Greia med vampyrer

Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.

Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!

Grrr

Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.

Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.

Buffy

Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.

"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"

Buffy i "Earshot"

Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!

Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:

"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."

- Xander i "Potential"

Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.

Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"

- eksdemonen Anya om Joyces bortgang

Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.

Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.

Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.

Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?


Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!

Løvenes konge på plass!

Idag fikk jeg en lenge etterlengtet pakke i posten: Løvenes konge på Blu-ray! Jeg har ikke sett den siden jeg hadde TV med integrert VHS-spiller, ettersom jeg ikke hadde DVD-spiller da den ble gitt ut på DVD :-(
Dette har selvfølgelig å gjøre med Disneys begredelige "Kun tilgjengelig i en begrenset periode"-praksis ("moratorium", kalles det visst på engelsk), som går ut på at alle deres klassikere trekkes fra markedet etter en gitt tid, for så å relanseres flere år senere. Slik skaper de en illusjon av at filmene er nye hver gang de relanseres, og samtidig går aldri prisene særlig ned - hver enkelt film er ny i hele den tiden den er for salg.
Smart? Selvfølgelig! Forbrukervennlig? Næh...

Så nå er det bare å vente på at Lady og Landstrykeren gjenutgis, noe som visstnok skal skje om et halvt års tid! Da er min samling av klassikere komplett, selv om den langt ifra er fullsatt. Jeg er ganske enkelt revnende likegyldig til Snøhvit og Askepott som rett og slett er for klissete og gammeldagse etter min smak. Pinocchio har heller aldri fenget. Men om de gir ut Løvenes konge 2 om ikke så lenge, blir jeg en veldig fornøyd Disney-nerd! :-D

Momsmonsteret kommer?

La meg begynne med å si at jeg ikke avskyr den rødgrønne regjeringen eller er tilbøyelig til å falle for populistisk pjatt om skatte- og avgiftslette.
Her er min klage:

Per idag er reglene for netthandel som så at man kan bestille varer innenfor de fleste kategorier (utenom bl.a. mat og klær, hvor egne regler gjelder, samt bøker, som er fritatt for reglementet) for inntil 200kr pluss evt. frakt momsfritt. Dette er en grense som har stått stille siden 1976. Om du handler for mer enn 200kr, beregnes 25% moms på både beløpet du har handlet for og frakten, og du må i tillegg betale en fortollingsavgift til speditøren, som vanligvis er Posten. Denne er, for varer med en verdi inntil 1000kr, 110kr, og 217kr for varer verdt mer enn 1000kr.
Mange av oss skulle gjerne sett den momsfritatte summen hevet noen hundrelapper, ettersom 200kr idag er noe helt annet enn i 1976 - det er faktisk over 800kr, skal vi tro SSBs kalkulator, mens norske nettbutikker frykter at dette vil gå utover deres omsetning. Dette er så langt bare fakta, nå kommer synsingen!

Jeg handler nemlig det meste over nett. Jeg slipper å bruke tid og penger på å ta meg frem til butikkene, slipper å forholde meg til betjening og andre kunder, og finner det jeg leter etter med det samme. Jeg kan google produkter, sammenligne priser og finne anmeldelser som andre har skrevet. Alt dette til en brøkdel av butikkprisen. Jeg synes det er en fremragende deal, enten kjøpet gjøres via Platekompaniet.no eller Play.com.
Som de fleste andre som kjøper over nett, er jeg i tillegg opptatt av å betale så lite som mulig for varene mine (hvilket er grunnen til at jeg igår bestilte "The Nightmare Before Christmas" på blu-ray til 80kr (+ 20 kr i frakt) fra britiske Amazon istedenfor å gi 269 kr (+30kr i frakt) hos Platekompaniet.no. Den britiske utgaven har muligens ikke norsk tekst, men dansk og svensk). Netthandel tilbyr imidlertid ikke bare større fleksibilitet og lavere priser, men også større utvalg. Som f.eks. filmer som ikke er utgitt i Norge, eller CD-er av artister som ikke har blitt presentert for et norsk publikum. Ting som det ikke blir forventet at nordmenn vil kjøpe nok av til at det kan lønne seg for norske butikker å ta dem inn.

Man kan derfor dele kundens begrunnelser for å velge en internasjonal fremfor en norsk nettbutikk på to måter:

1.  pris
2. tilbud

La oss nå gå videre. For den drevne netthandler vet å bruke valutakalkulatoren flittig når h*n tar seg en rundtur i nettbutikkene. Verdien på en forsendelse bør helst ikke overstige 200 kr, og om den gjør det, bør man samtidig slenge med andre ting som man uansett trenger, dersom prisen for å få sendt dem utgjør mer enn 25 % av vareverdien (du skal kjøpe to teddybjørner som ikke finnes i Norge. Den ene koster 300 og den andre koster 200, og de har en fast fraktsats på 60kr per ordre. Samlet betaler du altså (300+200+60)*1,25+110=810kr, om du tar det i to omganger, blir det (300+200+60+60)*1,25+(110*2)=995kr), og den totale prisen, inkludert frakt, ikke overstiger 1000 kr. For da blir regnestykket vanskeligere. Samtidig må man være en habil spåmann, for valutakurser svinger, og tollvesenet har sine egne kurser. Om du handler for en verdi av  199 kr + frakt og tror alt er bra, kan du få deg en real trøkk når du mottar varen 14 dager senere og ser at tollvesenets kurs på mottaksdagen var litt over en krone høyere enn på bestillingsdatoen. Du tror kanhende at du er lur når Amazon.com tilbyr deg å betale i norske kroner? Tro om igjen - innholdsdeklarasjonen på varen står i dollar, og det er den som gjelder. Skal man være på den sikre siden, kan man derfor ikke forholde seg til en 200kr-grense, men snarere en 190kr-grense, for hvem vet vel hvilken vei kursen svinger, eller hvor lang tid leveransen tar?

