Kjærlighet, lizzm. Og Perkolatorer

Det finnes noen veldig dårlige kombinasjoner her i verden, som melk og appelsinjuice, vann i varm olje og melkesjokolade og tannkrem. For ikke å snakke om brunost og bringebærsyltetøy... Vel, idag fant jeg en ny kombinasjon som bør unngås, ganske enkelt fordi den setter igang tankeprosesser og bloggekriblinger: "New Moon" og sonetten "If thou must love me". På lørdag kveld bestemte jeg meg nemlig for å se "New Moon", som hadde kommet i postkassa tidligere den uka, og led meg igjennom en tilsynelatende uendelig gjentagelse av snøfting, keitethet, sær musikk, grantrær, sorg og skriking uten at jeg klarte å opparbeide det minste engasjement for karakterene. Mer om det senere. Så, idag, ryddet jeg litt i noen papirer, og fant min analyse den tidligere nevnte sonetten, som ble skrevet av Elizabeth Barrett-Browning, og som handler om et jeg som ber sin kjære om å bli elsket for kjærlighetens skyld alene, fordi alt det han elsker ved henne, kan eller vil forandres, og om han elsker henne på grunn av dem, vil kjærligheten forsvinne når endringene inntreffer. Et sjarmerende og rørende dikt som virkelig kan anbefales, men som, i kombinasjon med nevnte filmopplevelse, satte igang en rekke tankeprosesser inni hodet mitt, som nå manifesterer seg i dette blogginnlegget... Jeg begynte nemlig å tenke på Hitler og en rekke andre usympatiske herremenn, og på kjærlighet. For kjærligheten er en underlig ting, kanhende det mest merkelige ved menneskesinnet? Barrett-Browning ber sin kjære om å elske henne for kjærlighetens skyld alene, hun ber om en kjærlighet lik den man gjerne finner mellom foreldre og avkom - den er ikke knyttet til hva den andre parten gjør, mener, sier eller er. En mor elsker ikke sin sønn noe mindre etter at han har gjort seg skyldig i massedrap, selv om hun ingenlunde kan akseptere det han har gjort, slik hun ikke ville elsket ham noe høyere dersom han ble med i Leger uten Grenser og donerte bort alle sine indre organer samtidig. En mor elsker ikke sin guddommelig vakre sønn mer enn hun elsker den gruvekkende stygge, hun elsker ikke den kloke over den dumme. Kanhende har hun lettere for å kommunisere eller omgåes med et barn som verdimessig ligger nært henne selv, men hun elsker uforbeholdent.Oprah har snakket om noe lignende - når man virkelig elsker noen, er det ikke fordi de har bestemte egenskaper eller verdier. Man bare elsker dem uforbeholdent. Og det er der Hitler kommer inn. Og Goebbels. Dracula. Enhver despot, massemorder, galning. Og geniene. Genier som Knut Hamsun. Musikere som har dødd av overdoser. Folk elsket dem. Noen kanskje på grunn av det usympatiske - kanhende sympatiserte de med Hitlers sprø ideer og grusomme midler for å realisere dem, kanhende synes de det er rett og rimelig at en voivod spikrer diplomaters hodeplagg til skallene deres fordi de i vanvare har brutt med vertslandets tradisjoner. Men de elsket/elsker aspektet ved personen, en idé, et bilde. Og det er jo nettopp det som gjør mennesker til så fascinerende skapninger: vi er som løk, som Therese/Peer Gynt/Shrek så treffende har formulert på varierende vis. Vi har lag. Personen Per Person er uendelig mange ting, har uendelig mange aspekter. Han er kanskje far, bror, ektemann (alle de tingene som står i dødsannonser), kollega, ansatt, overordnet, irriterende nabo, unnasluntrende styremedlem, manisk Beatles-tilhenger, KrF-sympatisør, saksofonist, tidligere mobbeoffer, arbeidsplassens klovn, også videre. Noen av tingene kan kollidere litt, andre kan overlappe. Så dør Per en dag. Han lider PERkulatordøden ("skjebnens ironi", kalles det, eller "veldig platt vits fra overtrøtt blogger") gjennom lille Lises manglende respekt for EL og Pers tendens til å ordne det elektriske på kjøkkenet uten å engasjere en kvalifisert elektriker (og det er ille), dør han altså midt i morgenkaffen, og begraves noe senere, rundt middagstid påfølgende fredag, for å være presis. I begravelsen møter Pers nærmeste familie, hans kollegaer og sjefen Ola Diger, dem han jammer med hver fredag i badekaret til Pelle og Dagfinn Høybråten. De savner ham sårt, gråter og tuter. Høybråten savner en velger, Pelle savner et badekar-/bandmedlem,  Ola Diger savner en jovial ansatt som alltid dro vitser om sirkelsager og kuldesjalusier (jepp, dere gjettet riktig: Per var revisor). Lille Lise savner sin snille, kaffetørste pappa. Alle disse menneskene savner et aspekt ved et individ, mens Pers far, nære venner og kone savner individet, summen av alle aspektene, men samtidig det nesten uavhengige opphavet til de samme aspektene...
