lørdag 26. august 2017

Det skaperuavhengige skaperverk

Det kom nylig frem at Joss Whedon bedro sin kone gjennom mange år mens han laget "Buffy the Vampire Slayer", verdens beste TV-serie (hvis du mener noe annet, tar du feil. Jeg respekterer din rett til å ta feil, men vil anbefale deg å endre mening). "Buffy" har blitt hyllet som et feministisk verk, og Whedon har vært en selvproklamert feminist, så det har naturligvis vært en del murring, både fra gamle fans og andre, etter at ekskonen sto frem med sin versjon av samlivet og bruddet dem imellom. En sak har naturligvis alltid to sider, jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd og bryr meg egentlig ikke så mye, men det hele vekket til live min gamle, indre debatt om skaperen og verket.

Jeg tror jeg først begynte å tenke over dette for alvor på videregående mens jeg leste Hamsun. Jeg var kjent med Hamsuns nazisympatier, men det føltes feil å avvise et forfatterskap som var en nobelpris verdig fordi forfatteren hadde feil holdninger. Men det føltes ikke helt riktig, heller. Kunst, i alle fall når det er snakk om en eller annen form for fortelling (fra dikt til drama, medregnet alt der manus blir brukt), kan fortelle mange historier samtidig. Det sies gjerne at man, om man skal skrive om litteratur, kan si akkurat hva man vil om hva verket betyr, såfremt man kan underbygge det ved å ta teksten til hjelp. Og en god tekst er kompleks. En god episk eller dramatisk tekst vil gjerne ha flere personer og perspektiver, og det er ingen automatikk i at forfatteren sympatiserer med noen i persongalleriet, selv om h*n har diktet det opp og formidler sine personers historie. Strengt tatt er det slik sett umulig å si at en tekst har noen som helst idealistisk bagasje, for forteller og forfatter er ikke samme person og en leser kan alltids velge å lese en tekst som en kritikk av en situasjon istedenfor en hyllest. Ta Animal Farm, der husdyrene jager vekk menneskene fra gården, starter et slags kommunistisk kooperativ og ender opp med et diktatur. Jeg har aldri vært borti noen som tolker dette som noe annet enn kritikk av kommunisme og diktaturer, men det er ikke dermed sagt at det er umulig å lese grisene Napoleon og Snowball som helter i en prokommunistisk roman, uavhengig av hvordan "alle andre" leser romanen og uavhengig av hva Orwells intensjon var.

BtVS, 5:19 "Tough Love" (foto: Netflix)
Det jeg vel vil frem til, er at vi antar at forfatterens hensikt er at vi skal lese verket slik vi gjør, og vi bruker våre egne reaksjoner på teksten som en bekreftelse på at vi leser den rett, og at forfatteren enten er rettvis (enig med oss) eller forkvaklet (uenig med oss). Om vi ser på Buffy, som varte i syv sesonger, og der heltinnen alltid reddet dagen, vil den feministiske lesningen fremme Buffy Summers som en beintøff dame som aldri lar seg stoppe, hverken av patriarkatet (rektor og vokterrådet) eller samfunnets forventninger og idealer. Buffy gjorde det rette, uansett hvor ukvinnelig det var, hun var selvstendig og hun vant. Men, og dette er et viktig men, Buffy kan også leses som ei jente som trenger en sterk farsfigur (Giles) og tidvis en sterk partner (Angel og Riley) ved sin side for å lykkes, som isolerer seg og blir ulykkelig fordi hun ikke kan holde på kjærestene sine, og som aldri får muligheten til å være en ekte kvinne fordi hun i praksis er dømt til å dø før hun kan etablere og formere seg. Det at førstnevnte lesning antageligvis ligger betydelig nærmere serieskaperens intensjoner og fansens tolkning og idealer, betyr ikke dermed at den andre lesningen er feil.

