Huskestue

For ikke så fryktelig lenge siden (ironisk nok husker jeg ikke helt når det var) skrev jeg om det å huske. Mer spesifikt beskrev jeg min svært selektive hukommelse. Men de viktige tingene vi husker på i livet, er tross alt ikke gangetabellen (eller hva, Linnéa?) og teksten til "Pokarekare ana", det er minnene våre. Minnene er det som gjør deg til nettopp deg. De er det du setter igjen med hver gang du har opplevd noe, hver gang du har tatt et valg, hver gang du har fått føle konsekvensene av valget du tok. De er de gode opplevelsene og de hjerteskjærende. Og likevel er de like upålitelige som en løgnaktig treåring. Eller værmeldingen. Hjernene våre er forbasket upålitelige, og hver gang vi tar frem et minne, endrer vi litt på det før vi legger det tilbake igjen. Et godt brukt minne kan ha ytterst lite til felles med det som egentlig skjedde, og lærdommen vi tok, kan dermed endres gjennom årenes løp. Og ikke nok med det, vi kan glemme sentrale elementer og legge til ting som aldri skjedde, men som vi har fått oss selv til å tro at skjedde. Og det er naturligvis ganske upraktisk.

John Green er skrev i "An Abundance of Katherines" at

"You don't remember what happened. What you remember becomes what happened" 

(sakset fra Linnéa som, om jeg husker rett, fikk sitatet fra meg. Så det er litt juksemaker pipelort over dette. Og hva i all verden er pipelort, egentlig? Internett sier det er fuglebæsj), og selv om det naturligvis ikke er objektivt sant (Harald Hardråde falt ikke i 1873 selv om jeg tror jeg husker det fra historietimene) at fortiden er hva vi husker, er det uansett det vi bygger vår egen fortelling på, og det er det som blir vår historie.

Også er det dette med at minner er evig omskiftelige. Det har plaget meg litt når det gjelder savnet etter Oscar, hunden min, som jeg mistet i 2010. Når noen dør, er det nettopp minnene vi sitter igjen med, og de som er borte, blir med oss så lenge vi husker dem. I begynnelsen var det vare vondt å minnes ham, men etterhvert som den rå smerten gikk over til en generell nummenhet, begynte jeg å innse at jeg brukte opp minnene. Ikke bare ble de svakere og vagere, de endret seg. Noen ganger var jeg usikker på om hele minnet var Oscar, og jeg ble redd for at jeg var i ferd med å miste ham for andre gang. Dette ligger flere år tilbake i tid nå, og jeg tenker ikke så mye på ham (noe som vel egentlig både er naturlig og vemodig) annet enn når jeg snakker om hunder og når jeg ser på bildet av ham som henger i entréen. Men innimellom, når jeg minst venter det, dukker det opp et minne jeg aldri har hentet frem før, friskt og ubesudlet av tidligere bruk. Og mens jeg fremdeles bearbeider inntrykket, mens jeg enten kjenner glede, savn eller rå sorg i møte med det korte glimtet av fortiden, innser jeg at jeg aldri mer vil kunne oppleve det samme igjen, fordi det neste gang det dukker opp, vil være farget av situasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, av reaksjonen jeg har og andre, ukjente faktorer. Og dermed har nok et minne gått tapt for meg, og antallet ubrukte minner vil ha blitt redusert.

Jeg har ingen tegning til dere idag, men her er damen jeg
knyttet av en plastpose en gang. Hadde jeg ikke hatt bildet,
hadde jeg nok glemt henne helt 

For å ta et helt konkret eksempel på et minne som har blitt slitt ut: Moren min og jeg var ved slottet og enten tente lys eller så på lysene etter at Kong Olav døde. På daværende tidspunkt var jeg knapt 2,5 år gammel, men jeg kan huske at jeg husket det veldig klart og tydelig flere år senere. Nå, derimot, har jeg ikke noe minne jeg med sikkerhet kan si at er av den faktiske hendelsen, fordi jeg har tatt frem minnet flere ganger og i tillegg sett repriser av TV-dekningen oppigjennom årene som har gått. Jeg vet i praksis at jeg har husket, men husker bare at jeg husket, ikke det jeg en gang husket.

Men så tenker jeg, kan ikke egentlig minnene deles opp? Vi har jo situasjonen (uavhengig av kontekst), vi har aktøren (de(n) vi husker) og vi har reaksjonen (på enten aktøren, aktøren i situasjonen eller på aktøren i situasjonen). Alle tre kan endres i våre minner, men de kan også bevares, men ikke samtidig. En situasjon kan for eksempel bevares i form av et referat, et filmopptak eller et kunstverk - ta for eksempel John Keats' "Ode on a Grecian Urn", der han beskriver en urne som viser flere motiv, bl.a. en prosesjon, musikere og et forelsket par. Situasjonene kan han enkelt beskrive, de er låst i tid, men han mangler likevel kontekst - hva slags musikk spiller fløytespillerne? Hvor kommer menneskene på vei til alteret fra? Hvem er det forelskede paret? Det får vi aldri vite.

På samme måte kan vi bevare noens visuelle uttrykk eller egenskaper gjennom et bilde eller en beskrivelse. Vi kan se på en byste av Nefertiti og beundre hennes skjønnhet (eller kunstnerens gjengivelse av denne, og håpe at han ikke tok seg for mange kunstneriske friheter), men vi kan ikke kjenne henne eller vite hva de som var rundt henne, følte eller tenkte om henne.

Og selv beskrivelser av hva man tenker og føler rundt noe eller noen, blir umulig å bevare for ettertiden. Se for eksempel på Shakespeares sonett nummer 18 ("Shall I compare thee to a summer's day"), der dikter-jeg-et lover sitt objekt evig liv gjennom sin beskrivelse av vedkommendes skjønnhet - eller som Renate anno 2008 beskrev det:

"Både komposisjon, ordvalg og lydbilde gjør dette diktet svært virkningsfullt; leseren føler handlingen, og legger til sine egne persepsjoner og assosiasjoner. Dette samsvarer perfekt med diktets tema og formål, bevaringen av det underskjønne for all fremtid, nettopp fordi det lite deskriptive språket kun representerer noe universelt vakkert, og lar enhver person til enhver tid legge sine egne detaljer til, slik at den perfekte skjønnhet skapes. Dermed går Shakespeares spådom i oppfyllelse: selv om ingen i dag, eller om 1000 år, vil kunne se den tiltaltes skjønnhet med egne øyne, forstå hvem han var og hva som gjorde at Shakespeare fant hans skjønnhet så besnærende, vil mennesker i all fremtid kunne få et innblikk i graden av skjønnhet han her beskriver, og tilpasse det sin egen tid og sine egne idealer."

Her er det altså ikke den faktiske personen som er i sentrum, men effekten h*n hadde på dikter-jeg-et. Hvordan vedkommende så ut, hva h*n gjorde, hvem h*n var, er borte, og vil aldri mer kunne fortolkes i sin helhet.
Det vi bevarer, må være det som var viktigst for oss - ønsker vi at våre tanker og inntrykk i forbindelse med en opplevelse skal bevares, må vi beskrive dem, ønsker vi at en hendelse skal dokumenteres, må vi gi en så objektiv beskrivelse som mulig av forløpet, og vil vi at vi selv eller andre skal kunne påvirkes av noens eller noes skjønnhet 100 eller 1000 år frem i tid, er det bare å finne frem hammer og meisel. Men vi kan aldri få alt.

Og slik er det også når jeg ser på bildet jeg tok av Oscar på en av våre siste turer sammen - jeg husker situasjonen, jeg ser aktøren, men jeg kan aldri gjenskape min egen reaksjon, og alt jeg føler i møtet med bildet, er nye reaksjoner. Det genuine minnet er dermed tapt, men da får vi heller si som Ibsens Brand:

"Evig eies kun det tapte."

Det eneste vi har, og som ingen kan ta ifra oss, er minnene om det som har vært og lærdommen vi har tatt av våre erfaringer, og så lenge vi forandrer våre minner, får vi håpe og tro at bearbeidelsen vi ubevisst gjør, minner mer om en bearbeidelse av en oppgave i samarbeid med en veileder enn hviskeleken...

Jeg er ikke død, nei, jeg lever ennu!

Digresjonsbloggen er ikke død, den har bare sovet ganske tungt de siste ukene. Vi kan kalle det en liten masterdvale. Jeg har nemlig mestret å skrive 100 sider om grev Dracula og noen av hans arvtagere (og deres mennesker), og da sommerferien gikk mot slutten var jeg nødt til å innse at alt annet måtte få en pause for at oppgaven skulle bli ferdig i tide. Minimalt med tid ble tilbragt på jobb og jeg var sjarmerende asosial og fokusert så lenge det varte. Adspredelsene jeg tillot meg besto i hovedsak av noen omganger med kabal og en daglig dose med Good Mythical Morning. Det fungerte overraskende bra, men jeg skulle ønske jeg hadde et år til og 200 flere sider til disposisjon for å fått oppgaven til å bli slik jeg hadde ønsket.

Da oppgaven var ferdigskrevet ble katten Adina stilt ut noen ganger, og oppnådde tittelen Champion, hvilket vil si at jeg i offisielle sammenhenger (og når jeg ellers måtte føle for det) slenger på et CH foran hennes fulle navn. For en som har drømt om championat siden hun fikk hund i 2001, var det ganske stort, og kombinert med innvilgelsen av stamnavn (som har vært en drøm omtrent like lenge), har det vært en begivenhetsrik høst.

Pyotr er en stilig fyr!

For øyeblikket bor Pyotr (GIC Pyotr av Buerlia (N) ) hos oss, og han og Adina skal liksom lage kattunger. Etter dag 2 har interessen fra Pyotr vært laber, så i all hovedsak består forholdet deres i at Adina gråter og Pyotr ligger under sofaen og titter på henne. Men han er en fabelaktig flott hannkatt, så det er uansett koselig å ha ham her. Går alt som det skal, blir det familieforøkelse i februar, og oppdrettet NO*Keimilio's får sitt første kull.


Hvis noen fremdeles er i tvil: ja, jeg er blitt gal kattedame. Jeg skjønner ikke hva som skal være så galt med det, egentlig - å engasjere seg i dyr er jo positivt, og å sørge for å avle frem sunne og friske eksemplarer av en art har jo vært viktig for utviklingen av både tamhøns, kveg og hester, og uten hundeavl ville vi neppe hatt dyktige politi- eller førerhunder. Dessuten er kattefolk ganske hyggelige, og man blir harmonisk av å ha katt.

Apropos katt: jeg har skaffet meg en plakat.