Nå skal Renate forsøke å returnere til det innlegget opprinnelig handlet om - jo, nettopp: schærlighet (minner som aldri vil dø, en sol som farga himmelen rød) : Den som står et annet individ riktig nær, elsker det uforbeholdent, uavhengig av egenskaper og evner. Det er noe som er viktigere enn at dette individet sier og gjør idiotiske ting. Og dette noe er så forbanna vanskelig å sette fingeren på (fullt mulig at det er en god grunn til det - det kan f.eks. hende at det er en veldig basisk substans som etser bort huden din, eller veldig klissete, slik at enhver som fikk mulighet til å sette fingeren på det ville angre i all ettertid), og så vanskelig å fatte. Sannsynligvis er det ganske sjeldent også - skilsmissestatistikkene tyder i det minste på at et stort antall av kjærlighetsekteskap ikke bygger på dette potensielt basiske noe, og nettopp dét leder meg hen mot følgende teori: om man elsker eller hater et aspekt ved noen før man elsker eller hater personen, vil det være langt vanskeligere å finne og bruke noe til noe nyttig (her føler jeg at noe begynner å bli et litt vagt begrep. Og det beggynner å bli litt irriterende å trykke ctrl+i før og etter hver gang ordet brukes, så heretter vil jeg kalle begrepet potteskår. Men ikke i kursiv - bare denne ene gangen. Er jeg riktig heldig, var dette siste gangen behovet for begrepet-kjent-som-potteskår-tidligere-som-det-kursiverte-noe melder seg, noe som gjør merkevarekonstruksjonen og denne parentesen ekstremt verdiløs. Dette blir spennende!). Så om Magnus møter Kari på norske bødkeres landsforenings årsmøte i Vestre Slindre, og ho Kari vert så kjær i han Magnus på grunn av hans håndlag med bøttene (jf. Øystein Sunde som har opplyst oss om at Magnus Lagabøtter), vil dette være hennes fremste kobling til ham. Det er bøttemakeriet hans hun elsker, og selv om hun blir glad i ham av andre grunner også, er det bøttene som står i sentrum. Når Magnus finner seg en påleggskutter og får innvilget skilsmisse fra sine hender (servelat) med påfølgende stopp i bøtteproduksjonen, har Kari et problem, for hun har bare bøtter, ikke potteskår.
Vanligvis kjenner vi bare ett aspekt av en person, enten det er personlig eller offentlig. De fleste blåser en lang marsj i hvordan Jonas Gahr Støre er som onkel (dersom han er det), vi forholder oss til ham som denknakende gode utenriksministeren han er, og ferdig med det. Vi driiider i potteskårene. Vi skal bare ha et aspekt av hver person. Men så skjer det noe spennende: mennesker vi har kjent ett aspekt av, blotter plutselig et helt annet. Søte lille Trude i første etasje slår ektemannen. Den middels talentfulle maleren med det kunstneriske temperamentet du diskuterte politikk med på gatehjørnet i forrige uke viser seg å være en aspirerende galning som vinner makt gjennom engasjerende taler og merkelig bartevekst. Musikeren med de vakre tekstene blir avslørt som desperat heroinist.
Hva gjør vi i slike sammenhenger? Vi kjenner fremdeles ikke vedkommendes potteskår, det som gjør dem verdt og elske for deres nærmeste. Men vi blir kjent med to aspekter hvor vi liker det ene og forakter/hater det andre. Og plutselig er det vanskelig å forholde seg til vedkommende!
Det er nok dette som gjør det problematisk for enkelte å forholde seg til Knut Hamsun. For dem er han landssvikeren, ikke poeten. For andre er han poeten, ikke landssvikeren, og selv om enhver åpen person som ser nazisympatisøren vil kunne erkjenne at karen skrev mye bra, mens enhver som setter dikteren i høysetet bør være udelt negativ til hans nazisympatier, så forblir vi polariserte. For vi elsker eller hater et aspekt, ikke eh helhet eller et potteskår. Det er enklere slik, og sannsynligvis sunnere, i det minste dersom man klarer å se skillet mellom aspekt og potteskår. Så til dere som elsker Robert Pattinson: dere gjør ikke det. Dere forguder et aspekt.

Jeg lovte å komme tilbake til "New Moon", og nå gjorde jeg det, ikke sant? Ikke helt i henhold til planen, men historien biter seg selv i halen - jeg har skillz, nemlig! :-P