Med mindre vi bestemmer oss for at forfatteren eier teksten og at det er hans/hennes intensjon som bestemmer. Men er det i det hele tatt mulig? En forfatter kan ha en intensjon som ikke kommer godt nok frem fordi fortellingen eller språket ikke er godt nok, eller h*n kan legge inn språklige bilder eller perspektiver uten at det er bevisst. Trumfer intensjon likevel enhver lesning? Nei, jeg mener at den ikke gjør det. Forfatteren kan absolutt ha sin intensjon og sine tanker om karakterer og handling, men om det ikke er en del av den publiserte fortellingen, uansett om fortellingen gis ut på papir eller Netflix, mener jeg det er juks om forfatteren skal komme inn i etterkant å insistere på en bestemt lesning som forutsetter at man vet hva h*n tenkte da boken ble skrevet. Ta J. K. Rowlings påstand om at Humlesnurr er homofil. Det må han gjerne være, men det holder ikke at hun sier det i etterkant, en observant leser må kunne fange det opp og peke på hvor i teksten det blir signalisert, enten implisitt eller eksplisitt. Inntil den fiktive trollmannens legning er festet til papiret, er han lykkelig aseksuell. Det er ikke dermed sagt at man bør eller skal ignorere budskapet, og man kan absolutt trekke det inn dersom man står overfor en mulig tvetydighet eller en uklarhet, ikke fordi man søker en fasit, men fordi man anerkjenner at det antagelig fantes en intensjon.

Jeg har skrevet en masteroppgave om dette.
Bonuspoeng til meg for ordspill i tittelen.
Videre skapes ikke kunst i et vakuum. Da Bram Stoker skrev Dracula, brukte han sen senviktorianske periodens oppfatninger av dyder og farer til å skape sitt persongalleri og sitt handlingsløp. Grev Dracula var ikke bare en litterær etterkommer av Varney the Vampyre, Carmilla og Lord Ruthven, han var også en manifestasjon av britenes redsel for ville utlendinger som truet britiske verdier og spesielt britiske kvinner. Lucy Westenra, grevens første offer, var et eksempel på The New Woman, en viljes
terk og dermed farlig kvinne som kunne sabotere både seg selv og sin familie ved å bryte tradisjoner og nekte å innordne seg. Men det er ikke dermed sagt at Stoker bevisst diktet opp disse karakterene for at de skulle fremstå på denne måten - kanskje gjorde han det, kanskje var det bare en naturlig konsekvens av hans samtid og det publikum han skrev for - kanskje ville en samtidig leser se helt andre ting enn jeg gjør idag, fordi jeg leser teksten mer enn hundre år etter at den ble skrevet, i en tid som har sett Viktoriatidens idealer fortrenges av nye og bedre idéer. Det er vanskelig, kanskje umulig, å se sin egen samtid utenfra, og dermed kan en leser (eller seer) som tolker et verk flere tiår etter at det ble skapt, se andre tema og problemstillinger. Helten er kanskje ikke lenger en helt, skurken ikke lenger en skurk. Vi gjør klokt i å forsøke å se verket i lys av sin samtid, men det utelukker ikke en moderne lesning.

Så om fortellingen står på egne ben, uavhengig av skaperens intensjoner, bør vel hverken hans/hennes meninger eller handlinger bety noe for verkets verdi, relevans eller mening? Verket blir ikke bedre av å være skapt av et fantastisk menneske, så da bør det heller ikke bli dårligere om det er skapt av et skikkelig bedritent menneske? Det er klart, vi bruker kjøpekraften vår til å støtte (eller avstå fra å støtte) en person som har skapt noe. Om vi streamer film eller musikk, gavner det artisten fordi innholdet kommer høyere opp på streamingtjenestens lister. Om vi kjøper en bok, gavner det forfatteren i form av inntekter av salget og signaler til forlaget om at h*n er noe å satse på. Og da blir det naturligvis litt problematisk. Det er betydelig enklere med Hamsun, for det gavner naturligvis ikke ham at jeg kjøpte hans samlede verker.