Men la oss nå si at du med viten og vilje har bestilt varer til 250kr, +50 kr i frakt. La oss si at vi er helt komfortable med momsreglene (det er faktisk undertegnede!). Momsen skal liksom gjøre opp for at staten gikk glipp av inntektene den ville fått om du hadde handlet varen i en norsk butikk, og frata internasjonale butikker denne prisfordelen. Dette bør være helt greit for kunden - med eksempelet fra tidligere, Tim Burton-filmen min, blir det uansett billigere å betale moms på britisk forsendelse - 25 % av 80 kr er jo ikke mer enn 20 kr, og jeg synes det er helt greit å gi 100kr istedenfor 269kr. Helt sant! Men når du danser lett og glad ned til postkontoret for å betale momsen på dine varer, får du en merkelig overraskelse - kanskje ikke noen overraskelse, dersom du kjenner reglene, noe du bør gjøre før du handler, men et slags logisk sjokk: For det første regnes momsen ikke bare av varene, som nå faktisk er det du har snytt norske butikker for, men også av frakten. Javel, 12,50 ekstra i eksempelet mitt, og intet å miste besinnelsen for, men ofte er det dyrt å få sendt ting til Norge, og undertegnede har flere ganger gitt dobbelt så mye for frakt som for selve varen. Det kan bli en stygg overraskelse, med andre ord. Men nå står du ihvertfall der og skal betale 25 % moms på tilsammen 300 kr, som altså utgjør 75kr. Men det er selvfølgelig ikke nok, for posten skal ha betalt for jobben. De skal i ditt tilfelle ha 110 kr for hva-det-nå-enn-er-de-gjør (leser etiketten og skriver ut et skjema?), hvilket gjør at du får danse, kanskje ikke fullt så lystig, hjemover, 185kr fattigere.

Og ikke kom med miljøvernargumentet her - ja, det forurenser å sende varer med fly, og det er ikke bra, men ikke fortell meg at det er dét politikerne tenker på...!

Så mine spørsmål er som følger:

• Hvorfor skal norske forbrukere straffes fordi utenlandske nettbutikker har bedre utvalg enn norske?
• Hvorfor skal vi betale moms på porto?
• Hvorfor skal vi betale et såpass høyt gebyr når vareverdien fremdeles er så lav? Kunne ikke noe av pengene staten får i form av denne momsen gå til speditørene, for evt. å senke gebyret?

Og la meg gjenta: jeg betaler gjerne 100kr ekstra dersom jeg kjøper varer for 400 kr. Men jeg betaler ikke gjerne 210 kr, hvilket er hva jeg må ut med dersom jeg handler hos Play, som sender fraktfritt.

Ordning och reda: katalogiseringsprogramvare

(oppdatert 9.10.10)
Jeg tenkte jeg skulle dele et par praktiske dataprogrammer med dere idag - programmer man gjerne ikke vet at man trenger før noen forteller om dem. I dette tilfellet kan alle erstatte "man" med "jeg" og "noen" med "Renate", også blir dette veldig personlig med en gang;-)
La oss nå ta et av disse små dypdykk i Renates personlighet før vi starter: Jeg er egentlig veldig ryddig og pertentlig. Alt skal helst sorteres og kategoriseres, og plasseres i henhold til dette i et rigid system. På ett tidspunkt satte jeg meg fore å sortere alle hama-perlene mine etter farge, noe jeg heldigvis ga opp etter en stund - men det hadde vært så mye bedre med et ordentlig system!
Av mamma lærte jeg å lage bokliste - når man har mange bøker er det nemlig veldig greit å ha en oversikt over hva man faktisk har, slik at man ikke kjøper en bok som ser veldig spennende ut, bare for å oppdage at man allerede har den, og i praksis vet hvor spennende den er. Så dette innlegget skal altså handle om samling og sortering, og programvare for å forenkle nettopp dette:-)

La oss nå tenke over hvorfor man skal føre lister over ting man har:

• unngå å skaffe seg to av en ting
• vite hva man faktisk har
• beregne verdi på eiendeler
• finne lettere frem i en omfattende samling
• ha dokumentasjon på hva man har eid i forbindelse med et forsikringsoppgjør

Dette bør vel være en god samling med argumenter dersom man har mye rart? Men hvilke rare ting er det man kan katalogisere og sortere med programvare?

• medier: bøker, filmer, cd-er, tegneserier, spill
• samlegjenstander: mynter, medaljer, frimerker
• inventar: sølvtøy, krystall, servise, kunst
• oppskrifter
• dingser: datakabler (hvor mange USB-kabler har man egentlig?), interne komponenter, osv.

 En database gjør det samme som et kartotek eller arkiv gjør - hvert element kan gjenkjennes, og følgelig sorteres etter, bestemte egenskaper. F.eks. har en centimeterlang, sort plastkube følgende egenskaper:

• farge: sort
• form: kubisk
• lengde: 1 cm

Om denne kuben, hva den nå enn skulle ha som bruksområde, var en del av en større samling med kuber, kuler, pyramider og prismer i alle regnbuens farger men med en fast størrelse på 1 cm, ville de relevante variablene som etablerte skillet mellom de enkelte enhetene være farge og form. En database som lot deg registrere hver enhet etter nettopp disse kriteriene ville følgelig kunne gi deg muligheten til å vise alle blå pyramider, alle kuler eller alle røde former.

Om en bestemt egenskap ikke angis av den som fører opp enheten i systemet, vil det bli umulig å finne elementet etter akkurat den egenskapen, som om en arkivar med ansvar for nybygg i en kommune arkiverte plantegningene for Stavregrinden 4, et rekkehus med seks boenheter, under "bolig", "byggmester Fuge" og "2004" men ikke under "rekkehus". Om en kollega senere ville se på antallet rekkehus i kommunen, ville hun ikke finne Stavregrinden 4.
Overført til noe mer nærliggende: du har 500 DVDer, og skal ha skrekkmaraton, eller kanskje Johnny Depp-maraton. Tenk så greit det hadde vært om du kunne starte et dataprogram og angi at du ville ha en oversikt over alle skrekkfilmene du hadde, eller alle filmene hvor Johnny Depp sto på rollelisten!
Nettopp dét er noe av det mest praktiske med slike dataprogrammer:-D

Nå har dere ventet ganske lenge på poenget, ikke sant? Det gode rådet, tipset, lenken?
Nå kommer det:
BookCollector og DVD Profiler.

Nå kan jeg vel egentlig bare avslutte? Kaste inn håndkleet, morgenkåpen, ananasen og tandemsykkelen?
Det hadde vært ganske teit, og jeg vil ikke være ganske teit, så da fortsetter vi!
Alle ombord?


