Har du en hobby som du er blitt glad i, behøver du ikke å kjede deg mer...

... og har du først én får du sikkert fler!

Det er noe i den lille trudelutten jeg har fått høre fra mamma hver gang jeg har blitt lettere besatt av noe. Og jeg har virkelig ikke kjedet meg i fritiden min siden jeg gikk på barneskolen - jeg har alltid mer enn nok å gjøre! :-)
En av de hobbyene jeg ikke egentlig er så veldig glad i, er datamaskinen min. Jeg tror jeg hater den litt, men bare litt, og samtidig er jeg litt småforelsket, men bare litt. Den er både hjertebarnet mitt og en evig frustrasjon, og jeg drives av et intenst ønske om å bli dens beste venn. Dramatisk? Selvfølgelig!

Datamaskinen min er en såkalt "gamer-maskin" fra Datakjeden (som jeg liker, men som har slått seg sammen med Amentio, som jeg ikke liker så veldig godt, grunnen til det tar vi en annen gang) som mamma og jeg spleiset på ifjor høst. Den var ganske så dyr, rundt 8000 (visstnok nedsatt i pris), og ble levert med en 500gb harddisk, 4gb ddr2 ram og en dual core-prosessor fra Intel. Harddisken hadde fått ganske mye ris av anmeldere, og var litt i minste laget, og ble derfor byttet ut med en 1,5tb-variant, og mengden ram doblet jeg tidlig. Dessuten introduserte jeg den for en snasen quad core-prosessor etter noen måneder, og vi var en stor, lykkelig familie, datamaskinen, de interne komponentene og jeg. Alt var bare herlig! Så oppgraderte jeg fra Windows 7 Home Premium til W7 Professional, og sakte men sikkert har min elskede maskin henfalt til tunge grublestunder, traurige oppstarter og dype depresjoner. Jeg er fremdeles glad i den, og planla å overraske den med en flunkende ny SSD-harddisk som kunne overta for primærpartisjonen, men i disse tunge stunder virker det lite fristende - det virker som om min kjære maskin ikke vil ha mer med meg å gjøre, der den står mismodig og durer ved mine føtter, og jeg spør meg selv: HVA HAR JEG GJORT?!, uten å få noe svar. Jeg vet ikke.
Det er frustrerende å gi og gi og bare få avventende skjermfrysninger tilbake. Å gi oppmuntrende diskopprydninger og defragmenteringer og bare få "(svarer ikke)" i respons. Men nå skal det bli andre boller (uten rosiner, for rosiner er fryktelig ekkelt i bakverk), og jeg skal gå både Oprah, dr. Phil og hele Tåsens pikekor den katolske kirke i næringen og utføre en såkalt "Intervention/demonutdrivelse"! Jeg skal fri min kjære maskin fra det onde, om jeg så må bytte ut hver eneste komponent! Eller, jeg vil ihvertfall prøve å gjøre ting bedre... Jeg stakk hodet innom og fjernet litt støv før helgen, og fant ut at tørkede sjøhester er utmerkede hjelpemidler når man skal pirke frem en gummiskrue fra den smale sprekken mellom kabinettets bunn og harddiskbrønnene, og bestemte meg for hva første steg skulle bestå av:

CPU-viften Corsair Air A70 som jeg skal kjøpe til PC-en

• ny og bedre vifte i kabinettet for å få litt luft inn til komponentene
• en stor og bøllete prosessorvifte
• en ny boks med trykkluft på boks

Jeg kan ikke si jeg gleder meg. Sist jeg monterte en CPU-vifte var i høst, da maskinen jeg bygget for min kjære tante fikk erstattet sin originale Intel-vifte med en Big Shuriken fra Schyte. Jeg nærer et iskaldt hat mot hele festesystemet for vifter tilpasset S775-sokkelen(ja, jeg vet det der er en pleonasme), og innen viften var på plass, hadde jeg frynsete nerver (stemmen inni hodet som absorberer alle advarsler om sårbar elektronikk som en svamp messet konstant: "gid Larsen, ikke ta på elektroniske komponenter, de vil gå i stykker og du vil måtte bygge en ny datamaskin fordi du er så tosket, ditt fe") og to opprevne og blodige hender som så ut som om de planla å dra på Halloween-fest. Det gikk selvfølgelig litt bedre etter at jeg fant ut at jo, kabinettets bakplate kunne fjernes, hvilket gjorde ting noe enklere, men likevel: for et pes!

Og nå må jeg altså gjennom det enda en gang, og attpå til med en PC hvis overdimensjonerte grafikk-kort sitter som limt inni det forbaskede PCI-sporet sitt...

Dessuten har jeg rotet bort både termisk pasta og de to flaskene med rensemiddel som jeg fikk kjøpt, tydeligvis til blodpris (=det dobbelte av hva Dustin skal ha), for noen måneder siden i en Oslo-butikk. Bittert, bittert, bittert!
Selv om det neppe gjør så veldig stor skade - omtrent en femtilapp er alt jeg må ut med, så da kan jeg faktisk ikke klage! Det kan jeg egentlig ikke uansett - det er min egen skyld at disse mystiske flaskene er som sunket i jorden, og de dukker sikkert opp igjen så snart bestillingen er sendt :-P

Dersom datamaskinen min blir bra igjen, lover jeg å kjøpe en SSD-harddisk til den. Da blir den sikkert glad, også kan vi leve lykkelige i alle våre dager, eller ihvertfall til den kan stemples som "håpløst utdatert". Da gjør jeg det nok slutt.