri frakt. Jeg tør også påstå at e-posten min var hyggelig og løsningsorientert.</p><p>Svaret jeg fikk var ikke uvennlig, men det var imidlertid helt bak mål. La oss kalle henne Gunilla. Hun takket for henvendelsen, oppga fraktpriser for forskjellige leveringstyper og ønsket meg en fin dag og välkommen åter.</p><p>Min spontane respons kan best oppsummeres som "??????????", men jeg klarte å formulere det litt mer konkret og svarte at dette ikke besvarte spørsmålet mitt. "Gunilla" forsøkte igjen. Det var ikke mulig å levere varene jeg ønsket til utleveringssted, men at de naturligvis ville levert dem slik dersom det var mulig. Dette skyldtes tydeligvis at varene ville bli levert i samme pakke, og da ble emballasjen for stor.</p><p>Dette er om mulig det dummeste jeg har hørt, og det sier ikke så lite. For det første besvarte hun jo fremdeles ikke spørsmålene mine (kan dere ha feil fraktklasse?/jeg skal vel uansett ha fri frakt fordi dette ikke er et møbel?), og for det andre er det helt urimelig å påstå at disse åtte varene til sammen blir så store at pakken må leveres på døren - det er tross alt enklere og billigere for alle parter med to kolli til utleveringssted. </p><p>Nå skal jeg også gi deg, vyrde lesar, en liten detalj om disse gigantiske lysgardinene: ferdig utfoldet er de 2 meter lange og 1 meter brede. Det finnes også en kortere versjon på 1 meter, og disse hadde normal fraktklasse.</p><p>Jeg gjennomførte derfor to eksperimenter i Royal Designs nettbutikk: Først sjekket jeg når 499 kr ble fraktprisen. Fire stjerner ga normal fraktpris, én 2 meter lang lysgardin måtte leveres på pall. Javel. Da testet jeg med den mindre slyngen. Denne ville naturligvis være litt mindre enn halvparten så stor/tung, så da burde to eksemplarer også måtte leveres på døren? Neida, naturligvis ikke, for de var lagt inn med "Normal" fraktklasse. Faktisk kunne jeg legge 40 lysgardiner på 1x1 meter i handlekurven og få dem levert til utleveringssted. </p><p>Det var altså to muligheter:</p><p></p><ol style="text-align: left;"><li>Royal Design hadde feil fraktklasse på lysgardinen jeg ville ha</li><li>Lysgardinen var flatpakket og dermed 2 meter lang og/eller emballert i bly.</li></ol><div>Jeg prøvde igjen. Forklarte eksperimentet mitt, refererte til maksmålene i leveringsbetingelsene deres (150 x 70 x 115 cm) og påpekte at jeg selv har erfaring med netthandel og at jeg vet hvor lite som skal til før et mål blir feil. Spurte om hun faktisk hadde sjekket med lageret om den helvetes lysgardinen faktisk var enorm. Tok igjen opp dette med at de lover fri frakt ved kjøp over 799 for alt som ikke er møbler - for å gi henne en vei ut av korrespondansen med meg, og påpekte at de, uansett hva som skulle gjøre den lysgardinen så spesiell, faktisk lover noe de ikke vil holde.</div><div><br /></div><div>Dette ble tydeligvis for mye for "Gunilla", for det neste og siste svaret kom fra "Jessica". Hun var imidlertid trofast mot presedensen "Gunilla" hadde satt, og svarte naturligvis ikke på noe av det jeg skrev. Istedenfor valgte hun å sitere kjøpsbetingelsene deres (samme avsnitt som jeg hadde henvist til, faktisk), uten at det tilførte noe mer matnyttig. Til slutt kom det beste av alt:</div><div><br /></div><p></p><div dir="ltr"></div><blockquote><div dir="ltr">Vänligen återkom om du har ytterligare frågor eller funderingar så hjälper vi dig på bästa sätt.</div><div><div dir="ltr">Vi önskar dig en fin dag och varmt välkommen åter!</div></div></blockquote><p>Stakkars "Jessica", som tilsynelatende ikke på noen måte fattet hvordan denne overfladisk sett hyggelige avslutningen fremsto mer som en hån. Her hadde jeg gjennom tre e-poster forsøkt å få gehør for en reell problemstilling. Jeg hadde et ønske om å handle hos dem, og jeg hadde et ønske om å gjøre dem oppmerksomme på noe som åpenbart var en feil i deres systemer. Likevel ble ingen av mine spørsmål besvart, og ingenting ble tatt seriøst. </p><p>Det hadde nå blitt 18. oktober, og jeg var lei av "Gunilla" og "Jessica". Jeg forsøkte å ringe. På telefonen fikk jeg snakke med en hyggelig dame - jeg vet ikke hva hun het, men la oss kalle henne "Lotta". Hun ville gjerne hjelpe meg, og jeg forklarte problemstillingen så enkelt og sakte jeg kunne, for å være på den sikre siden. Ga henne artikkelnummeret, og understreket at jeg bare ville vite hva som gjorde en lysgardin til noe "bulkete" som måtte leveres som stykkgods. jeg har mye erfaring med å være i "Lottas" situasjon - å skulle hente opp informasjon i interne systemer basert på et navn eller artikkelnummer fra en kunde. Da det tok overraskende lang tid før hun triumferende erklærte at hun hadde lokalisert produktet i sine systemer, var jeg håpefull - hadde hun logget inn i et backendsystem, kanskje, og kunne nå svare på spørsmålene mine?</p><p>Nei. Hun hadde akkurat like lite informasjon som jeg hadde. Jeg vet ikke hva slags systemer Royal Design bruker, men det tar tydeligvis betydelig lengre tid å hente opp informasjon der enn det tar å åpne en nettleser, skrive inn "royaldesign.no" i nettleseren og søke på artikkelnummeret. Uansett, hun kunne fortelle at dette produktet var 1 x 2 meter. "Javel, men det er jo målene på produktet når det er ferdig montert? Ikke emballasjemålene?" svarte jeg, samtidig som jeg lurte på om hun forsøkte å hjelpe flere personer på en gang, eller om hun var helt fersk. Hun forsto heldigvis at emballasjemål og produktmål ikke er det samme, men visste ikke hva emballasjemålene var, og det var tydelig at hun egentlig følte at hun hadde hjulpet meg så godt hun kunne - noe som i grunnen er ganske trist. Jeg visste imidlertid hva hun kunne gjøre for å hjelpe meg litt bedre: hun kunne kontakte logistikkavdelingen deres eller lageret - hva nå enn som var enklest, eller kanskje til og med leverandør, og sjekke opp mål/vekt og hvorfor denne forbanna lysgardinen måtte sendes som stykkgods. Det ville hun gjerne gjøre, og ba om en e-postadresse, slik at hun kunne kontakte meg når hun fikk svar. Jeg ga henne e-postadressen min, dobbeltsjekket at det ble riktig, og la glad og fornøyd på. Nå skulle det løse seg.</p><p>Det løste seg ikke. Neida. For "Lotta" ringte aldri tilbake. Jeg bestilte adventsstjernene våre fra en annen nettbutikk. Lysgardinene også. Fra en nettbutikk som helt fint kunne sende dem til utleveringssted. Så viste det seg at de ikke fikk tak i dem likevel, og jeg måtte google litt igjen. Fant lysgardinen hos Rum21.De hadde fraktklasse "Normal". Jeg sjekket Royal Design igjen, og vet du hva? De hadde korrigert fraktklassen. Ingen hadde kontaktet meg, men de hadde fikset det. Jeg bestilte fra Rum21, og oppdaget i etterkant at de tilhører Royal Design. Dermed er spørsmålet: skal jeg boikotte begge eller bare Royal Design? For en ting er sikkert: Jeg vil aldri, så lenge jeg lever, handle hos Royal Design eller anbefale dem. </p><p>Og lysgardinen? Den er ikke større enn som så. Åpenbart umulig å sende denne på noe annen måte enn som stykkgods, eller hva, "Gunilla"?</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-alTzhDDs1tE/YY_0h2cf_9I/AAAAAAAAWXY/42yFqfj1_uwdICmQXKjauHkym7EEKgRzQCLcBGAsYHQ/s817/lysgardin.jpg" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="817" data-original-width="405" height="400" src="https://1.bp.blogspot.com/-alTzhDDs1tE/YY_0h2cf_9I/AAAAAAAAWXY/42yFqfj1_uwdICmQXKjauHkym7EEKgRzQCLcBGAsYHQ/w199-h400/lysgardin.jpg" width="199" /></a></div><br /><p></p><div><div dir="ltr"></div></div>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-10785216692359668062021-10-23T00:37:00.004+02:002021-10-23T00:37:37.966+02:00Det skal bli lys i lampen<p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-AYrSr_gZ46g/YXM7yg0henI/AAAAAAAAV64/iEGIX42WY8UD2nkXS4JeZWJxwzlDrC8WQCLcBGAsYHQ/s496/lys.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="496" data-original-width="457" height="320" src="https://1.bp.blogspot.com/-AYrSr_gZ46g/YXM7yg0henI/AAAAAAAAV64/iEGIX42WY8UD2nkXS4JeZWJxwzlDrC8WQCLcBGAsYHQ/s320/lys.png" width="295" /></a></div> Jeg blir litt lei meg når jeg leser avisartikler om folk som er redde for høstens og vinterens strømregninger og enten ikke unner seg å ha på lys eller varme, eller velger å lade mobilen på skolen for å spare strøm. På den ene siden er det trist fordi det å frarøve seg noe som bør være en selvfølge gjør at de fleste vil føle på seg stakkarslige og mindreverdige, men på den andre er det trist fordi noen av disse menneskene rett og slett overdriver tiltakene sine. For hvor mye penger sparer du egentlig dersom du lader mobilen når du ikke er hjemme? Vel, ikke så mye!<br /><p></p><p>Jeg har nemlig regnet litt på det. Om du har en mobil med et relativt stort batteri (4000 mAh) som er i god form, og lader det opp fra 0 til 100 en gang i døgnet (noe du ikke bør gjøre - ikke la batteriet tømme seg helt, og stopp mellom 80 og 90 %), med en 15 W lader hver dag, kan du anslå at det tar cirka 1,6 timer. Det er medregnet et strømtap på 20 % fordi du antageligvis bruker telefonen mens den lades. Etter en måned har du brukt <b>0,732 kWt</b>.</p><p>Så har vi belysning. Ettersom LED nå har tatt helt over for glødepærer på nesten alle områder, kan vi anslå at de fleste hovedsakelig har LED i lampene sine hjemme (mer om det senere). Så hvor mye strøm sparer vi på å slukke lyset?</p><p>Vel, jeg har laget tre eksempler. Det ene er en taklampe med 3 pærer à 4 Watt. Her snakker vi allmennbelysning for en vanlig stue i en leilighet eller et mindre hus, og tilsvarende omtrent 120 Watt glødepærelys. Uansett om du er hjemme hele dagen eller kommer hjem fra jobb rundt 17, er det naturlig å vente med å skru på lyset til det blir mørkt, og om du bor i Sør-Norge, der strømmen er dyrest, kan du regne med at lyset må på rundt 16-17, og være tent ut dagen. Vi anslår 6 timer (kanskje må det være på en time på morgenen også, særlig om du står opp tidlig?). Det gir et månedlig forbruk på <b>2,196 kWt</b>.