Oscar.

Oktober 2010, like før vi oppdaget svulsten

Sommeren 2001 fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt så lenge jeg kunne huske: jeg fikk en hund. Det vil si, det var vår hund, men jeg følte at han var min, og jeg tilbad ham selvfølgelig fra første stund. Oscar, kalte vi ham, selv om han egentlig het Ace Ventura's Sunshine Reggae, delvis etter politimesteren Oscar Blaketon i "Med hjartet på rette staden", og selv om mamma i de senere årene på spøk foreslo å omdøpe ham til Ferdinand (fordi han ikke ville leke med de andre tyrene, men bare gikk og luktet på blomstene under den store korkeika), var vi hjertens enige om at han var en veldig typisk Oscar.
Oscar var en shetland sheepdog, eller sheltie, som de gjerne kalles. Eller "en sånn derre liten Lassie-hund" - det er valgfritt. Han var tricolour av farge, og litt stor av vekst, men selvfølgelig verdens nydeligste!

Oscar og koseapen hans

Oscar var litt redd for barn, uinteressert i voksne og dyr (bortsett fra andre sheltier - en skikkelig rasist!), gråt når han ble stresset, og sutret forferdelig mye. De senere årene begynte han å bjeffe litt, men svært lenge kunne vi skryte av å ha en hund som aldri bråkte. Han oppførte seg i det store og det hele eksemplarisk. Snill, tålmodig og god, ganske dum, og overraskende enkel å kommunisere med.
Han var verdens beste venn, full av omsorg og veldig glad i å bli klødd på magen. Dette er fortellingen om Oscars siste dager. Fortellingen om en bestevenn og et familiemedlem som fikk en aggressiv, ondartet kreftsvulst i underkjeven, og som bare ble ni og et halvt år gammel. Dette skal ikke være et mesterverk av en fortelling, den er bare ærlig.

Dette innlegget er skrevet over flere dager, og handler om de siste dagene med Oscar, min kjære sheltie.


4. november, 01:15-02:00

Oscar på tur i den første snøen

Jeg satt akkurat på gulvet i gangen med Oscar på fanget. Holdt rundt ham, klappet ham på hodet og kjente gråten presse på. Han har det ikke godt, og det har ikke menneskene hans heller. Lørdag 16. oktober klynket han og gjorde en litt merkelig, spastisk gapebevegelse da jeg lekte med ham. Hva vi holdt på med, husker jeg ikke. I forhold til alt som har skjedd i mellomtiden, er denne uskyldige gleden visket vekk i sin mangel på relevans. Klynket fikk meg selvfølgelig til å stusse; jeg hadde knapt rørt ham, og ikke noe annet enn snuten. Det første jeg tenkte, var at han kanskje hadde noe som sprengte på mellom tennene, så jeg la ham i fanget mitt og åpnet munnen hans for å se etter fremmedlegemer. Nada. Ingen småsteiner, beinbiter eller gresstrå. Men jeg oppdaget noe annet: han hadde en liten kul på den ene siden av haken - omtrent som et litt hissig myggstikk, og den var øm. For alt vi visste, kunne det være nettopp et stikk, så vi bestemte oss for å ta ham med til veterinæren på mandag.

Søndag morgen skulle vi besøke besteforeldrene mine, og da mamma skulle gå morgenturen før avreise, så hun at hele underkjeven hans var blitt skjev. Det så nesten ut som om han hadde hatt slag, bortsett fra at skjevheten begynte ved haken. I løpet av søndag ettermiddag oppdaget jeg at tannkjøttet rundt hjørnetannen som sto like over kulen hadde hovnet opp, og en liten, rød kul hadde vokst frem mellom tannkjøtt og underleppe. Det begynte definitivt å se verre ut, og det var definitivt ikke med lett hjerte at jeg neste dag dro for å ta stingene etter visdomstannoperasjonen min, for så å dra på jobb, mens mamma tok med Oscar til veterinæren.

svulsten 2. november

Veterinæren la ham i narkose og tok prøver av klumpen hans. Svarene skulle vi få etter en uke. En uke gikk, det ble tirsdag og så onsdag. Intet svar fra veterinæren. Mamma ringte opp onsdag ettermiddag, da var svarene kommet. I mellomtiden hadde klumpen vokst, litt inne i munnen, men mest nedover, slik at han så enda skjevere ut. Vi fikk en hasteavtale hos den veterinæren på klinikken som hadde størst erfaring med svulster hos hund, og hun fortalte oss at Oscar hadde fått kreft. Det var en veldig uvanlig form for føflekk-kreft som hun kun hadde sett to ganger tidligere, etter tyve år som veterinær. Ikke bare var svulsten uvanlig, de visste heller ikke om den var god- eller ondartet. Neste dag skulle nye vevprøver tas og sendes til laboratoriet for dypere testing, men vi fikk beskjed om at de allerede hadde nok prøver, og at de nye testresultatene skulle komme i begynnelsen av neste uke. Neste uke er nå. Svulsten har vokst på innsiden av munnen hans, både rundt hjørnetannen og innenfor underleppen. Han plages tydelig, og vi venter egentlig bare på beskjeden om at det ikke er noe de kan gjøre, at vi må avlive ham.