BookCollector (nå versjon 7.1) utgis av et nederlandsk firma ved navn Collectorz.com, og er ett av flere databaseprogrammer som produsenten står bak (bl.a. har de programvare for musikk- tegneserie- og filmsamlinger). I tillegg har de utviklet egne AppStore-applikasjoner for de fleste av programmene sine, som lar brukerne synkronisere samlingen sin med sin iPhone eller iPod touch, og dermed ha hele databasen for hånden under en bytur som ender opp i en bokhandel (*glis*).
For å bygge opp en samling legger man inn hver boks ISBN-nummer (noen ganger må man bygge opp profiler fra bunnen av), og lar programmet søke opp informasjon om den aktuelle utgivelsen. I de fleste tilfeller ender man da opp med omslagsbilde, sideantall, utgivelsesår, forlag, osv., samt genre og emne. Disse kan man selvfølgelig endre etter eget forgodtbefinnende, men det er greit å være konsekvent og rekkevidden av sine handlinger bevisst - det kan fort bli tilløp til kaos, og det er det ingen som liker, ihvertfall ikke så mange, og antageligvis ingen av dere som leser dette, for hvilken kaostilhenger ville vel lest et blogginnlegg om å skape orden?
Så om jeg føler for å fordype meg i naziondskap, kan jeg bla meg frem til temaet moral og etikk - ondskap og supplere med historie, og nyte godt av en boksamling på godt over 600 titler :-)
Collectorz.com har gjennomførte nettsider, er stabile og tilsynelatende svært profesjonelle, og jeg har brukt databaseprogrammet deres i tre år uten problemer, så her er det ingen betenkeligheter med å anbefale:-) Den eneste ulempen er at mange titler automatisk tillegges emner fra f.eks. amazon.com, noe som kan skape litt krøll i ens eget emnesystem, særlig når man bruker den norske språkpakken...
Uansett, programmet koster $49,95 (litt over 300kr etter dagens kurs), og da får man mindre oppdateringer (f.eks. fra 7.1 til 7.2) gratis, mens man kan kjøpe store oppdateringer (7.9 til 8.0) til nedsatt pris (rundt $20), og selvfølgelig velge å avstå fra å oppgradere :-) I tillegg har de en nettversjon (BookCollector Connect) av programmet som jeg aldri har prøvd, og som koster $19.95 (ca 120kr) per år. AppStore-applikasjonen koster 55kr og kan kjøpes gjennom iTunes. De har dessuten en demoordning hvor man kan laste ned en fullversjon av programmet og legge inn tredve titler (var ihvertfall så mange før - nå er det hemmelig :-P), og det er også mulig å få en tredvedagers periode med Connect-utgaven.
Collectorz selger også tre typer strekkodelesere (bøkers EAN-nummer tilsvarer ISBN-13-nummeret), hvor den enkleste, en CueCat, er rimelig nok til å kunne sendes til Norge uten å måtte fortolles, men samlingen bør vel være ganske omfattende for at man ikke skal orke å skrive inn ISBN-sifrene selv? Da virker det mer meningsfullt med den trådløse varianten de selger (da kan man f.eks. stå på en stige og scanne strekkoder), men inkl. moms og fortollingsgebyr kommer den lille tassen opp i en pris på over 1200kr...


DVD Profiler (nå versjon 3.6) utgis av Invelos. Programmet er langt billigere enn MovieCollector fra Collectorz - invelos tar $29,95 (litt under 185kr) for sitt produkt, og jeg tror at det egentlig henvender seg til et litt annet publikum - at det er tiltenkt samlere heller enn oss dødelige. De oppfordrer sterkt til at brukerne deler sine data med omverdenen, men har samtidig et ganske omstendig system for brukerbidrag, så det er ikke verdens mest brukervennlige. Likevel velger jeg å bruke, og anbefale, dette fremfor MovieCollector. DVD Profiler har nemlig hittil vist seg å være sterkere på norsk film og på halvsære titler, som mine to russiske filmer, "Voditel' dlya Very" og "Papa", og det skal de har litt kred. for! I tillegg er det veldig enkelt å legge til kjøpstidspunkt, -pris og -sted, og programmet har et innebygget statistikksystem som lager småstygge diagrammer over samlingens genresammensetning, gjennomsnittspriser, osv.:-)
Akkurat dét behersker også MovieCollector finfint, og ingen av programmene har feilfri eller komplett norsk språkfil, så det er kanskje like greit å anbefale en prøvekjøring av begge? Legg inn dine særeste/eldste filmer og se hva programmet finner:-)


EAN/ISBN

slike strekkoder (ikke EAN) kan man lage her. Litt morsomt, og potensielt nyttig :-P

Dette er to forkortelser jeg nå har brukt i forbindelse med strekkoder, og det krever kanskje litt forklaring?
Når man registrerer en DVD, bok eller CD, er det en stor fordel, om ikke akkurat en nødvendighet, å bruke strekkoden fremfor tittel/forfatter/artist for å søke opp utgivelsen. Grunnen er selvfølgelig at det gis ut utallige utgaver av samme produkt - f.eks. hardcover- og pocket-utgaver av bøker og spesialutgaver av filmer. To utgaver kan gjerne variere i lengde (f.eks. utgis ofte regissørens foretrukne utgave separat med den ordinære), det kan være ulike soner på platen, tekst- og språkvalg kan være forskjellige, og en nyutgivelse kan ha fått en visuell ansiktsløftning i forhold til originalen. Bøker igjen kan ha fått nye kapitler i nye utgaver, og og kan derfor ha ulik lengde og ulikt omslag.
Så, som sagt: bruk strekkoden!
Strekkoder på bøker er i praksis deres ISBN-13-nummer (ISBN er en bokutgivelses unike identifikasjonsnummer, og angir bl.a. utgivelsesland). Koden kan enten leses med en strekkodeleser, eller skrives inn manuelt. EAN er den internasjonale (eg. europeiske) standarden for strekkoder på vanlige produkter, og består av 13 sifre, akkurat som et ISBN-nummer :-)

Andre databaseprogrammer
What You Own, for registrering av bl.a. sølvtøy, steintøy og krystall. Gjør det lett å legge inn verdier og endre antall (f.eks. dersom du har 10 teskjeer i sølv), og legger sammen den totale verdien av verdisakene dine. Programmet er også praktisk dersom du samler på serier av porselen eller sølv: du vet alltid hva du har og hvor mange av hver ting :-) En ulempe er at det er begrenset valutastøtte, så man må ignorere dollartegnet og tenke kroner. Forøvrig er programmet gratis, og det liker vi!