Så må man vel også kunne skille litt mellom hvem som egentlig er skurker. Jeg bryr meg døyten om Joss Whedon som person (jeg leste kun artikkelen fordi den handlet om BtVS og feminisme), slik jeg bryr meg døyten om forfattere og musikere og andre som har en eller annen form for kjendisstatus. Hans privatliv angår meg ikke, og om vi skulle takket nei til kunst fra alle som trår feil, alle som har et litt annet virkelighetsbilde enn oss selv og alle som gjør noe dumt eller usselt, så ville vi hatt et rimelig kjedelig kulturliv. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjøper idéen om at alle kreative mennesker er litt gale og har det vondt inni seg, så tror jeg det krever en del refleksjon over hva det vil si å være menneske, over hvordan det er å være andre mennesker og hva menneskelighet er for å kunne skape god kunst, og jeg tror ikke du kan være en drittstøvel tvers igjennom om du klarer å tenke såpass langt. Usympatiske holdninger? Joda, ikke noe problem. Oppblåst ego? Sikkert. Evne til å trå feil? Selvfølgelig. Men det må være rom for menneskelighet, må det ikke? Typ "det er lov å snyte på skatten eller bruke illegale rusmidler, men ikke lov å rane, voldta eller drepe".

Av natur er jeg mer deontologisk enn utilitaristisk anlagt når det gjelder å bedømme noe som rett eller galt. Jeg vil alltid forsøke å se på intensjonen bak en handling, og har ikke som utgangspunkt at mennesker ønsker å volde skade. Likevel tenker jeg at det er bedre å vurdere et kreativt arbeid ut fra effekten det har gjennom sine kvaliteter fremfor å dømme det etter hva skaperen ønsket. Strider dette mot grunntanken i mitt forhold til etikk? Nei, egentlig ikke, for jeg vil stå fast ved at skaperen selv må dømmes ut fra intensjon. En drittstøvel som vil vekke hat eller manipulere en gruppe, er en drittstøvel uansett hva utfallet blir, men verket må kunne dømmes for seg, og ettersom det i seg selv ikke har noen intensjon, må det vel dømmes etter innholdet? På samme måte mener jeg at verket ikke kan virke tilbake på sin skaper - den positive effekten et kreativt verk har på samfunnet gjør ikke opp for skaperens intensjoner, holdninger eller uttalelser, eller i motsatt fall, skader ikke en velmenende og godhjertet forfatters ettermæle. De to er ikke ett selv om den ene har skapt den andre.

Og det var mine tanker om saken. Kortfattet som alltid.

lørdag 12. august 2017

Byvandrer

Jeg har egentlig aldri gått rundt og sultet i Kristiania - jeg har vært sulten i denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den, men jeg har alltid hatt penger og muligheten til å stille sulten. Men jeg har generelt ikke gått så mye rundt i den, og det er litt pinlig, ettersom det er hjembyen min, og jeg lærer om den av innflyttere. På torsdag, for eksempel. Da var jeg på Grünerløkka for femte gang i mitt liv - jeg har konkludert med at jeg har vært på et show på Parkteateret for 11 år siden, og siden det har jeg vært der to ganger med jobben og to ganger med venner (venner som også er eller har vært kolleger og kolleger jeg anser som venner - komplisert, dette her), og med tanke på at tre av disse utfluktene har funnet sted i sommer, og to av dem de siste to ukene, føler jeg at det sier ganske mye om hvordan jeg bruker byen min. Jeg visste ikke at det grønne området jeg kjørte forbi med bussen to ganger om dagen mens jeg gikk på videregående, het Torshovdalen, og jeg ante ikke hvor Sofienbergparken lå. Jeg visste ikke at Sofienberg lå mot Grünerløkka og Rodeløkka, og jeg har aldri riktig forstått hvordan Økern, Hasle, Carl Berner og Tøyen henger sammen. Og det er antageligvis delvis fordi jeg aldri har prøvd ordentlig.

Jeg har klaget over min egen ubrukelighet når det kommer til å vite ting om hjembyen min tidligere. Senest i forrige uke klaget svensken over meg, da vi skulle grille i Sofienbergparken, og MC skulle møte oss på veien, og etter å ha forsøkt å få meg til å avsløre hvor vi befant oss (overraskende komplisert, viste det seg) og forklart hvor han var, hadde jeg denne utvekslingen med svensken:
Linnéa: Vad sa han?
Renate: Eeeh, han skulle møte oss
Linnéa: Var då?
Renate: Det er jeg ikke helt sikker på
Linnéa: Asså...

