tirsdag 29. mai 2018

Helt på trynet

Digresjonsbloggen inneholder mange skildringer av Renate som går på trynet. En venn av meg påsto for litt siden at jeg ikke var så klønete som jeg skulle ha det til, og kroppen min har tydeligvis gått rundt og båret på et dypt ønske om virkelig å vise ham hvor håpløs jeg faktisk er.
Så tidlig onsdag formiddag, på vei til jobb i mine moderat høye og veldig stabile sandaler, gikk jeg rett på nesa. Jeg tror det må ha vært et ganske imponerende syn, der jeg snublet i absolutt ingenting (ikke engang mine egne føtter) og gikk rett i dørken uten et kny. For det skal jeg ha, jeg kommer ikke med hysteriske utrop når jeg faller (det gjør jeg kun når noen skremmer meg). Så da lå jeg der, og konstaterte at mobilen jeg hadde i hånden var like hel, og forsøkte å få kontroll over beina og komme meg opp igjen. To forskrekkede menn i håndverkerbukser stoppet opp og spurte om det gikk bra, og jeg sa at jada, det gjorde det, takket for omtanken, rettet på klærne og gikk videre mens jeg begynte å lure på hvor lenge jeg ville kunne fortsette å gå normalt og skjule at høyre legg ikke var spesielt fornøyd.

For Renate som helhet var egentlig ganske fornøyd med utfallet - jeg blødde ikke, mobilen var hel og med unntak av litt støv på kjolen, så jeg ut som folk fremdeles. Og jeg hadde tross alt ikke det minste vondt i mesteparten av kroppen. Det var bare denne leggen... Og leggen ble vondere og vondere og begynte å anta en interessant blåfarge utover dagen og kvelden. Og da meldte jo bekymringen seg: "tenk om jeg presterte å brekke leggbeinet?" Jeg har aldri brukket noe før - jeg har hatt brist i ribbein og forstuet ankel, og det var henholdsvis grusomt og relativt uproblematisk (med krykker, vel å merke), men jeg vet at jeg takler smerte ganske greit - jeg vet ikke om terskelen min er noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, men jeg aksepterer at det er naturlig å ha vondt, og det skal være på nivå "lammende" før jeg lar meg affisere noe særlig. Og ulempen med det er jo at jeg kan risikere å gå rundt med et problem som burde vært hos legen.
Så etter å ha fulgt rådet fra Amina om å ta smertestillende (noe som ikke hadde falt meg inn tidligere på dagen), spurte jeg Internett om hva symptomene for leggbeinsbrudd var. "Beinsplinter som stakk ut," fikk jeg til svar. Joda, hadde jeg hatt det, ville jeg jo skjønt at beinet var brukket, men da ville jeg antageligvis uansett ikke vært i stand til å gå på det. "Blåmerker og hevelser," ja, men da er vi jo i den andre enden av skalaen - man får gjerne begge deler om man slår seg skikkelig, selv om ingenting er brukket. Og da gjensto i praksis bare "smerter og problemer med å gå/legge vekt på beinet." Og det er jo fryktelig relativt. Jeg kan gå. Om jeg gikk sakte og forsiktig nok, kunne jeg gå uten å halte/vralte (i likhet med katter og hunder, ser jeg på det som en svakhet å vise at jeg har vondt, fordi jeg er redd for at flokken min skal vrake meg eller at rovdyr skal spise meg. Ingen vil være den svakeste gnuen i flokken, liksom). Men jeg kunne ikke gå uten å måtte bite tennene sammen for ikke å vise at jeg hadde vondt, så hvor går grensen?

Så jeg bestemte meg for å vente, og torsdag morgen føltes alt bedre - jeg kunne gå relativt normalt, beinet var mindre hovent, så jeg konkluderte med at det ikke kunne være brudd - da burde det jo blitt verre over natten, ikke bedre. Foten begynte dog å hovne opp og bli blå, den også, så helt bra var det tydeligvis ikke. Man kan jo få hovne føtter av varmen, og det er jo veldig varmt om dagen, så jeg bestemte meg igjen for å spørre Internett til råds, for jeg hadde ikke (og har ikke) vondt i selve foten, så jeg syntes det var litt rart at den skulle være så oppblåst. Det første innspillet jeg fikk fra Google var at det muligens skyldtes hjertesvikt eller nyreproblemer. Takk, Google!

Jeg konkluderte igjen med at det nok ikke var så farlig - det var bare høydepunktet i en uke der jeg har vært ufrivillig kreativ i møte med skarpe gjenstander og harde overflater. Tanta mi, derimot, var av en annen oppfatning og rådet meg til å ta en prat med legen, som jeg jo uansett ikke hadde sett på flere år.  Som rådet, så gjort. Det føltes egentlig veldig bra å traske til legekontoret mandag morgen, for beinet var veldig vondt den dagen, og jeg ville gjerne bli beroliget en gang for alle. Selve traskingen føltes naturligvis ikke spesielt bra - jeg tror jeg hadde et ganske bistert oppsyn.Resultatet var en ukes sykemelding og tur til legevakten for røntgen. Lege var ikke fryktelig imponert over at jeg hadde stått og gått rundt mesteparten av fredagen på jobb, men den fargerike foten skyldes tydeligvis bare at blodet fra blåmerkene synker til bunns, og jeg hadde ikke brukket noe, bare slått meg ordentlig og burde la være å belaste beinet i noen dager.