Collection Studio er vel hovesakelig et program for samlere - f.eks. numismatikere og filatelister. Undertegnede oversatte det til norsk for å kunne gi det bort som gave, så om noen bruker det i norsk språkdrakt og irriterer seg over feil eller formuleringer, kan de sende en frustrert tanke til meg:-P
Det flotte med CS, er at det er mulig å sette sammen nye type samlinger og legge inn egne datafelt i disse - programmet er som sagt optimalisert for samlere, og kommer med ferdige maler for frimerker, mynter, medaljer og et par andre ting. Om du, som jeg, samler på noe helt annet, er det altså ingen hindring; lag en ny samlingstype og angi de relevante egenskapene for samleobjektene dine (f.eks. har steinsamlingen min et datafelt for vekt og ett for farge). Helt perfekt dersom du samler på noe som er såpass spesielt at ingen har laget et dedikert program for det!
Programmet koster $35 (cirka 215kr), men kan prøves gratis i 10 dager.

Om å ta vare på analoge minner

Jeg sitter nå i andre etasje på en av Lavprisekspressens busser på vei mot Arendal, og priser meg lykkelig for at verden har kommet så langt at det er Internettilgang på bussen :) Mens jeg sitter her og koper tenkte jeg at jeg kunne dele litt praktisk kunnskap med dere - det er jo ofte slik at man kan ha behov for (eller nytte av) ting og tang uten å vite det, fordi man ikke har tenkt en tanke helt ut. Er man riktig heldig, mister man sjansen før man har innsett hva man har gått glipp av, og slikt resulterer gjerne i landesorg, og det liker vi jo ikke!

Dere som kjenner meg, eller har lest en del i bloggen, vet at jeg er veldig glad i barndomsminnene mine, og at de i svært stor grad er sentrert rundt visuelle, auditive og materielle ting (de to førstnevnte sorterer i praksis under sistnevnte). Barne-TV, reklamer, filmer, kassetter, leker og bøker har bidratt til at jeg har utviklet en ganske vill fantasi, og det er moro å i etterkant kunne lese en barnebok og finne opphavet til en idé jeg har hatt, eller å se et bilde av en bestemt leke og plutselig i detalj huske hvordan jeg lekte med den. Selv om lekene er pakket bort og barnebøkene ikke akkurat nileses lenger, er de tilgjengelige. Om jeg får barn selv, kan jeg la dem ta del i min gamle glede gjennom å lese bøkene som før trollbandt meg, og håpe at de får en lignende effekt på avkommet.

Når det gjelder filmer, musikk og lydbøker, derimot, er fremtiden langt mørkere, og nåtiden likeså - jeg vokste opp med kassetter og VHS-film, og følgelig er alle mine gode opplevelser i disse mediene fanget i nå antikvariske, analoge formater. Mens det bare er å vente på at klassikere som "Løvenes konge" skal utgis på Blu-ray, er det mange andre skatter det ikke er blitt regnet for lønnsomt å utgi i norsk språkdrakt på DVD, eller kassetter av barnetestjerner som ikke lenger er barnestjerner, lydbøker som kanskje ikke gjorde det så godt, og annet som de norske utgiverne ikke har noe ønske om å bruke tid og energi på å digitalisere. Slikt er urkjipt for oss barndomselskere, og det er ikke så mye å gjøre med saken dersom man ikke har tatt vare på sine utdaterte skatter. Undertegnede hadde f.eks., delvis under tvang, kvittet seg med "Snehvit og de syv dvergfrøknene" og "Tommelise" på VHS. To produksjoner av diskutabel kvalitet som gikk rett til hjertet på en ukritisk unge. Jeg har fått tak i begge i engelsk språkdrakt, men det blir ikke det samme som de norske dubbingene jeg ble glad i for ti-tolv år siden.

Om man fremdeles sitter på de utdaterte skattene, derimot, er det fremdeles håp, og overbevist som jeg er om at det er flere enn meg som har gamle audio- og videokassetter liggende, vil jeg her presentere en liten guide til hvordan skattene kan reddes!

Audiokassetter
Her trenger du ikke store greiene:

• en kassettspiller med hodetelefonuttak(om du ikke har en, og ingen familiemedlemmer har, kan du sikkert finne en rimelig en på finn.no eller lignende!)
• en datamaskin med mikrofoninngang (vanligvis har denne en rosa ring rundt hullet, i motsetning til hodetelefonuttaket som har en grønn ring). Stasjonære maskiner er å foretrekke, fordi det er mindre fare for at intern støy forplanter seg til opptaket - sier mine datakilder
• en tilkoblingskabel med 3,5mm minijack i begge ender (f.eks. denne). Det kan være greit å ha et par-tre meter med kabel, slik at du slipper å ha kassettspilleren i fanget!
• gratisprogrammet Audiacity (for opptaket) og utvidelsen LAME (for å konvertere til mp3)

Har du alt?  Flott! Koble kabelen til kassettspillerens hodetelefonutgang og datamaskinens mikrofoninngang (hvilket selvfølgelig gjør at lyden fra kassettspilleren sendes inn i datamaskinen), og start Audiacity. Øverst til venstre er det et panel med (forhåpentligvis) kjente knapper, og alt du trenger å gjøre, er å trykke på opptak/rec. (den røde rundingen), for så å starte kassettspilleren. På skjermen får du da se tonehøyden på all lyden som tas opp, og det er bare å la program og kassettspiller gå til side A har sagt sitt. Da er det bare å trykke på stopp (kvadratisk symbol), og dele opp opptaket i kapitler/sanger, navngi dem og "eksportere flere" til mp3 (se brukermanualen for Audiacity for detaljer). Ta-da!
Husk at dette er gamle, analoge saker, og at kvaliteten blir deretter - kall det autentisk og bare nyt!

Videokassetter
Her trenger du litt flere, og mer kostbare ting, men resultatet kan bli svært bra!