</p><p>Så tar vi en lampe som må være på hele dagen. Det kan være en lampe på kjøkkenet eller ved skrivebordet - eller hvor som helst ellers der dagslys ikke er nok. Denne får være på i 16 timer, og vi anslår at den bruker 4 Watt. Det blir <b>1,952 kWt</b> i måneden. </p><p>Det tredje eksempelet er dekorbelysning. En vinduslampe, kanskje, eller en liten lampett. Det kan også være en adventsstjerne. Vi anslår at det er snakk om en 2 W pære, ganske typisk for slike lamper, og den tennes når det blir mørkt. Totalt blir forbruket <b>0,366 kWt</b> per måned.</p><p>Er du usikker på om du kan pynte balkongrekkverket eller grantreet ute i hagen med en lysslynge? La oss si at du har en 19 meter lang lysslynge fra Clas Ohlson med 120 dioder. Kan du unne deg å la den lyse opp i vintermørket? Vel, den bruker akkurat like mye strøm som den fiktive lampen som må være på hele dagen, så om du vil at den skal tennes når det blir mørkt og slukkes når det lysner, og vi anslår 16 timers mørke i snitt, er kostnaden for vinterkosen den samme, altså <b>1,952 kWt</b>.</p><p>Høres disse tallene små ut? De er det. Men de neste tallene er ikke små.</p><p>Nå kommer vi til oppvarming. Personlig er jeg heldig og har radiatorer som, i likhet med varmtvannet i springen, varmes opp via sentralfyr som indirekte betales via husleien. Ulempen er naturligvis at jeg via husleien subsidierer tenåringer som bor i dusjen og folk som i dyrevelferdens navn fyrer for kråka, men samtidig slipper jeg ubehagelige hopp i strømregningene fra måned til måned. Om du derimot har elektrisk oppvarming, blir vinteren naturligvis mer dramatisk fra et strømperspektiv.</p><p>Så la oss se på oppvarming. Først og fremst bør man jo følge rådet om å la soveromsdøren være lukket og soverommet være uoppvarmet. Det samme gjelder andre rom som ikke brukes jevnlig gjennom dagen - dette er grunnen til at åpen romløsning egentlig er en utrolig dårlig idé. Dører og vegger lar deg kontrollere varmen og oppvarmingen mye bedre! Om du har hjemmekontor på soverommet eller har barn som leker og gjør lekser på sitt soverom, er det naturligvis ikke aktuelt å la dem være kalde, men for alle andre er det en stor fordel. Men hvor mye oppvarming trenger man egentlig?</p><p>En tommelfingerregel er 60 Watt per kvadratmeter - dette er ikke forbruket av strøm, men kapasiteten til ovnen. Så om du tilhører flertallet av studenter og mindre bemidlede folk i byer og større tettsteder, bor du antageligvis ikke i en diger, trekkfull villa, men i en liten til gjennomsnittlig leilighet. La oss si at boligen, eksklusive rom som ikke skal oppvarmes, er på 60 kvm. Kanskje er den mye mindre, eller du bor i kollektiv med mange og betaler bare en brøkdel av totalprisen - det vil være en stor bonus! Men istedenfor å prøve å regne meg frem til hvordan det står til hos den gjennomsnittlige nordmannen som med rette frykter strømprisene, tar jeg utgangspunkt i en romslig leilighet med to soverom der du må varme opp barnas rom, men la de voksnes være uoppvarmet. Totalt trenger du da 3600 W med ovner, fordelt på panelovner, vifteovner og flyttbare elementer. </p><p>Vi setter opp to scenarioer for temperatur og to for bruk av hjemmet: Den første er folk som er hjemme hele dagen og derfor må ha på strømmen i 16 timer, den andre for de som er ute av huset i 10 timer 5 dager i uken (jobb, pendling, handling, studier, etc.), og som derfor, i snitt, har på varmen i 8,86 timer i døgnet for alle ukedager. Så har vi den andre inndelingen, som er oppvarming på maks effekt (det er sprengkulde og alle ovnene står på maks) og den andre er på middels effekt. Om du er hjemme hele dagen, lander høy effekt deg på <b>1756,8 kWt </b>mens middels effekt kommer på halvparten, altså <b>878,4 kWt</b>. Om du er mye borte, blir tallene <b>972,83 kWt</b> og <b>486,41 kWt</b>.</p><p>Hittil er jo dette bare tall, ikke priser. Men nå kommer prisene!</p><p>Strømregninger og strømavtaler kan være ganske forvirrende, og jeg avbrøt selv et bytte til ny strømleverandør etter at en selger insisterte på at deres fastprisavtale ville lønne seg for meg, til tross for at prisen han tilbød var så høy at jeg måtte ha flyttet i stor enebolig med elektrisk oppvarming for at den skulle være det minste interessant. Jeg liker ikke å bli løyet til, merkelig nok. Jeg kan naturligvis ikke si noe om andres strømavtaler, men på generell basis kan jeg konkludere med følgende:</p><p></p><ul style="text-align: left;"><li>Strømregningen er delt inn i det du betaler til strømselskapet og det du betaler til nettselskapet.</li><li>Nettleien er delt inn i et fast ledd (månedspris) og et variabelt ledd (pris per kWt). </li><li>Det du betaler til strømselskapet er delt inn i et månedsgebyr, pris per kWt og eventuelt et påslag per kWt.</li><li>Det variable leddet er relativt stabilt, i motsetning til strømprisene du betaler til strømselskapet.</li></ul><div>Så, nå skal vi ha det gøy og se på hva moroa ovenfor vil koste per måned. Jeg tar her ikke hensyn til fastledd eller den faste månedsprisen (det vil tross alt ikke variere med strømprisene), men gir her tre eksempler på hva mobillading, lys og varme vil koste med en pris per kWt på 1 kr og 2 kr, med variabelt ledd basert på leie av nett hos Elvia i Oslo.</div><div><ul style="text-align: left;"><li>Lade mobilen hver dag: 1,06–1,79 kr/mnd</li><li>12 W taklampe i 6 timer hver dag: 3,18–5,38 kr/mnd</li><li>4 W lyspære eller lysslynge som er på i 16 timer hver dag: 2,83–4,78 kr/mnd</li><li>2 W dekorlampe som er på i 6 timer hver dag: 0,53–0,90 kr/mnd</li><li>Varmeovner, full effekt i 16 timer: 2543,85–4300,65 kr/mnd</li><li>Varmeovner, middels effekt i 16 timer: 1271,92–l2150,32 kr/mnd</li><li>Varmeovner, full effekt kveld og helger: 1408,65–2381,48 kr/mnd</li><li>Varmeovner, middels effekt kveld og helger: 704,33–1190,74 kr/mnd</li></ul></div><p></p><p>Så, hva vil jeg frem til?</p><p>Du kan trygt la lyset være på der det trengs eller lade mobilen, for det er bare snakk om noen få kroner. Om du må snu på skillingen, bør du prioritere lamper som lyser godt uten å bruke så mye strøm, eller, om du er alene, lyse opp stedet der du sitter fremfor å lyse opp hele rommet. </p><p>Så er det dette med lyskilder som jeg var inne på tidligere. Glødepærer er helt erstattet av LED nå, og det er også så godt som alle 230 V-halogenpærer (om man da ikke sitter med et personlig restlager), men mange lavvoltslamper bruker fremdeles halogen, og kan ikke nødvendigvis gå over til LED uten at man bytter ut både trafo og dimmer. Derfor: om du har spotter eller andre lamper der pærene (enten en liten, rund reflektorpære som er flat foran, eller en bitteliten pære som er laget av glass) stikkes inn i en sokkel med to rette pinner, bør du så langt det går velge andre, LED-baserte lyskilder. </p><p></p><div style="text-align: left;"><table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-Lcp9vZf3tiw/TmdF5NzHRFI/AAAAAAAAAq0/XfDuXe5jukI8_Z1k-KVu7fNNN7GveMKlQCPcBGAYYCw/s432/halogenp%25C3%25A6re.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="432" data-original-width="345" height="320" src="https://1.bp.blogspot.com/-Lcp9vZf3tiw/TmdF5NzHRFI/AAAAAAAAAq0/XfDuXe5jukI8_Z1k-KVu7fNNN7GveMKlQCPcBGAYYCw/w256-h320/halogenp%25C3%25A6re.png" width="256" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><i>Jeg vet ikke hvorfor jeg allerede har en <br />tegning av en lavvoltspære, men her ser <br />du hvordan en 12V-reflektorpære ser ut!<br /><br /></i></td></tr></tbody></table>La meg ta et høyst reelt eksempel: Jeg har en lampe uten dimmer med 6 x 10 W halogenpærer over spisestua, totalt 60 W, og en lampe med 6 x 4 W LED over salongen som vanligvis er dimmet til ca 50 %. Lumen (lysmengden) er henholdsvis 870 og 750 lm, så det blir ikke helt det samme, men den med LED-pærer sprer lyset mer effektivt.</div><p></p><p>Om jeg vil ha litt lys i rommet og velger lampa med halogenpærer hver dag i 6 timer gjennom 4 måneder og prisen per kWt stiger til 2 kr, kaster jeg 86 kr ut av vinduet. For den prisen kunne jeg lyst opp den stakkars balkongen min med 342 meter lyslenke gjennom hele desember.</p><p>Det virkelige strømsluket er oppvarming, men ved å begrense antallet rom som varmes opp og antallet timer ovnene er på, kan du spare mye. En annen mulighet er å ha ovnene på lav effekt, og heller ha en vifteovn eller en annen liten ovn som du plasserer der du er. Om ovnene ellers i huset er stilt inn på lav effekt/temperatur, kan du holde temperaturen slik at du ikke trenger å bruke votter inne, samtidig som du sparer penger. Sitter du hjemme hele dagen og skrur ned de fastmonterte ovnene slik at du bare bruker 800 W og tar med deg en 500 W vifteovn dit du sitter, sparer du nesten 600 kr hver måned i forhold til å ha alle de fastmonterte ovnene på halv effekt (1800 W) hvis strømprisen når 2 kr/kWt. 1553 kr er fremdeles mye å betale for oppvarming, og kanskje er det nødvendig å redusere ytterligere, enten i antall timer eller i antall Watt, men poenget er i alle fall at dersom du har klart å betale strømregningene dine før, så betyr ikke økte strømpriser at du vil måtte kutte alt annet enn kjøleskap og komfyr. </p><p>Og det er vel i grunnen også det jeg vil oppsummere med: Om du føler at du bør eller må spare strøm, så gjør det der det merkes, og forsøk, så langt det er mulig, å balansere sparing og trivsel. Ingen har vondt av å bruke ullsokker inne når det er kaldt ute, men å sitte i stummende mørke gjennom hele vinteren for å spare en tjuekroning, det er det ingen vits i. </p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-69141995473736924432021-03-21T20:02:00.002+01:002021-03-21T20:02:13.185+01:00Lange dager, korte uker<p> Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på <a href="http://hortikulturell.no">hortikulturell.no</a>, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?</p><p>Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.