Om du har lyst til å le av mine andre ublide møter med bakken, er det plenty med lesestoff her:
http://www.digresjonsbloggen.com/2010/10/btter-pa-hodet-blodige-knr-og.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/08/hit-eit-steg-og-dit-eit-steg.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/11/renates-apenbaringer.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2017/01/falt-du-riltu-raltura.html

Og for ordens skyld: han som mener at jeg ikke er så klønete som jeg sier, står fast ved dette, selv etter å ha hørt om fallet og sett utfallet av fallet. Enkelte kan man tydeligvis aldri overbevise. ^^

mandag 7. mai 2018

Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

  1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
  2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
  3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)
Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.
"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)
Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"
Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.

søndag 6. mai 2018

Prisverdig

En platthet kan ikke gjentas for ofte, så da begynner jeg like godt med en: "det koster å være kar".
Og det koster å være kvinne. Jeg har et ganske pragmatisk forhold til hva hygieneartikler koster - jeg kjøper det jeg trenger (og det jeg føler at jeg trenger) og gjør mitt beste for å velge produkter som ikke er testet på dyr, samtidig som jeg helst ikke vil ha de merkene som får produktene sine smurt utover førstesidene hver gang TV2 hjelper deg bestemmer seg å finne ut av hvilken krem som gir mest kreft. Og når du kjøper det samme hele tiden og ikke ser på alternativer, tenker du ikke så mye over prisen, ting koster det de koster. Så da jeg oppdaget at vi selger 500 ml-flasker med håndsåpe til 29,90 på jobben (de er svanemerket, så de er ganske snille, både mot hud og miljøet), begynte jeg å lure på hvordan literprisen var sammenlignet med den håndsåpen jeg har på toalettet. Sjekken lærte meg forøvrig 2 ting:

  1. Crabtree &Evelyn, merket jeg har kjøpt både såpe og håndkrem fra i den tro at de ikke tester på dyr (fordi Internett sa det), tester tydeligvis kanskje på dyr likevel. Jeg er dypt frustrert og må finne et bedre alternativ før jeg går tom for håndsåpe
  2. søkemotoren på nettsiden deres er perfekt for folk som meg:
For kontekst, se denne fine samlingen av autokorrigerte fargenavn
Om de går gjennom loggen over hva folk har lett etter, vil muligens mine bidrag skape litt forvirring - det er tross alt mye man kan søke etter som ser merkelig ut etter "Unfortunately, we couldn't find".

Jeg har hatt samme såpe (eller, det er ikke såpe, det er håndvask) i tre år, og den er utrolig drøy i bruk. Men hva koster det per liter? Vi har avklart at Clas Ohlson tar 59,80 kr/l (teknisk sett har vi ikke avklart det, men jeg har såpass tiltro til mine lesere at jeg regner med at dere kan regne). Min kjære Jojoba Oil Conditioning Hand Wash, derimot, koster 174 kr for en flaske på 250 ml - d.v.s. 696 kr/l. Det betyr at du kan kjøpe 11 liter håndsåpe hos Clas til prisen av 1 liter fra Crabtree & Evelyn, og fremdeles ha råd til hva nå enn du får for like oppunder 40 kr. Noe som forøvrig illustrerer at jeg, til tross for mitt sykelige fokus på egen økonomi, ikke vet hva et brød eller en avis koster. Jeg har en slags vag formening om at en avis bør koste rundt 12 kr, at jeg ville forstått det om den kostet 25 men at den muligens koster rund 50. Ah, jeg minnes den tiden da 50 kr var en formue for en betydelig kortere Renate, og da mulighetene for hva slags fantastiske ting man kunne få for myntene som hvilte tungt i håndflaten virket uendelige. Det er litt som å handle på Wish, egentlig, bortsett fra at Wish vil at du skal betale 3x vareprisen i porto, og at Wish slenger inn vulgære produkter her og der mens du blar gjennom uskyldige kategorier, tilsynelatende bare for å traumatisere meg.

I samme gate: jeg var nylig i Sverige, og skulle kjøpe en boks brus på en pizzarestaurant (av den typen der du må gå til kassen og bestille mat). Han som betjente meg sa: "150 kr", og  jeg sa "ok" og satte kortet i terminalen - det var først da han lo og sa at den kostet 15, og at han ville erte meg fordi jeg var norsk og alt var dyrt i Norge, at jeg innså at det ville vært helt hinsidig å betale 150 kr for en brusboks. Jeg drikker som regel vann når jeg er ute og spiser, så det jeg først og fremst tenker på når det er snakk om å betale for drikke ute, er at jeg har hørt at utepils er skrekkelig dyrt. Jeg er usikker på om den hyggelige restaurant-mannen tenkte at jeg var dum eller at nordmenn var bortskjemte, men han virket fornøyd med å ha lurt meg, og det er hovedsaken, antar jeg?