• VHS-spiller
• rensekassett(som denne fra Clas)
• kompositt-til-USB-konverteringsverktøy
• programvare for konvertering (følger med dingsen ovenfor)
• DVD-plater eller konverteringsprogram for å lagre resultatet som en enkeltfil

Dette var en krøkkete beskrivelse, så jeg tar en litt mer spesifikk forklaring av hver del her:
En VHS-spiller sender lyd- og bildesignalet ut via scart eller tre RCA-plugger i komposittformat. Det er noe ordentlig møkk i forhold til HDMI - den gule pluggen gir bilde, den hvite og røde gir lyd. Hadde datamaskiner hatt en inngang for bilde slik de har for lyd (den nevnte mikrofoninngangen), hadde dette vært latterlig enkelt, men vi må istedenfor sende signalet via en USB-port, og da trenger vi altså denne konverteringsdingsen.
Jeg har, ikke overraskende, kjøpt min hos Clas Ohlson, en merksnodig sak fra Pinnacle kalt Dazzle*. Med den følger det med programvare for konvertering til DVD. På maskinen min fungerer ikke konvertering med DVD-menyer, men uten menyer og med lagring direkte på disk fungerer det helt fint.

Prøv å prøvekjøre kassetten før du starter opptaket - selv måtte jeg rense den gamle spilleren, og det er greit å finne ut av det, og få renset opp før opptaket er igang!
Når så opptaket er gjort, vil filene være fordelt over mappene VIDEO_TS og AUDIO_TS, og disse kan du åpne i f.eks. makeMKV og konvertere til MKV-format (kan bl.a. spilles av på WD TV Live-bokser og i VLC, et småsnasent og enkelt program for alle plattformer). Evt. kan du bruke Handbrake og konvertere til mp4. Her er mulighetene mange!

Og sånn helt til slutt: dette er helt lovlig, så lenge du har kjøpt og betalt originalmediene - Åndsverksloven sier at det er greit å kopiere/konvertere åndsverk dersom det kun gjøres for å kunne spille det av på utstyr man har:-)

You can't stop the music!

Helg, helg, strålande helg!

Kanskje ikke så veldig strålende, med tanke på at eksamen er på vei og jeg har en innlevering å bli ferdig med, men ikveld har jeg ganske enkelt ignorert det som ligger forut, og kost meg med blogging og "Hairspray" på Blu-ray. Jeg liker musikaler, men det er definitivt noe forstyrrende å sammenligne "Grease" og "Hairspray" og tenke at Danny Zuko og Edna Turnblatt spilles av samme mann... Hvor tiden flyr! Men begge disse filmene har en energi og en glede som gjør at jeg får lyst til å hoppe og sprette rundt som en oioi, og sistnevnte har så mye nydelig ved seg - kjærlighet, toleranse, selvtillit, og ståpå-vilje!

Det liker vi svært godt!

Il pleut de l'eau

Nå har det både regnet og tordnet litt, og jeg har hatt en litt merkelig opplevelse: jeg gikk ut i oppholdsvær, men etter et par minutter, begynte det å hølje ned. Akkurat dét var selvfølgelig ikke så merkelig, det merkelige var at jeg hørte regnet nærme seg meg bakfra - lyden av regnet snek seg liksom innpå meg! Og det var gøy!

Ute i regnet tenkte jeg på barndommen min - det gjør jeg veldig ofte, flere ganger om dagen, ofte, og på noen konkrete minner av eldre dato. Problemet med gamle barndomsminner er jo at de kan være basert på ting man er blitt fortalt at skjedde, enkle forklaringer som barnlig fantasi har gitt kjøtt på beina, bein å gå på og en hel haug med andre ting, og nylig sa en eller annen som skulle ha peiling at man ikke kan huske ting som skjedde før man hadde et språk å beskrive det med. Da lurer jeg litt på hvordan jeg kan huske hvordan sjokoladen i mine første adventskalendere smakte. Eller lyden av lukene som ble åpnet av mamma eller tante. Uansett, minnet jeg tenkte på mens jeg gikk tur, har rot i en hendelse som foregikk flere år senere, men som likevel er mitt tidligste minne av en hel situasjon. Jeg var tre eller fire år, og gikk nedover en bakke sammen med mamma og diskuterte Helvete. Dette er selvfølgelig naturlig for alle små barn, ikke sant? Det var i det minste det for meg, som var i overkant vitebegjærlig, og var helt overbevist om at helvete befant seg på innsiden av en vaskebøtte i plast (10-liters, antar jeg) som var snudd på hodet. Der var helvete. Dessuten var det umulig å skille mellom franskmenn og kinesere, men den ene av de to hadde rødt hår og fregner og lignet på den usympatiske drittungen som mobber Dumbo og ørene hans. Så det så!
Vi gikk altså nedover bakken og snakket om dette, men ble avbrudt av en pratesyk dame mamma kjente, og jeg benyttet anledningen til å begynne å løpe videre nedover bakken (jeg har alltid likt å løpe ned bakker. Det går fort!), snuble, gråte, blø i håndflatene og konstatere at jeg faktisk hadde fått grus innunder huden. Ganske meningsløst, men som meislet inn i hukommelsen min.
Tanken på den tiden da alt var bra og min største bekymring var meitemark (grøss) fikk meg dessuten til å savne "Snehvit og de syv dvergfrøknene", en film jeg hadde på VHS da jeg var mindre. Den er, ikke overraskende, en slags crappy oppfølger til den klassiske Snehvit-historien, hvor den onde dronningens minst like onde bror bestemmer seg for å hevne søsteren ved å kidnappe prinsen og gjøre ham om til en slags vanskapning. Så vidt jeg husker, hadde han også planer om å kverke Snehvit, og denne søker tilflukt hos de syv dvergfrøknene, dvergenes kusiner. Disse har et nært bånd til Moder Jord, som også har en rolle i filmen. Dvergfrøknene tar følge med Snehvit, den heslige prinsen finner dem og blir akseptert trass sin merkelige fremtoning (brun kutte med hette, rødt munnbind og store, gule øyne), og resten husker jeg ikke... Men det endte selvfølgelig godt! Skurken kunne dessuten forvandle folk til stein, og ble selv en gigantisk drage, og hadde på toppen av det en fremtoning som minnet ganske mye om Dracula, så han var mer enn skremmende nok... Mitt første minne fra filmen var en liten snutt hvor den minste av dvergfrøknene sang  mens hun hoppet fra gjerdestolpe til gjerdestolpe. Hun sang forøvrig på islandsk, ettersom filmen tilhørte Magnus og Sindre, så jeg forsto ikke en døyt... Et par år senere fikk jeg filmen selv, i norsk språkdrakt, og det hjalp virkelig! Dessverre er dette en av de mindre gode/populære tegnefilmene fra 90-tallet som ikke er blitt gitt ut på DVD i norsk språkdrakt, og vi som blåser i den labre kvaliteten og ønsker oss disse gamle filmene for minnenes skyld, står mellom to alternativer: kopiere gamle VHS-er eller kjøpe engelskspråklige DVD-er.
Jeg fikk nylig "Black Beauty" på VHS i posten etter å ha "vunnet" den for 25kr på en auksjon på QXL, og gleder meg til å kunne se den i elendig kvalitet via mediaspilleren min!
Når det gjelder "Snehvit og de syv dvergfrøknene" (og "Tommelise"), endte jeg opp med engelske DVD-er, og angrer bittert på at jeg lot mamma overtale meg til å gi bort VHS-ene mine... Det er kanhende det samme med dårlig film som med dårlig musikk: man må ha gode minner eller en nostalgisk forbindelse til dem for å kunne utstå dem, og man trenger noen år på seg for å innse hvor sterkt man føler for dem!
Nå skal Renate legge seg... Natta!