Det sier kanskje seg selv at jeg ga henne telefonen da han ringte igjen litt senere?  For ikke å snakke om hvor mye jeg måtte lete etter Cacas tidligere i sommer - jeg visste at det lå i Øvre Slottsgate, men det var like fullt omtrent umulig å finne gata, til tross for at jeg har vært der mange ganger før. Kvadraturen føles som en slags mystisk labyrint, og selv om jeg burde hatt ganske mange knagger å henge ting på (tross alt er det der de fleste butikkene jeg har frekventert relativt ofte ligger), ender jeg alltid opp med å sose rundt og begynne å tenke på hus og hoteller som brenner i Monopol. Og ja, jeg har fordommer mot de billige gatene. Og de dyre. Fordi jeg er et komplekst vesen, naturligvis.

En del av problemet er nok at jeg ikke fokuserer på omgivelsene når jeg er ute blant folk - går jeg alene, ser jeg meg rundt og absorberer sanseinntrykk aktivt, men i Sentrum? Da ser jeg ned. Jeg vil jo ikke ha blikkontakt med fremmede, det ender som regel med at noen prøver å tvinge meg til å ta ut penger i nærmeste minibank eller tegne abonnement på sultne barn, og det vil jeg ikke. Og jeg tror ikke hjernen min er veldig god på å oversette kart til virkeligheten (eller vice versa) - jeg har alltid hatt en veldig vag forståelse av hvor Grünerløkka er, og da Torsdagens tur gjennom Sofienberg ledet til et av busstoppene 31-bussen passerer, ble jeg genuint overrasket. Og jeg, som passerte Regjeringskvartalet de gangene jeg tok banen til eller fra Katta, og er fullt klar over hvor det lå, ble overrasket over å innse at høyblokka jeg så fra Storgata var, vel, Høyblokka. Jeg er ikke veldig imponert over meg selv på dette området, men samtidig har jeg jo åpenbart forbedret meg litt, og jeg vil selvfølgelig være den første til å rose min egen fremgang, jeg er tross alt min største fan.

Jeg tror svensken er min nest største fan, så vi burde muligens starte en fanklubb.
"Du är awesome"
- Linnéa

Før jeg går til det skritt å faktisk foreslå det, bør jeg kanskje få avklart om jeg, som min største fan, bør være klubbens leder, eller om jeg er inhabil.

Uansett, jeg har altså blitt litt mindre ubrukelig, i all hovedsak takket være at jeg har mennesker som kan eksponere meg for min egen hjemby, ettersom jeg åpenbart ikke klarer det selv. Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for!

tirsdag 8. august 2017

Smil!

Jeg er en stor tilhenger av å uttrykke meg skriftlig. Muntlig også, herlighet, men jeg setter enormt stor pris på å kunne formulere meg skriftlig, velge de ordene og den strukturen som jeg mener best og mest presist får frem det jeg ønsker å si, og emotikoner og emoji er, når det gjelder korrespondanse med familie og venner, en sentral del av "språket" mitt. Jeg vet at mange misliker disse piktogrammene, det argumenteres med at de erstatter ting som burde vært uttrykt med ord, og at bruken av dem gjør at man fremstår som useriøs og barnslig. Joda, jeg ser hva de mener, men jeg synes at et smil i form av ":-)" på utmerket vis understreker det jeg allerede uttrykker med ord - om jeg hilser på en kollega eller takker for hjelpen, smiler jeg samtidig som jeg bruker ordene mine, så hvorfor ikke smile når jeg innleder en e-post eller takker for raskt svar? Jeg bruker ikke færre eller andre ord enn jeg ville gjort om jeg ikke hadde hatt mulighet til å slenge inn et smil, jeg bruker bare tegn som et supplement.  På privat basis er det jo litt anderledes, og der er jeg konservativ så det holder - jeg hatet de tidlige emotikonene fra Android, der alt ble uttrykt av et grønt ansikt som så ut som en blanding av Shrek og en robot (Android-maskoten, naturligvis). Heldigvis ble det etterhvert bedre, og jeg var lykkelig da Facebook lanserte sine egne emotikoner for Messenger, slik at det som ble sendt fra min Xperia ble vist som det samme ansiktet på Linnéas iPhone. Og det er dette dette innlegget skal handle om. Tegn som ikke er det man tror de er.