</p><p>Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.</p><p>På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!</p><p>Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. </p><p>Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.</p><p>Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. </p><p>Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-3923565792245900942021-01-14T20:35:00.000+01:002021-01-14T20:35:03.542+01:00Året det var så bratt<p> 2020 er både året som ikke var og som var for mye. Vi vet alle hva som har skjedd og hvorfor det var et skikkelig møkkaår, så det skal jeg ikke dvele så mye ved. Men et anderledesår, det var det sannelig. Jeg har lest litt her og der om at det er feil å kalle det vi driver med for dugnad, fordi alle tvinges med, uansett om de vil eller ikke og uansett hvor drastisk det går ut over dem. Jeg lurer på om de kanskje misforstår konseptet litt, for det er jo ikke slik at det å miste jobben er dugnad. Hvis det er dugnad i borettslaget fordi et tre har blåst over ende, og et annet tre falt over bilen min slik at den ble knust, så har ikke de materielle tapene mine noe med dugnaden å gjøre. Hvis alle forventes å hjelpe til med dugnaden i 3 timer, og noen får enklere arbeidsoppgaver enn andre, eller blir mer slitne og støle i etterkant enn andre, så er det også en naturlig del av dugnadskonseptet. Kanskje jeg forstrekker noe eller skader meg ordentlig. Dugnad er det like fordømt. Dugnad drives av pliktfølelse (og dertilhørende skam hvis man ikke deltar) fordi man gjør noe man som regel ikke har lyst til, og ofrer seg for fellesskapets beste. For noen er "offeret" å trakte kaffe, mens andre har vondt i ryggen i en uke etterpå. Det jeg vil frem til her, er at dugnad ikke er grunnleggende rettferdig. En dugnad der man skal gjennomføre en oppgave eller femti kan oppfattes som påtvungen, slitsom og urettferdig. For de som egentlig ikke orker å delta, men som like fordømt må (eller som må late som om de ikke er hjemme) er hver dugnad en enorm belastning, selv hvis de knapt gjør noe, og enda mer hvis de trosser kroppens eller sinnets signaler og prøver å delta likevel. Og derfor er kampen mot koronaen som i alle fall teoretisk utkjempes i hus og hytte, en dugnad.</p><p>Jeg er enormt privilegert i denne situasjonen. Jeg jobber i en bransje hvor vi har kunnet drive nogenlunde som normalt og hvor jeg ikke på noe tidspunkt har trengt å frykte arbeidsledighet. Jeg har hatt hjemmekontor siden mars og jeg har til og med fått en ny stilling som ga meg mer komfortable arbeidstider, mer frihet og mye mer overskudd. Kombinert med at jeg ikke bruker tid på sminke, fiksing av hår eller reising frem og tilbake, har jeg fått så mye mer fritid og kunnet finne en døgnrytme som er rimelig nær det som ville vært naturlig for meg (å stå opp 5.20 som B-menneske er ikke akkurat noen fryd, men alt går jo). </p><p>Det aller meste som andre mennesker har blitt frarøvet takket være restriksjoner, lever jeg godt uten. Jeg har ikke gått glipp av turer på byen, shopping, fester, konserter, festivaler eller besøk hos frisør eller neglesalong. Jeg måtte skrinlegge de vage planene om å reise til London, og jeg må innrømme at det føles litt merkelig å ha gått 10 måneder uten en klem. Det er også rart å ikke se kollegene sine, og å måtte holde avstand til familie, men alt i alt er jeg altså utrolig heldig.</p><p>Men til lengden på året - hvordan kan det ha vart så lenge og så kort på en gang? Ukene flyr forbi, månedene likeså, men det er samtidig helt absurd å innse at jeg sådde mine første chilifrø for under et år siden.</p><p>Kanskje skyldes det like mye at jeg fra sensommeren av helt kunne slippe konseptet med skift. Det føltes himmelsk å gå fra 20 ukers turnus med senvakter og lørdagsjobbing til relativt fleksibel 8-16, men med denne kjærkomne overgangen forsvant også mye av strukturen. Nå er alle uker relativt like, og det går overraskende fort fra helg til helg. </p><p>Ja, og så er kanskje en annen grunn til at ting gikk så fort at jeg holdt meg innendørs hele høsten. Jeg ble forkjølet i slutten av august, og selv om jeg for det meste var i fin form, hostet jeg noe helt enormt i mange uker. Det var først i november at hostingen var såpass redusert at jeg følte at jeg kunne erklære meg selv frisk, og i mellomtiden var det Kolonial og moren min som holdt meg med matvarer. Forkjølelsen ledet også til en negativ koronatest, så da fikk jeg testet det også. Jeg har ingen anelse om hvordan i all verden jeg klarte å bli forkjølet når jeg har holdt avstand og vasket hender til den store gullmedaljen, men jeg er i det minste rimelig sikker på at jeg ikke har smittet noen andre.</p><p>Jeg er spent på hva 2021 vil bringe, men jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke. Jeg skal så frø og stelle småplanter mens jeg trakter imaginær kaffe til alle som sliter seg gjennom dugnaden der ute.</p>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-52346499717191132242020-07-26T23:56:00.000+02:002020-07-26T23:56:22.295+02:00FritidNå er det lenge siden jeg sist blogget, i alle fall på digresjonsbloggen (jeg har vært mer aktiv på mitt nye hjertebarn, <a href="http://hortikulturell.no">hortikulturell.no</a>). Våren var ekstremt hektisk for min del - jeg hadde bestemt meg for ikke å stille til gjenvalg i borettslagets styre, og skulle avslutte et prosjekt der, samtidig som jeg skulle transkribere en del av en folketelling, der jeg tidlig på våren innså at jeg lå mye dårligere an enn jeg trodde, og disse to tingene til sammen gjorde at jeg i praksis ikke hadde noe som helst fritid frem til 1. juli. Sånn sett var det utrolig praktisk med hjemmekontor, for med all tiden jeg sparer på å ikke reise frem og tilbake til kontoret, og all tiden jeg ikke trenger/gidder å bruke på å se ut som folk, sørger for at døgnet i det minste hadde nok timer til at jeg fikk gjort det jeg skulle når jeg ikke var på jobb.<div><br /><div>Min foruroligende evne til alltid å engasjere meg i eller påta meg ansvar for noe så snart jeg har bittelitt ledig plass på timeplanen min har sørget for at jeg jevnt over har hatt lite tid til overs i en årrekke. Jeg vil så mye, engasjerer meg i så mye, og har en lei tendens til begjærlig å gripe etter muligheter som etter en stund føles som en klamp om foten, fordi tiden ikke lenger strekker til, og fordi jeg ikke føler at jeg har overskudd nok til å gjøre jobben så godt som jeg skulle ønske. Det leder igjen til dårlig samvittighet, og at jeg ikke føler at jeg kan unne meg fritid fordi jeg definitivt burde gjort noe annet. Og dette vil jeg prøve å unngå nå. Det gikk bare et par uker fra jeg fullførte de to prosjektene mine til jeg hadde meldt meg inn i Hurum historielag og Det norske hageselskap, men jeg har ikke tenkt å vie all min fritid til noen av dem. Denne uken og den neste står i sommerferiens tegn, til tross for drittvær og en evig tilstedeværende oppgitthet overfor alle som på død og liv skal trenge seg sammen på Norgesferie eller som løp av gårde til flyplassen så snart det ble åpnet for utenlandsferie. Jeg skulle ønske folk klarte å få inn i hodene sine at "ha lov til" ikke er det samme som "bør", og kunne tatt en for laget istedenfor... Æsj, folk...</div><div><br /></div><div>Nå til uka skal jeg montere en ny skjenk (ja, jeg har plass til ubegrensede mengder møbler) og noen hyller, og forhåpentligvis få orden i kaoset av planteutstyr som nå bor i en svart plastreol som åpenbart ikke var ment som noe annet enn en "sesongløsning". Det er ganske absurd å tenke på at jeg for halvannet år siden ikke hadde tenkt tanken på å ha noe annet enn en døende basilikumplante i huset, mens jeg nå kjøper møbler for å optimalisere mulighetene for dyrking, har blogg og instagramkonto for plantene mine og føler at jeg går ut i en skog når jeg går ut på balkongen. </div></div><div><br /></div><div>Dessuten er jeg nysgjerrig på hvordan høsten blir - hvorvidt det blir en ny smitteoppblomstring, hvor lang tid det tar før det er tilrådelig å ta t-banen til sentrum for å gå på jobb. Det sier vel ganske mye om meg at jeg synes hjemmekontor og en tilværelse hvor jeg knapt nok ser folk (litt familie og noen nødvendige turer på butikken) er fullstendig uproblematisk.Sminkekoster og paletter har knapt nok vært brukt siden mars, neglelakk har hverken vært påført eller fjernet. Jeg har ikke bakt en eneste kake. Livet er definitivt anderledes, men jeg priser meg lykkelig for at jeg har en jobb, et hjemmekontor og en personlighet som så til de grader fungerer når ting er som de er. </div>Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-35244028015094791762020-04-07T18:42:00.002+02:002020-04-07T18:43:11.033+02:00Meitemarkens grødeJeg fikk en sekk med torvfri jord av moren min for en ukes tid siden. Det var sårt tiltrengt, for jeg måtte potte om de største av chiliplantene, og sekken på 18 liter hadde gått tom mye raskere enn jeg hadde forventet. Jeg fant frem en stor bolle og begynte å blande en slags slektning av drømmejorden min, bestående av jord, perlitt, litt hønsegjødsel-som-ikke-er-gjødsel (<a href="https://godvar.no/collections/levende-jord/products/lupin-hone-pone-2-5l-botte">Lupin & Høne-Pøne</a>) og litt chiligjødning for å tilføre fuktighet til jorda. Og mens jeg sto og knadde dette sammen, slo det meg at det i teorien kunne være mark i jorda. Død mark, sikkert, men likevel. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt på hansker, skylte hendene og begynte å pirke rundt. Fant noe jeg skjønte var en halv død mark. Ble kvalm. Brukte jorda i bollen og laget en ny batch. Rørte forsiktig rundt, og der, midt i den årsgamle jorda, var det en relativt kort, men høyst levende og ganske omfangsrik meitemark.<br />
<br />