Verdens kjedeligste hobby?

Noen ganger er man nødt til å gjøre veldig kjedelige ting. Som å regne ut alle de førtitre eksempelregnestykkene i matteboka, selv om du forsto tegningen etter én oppgave, eller som å skrive teksten til "Alle fugler små de er" med den standardiserte formskriften som skriveboka lærer deg, selv om du aldri vil prestere å få en slik merkelig håndskrift i virkeligheten, og egentlig ikke ønsker det heller, ettersom den er så vrien å lese. Men så har man de tingene som får de nevnte eksemplene til å fremstå som interessante og utfordrende, og som i tillegg er frivillige... Ja, dere hørte riktig: nikjipe ting man gjør fordi man har lyst. Hvorfor vil noen gjøre noe sånt?
Som alltid ellers, må det ligge en belønning frem i tid, som når det gjelder meg og min hang til å bruke time etter time på å oversette sære programmer til norsk. Og jeg kan love dere: det er forbasket kjedelig! Noen ganger har andre begynt på jobben, og du må tilpasse deg deres standarder eller endre alt de har gjort feil, mens du må gjøre alt fra scratch andre steder. Noen ganger møter du på så mange rare uttrykk at du bare gir opp og kopierer den engelske versjonen, for så å få dårlig samvittighet - for det er jo morsmålet ditt du kjemper for!
Jeg har personlig krøllet med den norske språkdrakten til Collectorz.com-programmet Book Collector, hvor jeg har registrert så godt som alle bøkene mine, samt numismatikkprogrammet Collection Studio, som jeg oversatte for å kunne gi en lisens til bestefaren min. For øyeblikket fikler jeg med Invelos' DVD Profiler, som altså er en database over filmer. Sistnevnte er delvis oversatt, og det eneste som er mer frustrerende enn fraværende/dårlige oversettelser, er virkelig delvise oversettelser - det blir jo Norwenglish hele veien! Men herlighet så kjedelig...
Men noe må man jo ta seg til når TV-en er til reparasjon?

