Mitt daglige brød

Stablebrød v 1.0

Jeg vokste opp med brød. En skive til frokost, en til lunsj. To eller flere hvis det var noe spesielt, f.eks. utedag, utflukt med skolen eller lignende. En skive med nugatti på i helgene, som kunne byttes mot en skive med noe annet dersom jeg ville ha sjokolademelk. Brød uten frø inni, fordi frø var ekkelt å tygge i, og smakte rart. Veldig gjerne loff med smør, men det var naturligvis en sjeldenhet fordi fint mel ≠ sunt. Så Ingers rugbrød, fordi det var veldig sunt og jeg var for tung. Sikkert sunt, men det var en sann lidelse å spise, med for mye smak, for kompakt, for intenst. Heldigvis gikk det over. Så erstattet jeg brød med knekkebrød og havregryn, og har ikke sett meg tilbake. Eller jo, en gang. Ifjor sommer ble jeg fysen på fleskepølse og det må spises med brød. Det føltes fullstendig absurd å gå på butikken og kjøpe brød, det hadde jeg ikke gjort etter at jeg flyttet hjemmefra.

Men sommeren ifjor bragte mer brød enn et enkelt kneippbrød (for ja, det var det jeg satset på da jeg kjøpte fleskepølse og brød. Jeg vet at kneip ikke har så veldig mye å by på av fiber og fullkorn, men det smaker lite, og er fint som underlag), det bragte også påminnelsen om at focaccia er utrolig godt, i form av en middag på Olivia. Og dermed satte jeg igang med å bake brød. Ikke mange typer, ikke veldig kreativt, men plutselig hadde jeg brød innimellom. Så ble fryseren for full til å lagre biter av focaccia, og jeg begynte bokstavelig talt å brødfø kollegene mine med brød istedenfor. Og de klaget ikke! På 17. mai testet jeg en ny brødtype - fremgangsmåten var inspirert av et stablebrød fra King Arthur Flour, men jeg "bare lagde en gjærdeig", noe som forklarlig nok ikke dugde helt som oppskrift når folk spurte. Nå har jeg bakt nytt brød etter samme metode, gjort noen justeringer og målt og veiet ingrediensene, utelukkende for din skyld, vyrde lesar!

• Bland 100 g olivenolje og 2 dl melk med 2 dl kokende vann og 1 ss sukker og la stå inntil det er lunkent (ca 37 grader)
• Løs opp 25 g gjær i væsken
• Bland 400 g mel (gjerne en kombinasjon av siktet/fullkorn/tipo 0/sammalt hvetemel), 2 ss potetmel og 1 ts salt i en bolle, og rør sammen. 
• Fortsett å tilsette litt og litt mel inntil du har en løs deig. 
• Tilsett så 2 egg (sammenvispede) og bland godt, før du tilsetter hvetemel inntil du har en god deig. Jeg brukte totalt cirka 900 g mel
• Sett til heving i en halvtime
• Nå er det tid for kryddersmør! Start med 250 g mykt smør og rør inn 2 ss olivenolje og 1 ts sitronolje (ev. sitronjuice/skall etter smak)
• Tilsett så 70 g revet parmesan og 2 ss maldonsalt og enten 2 fedd hvitløk eller "passe mye" tørket hvitløk
• Knus så 2 ss oregano, 1 ss timian, 1 ss basilikum og 1 ts rosmarin i en morter og bland i smøret sammen med litt pepper.
• Sånn, nå har det gått cirka en halvtime, og du kan ta frem to 1 L brødformer og smøre eller olje dem.
• Kna deigen og kjevle den ut til en leiv som er cirka 5 mm tykk. Stikk ut sirkler med et stort glass eller lignende, diameteren skal være omtrent like stor som bredden på bunnen av brødformen. 
• Smør kryddersmør på alle sirklene - det blir penest om du unngår å få smøret helt ut mot kantene, ettersom krydderet blir rødbrunt under steking
• Brett sirklene dobbelt og stable dem i formene. Dekk med plast og la heve i 90 min. 
• Resten av deigen (mellomrommene mellom sirklene) kan du samle sammen, smøre resten av smøret på og maltraktere slik at den passer i muffinsformer - jeg laget en "flette" som jeg kappet i biter, og fikk 12 "muffins" ut av den.
• Stek brødene i cirka 35 min midt i ovnen ved 180 grader. Hvelv dem forsiktig ut av formene etter cirka 15 min, og påse at de ikke knekker. 
• Om du har tenkt å mate gode kolleger med brødet dagen etter, bør det puttes tilbake i formen etter avkjøling, pakkes godt inn i plast og varmes opp dagen etter før servering. Ettersom jeg skal gi brødene en omgang til i ovnen, er jeg forsiktig med stekingen, ettersom brent brød ikke er det helt store. Bilder av moroa finnes her.

