torsdag 28. juni 2018

Effektiv? Jeg?

Jeg har en plan. Det har jeg alltid når jeg har sommerferie, og som vanlig, omfatter den ørten punkter for å komme ajour med hjemlige sysler, kombinert med ett eller flere større prosjekter, og jeg vet fra dag 1 at jeg ikke kommer til å få gjort alt på lista, og at det beste jeg kan håpe på, er å få gjort det viktigste samtidig som jeg får følt at jeg har ordentlig ferie. Og Renate i feriemodus er ikke spesielt effektiv. Ferie-Renate står opp kl 10, spiser frokost og sovner i sofaen. Ferie-Renate setter seg i sofaen for å flytte alle OBOS-bladene fra bordet til hylla under avlastingsbordet, og tar seg selv i å sitte og lese om boliglånsrenter en halvtime senere. Kort sagt: Ferie-Renate er skremmende lik barnet som drev sin mor til vanvidd når hun skulle rydde rommet sitt, fordi hun glemte seg bort etter omtrent 2 minutter, når hun fant en fascinerende leke eller begynte tenke på noe annet. Og Renate 9 år var dermed omtrent like ineffektiv som Renate 29 år når det gjelder gjøremål i hjemmet som ikke krever fullt fokus. Og det er jo ikke sånn at jeg sitter og koper hele tiden. Søndag laget jeg tzatziki, mandag bakte jeg focaccia, begge vellykkede prosjekter som ikke sto på handlingsplanen (av den enkle grunn at de, i motsetning til "vaske vinduer" og "sette bort alle kakeboksene og kaketinene", var helt unødvendige).

Mens jeg var i kjelleren og lette etter noe jeg ikke fant, fant jeg noe jeg hadde lett etter ifjor sommer, nemlig alle mobilene jeg har hatt siden jeg var 14 (d.v.s. alle unntatt den første, selvfølgelig en 3310), og av ukjente grunner bestemte jeg meg for å ta dem med opp, sortere dem etter alder og legge dem på det allerede rotete skrivebordet. Deretter fortsatte jeg å lete etter det jeg ikke fant, og fant en pose med steiner som jeg trodde hadde forsvunnet da jeg flyttet, og la dem på skrivebordet også. Jeg fant også 20 kr, og fikk en påminnelse om at jeg ikke håndterer noe særlig kontanter lenger i form av litt forvirring rundt hvorvidt dette var en drakme eller escudo fra barndommen, eller gangbar norsk mynt. Pengeglad som jeg er, ble jeg veldig fornøyd da jeg gjenkjente kong Harald. Og jeg har for ordens skyld fremdeles ikke funnet det jeg lette etter (mirakelsvamper jeg vet jeg har, men som hverken er på det åpenbare stedet (sammen med rengjøringsmidlene) eller de mindre åpenbare stedene (i boksen med bruksanvisninger, sammen med gavepapiret, etc.).

Og etterhvert som det led mot kveld på mandag, innså jeg at jeg ikke hadde klart å fullføre noen av punktene på handlingsplanen. Og det var litt rart, for jeg hadde da faktisk gjort en hel del til slutt, hadde jeg ikke? Jeg begynte å telle. Jeg hadde vasket fire kaketiner og fem kakebokser og flyttet en haug med skoesker fra gulvet til toppen av garderobeskapet. Jeg hadde bestilt nytt sengetøy og lagt igjen en del penger hos Royal Design. Jeg hadde ryddet unna 80 % av det som lå strødd utover spisestuebordet, og samlet alt stoffet jeg hadde kjøpt, vasket og latt ligge fremme til kommende syprosjekter i den ene enden av sofaen. Men likevel var det ingen punkter jeg kunne stryke fra lista. Det var litt demotiverende!

Tirsdag og onsdag gjorde jeg dessuten vondt verre ved å dra i hus en hel haug med pakker, og istedenfor å fortsette å rydde vekk det som allerede utgjorde rot, skapte jeg mer rot ved å tømme hylla med sengetøy og håndklær. Det var nemlig mye mer spennende å undersøke om mistanken om at jeg helt fint kunne lempe ut 2/3 av det jeg hadde (takk til Ellos som har sponset meg med gratis tekstiler av særdeles lav kvalitet gjennom flere år), og donere det til klesinnsamlingscontaineren, enn å rydde ferdig noe annet... Og jeg fikk en slags premie for innsatsen også, etter å ha fylt tre bæreposer med tekstiler jeg aldri kommer til å bruke, oppdaget jeg en pute der oppe i skapet. Og jeg har ingen anelse om hvor den kom fra. Det var en ordentlig pute også, en høy syntetpute fra Høie, og den skulle visst både føles som dun og inneholde aloe vera. Sistnevnte opplysning fikk meg til midlertidig å se ut som et stort spørsmålstegn (nei, det finnes absolutt ingen bevis som underbygger den påstanden), så jeg spurte Internett, nærmere bestemt produsentens nettsider, som presenterte påstanden:
"Dette produktet er levert med AloeVera-behandlet trekk - noe som gir en positiv effekt på både kropp og sjel og sinn" (kilde)
- I call bullshit. Enhver person som mener at sjel og sinn er to forskjellige ting er etter mitt syn ute og sykler. Sjel er et tullete, religiøst begrep som kun gir mening i en tid der man ikke forsto bæret av hvordan hjernen fungerte, og den eneste funksjonen det har i dagens samfunn, er som et synonym for nettopp sinn. Og uavhengig av det: hvordan skal aloe vera gjøre noe som helst for sjel/sinn? Jeg vet at aloe vera-mafiaen mener at planten hjelper mot absolutt alt, men faktiske studier gir liten eller ingen støtte til disse påstandene, og takket være min bortimot grenseløse nysgjerrighet, vet jeg nå at det i 1988, året som ga verden en fantastisk gave i form av undertegnede, ble publisert en studie med den beskrivende tittelen: "Cervical versus intrauterine insemination of ewes using fresh or frozen semen diluted with aloe vera gel". Så da vet vi det.

34-6395
Uanskvett, jeg aner ikke hvor denne puta kommer fra, og det skremmer meg litt. Heldigvis var den veldig ubehagelig å ligge på, så jeg slipper å føle at jeg burde tenkt meg om en gang til før jeg bestilte meg ny hodepute.

Idag har Clas Ohlson feiret 100-årsdagen sin med 25 % rabatt på bortimot alt, så jeg krøp til korset og kjøpte meg en ny pakke flekkfjerningssvamper - altså den tingen jeg har brukt tre dager på å lete etter. Nå har jeg ikke publisert "Ukens CO-dings" på årrekker, men denne er så awesome at jeg har litt lyst til å begynne igjen. Melaminsvamper er som en blanding mellom slipepapir og svamp - den fremstår som en ekstremt tett svamp, og har en svakt slipende effekt. Det betyr at du kan ødelegge overflaten du vasker med den, slik du kan ødelegge det meste med slipende vaskemidler eller en mikrofiberklut. Fordelen med disse svampene, er at du ikke bruker annet enn vann, og at du får vekk det aller meste uten å måtte slite deg ut. Jeg har et litt anstrengt forhold til rengjøring av dusjdørene mine, fordi jeg må holde dem med den ene hånden og skrubbe med den andre, så en ordentlig rengjøringsjobb på den fronten er slitsom og jeg er lat, noe som er en litt dårlig kombinasjon. Det viste seg heldigvis at svampen fikset biffen på noen få minutter, og selv om resultatet ikke var 100 % (jeg lurer av og til på om enkelte av de bittesmå flekkene er en del av glasset, for de var der da jeg flyttet inn, og ingenting biter på dem), har jeg for første gang blanke dusjvegger uten å føle at armene mine har blitt mishandlet på det groveste. Hurra!

De enkleste ting

Noen ganger blir veldig enkle ting utrolig vanskelige. Idag, for eksempel, da jeg, fordi det er sommerferie her i gården, skulle stå opp kl 10, satte meg opp i senga, skrudde av alarmen og sovnet igjen, sittende fremoverlent i senga. Eller da jeg skulle bruke reiseplanleggeren for å finne ut når jeg skulle dra til byen, og Ruter anbefalte meg å ta en buss som, ifølge varselikonet i appen, ikke stoppet på holdeplassen appen anbefalte at jeg tok den fra. Jeg tror kanskje det betydde "kun påstigning", men det sto det jo ikke noe om, så jeg siktet meg inn på en annen. Da jeg var 2 minutter og ca 10 meter unna holdeplassen, innså jeg at denne anbefalingen gjaldt en annen holdeplass, hvilket betydde at mine 2 minutter i beste fall var 1 minutt. Jeg spurtet oppover en veldig bratt skråning, oppdaget at det var blitt satt opp et autovern der i nyere tid, måtte gå omvei og rakk bussen i siste liten fordi sjåføren var snill. Bussen var imidlertid ikke snill, den var varm som Helvetes forkammer, og jeg spurte meg selv gjentatte ganger om vi var fremme snart. Det var vi ikke.
Det er egentlig fascinerende hvor lang en busstur på en knapp halvtime kan bli når man synes innmari synd på seg selv, men heldigvis kunne jeg etterhvert distrahere meg selv med et av livets store spørsmål: om noe er ubehagelig/vondt, kan man da, med ren viljekraft, stenge det ubehagelige/vonde ute, og ha det tålelig greit inntil det enten går over eller eskalerer? For min erfaring tilsier at det på sett og vis fungerer, i alle fall tidvis, men det kan jo være at det er kilden til ubehaget/smerten som reduseres, og at jeg likevel ikke har viljestyrke nok til å bestemme meg for at jeg har det aldeles utmerket. Så da 20 minutter hadde gått, og jeg fremdeles følte at jeg holdt på å bre opp, samtidig som jeg var takknemlig for at det føltes mer som 180 grader midt i ovnen på over- og undervarme istedenfor 250 grader på øverste rille på grillfunksjon, skulle jeg gjerne hatt et termometer på meg for å sjekke om bussen var litt mindre brennhet, eller om jeg hadde akklimatisert meg. Og det er åpenbart derfor Renate 8 år kjøpte seg en nøkkelring mede termometer på ferie i Hellas. Renate 8 år la gode planer, men dessverre forutså hun ikke at Renate 14 år ville rote den bort og Renate 20 år finne den igjen og spørre hvem i all verden som har plass til en svær klump på nøkkelknippet. Renate 8 år visste heller ikke at Renate 29 år ville være helt enig i resonnementet, så da var det i grunnen litt bortkastet.

Uansett, jeg kom meg til Brugata uten å smelte. Og jeg synes jeg fortjener en premie for den prestasjonen.

Så opplevde jeg 2 timers veldig hyggelig opphold i motgangen i form av en god middag og koselig samvær, før jeg, da jeg skulle betale for maten min, innså at jeg ikke husket PIN-koden på kortet mitt. Den var HELT borte. Eller, jeg husket halvparten, men a) det hjelper fint lite, og b) jeg husket ikke om de sifrene jeg husket, skulle komme først eller sist. Da er det ganske mange muligheter. Jeg visste egentlig også at minst tre sifre ikke var involvert i moroa, men igjen, det hjalp ikke stort. Jeg gjorde et fåfengt forsøk som ble avvist av den lite samarbeidsvillige betalingsterminalen, og var veldig, veldig glad for at jeg var oppsatt med venn som kunne legge ut for meg.

Måpende hjernecelle
Hurra!
På vei hjem forsøkte jeg gang på gang å komme på hva koden var. På et tidspunkt var jeg nesten helt sikker, men heldigvis hadde jeg ikke tilstrekkelig stor tillit til meg selv, så jeg dro hjem for å sjekke istedenfor å dra på butikken for å handle, og det viste seg å være lurt, for koden jeg trodde jeg husket, var feil. Bare ett siffer, men jeg regner med at betalingsterminalen på matbutikken ville vært like lite forståelsesfull som den på restauranten, så jeg er glad for at jeg på daværende tidspunkt hadde mistet all tiltro til min egen hukommelse. Men jeg ble så satt ut. Jeg har aldri glemt PIN-koden min før. Min spontane forklaring var veldig tidlig aldersdemens (noe jeg vet man egentlig ikke skal tulle med, for det er få ting som er verre enn at en du er glad i forsvinner fra deg mentalt, og det er neppe særlig moro å være den som forsvinner heller), men mor visste råd (typisk mødre), og mente jeg kunne skylde på varmen. Som 50 % nordlending og med en kropp som er bygget for vinterføre, er det en veldig god bortforklaring, og jeg kommer til å holde fast ved den. Alternativt var jeg så utrolig satt ut over at jeg hadde gått over gaten på rød mann og spist en hamburger med dressing at alle hjernecellene var opptatt med å stå i en ring og måpe.