Jeg skvatt, hylte og fikk frysninger samtidig. Jeg innser at jeg har skrevet ganske mye om mitt forhold til meitemark tidligere, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet her: jeg HATER meitemark. De minner om små, glinsende tarmer som bukter seg i jorda. De ser ut som en levende versjon av noe som har en kjempeviktig funksjon inni dyrekropper, og som man kaster i en bøtte uten å studere det for nøye når man renser et kadaver. Jeg vet de er nyttige, jeg vil dem ikke noe vondt, og jeg er ikke redd for dem. Jeg synes bare de er så inni granskauen motbydelige at jeg ikke orker tanken på å ta på dem.<br />
<br />
Så der sto jeg, og så marken, som sikkert også syntes dette var en traumatisk opplevelse, begynne å bearbeide seg ned i jorda igjen. Jeg måtte tenke fort, og handle enda raskere: jeg måtte få den opp fra jorda, men hvordan? Og hvor skulle jeg gjøre av den? Jeg ville definitivt ikke skade eller drepe den, så jeg måtte være varsom! Og som en slags ultrapatetisk kopi av Steve Irwin, snurret jeg marken opp på en gaffel og slapp den ned i et glass. Kastet et blikk på den, fikk frysninger og spurte meg selv hva i helvete jeg nå skulle gjøre. Jeg var glad for å vite at jorda var én mark fattigere, og etter å ha gravd litt rundt, konkluderte jeg med at den nok hadde vært eneboer i sekken sin, og at marken og jeg dermed hadde noe å bonde over. Men hvor skulle jeg gjøre av den? Det mest fornuftige hadde naturligvis å slippe den ned i høybedet. Der ville den sikkert hatt det som fisken i vannet, men det ville by på to problemer: For det første, ville det bety at vi kanskje ville møte på hverandre igjen i fremtiden. Jeg vet at mark i jorda er bra, men jeg vil heller ha mark jeg ikke vet om, enn mark jeg vet om. Det er litt som med hårsekkmidd og diverse andre uhumskheter som er fullstendig udramatiske helt til noen sender deg et forstørret bilde av hva som lever på deg, hvorpå du plutselig begynner å klø i hårsekkene. For det andre, skal jeg jo på et tidspunkt grave i den jorda. Tenk om jeg kapper marken min i to med plantespaden? Jeg ville fått veldig dårlig samvittighet, selv om den ene halvparten sannsynligvis ville greid seg. Jeg er tross alt ikke en fan av å påføre andre skapninger smerte, noe jeg føler er et sunnhetstegn. Jeg ble derfor litt bekymret da naboen min i fjor nonchalant sa at det ikke gjorde noe å kappe en mark i to, fordi man da bare hadde to mark istedenfor en. Nå er jo dette både sludder og pølsevev, og jeg vurderte å spørre om hun ville synes det var greit om jeg kappet av henne en finger sånn uten videre, fordi hun tross alt ville klare seg helt fint som en nifingret person, og fordi hverken overgrepet eller hennes smerte tydeligvis hadde noen betydning så lenge det ikke førte til død. Jeg lot for ordens skyld være å si noe om det.<br />
<br />
Og marken? Jo, den havnet i jordfabrikken som jeg til slutt ga opp, og som har stått ute i hele vinter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den, men om noen trenger noen liter jord med halvveis kompostert bokashi, er det bare å ta kontakt. Meitemarken blir i så fall med på flyttelasset.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-19964311645822622592020-03-29T19:39:00.000+02:002020-03-29T19:39:52.646+02:00SommertidHvem trenger vel begrensninger? Ikke jeg, i alle fall! Ifjor gjennomførte jeg en rekke tiltak på balkongen min for å få plass til en ny grill og det jeg ville betegne som "masse planter". Og ja, det var jo ganske masse planter der ute - et høybed, tre store potter, en ampel, to balkongkasser og to-tre mindre potter på bordet. Det var egentlig ganske fullt. Og etter å ha konkludert med at de to hengende kassene og den ene potta skulle bort og erstattes med et høybed, trodde jeg at jeg var ferdig. Utfordringen var å ale frem småplanter av alle de spennende frøsortene jeg hadde fått hendene i, var imidlertid at jeg etterhvert som småtteriet begynte å vokse, innså at jeg hadde et plassproblem. Og så slo det meg, som lyn fra klar himmel eller muligens som Saulus på vei til Damaskus, at jeg kunne skape mer rom på balkongen min (og ja, det var definitivt en åpenbaring, selv om det ikke var noen Jesus inne i bildet).<br />
<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-KaF7lu__JZs/XoDcjyzDWZI/AAAAAAAAHPQ/P9X-8qRkgnEWHviSWASy4nSIcWZj3k6DwCLcBGAsYHQ/s1600/vekst.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="778" height="400" src="https://1.bp.blogspot.com/-KaF7lu__JZs/XoDcjyzDWZI/AAAAAAAAHPQ/P9X-8qRkgnEWHviSWASy4nSIcWZj3k6DwCLcBGAsYHQ/s400/vekst.jpg" width="193" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Sekkestrien måtte vike, og snart <br />blomstrer det i høybedet</td></tr>
</tbody></table>
Jeg er en god stapper. Jeg vet ikke helt når jeg begynte, men jeg tror jeg må ha minst 20 års erfaring på dette tidspunktet, og sannsynligvis fagbrev fra livets knallharde stappeskole. Gi meg et kasse på 5 liter, og jeg skal klare å stappe 8 liter nedi, som en slags menneskelig versjon av søppelbøtta Frank (ikke test meg på dette). Eventuelt er jeg veldig god på tredimensjonal virkelighets-tetris. Uansett hva det er, så er jeg veldig glad i å få plass til ting det ikke er plass til, noe som er supert når man er maksimalist og har begrenset med plass (og som maksimalist har man alltid begrenset med plass, fordi man ekspanderer i takt med plassen).<br />
<br />
Men tilbake til det som slo meg: Jeg har en salong på balkongen, bestående av en sofa, to stoler og et bord. Jeg bruker sofaen, kattene bruker stolene. Jeg irriterte meg imidlertid veldig over stolene gjennom mesteparten av forrige sesong fordi det tross alt var forferdelig fullt der ute, og faktum er at kattene mine, uansett hvor glad jeg er i dem, ikke trenger egne stoler. De har allerede lagt beslag på den fancy og uforholdsmessig kostbare stresslessen min, som jeg satt i én gang for fem år siden (den skulle bli lesestol, og er svært komfortabel). Og når de allerede er så bortskjemte, kan de faktisk dele sittemøbel med meg på balkongen. Og så begynte tankene å svirre: skulle jeg snu sofaen? Hva skulle jeg gjøre med stolene? Hvordan kunne jeg best utnytte det frigjorte arealet? Og litt tegning og tenking senere kunne jeg bestille tre høybed istedenfor det ene. Det var jo kjempesupert, for med nesten 1,3 kvm ekstra til rådighet, burde jeg kanskje få plass til alt jeg har dyrket?<br />
<br />
Ja, det skulle man jo tro, men jeg bestilte like godt flere blomster. Hva jeg mener med "flere"? Jo, jeg mener en engelsk rose, to klaseroser, en stilkrose og to like av en bunndekkerose. Mye? Mer! Jeg benyttet samtidig sjansen til å bestille to astilber (en hvit og en fiolettrosa), et løytnantshjerte, en floks, et storkenebb og en georgine (eller "jørgine", som vi sier i vår familie). Pluss at jeg har funnet et gartneri jeg kan bestille masse spennende fuchsiaer fra... Og som en bonus har mange av chiliplantene og alle tomatplantene blitt så store at jeg måtte potte dem om for tredje gang, og flere av dem sneier nå hylleplanet over seg. Dessuten har flere av de små blomstene begynt å bli såpass voksne at de må pottes om snart, jeg har ikke noe sted å gjøre av dem heller, ettersom alle hyllene er fulle... Det er rett og slett utfordrende!<br />
Heldigvis har jeg funnet ut at jeg kan frigjøre rundt en meter med kjøkkenbenk, henge opp plantelys der og flytte de største plantene dit. Man er da løsningsorientert!<br />
<br />
Men hva gjør jeg med alt som spirer og gror når det blir tid for utplanting? Nei, altså det er jo en utfordring. Da jeg sådde blomsterfrø, var prinsippet som følger: to frø per brikett og tre briketter av hvert slag. Håpet var at det skulle bli minst en av hver, og at jeg kunne ha litt repetisjon i bedene - da henger jo ting litt bedre sammen. Underveis har jeg vært nødt til å gi opp flere - som den krypende, merkelige fuchsiaen og den nydelige blå akeleien, som absolutt ikke var interesserte i å spire, men med mindre jeg finner på noe ordentlig dumt, tror jeg at jeg kommer til å ha mye spennende å plante ut etterhvert som sommeren nærmer seg. Og blomstene skal jeg naturligvis klare å stappe ned hist og her i høybed og potter. Chiliene og tomatene, derimot... det er en annen historie. Jeg får sannsynligvis adoptert bort noen av dem, men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av en tomatplante jeg ikke aner hvor høy eller omfangsrik blir, eller 7-8 chilibusker. Og dessuten vil de jo klæsje med fargeskjemaet jeg vil ha på balkongen...Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-54158531730017295002020-03-22T01:06:00.000+01:002020-03-22T13:35:32.373+01:00Semmelweis og husarrestMens jeg går rundt hjemme og mer enn noen gang før er redd for hva fremtiden vil bringe, prøver jeg å fokusere på at det tross alt kunne vært verre. Det kunne vært byllepest, eller noe annet som var så fysisk skremmende at alle ble lamslått av frykt. Vi kunne levd i en verden hvor man fremdeles trodde at miasma var noe man måtte forholde seg til. I dag har vi kommet så langt at Chromes innebygde ordbok ikke engang vil godta at "miasma" er et ord. Er du blant dem som ikke er kjent med miasmaen? Jeg stiftet bekjentskap med konseptet da vi på videregående leste (eller lyttet vi til?) Jens Bjørneboes skuespill om Ignaz Semmelweis, den østerriksk-ungarske legen som først innså at det at legene på sykehuset hvor han jobbet i Wien som var skyld i den høye frekvensen av barselsfeber blant nybakte mødre, fordi de ikke vasket seg ordentlig mellom obduksjoner og barnefødsler. I dag er det en selvfølge at man ikke skal grave rundt inne i lik rett før man går til fødestua dersom man ikke vasker hendene veldig grundig underveis, men selv om Semmelweis kunne vise til at baselfeber var mye mer vanlig på den ene avdelingen ved Wiens allmuesykehus hvor det ble foretatt obduksjoner, enn på avdelingen hvor det ikke ble foretatt obduksjoner, ble han latterliggjort av de andre legene. For hvem vil vel akseptere at de uforvarende har drept mange de egentlig ønsket å hjelpe? Nei, da var det enklere å fortsette å skylde på miasmaen (det gjorde vi forøvrig i klassen i lang tid etter at vi lærte om Semmelweis også - miasmaen fikk skylden for det meste).<br />