Opplagt

Da jeg våknet uthvilt og opplagt i morges, var det opplagt at jeg måtte legge opp de nye buksene mine, og de er nå opplagt.

Og ja, jeg bestemte meg for å skrive et blogginnlegg på bakgrunn av dette.
Men bukser er forvirrende, for hvorfor heter det "et par bukser"? Hvis jeg kjøper meg ny bukse, kjøper jeg meg et klesplagg som dekker underkroppen og har to ben, så om det er én bukse, bør "et par bukser" være to bukser, men det er det jo ikke. Men hvis et par bukser er ett plagg, bør en bukse være et halvt par bukser, men det er naturligvis også feil. På samme måte setter jeg brillene på min nese, ikke brillen, selv om optikerkjeder gjerne averterer med rabatt ved kjøp av ny brille, ikke nye briller. Så om noen kappet meg i to mens jeg bowlet ikledd et par sko, et par sokker, et par bukser, et par briller og en t-skjorte, ville jeg da vært to halve personer i sko, sokk, bukse, brille og en halv t-skjorte? Dette er veldig frustrerende!

Når det er sagt, er jeg veldig glad for at ingen forsøkte å kappe meg i to mens jeg bowlet. Jeg har allerede elendig balanse, og noe sier meg at den ikke akkurat ville blitt bedre om jeg mistet halve meg. Men buksa, den ble bra - når man har vært vertikalt hemmet helt siden alle de andre plutselig var høyere, må man som regel legge opp buksene sine, med mindre man vil gå rundt som en slags usivilisert grobian med istykkertrådte buksebein, slitne oppbretter eller strikker som holder buksebeina oppe (det må gjerne være trendy, men det er ikke noe mindre flaut av den grunn), legger man opp for lange bukser, og jeg har gjort det siden jeg fikk egen symaskin da jeg var 13 (eller i alle fall nesten siden den gang). Jeg har naturligvis lært viktigheten av å gjøre jobben ordentlig av moren min - man får hjelp av en annen person til å brette opp buksebeina til riktig lengde, måler og kontrollerer at bretten er like stor på begge beina, trekker fra antallet millimeter som skal brettes opp, måler og tegner opp med kritt, klipper møysommelig av, syr sikksakk rundt, bretter, kontrollmåler, fester med knappenåler og syr. Min variant, nå som jeg bor for meg selv? La oss oppsummere det slik: ingen knappenåler, ingen kontroll. Øyemål ftw. Totalt anarki!

Og det går veldig greit.

Att vara eller icke vara

Og hvordan er det mulig å stave så feil som dette?
Mulige alternativer er fødselsdato,
følelsesdato eller føll-EØS-dato

Det er mange små spørsmål her i verden. Igår lå jeg våken og funderte på hvordan høye mennesker får plass under en dyne - og med "høye", mener jeg folk som er litt høyere enn meg. Jeg synes nemlig at både seng og dyne er for kort, og jeg er tross alt bare 1,60 på strømpelesten. Heldigvis har jeg høye venner jeg kan spørre om sånt, så nå har jeg fått svar på det, og følt på gleden over å være såpass kort at jeg kan ha både skuldre og tær under dynen samtidig, selv om jeg egentlig synes dyna kunne vært minst 20 cm lengre. Jeg lurer også på om det er mulig å få erstattet det litt merkelige navnet "hestehale" med "bakbundet hår", men jeg tør ikke foreslå det fordi jeg mistenker at ingen vil ta forslaget seriøst. Og hvorfor er basilikumen min enten nær ved å drukne eller så tørr at den knitrer når jeg ser på den? Hva skjedde med den gylne middelvei?