Da vi var hos veterinæren sist, sa hun at de kanskje kunne operere, fjerne svulsten og muligens tannen som satt bak hjørnetannen, og alt ville bli bra. For hver dag som går, blir vi mer sikre på at dette alternativet ikke gjelder lenger, Oscar kommer ikke til å bli 10 år, kommer ikke til å feire jul flere ganger, langt mindre kose seg i friskt sommergress.

Oscar før han ble syk, i klassisk positur

Da jeg satt meg hos ham på gulvet i sted,slet han med å lukke munnen. Den øvre hjørnetannen  gled ned i en lomme i det oppsvulmede tannkjøttet, istedenfor å gli ned i det normale saksebittet. Heldigvis er han verdens snilleste og mest tolerante hund, særlig overfor meg, så han forstår at ubehagelige ting jeg gjør med ham gjøres for å hjelpe. Derfor lå han rolig mens jeg åpnet munnen hans litt, dyttet på tannkjøttet og lot munnen gli sammen igjen. Et øyeblikk var det bra - så åpnet han munnen for å gjespe, og problemet gjenoppsto.

Det er umulig å vite hvor mye dette plager ham. Er det som å ha en mild tannpine? Som et brannsår inni munnen som ikke er ferdig helet, men som man tygger på? Er det grusomt vondt?

Nå ligger han rett ut og sover. Smatter mer enn vanlig, hiver innimellom med pusten, omtrent som jeg gjør når jeg er innmari tett i nesen og glemmer at jeg kan puste med munnen. Det er umulig å vite, men jeg tror det skyldes problemet med å lukke munnen som før, heller enn et faktisk pustebesvær. Men jeg vet ikke, og uansett får jeg ikke gjort noe med det nå når det per definisjon er natt.

Som de fleste andre, hater jeg usikkerhet. Jeg vil vite hva jeg skal gjøre imorgen, og i overimorgen. Litt impulsivitet er bare bra - jeg trenger ikke vite om jeg skal spise fisk eller pasta til middag om to dager, men jeg skulle gjerne visst om jeg fremdeles hadde hunden min om 48 timer. Og enda viktigere: jeg skulle så gjerne visst om de kunne gjøre noe med problemet. Kan svulsten opereres bort uten at det blir smertefullt for Oscar i etterkant, gjør vi det. Kan han få flere gode år, sier vi ja. Men kjeven er et vanskelig sted å operere, og vi vil ikke at halve underkjeven skal fjernes - vi driver da virkelig ikke med dyremishandling her i huset!

Klokken er snart 2, og jeg er redd for å legge meg. Redd for at han skal kveles i løpet av natten, og måtte dø alene. Redd for at han skal ha det vondt, og måtte lide i ensomhet.
Men jeg er nødt til å sove, ettersom den søvnen jeg får om dagen er av ganske dårlig kvalitet. Man sover ikke godt med syke familiemedlemmer, særlig ikke når du venter på en telefon som sannsynligvis vil bekrefte det du frykter: familien vil snart telle ett hode mindre.


4. november, 17:10
Nå er det over. Veterinæren ringte for en times tid siden, og det eneste de evt. kunne gjøre, var å fjerne det bløte vevet rundt tennene. Utsette avlivingen litt. Men hvorfor? Hvordan skulle vi kunne la ham gjennomgå en operasjon med påfølgende medisinering og smerter som bare kommer i tillegg til det vonde i kjeven, bare for å ha ham i kanhende et par uker til? For oss ble ikke det noe alternativ, og dermed blir det avliving. Imorgen formiddag. Vi bare griner begge to. Oscar har fått indrefilet til middag, og litt tørrfôr. Bare tanken på at dette var siste gang jeg hentet tørrfôret hans på kottet, var helt forferdelig, og det kommer selvfølgelig til å komme ørten slike "åpenbaringer" det neste døgnet. Siste gang vi går tur, siste gang han smågnager på hånden min, siste gang jeg børster ham, o.s.v.. Det er bare forjævlig, og utrolig vondt. Vi har hatt ham siden en julidag i 2001. Han har vært her siden jeg begynte på ungdomsskolen, gjennom videregående og nesten frem til en ferdig bachelorgrad. Han er så til de grader en del av familien og virkeligheten at det å forestille seg et liv uten ham er umulig. Og likevel vet jeg at jeg om 24 timer ikke lenger er hundeeier. Og jeg vet også at jeg på lørdag skal jobbe i nabolokalet til en dyrebutikk hvorfra det stadig lyder pistring og bjeffing fra hunder. Jeg må takle å passere hundeutstyret vi selger, og jeg må kunne holde masken når kunder spør om hjelp til å finne hundeutstyr. Jeg har selvfølgelig følt på dette allerede - vi har mer eller mindre ventet på den endelige beskjeden i over to uker, men det blir vel enda verre når han er borte. Og han blir så veldig borte. Jeg tror ikke på noen himmel eller noe etterliv, og synes at den nusselige ideen om regnbuebroen er absurd og ganske latterlig. Den som dør, er borte for alltid. Slik er livets gang, og det er noe man bare må lære å godta, og heller fokusere på å gjøre livet så godt som mulig, og ta vare på de gode minnene i etterkant.