<br />
Og miasma, det var noe man trodde på i gode, gamle dager. Det var en slags luftforurensning, i mangel på et bedre ord. Sykdom, mente man, ble ikke spredd via dråpesmitte eller ved berøring, det kom flytende gjennom luften. Vi vet jo idag at det bare er piss, men tenk hvor angstfremmende det må ha vært å leve i en tid hvor det ikke bare var mer sykdom, mindre helsestell og større risiko for å dø på seg generelt, men også være redd for at lufta skulle komme og ta deg. Nå visste sikkert ikke gjennomsnittspersonen på 17- og 1800-tallet så mye om miasma, og det er vel egentlig bra.<br />
<a href="https://1.bp.blogspot.com/-ZyAvAJrgSPU/VcuX4M8_7jI/AAAAAAAAFW0/VF6jmR_cEZkZ59PijUXrchbWoI7JViKSwCPcBGAYYCw/s1600/t%25C3%25A5lmodighet.png" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="266" data-original-width="663" height="160" src="https://1.bp.blogspot.com/-ZyAvAJrgSPU/VcuX4M8_7jI/AAAAAAAAFW0/VF6jmR_cEZkZ59PijUXrchbWoI7JViKSwCPcBGAYYCw/s400/t%25C3%25A5lmodighet.png" width="400" /></a><br />
<br />
Nei, det vi skal gjøre, er å holde avstand. Og det passer meg i utgangspunktet bra. Kanskje er grunnen til at jeg er lite syk generelt at jeg egentlig lever i en slags halvkarantene? Jeg går ikke rundt og tar på eller klemmer på folk i utrengsmål, jeg er som regel hjemme når jeg ikke er på jobb, jeg bor alene og jeg synes for det meste at det å holde kontakt med familie og venner gjennom telefon og sosiale medier er minst like verdifullt som å være sammen. Jeg går ikke glipp av noen ferier, fester, konserter eller lignende. Og jeg trives jo sånn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå rundt for meg selv uten å se andre eller uten å gå ut døra, men jeg kan lett være helt alene i en uke uten å få antydninger til brakkesyke. Jeg er med andre ord veldig, veldig heldig når situasjonen er som den er. Jeg kan for det meste ha hjemmekontor, og jeg kan sitte ved en velutrustet pult og jobbe effektivt hele dagen. Noen floker oppstår definitivt underveis, men jeg vil anslå at effektiviteten min ligger på minst 90 % i forhold til normalt. Ikke er jeg spesielt redd for å bli smittet heller. Jeg vil sammenligne mitt forhold til koronavirussmitte med å bli stukket av en ny type veps. Jeg er ikke aktivt redd for det, men jeg ønsker det definitivt ikke. Jeg regner med at smitte (eller et stikk) vil medføre mildt til moderat ubehag som jeg helt fint kan komme meg igjennom. Men, og det er to men her: for det første, så kan man alltid, i møte med noe kroppen ikke har vært borti før, få en påminnelse om hvor total ubrukelig menneskekroppen er på sitt verste. Man <i>kan</i> få en allergisk reaksjon på et insektbitt, og man kan, selv om man så vidt man vet ikke er i risikogruppen og selv tror man har et forbasket velfungerende immunforsvar, bli alvorlig syk og kanskje til og med dø. Og som jeg har skrevet flere ganger før: det at jeg ikke er spesielt redd for å dø, betyr ikke at jeg går rundt og ønsker livet av meg selv. Jeg har tross alt planer, og har ikke tid til å dø. Jeg skal jo plante blomster. Men det andre men-et er mye viktigere, og det handler om solidaritet.<br />
<br />
<a href="https://1.bp.blogspot.com/-nhH_jXKLmsA/WJdj7erRb3I/AAAAAAAAGic/rUABEcwPQkQySB1dyeElLfX3wNmOPqnQACPcBGAYYCw/s1600/bedringensvei.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="84" data-original-width="470" height="71" src="https://1.bp.blogspot.com/-nhH_jXKLmsA/WJdj7erRb3I/AAAAAAAAGic/rUABEcwPQkQySB1dyeElLfX3wNmOPqnQACPcBGAYYCw/s400/bedringensvei.jpg" width="400" /></a>For dette imaginære vepsestikket rammer bare meg. Om jeg ender opp med å dø av det, er det synd for mine nærmeste og revnende likegyldig for alle andre. Ingen blir smittet av et vepsestikk. Men om jeg smittes av koronaviruset, vil jeg sannsynligvis spre smitten. Kanskje volder jeg, helt uforvarende, en annens død. Kanskje fratar jeg noen en besteforelder, en forelder eller et barn. Og det at jeg ikke ville ha gjort det med vilje, og sannsynligvis ikke engang ha visst om det, vil ikke kunne vekke vedkommende opp fra de døde. Og det er det jeg ikke skjønner med de som ikke forholder seg til myndighetenes restriksjoner i disse tider. Så godt som alle må ut av og til. Noen må ut ofte, for eksempel for å gå på jobb, og hvis så mange som mulig holder seg inne, reduserer de risikoen for at de som må ut, blir smittet, eller at de selv blir smittet av de som må ut. Klarer vi å holde antallet som til enhver tid er smittet nede, sprenger vi ikke kapasiteten på sykehusene, slik at de kan klare å håndtere både korona og folks generelle tendens til å bli alvorlig syke, helt uten flaggermusvirus. Det handler om solidaritet for de som ikke vil kunne riste av seg koronainfeksjonen, de som vil bli en del av statistikken over COVID-19s ofre. De som vil måtte dø alene fordi de som er glade i dem ikke får komme på besøk, fordi de utgjør smittefare for andre innlagte, og også selv kan ta med seg smitte ut fra sykehuset.<br />
<a href="https://1.bp.blogspot.com/-FXnWGOnhxXw/WommPhsbAxI/AAAAAAAAG20/d8EIHz75w4IYbmArVWpq_g7aLPDS0fvSQCPcBGAYYCw/s1600/2018-02-18%2B17.11.35.png" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="473" data-original-width="629" height="300" src="https://1.bp.blogspot.com/-FXnWGOnhxXw/WommPhsbAxI/AAAAAAAAG20/d8EIHz75w4IYbmArVWpq_g7aLPDS0fvSQCPcBGAYYCw/s400/2018-02-18%2B17.11.35.png" width="400" /></a>Vi er heldige, vi lever ikke i en tid dominert av eugenisk tankegods, eller i et samfunn hvor folk automatisk blir regnet som overflødige dersom de ikke er unge, friske og fertile. Vi kjører ikke de gamle og syke ut i skogen og etterlater dem der. Vi er bedre enn som så, både som folk og som art. Og derfor foreslår jeg at dere som ikke gidder å forholde dere til at vi nå har husarrest, og som fester, henger sammen i klynger og generelt gjør alt dere kan for å sabotere myndighetenes arbeid for å bremse spredningen, utelukkende fordi dere ikke er redde for deres egen helse, snarest rekvirerer en buss, kjører til skogs, tar dere frem til nærmeste myr og lar dere synke ned der. Om noen skal ofres, er det dere.<br />
<br />Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-61926891535743484002020-03-08T17:36:00.000+01:002020-03-08T17:54:34.140+01:00HortikulturellMange av mine idéer og innfall ender opp med uforutsette og innimellom lettere katastrofale konsekvenser, omtrent som da Donald Trump bestemte seg for å stille til valg. Men i motsetning til Trump, påvirker ikke mine dumme innfall andre enn meg selv.<br />
<br />
Ifjor bestemte jeg meg, som du kanskje vet, for å se hvor høy dødelighet jeg ville oppnå på balkongen dersom jeg begynte å ha planter der ute. Jeg ble imidlertid bitt av basillen underveis, og brukte deler av høsten på å legge planer for å så egne planter til denne sesongen. Samtidig bestemte jeg meg også for å droppe den ene, relativt store potta og erstatte den med en plantekasse, noe som ville gi meg et større areal, samt å gi opp jordbærplanter i balkongkasser. Resultatet ville da være ca 80x40 cm ekstra areal å dyrke på, og ettersom jeg hadde kastet sommerblomstene og et par stauder, og regnet (og fremdeles regner) med at i alle fall noen av plantene som overvintrer vil være ganske triste når våren kommer, burde det gi rikelig med plass til nye planter. Imidlertid endte jeg opp med å bruke opp mesteparten av plassen på tulipaner og andre løkplanter før vinteren kom, og kombinert med nok en runde med frøshopping, sitter jeg nå her og klør meg litt i hodet.<br />
<br />
Planen var nemlig den at jeg skulle så noe sånt som 20-30 frø, og regne med minst 75 % svinn. Dette skulle gjøres på kjøkkenbenken under plantelyset jeg installerte der for flere år siden i håp om å holde liv i en basilikumplante (den døde). Så bestemte jeg meg for å investere i et ordentlig såbrett. Og vanningsmatter. Og varmematte. Og tre sett med plantelys. Deretter en hel reol.<br />
<br />
Faktum er at det jeg trengte å så, var et nytt blodbeger, og kanskje en og annen hengeplante til den store ampelen. Og "trenge" er jo uansett feil ord, for jeg burde kanskje heller kjøpt de blomstene som manglet når alt annet var på plass og jeg så hva jeg hadde plass til. Dessuten var jeg ikke fornøyd med det antallet frø jeg hadde samlet før nyttår! Neida, jeg kjøpte flere frø! Da jeg til slutt skulle begynne å så i slutten av januar, hadde jeg åtte ulike chilislag. ÅTTE! Jeg som ikke engang liker sterk mat... Så nei, jeg har ingen anelse om hva jeg driver med, men én ting er sikkert: dette er skremmende moro!<br />
Jeg liker ikke å drepe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har et velutviklet drapsinstinkt - jeg drepte årets første husflue i forrige uke, og ble grepet av dårlig samvittighet like etterpå. Dessverre strekker denne i utganspunktet sunne evnen til empati og respekt for levende liv seg til planter, noe som gjør at jeg får oppriktig vondt inni meg når jeg forkaster spirer. Det er nok delvis derfor jeg nå sitter her med fem småplanter av den ene chilitypen, og tre av flere av de andre. Og jeg aner ikke når jeg skal knerte overskuddet. Dessuten har jeg nettopp bestilt rundt 1000 fuchsiafrø, for det trengte jeg jo åpenbart.<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-xVe-YueW-jI/XmUdGMiC4YI/AAAAAAAAHOU/zHhMjtQ3Wp4-SGHxUbbkpTjV5sc4-_f6QCLcBGAsYHQ/s1600/chilimars.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="778" data-original-width="1600" height="311" src="https://1.bp.blogspot.com/-xVe-YueW-jI/XmUdGMiC4YI/AAAAAAAAHOU/zHhMjtQ3Wp4-SGHxUbbkpTjV5sc4-_f6QCLcBGAsYHQ/s640/chilimars.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Aspirerende chiliplanter</td></tr>
</tbody></table>
Når jeg ser på plastreolen som får kjøkkenet mitt til å se helt grusomt ut, er det med en viss stolthet. Jeg har gjort en skikkelig innsats, og selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg gjør, og har vært livredd for at jeg er i ferd med å drepe all chilien fordi de slipper bladene sine, for så å få vite at det er helt normalt at det første bladparet ramler av, så har jeg enn så lenge hatt ganske stor suksess!<br />
Ikke alle frøene har begynt å spire, selvfølgelig, og tre-fire slag glimter med sitt fravær, det ene etter fem uker, de andre etter tre, men jeg har åtte slags chili, tomater, to klatreplanter og en haug med ulike sommerblomster som har kommet ut av frøene sine og som i varierende grad begynner å ligne planter. I tillegg har jeg klart å unngå å forveksle spirene mine, selv om det holdt hardt ta jeg skulle ta ut seks frø av åtte poser med chilifrø, la dem trekke i svart te og deretter så dem i totalt 24 briketter, uten å blande dem.<br />
<br />
Oppsettet fungerer også veldig bra - <a href="https://www.clasohlson.com/no/Plastreol/p/41-1003">reolen</a> er av plast, veier omtrent ingenting og kan demonteres når plantene har flyttet ut. Billig var den også! Jeg har satt opp to typer plantelys, den første er fra <a href="https://plukkselv.no/produkt/hage/saing/vekstlys-og-systemer/led-vekstlysstrips-full-spectrum-daylight-35000-timer-4-stk-a-60-cm">plukkselv.no </a>og består av fire slanke lister med magnetfeste (alt av brett, potter og annet utstyr er også derfra). Ved å skru inn noen skruer i hullene under hylleplatene i reolen, kunne jeg enkelt smekke på plass lysene der. Den andre typen er fra <a href="https://spireglede.no/produkt/utstyr/vekstlys-for-kjokkenbenk-led-fullspektrum">Spireglede</a>, og de to ble det litt mer jobb med - de er nok enkle å få opp under en hylle i tre, men ikke fullt så enkle under plasthyller av tynt gods og med masse "avstivere", men det var ikke noe som ikke kunne fikses med blindnagler og patentbånd. Og ja, jeg ELSKER blindnagletangen min.<br />
Det er kun chilien som har fått varmematte - den kjøpte jeg hos <a href="https://www.matoghage.no/varmematte-230v-50x23cm.html">Mat & Hage</a>.<br />
Kablene ble festet med strips og jeg gledde baksiden av reolen og den ene kortsiden med svarte søppelsekker - dette var mest for å unngå naturlig sollys, slik at jeg kunne ha kontroll på når de fikk lys og når det var mørk. Med trafoer, ekstra potter og annet ræl øverst og jord, vermikulitt og perlitt nederst, har jeg i praksis mitt perfekte minidrivhus!<br />
<br />
Og mens jeg venter på at alle akeleiene mine skal begynne å titte frem fra vekstbrikettene, kaster jeg jevnlig blikk ut på balkongen mens jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal få plass til alle blomstene. Det kan hende jeg må droppe utemøblene...<br />
<br />
(har du lyst til å lese hele sagaen om Renates balkonghage? Jeg har tagget samtlige innlegg med <a href="https://www.digresjonsbloggen.com/search/label/hortikultur">hortikultur</a>, et ord som alltid får meg til å tenke på Ole Brumm og vennene hans - spesifikt da Sprett forsøkte å forklare de andre at han var interessert i hagebruk)Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-76961462961786570392020-03-08T00:15:00.000+01:002020-03-08T00:15:26.434+01:00En sporvogn til besværJeg er en selverklært trikkeskeptiker. Faktisk ser jeg på trikken slik en FrP-velger ser på en ikke-vestlig innvandrer - med dyp og fullstendig uberettiget misbilligelse. For trikken har aldri gjort meg noe. Men den er fremmed, for når man kommer fra Groruddalen og ikke har nære bånd til noen i trikkeland, er det buss og bane som gjelder. Jeg har naturligvis tatt trikken en og annen gang. Kanskje fem-seks ganger totalt, og hver tur føles som den første, sikkert fordi det går så lang tid mellom hver gang.<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-68XruyGOc-Y/XmQq2Ftj1GI/AAAAAAAAHOE/xzCUZeDddzYfOz82ipwQjUbWggdTjgZ-wCLcBGAsYHQ/s1600/sporvogn2.png" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="470" data-original-width="500" height="300" src="https://1.bp.blogspot.com/-68XruyGOc-Y/XmQq2Ftj1GI/AAAAAAAAHOE/xzCUZeDddzYfOz82ipwQjUbWggdTjgZ-wCLcBGAsYHQ/s320/sporvogn2.png" width="320" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;"><br /></td></tr>
</tbody></table>
<br />
Trikken beveger seg rart, den er fryktelig bratt, og jeg er usikker på om jeg egentlig burde gå på foran. Forferdelig kompliserte greier, egentlig! Men her om dagen var jeg pent nødt til å ta den - i alle fall om jeg skulle tro ruter-appen (noe jeg i grunnen ikke er tilbøyelig til, ettersom den ikke praktiserer sanntid på de to t-banelinjene som går der jeg bor, noe som er ganske håpløst, i tillegg til at de har fortrengt at den ene busslinjen i området finnes, både på nett og i app). Derfor trasket jeg da klokken var rundt 15.40 glad av sted fra jobb for å ta en trikk som skulle ta meg fra Stortorvet til Birkelunden. Jeg følte meg ganske forberedt - jeg hadde sjekket hvilke linjer som gikk den veien og hvor ofte de gikk. Dette skulle gå fint! Da jeg nærmet meg holdeplassen, så jeg en 11-trikk komme sigende, og vurderte et kort øyeblikk om jeg skulle legge på sprang for å rekke den, eller om jeg skulle fortsette å gå normalt, og heller ta neste. Valget falt på sistnevnte, delvis fordi det å løpe medfører en reell risiko for å gå på snørra, og delvis fordi jeg av prinsipp ikke løper til buss eller bane - jeg passer på å komme i tide, eller tar konsekvensene om jeg ikke gjør det, uten at jeg skal påstå at det er et spesielt høyverdig prinsipp, sånn egentlig.<br />
<br />
Uanskvett, da jeg kom frem til holdeplassen, sto fremdeles trikken der, og jeg ble rådvill: skulle jeg gå mot vognen og gå på, eller ville den smelle igjen dørene rett i ansiktet på meg? Istedenfor å spekulere noe mer over dette, bestemte jeg meg for å vente. Det skulle jo tross alt komme en trikk om noen få minutter. Og noen få minutter gikk. Så gikk mange minutter. Til slutt hadde det gått et helt kvarter, og endelig kom det en trikk - også dette linje 11. Glad og fornøyd entret jeg vognen og hentet opp appen, slik at jeg kunne forsikre meg om at det var Birkelunden jeg skulle av på, og sjekke hvor mange stopp det var dit. Så kastet jeg et blikk på panelet som angir neste stopp. Der sto det "Tinghuset". I appen sto det "Jernbanetorget". Etter noen lange øyeblikk med komplett forvirring og et frenetisk forsøk på å forstå hvordan Oslo sentrum egentlig ser ut, innså jeg at jeg var på feil trikk. Eller, det var riktig trikk, men feil retning. Jeg fikk kastet meg av og krysset gaten, og ble stående i nok et kvarter fordi jeg ikke hadde vett til å sjekke hvor mange ruter som ville passere forbi. For ordens skyld er det bare én. Da jeg omsider kom meg på, hadde jeg mest lyst til å dra hjem, for mestringsfølelsen sto med negativt fortegn, og klokken var allerede mange, uten at jeg hadde beveget meg av flekken.<br />
<br />
Til slutt kom jeg meg frem til Sannergata. Og etter å ha utført mitt ærend der, var veien hjem ganske begivenhetsløs - sånn bortsett fra at jeg tok en buss som Ruters app og nettside påstår at ikke finnes. Etter å ha kommet meg i hus, tømt revet ost utover kjøkkengulvet (uhell, ikke merkelig tradisjon) og spist middag, satte jeg meg ned for å prøve å finne ut hvorfor jeg hadde tenkt så feil. Jeg tror den fremste grunnen til at jeg dro i feil retning, var at jeg egentlig aldri har forstått hvor Grünerløkka er. Eller Torshov. Eller Sagene. Litt på samme måte som at jeg ikke skjønner hvor Hasle er i forhold til Carl Berner. Og det hjelper fint lite å se på et kart, til tross for at jeg egentlig er ganske flink til å orientere meg i forhold til et kart, uten at jeg kan forklare grunnen. Det er nok også derfor det ikke er så skrekkelig lenge siden jeg innså at jeg kunne se høyblokka i regjeringskvartalet fra krysset Storgata/Pløens gate (og ja, jeg synes regjeringskvartalet er avsindig stygt og er veldig for at hele moroa skal rives - med mindre de bytter det ut med noe enda styggere, som det naturligvis er overhengende risiko for. Alt var mye bedre før krigen). Det nærmeste jeg kommer en fornemmelse av hvor Grünerløkka er, er to opplysninger: det er er "nedenfor" Sannergata og "ovenfor" Schous plass. Dessverre viser en kort kikk på kartet at selv om det i og for seg er riktig, så stemmer absolutt ingen av mine forestillinger om hvor disse to stedene er i forhold til, i dette tilfellet, Stortorvet (som jeg, mens jeg stirret på de veldig pene gatelyktene som står rundt torget, innså at er et veldig lite torg). Og da hjelper det faktisk ikke i det hele tatt.<br />
<br />
Så, hva har jeg lært? Jo, 1: sjekk hva mer enn rutenummeret som står på trikken. 2: sørg for at lynlåsposen med frossen ost faktisk er låst før du snur den på hodet. Eller bare avstå fra å snu poser opp-ned.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-48521906428330036122020-01-26T19:18:00.001+01:002020-01-26T19:18:55.068+01:00Vær beredtIfølge DSB er jeg en del av Norges beredskap, og helt siden de lanserte guiden for hva man burde ha i hus i tilfelle alt går til helvete på sikkerhverdag.no, har jeg gått rundt med dårlig samvittighet fordi jeg er dårlig forberedt. Det begynte egentlig litt før det, da jeg leste at man ved evakuering måtte fylle badekaret med vann, og ble temmelig forvirret. Hvorfor skal det fylles med vann? Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Gjelder andre regler for oss som bare er oppsatt med dusj?<br />
MC påpekte fornuftig nok at det antageligvis var fordi vannet kunne brukes som drikkevann når man kom tilbake, men det sto det absolutt ingenting om.<br />
<br />