For det første: min nye mobil gir meg to valg: enten må lange SMS-er sendes som MMS, eller så erstattes noe så uskyldig som et smil med "??", og dèt er definitivt ikke så hyggelig. For ikke bare gjør det det umulig å vite hvilke smil som blir sendt, det er også klin umulig å vite hva de blir oversatt til. Et par spørsmålstegn kan virke aggressive nok i massevis, men det kan bli verre - som med Blackberrys klemme-emoji som ble vist som ({}) på andre telefoner. Og ifølge Internett, tenker ikke folk på klemming når de ser den tegnkombinasjonen...

Det er jo åpenbart en eller annen forskjell, men hvor er den?
For det andre: Jeg må venne meg til Samsungs repertoar av smil, og de ser jo helt anderledes ut enn de jeg hadde før (2. generasjon stygge emoji-er for android), og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hva alle betyr, eller hvordan de konverteres hos andre jeg snakker med. Jeg vet jo at enkelte av vennene mine bruker litt andre smil og symboler enn jeg selv ville valgt, og de er i sin tur vant med at jeg bruker hva nå enn jeg bruker vises som hos dem. Men nå må jeg forholde meg til at jeg muligens bruker helt andre smil enn før, og ikke vet det selv. Og i møte med mange av emojiene mobilen min har å tilby, har jeg ikke så mye annet å komme med enn "??", for jeg forstår ikke hvorfor de er der eller hva de skal formidle. Det er litt som å møte et nytt menneske som har flere ansiktsmuskler enn deg, og måtte gjette hva de supernyanserte uttrykkene egentlig betyr, og håpe at du og de andre som snakker med vedkommende, tolker ting likt.
Og det var vanskelig nok med Facebooks smil - jeg antar noen av dem er der for å sørge for at ulike brukere av mobiler med ulikt OS og fra ulike produsenter sender av gårde et tegn som er tilnærmet likt det de skrev inn (at Blackberrys versjon av :-P er en geipende munn, selv om det kanskje ikke er den samme som iPhone kommer med), men jeg begynner innimellom å lure på om alle andre har et mer nyansert følelsesliv enn jeg har. Og det har de kanskje, men jeg føler meg totalt ubrukelig når jeg skal prøve å finne ut av hvilket tegn som er best egnet til å uttrykke det jeg føler, når jeg nå plutselig må ta innover meg at den nye mobilens smil ikke automatisk er det samme som den gamles (smilet som ble omgjort til ??, et helt vanlig smil, tilsynelatende basert på :-), oversettes til et rødmende smil på Facebook. WHY?.

Og for det tredje, og dette har hverken med facebook eller min nye mobil å gjøre: Hvorfor i helsike finnes det så mange emojier, og hvorfor bruker folk dem?
Jeg tilhører den kategorien mennesker som blir irritert når noen overdriver bruken av emojier, og ja, det finnes sikkert en egen plass i helvete for sånne som meg. Men jeg har like lite toleranse for fem stk "jeg ler så jeg griner"-ansikter på rad  som for fem utropstegn, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skal finnes emojier for drinker, ballspill, astrologiske tegn, familiesammensetninger, kjæledyr og yrkesgrupper. Hvis jeg vil si at jeg har plukket blomster, trenger jeg da ikke bilder av blomster for å kunne formidle det - hverken som supplement til eller erstatning for ordet "blomster". Hvorfor? Fordi det ikke modifiserer noe ved det jeg sier - hverken tonen eller budskapet påvirkes. Det eneste jeg oppnår, er å få meldingen min til å se ut som en side fra "Min første lesebok", og med mindre jeg skriver til en 6-åring, er det neppe hensikten.
Selvfølgelig, emojier kan være nyttige i tjenester som Snapchat, men det er jo ikke derfor vi har dem.

Og ja, jeg er sikkert en sur, gammel dame som klager over dette, men det er ikke dermed sagt at jeg tar feil - det gjør jeg tross alt omtrent aldri ;-)

lørdag 5. august 2017

Buffy

Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.

"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"
Buffy i "Earshot"

Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!

Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:
"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."
- Xander i "Potential"

Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.

Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"
- eksdemonen Anya om Joyces bortgang

Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.

Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.

Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.

Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?


Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!