Jeg går ikke i tog idag. Kanskje har det å gjøre med at man ikke innser hvor godt man har det før velferden er en saga blott? Man skal absolutt ikke kimse av de tidligere slekters kamp for rettigheter i arbeidslivet, for helgefri, faste arbeidstider, sikre arbeidsforhold, rett til å organisere seg, rett til å streike, lik lønn for likt arbeid (ehm, kanskje ikke en realitet ennå?) , o.s.v.
Mange kamper er utkjempet, og noen gjenstår fremdeles.
For meg handler 1. mai først og fremst om en sang, nærmere bestemt «De unge slekter» (teksten finnes her, på side 1 ). Mitt første møte med den var i 1993, da onkel Kaare (mammas tantes ektemann, for resten av verden kjent som Kaare Wilhelmsen, arbeiderpartimann og tidligere redaktør av Hamar Arbeiderblad) døde. I begravelsen hadde denne sangen blitt sunget, og mamma sang den for meg. Jeg husker at jeg syntes den var veldig fin, og hadde en trist klang over seg, men stort mer kan man kanskje heller ikke forvente av en femåring?
Da tante Jenny (mammas tante, onkel Kaares kone) døde tre år senere, ble den samme sangen sunget. Slik ble «De unge slekter» for meg først og fremst et symbol på to av de snilleste menneskene jeg har kjent til, og jeg tenker følgelig alltid på dem når jeg hører den. Da deres datter, Kari Wilhelmsen, gikk bort så altfor tidlig noen år senere, ble sangen igjen spilt, og båndet mellom sangen og familien enda en gang bekreftet.
Siden første gang jeg hørte sangen, har jeg nynnet på den om og om igjen, grunnet over ordene, hvor vakker både melodi, tekst og budskap er. Og på 1. mai kan jeg høre den sunget på radioen.
Det er dét 1. mai handler om for meg!