Kjærlighet, lizzm. Og Perkolatorer

Det finnes noen veldig dårlige kombinasjoner her i verden, som melk og appelsinjuice, vann i varm olje og melkesjokolade og tannkrem. For ikke å snakke om brunost og bringebærsyltetøy... Vel, idag fant jeg en ny kombinasjon som bør unngås, ganske enkelt fordi den setter igang tankeprosesser og bloggekriblinger: "New Moon" og sonetten "If thou must love me". På lørdag kveld bestemte jeg meg nemlig for å se "New Moon", som hadde kommet i postkassa tidligere den uka, og led meg igjennom en tilsynelatende uendelig gjentagelse av snøfting, keitethet, sær musikk, grantrær, sorg og skriking uten at jeg klarte å opparbeide det minste engasjement for karakterene. Mer om det senere. Så, idag, ryddet jeg litt i noen papirer, og fant min analyse den tidligere nevnte sonetten, som ble skrevet av Elizabeth Barrett-Browning, og som handler om et jeg som ber sin kjære om å bli elsket for kjærlighetens skyld alene, fordi alt det han elsker ved henne, kan eller vil forandres, og om han elsker henne på grunn av dem, vil kjærligheten forsvinne når endringene inntreffer. Et sjarmerende og rørende dikt som virkelig kan anbefales, men som, i kombinasjon med nevnte filmopplevelse, satte igang en rekke tankeprosesser inni hodet mitt, som nå manifesterer seg i dette blogginnlegget... Jeg begynte nemlig å tenke på Hitler og en rekke andre usympatiske herremenn, og på kjærlighet. For kjærligheten er en underlig ting, kanhende det mest merkelige ved menneskesinnet? Barrett-Browning ber sin kjære om å elske henne for kjærlighetens skyld alene, hun ber om en kjærlighet lik den man gjerne finner mellom foreldre og avkom - den er ikke knyttet til hva den andre parten gjør, mener, sier eller er. En mor elsker ikke sin sønn noe mindre etter at han har gjort seg skyldig i massedrap, selv om hun ingenlunde kan akseptere det han har gjort, slik hun ikke ville elsket ham noe høyere dersom han ble med i Leger uten Grenser og donerte bort alle sine indre organer samtidig. En mor elsker ikke sin guddommelig vakre sønn mer enn hun elsker den gruvekkende stygge, hun elsker ikke den kloke over den dumme. Kanhende har hun lettere for å kommunisere eller omgåes med et barn som verdimessig ligger nært henne selv, men hun elsker uforbeholdent.Oprah har snakket om noe lignende - når man virkelig elsker noen, er det ikke fordi de har bestemte egenskaper eller verdier. Man bare elsker dem uforbeholdent. Og det er der Hitler kommer inn. Og Goebbels. Dracula. Enhver despot, massemorder, galning. Og geniene. Genier som Knut Hamsun. Musikere som har dødd av overdoser. Folk elsket dem. Noen kanskje på grunn av det usympatiske - kanhende sympatiserte de med Hitlers sprø ideer og grusomme midler for å realisere dem, kanhende synes de det er rett og rimelig at en voivod spikrer diplomaters hodeplagg til skallene deres fordi de i vanvare har brutt med vertslandets tradisjoner. Men de elsket/elsker aspektet ved personen, en idé, et bilde. Og det er jo nettopp det som gjør mennesker til så fascinerende skapninger: vi er som løk, som Therese/Peer Gynt/Shrek så treffende har formulert på varierende vis. Vi har lag. Personen Per Person er uendelig mange ting, har uendelig mange aspekter. Han er kanskje far, bror, ektemann (alle de tingene som står i dødsannonser), kollega, ansatt, overordnet, irriterende nabo, unnasluntrende styremedlem, manisk Beatles-tilhenger, KrF-sympatisør, saksofonist, tidligere mobbeoffer, arbeidsplassens klovn, også videre. Noen av tingene kan kollidere litt, andre kan overlappe. Så dør Per en dag. Han lider PERkulatordøden ("skjebnens ironi", kalles det, eller "veldig platt vits fra overtrøtt blogger") gjennom lille Lises manglende respekt for EL og Pers tendens til å ordne det elektriske på kjøkkenet uten å engasjere en kvalifisert elektriker (og det er ille), dør han altså midt i morgenkaffen, og begraves noe senere, rundt middagstid påfølgende fredag, for å være presis. I begravelsen møter Pers nærmeste familie, hans kollegaer og sjefen Ola Diger, dem han jammer med hver fredag i badekaret til Pelle og Dagfinn Høybråten. De savner ham sårt, gråter og tuter. Høybråten savner en velger, Pelle savner et badekar-/bandmedlem,  Ola Diger savner en jovial ansatt som alltid dro vitser om sirkelsager og kuldesjalusier (jepp, dere gjettet riktig: Per var revisor). Lille Lise savner sin snille, kaffetørste pappa. Alle disse menneskene savner et aspekt ved et individ, mens Pers far, nære venner og kone savner individet, summen av alle aspektene, men samtidig det nesten uavhengige opphavet til de samme aspektene...
Nå skal Renate forsøke å returnere til det innlegget opprinnelig handlet om - jo, nettopp: schærlighet (minner som aldri vil dø, en sol som farga himmelen rød) : Den som står et annet individ riktig nær, elsker det uforbeholdent, uavhengig av egenskaper og evner. Det er noe som er viktigere enn at dette individet sier og gjør idiotiske ting. Og dette noe er så forbanna vanskelig å sette fingeren på (fullt mulig at det er en god grunn til det - det kan f.eks. hende at det er en veldig basisk substans som etser bort huden din, eller veldig klissete, slik at enhver som fikk mulighet til å sette fingeren på det ville angre i all ettertid), og så vanskelig å fatte. Sannsynligvis er det ganske sjeldent også - skilsmissestatistikkene tyder i det minste på at et stort antall av kjærlighetsekteskap ikke bygger på dette potensielt basiske noe, og nettopp dét leder meg hen mot følgende teori: om man elsker eller hater et aspekt ved noen før man elsker eller hater personen, vil det være langt vanskeligere å finne og bruke noe til noe nyttig (her føler jeg at noe begynner å bli et litt vagt begrep. Og det beggynner å bli litt irriterende å trykke ctrl+i før og etter hver gang ordet brukes, så heretter vil jeg kalle begrepet potteskår. Men ikke i kursiv - bare denne ene gangen. Er jeg riktig heldig, var dette siste gangen behovet for begrepet-kjent-som-potteskår-tidligere-som-det-kursiverte-noe melder seg, noe som gjør merkevarekonstruksjonen og denne parentesen ekstremt verdiløs. Dette blir spennende!). Så om Magnus møter Kari på norske bødkeres landsforenings årsmøte i Vestre Slindre, og ho Kari vert så kjær i han Magnus på grunn av hans håndlag med bøttene (jf. Øystein Sunde som har opplyst oss om at Magnus Lagabøtter), vil dette være hennes fremste kobling til ham. Det er bøttemakeriet hans hun elsker, og selv om hun blir glad i ham av andre grunner også, er det bøttene som står i sentrum. Når Magnus finner seg en påleggskutter og får innvilget skilsmisse fra sine hender (servelat) med påfølgende stopp i bøtteproduksjonen, har Kari et problem, for hun har bare bøtter, ikke potteskår.
Vanligvis kjenner vi bare ett aspekt av en person, enten det er personlig eller offentlig. De fleste blåser en lang marsj i hvordan Jonas Gahr Støre er som onkel (dersom han er det), vi forholder oss til ham som denknakende gode utenriksministeren han er, og ferdig med det. Vi driiider i potteskårene. Vi skal bare ha et aspekt av hver person. Men så skjer det noe spennende: mennesker vi har kjent ett aspekt av, blotter plutselig et helt annet. Søte lille Trude i første etasje slår ektemannen. Den middels talentfulle maleren med det kunstneriske temperamentet du diskuterte politikk med på gatehjørnet i forrige uke viser seg å være en aspirerende galning som vinner makt gjennom engasjerende taler og merkelig bartevekst. Musikeren med de vakre tekstene blir avslørt som desperat heroinist.
Hva gjør vi i slike sammenhenger? Vi kjenner fremdeles ikke vedkommendes potteskår, det som gjør dem verdt og elske for deres nærmeste. Men vi blir kjent med to aspekter hvor vi liker det ene og forakter/hater det andre. Og plutselig er det vanskelig å forholde seg til vedkommende!
Det er nok dette som gjør det problematisk for enkelte å forholde seg til Knut Hamsun. For dem er han landssvikeren, ikke poeten. For andre er han poeten, ikke landssvikeren, og selv om enhver åpen person som ser nazisympatisøren vil kunne erkjenne at karen skrev mye bra, mens enhver som setter dikteren i høysetet bør være udelt negativ til hans nazisympatier, så forblir vi polariserte. For vi elsker eller hater et aspekt, ikke eh helhet eller et potteskår. Det er enklere slik, og sannsynligvis sunnere, i det minste dersom man klarer å se skillet mellom aspekt og potteskår. Så til dere som elsker Robert Pattinson: dere gjør ikke det. Dere forguder et aspekt.

