Veivisningsdirektoratet

Jeg er en skam for både hjembyen og hjemlandet mitt. Ikke på alle måter, naturligvis - jeg betaler min skatt med glede, prøver å være grei og snill og er veldig for flagging på offentlige flaggdager (selv om jeg ikke har feste for balkongflagg, og dermed ikke kan flagge selv). Men når det gjelder geografi, kjenner jeg Norge like godt som bukselommene jeg ikke har. La meg forklare:

Da jeg var liten, kikket jeg ofte mot den skogkledde åskammen som utgjorde den motsatte siden av Groruddalen, og lurte på om det fantes noe bak den. Jeg krysset aldri dalen, så min virkelighet endte egentlig langt før dalbunnen. Siden innså jeg selvfølgelig at det var noe der, men jeg dro aldri dit, og sjekket heller aldri, til tross for at det bare tar et minutts tid med Google Earth å finne ut at det er de nordre delene av Østmarka jeg ser. Til å være så nysgjerrig anlagt som jeg er, er dette begredelig dårlig innsats fra meg. Samtidig er det utrolig typisk meg. Jeg kan gå meg bort omtrent hvor som helst, jeg aner ikke hva noen av veiene i området der jeg bor heter, og er følgelig håpløs når folk spør meg om veien, og mitt mentale kart over Oslo sentrum er helt patetisk. Torggata, Storgata, Karl Johan, Grensen og Ullevålsveien har jeg kontroll på, men resten er det verre med. Jeg har ikke noe problem med å finne frem (heldigvis) og jeg kan bruke Google Maps om jeg ikke står fast, men jeg skammer meg litt.

På lørdag var jeg på Grünerløkka for andre tredje gang i mitt liv. Idag gikk jeg i Slottsparken, noe jeg ikke tror jeg har gjort før. Jeg har aldri vært i Bjørvika, og jeg tror ikke jeg har sett Operaen - jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett den, eller hatt noe spesielt behov for å se den. Det å beskrive mine kunnskaper om Norges geografi som "mangelfulle" vil være en grov underdrivelse. Jeg kan navnet på fylkene og plassere dem på et kart, men jeg var inntil det nylig ble påpekt for meg, totalt uvitende om hvor lang tid det tar å ta tog til Hamar, hvilke steder man kjører forbi på vei til Gardermoen eller hvor Postgirobygget ligger. Jeg har "gått meg bort" i samme gate som jeg jobber i (til mitt forsvar var det i motsatt ende av der jeg jobber) i den forstand at jeg reiste meg for å gå tilbake samme veien som jeg hadde kommet og ikke på noe vis kjente meg igjen, og ikke ante hvilken vei som egentlig var "den veien jeg hadde kommet". Jeg har aldri vært lengre nord enn Hamar (ev. Hemsedal) eller lengre vest enn Kristiansand. Slik sett er det egentlig greit at jeg er like totalt ubrukelig når det gjelder den lokale geografien, for da kan jeg i det minste ikke beskyldes for å være en overlegen hovedstadsnobb som gir en god dag i resten av landet - jeg er rett og slett like ubrukelig uansett.

Men det må være flere som meg? Og er vi mange nok til å kreve at staten skal komme på banen og hjelpe oss? Kan vi kreve at de oppretter et eget veivisningsdirektorat som hjelper oss med å finne veien? Jeg synes det er en vakker tanke.