Adina bruker poter og hale på kreative måter

Det er ganske stort, faktisk. Min plakathistorie omfatter en Titanic-plakat i A3-format, noen hestegreier (tror jeg - kan ikke huske å ha hatt dem på veggen), en valpeplakat jeg tror jeg kjøpte fordi de andre halvstore barna hadde plakater, en stor plansje over norrøne guder og en rimelig stor plakat med bilde av Rosettasteinen.
Men nå er jeg altså tilbake som plakatinnehaver! I en rull i en bokhylle ligger min nyeste skatt som neppe blir rammet inn (for den skal IKKE tapes fast på en vegg) før jeg flytter. "Thomas Edison's Nightmare" er tittelen, og originalen er tegnet av The Oatmeal. Motivet er, hold dere fast, Thomas Edison med en lyspære stikkende ut av baken. Han jages av Nikola Tesla som sitter på ryggen til en gigantisk grå katt, og over ham flyr en flokk duer. I bakgrunnen ligger Wardenclyffe, Teslas forskningssenter som aldri ble fullt realisert på grunn av sviktende finansiering og tiltalende galskap i det geniale sinnet.

Og katten på plakaten er grå! Yay!

Men nå tror jeg det har vært nok kattesnakk for idag.

La oss heller fokusere på at det er 10 dager siden jeg skulle fått Dracula i posten. Det at jeg allerede har seks andre utgaver betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke må ha denne syvende varianten, som kommer fra The Folio Society (forlag som gir ut kvalitetsutgaver av kjente verk. Deres Limited Edition-utgaver er av en spesielt høy kvalitet, utgis i et svært lite opplag og koster deg både skjorta, huset og sjelen. Heldigvis er ikke Dracula blant disse - den var bare utgått og vanskelig å oppdrive). Jeg er en stor tilhenger av pene bøker med ordentlig papir og innbinding som faktisk holder. Jeg vil at bøkene mine skal være hele og pene, og ordentlig innbinding hjelper meg med å oppnå dette. En annen sak er selvfølgelig at jeg får frysninger av eselører eller radbrekking av permer. Gjør noe slikt mot en av mine bøker, og jeg vil forbanne deg og dine etterkommere i minst ti slektsledd! Er ti det eneste tallordet som skrives med like mange bokstaver som sifre?

Men mishandlede og skjendede bøker er virkelig fælt, og det var ikke akkurat jubel i luften da jeg oppdaget at merkelappene jeg hadde brukt som bokmerker i Criminal Man av Cesare Lombroso, og som var beregnet på bøker, sugde seg godt fast i sidene og ikke lot seg fjerne uten å skade papiret... Jeg ble virkelig vred, men visste ikke helt hvem jeg skulle skylde på, så jeg løste problemet med å kjøpe bedre lapper hos Clas Ohlson, ved å drive litt aktiv fortrengning og ved å drømme om ringpermer.

Og helt avslutningsvis: jeg har tegnet Peters primat. Det er faktisk ikke ment som en fornærmelse av katolisismen, selv om det muligens kan tolkes slik. Neida, Peters primat er, om jeg husker rett, katolisismens syn på at Peter (og alle paver etter ham) står i en særstilling blant kirkeledere (primus inter pares, på en måte). Da jeg skrev en kvalifiseringsoppgave om investiturstriden for noen år siden, var jeg stadig borte i dette primatet, men aldri i bøyd form, så jeg så alltid for meg en primat som tilhørte Peter... Primat er forøvrig et av få ord (noen andre er ark og lem) som er homonymer med ulikt genus, slik at de bare er homonymer i ubestemt entall.

Konfekttraumer

Jeg bestemte meg for å ta en pause fra Encyclopedia of Death and Dying og fortelle dere der ute litt om mitt forhold til konfekt.
Jeg hadde ganske nylig en samtale med en artsfrende om gaver man gir bort til verten, vertinnen, bursdagsbarnet eller den av en annen grunn gratulerbare personen man besøker etter å ha fått en invitasjon. Det virker som om standardalternativene er blomster, vin eller konfekt, mens de mer avvikende normalt bør være dekorgjenstander som garantert er det motsatte av hva mottageren ville likt å la stå fremme. Så derfor unngår visst de fleste sistnevnte.
Nå er jeg sjelden i situasjoner hvor folk forventes å gi meg blomster, vin eller konfekt, ettersom jeg fremdeles ikke er ute av redet, og derfor ikke inviterer til selskapelige lag med dekket bord og innleide fiolinister i hjørnene. Jeg har imidlertid blitt gitt en flaske vin etter å ha holdt et foredrag, og jeg har sett mange flasker og buketter bli gitt til min mor, så jeg er kjent med systemet, og vet at jeg kan vente meg å skulle gi og motta denne typen gaver i fremtiden.

Nei, jeg kan ikke tegne hender. Særlig ikke i MS Paint

Og jeg vil ikke ha noe imot å gi dem - jeg synes det er hyggelig å gi gaver, og er en tilhenger av sosiale spilleregler, men jeg er langt mer skeptisk til det å få dem. Som noen av dere sannsynligvis har fått med dere, drikker jeg ikke alkohol. Enhver vinflaske som kommer i min besittelse, vil derfor enten bli servert gjester, eller bli overlevert min mor. Det vil selvfølgelig kunne spare meg for utgifter neste gang jeg holder gjestebud, men jeg kan ikke påstå at det vil bringe meg noen personlig nytelse å bli overrukket en flaske chianti av en velmenende gjest. Og ut fra min generelt noe overdrevne evne til å glede meg over ting, er det litt synd.
Så var det blomster, da. Jeg forstår ikke poenget med dem.
Jeg liker markblomster, og i de tilfellene da sommeren er lang nok, været tørt nok og jeg har tilstrekkelig med fri, vil jeg gjerne plukke noen buketter og kose meg med dem. Og jeg verdsetter hensikten bak en bukett. Men i motsetning til resten av familien, ser jeg ikke noe poeng i å ha en petunia eller hawaiirose eller en bukett tulipaner stående i vinduskarmen, og jeg er ikke innstilt på å få dårlig samvittighet hver gang jeg har pint en plante til døde ved å glemme å gi den vann. Dessuten har jeg katt, og kommer sannsynligvis til å ha langt flere enn en i fremtiden (tjoho, jeg har fått godtatt søknaden om stamnavn, og vil forhåpentligvis ale opp bedårende katter under navnet NO*Keimilio's i fremtiden!), og katter og blomster går dårlig sammen på to måter: 1) svært mange planter er giftige for katter, og 2) Høye ting som plutselig kommer i hus og som lukter spennende, er morsomme å leke med og velte.
Så da gjenstår konfekt.

Og jeg er en stor tilhenger av sjokolade, særlig dersom den ikke kommer fra Polen og smaker vondt. Men konfektesker skaper enorm frustrasjon hos meg, og dette er grunnen:
Noen esker vil ikke fortelle deg hva bitene inneholder. Andre esker forteller deg hva bitene inneholder, men unngår å fortelle deg alt, og sørger for overraskelser. Mange av eskene som forteller deg hva de inneholder, har sjokoladebiter som er så like hverandre, eller så dårlige illustrasjoner, at du kan være sikker på at du tar Nøttenougat, og ender opp med romrosin. Om ikke det er nok, er mange av navnene kryptiske som bare det, og når du først har reist deg opp i din fulle høyde, bøyd deg ned mot esken og innsett at de eneste bitene du anså for å være spiselige er tatt, kan du ikke sette deg ned igjen uten å ha tatt en av bitene du ikke vil ha, ettersom du da vil fremstå som vanskelig og anklagende - du viser at de hensynsløse medmenneskene dine har tatt ALT du kunne tenke deg å spise.

Og dette gjør folk frivillig.

Det er sikkert fordi folk flest ikke blir bleke om nebbet av å spise en sjokoladebit som inneholder gelé, guffe eller andre nesten-flytende substanser. Eller fordi de generelt er veldig tolerante. Jeg, derimot, kan ikke fordra mat som ikke forteller meg hva jeg kan forvente, og gir en negativ overraskelse. Som f.eks. calzone med skinke og ost, som viser seg å inneholder store mengder løk som en slags mislykket bonus.
Og jeg er kjedelig når det gjelder mat. Jeg gir blanke i TV-kokker og matjåleri, jeg føler et intenst behov for å kaste opp litt på alle som bruker ordet "cupcake", og jeg føler at jeg gjør noe alvorlig galt dersom jeg bruker mer enn halvannen skive salami på en brødskive. Jeg er vanskelig, men også svært enkel å gjøre tilfreds - jeg har til gode å bli tilbudt en hotellfrokost som er så kjedelig og enkel at jeg ikke kan spise meg mett og fornøyd.

Men jeg trives med mitt begrensede kulinariske spekter, og selv om jeg er villig til å prøve nye ting dersom de ikke utelukkende består av ting jeg avskyr, og er fullt i stand til å spise litt av ting jeg ikke kan fordra for å være høflig, vil jeg gjerne vite hva jeg gir meg ut på når jeg tar den første biten.
Og jeg vil ikke ha gufne overraskelser fra en sjokolade.

Så la den som om knappe seks år lurer på hva jeg bør få til tredveårsdagen min finne det følgende svar når h*n søker på bloggen min: Freia Dessertsjokolade. Ingen av bitene har rare ting i seg, alle smaker godt, man forstår hva man spiser, og esken breier seg ikke på kaffebordet. Vil du gi meg en blomst, kan du satse på en St. Paulia. De er kattesikre, og Adina elsker blomstene.

Jeg kunne sikkert skrevet flere sider til om mitt forhold til konfekt, men jeg har en masteroppgave å skrive, og det har vist seg at den ikke skriver seg selv. Dusteoppgave. Så jeg må ta farvel igjen for nå, og komme sterkere tilbake ultimo november.

Bibel og babbel. Mest babbel

Slå det opp!

De siste ukene har jeg vekslet mellom å synge "Molly Malone" og "Danny Boy". Det går liksom i en av dem hele tiden. Noen ganger bytter jeg på, andre ganger synger jeg én gang på gang på gang. Jeg er med andre ord lettere irriterende om dagen, men forsøker å synge veldig lavt eller inni meg mens jeg er på jobb. Og der har jeg vært mye i det siste! 32,5 arbeidstimer denne uka, fordelt på seks dager.
Men altså, jeg synger med stor entusiasme. Jeg har nemlig lært meg teksten på begge to, og synes de er flotte sanger. Ulempen er at jeg tydeligvis ikke har det i meg å treffe den høyeste tonen i "Danny Boy", men det gjør ærlig talt ikke noe når jeg synger for meg selv. Sangen er fin, og ikke engang en sur tone kan ødelegge den!
På søndag fylte Adina, også kjent som Pusetrollet, 1 år, og det ble behørig feiret med kake og lys. Samtidig var dette bare få dager etter det som ville vært Oscars elleveårsdag, dersom han hadde fått leve så lenge, og det er jo litt vemodig.
Utover årsdager, jobb og sang har jeg dessuten hatt stor glede av noen i overkant groteske bibelsitater, og hatt interessante bibeldiskusjoner med Oda. Det har vært moro!