Jeg lovte å komme tilbake til "New Moon", og nå gjorde jeg det, ikke sant? Ikke helt i henhold til planen, men historien biter seg selv i halen - jeg har skillz, nemlig! :-P

"Min farsa börjar få apstjärt"

Denne setningen fant jeg på et svensk slangnettsted, og følte at den traff meg - att få apstjärt betyr å få måne, og det har faren min holdt på med lenge:-) Selve ordet, aperumpe, er jo et fantastisk bilde på et bart felt omkranset av hår!
Hvorfor bruker jeg søndagen til å lese om svensk slang? Jo, jeg skal skrive semesteroppgave om svensk, og da trenger jeg ord! Svenske substantiver av enhver sort, og kanskje spesielt fremmedord som er blitt forsvensket svært nylig. Arbeidet er så vidt igang, og jeg skal (etter planen) bruke resten av kvelden på å lese meg opp. Enn så lenge koser jeg meg med planlegging av nevnte oppgave og ripping av Seinfeld-episoder - det er nemlig noe så må gjøres! Tidligere i uka fikk jeg den nye halvannen terrabyte store eksterne harddisken min i posten (en slik en), og etter å ha overført alle de alt kopierte serieepisodene fra den andre eksterne harddisken (v.h.a. TeraCopy), skal altså Seinfeld nå til pers! Det hadde vært uendelig mye enklere om jeg kunne lastet det hele ned fra en lovlig kilde, men ettersom det ikke er noe alternativ, og jeg mener at den som produserer noe faktisk fortjener å få betalt dersom jeg ønsker å benytte meg av produktet, må jeg bestille filmene, få dem tilsendt (tenk på forurensningen, om ikke annet!) for så å rippe dem til harddisken og finne et lurt sted å oppbevare filmene som ikke vil bli brukt... Det er komplett meningsløst!
Men hva kan man gjøre? Tre sesonger unnagjort, seks igjen...

Idag så jeg forresten årets to første neslesommerfugler, og ble glad!

Dagens digresjon

Igår hadde jeg det gøygøygøy! (Det der høres sannsynligvis litt morsommere ut dersom man som jeg har vokst opp med Ole Brumm-filmen om overraskelsesselskapet for Kristoffer-Robin og "den beste gaven et barn kan få", Bruno. Så jeg synes det er gøy.) Var altså på bowling igår, etterfulgt av en nyyydelig middag på Big Horn Steakhouse (jf reklamen var det sikkert ut-med-jobben-biff vi fikk servert), og det hele kunne knapt vært bedre!
Jeg har forøvrig fått bekreftet at jeg er en elendig bowler... Men noen må jo være dårligst også?

Idag er alt meget mer moderat - våknet opp med vondt i hodet (ironisk at de som ikke drikker skal få vondt i hodet...), og prøver å være flink og skrive oppgave - nå har jeg snart sittet foran PC-skjermen i to og en halv time, og jeg har ennå ikke begynt, men det kommer snart... Har imidlertid fått opp selve dokumentet, klaget litt til Therese over diktet jeg skal tolke, bestilt Pirates of the Caribbean på Blu-Ray fra britiske Amazon (ettersom de trekker fra moms eller noe sånt på bestillinger til Norge, kom samleutgivelsen med alle tre filmene på omtrent 190kr, og jeg slipper dermed å betale norsk moms:-) Det liker vi selvfølgelig ekstremt godt! I tillegg bestilte jeg New Moon på Blu-Ray, og skammer meg litt (men altså ikke nok til ikke å blogge om det). Jeg har nemlig et veldig problematisk forhold til hele Twilight-serien, og bruker ganske mye energi på å snakke dritt om den; jeg ble anbefalt bøkene før jul i 2007 (skrev om første bok her), og leste de tre første i en jafs, og deretter den siste så fort den ble gitt ut. Og jeg skal ikke nekte for at jeg ble sjarmert! Bøkene er søte, de, trass den konstante maltrakteringen av vampyrmyten, det søtladne og klissete språket og den konstante overdramatiseringen... For ikke å snakke om all tyvlåningen fra Anne Rice, "Tuck Everlasting" og diverse andre fortellinger. Det eneste originale ved Twilight-bøkene, er de skinnende vampyrene uten næringsvett... Men som sagt, søt historie. Underholdende.
Så ble alle 14-åringene hysteriske, film nummer 1 ble laget, og alle de nevnte fjortisene ble plutselig overbevist om at Robert Pattinson var kjekk. Det er synd på sånne... Og jeg skal ikke nekte for at jeg kjøpte filmen på DVD - dette er serien jeg elsker å hate! For å fornærme (sic) den, har jeg plassert den mellom "Dark prince" (et ærlig, men mislykket forsøk på å lage en B-film om den virkelige Dracula) og "Noe helt annet" (KLMs komiske og rare vampyrfilm) i DVD-samlingen, men de egentlige fornærmede er nok saktens de nylig nevnte naboene...
Jeg rakk aldri å se "New Moon" på kino, og det er i og for seg greit, ettersom jeg som regel går glipp av alt av kinofilmer, men den må like fullt sees, og da er det vel best at det skjer i høydefinisjonsformat?

Som et ledd i forberedelsene til semesteroppgaven i morfologi og syntaks, investerer jeg nå i svenskbøker, og skal straks sende min bestilling av Svenska akademiens språklära og Norstedts norsk-svenska ordbok inn til Capris. Det er egentlig ganske imponerende å kunne få to slike bøker til 445kr, men det svir likevel i studentlommeboka... CDon har forresten begge bøkene billigere, bare synd at de, i motsetning til Capris, tar betalt for porto selv om man handler for større summer (ja, jeg sparte, hold dere fast, to kroner på å handle portofritt hos Capris. Trommehvirvel, takk!). Her skjer ting i sanntid, gitt - det blir bestilling hos CDon - da kan jeg nemlig bestille "The Mest of Øystein og Rune" på DVD, og late som om jeg slipper å betale porto! Veldig dårlig økonomi, dette her, men jeg har fremdeles ikke kommet over "Øystein og meg"-perlene "Taxikø" (etter melodien til "that's the way (I like it)": taxikø, ohå, aha, vi haiker, ohå, aha) og "Lim på hatten" (etter melodien til "You can leave your hat on"), og håper nå desperat å få et gjensyn med dem på denne DVD-en... Jada, jeg vet jeg er litt rar...

Nå har det snart gått enda en time, og jeg får prøve å vende oppmerksomheten mot Wergeland - eller, nei, jeg må visst vente til etter middag, for nå må jeg lufte bikkja! Typisk...:-P