Siste skogturen med Oscar, 4. november

Jeg gruer meg til imorgen.


4. november, 23:45
 Nå har jeg gått den siste turen med Oscar. Den var et rent helvete fra begynnelse til slutt, og jeg grein mer eller mindre sammenhengende fra jeg gikk til jeg kom inn. Tanken på at det virkelig var siste gang vi gjorde dette, at det aldri ville skje igjen, var, som så mye annet de siste dagene, forjævlig. Jeg tror det beste ordet. Forjævlig. Det fine var at Oscar fikk hilst på Andy, en collie han har kjent i flere år, for siste gang. På vei opp trappene gikk han først, men stoppet ved vær avsats og ventet på meg, slik han alltid gjør, for å få kos og oppmuntrende ord fordi han er så fantastisk flink til å gå . For siste gang.
Nå skal jeg prøve å sove litt. Trenger det. Morgendagen kommer antageligvis til å bli den verste i livet mitt så langt.


5. november, 14:40
Oscar er ikke mer. Jeg vet ikke helt når jeg vil innse det. Morgenen var helt normal (for ham), og i timene frem til vi skulle dra til veterinærklinikken, lå han for det meste og sov. Som han pleier. Svulsten hadde punktert på et sted, slik at han hadde blødd i løpet av natten, og den stakk så langt ut at det kunne se ut som om han var i ferd med å  gjøre plass for et nytt sett med tenner. Det så ikke godt ut. Han fikk masse kos, og unormalt mange godbiter, og var i et strålende humør da vi begynte å ta på oss yttertøy.

Siste dagen

Vel fremme ved klinikken kastet han seg omtrent ut av bilen og føk mot døra. Imidlertid skulle han og jeg gå en liten sving mens mamma gikk inn og betalte, så han fikk snust litt rundt, før hun var ute igjen, og han kunne bykse lykkelig mot henne. Vel inne fikk han en likeglad-sprøyte mens han satt på armen, før mamma og jeg satt oss ned med ham i midten på undersøkelsesbordet. Der satt han en stund og var fornøyd med all kosen han fikk, før han ble så sliten at han la seg ned og falt i dyp søvn.
Da han var helt borte, skulle veterinæren sette sprøyten med innsovningsmiddelet (eg. narkoseoverdose, et ord jeg hadde stor glede av, til tross for situasjonen). Ettersom blodtrykket hans var så lavt etter den forrige sprøyten, var blodårene hans helt flate, og hun fant ingen ting å stikke i. Til slutt, etter å ha prøvd alle fire beina to ganger, klarte hun å treffe i det ene bakbeinet. Middelet gikk inn, men Oscar pustet og hjertet slo like stabilt som før. Hun satt derfor en sprøyte i buken hans, det gikk inn i systemet den veien også, men tok gjerne litt lengre tid enn om man satt det rett inn i blodomløpet. Men det varte og det rakk, og Oscar pustet like stabilt. Ny sprøyte inn i buken. Det blødde litt fra svulsten. Hjertet hans var ikke rede til å gi opp ennå, han var jo ikke gammel og sliten, bare syk. Så, etter den tredje eller fjerde dosen med innsovningsmiddel, ga kroppen hans opp, og Oscar var borte.

Det var forferdelig vondt, men jeg vet vi gjorde det rette - for hans skyld. Han hadde vondt når han spiste, vasket seg ikke ordentlig lenger, kunne ikke leke med apen sin (se bilde tidligere i innlegget) eller kosebite i menneskene sine.
Nå har vi ryddet bort og kastet tingene hans, og skal prøve å lære hvordan man lever uten hund igjen. Men det må nok adskillig flere tårer til før livet går som normalt, og jeg vil nok alltid savne Oscar-gutten min!