Dessuten har jeg bestilt Freuds Ego and Id og "The Uncanny", og tenkt på det faktum at jeg i en alder av 12 år hadde enorm glede av boken Freud for nybegynnere. Siden den gang har jeg vel knapt lest Freud, og det skal jeg altså prøve å gjøre noe med, i anledning masteroppgaven min. Allmenndannelse for alle penga!
Jeg har også rearrangert lydsystemet på rommet, slik at lyden går fra TV-en til de snasne datahøyttalerne, mens de usnasne datahøyttalerne skal skrotes, og inntil videre ligger beleilig til der jeg vanligvis går, slik at jeg har noe å snuble i. Det må man ha.

 Men det store høydepunktet denne uka, er bokstavstokkingen jeg sto for igår, da "Harald Hårfagre" ble "Harald Hårfarge". Store entusiasme fulgte, særlig ettersom jeg har så enormt stor glede av Øystein Sundes "Soga om Harald Jordfreser" og persongalleriet som omfatter den bøttefødte Magnus Lagabøtter, den islandske frillen Veldreid Skrevadottir, Olav den deilige, Sigurd Jordfeilfar og Hva-sa Gustav og rådgiveren Halvdan Svarte. Mon tro om Sundes persongalleri har en plass for Harald Hårfarge?

Den gode studenttilværelse

Lørdagskos

Høsten 2007 begynte jeg med to ting jeg ikke hadde gjort før: jeg begynte å studere, og jeg fikk meg en deltidsjobb. Jevnt over har jeg vel vist mer entusiasme for sistnevnte enn førstnevnte, og det er klart at det å bruke 40 timer hver uke på studiene blir vanskelig når man samtidig skal jobbe mellom 8 og 20 timer, og må beregne mellom 4 og 10 timer med reising til og fra. Men jeg skal ikke klage - jeg har selv valgt å ta meg jobb, og jeg har et enormt utbytte av det, både fordi det er lærerikt, morsomt og hyggelig, og fordi det gir penger på kontoen og arbeidstrening til CV-en.
Dette året skal jeg imidlertid arbeide selvstendig. Jeg har knapt nok frister å forholde meg til, og innleveringsfristen for masteroppgaven ligger uendelig langt frem, selv om jeg jo vet at det ganske nøyaktig syv måneder til.
På disse syv månedene skal jeg pløye gjennom store tekstmengder, og produsere en ganske voksen tekstmengde: 80 velskrevne sider er målet. Kombinasjonen av enorm arbeidsmengde og fjern frist gjør meg noe ambivalent i forhold til stress: jeg vet at jeg må bruke mye tid på oppgaven, og gjør det samtidig med glede og iver, men klarer hverken å stresse p.g.a. alt som ligger forut eller slappe av p.g.a. en fjern frist. Enn så lenge er arbeidet mitt relativt beskjedent i sidetall, og jeg må ha skrevet ca fire sider til før onsdag, noe som bør være ganske overkommelig, tross alt. Men idag er det ikke tid for skriving: siden før påske har jeg lest seks bøker om Victoriatiden og kriminalitet, og nå skal alle de avmerkede passasjene (på bildet ser dere klistrelappene som stikker ut fra den nest siste bokens sider) føres inn i et eget dokument med fulle sidehenvisninger generert i EndNote som visstnok skal være vidunderlig, men som jeg ikke helt har sansen for...

vannflekk som ser ut som en sommerfugl, muligens i vinterland

Så nå sitter jeg med The Cambridge Companion to the Victorian Novel fastspent i bokholderen BookGem (som har en egen arm som holder sider som skal blas i, slik at jeg ikke må krangle med den hver gang jeg skal skifte side...), Beethoven i bakgrunnen og Adina i vinduet og intensjoner om å nyte en stor kopp te etter kveldsmat (eller hva man nå kaller lørdagens hovedmåltid, inntatt mellom 19 og 20, normalt bestående av hjemmelaget pizza som slår både butikkpizza og Peppes ned i støvlene), sånn for å gjøre harmonien perfekt!

Konklusjon? Akkurat nå er det deilig og moro å være student! God helg!

It's beginning to look a lot like Christmas...

Nå har jeg endelig fått "juleferie" fra studiene mine. Deilig! Jeg vet at ferien så altfor snart vil være forbi for denne gang, men enn så lenge kan jeg late som om den vil vare evig, slik at jeg kan bruke tid på de minst konstruktive ting jeg kan tenke meg, uten å føle at jeg disponerer fritiden min uklokt.
For det er noe med disse tingene man gjerne skulle ha gjort i feriene - de bygger seg gjerne opp i så stort antall og omfang at du, når ferien er over, bare er halvveis ferdig med disse fornuftige prosjektene, og ikke engang har begynt å slappe av.
Jeg er faktisk ordentlig bekymret for å ende opp slik i år, så jeg har, siden jeg fikk ferie, gjort så få fornuftige ting som mulig.
Noe har jeg selvfølgelig fått gjort. Jeg har pakket inn alle julegavene til slekt og venner, planlagt årets lille Norgespakke til den veldig fjerne slekten på New Zealand (nissesjokolade, makrell i tomat, norske flagg til juletreet), laget en julespilleliste i iTunes (det blir ikke jul uten "Wenches jul" (Wenche Myhre), "Lys" (Jahn Teigen) og "And Winter Came" (Enya)!) og ryddet vekk et par imponerende stabler med bøker som var mer eller mindre relevante for semesteroppgaven. Dette betyr at jeg både har håndfast bevis på at rommet mitt har ganske mye gulv, og at jeg har et sted å sette tekoppen, utenom i senga. Veldig kjekt!

Nå kom jo snøen igår, og det for fullt, og Adina fikk smake på herligheten i form av en god kladd jeg tok med inn. Hun syntes visst det var snadder, og brukte resten av kvelden på å prøve å fange snøfnuggene på ruta. Søte katten!

Jeg har forøvrig lagt en god slagplan for morgendagen: jeg skal begynne på Adinas kosepose! Det blir en slags forenklet variant av disse bæremeisene folk har avkommet sitt i, men min skal være tilpasset Adina og kosestunder foran PC-en hvor jeg gjerne skulle vært i stand til å gjøre noe fornuftig og samtidig la henne sove i armkroken - bilder kommer etterhvert!
Idag kom dessuten en pakke fra England med et nydelig snøkrystall-anheng fra Arts & Crafts inni (noe absurd å kjøpe norske smykker fra England), og det kan dere se her. Kan forøvrig varmt anbefale Artyfax, hvor jeg kjøpte anhenget - de selger bl.a. utgåtte smykker fra Pilgrim og Arts & Crafts (produktene er nye, har alle merkelapper og er trygt emballert), så det er mulig å komplettere smykkesett eller oppdage noen nye, og prisene er ikke så ille heller (i tillegg til at det er fri frakt).


Men nå skal jeg trekke meg tilbake og lese litt i "Kongens hjerte", hvis anmeldelse snart blir å lese på Leselyst som en del av Arks Lesevenn-ordning :-)

Takk for seg!

Största möjliga tystnad...

Hold kjeft, Renate. For din egen skyld!

Nå har jeg fått meg et helt eget virus, og det har halsen min som mellombels bustad. Hva jeg synes om det, bryr det seg lite om, og er i tillegg en ekstremt slitsom leieboer: det har tatt stemmen min. Hadde jeg endt opp uten stemme etter å ha byttet til meg menneskeben, kunne jeg kanskje akseptert manglende stemme, men ben (det må man ha for å løpe, danse!) har jeg allerede, og jeg føler meg følgelig ganske urettferdig behandlet. Jeg elsker jo å snakke, og sliter veldig med å akseptere at selveste Fastlegen har pålagt meg å holde tåta.

Men jeg kan ikke klage for mye - jeg er sykemeldt ut morgendagen for å spare stemmen, og hosteanfallene leieboeren i halsen fremkaller, er ubehagelige, men jeg har i det minste hverken tett nese eller vondt hode idag, og det er jo veldig greit! Forøvrig nærmer juleferien seg med stormskritt for meg - om ni dager har jeg siste innlevering, og da er det fri! Jeg skal selvfølgelig jobbe så mye jeg kan i desember, men det blir godt å kunne konsentrere seg om én ting, og samtidig ha mulighet til å få gjort andre ting, som å brodere litt, sy kosepose og burpynt til Adina og pakke inn julegaver.
Jeg har forresten fått enda mer stoff til burpynten. Opprinnelig bestilte jeg 3 yards av ett blekgrønt og ett skarpgrønt stoff, men selv om det så ut som en god kombinasjon på nettsiden jeg kjøpte dem fra, var virkeligheten en ganske annen... Så da ble det bestilt to mørkere nyanser som heller ikke så ut som på bildet, og forhåpentligvis vil jeg, når jeg setter meg ned og tenker så det knaker, finne to av fire nyanser som passer perfekt!

Det er snart jul, folkens! Nå mangler vi bare snø som laver ned! :-D

Mange slags Tor, og litt til

Jeg hater tastaturet mitt.
Det får meg til å bomme på tastene. Jeg forsto nettopp hvorfor: det er for stort, og det er for stort mellomrom mellom tastene. Derfor bommer jeg, og dytter borti CapsLock til stadighet. Jeg savner det gamle Microsoft-tastaturet jeg kjøpte hos Clas Ohlson!

Her var Renate

Og det var egentlig alt for idag. Ikke noe stort, dypt eller det minste interessant.

Men jo, jeg kan jo supplere med en kort oppsummering av dagen min!
Jeg har nemlig hatt koselig besøk av Elin, og tilbragt noen timer på gulvet med Europamonopol sammen med henne! :-D
Brandenburger Tor (så morsomt det må være å kjenne to typer ved navn Tor som bor i Berlin, hvor den ene bor ved Brandenburger Tor og den andre ved Gedächtniskirche (har vært der, men hadde glemt navnet... Wikipedia er et vidunderlig verktøy i slike sammenhenger, men hvorfor må tysk være så snirklete? Jeg mener, jeg forstår at "Evangelisch-Lutherische Kirche Zum Heiligen Kreuz" betyr omtrent "det hellige kors evangelisk-lutherske kirke", men kunne de ikke gjort det litt enklere? Å google "bombing berlin church" var langt mer effektivt, og jeg fant altså ut at kirken kalles nettopp Gedächtniskirche. Jeg tror tyskerne trenger færre konsonanter). For å skille mellom de to Tor-ene (som avdekker et inntil nå ukjent problem for meg: om man kjenner to som heter Anne og har vært på skogtur med Anne og Anne, kan man fortelle Tor i Brandenburg at man var ute med Anne-ne. Men om man har to venner som heter Tor og to som heter Tore, vil man ikke kunne høre forskjell på Tore-ne og Tor-ene. Dette vil sikkert føre til en ny verdenskrig, merk mine ord! - men ihvertfall: ) kan man dermed kalle den ved Brandenburger Tor for "Brandenburger Tor-Tor", og om det finnes en tredje Tor som bor i Brandenburg og dermed er en brandenburger (slik alle karbonader som ligger mellom to stykker brød er hamburgere, hø,hø), blir han "Brandenburger-Tor", og forvirringen er komplett... "Anne, blir du med meg til Berlin for å møte Brandenburger-Tor og Brandenburger Tor-Tor ved Brandenburger Tor?". Stakkars Anne.) Det var en absurd lang parentes, men altså, Elin og jeg spilte Monopol, hun var Eiffeltårnet og jeg var Brandenburger Tor, og jeg vant. Jeg liker å vinne, og ble følgelig svært glad for det. Aspik fikk seg en tur ut på gulvet for å hilse på, og endte opp med å snike seg inn på mammas soverom. Han er smart til å ha en så liten hjerne, så der har vi enda et eksempel på at det ikke er størrelsen det kommer an på.
Aspik har forresten fått permanent oppholdstillatelse i stua, og jeg får dermed sove om kvelden. Livet er dermed langt bedre å leve.