For noen tid siden ble jeg spurt om jeg ville være vara i borettslagstyret, og idag ble det vedtatt på generalforsamlingen. Den bragte nye spørsmål. Hva er et stemmetegn? Hvorfor glir brillene ned når man skal velge mellom å sitte stille og gi stemmetegn? Hvorfor klør høyre øyenbryn som besatt, slik at det er omtrent umulig å ikke gjøre bevegelser som muligens kan tolkes som et forsøk på å gi stemmetegn? Og om det samles en gjeng generaler, er det da en generalforsamling? Hva da med en generalforsamling for generaler, er det en generalgeneralforsamling, mens en vanlig forsamling er en generell generalforsamling?

Uansett, i tilfellet "vara eller icke vara" er utfallet "vara".

Dette har sikkert vært gjort før, og jeg må bare understreke:
Det er ikke ment som en trussel.
Sånn er det når du heter "i saksen" til etternavn

Veivisningsdirektoratet

Jeg er en skam for både hjembyen og hjemlandet mitt. Ikke på alle måter, naturligvis - jeg betaler min skatt med glede, prøver å være grei og snill og er veldig for flagging på offentlige flaggdager (selv om jeg ikke har feste for balkongflagg, og dermed ikke kan flagge selv). Men når det gjelder geografi, kjenner jeg Norge like godt som bukselommene jeg ikke har. La meg forklare:

Da jeg var liten, kikket jeg ofte mot den skogkledde åskammen som utgjorde den motsatte siden av Groruddalen, og lurte på om det fantes noe bak den. Jeg krysset aldri dalen, så min virkelighet endte egentlig langt før dalbunnen. Siden innså jeg selvfølgelig at det var noe der, men jeg dro aldri dit, og sjekket heller aldri, til tross for at det bare tar et minutts tid med Google Earth å finne ut at det er de nordre delene av Østmarka jeg ser. Til å være så nysgjerrig anlagt som jeg er, er dette begredelig dårlig innsats fra meg. Samtidig er det utrolig typisk meg. Jeg kan gå meg bort omtrent hvor som helst, jeg aner ikke hva noen av veiene i området der jeg bor heter, og er følgelig håpløs når folk spør meg om veien, og mitt mentale kart over Oslo sentrum er helt patetisk. Torggata, Storgata, Karl Johan, Grensen og Ullevålsveien har jeg kontroll på, men resten er det verre med. Jeg har ikke noe problem med å finne frem (heldigvis) og jeg kan bruke Google Maps om jeg ikke står fast, men jeg skammer meg litt.

På lørdag var jeg på Grünerløkka for andre tredje gang i mitt liv. Idag gikk jeg i Slottsparken, noe jeg ikke tror jeg har gjort før. Jeg har aldri vært i Bjørvika, og jeg tror ikke jeg har sett Operaen - jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett den, eller hatt noe spesielt behov for å se den. Det å beskrive mine kunnskaper om Norges geografi som "mangelfulle" vil være en grov underdrivelse. Jeg kan navnet på fylkene og plassere dem på et kart, men jeg var inntil det nylig ble påpekt for meg, totalt uvitende om hvor lang tid det tar å ta tog til Hamar, hvilke steder man kjører forbi på vei til Gardermoen eller hvor Postgirobygget ligger. Jeg har "gått meg bort" i samme gate som jeg jobber i (til mitt forsvar var det i motsatt ende av der jeg jobber) i den forstand at jeg reiste meg for å gå tilbake samme veien som jeg hadde kommet og ikke på noe vis kjente meg igjen, og ikke ante hvilken vei som egentlig var "den veien jeg hadde kommet". Jeg har aldri vært lengre nord enn Hamar (ev. Hemsedal) eller lengre vest enn Kristiansand. Slik sett er det egentlig greit at jeg er like totalt ubrukelig når det gjelder den lokale geografien, for da kan jeg i det minste ikke beskyldes for å være en overlegen hovedstadsnobb som gir en god dag i resten av landet - jeg er rett og slett like ubrukelig uansett.

Men det må være flere som meg? Og er vi mange nok til å kreve at staten skal komme på banen og hjelpe oss? Kan vi kreve at de oppretter et eget veivisningsdirektorat som hjelper oss med å finne veien? Jeg synes det er en vakker tanke.