Etter mye frem og tilbake fant jeg igjen listen, som er fra bestselgeren<a href="https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009072100012"> <i>Tilfluktsromtjeneste: en håndbok for: eiere, ledere, brukere av tilfluktsrom</i></a>, som ble utgitt av DSB i 1991. I "Huskeliste for handlinger før man går til tilfluktsrom" står det først at man skal la dyrene sine være igjen i boligen før man søker tilflukt, noe som både er fullt forståelig og helt uakseptabelt. Jeg må derfor snarest sy kostymer til kattene mine, slik at de kan kle seg ut som personlige effekter. Videre står det at man skal dra med seg masse greier i en myk veske som er lett å forme eller stue bort. Det som er mer forvirrende, er det man skal gjøre før man forlater boligen. Man skal som sagt fylle badekaret med vann (igjen, hvorfor?), trekke for gardiner og slippe ned persienner (forstår den - det er sikkert tyskerne som kommer), stenge dørene (kanskje i tilfelle brann?) og skru av strømmen. Men helt til slutt kommer det for meg noe absurde: "hvis ikke vinduene allerede er teipet, utføres dette."<br />
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-Li1QMWi9zTQ/Xi3M8zJaUvI/AAAAAAAAHNA/QnK413Xt_MQsrnv6EaI2lkNY992RYLejgCLcBGAsYHQ/s1600/teipvindu.png" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1291" data-original-width="1591" height="324" src="https://1.bp.blogspot.com/-Li1QMWi9zTQ/Xi3M8zJaUvI/AAAAAAAAHNA/QnK413Xt_MQsrnv6EaI2lkNY992RYLejgCLcBGAsYHQ/s400/teipvindu.png" width="400" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Nå har vi teipet vinduer og vi har børi ved?</td></tr>
</tbody></table>
Jeg har så mange spørsmål. Hvorfor teiper man vinduer? Burde vinduene mine vært teipet allerede? Er de teipet uten at jeg vet det? Hva slags teip bruker man? Skal man teipe karmen? Rutene? Er det snakk om julepyntede vinduer med rødrutete ruter med snøspray? Derom tier kilden, og det eneste Google har å bidra med, er noen vage indikasjoner på at man kanskje teiper vinduene før orkaner, så det handler muligens om å unngå at glasset spruter innover i boligen grunnet vind eller trykkbølger. Men det er bare ren gjetning.<br />
<br />
Det skal sies at jeg a) ikke er spesielt redd for at noe skal skje, og b) kommer til å gi opp ganske fort dersom det skjer noe. Jeg ser absolutt ikke noe poeng i å preppe for et års overlevelse - jeg er overbevist om at jeg ville ha lagt meg ned for å dø for lengst når kriseperioden bikket to uker. Jeg har rett og slett hverken overlevelsesinstinkt, livsvilje eller tålmodighet til sånt.<br />
Jeg tror egentlig at min hang til å filosofere over hvorvidt dinosaurene ville skammet seg over sine etterkommere, småfuglene, i stor grad handler om at jeg lurer på om mine forfedre ville skammet seg over meg. Mine forfedre kom seg gjennom vikingtiden, Svartedauden, heksejakter, kriger og dertilhørende hungersnød og dyrtid, og de kom seg gjennom det slektsforskningen min viser at var generasjon på generasjon med generell elendighet og stor barnedødelighet. Alle disse menneskene som slet seg gjennom livene sine, bare for at jeg skal kunne sitte på ræva og kjenne meg selv godt nok til å vite at jeg er totalt ubrukelig dersom noe skulle skje.<br />
<br />
Så kanskje er det litt på grunn av dem jeg gjør dette. Kanskje jeg vil hedre mine formødre som presset ut 12-14 babyer for så å se dem dø som fluer fordi de ikke hadde mat nok eller godt nok helsestell ved i det minste å klare å forberede meg på vanskeligere tider? Bevise at jeg ikke kommer til å sulte ihjel foran en imaginær brødboks dersom det plutselig er tomt for mat på butikken i noen dager. Dessuten har jeg katter jeg må ta vare på. Og derfor satte jeg meg altså inn i hva DSB og sikker hverdag mener jeg trenger for å klare meg i tre døgn.<br />
<br />
Det starter særdeles dårlig. Jeg skal visstnok ha 9 liter vann, 2 pakker knekkebrød, 1 pakke havregryn, 3 bokser middagshermetikk/tørrmat, 3 bokser pålegg med lang holdbarhet, og noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade. Jeg har 0 liter vann, 1/2 pakke knekkebrød og omtrent like mye havregryn, en liten boks makrell i tomat og et ganske skremmende lager med kokesjokolade. Det positive er at det er ganske mye energi i 2 kg hvite sjokoladeknapper, det negative er at jeg sannsynligvis ville blitt akutt feilernært og dødd av skjørbuk, struma eller en annen, mer sannsynlig mangelsykdom før strømmen kom tilbake. Jeg stusset veldig over dette med den enorme mengden knekkebrød - sist jeg sjekket, var det noe sånt som 15 knekkebrød i en pakke. Ved tre måltider med knekkebrød om dagen (ganske normalt for meg) spiser jeg seks knekkebrød om dagen, noe som betyr at to pakker vil holde i 5 dager, og da trenger jeg ikke havregryn. Den naturlige konklusjonen her er at de tar utgangspunkt i rasjoner som skal være nok for storspiste, voksne menn, men jeg velger istedenfor å tro at DSB sitter på forskningsresultater som viser at innesperrede mennesker stresspiser havregryn, eller leker med dem. Men ok, kjeks, makrell i tomat og knekkebrød skal jeg klare å få på plass, og jeg kan kjøpe en boks med rosiner. Såpass klarer jeg.<br />
<br />
Men så var det middagshermetikken. Jeg er <strike>kanskje </strike>bortskjemt/sær, men har lite erfaring med mat fra boks, annen enn hermetisk frukt, tomat og sopp. Om jeg ikke tar helt feil, er den eneste hermetiske middagen jeg har erfaring med, torskerogn - et konsept jeg måtte forklare for en svenske for litt siden, og som minnet meg om hvorfor jeg ikke har spist torskerogn på veldig mange år, fordi æsj. Dessuten, hva er egentlig middagshermetikk? Jeg har sett spaghetti à la Capri i butikken, og stilt moren min det betimelige spørsmålet: "hva <i>er</i> det der for noe???", og på <i>Herreavdelingen </i>snakket de stadig om snurring, som det var ganske tydelig at ikke var menneskeføde. Jeg vrengte hjernen, og kom frem til at joikakaker var middagshermetikk, og kanskje sodd - mat jeg aldri har smakt, og synes ser en smule frastøtende ut. Det er ikke enkelt å være vanskelig i matveien! Men Internett kunne selvfølgelig hjelpe, og jeg venter nå på en forsendelse med MRE-er som kan varmes opp i magiske poser (altså enkeltporsjoner med hermetisert/frysetørket middag med veldig lang holdbarhet, beregnet for jegere, friluftsentusiaster og militæret. Om du nå tenker at dette er litt overkill, så er jeg helt enig i det. Men det gir meg en form for trygghet å føle at jeg er beredt - i alle fall litt. Det er litt som det at jeg er særdeles forsiktig med å gå over gaten på rød mann - hvis jeg blir overkjørt og drept, vil jeg at det utelukkende skal være sjåførens skyld.<br />
<br />
I høst fikk jeg en forsmak på hvordan det er å være uten strøm - da kom jeg hjem til mørklagt leilighet, og det viste seg at det blir veldig mørkt utpå kvelden når man ikke har noen lamper å skru på. Jeg må nok derfor investere i flere kubbelys og minst én <a href="https://www.clasohlson.com/no/p/36-4837">campinglykt </a>- og kanskje en hodelykt også. Og 5000 batterier.<br />
<br />
Men det er så mye mer! Jeg bør ha kokeapparat, men alt jeg har, er en liten gassgrill for utebruk. Jeg trenger gass- eller parafinovn til oppvarming - men det viser seg at gassovner ofte er involverte i ulykker, og det hadde jo vært utgjort om jeg sprengte meg selv i fillebiter i forsøket på å beskytte meg mot invaderende horder. Kort fortalt, er det veldig mye jeg tydeligvis burde hatt og gjort. Enn så lenge tror jeg at jeg nøyer meg med ovennevnte matvarer, lyskilder og masse ekstra batterier til min strømslukende DAB-radio. Og jodtabletter. Masse jodtabletter.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-18298281656940032492019-10-07T20:21:00.001+02:002019-10-07T20:21:30.499+02:00Første feriedagDet er mange slags gjorter i verden, og alle utenom en har følge av et modalt hjelpeverb. I mange tilfeller, muligens alle, er den uten viktigst mens de med gir uttrykk for et ideal man, avhengig av person og situasjon, i varierende grad klarer å oppnå. Og mens jeg sitter her og forsøker å vrenge hukommelsen min nok til å finne ut om "restauranten på Aker Brygge som ikke er Olivia men som lignet veldig" er noe hjernen min har diktet opp eller et sted jeg faktisk har vært og nytt et måltid, gremmer jeg meg over gjortene mine.<br />
<br />
Jeg har lenge ligget etter på burde gjort og skulle gjort, ikke egentlig fordi ville gjort og kunne gjort har fått fokus, men fordi det er flere gjøremål enn det er timer. Så når ferieroen senker seg over hjemmet i en uke, er hovedfokuset på skulle gjort. Og det er mye jeg skulle gjort! Som å rydde bort sommergarderoben (80 % unnagjort), gjøre balkongen vinterklar (nettopp påbegynt) og få ut fingeren og gjøre noe med det ødelagte blandebatteriet mitt (ikke påbegynt). Men som når man legger kabal, er det ikke alltid bare bare å få ting til å gå opp, selv om man vet hva man må gjøre, og jeg unner egentlig meg selv å hvile litt i ferien min også. Og ettersom det er såpass mye som skulle vært gjort, begynner jeg allerede idag, på feriens første dag, å få litt panikk. En uke er tross alt ikke mer enn syv dager!<br />
<br />
Og jeg ligger etter på mange områder. Et bilde falt ned for tre ukers tid siden. Det fikk jeg hengt opp nå idag. Bokashien min var ferdiggjæret i slutten av august, men først nå har jeg klart å få tak i grillkull og en kasse, og faktisk fått ut fingeren slik at jordfabrikken kunne bli et faktum. Jeg har utsatt å reparere skjørtene jeg sydde ifjor siden i vinter - det, og å sy et nytt, får jeg forhåpentligvis gjort innen utgangen av uken.<br />
På andre områder er jeg litt mer ajour - det har vært minusgrader her en av de siste nettene, så nå har jeg fjernet sukkerertstengler og krydderurter, og flyttet den ikke-frostsikre blomsterkrukka over i en termobag. I løpet av uka skal jeg få pakket inn de øvrige karene i bobleplast og plante løk - det er tross alt ingenting som er viktigere enn plantene!<br />
<br />
Og det viktigste jeg har gjort? Jeg har funnet ut at det lønner seg å aktivere nytt månedskort på onsdag når jeg skal Ut fremfor å bruke enkeltbilletter den dagen, hvilket gjør at jeg ikke trenger å dra noe sted imorgen (mens det gamle kortet er gyldig). En liten seier for Renate, med andre ord!<br />
Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-22773368827432059092019-09-22T17:08:00.000+02:002019-09-22T17:08:55.686+02:00VoksenpoengI <i>The Fault in our Stars</i> sier den ene hovedpersonen følgende:<br />
<blockquote class="tr_bq">
"I fell in love with him the way you fall asleep: Slowly, and then all at once"</blockquote>
Jeg er litt usikker på om jeg gjør noen av delene på den måten, men jeg har innsett at det kan være ganske dekkende for det å bli voksen. For det å bli voksen er noe som skjer gradvis, nesten umerkelig, fordi det er mange deler av deg som skal bli voksen, og det skal godt gjøres å få de delene til å vokse i takt. Kanskje er det en slags mental awkward phase der du bor for deg selv og er i jobb, men ikke klarer å prioritere riktig i privatøkonomien, eller er i full jobb og har stålkontroll på økonomien men bor i kjelleren hos mor og far. For det er mange faktorer som utgjør et ferdig menneske, og i likhet med vår lille bror og søster i Inger Hagerups dikt, er det ikke alle som "blir riktig stor". Noen kan av ulike grunner aldri leve selvstendig. Noen modnes ikke tilstrekkelig til å legge ungdomsiden bak seg og ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og ender opp med en form for Peter Pan-syndrom. De fleste blir jo voksne til slutt, og jeg tror det er litt som spørsmålet om hva en kultur er - det er vanskelig å beskrive det, men du vet hva det er når du ser det. Og mens jeg brukte lang tid å bli ordentlig voksen (ettersom jeg brukte lang tid på å flytte for meg selv og dermed ta ansvar for liv og lagnad), og i flere år følte at jeg befant meg i et slags limbo jeg ikke trivdes i (muligens fordi jeg har vært en gammel dame siden jeg var 6 år), så gikk det ganske fort å få de siste brikkene på plass. Og selv om jeg hverken har volvo, barn eller rekkehus, har jeg noen ganske tydelige indikatorer på at joda, Renate er en ekte voksen. Denne uken var det nemlig DNB Handledager hos Clas Ohlson, og jeg gikk lettere bananas. Med trykk på "lettere". Jeg investerte nemlig i oppbevaringsbokser, bobleplast, kjøkkensvamp, pusseklut for rustrfritt stål og en crockpot. Jepp. Det var disse tingene jeg hadde mest lyst på. Ikke nytt headset. Ikke en mediespiller. Ikke nytt tastatur. 15 voksenpoeng til Renate!<br />
<br />
Kombinert med lykken jeg følte da jeg innså at jeg kunne kjøpe ferske kantareller på Meny igjen, og at jeg nok en gang glemte PIN-koden min da jeg var ute og spiste, føler jeg det er det endelige beviset på at jeg har gått opp ett nivå. Nå kan overgangsalderen bare komme, jeg er klar!Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-73027624052042339862019-09-14T21:56:00.000+02:002020-03-08T17:37:28.193+01:00Kunsten å gå i frøJeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over <strike>flere </strike>mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".<br />
<br />
Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!<br />
<br />
Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.<br />
<br />
Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-72484954608042144502019-09-09T19:04:00.000+02:002019-09-09T19:04:05.657+02:00Det vanskelige valgetJeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?<br />
<br />
Uansett, godt valg, folkens.<br />
<br />Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-19786009894733266062019-08-20T21:12:00.002+02:002019-08-20T21:12:54.556+02:00Himmelretningssans<i>"Jeg skal endelig slå min personlige nord-rekord," sa hun entusiastisk, og fortalte at hun skulle til Bergen. "Bergen er ikke særlig langt nord," påpekte han, og knuste alle hennes illusjoner.</i><br />
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg er særdeles lite bereist, i alle fall i eget hjemland. Ikke så mye i utlandet heller, jeg har aldri vært utenfor Europa, men har i det minste besøkt 12-13 land (avhengig av om man regner Skottland og England som separate land, eller gir ett poeng for Storbritannia), så helt håpløs er jeg ikke, men Norge? Det er en annen historie. Jeg er elendig på geografi, og selv om jeg vet bedre, synes jeg Moss burde ligge i Vestfold. Om jeg ikke ser på et kart, skjønner jeg ikke helt hvor Telemark gjør av seg, og jeg blir jevnlig overrasket over hvor langt nord Buskerud faktisk strekker seg. Og alt dette henger i stor grad sammen med at jeg ikke er spesielt begeistret for mitt nærmeste ferieland - eller ferie generelt. Sånn er det når man er en hjemmekjær innespeider. Før Linnéa og jeg dro på tur, var derfor dette mine rekorder i ulike himmelretninger:</div>
<div>
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: right; margin-left: 1em; text-align: right;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://1.bp.blogspot.com/-i6328xA5Gqw/XVxFeP4DxcI/AAAAAAAAHGU/bxFTRtWr-0I1f5UoThO9q4ScWXBp08awgCLcBGAs/s1600/stykkenorge.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; margin-bottom: 1em; margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="778" height="640" src="https://1.bp.blogspot.com/-i6328xA5Gqw/XVxFeP4DxcI/AAAAAAAAHGU/bxFTRtWr-0I1f5UoThO9q4ScWXBp08awgCLcBGAs/s640/stykkenorge.jpg" width="308" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Et lite stykke Norge</td></tr>
</tbody></table>
<b>Syd </b>er ikke så verst - jeg har tross alt bodd i Arendal og vært på familiebesøk i Kristiansand. Det er klart, man kan komme lengre syd enn Kristiansand, men ikke så mye, så det kan jeg stå for. Men rekorden for syd var også rekorden for <b>vest</b>. Det er mindre imponerende. Så hva med <b>øst</b>? Det kommer litt an på hva betingelsene er - personlig synes jeg at det å ha mellomlandet i Frankrike ikke er godt nok om man vil påstå at man har vært i Frankrike, og dermed er ikke Kongsvinger kvalifisert, ettersom jeg bare har vært på gjennomreise. Istedenfor blir det Hamar som får den tittelen. Og så var det <b>nord</b>, da. Og det er her det blir deprimerende. Jeg har vært på Gol og oppover et eller annet sted i Hemsedal, men jeg aner ikke hvor i Hemsedal det var, alt jeg vet er at det var en hytte og at det var et vann der. Det var muligens rekorden min. Hvis ikke, slår Hamar til igjen. Jeg hadde nemlig en grandtante og grandonkel som bodde på Ottestad syd for Hamar da jeg var liten, og vi besøkte dem og reiste med Skibladner. Jeg kan ikke på noen måte huske dette, men jeg har bildebevis. Så for å oppsummere: jeg hadde altså ikke vært lengre syd eller vest enn Kristiansand, og ikke lengre nord eller øst enn Hamar.<br />
<br />
Dermed var det veldig greit at svensken og jeg dro på miljøvennlig Norgesferie, sånn at rekordene kunne justeres litt. To av dem, i alle fall.<br />
<br />
Vi startet ferden i Oslo, og tok Bergensbanen opp til Myrdal, hvor vi byttet til Flåmsbana. Etter en liten stopp i Flåm gikk turen videre med båt ut Aurlandsfjorden og inn Nærøyfjorden inn til Gudvangen, før vi tok buss opp til Stalheim hotel, hvor vi overnattet før vi tok buss videre til Voss og Bergensbanen inn til Bergen. Dermed ble Stalheim ny nord-rekord (igjen, jeg synes liksom ikke gjennomreise uten opphold er godkjent) og Bergen ny rekord for vest. Jeg bør åpenbart komme meg lengre nord på et senere tidspunkt.<br />
<br />
Men turen handlet naturligvis ikke bare om å slå personlige rekorder av den begredelige typen, eller å ta med Kvikk Lunsj på ferie for å kunne ta et slags ordspillbilde. Neida! Det handlet også om å se fantastisk natur, og det gjorde vi virkelig. Som vertikalhemmet er jeg vant med å føle meg liten, men jeg har aldri følt meg så liten som jeg gjorde på de første etappene av turen. Og bergensere, jeg skal gi dere dette: Dere har faktisk en fin by, og jeg kommer gjerne tilbake. Neste gang skal jeg dog ikke ta båt deler av veien - to timers båttur på helt rolig sjø var nemlig nok til at jeg følte at det gynget under føttene mine i godt over en uke. Jeg regner med at mine fiskerforfedre snur seg i graven i ren skam.<br />
<br />
Uansett, jeg kom meg hjem i ett stykke, med mobilens bildegalleri fullt av flere bilder jeg aldri kommer til å se på. Og jeg har lært nye ting, som for eksempel at jeg ser mer ut som en person man kan be om å ta bilder av seg enn det Linnéa gjør, mens hun ser mer ut som en person en som har lagt igjen en øredobb på hotellrommet. Dessuten bekrefter hun den fine fordommen om at alle vestlendinger egentlig er svensker i forkledning - da hun snakket svensk til den vestlandske bussjåføren, svarte han på norsk. Da jeg like etter stilte et spørsmål på norsk, svarte han på engelsk.</div>
Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-4164609829216547881.post-37702609784011341672019-06-23T00:27:00.001+02:002020-03-08T17:51:26.669+01:00På limpinnen<a href="https://1.bp.blogspot.com/-HKPd_o-ZNj8/XQ6X-awJLqI/AAAAAAAAHEU/0lvZLQYSwOk2qVLwZ0jxT9OvQwOk6OvqACLcBGAs/s1600/limfelle.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" data-original-height="1600" data-original-width="778" height="400" src="https://1.bp.blogspot.com/-HKPd_o-ZNj8/XQ6X-awJLqI/AAAAAAAAHEU/0lvZLQYSwOk2qVLwZ0jxT9OvQwOk6OvqACLcBGAs/s400/limfelle.jpg" width="193" /></a>Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i <a href="https://www.funidelia.no/kjottetende-plante-voksenkostyme-5778.html">dette kostymet</a>. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte. Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.<br />
<br />
Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).<br />
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i <a href="https://www.theatlantic.com/politics/archive/2017/09/mormons-race-max-perry-mueller/539994/">denne artikkelen fra <i>The Atlantic</i></a>), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.<br />
<br />
Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.<br />
<br />
Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!</div>
Renatehttp://www.blogger.com/profile/04520622428293805841noreply@blogger.com0