Men nå må jeg slutte, og kaste meg over tre ACLA-rapporter (slå det opp!) før jeg leser en tekst av Haun Saussy (hvis navn minner om både "saucy" og "Sissi", og sistnevnte leder tankene hen mot den østeriskungarske prinsesse Sissi, og det er veldig gøy å si "Prinsesse Sissi" gang på gang på gang. Prøv!).


Og kanskje jeg skal gjøre noe med den oppblåsbare papirkatten jeg fikk i et kinderegg. Det er ganske absurd å få en oransje katt i et egg, og det er rart å få en oppblåsbar leke. Oppblåsbart papir er også rart, og en kuleformet, oransje katt er heller ikke noe man ser hver dag. I slike situasjoner er det bare å prise seg lykkelig for at det var en katt i kinderegget, og ikke khat. Nok en gang: hø, hø.

Fordi du fortjener det?

I dagens samfunn fortjener vi en hel del, gjerne uten å ha gjort oss fortjent til det. Vi fortjener f.eks. å leve lange og gode liv med allverdens bekvemmeligheter, vi fortjener lykke og hell. Hva er det vi gjør som gjør oss fortjent til alt dette?
Vel, la oss se på hva det vil si å fortjene noe! Teknisk sett betyr det "å være verdig til" (jf. ordnett.no), og konseptet med å fortjene noe går i bunn og grunn ut på at man aktivt utfører en handling, og at en straff eller belønning som står i samsvar med handlingen idømmes/gis. Noe man fortjener er altså en konsekvens som synes rettferdig. Denne fortjente konsekvens kan komme fra mange kanter - den kan være en direkte følge, som når man leverer inn et godt stykke arbeide og får en god tilbakemelding tilbake, eller den kan synes å komme direkte fra skjebnegudinner og det som verre er, som når en veldig slem mann ender opp med kolera. Da lever folk i den villfarelse at noen holder oversikt over våre handlinger og veier dem mot hverandre for å sikre at den som handler godt, får det godt. Denne tankegangen er både skummel, usosial og primitiv, og brukes av dustefjerter for å rettferdiggjøre at andre mennesker lider - de lider, ergo er de dårlige mennesker. Hadde de vært gode mennesker, hadde de ikke hatt det vondt, fordi det sitter noen på loftet med kuleramme og stor nedslagskraft. Samtidig kan den brukes positivt, for hva er hyggeligere enn å se at en snill og god person får suksess? Og hva er verre enn å se en pedofil gris vinne et reisegavekort til Thailands mer lugubre områder? Vi ønsker at den som handler godt skal belønnes og at den som handler ondt skal straffes. Vi skal alle få som fortjent.

Nå vet vi både hva det vil si å fortjene noe er, og at Renate ikke liker pedofile griser (jeg mener selvfølgelig mennesker som oppfører seg ekkelt, og ikke det uskyldige, merksnodige dyret som ruller seg rundt i søla og tråkker med alle de fire små bena i maten sin, du store min!). Dermed har vi lært ganske mye, og kan gå til sengs med god samvittighet, fordi vi fortjener det.
Eller?

Nei, vi får legge oss litt i selen og lære enda mer. For forventningen om belønning til den gode er minst like sterk som forventningen om straff til den onde hos mannen i gata. De fleste av oss tror at vi er både vår neste og vår nestes neste moralsk overlegen, og lettere ufeilbarlig. Vi gjør så godt vi kan, eller ihvertfall nesten, stjeler ikke annet enn film og musikk, bedrar ikke andre enn staten og en og annen partner, og dreper ikke naboens asen med mindre vi er veldig sultne og naboen (den nevnte pedofile grisen) er i Thailand og aner fred og ingen fare. Vi tror vi fortjener fordømt mye.

Og vet dere hva? Det gjør meg ganske forbannet!
For man kan godt føle at Verden er et urettferdig sted, og at livet går en imot. Det er selvfølgelig helt absurd og latterlig, for verden har ingen formening om rett og galt, Verden kan ikke tenke. En av mine klassestyrere på barneskolen prøvde å gjøre 25 prepubertale unger til samvittighetsfulle og reflekterte medmennesker med respekt for hverandre. Jeg er ikke så sikker på om hun lyktes, men jeg husker at hun ville at vi skulle dele menneskene rundt oss inn i kategoriene venner, uvenner og ikke-venner. Første kategori er folk du liker og bryr deg om, andre kategori er mennesker du spesifikt misliker og siste kategori er mennesker du gir en god dag i. La oss overføre denne tredelingen på Verden: den kan sees på som enten rettferdig, urettferdig eller ikke-rettferdig. All logikk tilsier at Verden er ikke-rettferdig. Den har ingen formening om rettferdighet, og om den faktisk hadde det, kan du være ganske sikker på at den ville ignorert deg og dine krav og meninger etter beste evne. Det samme gjelder faktisk livet. Det er ingen sammenheng mellom at du gir penger til utarmede mennesker i Darfur og at NAV behandler deg som dritt. Om du hadde unnlatt å gi penger, ville du fremdeles blitt behandlet som dritt. Det er ingen kraft i universet som beordrer NAV til å behandle sine klienter slik eller slik i henhold til karma, NAV drives av byråkratisk likegylighet til menneskelig ulykke, og går utmerket på det (aner vi konturene av nok et alternativ til fossilt brensel?).

Det å handle riktig ut fra en forventning om belønning er verdiløst - vi kan ikke bli indignerte fordi våre gode handlinger ikke gir resultater i den store sammenhengen. Selvfølgelig, om du er snill mot naboen en dag, kan du forvente at han smiler til deg neste gang dere sees, men du kan ikke forvente å få en forfremmelse på jobb, og du kan ikke forbanne Universet fordi du blir degradert. Vi har en moralsk forpliktelse overfor oss selv og til verden rundt oss til å være rettskafne og edle etter beste evne og til det beste for alle, og det å vite at vi har handlet rett, bør være godt nok i massevis - hver gang vi velger å gjøre noe riktig, har vi samtidig slått fra oss et virrvarr av alternativer av mindreverdig art. Vi har gjort noe bra, og burde være fornøyde med det. Hvis vi må ha en belønning hver gang vi gjør noe riktig, gjør vi ikke godt for det godes skyld, men for belønningens, og da er vi ikke noe bedre mennesker enn den som handler ondt!
Se det for deg: hver gang du hjelper fru Halvorsen over gaten, gir faren din deg en skinnende femkroning. Det er ikke gleden ved å hjelpe en gammel, giktbrudden og benskjør dame over veien som driver deg, det er det higenen etter den blanke mynten som du kan træ på et stykke hyssing som gjør. Så en dag er ikke far der, og ingen femkroning vil vente deg dersom du hjelper den gamle som kommer tassende rundt hushjørnet. Du stikker av fordi din kjære far ikke har lært deg verdien av det gode for det godes skyld. Alternativt møter du fetter Frank (det er han som er så slem i "Tapper, den pysete hunden", opprinnelig kjent som Freaky Fred) som akkurat er kommet hjem fra sitt årelange opphold på en forbedringsanstalt for uforbederlige guttevalper. Frank tilbyr deg en tier for å spenne bein på fru Halvorsen, og ettersom du drives av ønsket om belønning, gjør du som Frank vil, får tieren, får fru Halvorsen drept og ender opp på samme celle på forbedringsanstalten som Frank.

Altså: vi må handle godt uten baktanker. Særlig dersom vi har fettere ved navn Frank (jeg har faktisk en fetter ved navn Frank, og jeg mistenker alldeles ikke ham for å være slem mot gamle damer, bare sånn at det er klart :-p). Frykt for represalier eller ønsket om anerkjennelse forpester den gode handlings genuinitet fordi man velger å handle ut ifra hva man frykter å utsettes for av straff eller ønsker å oppnå av goder.

Men vi må tilbake til dette med å fortjene ting. For vi fortjener altså både det ene og det andre, og senest idag leste jeg i Aftenpostens aftenutgave om en nyutdannet forsker som ikke hadde råd til å flytte til de områdene i byen han ville uten at mor var villig til å hjelpe ham med penger. Problemstillingen er aktuell nok - det er dyrt å bo i Oslo. Det er dyrt å etablere seg, særlig som enslig, og det er et problem at unge som får hjelp hjemmefra presser prisene opp. Der er jeg helt enig med den unge forskeren, og jeg gruer meg til jeg selv skal ut av redet og finne meg et sted å bo - det er dyrt, og det er kanhende vanskelig å få lån dersom man ikke stiller med 10 % av kjøpesummen. Joda, men det jeg reagerer på, er denne rettigheten han (og så mange andre unge mennesker i byen vår) synes å innrømme seg selv: de fortjener å bo sentralt. Man er ferdig med studiene, har fått en jobb som gir en årslønn over gjennomsnittet. For noen tid siden sto det i en lokalavis fra Grouddalen at mange hadde problemer med å finne leietagere til helt streite leiligheter i de mindre attaktive bydelene. De tilbød et stabilt nærmiljø, nærhet til t-bane (som betyr relativ nærhet til sentrum) og gode boforhold til en langt lavere pris enn hva utleiere i sentrum krevde. Likevel sto leilighetene tomme fordi studenter og nyetablerte som klager over hvor vanskelig det er å finne seg et sted å bo og hvor dyrt det er, regner seg selv for å være for fine for bydelene Alna og Grorud.

