Digresjonsbloggen inneholder mange skildringer av Renate som går på trynet. En venn av meg påsto for litt siden at jeg ikke var så klønete som jeg skulle ha det til, og kroppen min har tydeligvis gått rundt og båret på et dypt ønske om virkelig å vise ham hvor håpløs jeg faktisk er.
Så tidlig onsdag formiddag, på vei til jobb i mine moderat høye og veldig stabile sandaler, gikk jeg rett på nesa. Jeg tror det må ha vært et ganske imponerende syn, der jeg snublet i absolutt ingenting (ikke engang mine egne føtter) og gikk rett i dørken uten et kny. For det skal jeg ha, jeg kommer ikke med hysteriske utrop når jeg faller (det gjør jeg kun når noen skremmer meg). Så da lå jeg der, og konstaterte at mobilen jeg hadde i hånden var like hel, og forsøkte å få kontroll over beina og komme meg opp igjen. To forskrekkede menn i håndverkerbukser stoppet opp og spurte om det gikk bra, og jeg sa at jada, det gjorde det, takket for omtanken, rettet på klærne og gikk videre mens jeg begynte å lure på hvor lenge jeg ville kunne fortsette å gå normalt og skjule at høyre legg ikke var spesielt fornøyd.
For Renate som helhet var egentlig ganske fornøyd med utfallet - jeg blødde ikke, mobilen var hel og med unntak av litt støv på kjolen, så jeg ut som folk fremdeles. Og jeg hadde tross alt ikke det minste vondt i mesteparten av kroppen. Det var bare denne leggen... Og leggen ble vondere og vondere og begynte å anta en interessant blåfarge utover dagen og kvelden. Og da meldte jo bekymringen seg: "tenk om jeg presterte å brekke leggbeinet?" Jeg har aldri brukket noe før - jeg har hatt brist i ribbein og forstuet ankel, og det var henholdsvis grusomt og relativt uproblematisk (med krykker, vel å merke), men jeg vet at jeg takler smerte ganske greit - jeg vet ikke om terskelen min er noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, men jeg aksepterer at det er naturlig å ha vondt, og det skal være på nivå "lammende" før jeg lar meg affisere noe særlig. Og ulempen med det er jo at jeg kan risikere å gå rundt med et problem som burde vært hos legen.
Så etter å ha fulgt rådet fra Amina om å ta smertestillende (noe som ikke hadde falt meg inn tidligere på dagen), spurte jeg Internett om hva symptomene for leggbeinsbrudd var. "Beinsplinter som stakk ut," fikk jeg til svar. Joda, hadde jeg hatt det, ville jeg jo skjønt at beinet var brukket, men da ville jeg antageligvis uansett ikke vært i stand til å gå på det. "Blåmerker og hevelser," ja, men da er vi jo i den andre enden av skalaen - man får gjerne begge deler om man slår seg skikkelig, selv om ingenting er brukket. Og da gjensto i praksis bare "smerter og problemer med å gå/legge vekt på beinet." Og det er jo fryktelig relativt. Jeg kan gå. Om jeg gikk sakte og forsiktig nok, kunne jeg gå uten å halte/vralte (i likhet med katter og hunder, ser jeg på det som en svakhet å vise at jeg har vondt, fordi jeg er redd for at flokken min skal vrake meg eller at rovdyr skal spise meg. Ingen vil være den svakeste gnuen i flokken, liksom). Men jeg kunne ikke gå uten å måtte bite tennene sammen for ikke å vise at jeg hadde vondt, så hvor går grensen?
Så jeg bestemte meg for å vente, og torsdag morgen føltes alt bedre - jeg kunne gå relativt normalt, beinet var mindre hovent, så jeg konkluderte med at det ikke kunne være brudd - da burde det jo blitt verre over natten, ikke bedre. Foten begynte dog å hovne opp og bli blå, den også, så helt bra var det tydeligvis ikke. Man kan jo få hovne føtter av varmen, og det er jo veldig varmt om dagen, så jeg bestemte meg igjen for å spørre Internett til råds, for jeg hadde ikke (og har ikke) vondt i selve foten, så jeg syntes det var litt rart at den skulle være så oppblåst. Det første innspillet jeg fikk fra Google var at det muligens skyldtes hjertesvikt eller nyreproblemer. Takk, Google!
Jeg konkluderte igjen med at det nok ikke var så farlig - det var bare høydepunktet i en uke der jeg har vært ufrivillig kreativ i møte med skarpe gjenstander og harde overflater. Tanta mi, derimot, var av en annen oppfatning og rådet meg til å ta en prat med legen, som jeg jo uansett ikke hadde sett på flere år. Som rådet, så gjort. Det føltes egentlig veldig bra å traske til legekontoret mandag morgen, for beinet var veldig vondt den dagen, og jeg ville gjerne bli beroliget en gang for alle. Selve traskingen føltes naturligvis ikke spesielt bra - jeg tror jeg hadde et ganske bistert oppsyn.Resultatet var en ukes sykemelding og tur til legevakten for røntgen. Lege var ikke fryktelig imponert over at jeg hadde stått og gått rundt mesteparten av fredagen på jobb, men den fargerike foten skyldes tydeligvis bare at blodet fra blåmerkene synker til bunns, og jeg hadde ikke brukket noe, bare slått meg ordentlig og burde la være å belaste beinet i noen dager.
Om du har lyst til å le av mine andre ublide møter med bakken, er det plenty med lesestoff her:
http://www.digresjonsbloggen.com/2010/10/btter-pa-hodet-blodige-knr-og.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/08/hit-eit-steg-og-dit-eit-steg.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2015/11/renates-apenbaringer.html
http://www.digresjonsbloggen.com/2017/01/falt-du-riltu-raltura.html
Og for ordens skyld: han som mener at jeg ikke er så klønete som jeg sier, står fast ved dette, selv etter å ha hørt om fallet og sett utfallet av fallet. Enkelte kan man tydeligvis aldri overbevise. ^^
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar