søndag 28. august 2016

Handletur

Det var vel Gandhi som sa at du kan bedømme folk ut fra hvordan de behandler samfunnets svakeste. Jeg tror i tillegg man kan gjøre seg noen verdifulle observasjoner om andre mennesker ved å observere dem på handletur, f.eks. i matbutikken.

For i likhet med andre mennesker som spiser mat og innimellom trenger ting, har jeg vært i butikken ganske mange ganger, og jeg har observert en del merksnodig adferd (og resultatene av slik adferd) hos enkelte av mine artsfrender, de såkalte butikktrollene. Og derfor spør jeg deg, o medmenneske som også trenger matvarer og sånt, og som derfor frekventerer butikker: Hvem er du? Og hva er det egentlig som driver deg,

Smøres på det irriterte området ved omgang med butikktroll.
... du som sniker i køen? Hvorfor gjør du det? Hva i all verden er det som får deg til å føle at det er riktig av deg å prøve å presse handlevognen din mellom to personer som allerede står i kø? Er det et slags eksperiment? Prøver du å teste dine medmenneskers tålmodighet? Er du køsensitiv og får nervøs mage av å stå i kassakø, og føler at alle vil tjene på det om du slipper unna nok en omgang med akutt diaREMA 1000? Eller er du bare en selvopptatt klyse som mener deg viktigere enn alle andre mennesker?

... du som krangler om prisen på en bærepose? Hvorfor gjør du det? Hvorfor prøver du å snike deg unna å betale 50 øre eller 1 krone for noe å bære varene dine hjem i? Hvorfor er du ikke heller miljøvennlig og tar med deg et handlenett hjemmefra, om du så gjerne vil unngå å bære rundt på reklame for matbutikken? Og hvorfor plager du den stakkars kassøren med dette - han/hun kan jo uansett ikke styre kjedens posepriser.

... du som slenger fra deg matvarer du likevel ikke trenger i nærmeste hylle? Behandler du dine egne ting på den måten? Slenger du dine egne ting ifra deg og forventer at andre rydder dem bort? Synes du det er greit at andre skal bruke tiden sin på å rydde i hyllene etter deg? Synes du det er rett og rimelig at god mat skal gå til spille fordi du bestemte deg for å slenge kjølevarer i en haug med tørrvarer, fordi du ikke orket eller gadd å legge dem tilbake der du fant dem?

... du som setter fra deg handlevognen ved kassen istedenfor å sette den på plass? Lærte aldri moren din deg å rydde opp etter deg? Koster det deg virkelig så mye å sette ting tilbake der du fant dem? Er det bedre at andre kunder må brøyte seg frem for å komme ut av butikken, fordi det sparer deg for noen sekunders innsats? Eller ønsker du bare økt sysselsetting, og håper at din latskap skal føre til at butikken må ansette en egen handlevognfører hvis eneste arbeidsoppgave er å sette på plass handlevogner?

... du som ikke sier hei, takk eller ha det til betjeningen? Gjør det vondt å være normalt høflig? Er du så mye bedre enn kassøren at vedkommende ikke fortjener din oppmerksomhet? Er du redd for at det skal gå inflasjon i vennlighet?

Opplys meg, vær så snill, for jeg forstår virkelig ikke dette. Det eneste jeg ser, er et menneske som, i det øyeblikk det føler at ingen kan irettesette det for dårlig adferd, begynner å oppføre seg som en drittsekk.

Et vanlig argument fra religiøse mot ateister er at om du ikke tror på en høyere makt som straffer deg for dårlige handlinger og belønner deg for gode, er det intet som hindrer deg i å begå onde gjerninger. Det vanligste motargumentet fra "sånne som meg" er at man kan ha en etisk bevissthet uten en guddom, og at man bør gjøre gode gjerninger (og unngå å skade andre) fordi det tjener menneskeheten og verden, ikke fordi man er redd for straff eller ønsker belønning. Eller, for å trekke det ned på et ekstremt konkret nivå: da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk flere av mine medelever belønning i form av penger eller privilegier hvis de oppnådde en bestemt karakter i et fag eller på en prøve. De ble følgelig motivert av belønningen. Jeg fikk beskjed av min mor om at en god karakter var belønning nok for arbeidet jeg gjorde, og den lærdommen er jeg utrolig takknemlig for. Jeg gjør mitt beste fordi det er riktig, og fordi vissheten om at jeg har gjort det jeg mener er riktig, gir meg fred i sinnet, ikke fordi jeg vil ha et klapp på skulderen, en plass ved Guds venstre hånd (eller hvordan det nå var) eller penger. Gi meg gjerne et klapp på skulderen eller penger, for all del - jeg er veldig glad i penger og ting, men det er ikke der jeg henter motivasjonen min.

Så hvordan fungerer dette med motivasjon hos deg, du som blir en hensynsløs drittsekk i det du entrer Menys lokaler? Må det en belønning eller trussel om straff til for at du skal legge en vennlig ferniss over din vemmelige personlighet, eller er du faktisk like guffen i alle situasjoner? Må ektefellen din og kollegene dine plukke opp etter deg hjemme og på jobb? Stjeler du andres penner, klager over at du må smøre din egen mat og grynter surt til naboene?

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig på dette. Jeg tenker mye på ondskap og godhet, både på hvorvidt ondskap er en faktisk konstant, og om det finnes onde mennesker, eller bare syke mennesker og villedede mennesker, og jeg vet ikke nok om dette til å avsi noen dom. Men min foreløbige konklusjon er at mennesker jevnt over gjør det de mener er rett eller bekvemt, enten for seg selv eller for gruppen de tilhører (gjerne med en god del overlapping), og at det kan bikke over til det andre vil se på som ondskap når målet blir viktigere enn handlingene som leder dit, og handlingene volder skade. Så kanskje er ondskap bare fravær av hensyn til andre? Det vil naturligvis være et spektrum. Det er forskjell på å rote i butikkhyller, slå dyr og drive etnisk rensing, men jeg lurer litt på om dere butikktroller egentlig bare er for initiativløse og ressurssvake til å realisere deres fulle potensial. Og jeg er naturligvis veldig takknemlig for at dere er så ubrukelige som dere er - det er mye vi har for lite av her i verden, hensynsløse og korrupte personer med makt er ikke en av dem. Og selv om det kanskje er en liten pris å betale for den butikkansatte som må bli behandlet som et undermenneske, for butikksjefen som må bruke lønnskroner på å rydde opp etter deg og for andre kunder som blir påkjørt med handlevogn eller dyttet vekk i køen, sånn sammenlignet med å være underlagt en gal diktator, så skulle jeg likevel ønske at du kunne tatt en runde med deg selv. Er det virkelig slik du ønsker å være? Er dette den siden ved deg du mener best representerer deg? Og hvis svaret på disse spørsmålene er ja, vil du vurdere å sette deg selv ut på skogen?

søndag 21. august 2016

Søndagsbarn

Jeg ble født på en søndag. Reglen om hvilke dyder barn født på de forskjellige ukedagene er utrustet med, påstår at jeg, i egenskap av å være født på ukens siste dag, kan skryte på meg alle de foregående dagers dyder. Jeg har altså både vakre øyne og perletårer, har langt å gå (når ble det en dyd?), men er samtidig lett på tå og blir sjelden trett (det var da noe?), og dessuten gjør jeg alle glade. Hurra for meg, og de litt over 14 % av verdens befolkning som er like magiske som meg!
Hadde jeg vært svensk, hadde jeg visst hatt egenskaper som skulle gi meg fremgang i livet, kombinert med evnen til å kurere sykdom. Synsk ville jeg visst også vært. Jeg har muligens sagt det før (jeg har tross alt sagt mye!), men en god ting kan ikke sies for ofte: det er godt jeg ikke er svensk!

Barnet i meg
Akkurat denne søndagen er det 28 år siden jeg ble født, og jeg må innrømme at det ikke medfører nabovarsel, festfyrverkeri (finnes det andre former for fyrverkeri? Begravelsesfyrverkeri?) eller andre former for baluba. Jeg tror faktisk ikke jeg kan huske sist jeg følte noen som helst form for entusiasme forbundet med min egen bursdag. Andres bursdager er liksom noe annet, men barndommens entusiasme for min egen dag er borte, og det er litt trist. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over julaften, så jeg har ikke helt tapt barnet i meg ennå.

Det er ikke det at alderen min plager meg. 28 føles hverken bedre eller verre enn 18. Jeg kan se tilbake 5 år (eller 10) og se at jeg har kommet meg lengre i livet, at jeg har modnet og at jeg har det bedre nå, men det henger jo ikke sammen med dagen idag, eller det faktum at jeg i noen måneder må tenke meg om før jeg svarer på hvor gammel jeg er. Kanskje er det bare noe ved det vilkårlige ved bursdager jeg ikke helt forstår, på samme måte som jeg ikke forstår greia med nyttårsaften.

Uansett, hurra for meg, livet mitt ville ikke vært det samme uten meg!