Og jeg innrømmer det gjerne: som grouddøl finner jeg dette svært fornærmende. Nei, det er ikke mange steder her som regnes som attraktive sammenlignet med sentrum og vest, men gjett hva? Normalt begynner man i det små. Man begynner med en liten leilighet eller en leilighet i et mindre attraktivt strøk, også bygger man seg opp derfra. Man kommer ikke til dekket bord. Du har en god månedslønn? Fint for deg, men ekteparet Ås har arbeidet og spart i 20 år.Selv om ingen av dere har noen logisk rett til å oppleve gleden det tydeligvis gir å bo midt i byen, fremstår Inga og Arne Ås som langt bedre kandidater. Det er ganske enkelt slik at ikke alle kan oppnå den lykken "Vi i villa" og kampanjebladene fra Home & Cottage gir oss inntrykk av at vis skal hige etter, og ihvertfall ikke ved førstegangskjøp - det finnes i skrivende stund pene, nyrenoverte leiligheter med en prisantydning på like over 1mill. i Grorud bydel, og hvis ikke vennene dine orker å ta banen til Ammerud for å drikke fancy kaffe med deg, er de ikke spesielt gode venner - herlighet, den "luksus" det er å ha alle sine kjære innen gangavstand fra utgangsdøren hører ikke til i verdens navle, Tigerstaden, men snarere i verdens navlelo, også kjent som Akershus (jeg har ingen intensjon om å mobbe Akershus, så vær snill å ikke les det på den måten). Flytt til litt mer landlige områder, og du har muligheter til å ha alle dine irriterende kjente så nærme at du får lyst til å kverke dem etter to uker fordi du ser dem hele tiden, hver dag.
Jeg tror det er omtrent på det tidspunktet du slutter å drikke fancy kaffe også, men helt sikker kan jeg ikke være, for jeg har aldri følt for å kverke vennene mine ELLER drikke fancy kaffe. Men jeg kan tenke meg at det er en sammenheng der!

Så hva er det en høyt utdannet ungkar fortjener?

Fordi hun fortjener det?

Vel, han har brukt sånn cirka fem år av livet sitt på å bli noe. Han har sannsynligvis ikke jobbet så veldig mye i de fem årene, så han har ikke spart opp allverdens pensjonspoeng, og i tillegg har han sånn omtrent 400 000 i studielån. Fortjener han en sentrumsleilighet? Om det skal være noe som helst vett i dette med å fortjene noe, må det, ettersom vi (les: Renate) har forkastet muligheten for at man egentlig kan fortjene noe som helst som ikke er knyttet til enkelthendelser, og uansett ikke skal basere sine valg på de forventede konsekvensene, være en nær forbindelse mellom det som er blitt gjort, og det man sitter igjen med.
Hva har en nyutdannet akademiker gjort? Brukt tre, fem eller flere år av livet sitt på å skaffe seg kompetanse som i det minste i teorien skal forbedre verden og menneskene (leger kurerer sykdom, ingeniører gjør verden lettere å takle, humaniorararinger som meg gjør menneskene mer menneskelige gjennom alle kunstens uttrykk). Akademikeren har arbeidet hardt i disse årene og straffes for sin manglende inntekt med et lån han ikke kunne overlevd uten, og belønnes med et vitnemål som forhåpentligvis sikrer ham en relativt godt betalt jobb han liker. Der har vi fortjenesten. La oss si at trillingene Doris, Dorote og Adelheid står foran et vanskelig valg i en alder av 16 år. De spør seg selv hva de skal gjøre med livene sine, snakker med rådgiverne på skolen og tar yrkesvalgtester på nettet. De forstår hverken datamaskiner eller rådgivere er til å stole på ettersom den ene vil at de skal bli gartnere uten engang å ha stilt et spørsmål om planter, mens den andre synes å være kjøpt og betalt av den forfalne videregående skolen i nabolaget.

Derfor tar Doris mesterbrev i rørlegging, Dorote dropper ut og begynner å jobbe i to butikker samtidig og Adelheid tar en master i informatikk. Ti år er gått, og smaapigerne er blitt 26 år gamle. Doris har kompetanse og kvalifikasjoner og et par års arbeid utover lærlingtiden på baken, har en sikker økonomisk fremtid og minimalt med lån. Dorote har jobbet dag ut og dag inn i et yrke hun trives med, men hun tjener ikke så veldig bra, og arbeider tilnærmet doble skift. Adelheid er nyutdannet, har en økonomisk lys fremtid og et tordnende lån hengende over hodet. Alle tre vil ha en leilighet på Majorstua. Hva tror dere skjer dersom Adelheid tar et skritt frem og forteller sine søstre at leiligheten er hennes fordi hun fortjener den?
Det er ikke umulig at Dorote og Doris ender opp som tvillinger!

For la oss innse det en gang for alle: utdannelse er en rett og et gode, og i mange tilfeller noe du fortjener fordi du gjør det tilstrekkelig godt til å få de nødvendige karakterene. Innsatsen gjør deg fortjent til en bestemt type jobb, men det slutter der. Det er ikke noe unaturlig ved at nyutdannede ikke har råd til å kjøpe seg inn i de mer attraktive områdene av landets hovestad - tvert imot!

Prøv Østkanten - den er definitivt bedre enn sitt rykte, og vi som bor her, er ikke så verst, vi heller!

(om det er litt rot i argumentasjonen her, får dere bare unnskylde - jeg er nemlig veldig engasjert, og da kan det bli litt krøll innimellom!)

Tene te pensum: Hold ulla di!

To ganger i året må jeg til pers. Nettbokhandlene. Jeg må kjøpe et visst utvalg bøker fordi en faglærer har bestemt at nettopp disse bøkene vil gjøre nytten når vi studenter skal tilegne oss kunnskap. Pensumlistene er ofte (dog finnes det hederlige unntak!) kaotiske og noe uklare, og lar den stakkars studenten sitte igjen uten helt å vite hvilke bøker som SKAL skaffes og hvilke som BØR skaffes. For ikke å snakke om bøkene man egentlig ikke trenger, men som det hadde vært utmerket om man hadde lest. I tillegg kommer alle tekstene som står i kompendier. Noen ganger er det flere kompendier, andre ganger bare ett. Kompendier er uansett noe av det verste jeg vet, og dette er det åttende semesteret hvor jeg får anledning til å bygge på hatet mitt. Det er med andre ord blitt ganske mye hat. Men misforstå meg rett: jeg går ikke rundt og føler på dette hatet hele dagen. Jeg skriver ikke sinte brev. Jeg er egentlig bare fryktelig lei meg fordi jeg hvert semester må luske ned i Akademikas underetasje og betale en stor slump med penger for en uhåndterlig og kvapsete stabel med kompendier av dårlig kvalitet. Hvorfor?

Jo, nå skal dere høre: som tidligere nevnt i bloggen, bruker jeg både tid og energi på å spare penger på pensum. Derfor bestiller jeg alle bøkene fra et utvalg nettbutikker i inn- og utland. Jeg sparer gjerne store penger på dette, ofte over 1000kr per semester. Dette er en kapitalistisk tilnærming: de som tilbyr tjenestene er avhengige av at jeg velger nettopp dem, og må derfor ha gode produkter til fornuftige priser. Kompendiene er mer i tråd med kommunismen: det er egentlig ingen alternativer, og derfor kan tilbyder presentere dårlige produkter til høye priser. De har intet å tjene på å øke kvaliteten på produktet, fordi det ikke er noen reell konkurranse. Og jeg liker virkelig ikke kommunisme (derimot liker jeg sosialdemokrati veldig godt, ihvertfall når det fungerer i praksis... Men sånn sett liker jeg egentlig kommunisme også - tanken er tross alt god, det går bare så til de grader til helvete når det praktiseres. Men det kan vi ta en annen gang!).

Altså: jeg bruker først masse tid på å slippe billig unna, og må deretter betale masse penger uten mulighet til å spare inn noe som helst. Men hva er egentlig et kompendium? Det kan være mye forskjellig avhengig av formålet, men generelt er det en artikkelsamling eller tekstsamling hvor innholdet har en tematisk forbindelse, og de settes gjerne sammen i forbindelse med f.eks. emner på universitetet eller kurs, møter, o.s.v. Kompendier er ikke dumme i seg selv - istedenfor å sende studentene rundt på skattejakt for å finne tjue korttekster i diverse lugubre tidsskrifter og bøker som ikke er å få kjøpt, får de samvittighetsfulle faglærerne istedenfor Unipub til å slenge de aktuelle artiklene sammen og lime på et omslag slik at det kan minne om en veldig tynn pocketbok i A4-format. Tro meg: jeg er virkelig glad for at vi har tilbudet. Det jeg ikke er så glad for, er kvaliteten på det vi kjøper, og prisen vi betaler (dette har jeg vel strengt tatt allerede nevnt, men en god ting kan ikke sies for ofte!). Det bør være en slags forbindelse mellom disse to. F.eks. er en heftet utgave av en bok billigere enn en innbundet utgave, fordi materialene som går med til den heftede er billigere, og kvaliteten på papiret vanligvis dårligere. Dette er grunnen til at jeg ikke liker heftede bøker, og gremmes over det stadig økende antallet av dem i bokhyllene mine. Samtidig skal selv heftede bøker ha en viss kvalitet og holdbarhet - ved forsiktig bruk skal de holde seg like godt som en innbundet utgave, ettersom den største trusselen, slitte kanter, og tap av fasong, kan unngås ved forsiktig håndtering. Dette, mine damer og herrer, gjelder ikke kompendiene fra unipub. De ser ut som lefser omtrent før de kommer opp av posen fra Akademika.

Det var kvaliteten. Den er altså dårlig. Videre er jo alt innholdet tatt ut av sin kontekst. Når tekstbiten er tatt ut av en sammenhengende bok, blir man sittende igjen som et spørsmålstegn hver gang forfatteren refererer til noe han har skrevet i et annet kapittel. Man mister dermed muligheten til å vurdere verket som helhet. Et av mine første møter med kompendiene var spesielt sjarmerende: jeg skulle drøfte og sammenligne to tekster, hvor den ene var en kommentar på den andre. Denne sistnevnte teksten var opprinnelig tysk, og forelå i originalversjon, samt i norsk oversettelse. Den norske oversettelsen var nesten uleselig på grunn av en sliten originalkopi, og jeg kan ikke tysk. Begge utdragene var fra større verk. Der satt jeg med andre ord med et knapt leselig utdrag av en større bok og et utdrag av et kritisk svar på hele den første boken, og skulle skrive noe fornuftig. Det var faktisk ikke så fryktelig moro.

