2020 er både året som ikke var og som var for mye. Vi vet alle hva som har skjedd og hvorfor det var et skikkelig møkkaår, så det skal jeg ikke dvele så mye ved. Men et anderledesår, det var det sannelig. Jeg har lest litt her og der om at det er feil å kalle det vi driver med for dugnad, fordi alle tvinges med, uansett om de vil eller ikke og uansett hvor drastisk det går ut over dem. Jeg lurer på om de kanskje misforstår konseptet litt, for det er jo ikke slik at det å miste jobben er dugnad. Hvis det er dugnad i borettslaget fordi et tre har blåst over ende, og et annet tre falt over bilen min slik at den ble knust, så har ikke de materielle tapene mine noe med dugnaden å gjøre. Hvis alle forventes å hjelpe til med dugnaden i 3 timer, og noen får enklere arbeidsoppgaver enn andre, eller blir mer slitne og støle i etterkant enn andre, så er det også en naturlig del av dugnadskonseptet. Kanskje jeg forstrekker noe eller skader meg ordentlig. Dugnad er det like fordømt. Dugnad drives av pliktfølelse (og dertilhørende skam hvis man ikke deltar) fordi man gjør noe man som regel ikke har lyst til, og ofrer seg for fellesskapets beste. For noen er "offeret" å trakte kaffe, mens andre har vondt i ryggen i en uke etterpå. Det jeg vil frem til her, er at dugnad ikke er grunnleggende rettferdig. En dugnad der man skal gjennomføre en oppgave eller femti kan oppfattes som påtvungen, slitsom og urettferdig. For de som egentlig ikke orker å delta, men som like fordømt må (eller som må late som om de ikke er hjemme) er hver dugnad en enorm belastning, selv hvis de knapt gjør noe, og enda mer hvis de trosser kroppens eller sinnets signaler og prøver å delta likevel. Og derfor er kampen mot koronaen som i alle fall teoretisk utkjempes i hus og hytte, en dugnad.
Jeg er enormt privilegert i denne situasjonen. Jeg jobber i en bransje hvor vi har kunnet drive nogenlunde som normalt og hvor jeg ikke på noe tidspunkt har trengt å frykte arbeidsledighet. Jeg har hatt hjemmekontor siden mars og jeg har til og med fått en ny stilling som ga meg mer komfortable arbeidstider, mer frihet og mye mer overskudd. Kombinert med at jeg ikke bruker tid på sminke, fiksing av hår eller reising frem og tilbake, har jeg fått så mye mer fritid og kunnet finne en døgnrytme som er rimelig nær det som ville vært naturlig for meg (å stå opp 5.20 som B-menneske er ikke akkurat noen fryd, men alt går jo).
Det aller meste som andre mennesker har blitt frarøvet takket være restriksjoner, lever jeg godt uten. Jeg har ikke gått glipp av turer på byen, shopping, fester, konserter, festivaler eller besøk hos frisør eller neglesalong. Jeg måtte skrinlegge de vage planene om å reise til London, og jeg må innrømme at det føles litt merkelig å ha gått 10 måneder uten en klem. Det er også rart å ikke se kollegene sine, og å måtte holde avstand til familie, men alt i alt er jeg altså utrolig heldig.
Men til lengden på året - hvordan kan det ha vart så lenge og så kort på en gang? Ukene flyr forbi, månedene likeså, men det er samtidig helt absurd å innse at jeg sådde mine første chilifrø for under et år siden.
Kanskje skyldes det like mye at jeg fra sensommeren av helt kunne slippe konseptet med skift. Det føltes himmelsk å gå fra 20 ukers turnus med senvakter og lørdagsjobbing til relativt fleksibel 8-16, men med denne kjærkomne overgangen forsvant også mye av strukturen. Nå er alle uker relativt like, og det går overraskende fort fra helg til helg.
Ja, og så er kanskje en annen grunn til at ting gikk så fort at jeg holdt meg innendørs hele høsten. Jeg ble forkjølet i slutten av august, og selv om jeg for det meste var i fin form, hostet jeg noe helt enormt i mange uker. Det var først i november at hostingen var såpass redusert at jeg følte at jeg kunne erklære meg selv frisk, og i mellomtiden var det Kolonial og moren min som holdt meg med matvarer. Forkjølelsen ledet også til en negativ koronatest, så da fikk jeg testet det også. Jeg har ingen anelse om hvordan i all verden jeg klarte å bli forkjølet når jeg har holdt avstand og vasket hender til den store gullmedaljen, men jeg er i det minste rimelig sikker på at jeg ikke har smittet noen andre.
Jeg er spent på hva 2021 vil bringe, men jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke. Jeg skal så frø og stelle småplanter mens jeg trakter imaginær kaffe til alle som sliter seg gjennom dugnaden der ute.