Og prisen? Vel, den var visst akseptabel en gang i tiden. Nå er den bare høy. Den baserer deg, så langt jeg har forstått, på snittprisen av norsk faglitteratur tiltenkt studerende. Så om den gjennomsnittlige prisen på en norskprodusert fagbok er 400kr og den i gjennomsnitt er 200 sider lang, koster kompendiene 2kr per side, dette til tross for at det sjelden er slik at alle kompendiumets tekster er norske (for faktiske tall, se akademika). Ofte er de f.eks. amerikanske eller britiske, og det er vel en kjent sak at bøker fra både USA og Storbritannia generelt er langt billigere enn norske? Så om de regnet ut snittprisen per akademisk side der, ville den blitt betydelig lavere? I tillegg er det gjerne mange av tekstene som er tilgjengelig gjennom tjenester som JSTOR, og som derfor er tilgjengelige uten kostnader for både ansatte og studenter ved UiO. Andre tekster ligger åpent ute på nettet fordi de er så gamle at kopirettighetene ikke gjelder mer. Likevel må vi betale snittpris på disse sidene, om jeg har forstått det rett.

Forrige semester endte jeg faktisk opp med å orientere meg om hvor et kompendiums tekster kom fra, for så å skaffe dem, enten ved bokkjøp eller via JSTOR og lignende kanaler. Selv om jeg måtte bestille to bøker og betale for artikkeltilgang et par steder, tjente jeg på det. Som en bonus tilegnet jeg meg mye mer åndsverk enn hva jeg ville gjort om jeg kjøpte kompendiet - jeg fikk tross alt et par antologier for prisen av et halvt kompendium!

En veldig stor Å

Men kompendier til side - de er et nødvendig onde, og jeg setter som sagt pris på tanken og arbeidet bak. Det jeg egentlig ville skrive om, var hvor skummelt det er for meg å stikke nesen i en nettbokhandel. Jeg finner nemlig så mye spennende! Bøker om hvordan man skriver bedre oppgaver, litteraturantologier, litteraturteoriinnføringer, f.eks.! Og de er jo nyttige, så da må jeg jo nesten ha dem? Dessuten er det mye å spare; fra bokkilden får jeg 3% kickback som en gang i fremtiden kan bli et gavekort, og hos tanum får jeg 10 % rabatt fordi jeg er et miserabelt medlem av bestselgerklubben (de tilbød meg en karaffel, og da kunne jeg ikke annet enn å la meg lure med!). I tillegg går 1 % av kjøpesummen tilbake til meg på en "flyreisekonto". Mange bekker små kan bli en stor å, og jeg sparer til nevnte å.

Dessuten er det koselig å se på fagbøker, for her og der dukker det opp forfattere som jeg har vært på forelesning med, seminarledere og andre skremmende intelligente mennesker som er det nærmeste jeg kommer kjendiser - i motsetning til deltagerne på div. hjernedøde realityserier, fortjener disse menneskene litt heltestatus! F.eks. vurderte jeg lenge å bestille en bok ved navn Drøft! av professor Førland, og jeg ble ganske enkelt lettere salig ved synet av den! Det året jeg studerte historie var ikke allverdens morsomme, men forelesningen i nyere europeisk historie med Førland? Tre år senere er han fremdeles det store foreleserhøydepunktet. Tenk at synet av et forfatternavn kan vekke så gode minner! Til opplysning er denne boken nå på vei til meg... Jeg klarte ikke å dy meg!

Dagens fornuftige handling har hittil ført til at jeg har sikret meg tre bøker om skriving, én litteraturteoribok (som det ble anbefalt å lese, så jeg har mitt på det tørre akkurat der!) og en bok om alle verdens språk, fordi jeg fortjener det.

Men jeg skal ikke klage: med unntak av tre kompendier er allerede årets pensum for tre fag handlet inn, og med dem de fire ikke-på-pensum-bøkene som er relevante. Pris? 1620kr.

Til venstre: en oppmålt mengde ull (dere tror jeg har
tegnet en krusedull, men jeg kan tydelig se
det er sau som har ull!), til høyre: pensumbøker.

(Og forresten: kudos til årets faglærere som har vært flinke til å gi beskjed om artikler som er fritt tilgjengelige, eller som kan lastes ned her og der; jeg er nesten rørt over viljen til å spare studentene for unødvendig bry og ekstrautgifter:-D - kanskje det er noe som er spesielt for masterundervisningen?)

Og til dere som ikke helt skjønner sammenhengen mellom overskrift og innlegg: pensum betyr egentlig "en oppmålt mengde ull", og var det dagsverket en slave ble forventet å spinne i Romerriket. Jeg har bestilt pensum. Ergo har jeg sånn teknisk sett bestilt ull. Høhø!

Mer om kompendiepriser kan dere lese her (universitas 2006), her (universitas 2008)

Masterstudiet neste!

Idag mottok jeg en telefonsamtale som endelig la sjøen blikkstille rundt meg. Da jeg ikke kom inn på mastergradsprogrammet før jul, visste jeg ikke hva som lå forut; jeg var nummer 2 på ventelisten, så sjansen for at jeg likevel ville bli tilbudt plass, var stor. Samtidig var det ingen garanti for at det ville gå slik, så jeg måtte gardere meg ved å søke fag på bachelorprogrammet som egentlig ikke hadde noen funksjon, ettersom studieplanen var full og bachelorgraden komplett. Løsningen da var å søke meg til fag jeg tidligere hadde unngått å ta i håp om at jeg kunne få tilstrekkelig gode karakterer i dem til å bytte dem ut med de allerede avlagte fagene og dermed være bedre rustet for neste semesters inntaksrunde. Heldigvis slapp jeg dette. Jeg kom inn, kunne puste lettet ut, og istedenfor sette igang med det organisatoriske rotet som kalles semesterstart for Renate. Nå skal nemlig kalenderen oppdateres og fullgtegnes for resten av semesteret. Avgifter skal betales, pensum bestilles, fag velges og arbeidsplaner endres. Studielån må søkes (dette kunne jeg jo ikke gjøre før jeg visste om jeg kom inn eller ikke, og om jeg søkte i kraft av å være bachelorstudent og så kom inn på master, ville jeg sikkert blitt henrettet for å oppgi feilaktig informasjon til et statlig organ. Minst!).

Dessuten fikk jeg de seks første Harry Potter-filmene i posten idag. I Blu-Ray, med norsk tekst og greier. Og her kommer det morsomme: jeg betalte 196kr for å få samleboksen sendt fra Storbritannia. Fri frakt fra Amazon. Identisk vare fra norsk nettbutikk? 459,- hos CDon og 399,- hos Platekompaniet.no. Og det er uten frakt, som vel beløper seg på hhv. 29,- og 30,-. Jeg sier ikke at norske aktører tar seg godt betalt, jeg sier bare at det er forbasket deilig å handle i britiske nettbutikker.

Nå er jeg dessuten blitt ferdig med broderiet mitt. Føler meg nesten huslig!
Men tilbake til studiene: jeg har faktisk en bachelorgrad. Jeg er, per definisjon, akademiker. En tidligere klassestyrer fortalte meg at det ikke var noe poeng i at jeg higet etter de høythengende karakterene - jeg kom tross alt fra en ikke-akademisk familie, og hadde åpenbart hverken anlegg eller muligheter for å gjøre det bra eller ta en utdannelse. Ta den, du, dumme damen!

Publiser innlegg

Når nettene blir lange og kulden setter inn

da trekker Renate i skaut. Eller hijab, som det også kalles av mine kollegaer. Det anbefales virkelig!
Man kan ha akkurat de holdningene man vil til hodeplagget mange muslimske kvinner bærer, man kan se på det som et uttrykk for bluferdighet, religiøsitet eller tvang, men tro meg: med et sjal over hodet og rundt halsen, fryser du ikke på ørene!
Og når det først er snakk om frysing - hva er det folk klager så fælt over nå om dagen?
Vi har vinter! Det er snø, hvite bakker, idyll! Vi går julen i møte med alt som julete er, naturen har gitt oss alt den kan av julestemning, og vi klager?

Varm kakao, dog hverken fjernkontroll eller "Fantomet"

Det er synd på uteliggere og det er synd på gamle mennesker som ikke våger å fyre skikkelig av økonomiske hensyn, men vet dere hva? Det er ikke dem man spør. Det er aldri de svake som blir spurt, for de svake har nok med sitt - det koster nemlig forferdelig mye å være svak, nettopp fordi storsamfunnet aldri er interessert i deg med mindre det er for å vise kontraster. De pene menneskene på Tåsen blir ikke intervjuet for at alle skal forstå at de er i en særstilling, at de er avvikere. De blir intervjuet om kakebakst, politikk og barnehager. Og ja, dette er en fordom. Ikke mot Tåsen, mot verden.

Altså, det er kun de svake som har noe å klage over. Resten av oss bør heller nyte den norske vinteren, nyte raggsokker, pledd og varm te. Verdsette gleden ved å sette de første sporene i nysnø, nyte lyden av skare som brister. Se hvor vakkert det er ned rimkledde grener, kjenne den kalde og (tilsynelatende) rene luften som renser opp hele rørsystemet når man trekker pusten skikkelig. Verdsette følelsen av en lue som begynner å klø fordi den er litt for varm, triumfen det er å putte kalde og våte fingre i kalde votter og bli varm. Kaste seg hodestups ned i en halvfrossen vinterdyne og sovne med en følelse av å ligge i en hule midt i vinterland. Dessuten er kaldt vær en fantastisk unnskyldning for å drikke kakao.

Apropos (det er også navnet på en snasen interiørbutikk i Praha) det, nå skal jeg snart stupe inn i min egen dyne. Eller legge meg ganske pent, ettersom stuping i sengen gjerne fører til diverse former for mild smerte - de nye hyllene jeg skrev om i innlegget "Første soveromskrig" er fremdeles et problem, og når jeg bevisst holder meg unna den nedre hylleplaten, ender jeg gjerne opp med å stange i hodegjerdet istedenfor. Klarer jeg å huske at både for langt ned og for langt opp fører til ubehag, satser jeg gjerne litt for sterkt på midt imellom, og slenger hodet, armen eller noe annet inn i veggen istedenfor. Vondt blir det okke som. Jeg må finpusse teknikken min, tror jeg... Sove bør jeg uansett snart, for imorgen skal jeg relativt tidlig opp og hjelpe mamma med å presse sandkakedeig ned i sandkakeformer med haiketommelen min. Jeg har selvfølgelig to haiketomler, ikke bare én, men jeg får antageligvis bare nyttegjort meg av den ene. Det er faktisk ganske herlig å innse at haiketomler har en funksjon foruten å se litt rare ut. Kanskje jeg bør satse på en karriere som deigutpresser? Det passer egentlig ganske fint, for til å ikke å huske hvilken skuff knivene ligger i på kjøkkenet, er jeg faktisk veldig god til å kjevle! Da jeg var på Langedrag fikk vi beskjed om at et godt koneemne kunne kjevle leivene så tynne at man kunne lese avisen gjennom dem, og gjett hva: det klarte Renate! Så kanskje jeg burde satse på en karriere som bakstekone?

Nissekone som aldri blir ferdig

Nå har jeg forresten bestemt meg for ikke å levere inn semesteroppgaven min.
Jeg har lekt med tanken i noen dager nå - det er snakk om et fag jeg ikke trenger, et bonusfag jeg valgte fordi det så veldig morsomt ut. Det var også et fag som skuffet på alle tenkelige områder, både i forhold til undervisningsmetoder og faglærernes holdning til studentene. Det er litt bittert at jeg har brukt forferdelige summer på å anskaffe en omfattende samling pensumbøker og faktisk gledet meg til å skrive denne oppgaven, men jeg trenger fri. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi jeg er sliten. Jeg er sliten av å vente på en e-post fra Blindern jeg burde fått for 5 mnd. siden og jeg er sliten av å savne Oscar hele tiden. Jeg synes ganske enkelt at jeg fortjener litt tid hvor jeg ikke trenger å tenke på innleveringer og prestasjoner, en liten lomme hvor jeg kan kose meg med å lage ting. For det skal jeg begynne med imorgen: lage en julenisse. Og jeg gleder meg veldig - jeg kan vanskelig få uttrykt hvor mye jeg gleder meg - jeg elsker å forme ting, leke meg med materialer og ideer, og det har jeg ikke hatt tid til det siste året (!), noe den uferdige nissekona som står og slenger sammen med pavedukken jeg lagde på ungdomsskolen oppå filosofibøkene mine er et tydelig eksempel på. Men nå skal det bli andre rosinboller, og jeg skal leke meg med litt nyinnkjøpt papirleire fra Clas :-D

Kos dere med vinteren, alle sammen - den blir ikke bedre enn nå!

Den enkle løsningen og problemene som følger

For en stund siden skrev jeg om mine planer om å forsøke å forbedre det noe anstrengte forholdet jeg en stund har hatt til min (opprinnelig høyt elskede) stasjonære datamaskin gjennom å gi den en ny prosessorkjøler. Jeg kjøpte fine ting og brukte masse penger, eller ihvertfall en del penger, kjøpte monsterkjøler, kabinettvifte og Dust-off.
Sistnevnte hentet jeg på Digital Impuls i Møllergata etter en svært hyggelig kafétur med Meaghan på torsdag (etter siste eksamensinnlevering, hurra!), og vel hjemme fra jobb igår bestemte jeg meg derfor for å sette igang det som bokstavelig talt så ut til å skulle bli en møkkajobb. Saken er nemlig den at jeg frem til neste mandag skal skrive en ti sider lang semesteroppgave om ondskap, noe jeg selvfølgelig ville sett frem til om jeg ikke hadde hatt så begrenset med tid på meg. Så da tenkte jeg at det var best å bli venn med datamaskinen før jeg begynte å skrive oppgavebesvarelse heller enn å oppleve at den vendte meg ryggen og døde fra meg dagen før innleveringsfristen. Det har hendt meg før, og anbefales ikke.

Av og til er det vanskelig å beholde en god tone...

Ettersom jeg har dårlige (les: smertefulle) erfaringer med bytting av prosessorkjølere fra før av, var ikke dette noe jeg så frem til, men etter middag en gang satte jeg da igang med å åpne kabinettet og ta beistet i nærmere øyesyn. Ettersom den fancy kjøleren skulle festet oppå prosessoren ved hjelp av en bakplate, måtte jeg løsne skjermkortet fra hovedkortet og løsne hovedkortet fra kabinettet. Alt gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skulle starte opp maskinen igjen. Piiiiiiiiip, sa det, definitivt i et volum som ikke egnet seg halv tolv om kvelden, etter en stund akkompagnert av fire kortere pip. Det var gøy, kan dere tro! Etter å ha klaget til Anders, konfererte jeg med den store kloke boken, også kjent som hovedkortets bruksanvisning, som ga følgende, oppmuntrende beskjed: "hardware failure".

Så da gikk jeg og la meg, jeg!

Dagen idag begynte følgelig med en begrenset grad av feilsøking - en eller annen komponent er gåen, sannsynligvis prosessoren, muligens skjermkortet. Ikke RAM, harddisk eller optiske drev (heldigvis). Men å kjøpe en ny prosessor av samme kaliber som den gamle blir ganske dyrt, og jeg er ærlig talt møkk lei av termisk pasta.

Så nå har jeg bestilt en ny stasjonær fra Dell - en Alienware Aurora med 9 gb ram og en snasen i7-prosessor! Når det er sagt, aner jeg ikke når det lille monsteret (på en fin måte, ikke sånn som den gamle!) kommer, og jeg skal levere inn semesteroppgaven min om en ukes tid....
Det er imidlertid noen fordeler ved å være meg, og en av dem er at man har en stasjonær datamaskin til i heimen som kan være en slags "rebound"-datamaskin. Denne er imidlertid liten og svak, og jeg får bare brukt én skjerm :-( Men alt er bedre enn ingenting når man skal skrive ti fornuftige sider på en uke, så egentlig får jeg vel la være å klage, og heller se fremover mot den dagen jeg kan starte det nye monsteret som sannsynligvis blir en langt mer trivelig samboer enn den gamle maskinen... ;-)

Og sånn for ordens skyld: jeg vet at man ikke vraker en datamaskin etter 1 år, men jeg er ganske sikker på at denne maskinen hater meg, og den har ytt gradvis dårligere i det siste. Jeg synes jeg fortjener å få starte med blanke ark og fargestifter nå som julen snart er over oss :-)

Gå, gikk, snubla, datt, reiste seg og gikk videre

Idag har jeg gjort fryktelig mye, med begrenset grad av hell. Det har, teknisk sett, vært en ordentlig møkkadag på en god del måter (ikke at jeg klager!), og den vil jeg selvfølgelig gjerne dele med dere! :-D
Først litt bakgrunnsinfo: jeg skal skrive en oppgave om en utdødd litteraturteoretisk retning innen fredag. Jeg har brukt tiden fra jeg fikk oppgaven på torsdag til søndag ettermiddag på å begynne på fire av seks oppgavealternativer, og sløste følgelig bort masse nyttig tid. Da jeg våknet idag, var det i visshet om at jeg hadde fire dager på meg, og at jeg skulle jobbe tre av dem, og delta på undervisning to av dem. Akkurat der har jeg med andre ord statistikken imot meg...! Likevel begynte dagen helt utmerket - jeg skulle stå opp litt i forkant av kl. 7, og våknet så smått ved 5-tiden, og tilbrakte de neste to timene med å slumre, drømme og sørge over mitt snart avdøde putevar (jeg elsker ting til døde - eller rettere sagt, til de er slitt ut av overdreven bruk - derfor har jeg veldig mange stygge, gråmelerte t-skjorter med hull i - de er innmari gode! Stygge, og definitivt ikke noe jeg ville gått med utendørs, men akk så gode! Putevaret jeg har lagt min elsk på har nå 12 hull, så mamma kommer sannsynligvis til å kaste det snart, og det er forferdelig synd, for det er virkelig verdens mykeste putevar!). Da vekkerklokka (Les: Nintendo DS-en) ringte, var jeg derfor våken, opplagt og ganske harmonisk, hvilket førte til at jeg sang alle hundre versene av "Fiskebolla" (Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, dette var det første verset, nå er det nittini igjen, å-å-å, fiskebolla bor i havet... osv...) og hadde det aldeles fremragende. Problemene begynte imidlertid da jeg forlot mitt kjære hjem og bommet på t-banen med omtrent tre sekunder. Auda! Så måtte jeg vente, bytte bane og småspringe til seminaret hvor jeg skulle ha en fremføring om Poes "The Fall of the House of Usher", hvilket gikk helt bra.

Mitt elskede putevar og en av mine forhatte visdomstenner

Deretter skulle jeg til Odontologisk fakultet, som det så fint heter, eller Tannlegehøyskolen, som alle kaller det. Der skal nemlig mine resterende tre visdomstenner og jeg få innvilget skilsmisse fordi vi ikke elsker hverandre mer, har vokst fra hverandre og ønsker noe ut av forholdet som den andre parten ikke kan gi oss (og nei, visdomstennene mine får ikke det myke putevaret - det er MITT!). Uansett, jeg måtte gå litt tidligere for å rekke trikken, småløp mot trikkestoppet, gled i vått gress og gikk på nesa(=skitten bukse), reiste meg og løp videre og rakk en tidligere trikk. Det skal også være nevnt at jeg hadde skrevet ut en detaljert reisebeskrivelse, men en litt merkelig gjengivelse av trikkestoppets plassering på kartet ledet meg derfor laaangt nedover sognsveien, så jeg endte opp på Adamstuen, som jeg bare forbinder med et antikvariat og et drap (jeg liker antikvariater veldig godt, men jeg liker drap veldig dårlig, og dermed går Adamstuen litt i minus hos meg), og måtte tilbake igjen, men da en litt annen vei, slik at jeg fikk se at folk på Ullevål også kan ha biler med tyve grantrær i frontruta, før jeg omsider fikk rotet meg frem til destinasjonen.

Det tok lang tid å bli ferdig hos tannlegene, men studenten hvis forsøkskanin jeg var, var veldig hyggelig og flink, og jeg hadde det så bra, atte! Dessuten fikk jeg ligge i god tannlegestol, og holdt på å sovne gang på gang. Neste nedtur kom imidlertid kort tid senere, da jeg, i den tro at 37-bussen følger samme trasé begge veier, endte opp på Helsfyr når jeg skulle til Carl Berner. Det var ikke så fryktelig moro, men absolutt en opplevelse, og jeg fikk sett en slags boms som jeg syntes synd på, samt en mann med så høyt hår at han blokkerte hele den tavla som henger foran i bussen og viser de neste stoppestedene... Det var ganske fancy!

Så kom jeg meg omsider hjem, og alt ble bra! Konklusjon: gærne ting skjer utendørs, harmoni hersker innendørs. God lærdom? Neppe...

Takk for seg!

Billigst på pensum?

Akademika har tidligere markedsført seg som "billigst på pensum" (eller noe i den gata), og ut fra trafikken i kjedens filial på Blindern, aksepeterer mange studenter dette som en sannhet. Akademika er liksom bare der, den snille, akademisk innstilte bokhandelen hvor vi to ganger i året toger inn for å tømme bankkontiene våre for hardt oppsparte penger fra uker med feriejobbing på pensumbøker og kompendier. Den er liksom en del av den underlige, muligens soppbefengte, organismen som kalles UiO, på samme måte som Bunnpris eller Fredrikke. Og man tror jo det beste om sine egne?

Ettersom jeg alltid (relativt begrep) har vært glad i bøker, og aldri har likt å skille meg fra pengene mine, har mine bokkjøp i stor grad vært forbundet med prissammenligninger hos alle kjente aktører - jeg kjøper ikke en bok i butikk med mindre det er noe veldig sært, eller et akutt behov for å bruke penger. Dette skjedde sist for et år siden, og da kun fordi jeg endte opp med å betale noe i retning av 50 kroner for to bøker jeg faktisk hadde hatt lyst på lenge. Derfor har det vært naturlig for meg å behandle innkjøp av pensum på samme måte, og nå i disse pensumkjøpetider tenkte jeg at jeg kunne dele noen råd og erfaringer som kanhende kan komme noen til nytte :-)

Si at du nå sitter med pensumlistene foran deg. De inneholder sannsynligvis en del bøker du skal lese, en del du bør lese, og muligens noen du kan lese dersom du får veldig mye fritid. I tillegg er det nok ett eller flere kompendier per fag. Det første vi gjør, er å eliminere unødvendige innkjøp. Søk opp artiklene som kompendiet inneholder på nettet, og se om de er fritt tilgjengelige, lar seg laste ned via JSTOR (eller andre tjenester hvis databaser man som student tilknyttet universitetets nett hjemmefra eller på campus har fri tilgang til), eller er mulige å kjøpe for noen dollar fra utgiver. Er du heldig, kan du ende opp med en mappe med PDF-filer du kan kopiere fra og skrive ut som du vil til halve prisen av et kompendium av tvilsom kvalitet.

Om du er nødt til å kjøpe kompendier, er det alltid greit å finne ut om noen har fjorårets utgave å selge. Kompendier er jo som kjent forbruksvare på linje med underbukser som ikke vaskes mellom bruk - de blir flekkete, illeluktende og fillete, faller fra hverandre og blir ganske enkelt relativt motbydelige etter et semester. Om du er herdet nok, eller kjenner noen pertentlige mennesker, kan du likevel være heldig og spare en del på bruktkjøp :-)

Nå er kompendiene i havn, og vi går over til bøkene. Avhengig av fagets art, kan den nødvendige litteraturen være noe som leses og absorberes, eller noe som må gjennomgåes mange ganger. Skal du bare bruke boka i en uke, eller har 10 av 586 sider på pensum, kan det kanskje være greit å låne den på biblioteket? Bøker du ikke skal elske og ære i de neste 70 årene kan du uansett prøve å kjøpe brukt (via finn.no, itorg.no, e.l.), og skjønnlitteratur av eldre dato finner du ofte i Project Gutenberg eller Projekt Runeberg, i WikiSource eller hos Nasjonalbiblioteket på nett. Er det en eldre utgivelse du trenger, har kanskje et av Norges mange antikvariater den til en billig penge, og du kan lett søke opp titlene i fellesdatabasen deres, antikvariat.net?

Du sitter nå igjen med en liste over bøker du er nødt til å kjøpe, og det du bør unngå, er å løpe til Akademika. Først og fremst: butikken er ofte dyrere enn nettbutikken (selv skriver de at det av og til hender at det er ulikheter, undertegnede har både kikket på priser i butikk og kjøpt "hastepensum" i butikk og sjekket nettprisene samme kveld, og sett differanser opp i femtilappen). Det er en grei sak, det koster penger å ha folk i butikk, og de har en del faste utgifter som nettbuikken ikke har. Du kan samtidig stryke alle de flotte bokhandlene man er nødt til å elske fra lista - du må på nett. Sjekk audiatur, capris, haugenbok, bokkilden og cdon før du besøker de tradisjonelle kjedene, og husk at mange, bl.a. capris og audiatur, gir fri frakt ved kjøp over en viss sum eller et visst antall bøker. Er det internasjonale titler du trenger, bør play.com og britisk og amerikansk amazon sjekkes, men her kan det bli lang ventetid (eller ultrakort - gambling er gøy!), så husk å være tidlig ute med å bestille!

Er du heldig, går du kanskje ut av pensumhandelen med livet og noen av pengene i behold? Undertegnede har kjøpt pensum (ikke medregnet kompendier) for 1771 kr i perioden juli-august fra fire forretninger, og har, sammenlignet med dagens nettpriser hos akademika, spart 531 kr. Kun i ett tilfelle var Akademika.no billigere enn min pris, og de lå da 11 kr under "min" pris.

Du må kanskje jobbe litt mer med pensuminnkjøpet, men hvem ønsker seg ikke 500kr mer på kontoen?

Lykke til!

Årets hit: naturlig solbrent!

Der var semesteret over (med B som utfall etter muntlig eksamen! Yay!), og sommerferie, ekstra mye jobbing og late dager venter!
I sommer skal jeg bl.a. en liten tur til Hellas, og sitter derfor med en katalog over taxfreevarer som kan bestilles til flyturen. Det er generelt kjedelig lesing, men av og til kommer man over virkelig gode argumenter for hvorfor man burde kjøpe noe, som f.eks. Smashbox Soft lights, som er et "nydelig silkeskimrende pudder som gir et fantastisk løft, med herlig lyster som får deg til å se naturlig solbrent ut". For alle vil jo se naturlig solbrente ut?
Denne katalogen er opplysende og forvirrende lesing for en som ser på sminke som et nødvendig onde som tar tid både morgen og kveld, og som kun morer seg med det før julebord og Halloween... Og det er jo så mange som skal blogge om sminke, sminke de har fått tilsendt gratis, og som er "såååå bra, lizzm". Og jeg lurer litt på hvordan det er å leve et liv sentrert rundt en sminkepalett, og så tenker jeg at de kanskje er kunstnere, at de virkelig ser på ansiktet sitt som et lerret, og da kan man jo ikke annet enn å respektere det? Og misforså meg rett - det er veldig fint at det er så mange jenter der ute som blogger om sminke, og at de kanskje er litt objektive også, for det hjelper slike fortapte sjeler som meg som ikke helt kan forstå hvorfor vi skal betale 400kr for et produkt som løser et problem vi ikke visste vi hadde:-) Takk for det!

Dette er dessuten en fin mulighet for meg til å sitere mascaraemballasjen min (sminke blogger jeg jo aldri om, og jeg har aldri følt at dette har passet helt inn noe annet sted...) : Der står det nemlig: "In case of eye irritation, discontinue use and see your ophthalmologist at once." Veldig snilt av Clinique å fortelle meg dette, men oppfordringen byr på noen problemer:

1. om øynene mine blir veldig irriterte, klarer jeg neppe å lese det som står på mascaraesken. 
2. jeg klarer ikke å uttale ophthalmologist 
3. Jeg vet ikke hva det er. Ved nærmere undersøkelse finner jeg ut at det er en spesialist på øyelidelser, og at den norske betegnelsen er oftalmolog. Kjekt å vite!, 
4. Jeg kan godt oppsøke frisøren min, fastlegen min eller astrologen min (stryk det siste), men jeg tror ikke jeg har noen oftalmolog...

Tilbake til den nevnte solbrente looken man kan oppnå: jeg er veldig spent på hva slags farge jeg har når sommeren er over!  De siste årene har jeg knapt vært ute mens solen har vært oppe om sommeren pga. arbeidstider og en tendens til å sitte foran dataen når jeg har fri, men i år har jeg planer om å være flink og oppholde meg i sola (selv om jeg neppe gidder å ligge stille og grilles - det er jo så kjedelig!), og se om jeg fremdeles blir brun, slik jeg ble da jeg var liten...
Nei, nå fryser jeg på tærne! Det får bli en tur ut med bikkja på meg nå, så kan jeg komme hjem til en stooor kopp te etterpå!

Rosiner og en lilla ku

Eksamensnerver er noe jeg vanligvis går fri for. Jeg gjør (omtrent) så godt jeg kan mens jeg leser til en eksamen, legger meg til å sove, står opp og gleder meg til det er over. Det så ut til å gå slik også denne gangen, da jeg la meg kvart på elleve igår for å få nøyaktig åtte timer med søvn. To timer senere var jeg fremdeles lys våken, og hadde funnet ut at det øverste høyre hjørnet av dyna mi luktet oljemaling fra søstrene Grene i København. Det begynte å bli kritisk, og heldigvis kunne litt musikk fra ipoden få meg til å sovne, men da var klokken godt over ett om natten. Resultatet var at jeg var trøtt som ei strømpe da jeg våknet idag, og ankom Blindern ekstremt uopplagt. Tok en tur innom bunnpris for å se om de hadde en eller annen form for energidrikk som jeg ikke hadde fordommer mot, men den eneste jeg fant hadde grapefruktsmak, og da tenkte jeg som så at det heller fikk være. Så jeg kjøpte en icekiss (youghurtis med bringebærtrekk! Veeeldig god!) og forlot åstedet. Emballasjen satte seg fast da jeg skulle trekke ut isen, så isen brakk i to, og jeg måtte prøve å få spist den delen som satt i plasten før den smeltet, og fikk en heidundrende hjernefrys! Våknet litt av den, men så neppe særlig smart ut der jeg hastet oppover mot Sophus Bugge med tårene strømmende fra det ene øyet... Så ankom jeg da lesesalen hvor vi skulle sitte i opptil seks timer, og den var både varm og tett. Det der kunde jeg slettikke lide! Dask på lanken til UiO som gir oss slike eksamenslokaler!
Det ble ikke så mye bedre av at vi satt midt imellom etnologi/folkloristikk- og nordistikkbøkene - jeg ble sittende å ønske meg bort til bokhyllene for å kikke, og da ble det lite oppmerksomhet mot oppgaven... Snart konsentrerte jeg meg imidlertid godt, og skrev mine sider, gjorde mitt beste og var fornøyd. Innimellom satt jeg og drodlet på kladdearket, og fant ut at "Synnøve Solbakken" ligner besynderlig mye på "Løvenes konge 2". Eller, det er vel sannsynligvis omvendt... også er Sæmund Granlien langt mer sympatisk enn løvinnen Zira...
Jeg hadde forøvrig to store bekymringer mens jeg skrev: den ene var en sær idé om at Torbjørn Granlien ikke het Torbjørn, men noe helt annet, og at jeg dummet meg skikkelig ut, og det andre var rosinene mine.

Igår kjøpte jeg nemlig en eske rosiner på Kiwi som jeg liksom skulle spise litt av under eksamen dersom jeg følte for det. Føle for det, det gjorde jeg, men de pokkers rosinene fikk jeg ikke spist! Inni esken var det nemlig en pose, og den skulle man ganske enkelt åpne ved å trekke i to ender. Veldig greit, men umulig å få til... Jeg rev og slet, men posen var urokkelig! Jeg kommer sannsynligvis til å nære et hat mot  akkurat denne posen til krampa tar meg, og skal huske å ta med saks neste gang jeg har eksamen...
Jeg fikk gjort mye annet også i løpet av de fire timene jeg orket å sitte der. F.eks. satt jeg og sang "Lilla ko" for meg selv, og så for meg at det egentlig skulle være "Lila ko" (en lilla ku). Det var underholdende saker, kan du tro!

Nå skal jeg være flink pike og returnere til litteraturteorien! Mandag ettermiddag er det ferie!